HR-1995-50-K - Rt-1995-198

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1995-01-26
Publisert:	HR-1995-00050-K - Rt-1995-198 (49-95)
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01893 K - Høyesterett HR-1995-00050 K, jnr 382/1994
Parter:	Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Charlo Borchsenius) mot Miljøstiftelsen Bellona (advokat Ove Jenssen)
Forfatter:	Sinding-Larsen, Bugge, Langvand
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §404

Saken gjelder videre kjæremål om tolkingen av tvistemålsloven §54 i forbindelse med begjæring om midlertidig forføyning.

Miljøstiftelsen Bellona fremsatte 20 juni 1994 begjæring om midlertidig forføyning mot staten med slik påstand:

"1. Inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i sak om gyldigheten av forskrift av 08. juni 93 om avgift på mineralolje til fremdrift av motorvogn og om merking av mineralolje, eller den oppheves, kan brukere ikke kreves for avgift ved bruk av umerkede mineraloljeprodukter etter forskriften.

2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger."

Sakens bakgrunn er at det ved Stortingsvedtak og forskrift er bestemt at det skal betales en særskilt avgift på olje som brukes til fremdrift av motorvogn. Det er oljeselskapene som betaler avgiften. Enkelte brukergrupper er fritatt for denne avgiften, og denne oljen skal, i følge forskriftene, være merket på en bestemt måte. Bellona hevder at de tilsettingsstoffene som brukes til merkingen, er helsefarlige. Det påstås at de aktuelle brukere må kunne få kjøpe umerket olje avgiftsfritt.

Oslo namsrett avsa 13 juli 1994 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæring om midlertidig forføyning av 20. juni 1994 fra advokat Ove Jenssen på vegne av Miljøstiftelsen Bellona v/styret avvises.

2. Miljøstiftelsen Bellona v/styret dømmes til å betale til Staten v/Finansdepartementet kr 3000, kronertretusen innen 14 fjorten dager fra forkynnelsen av denne kjennelsen."

Bellona påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 13 oktober 1994 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for namsretten.

2. Saksomkostningskravet utsettes til avgjørelse i den kjennelse som avslutter saken om midlertidig forføyning."

Staten v/Finansdepartementet har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 3. Det hevdes at lagmannsretten har lagt til grunn en feil forståelse av tvistemålsloven §54.

Staten peker på at spørsmålet om hvorvidt rettslig interesse foreligger, skal avgjøres ut fra påstanden. Påstanden går ut på at de nevnte brukergrupper generelt skal kunne bruke umerket olje uten å betale avgift.

Det heter videre i kjæremålet:

"Bellona bruker selv mineralolje til annet enn fremdrift av motorvogn, nemlig drift av skip. Bellona kjøper i den sammenheng merket mineralolje.

Lagmannsretten har lagt til grunn at Bellona derfor har rett til å få prøvet saken for sitt eget vedkommende. Staten peker her på at påstanden går ut på rett til å bruke umerket mineralolje uten å bli avkrevet avgift. Det er oljeselskapet som er avgiftssubjektet, denne delen av påstanden har ingen relevans. Når det gjelder retten til å bruke umerket mineralolje, griper dette direkte inn i Stortingets avgiftsvedtak. Dette kan ikke overprøves av domstolene. Da foreligger ikke rettslig interesse. Når lagmannsretten har funnet at det foreligger rettslig interesse, må dette bygge på en feilaktig tolkning av tvistemålsloven §54.

Påstanden kan, slik det tidligere er vist, tolkes til at forskriften om merking er ugyldig. Som nevnt er det oljeselskapene som er forpliktet til å merke oljen. Eventuelt var det oljeselskapene som måtte gått til sak.

Bellona kan ikke ha rettslig interesse i å gå til sak om disses plikter.

Selv om man legger denne fortolkning av påstanden til grunn, foreligger det ikke rettslig interesse, og dette må bero på en feilaktig fortolkning av tvistemålsloven §54.

På samme måte kan ikke Bellona ha rettslig interesse i å gå til midlertidig forføyning med de tilsvarende krav.

Lagmannsretten legger imidlertid videre til grunn at Bellonas rettslige interesse i egen sak er et moment for at Bellona har rettslig interesse til å gå til sak om det generelle om brukere mer generelt skal kunne kjøpe umerkede mineraloljeprodukter. Og det synes som om dette er et moment av stor betydning for lagmannsretten. Staten kan ikke se at dette er en riktig tolkning av reglene om rettslig interesse. Det forhold at man eventuelt har rettslig interesse til selv å gå til sak kan ikke være et så sterkt argument for at man har rettslig interesse i å få prøvet et spørsmål mer generelt og på vegne av andre.

Staten viser her forøvrig til Schei, Kommentarer til tvistemålsloven bind I, 137 der det uttales: " Det er ikke til hinder for søksmål fra en organisasjon at saken kunne vært reist av et enkeltmedlem...... Men hvor søksmålet utelukkende gjelder rettigheter og plikter for enkeltmedlemmer, f. eks. gyldigheten av en oppsigelse, vil organisasjonen ikke kunne reise sak selv om organisasjonen vil ha prinsippiell interesse også ut fra de interesser og formål foreningen ivaretar". Staten viser videre til Bacher, Rettslig interesse, 150.

Ved vurderingen om Bellona har rettslig interesse av å få prøvet spørsmålet generelt synes lagmannsretten videre å ha lagt til grunn de mer alminnelige vurderinger om organisasjoners søksmålskompetanse. Ved spørsmål om organisasjoners søksmålskompetanse er det i teori og rettspraksis lagt til grunn at det er av betydning i hvilken grad organisasjonen er representativ for de forholdet angår, se Rt-1974-1272 og Schei, Kommentarer til tvistemålsloven bind I, 138 og Backer, Rettslig interesse, 155. Dette synes lagmannsretten ikke å ha lagt vekt på, det er en feil i lagmannsrettens tolkning. Bellona har etter egen oppgave 10000 "venner".

Antallet brukere av merkede mineraloljeprodukter må være langt større, og det er ikke godtgjort at "vennene" er representative for disse brukerne.

Ved vurderingen av om Bellona har rettslig interesse av å få prøvet det generelle spørsmålet har lagmannsretten lagt vekt på organisasjonens finansiering. Lagmannsretten har funnet at Bellona har et bredt finansieringsgrunnlag med bidrag bl a fra bedrifter, organisasjoner og kommuner som selv bruker merkede mineraloljeprodukter. Det er riktig tolkning av reglene om rettslig interesse for organisasjoner at man kan legge vekt på finansieringen.

Men i foreliggende tilfelle er det særlige forhold som gjør seg gjeldende.

De aktuelle bedrifter, oljeselskaper organisasjoner og kommuner er rettssubjekter som selv eventuelt kunne ha rettslig interesse i å gå til sak. Hvorvidt de gjør det, er deres egen avgjørelse. Det forhold at de støtter Bellona økonomisk innebærer ikke at Bellona får noen adgang til å gå til sak på deres vegne. Enn mindre kan det forhold at Bellona får økonomisk støtte av noen brukere av merkede mineraloljeprodukter medføre at Bellona har rettslig interesse i å gå til sak med påstand om at brukere generelt, eventuelt personer som bruker mineraloljeprodukter til de nærmere angitte motorvogner eller annet enn fremdrift av motorvogn, skal kunne bruke umerket mineralolje. Disse forhold skulle vært trukket inn ved tolkningen av bestemmelsen om rettslig interesse og ved avgjørelsen om det foreligger slik.

Reglene om søksmålskompetanse for organisasjoner er særlig utformet med henblikk på gyldighet av enkeltvedtak, se Rt-1980-569 og Rt-1992-1618. Når det som her gjelder håndhevelse av rettigheter, og i særdeleshet rettigheter for en ubestemt gruppe, må det stilles langt strengere krav for at det skal foreligge rettslig interesse. Bakgrunnen er nettopp at den enkelte kan gå til eget søksmål. Behovet for å la organisasjoner gå til sak for å få prøvet et spørsmål er mindre.

I saker som denne, hvor organisasjonene har kompetanse til å gå til sak på egne vegne, blir dette særlig klart. Organisasjonen kan få oppnådd meget ved å gå til sak forsåvidt angår sine egne rettigheter, da blir rettsspørsmålet belyst. Og det er langt fra sikkert at alle som kan gå til egen sak er interessert i å støtte organisasjonen. Når lagmannsretten ikke har trukket inn disse forhold ved tolking av tvistemålsloven §54, er det en feil.

De facto går altså Bellonas påstand ut på at forskriften er ugyldig, og slik var Bellonas påstand opprinnelig utformet. Man har ikke rettslig interesse i å få prøvet en forskrift generelt, se Rt-1984-1488. Dette støtter anførselen om at Bellona ikke har rettslig interesse i å gå til sak med den påstanden som er nedlagt.

Det er antatt i rettspraksis at man bare kan gå til sak om midlertidig forføyning når man kan få dom for hovedkravet, se Rt-1989-1152 og Rt-1993-103. Kan man ikke få dom for hovedkravet, skal begjæringen om midlertidig forføyning avvises. Som tidligere vist går hovedkravet fra Bellona ut på et forhold som det ikke kan gis dom for. Dette støtter anførselen om at saken bør avvises.

Det må etter dette være klart at lagmannsretten har lagt en feilaktig tolkning av reglene om rettslig interesse til grunn. Lagmannsrettens avgjørelse må da bli å oppheve. Ettersom saken må behandles videre, synes det naturlig at spørsmålet om omkostninger behandles samlet da, og det nedlegges ikke påstand om omkostninger i denne omgang."

Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:

"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten."

Bellona gjør i kjæremålstilsvaret gjeldende at lagmannsrettens kjennelse bygger på en riktig lovtolking. Det heter videre i tilsvaret:

"Innledningsvis bemerkes at lagmannsrettens forståelse av Bellonas påstand korresponderer med statens forståelse slik den er beskrevet på kjæremålets 3, 3. og 5. avsnitt. Bellonas hovedkrav går ut på at de brukergrupper som har krav på avgiftsfri mineralolje har rett til å benytte umerkede produkter. Det har sammenheng med at de merkestoffene som er innført ved forskrift av 8. juni 1993 (se bilag nr. 1 til begjæringen), etter all sannsynlighet medfører helsefare som ikke er akseptabel for brukerne.

Det kan ikke være riktig lovtolking når staten gjør gjeldende at kun de som er forpliktet til å merke oljen oljeselskapene og ikke de som rammes av det helseskadelige produktet brukerne har rettslig interesse. Synspunktet virker urimelig og reelt sett svakt begrunnet. Brukerne som rammes er de som er nærmest til å reise sak for å få fastslått at de har rett til å benytte umerkede produkter for å unngå helseskade.

Videre anføres at vurderingen av om det foreligger rettslig interesse vil bero på en helhetsvurdering. I den sammenheng vil det være riktig også å ta med i vurderingen at Bellona selv er bruker av avgiftsfri mineralolje.

Det påberopes forøvrig at statens anførsler ikke angår den generelle lovtolking, men anvendelsen av tvistemålsloven §54 på det konkrete saksforhold. Lagmannsretten har vurdert og funnet at Bellona er representativ for de brukergrupper som er berørt slik at stiftelsen har aktiv søksmålskompetanse i saken. Det er en skjønnsmessig vurdering som faller utenfor prøvelsesadgangen etter tvistemålsloven §404 nr. 3."

Bellona har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.

2. Stiftelsen Bellona tilkjennes saksomkostninger."

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404.

Namsretten bygget sin avvisning av Bellonas begjæring på at det ikke kunne "avsies dom om den generelle gyldighet eller abstrakte rekkevidde" av forskriften om merking av mineralolje, og at Bellona heller ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse i å få prøvet forskriftens gyldighet.

For namsretten hevdet Bellona, når det gjaldt stiftelsens rettslige interesse, at stiftelsen ut fra sine vedtekter, sitt arbeidsfelt og sitt brede finansieringsgrunnlag hadde det nødvendige grunnlag for et fastsettelsessøksmål. Dette var også det prinsipale grunnlag for lagmannsretten, men det ble subsidiært pekt på at Bellona også selv var bruker av mineralolje og dermed også hadde en egeninteresse når det gjaldt kravet om å få kjøpe avgiftsfri olje uten tilsetningsstoffer.

Kjæremålsutvalget forstår lagmannsretten slik at det er lagt til grunn at Bellona selv er bruker av olje, til annet "enn framdrift av motorvogn", jf Stortingets avgiftsvedtak §3 nr 2, og at stiftelsen derfor har en egeninteresse i å fremme et søksmål med krav om avgiftsfritt kjøp av olje uten tilsetning av stoffer, som etter Bellonas mening er helsefarlige. Med den faktiske forutsetning som lagmannsretten her har lagt til grunn, finner kjæremålsutvalget at Bellona som bruker av olje i alle fall i utgangspunktet kan ha en rettslig interesse når det gjelder dette spørsmål.

I og med at namsretten ikke har vurdert avvisningsspørsmålet i sammenheng med Bellonas egeninteresse som oljebruker, er kjæremålsutvalget enig med lagmannsretten i at det foreligger et grunnlag for å oppheve namsrettens kjennelse. Etter kjæremålsutvalgets syn er det imidlertid på andre punkter slike mangler ved lagmannsrettens kjennelse at den bør oppheves og saken undergis videre behandling i lagmannsretten.

Lagmannsretten har antatt at det hensett til Bellonas egeninteresse er mindre grunn til å avskjære Bellona fra "et mer generelt formet søksmål med sikte på å få dom eller midlertidig forføyning for at så lenge tilsetningstoffene er helsefarlige, må man kunne få umerket olje avgiftsfritt". Kjæremålsutvalget er ikke enig i dette. Bellonas egeninteresse som eier av fartøy som drives med olje, og Bellona som mulig representant for en større interessegruppe må holdes fra hverandre.

Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til om Bellona representerer andre på en slik måte at dette også etter en isolert vurdering gir den nødvendige rettslige interesse. Ved sin nye behandling av saken må lagmannsretten ta standpunkt til dette.

Det Bellona, slik lagmannsretten har formulert det, i tilfelle skulle kunne få dom for, er at man så lenge tilsetningstoffene er helsefarlige, må "kunne få umerket olje avgiftsfritt". Namsretten har forstått det slik at det kreves dom for gyldigheten eller rekkevidden av de fastsatte forskrifter, og har som selvstendig grunnlag for avvisning anført at det ikke kan gis en dom av slikt innhold. Dette har lagmannsretten ikke gått inn på, utover en bemerkning om at Bellonas påstand må kunne omformuleres. Dersom lagmannsretten antar at søksmålet ikke bare gjelder gyldigheten/rekkevidden av forskriftene rent abstrakt, men et "rettsforhold" må dette forklares nærmere, og det må angis hvilket rettsforhold søksmålet antas å gjelde.

Det tilføyes at den kjærende part i kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg har reist flere spørsmål som ikke har vært vurdert av lagmannsretten og som så vidt kjæremålsutvalget kan se, heller ikke tidligere har vært reist på samme måte som i kjæremålserklæringen. Også disse spørsmål bør lagmannsretten i nødvendig utstrekning ta standpunkt til.

Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger bør utstå til den kjennelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den kjennelse som avslutter saken.