HR-1996-42-B - Rt-1996-509
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-04-23 |
| Publisert: | HR-1996-00042-B - Rt-1996-509 (171-96) |
| Stikkord: | Militærforhold, Fritaking |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1994-00283 A - Høyesterett HR-1996-00042 B, nr 142/1995 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell) mot Tor-Bjørnar Henriksen (Advokat Håkon Helsvig - til prøve) |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Stang Lund, Gussgard, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109 |
Tor-Bjørnar Henriksen har gjennomført militær førstegangstjeneste og én repetisjonsøvelse, men har søkt om fritak for videre militærtjeneste. Søknaden ble avslått, jf lov 19 mars 1965 nr 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner og spørsmålet ble bragt inn for retten. Alta herredsrett avsa 28 april 1994 dom med denne domsslutning:
"Tor-Bjørnar Henriksen, født xx.xx.64 frifinnes for militærtjeneste av overbevisnings grunner i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3."
Staten anket dommen, og Hålogaland lagmannsrett avsa 6 januar 1995 dom med slik domsslutning:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Saksforholdet framgår av de to dommene.
Staten har anket over lagmannsrettens dom - rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett har Henriksen utarbeidet en skriftlig redegjørelse om hvorfor han ikke kan gjøre militærtjeneste. Saken står for Høyesterett i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere retter.
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Lovens vilkår for fritak er at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Dette innebærer at den vernepliktige må ha en konsekvent pasifistisk grunnholdning. Denne kan være basert på religiøst, moralsk eller politisk grunnlag. Men holdningen må bygge på en generell imperativ norm som medfører at den vernepliktige ikke bare selv nekter å gjøre militærtjeneste av noen art, men også tar avstand fra andres militærtjeneste.
Henriksen nekter å gjøre militærtjeneste, men han tar ikke avstand fra at andre gjør det. Han godtar et militært apparat under FN i fredsskapende hensikt, som kan ta liv for å spare flere liv enn de som tas. Hans pasifisme er situasjonsbetinget. Henriksens overbevisning har etter dette ikke et innhold som fyller lovens krav. Subsidiært anføres at overbevisningen ikke har den styrke og fasthet som må kreves.
Staten har nedlagt denne påstand:
"Vilkårene for å frita Tor-Bjørnar Henriksen, født xx.xx.1964, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er ikke til stede."
Ankemotparten, Tor-Bjørnar Henriksens anførsler, kan summarisk gjengis slik:
Ankemotparten har en grunnleggende pasifistisk holdning. Han kan ikke selv under noen omstendighet gjøre militærtjeneste. Lovteksten taler om den vernepliktiges eget forhold til det å gjøre militærtjeneste, ikke om hans mening om andres deltakelse. Det diskvalifiserer ikke for fritak at han ikke vil ta avstand fra at andre aksepterer å gjøre militærtjeneste. Dette synet er også kommet til uttrykk i Høyesteretts praksis, jf Høyesteretts dom inntatt i Rt-1969-1285 flg på side 1291 - Hokstad. Videre er vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1956-787 - Rendal.
Henriksen er ideelt og prinsipalt mot en militærtjeneste. Alle burde ha den samme pasifistiske holdning som han. Da ville det ikke bli aktuelt med militærvesen. Men slik verden er i dag, aksepterer han i en slags resignasjon bruk av militærmakt underlagt FN i fredsbevarende hensikt. FN-styrker må kunne ta liv for å berge flere liv som det minste av to onder. Men selv kan han ikke delta i en slik styrke. Når det gjelder alvoret i overbevisningen, har både herredsretten og lagmannsretten på grunnlag av direkte bevisføring ved hans forklaring, funnet at lovens krav er oppfylt.
Tor-Bjørnar Henriksen har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.
Det norske forsvar bygger - med utgangspunkt i Grunnloven §109 og etter nærmere bestemmelser i lovgivningen - på alminnelig tvungen verneplikt. Unntak fra denne er hjemlet i lov 19 mars 1965 nr 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter militærnekterloven §1 er vilkåret for fritaking at den vernepliktige "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning". Det foreligger lang praksis for at en militærnekter må ha en grunnleggende pasifistisk holdning for å kunne kreve fritak. Denne forståelse av loven er lagt til grunn i en rekke avgjørelser av Høyesterett. Den bygger på uttalelser i forarbeider til tidligere lovgivning som er fastholdt under de revisjoner som har ledet fram til loven slik den er formulert i dag. Denne grunnholdning må i utgangspunktet være reservasjonsløs, slik at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art.
Det må i saken her legges til grunn at Henriksen ikke selv finner å kunne delta i militær virksomhet av noen art, verken i det norske forsvar eller i internasjonalt organiserte styrker. Det særlige spørsmål som saken reiser er om dette er tilstrekkelig til å begrunne fritak når han ikke samtidig tar avstand fra enhver form for militær virksomhet og andres deltakelse i denne. Dette kan ikke ses å ha vært et avgjørende tema i noen militærnektersak som tidligere har vært avgjort av Høyesterett.
Lovens ordlyd gir etter min mening ikke noe klart svar på spørsmålet. Vilkåret om å ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art, er isolert sett oppfylt. Men det gjenstår å ta standpunkt til om nektelsen kan sies å være begrunnet i en "alvorlig overbevisning" i lovens forstand. Da vil man, slik jeg ser det, måtte gå tilbake til spørsmålet om den vernepliktige her har en grunnleggende pasifistisk holdning. Det er, som nevnt, en slik holdning som kreves for å fylle fritaksvilkåret i loven. Her vil jeg innskyte at sterk uvilje mot å ta liv ikke i seg selv innebærer en pasifistisk holdning. De aller fleste vernepliktige vil utvilsomt ha meget sterke motforestillinger mot å ta liv. De aksepterer likevel at landet må ha et forsvar, og tar selv konsekvensene av dette ved å gjøre militærtjeneste, som kan medføre at de blir nødt til å ta liv i en eventuell krig.
Jeg kan ikke se det annerledes enn at vilkåret om en grunnleggende pasifistisk holdning som fritaksgrunn, må ha en videre rekkevidde enn at det bare for militærnekteren personlig framstår som uriktig å gjøre militærtjeneste. I motsatt fall synes nektelsen å være begrunnet i en individuell, subjektiv norm, uten base i et normsystem som forutsettes å ha mer allmenn gyldighet. Dette stemmer dårlig med det ideelle grunnlag - av religiøst, moralsk eller politisk karakter - som den pasifistiske grunnholdningen er forutsatt å bygge på. Ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at en selv gjør det. Det kan i denne henseende heller ikke være avgjørende om tjenesten er basert på frivillighet eller på tvungen verneplikt.
Henriksen har særlig påberopt seg en uttalelse i Hokstadsaken i Rt-1969-1285 på side 1291. Denne framkom i sammenheng med en alminnelig drøftelse av lovens uttrykk "militærtjeneste av noen art". Det uttales at "manglende avstandtaken fra bruk av våpen som ikke har karakteren av militærtjeneste" ikke diskvalifiserer en militærnekter. I denne sammenheng nevnes bruk av våpen mot voldsmenn. Deretter uttaler førstvoterende:
"Etter min mening kan man heller ikke falle utenfor om man under redegjørelse for eget standpunkt ikke finner å burde ta avstand fra at andre folk under andre forhold griper til våpen."
Ut fra sammenhengen synes det uklart hvor meget det kan legges i denne uttalelsen, som kan synes å gå på mer spontan våpenbruk, enn egentlig organisert militærtjeneste, fra undertrykte folk eller grupper, og under forhold som står fjernt fra våre. Uttalelsen hadde for øvrig ingen betydning for avgjørelsen av saken, idet dommen gikk mot de vernepliktige. Som rettskilde for avgjørelsen av vår sak har uttalelsen etter min mening ikke den vekt at jeg finner å kunne trekke en slik slutning av den som Henriksen har anført.
Høyesteretts kjennelse i Rt-1956-787 - Rendal - finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Den bygger på et saksforhold som ligger langt fra den foreliggende sak, og jeg kan ikke se at den kan få betydning for det tema saken her gjelder.
Den uttalelse fra Hokstaddommen som er gjengitt foran, er tatt inn i den redegjørelse for gjeldende rett som er gitt i NOU 1979:51, se side 317, første spalte, der det er gjort en tilføyelse om at "Det er søkerens egen personlige innstilling, og om han selv kan tenke seg å gjøre militærtjeneste som er avgjørende". Også denne uttalelse knytter seg til krig i andre land. En tilsvarende uttalelse finner man i St.meld.nr.70 (1983-84) side 14 som er gjengitt i Innst.S.nr.111 (1984-85). Jeg viser til min vurdering av Hokstaddommen og finner ikke å kunne legge noe mer i disse uttalelser enn denne dom gir dekning for. Jeg tilføyer at også utredninger og stortingsdokumenter fra tiden etter 1965 etter mitt syn gir støtte for at den overbevisning som kan begrunne militærtjeneste, må være utslag av en konsekvent pasifistisk holdning.
Henriksen tar - slik jeg forstår ham - avstand fra et nasjonalt forsvar, men godtar bruk av militærstyrker underlagt FN, som i lovens forstand utvilsomt innebærer militærtjeneste, se blant annet Rt-1965-565 på side 567. Hans aksept av denne form for militær virksomhet framgår klart av en redegjørelse for sitt syn som han har skrevet til bruk for behandlingen av saken for Høyesterett. Her uttaler han avslutningsvis: "... Jeg mener at ved hjelp av et fredsskapende og et fredsbevarende FN, vil færre menneskeliv gå tapt. Jeg ønsker derfor å nedbygge all nasjonal forsvarsvirksomhet, samt at FN kan gå inn å nøytralisere væpna grupperinger og nasjoner som fører krig eller driver forfølgelse mot andre grupper/nasjoner."
I hans standpunkt her ligger at han anser bruk av militærmakt under FN, og andres deltakelse i denne form for militærtjeneste, for å være riktig slik verden nå engang er, han kan bare ikke selv delta i slike styrker. Han finner det riktig at disse militærstyrker kan ta liv for å berge flere liv. Jeg oppfatter hans standpunkt her ikke som rent hypotetisk, men som et aktuelt og realistisk alternativ.
Jeg finner det ikke særlig tvilsomt at Henriksens syn ikke kan sies å gi uttrykk for en grunnleggende pasifistisk holdning. Hans holdning til bruk av militærmakt underlagt FN er pragmatisk, og hans egen reservasjon er ikke forankret i en norm som forutsettes å gjelde for andre. Hans nektelse av selv å gjøre militærtjeneste, er da ikke bygget på en overbevisning med det innhold som må kreves for at det i lovens forstand kan sies å foreligge en "alvorlig overbevisning".
Jeg stemmer for denne dom:
Vilkårene for å frita Tor-Bjørnar Henriksen, født xx.xx.1964, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er ikke til stede.