HR-1996-312-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-06 |
| Publisert: | HR-1996-00312k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00312K , jnr 179/1996 |
| Parter: | A (advokat Per Flatabø) mot B (advokat Ola Inngard Melby) |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, Tvistemålsloven (1915) §179, §39, §44, §47 |
Saken gjelder kjæremål og motkjæremål over Eidsivating lagmannsretts kjennelse 18 desember 1995 om midlertidig avgjørelse om samværsrett etter barneloven §46, jf §47 og §39.
Vinger og Odal herredsrett avsa 29 juni 1995 dom og kjennelse med slik slutning:
"1. B skal ha samværsrett med sin sønn C, født xx.xx.1993, som følger:
a. Annenhver søndag fra kl. 1000 til kl. 1800, første gang 16. juli 1995 og siste gang 31. desember 1995.
b. Annenhver helg fra lørdag kl. 1000 til søndag kl. 1800, første gang 13.-14. januar 1996 og siste gang 27.-28. juli 1996.
c. En uke fra lørdag kl. 1000 til søndag kl. 1600 (åtte løpende dager) i løpet av juli måned 1996 efter Bs valg.
d. Vanlig samvær som fastsatt i barneloven §44 fjerde ledd, som følger: Samvær hver torsdag eftermiddag fra kl. 1600 til kl. 1830, første gang torsdag 8. august 1996; helgesamvær annhver helg fra fredag kl. 1800 til søndag kl. 1700 og første gang helgen 23.-25. august 1996; feriesamvær hver jul eller påske efter As valg; feriesamvær 14 dager hver sommerferie fra og med sommeren 1997.
2. B gis i medhold av barneloven §46 midlertidig samværsrett som fastsatt under punkt 1 ovenfor inntil rettskraftig dom foreligger.
3. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 23708,50 - treogtyvetusensyvhundreogåttekommafemti - kroner innen 14-fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom."
Kjennelsen om midlertidig samværsrett ble ikke påkjært. I forbindelse med at dommen ble anket 30 august 1995, fremsatte A krav om midlertidig avgjørelse for at videre samvær ikke skal finne sted så lenge saken varer. B krevde i prosesskriv 23 november 1995 den midlertidige samværsrett utvidet til også å gjelde en gang pr uke i barnehagen. Eidsivating lagmannsrett avsa 18 desember 1995 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringer av 30. august 1995 og 23. november 1995 om midlertidig avgjørelse i sak 95-01946 A tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at lagmannsrettens begrunnelse er forholdsvis knapp og i sin kjerne av formell karakter, og at denne betraktningsmåte må vike for prinsippet om barnets beste. Det gjelder en midlertidig avgjørelse etter barneloven §46, og §47 og §39 får liten betydning. Det vises til Rt-1991-1060, Rt-1986-638 og Rt-1994-1394. Det anføres at det vil være til beste for barnet at det ikke gis samvær, at far har opptrådt angstskapende overfor mor, høyt konfliktnivå mellom mor og far, tvangsfullbyrdelse fra far og at samværsordning med tilsyn kanskje kunne fungere. Det er lagt ned slik påstand:
"1. Så lenge saken varer skal B ha samvær med C, født xx.xx.1993 annenhver søndag fra kl 1100 til 1800 i nærvær av en person utpekt av barneverntjenesten i Kongsvinger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken."
B har inngitt kjæremålstilsvar og motkjæremål. Han anfører at det ikke er fremkommet noe som skulle tilsi at han ikke er godt skikket til å ta seg av sønnen. Han har velfungerende samvær med to barn fra tidligere ekteskap. Det er ingen grunn til at samvær skal skje i nærvær av en tredje person. Rt-1986-638 og Rt-1994-1394 gjelder andre forhold. Det vises til Rt-1976-1497, Rt-1983-359 og Rt-1989-148. I motkjæremålet anføres at moren ikke vil medvirke til samvær slik herredsretten og lagmannsretten har bestemt. For at faren ikke skal miste kontakten med sønnen er det ønskelig at han også får rett til samvær i barnehagen. Det er nedlagt følgende påstand:
"1. B gis midlertidig samværsrett med sin sønn C i punkt 2 i Vinger og Odal herredsretts dom og kjennelse av 29. juni 1995, jfr. pkt. 1.
I tillegg gis B samværsrett med sin sønn C en gang pr. uke i Lunden barnehage etter nærmere avtale med styrer/ ansatte ved barnehagen inntil rettskraftig dom foreligger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken."
I tilsvar til motkjæremål anfører A at samvær ikke bør knyttes opp til barnehagesituasjonen og at samvær under tilsyn har vært avviklet. Det er nedlagt følgende påstand:
"1. Motkjæremålet tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, er kommet til at kjæremålet og motkjæremålet ikke kan føre frem.
Lagmannsretten fant at det ikke forelå særlige grunner til å endre herredsrettens beslutning om midlertidig samværsrett, jf barneloven §47 tredje ledd, jf §39 annet ledd. Utvalget er enig i dette og finner grunn til å fremheve at det i tiden etter lagmannsrettens avgjørelse er iverksatt en avtalt samværsordning. Ordningen innebærer at far har hatt samvær med sønnen den første tiden under tilstedeværelse av sønnens dagmamma. Utvalget peker videre på at i en sakkyndig uttalelse til Eidsivating lagmannsrett av 14 mai 1996 har psykolog D gitt uttrykk for at far bør ha vanlig samvær med sønnen. Han tilrår at dette etableres over noen tid, slik at samvær med overnatting først iverksettes over sommeren. Utvalget antar at partene - slik situasjonen nå synes å ligge an - vil være i stand til å bli enige om en hensiktsmessig ordning for opptrapping av samværet.
Motkjæremålet er begrunnet i et ønske om å sikre far et minimumssamvær for det tilfellet at mor ikke ville medvirke til gjennomføringen av samværet. Slik situasjonen har utviklet seg, kan utvalget ikke se at særlige grunner tilsier etablering av midlertidig samvær i barnehagen.
Utvalget finner at fastsettelse av saksomkostninger bør utsettes til den avgjørelsen som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostninger utstår til den avgjørelse som avslutter saken.