HR-1996-61-A - Rt-1996-1203

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-10-17
Publisert:	HR-1996-00061-A - Rt-1996-1203 (365-96)
Stikkord:	Familierett, Barnerett, Omsorgsovertagelse
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	Høyesterett HR-1996-00061 A, nr 207/1995.
Parter:	A og B (Advokat Trond Ekker - til prøve) mot X kommune (Advokat Per Sørum).
Forfatter:	Aarbakke, Gussgard, Sinding-Larsen, Mindretall: Tjomsland, Oftedal Broch
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-21, Tvistemålsloven (1915) §482, §483, Barnevernloven (1953) §16, §19, §48, §4-12, §4-4, §4-5

Dommer Aarbakke: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kap 33 av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven 17 juli 1992 nr 100, truffet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Sør- og Nord-Trøndelag 13 september 1994 med slik konklusjon:

"1. X kommune v/barneverntjenesten overtar omsorgen for C, født xx.xx.1989.

2. C plasseres i fosterhjem.

3. C gis rett til samvær med A og B hver annen helg de første tre månedene i fosterhjemmet, deretter hver tredje helg. Samværene finner sted fra lørdag til søndag."

A, født 1955, og B, født 1942, giftet seg 1975 og fikk året etter sønnen D. Etter at A ble gravid i 1988, flyttet familien fra Østlandet til X, som var Bs hjemsted. Familien overtok der et gammelt hus fra Bs mor. A har ikke fått arbeid i X, og er nå uføretrygdet. B fikk også problemer med å få arbeid i X, men har fra 1989 hatt forskjellige midlertidige ansettelser ved Y Sykehus og har fra august 1996 fast ansettelse der. Den eldste sønnen, D, hadde visse lærevansker og fikk forskjellige sosiale problemer da familien flyttet til X. Til dette fikk familien hjelp fra PPT.

C ble født xx.xx.1989. Han ble plaget av spebarnskolikk og senere av astma og luftveisinfeksjoner, noe som hemmet hans utvikling, særlig med hensyn til vektøkning. Høsten 1991 fikk C med bistand fra kommunen plass i X barnehage BA. Etter at barnehagen overfor helsesøster hadde gitt uttrykk for bekymring over omsorgssituasjonen for ham i foreldrehjemmet, foretok barneverntjenesten i X, som også kjente til familien på grunn av Ds problemer, ett hjemmebesøk i 1992 og senere flere hjemmebesøk i 1993. I oktober 1993 utarbeidet barneverntjenesten en plan hvor det er beskrevet forskjellige praktiske og økonomiske hjelpetiltak overfor familien. Reelt sett hadde det foreligget hjelpetiltak fra 1990, intensivert fra 1993, i form av bistand fra husmorvikar og hjemmekonsulent. Da de iverksatte tiltakene etter barneverntjenestens vurdering ikke førte til noen bedring i omsorgssituasjonen for C, besluttet barneverntjenesten å utrede sak om omsorgsovertakelse. En del av grunnlaget for den videre behandling var en sakkyndig utredning av psykolog Per Gunnar Gyldenskog, som hadde undersøkt forholdene i hjemmet. I juni 1994 ble det så fremmet sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse og fosterhjemplassering for C.

Etter at fylkesnemndas vedtak var fattet, ble omsorgsovertakelsen iverksatt 7 oktober 1994 ved at C ble plassert midlertidig på - - -heimen, som er en fylkeskommunal barneverninstitusjon bestemt for korttidsplassering. Han ble endelig plassert i privat fosterhjem i Z 16 juni 1995, og er fortsatt plassert der. Gutten går nå i grunnskolen. Etter avtale finner samvær mellom ham og foreldrene sted i foreldrenes hjem i X, og gutten hentes og bringes av barneverntjenesten.

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse og fosterhjemplassering ble av A og B brakt inn for Namdal herredsrett, som i dom 8 november 1994 stadfestet vedtaket.

A og B påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som ble satt med to fagkyndige og to lege meddommere, og 3 april 1995 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Fylkesnemndas vedtak, pkt 1 og 2 stadfestes.

2. C gis rett til samvær med A og B hver fjerde helg. Samværene skal skje i A og Bs hjem fra lørdag morgen til søndag kveld."

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet to fagdommere og én av de lege meddommere fant at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke forelå.

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til dommene.

A og B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er saken likevel begrenset til omsorgsovertakelsen, slik at samværsordningen, om omsorgsovertakelsen blir stående, forutsettes avgjort ved avtale.

Til bruk for Høyesterett har de ankende parter og ni vitner gitt forklaring. Fire vitner er nye. Det er også fremlagt noen nye dokumenter.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt psykolog Per Gunnar Gyldenskog, som av barneverntjenesten var engasjert som sakkyndig for fylkesnemnda og lagmannsretten og fulgte forhandlingene der, og førsteamanuensis Stein Jonny Valstad. De sakkyndige, som begge er spesialister i klinisk psykologi, har levert hver sin rapport. De har imidlertid samarbeidet om undersøkelsen, og er kommet til i hovedsak de samme konklusjoner og med den samme tilråding, nemlig at C fortsatt bør være i fosterhjemmet, men med en utvidet samværsordning i forhold til foreldrene. De sakkyndige har også møtt og svart på spørsmål for Høyesterett. Jeg kommer tilbake til deres uttalelser.

De ankende parter, A og B, viser til lagmannsrettens mindretall og har i hovedsak gjort gjeldende:

Vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a forelå ikke da vedtaket om omsorgsovertakelse ble fattet i 1994, og foreligger iallfall ikke i dag. Det er særlig understreket at hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4 jf §4-5 ikke ble prøvet i tilstrekkelig utstrekning og ikke fortsatt etter at det ble satt i gang sak om omsorgsovertakelse. Under enhver omstendighet foreligger vilkårene etter barnevernloven §4-21 for å oppheve omsorgsovertakelsen. Den omstendighet at vedtaket må anses ugyldig, må tillegges betydning, slik at terskelen for opphevelse gjøres lavere enn den ellers ville være.

C er en normal gutt, uten spesielle behov. De problemer med omsorgen som var til stede da han var liten, foreligger ikke i dag. Han er nå snart åtte år, og er kvitt de plagene som skapte problemer da han var i barnehage som liten. De omsorgsproblemer barneverntjenesten mener å se i dag, er skapt av saken.

Lagmannsrettens flertall har uten tilstrekkelig grunn stilt spørsmål ved fars evne til omsorg for sønnen og hans evne til å sette grenser for sønnen. Far har slike evner, og han har brukt dem overfor gutten. Lagmannsrettens flertall har tegnet et unyansert bilde av far. Episoder som måtte ha forekommet, kan ikke tillegges betydning.

Lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har antatt at far har samarbeidet dårlig med barneverntjenesten. Far har generell evne til slikt samarbeide, og har også lojalt fulgt opp barneverntjenestens tiltak. At far tidligere har gitt uttrykk for mistillit til barneverntjenesten, kan iallfall ikke brukes mot ham i dag.

Det er også en feilvurdering når lagmannsrettens flertall har funnet at far er særlig sårbar overfor myndigheter, arbeidsgivere og andre, og at han har trukket sønnen inn i sine egne problemer med sårbarhet. Under enhver omstendighet må fars sårbarhet anses situasjons betinget og som et tilbakelagt stadium.

Likeledes er det en feilvurdering når lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at far ikke ser svakheter ved mor som omsorgsperson. Far ser disse svakheter og har derfor tatt hovedansvaret for sønnen siden han var liten. Familien har innrettet seg slik at eventuelle svakheter ved mor som omsorgsperson er blitt eliminert, og at hennes positive sider utnyttes.

Lagmannsrettens flertall har for øvrig lagt til grunn et unyansert bilde av mor som omsorgsperson. Hun har samarbeidet godt med blant annet helsesøster og har atskillig å gi C, som er glad i henne.

Det foreligger i dag en konfliktsituasjon for C som skyldes at han har tilknytning til fosterforeldrene såvel som til foreldrene. Denne konflikten går inn på gutten, som selv ønsker å være hos foreldrene.

En eventuell tvil om hvorvidt vilkårene for omsorgsovertakelse foreligger, bør gå i favør av foreldrene. Dette gjelder både tvil med hensyn til faktiske forhold og tvil med hensyn til resultatet av de skjønnsmessige vurderinger. I denne sammenhengen er det vist til at C var sammen med foreldrene både i sommerferien 1996 og i høstferien fra skolen i 1996, uten at det er registrert problemer i den anledning.

De angrep som etter de ankende parters oppfatning kan rettes mot lagmannsrettens flertall, kan også langt på vei rettes mot fylkesnemndas vedtak. Det ble ikke i tilstrekkelig grad klargjort at de vanskeligheter C hadde da han var liten, og som barnehagen observerte, skyldtes forholdene i hjemmet. Årsakene kunne like gjerne være de somatiske sykdomsforhold, med astma og luftveisinfeksjoner og medisinering i tilknytning til dette.

I tillegg til angrepene på lagmannsrettens dom er det gjort gjeldende, og sterkt betont, at den saksbehandling som lå til grunn for fylkesnemndas vedtak, er mangelfull. Det er vist til uttalelser i lovforarbeidene om betydningen av betryggende saksbehandling i disse sakene. Spesielt er det anført at barneverntjenesten ikke tilstrekkelig tidlig gjorde det klart for far at saken var gått over fra å være en sak om hjelpetiltak overfor hjemmet til å være en sak om omsorgsovertakelse. De mangler som hefter ved grunnlaget for fylkesnemndas vedtak, hevdes å måtte tillegges betydning ved spørsmålet om tilbakeføring.

De ankende parter har under henvisning til tvistemålsloven §483 ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Fylkesnemndas vedtak av 13. september 94 oppheves."

Ankemotparten, X kommune, henholder seg til lagmannsrettens dom og den begrunnelse som lagmannsrettens flertall har gitt. Ankemotparten har dessuten anført:

Sakens problem er at de ankende parter konsekvent har benektet at det har foreligget andre vanskeligheter for C enn de materielle forhold, som nå i det vesentlige er rettet opp. Kommunen har iverksatt en rekke hjelpetiltak for familien som i realiteten var barneverntiltak: barnehageplass for C, husmorvikar, hjemmekonsulent m v. At tiltakene ikke alltid ble formalisert slik lovgivningen nå krever, henger sammen med at man handlet under den eldre lovgivning som ikke stilte tilsvarende krav. I desember 1993 ble det konstatert at det var nyttesløst å gå videre med hjelpetiltak, slik at tiltaksplanen av oktober 1993, som reelt sett hadde vært iverksatt fra april 1993, måtte oppgis.

Det bestrides at det hefter feil ved den saksforberedelse som lå til grunn for fylkesnemndas vedtak. De faktiske forhold ble klarlagt, og både disse og vurderingene i fremlegget til nemnda ble underbygget ved en sakkyndig utredning. Iallfall forelå det ingen saksbehandlingsfeil som hadde betydning for fylkesnemndas vedtak. At det dreide seg om omsorgsovertakelse, må ha vært klart for far senest da forholdene i hjemmet ble satt under utredning ved psykolog Gyldenskog.

Om de faktiske sider ved vilkårene for opphevelse av omsorgsovertakelsen viser ankemotparten til de sakkyndiges utredninger og uttalelser for Høyesterett. Den negative vurdering av foreldrene som omsorgspersoner for C som ligger til grunn for fylkesnemndas vedtak og lagmannsrettens dom, er blitt forsterket ved det som er kommet frem for Høyesterett.

Fars sårbarhet og hans manglende evne og vilje til å samarbeide med barneverntjenesten må tillegges vesentlig betydning, idet disse egenskapene vil gjøre det umulig for barneverntjenesten å benytte nødvendige hjelpetiltak etter en eventuell tilbakeføring av gutten.

Det bestrides at eventuell tvil vedrørende de faktiske forhold eller skjønnet bør lede til en avgjørelse i favør av foreldrene. Prinsippet om barnets beste må legges til grunn.

C er i dag i et fosterhjem hvor han har det godt, og han går i en grunnskole der fosterfar er lærer, noe som i seg selv er en fordel.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Fylkesnemndas vedtak - punkt 1 og 2 stadfestes."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at omsorgsovertakelsen oppheves. Langt på vei kan jeg slutte meg til det som er uttalt av mindretallet i lagmannsretten, og skal ellers bemerke:

Rettstilstanden vedrørende omsorgsovertakelse og om opphevelse av omsorgsovertakelse ble ikke endret i realiteten da barnevernloven 1992 erstattet barnevernloven 1953, jf Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 54-55 jf uttalelser i Rt-1992-1303 (på side 1306). Rettspraksis om anvendelsen av de tilsvarende bestemmelser i barnevernloven 1953 må derfor tillegges betydning ved anvendelsen av bestemmelsene i den någjeldende lov. I dette ligger blant annet at forholdet mellom barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a jf annet ledd og §4-21 første ledd er prinsipielt det samme som forholdet mellom den tidligere barnevernlov §19 jf §16 bokstav a og §48 annet ledd.

Om forholdet mellom bestemmelsene viser jeg til det førstvoterende uttaler i Rt-1991-1355 (på side 1358-59):

"Avgjørelsen skal ... treffes på grunnlag av de faktiske forhold slik de er på tidspunktet for overprøvelsen; for domstolsprøvelsen er dette fastslått ved en rekke avgjørelser. Det er også lagt til grunn av Høyesterett at vurderingen av om omsorgsovertakelsen skal opprettholdes eller barnet tilbakeføres, i det vesentlige vil måtte bli det samme om søksmålet er reist for å få prøvet selve omsorgsvedtaket, eller om det ved anvendelsen av lovens §48 annet ledd om opphevelse av omsorgsvedtak som angripes. Jeg viser til uttalelser om dette bl.a. i Rt-1986-1189 på side 1193 og Rt-1986-1222 på side 1233. I begge tilfelle vil virkningen for barnet av en tilbakeføring stå sentralt i vurderingen.

Dette må innebære, slik jeg ser det, at det ikke kan få en slik ugyldighetsvirkning som den ankende part hevder, om retten i ettertid skulle mene at de lovfestede vilkår for barnevernets omsorgsovertagelse ikke var oppfylt den gang vedtaket ble truffet. Skulle retten ha en slik oppfatning, vil det naturligvis tilsi at det må foretas en særlig nøye vurdering av om det nå er tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde omsorgsover tagelsen."

Jeg viser også til det førstvoterende uttaler i Rt-1993-671 (på side 673), om at en prøvelse av om et vedtak om omsorgsovertakelse er gyldig, "må skje på grunnlag av situasjonen i dag, og adskiller seg reelt sett ikke fra en prøvelse av et krav om å få opphevet et gyldig omsorgsvedtak, jf. barnevernloven §48 annet ledd (nå §4-21 første ledd)."

Denne rettsoppfatning er lagt til grunn i senere avgjørelser av Høyesterett, og må legges til grunn også i denne saken.

Foranlediget av prosedyren for Høyesterett, som i stor utstrekning har vært konsentrert om den saksbehandling som lå til grunn for fylkesnemndas vedtak, finner jeg grunn til å bemerke at jeg ikke kan se at det ble begått feil av betydning under saksforberedelsen. Fylkesnemndas kritikk på dette punkt har sammenheng med at en rekke av de dokumenter som hadde foreligget for barneverntjenesten, ikke var blitt lagt frem for fylkesnemnda. Dokumentene ble først lagt frem for lagmannsretten, som ikke har funnet grunn til tilsvarende kritikk. Det var således som ledd i saksforberedelsen innhentet uttalelser fra husmorvikar, hjemmekonsulent, barnehage og andre som hadde kunnskap om familien.

Psykolog Per Gunnar Gyldenskog gjennomførte etter oppdrag fra barneverntjenesten en grundig sakkyndig uttredning, og familien fikk den lovbestemte rettshjelp. De ankende parter har spesielt anført at barneverntjenesten som forberedte saken, ikke gjorde det klart for far at det var en sak om omsorgsovertakelse. Det må legges til grunn at vedtaket om å forberede en sak om omsorgsovertakelse var sendt foreldrene, selv om de ikke kan erindre å ha mottatt dette. At en slik sak ble forberedt må far i alle fall ha forstått da psykolog Gyldenskog tok kontakt med ham tidlig i 1994 i forbindelse med sin utredning.

Under enhver omstendighet har domstolene full kompetanse til å prøve alle sider ved sakens realitet, jf tvistemålsloven §482.

Forutsetningen for at omsorgsvedtaket kan oppheves er at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er til stede i dag, og at heller ikke de begrensninger som følger av barnevernloven §4-21 første ledd er til hinder for at omsorgen for C føres tilbake til hans foreldre.

Etter barnevernloven §4-21 første ledd 2. punktum skal en omsorgsovertakelse i alle fall bli stående "dersom barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet." Slik jeg ser saken, kommer denne begrensningen ikke inn med vesentlig tyngde her. Det må riktignok legges til grunn at C er i et godt fosterhjem, og at det etter det de sakkyndige for Høyesterett har uttalt, er en fordel for ham at han går i den grunnskolen hvor fosterfar er lærer. Men dette kan ikke være avgjørende. Etter det som er opplyst, er det ikke grunn til å frykte at selve tilbakeføringen av gutten vil by på problemer av alvorlig art.

Det avgjørende vil derfor bli en vurdering av foreldrenes omsorgsevne i dag sett i forhold til sønnens behov.

Jeg vil først redegjøre for hvorledes jeg oppfatter C som person i dag, og bygger for så vidt på de sakkyndiges beskrivelser og vurderinger. Psykolog Gyldenskog har om guttens utvikling frem til i dag uttalt blant annet:

"C vurderes av sakkyndige som en gutt med vanlig gode intellektuelle ressurser. Testresultater tyder på at han har gode intellektuelle forutsetninger for læring. Samtidig framstår C som en mer engstelig og usikker gutt enn andre 7-åringer. Sakkyndige får inntrykk av at C savner en klar tilknytningsmessig og identifikasjonsmessig plattform, og at han befinner seg i en lojalitetskonflikt som både fosterforeldrene og biologisk far synes å være klar over. C opplever sannsynligvis dette slik at han ikke kan knytte seg helt til fosterforeldrene fordi han er redd for å såre biolgiske foreldre, og særlig far. For C blir dette et dilemma fordi han opplever mange positive kvaliteter hos fosterforeldrene og gjerne vil nyte godt av den kontakt og omsorg som fosterfar gir, ikke som en erstatning for biologisk fars omsorg, men i tillegg til denne. Når C blir presset følelsesmessig kompenserer han med aktivitet. Dette kan gå ut over oppmerksomhetsspenn og konsentrasjonsevne. I andre tilfeller løser han dette ved å ta avstand og ikke engasjere seg følelsesmessig i situasjonen. ...

I rapport av april 1994 ble det konkludert med at C hadde utviklet noe sosial mistilpasning. Dette har en sett også i fosterhjemmet, men samtidig ser en at C lett lar seg korrigere på dette området. Det er imidlertid rimelig å anta at han raskt kan falle tilbake til mer asosial atferd dersom dette ikke følges opp kontinuerlig framover."

Om C' omsorgsbehov fremover har psykolog Gyldenskog uttalt blant annet:

"C vurderes som en gutt med gode intellektuelle forutsetninger. Han er også motivert for læring, han er nysgjerrig og vitebegjærlig. C vil i årene framover først og fremst være skolegutt. Dette innebærer både utfordringer og utviklingsmuligheter. Utfordringene vil han møte både i læringssituasjonen og i kameratflokken. Han vil som andre bli stilt overfor situasjoner som krever tilpasning for at han skal mestre dem. I slike situasjoner blir det viktig at C har omsorgspersoner som både kan støtte og stille krav. C er beskrevet av far som selvstendig, aggressiv og trassig, og han har en lett styrende atferd. En kan derfor forvente at C også vil gi omsorgspersonene utfordringer når det gjelder å innrette seg etter regler f. eks. i forhold til skole, lekser, i forhold til kamerater, andre voksne osv.

Sakkyndige ser for seg at C trenger et omsorgssystem som inngir trygghet nok til at han kan gi litt slipp på sine mest anvendte avverger og innrette seg etter rimelige grenser. Selv om C gjennom sin utvikling den siste tida har vist at han er både lærenem og tilpasningsdyktig i sosiale situasjoner, vil han også trenge en omsorg som rettleder ham på dette området slik at han blir enda tryggere på hvilke grenser som gjelder, hvordan han forholder seg til ukjente og mindre kjente personer sammenliknet med kjente og nære personer osv.

Det som imidlertid vil være viktigst i omsorgen for C i tida framover, er at han kan fritas for den lojalitetskonflikten han opplever i forhold til biologiske foreldre og fosterforeldre. Selv om C har utviklet strategier for å takle denne situasjonen, vil fortsatt vedvarende konflikt kunne få konsekvenser for flere utviklingsområder hos C. C trenger først og fremst en omsorgssituasjon som gir ham ro og trygghet til å møte de andre utfordringene han vil bli stilt overfor framover. Denne omsorgssituasjon må samtidig gi C rom til å danne nye sosiale relasjoner som vil danne grunnlag for et fellesskap som vil ha avgjørende betydning for utvikling av identitet og tilhørighet i et ungdomsmiljø."

Førsteamanuensis Valstad uttrykker seg annerledes, men jeg forstår ham slik at hans vurdering av C i det vesentlige faller sammen med psykolog Gyldenskogs. Han uttaler i sin sammenfatning blant annet:

"C fremtrer som en positiv og trivelig gutt, som i uforpliktende situasjoner samarbeider godt med den sakkyndige. I kravsituasjoner synliggjøres en engstelighet i overkant av det som er vanlig for alderen, men han lar seg lett roe ned og lar i større grad nå, enn under den første tiden i fosterhjemmet, den voksne ta styringen over situasjonen.

Både under vanlig samtale og gjennom intelligenstesten viser C at han er en våken og oppvakt gutt. Wisc-R viser et betydelig potensiale for utvikling av miljøavhengige ferdigheter og kunnskaper. Et stimulerende hjemmemiljø, kombinert med skolegang vil sannsynligvis sikre en god utvikling på dette området. Dette er forsåvidt en utvikling fosterforeldrene allerede mener seg å registrere. Trusselen mot en slik utvikling er sosiale og/eller emosjonelle problemer i førskole/skolesituasjonen. Det som lett kan skje etter sakkyndiges vurdering er i første omgang økende uro og redusert oppmerksomhetsspenn/konsentrasjonsevne, og i neste omgang utagerende adferd.

Et av de mest bekymringsfulle trekkene C viste under den første tiden i fosterhjemmet var den asosiale adferden. Et sentralt spørsmål blir om denne var forårsaket av basale mangler i den moralske og den sosiale utvikling, eller var en reaksjon på den krisesituasjon det må ha vært å bli flyttet ut av hjemmet. Den kjennsgjerning at mye av denne adferden nå delvis, eller fullstendig har blitt borte, samt guttens gode kontakt i samværssituasjonen peker i retning av å tolke det som en krisereaksjon. Guttens noe ukritiske adferd i forhold til fremmede, og noe utspekulerte unnaluringsstrategier det motsatte.

Fra å ha blitt beskrevet som en "orm som vrir seg unna blikk kontakt" gir C i dag et helt annet bilde. Han er på mange måter en upåfallende gutt, som gir god kontakt og er relativt lett å korrigere. ... ...

I disse vurderingene ligger en klar oppfatning av at C til tross for en stadig mere veltilpasset og positiv utvikling, i møte med omverdenen lett igjen kan falle tilbake til et langt mer umodent funksjonsnivå. Den beste forsikring mot en slik utvikling vil være tilgang på voksenrelasjoner som kan hjelpe ham til å sortere de inntrykkene han utsettes for, og ikke minst hva som er hans eget bidrag til de vanskelige situasjonene som vil komme til å oppstå."

Jeg oppfatter de sakkyndiges uttalelser slik at C er en normal gutt, som det imidlertid på grunn av forhistorien kan knytte seg visse risikomomenter til.

Jeg går så over til å se på den omsorgssituasjon C vil få om han føres tilbake til foreldrene.

Lagmannsretten har enstemmig lagt til grunn, og ankemotparten har ikke bestridt dette, at det i dag ikke er slike mangler ved den materielle omsorgssituasjon hos foreldrene, dvs boforhold, ernæring og hygiene, at dette kan tale for, enn si begrunne, omsorgsovertakelse. Lagmannsretten har likeledes enstemmig lagt til grunn at det er rådet bot på C' helsemessige plager knyttet til astma og allergi. Forholdene ligger således klart bedre an enn de gjorde i 1994.

Sakens sentrale tema er om det hos foreldrene vil være mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som C, som nå nærmer seg åtte år, trenger etter sin alder og utvikling. Jeg ser både på mor og far hver for seg og mor og far sammen. For så vidt må jeg i hovedsak bygge på de sakkyndiges beskrivelser og vurderinger, men legger også vekt på uttalelser i lagmannsrettens premisser og i vitneprov for Høyesterett.

Når det gjelder mor, har lagmannsretten lagt til grunn at hun ble sosialt isolert da hun kom til X i 1988. Etter hvert har hun viet seg til virksomhet innen menigheten "- - -", og bruker i dag mye tid på menighetsarbeid, herunder forkynnelse. Dette har satt et spesielt preg på hennes sosiale atferd. Psykolog Gyldenskog har beskrevet og vurdert mor som omsorgsperson slik:

"Sakkyndige har observert at A kan forholde seg adekvat til andre og at hun også kan se det uheldige i andres følelsesstyrte atferd. Etter sakkyndiges vurdering er denne bedringen knyttet noe til at andre har gått inn og forsøkt å rettlede A på en klar og direkte måte. Dette setter A i stand til å takle klart definerte situasjoner bedre, men hun mister lett taket når situasjonen ikke er så styrende. A er fortsatt mye i sine følelsers vold, og hun forsøker å bekjempe disse gjennom sitt religiøse engasjement.

Psykologisk sett er As problem først og fremst hennes mangelfulle egofunksjoner. Dette er funksjoner som skulle sette henne i stand til å handle rasjonelt og hensiktsmessig, tolke og uttrykke følelser på en adekvat måte og forholde seg til ytre regler og andres forventninger på en måte som ivaretar både hennes behov og hensynet til hennes relasjoner til andre. ...

As ukritiske atferd og hennes overdrevne og utflytende religiøse engasjement blir i denne sammenheng en nødvendig avverge for henne. ...

Etter sakkyndiges vurdering framstår A fortsatt som en person som har en avvergeatferd som gjør henne sosialt lite funksjonsdyktig. ...

For A som person blir hennes avverger viktige, men dette er en løsning som fungerer dårlig som utgangspunkt for å ha omsorg for barn. Dette krever en trygghet til å kunne kjenne på og tåle egne følelser som angst, usikkerhet og savn uten å bli overveldet, f. eks. når C får flis i fingeren, skjærer seg eller faller og slår seg. God omsorg krever også en følelsesmessig trygghet til å kunne sette og håndheve høvelige grenser. Dette har vist seg å være vanskelige oppgaver for A.

Gjennom sin atferd blir A som tidligere påpekt en nokså uvanlig person, og hun vil ikke være en god figur verken for imitasjon eller identifikasjon. Det er også en fare for at hennes tildels bisarre atferd og fremtoning kan bli til direkte belastning for en gutt i skolealder som skal knytte kontakter til kamerater både i skole og fritid.

Som konklusjon vil jeg derfor hevde at mors omsorgsevne isolert sett ikke kan vurderes som tilfredsstillende. Mor har vist bedre evne til å sørge for nødvendig materiell omsorg. Hun har også mye godhet og kjærlighet å gi til C. Likevel vil mors personlighetsmessige svakheter være av så avgjørende betydning at hennes omsorgsevene vil bli mangelfull. Mor er for utrygg, uselvstendig og styrt av sine følelser til at hun vil kunne sikre C den nødvendige psykologiske støtte som han vil trenge i årene framover. Mor vil heller ikke være i stand til å sette nødvendige grenser for C, og vil i hele sin omsorgsgjerning være avhengig av å ha noen rundt seg for personlig støtte. I en slik situasjon kan det lett bli til at barnet blir hennes personlige støtte og hjelp."

Når det gjelder far som omsorgsperson, har psykolog Gyldenskog gitt følgende beskrivelse og vurdering:

"Sakkyndige opprettholder sin vurdering av at far har en sterk tilknytning til C. ... For B synes hengivenheten til C bortimot grenseløs, og C blir derfor viktig for at far skal føle seg vel.

Både sakkyndige og andre som kjenner B finner mange positive kvaliteter i forholdet mellom B og C. B er en oppofrende og tålmodig far som stiller villig opp som lekekamerat for C. Samtidig kan det reises spørsmål ved om bindingen mellom far og sønn blir for tett og ugjennomtrengelig, slik at det blir vanskelig for andre å delta i fellesskapet mellom de to. ... B avviser at han bruker C for å dekke egne følelsesmessige behov, men ser samtidig ikke noe galt i at C forsøker å trøste far når han er lei seg. Dette omdefinerer far til at C viser tillit til far.

Selv om sakkyndige derfor ser på fars sterke binding til C som en styrke for far som omsorgsperson, kan man også være bekymret for dette forholdet. Det kan være en viss fare for at far i konkurranse med kamerater og andre interesser kan føle sitt selvbilde truet og få vansker med å slippe C i tilstrekkelig grad. I så fall kan den sterke bindinga bli en hemsko for C' sosiale og emosjonelle utvikling. Selvstendighetsutvikling, løsrivelse og pubertetsalder kan på denne måten bli en utfordring for fars forhold til C.

Siden forrige kontakt med far vinteren -94, er det særlig hans bitterhet og aggresjon overfor barnevernet og det offentlige hjelpeapparat som representerer endringer hos far. Fars utfall mot barnevernet er uttrykk for dypt sårede følelser hos far.

Far har dannet sitt selvbilde hovedsakelig gjennom sitt arbeid og med sin egen far som et viktig forbilde. Far er svært følsom for å bli oppfattet som underlegen, og det er en grunnleggende verdi for ham å skulle klare seg selv uten å være avhengig av andre. Som familiemann blir det viktig for far å kunne ordne opp i ting selv. Når noen blir for nærgående eller kritisk går han lett i forsvar og makter dårlig å samarbeide om løsninger som f.eks. angår oppdragelsen av C.

I møte med autoriteter med utdannelse og tittel innenfor sosial- og hjelpeapparatet blir underlegenhetsfølelsen lett mobilisert hos far. Når dette også kobles til en situasjon hvor nettopp disse autoriteter griper inn i fars forhold til det kjæreste han har, blir far så presset at han opptrer irrasjonelt og er helt i sine følelsers vold.

Når hans selvbilde trues, blir far ute av stand til å handle og tenke fornuftig, men handler irrasjonelt uten å tenke på konsekvensene. ...

Fars sårbarhet og følelsesstyrte atferd er vanskelig å forene med god omsorgsevne. ...

Det som ... må være av avgjørende betydning, vil være hvordan far vil reagere i de nærmeste årene dersom hans stolthet blir såret og hans selvbilde truet i forbindelse med f. eks. samarbeid med skole, fritidstilbud o.l. På bakgrunn av beskrivelser og observasjoner av far kan en ikke se bort fra en risiko for at det kan oppstå nye konflikter hvor far vil reagere med å forsvare seg og sine og derved hindre løsninger som forutsetter samarbeid. ... Fars tette binding til C gjør grensesetting vanskelig. Det vil antagelig være nødvendig med en eller annen form for rådgivning på dette området overfor far, og dette vil også representere en utfordring for hans selvbilde og hans stolthet. Dette kan mao. også bli et konfliktområde.

Sakkyndige vil derfor konkludere med at far har vesentlige omsorgskvaliteter i sin nære tilknytning til og gode kontakt med C. Dette representerer en omsorgsressurs som vil ha betydning for C og som vil være viktig å ta vare på. Samtidig må det påpekes at den tette bindingen mellom far og sønn samtidig kan representere en hindring for guttens videre utvikling. Fars sårbare selvbilde kan trues både i denne sammenheng og kanskje i enda større grad i mulige konfliktsituasjoner med skole og andre institusjoner som vil spille en vesentlig rolle i C' liv framover. Vurderingen av fars omsorgsevne blir derfor nokså sammensatt."

Psykolog Gyldenskog har i sine muntlige svar for Høyesterett påpekt at fars sårbarhet nok er et karaktertrekk. Han har også påpekt at den binding mellom far og sønn som han nå har påvist, ikke ble observert like klart i 1994.

Psykolog Gyldenskog har også gitt en vurdering av foreldrenes omsorgsevne samlet. Fra denne gjengir jeg følgende:

"Sakkyndige vurderer foreldrenes omsorgsevne samlet som bedre enn for hver av dem isolert. Dette innebærer at begge foreldre kan bidra med noe i omsorgen for C. ... Ingen av foreldrene vurderes å ha god evne til grensesetting. Foreldrene blir hver på sin måte fanget i sitt forhold til C slik at de ikke ser behovet for grenser. De stiller seg på en måte til C sin disposisjon. Sakkyndige er i tvil om hvorvidt far i sitt tette forhold til C vil være i stand til å gi nok slipp på gutten i årene framover. Det tette forholdet kan også utestenge C fra andre viktige relasjoner i hans utvikling. Fars sårbarhet for kritikk og hans varhet for underlegenhet blir et annet usikkerhetsmoment knyttet til foreldrenes omsorgsevne. ...

Positive trekk ved foreldrenes omsorgsevne blir altså at den fysiske og materielle situasjonen synes tilfredstillende. Likedan er fars gode kontakt og hans vilje til å bruke tid og krefter på C en betydelig ressurs. Negative trekk ved foreldrenes omsorgsevne er deres sviktende evne til grensesetting samt usikkerheten til om guttens omsorgsbehov vil kunne ivaretas tilstrekkelig med det tette forholdet mellom far og sønn og farens sårbarhet i forhold til underlegenhet og kritikk."

Psykolog Gyldenskog har konkludert med at den beste løsningen vil være at C blir værende i fosterhjemmet. Denne konklusjonen er trukket etter at den sakkyndige også har trukket fosterforeldrene og fosterhjemmet inn i vurderingen.

Den andre sakkyndige, førsteamanuensis Stein Jonny Valstad, har, slik jeg forstår ham, gitt en noe mer negativ vurdering av mor som omsorgsperson for C. Han har særlig understreket hennes mangel på empati, dvs evne til å leve seg inn i andres situasjon og til å forstå andres situasjon på deres premisser, og konkludert med at "det er betydelige begrensninger i As omsorgsevner, både på kort og lengre sikt." Valstad har i sine muntlige svar for Høyesterett også understreket at mors atferd, slik den er i dag, vil være en belastning for sønnen og bør endres før han eventuelt føres tilbake til foreldrene. Valstad har imidlertid også uttalt at mors atferd sannsynligvis er personlighetsforankret.

Førsteamanuensis Valstads vurdering av far som omsorgsperson er i hovedsak på linje med psykolog Gyldenskogs vurdering, men kanskje noe mer pessimistisk med hensyn til utsiktene. Han har i sine muntlige svar for Høyesterett understreket at far må forholde seg konstruktivt til hjelpeapparatet før C føres tilbake til foreldrene.

Fra førsteamanuensis Valstads vurdering av foreldrene som omsorgspersoner samlet gjengir jeg følgende:

"Den mest påfallende svakheten ved familien i et omsorgsperspektiv er de tildels manglende og uklare grensene innen familien. Grenseløsheten gjør at barna involveres i de ulike problemene familien har, og må ut fra beste evne bidra til løsninger for seg selv og for de voksne i familien. Foreldrene abdiserer begge på sine måter fra foreldrerollen. Far viser dette tydelig i hentesituasjonene, hvor både C og D eldste sønn, hver på sin måte må ivareta farens behov, fremfor å få hjelp til sine egne. A fraskriver seg foreldreautoriteten både gjennom sin noe bisarre adferd offentlig, og gjennom sine stadige henvisninger til religionen som begrunnelse for holdninger og adferd.

I disse vanskelige situasjonene setter foreldrene sine egne behov foran barnets, og makter i liten grad å bære sin egen smerte uten å avreagere som blir en belastning for C.

En annen bekymring er knyttet til As tildels bizarre adferd i "offentlige" sammenhenger. Gjennom disse handlinger demonstrerer hun tydelig en manglende følsomhet og forståelse for hvordan foreldre skal oppføre seg. Både sammen med venner og i skolesituasjonen vil det være en stor belastning å skulle forsvare en slik oppførsel. Det knytter seg betydelig usikkerhet til hvordan B vil forholde seg til en situasjon hvor C blir utsatt for slike påkjenninger. Far har mye positivt å gi sønnen i rolige, konfliktfrie situasjoner, men blir en markert dårligere omsorgsperson i konfliktsammenhenger. Alt mens han og sønnen har kunnet ha sine turer og ulike opplegg har dette vært uproblematisk. Når sønnen skal "ut i verden", øker sannsynligheten for at fars følsomhet i forhold til å være mindre verdt enn andre bli utfordret.

Far er en pålitelig og godt likt arbeidskollega. Å ta ham ut av denne situasjonen for at han i større grad skulle være hjemme og ta seg av C ville medføre betydelige vanskeligheter over tid. Både for at de uheldige sidene mellom far og sønn ville bli forsterket, ved at sønnen i ennå sterkere grad ville representere livsinnholdet for faren, og ved at tilbaketrekkingen fra omverden ville bli ennå sterkere. Guttens selvstendiggjøringsprosess vil bli komplisert. ...

Det er således sakkyndiges vurdering at det er betydelig usikkerhet knyttet til foreldrenes omsorgsevne i dag, og kanskje enda sterkere grad i tiden etter at C har begynt i skolen."

Jeg har ved min vurdering lagt betydelig vekt på de sakkyndiges grundige og vel balanserte utredninger og godt underbygde konklusjoner, men er likevel kommet til at C bør tilbakeføres til foreldrene.

Det er ikke avgjørende om fosterforeldrene må anses bedre skikket som omsorgspersoner enn foreldrene. Barnevernloven bygger på en forutsetning om at det normalt vil være til barnets beste å vokse opp hos foreldrene. Dette fremgår blant annet av de strenge vilkår for omsorgsovertakelse i barnevernloven §4-12 og også av det som sies i forarbeidene til §4-21, Ot.prp.nr.44 (1991-92) side 54 - "utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre."

Den nåværende situasjon med omsorgsovertakelse har skapt en lojalitetskonflikt for C. Konflikten lever han med og må finne løsninger på når den spisser seg til i det daglige. De sakkyndige finner det klart at det ikke vil være noen god løsning å bryte forbindelsen mellom C og foreldrene. Dette er jeg enig i. At konflikten vanskelig kan løses på noen annen måte enn ved at gutten tilbakeføres til foreldrene, ser jeg som et vesentlig moment.

Etter det som er fremkommet må jeg legge til grunn at det hefter ikke ubetydelige svakheter ved foreldrene som omsorgspersoner for C, både når de ses hver for seg og når de ses samlet. Men far har egenskaper som gjør at han langt på vei må kunne anses godt egnet til å ha omsorgen for sønnen og til å fylle dennes behov for kontakt og trygghet. Iallfall kan jeg ikke se at den omsorg far vil gi C ikke vil være forsvarlig. De svakheter far har som omsorgsperson, må etter min oppfatning kunne rettes opp ved hjelpetiltak etter barnevernloven §4-4. Etter bevisførselen må jeg legge til grunn at det nok vil være behov for hjelpetiltak i fremtiden. Som påpekt av mindretallet i lagmannsretten må hjelpetiltakene i betydelig grad, og i større grad enn de hjelpetiltak som har vært forsøkt tidligere, rettes mot far som omsorgsperson. Selv om de sakkyndiges uttalelser og bevisene for øvrig tyder på at det til dels har vært vanskelig å få far til å akseptere hjelpetiltak, mener jeg dette er en utfordring som må tas av barneverntjenesten. Jeg antar at fars holdning i ikke liten utstrekning har sammenheng med den foreliggende sak. Jeg antar også at far på dette punkt vil ta lærdom av saken og akseptere nødvendige hjelpetiltak.

I denne forbindelse peker jeg på at selv om de hjelpetiltak som ble iverksatt frem til 1993 viste seg å være utilstrekkelige da, kan det ikke antas at utfallet vil bli det samme i dag. C' situasjon er en helt annen i dag enn den var for tre år siden, både helsemessig og aldersmessig. De materielle forholdene i foreldrehjemmet er, som nevnt, vesentlig andre og bedre. Far har en bedre arbeidssituasjon.

Det vil måtte skje en ny vurdering av behovet for hjelpetiltak ut fra dagens situasjon. Det er ikke Høyesteretts oppgave å vurdere hvilke tiltak som vil trenges. Jeg vil likevel peke på at det kunne være av verdi med en støttekontakt for C, slik at han også får en voksen å forholde seg til utenfor familien.

Jeg stemmer for denne dom:

Fylkesnemndas vedtak 13 september 1994 om omsorgsovertakelse oppheves.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening var vilkårene for omsorgsovertakelse til stede da fylkesnemnda traff sitt vedtak, og vilkårene for å opprettholde vedtaket foreligger etter mitt syn også i dag. På bakgrunn av de presiseringer begge de rettsoppnevnte sakkyndige foretok i sine muntlige forklaringer for Høyesterett, legger jeg til grunn at deres anbefalinger bygger på at de mener at vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket er til stede.

Jeg er enig med førstvoterende i at C må betraktes som en sunn og normal gutt. Men jeg vil likevel fremheve at begge de sakkyndige - og da særlig i sine muntlige forklaringer - har understreket at han har store konsentrasjonsproblemer som ligger utenfor normalvariasjonen. Dette vil særlig kunne skape problemer i skolesituasjonen. Som det fremgår av det førstvoterende har gjengitt fra psykolog Gyldenskogs erklæring, mente han at C ville gi omsorgspersonene "utfordringer når det gjelder å innrette seg etter regler f.eks. i forhold til skole, lekser, i forhold til kamerater, andre voksne o.s.v.". Det var derfor ifølge Gyldenskog viktig at omsorgen for C i fremtiden ivaretar "behovet for grensesetting og samtidig stille realistiske krav til gutten" og at den også ivaretar C' behov for sosial kontakt og sosial læring. Førsteamanuensis Valstad uttalte seg, og da særlig i sin muntlige forklaring, enda sterkere om C spesielle problemer på dette området. Jeg anser det klart at guttens konsentrasjonsproblemer m v må tas i betraktning når man vurderer foreldrenes omsorgsevne ved en eventuell tilbakeføring.

Begge de sakkyndige gir uttrykk for at det hefter betydelige begrensninger i As omsorgsevne, både på kort og lengre sikt. Jeg viser her til det førstvoterende har gjengitt fra psykolog Gyldenskogs erklæring, og tilføyer at førsteamanuensis Valstad uttaler seg i minst like bestemte vendinger. Jeg finner grunn til også å gjengi et par avsnitt fra hans erklæring, hvor det heter:

"Det synes godtgjort at As ferdigheter i forhold til renhold, og ivaretakelse av familiens materielle behov har bedret seg noe den senere tid. Med støtte og oppfølging både fra ektemannen, menighetens leder og en venninne holder hun huset rent, og ordner andre huslige gjøremål for familien. Hun kan imidlertid ikke selv vurdere behov og hensiktsmessighet. Vasker således huset fem ganger daglig, første gang klokken fem om morgenen. Som B sier; hun mangler skala. Det hele mister sine rimelige proporsjoner. På grunn av at hun, som mannen sier, lever i sin egen lille verden vil hun etter sakkyndiges vurdering også i håndteringen av enkelte praktiske omsorgsoppgaver, som for eksempel innkjøp av tids- og miljøriktige klær til barna, da hun i begrenset og usystematisk grad kjenner forholdene i den store verden. Det er derfor en klar konklusjon at hun også for tiden fremover vil ha et kontinuerlig behov for støtte og oppfølging på det praktiske omsorgsområdet.

Hennes manglende psykologiske forutsetninger for å utøve tilfredsstillende omsorg har blitt fokusert av flere i ulike sammenhenger, og med forskjellige vurderinger. Mens tidligere sakkyndige har beskrevet hennes begrensede omsorgsfunksjoner, har dette i fremlegg fra hennes advokater blitt bestridt. Noe av årsaken til de ulike vurderingene kan etter den sakkyndiges vurdering forståes ved hjelp av begrepene sympati og empati. Det er hevet over enhver tvil at A er en snill, hjelpsom og nesten selvoppofrende person. Hun bryr seg om andre personer i nærmiljøet. Denne generelle sympati for andre mennesker, som også til en viss grad kan være ukritisk rettet mot mennesker hun ikke kjenner spesielt godt, må ikke forståes som nødvendige tegn på omsorgsevne. Selv om en slik grunninnstilling til andre, og særlig barn, ofte er en nødvendig om ikke tilstrekkelig forutsetning. Det er sakkyndiges vurdering at A er sympatisk overfor andre, men ikke empatisk. Med empati forstås i tillegg evnen til å leve seg inn i den annens situasjon, og å forstå denne på den andres premisser. Det er den sakkyndiges vurdering at A både på kort og lang sikt ikke kommer til å utvikle denne evnen. Dette er en egenskap som er viktig for all kommunikasjon med andre mennesker, og som er spesielt avgjørende for en tilfredsstillende oppdragelse av barn. Spesielt er denne mangelen kritisk i perioder hvor barns selvstendiggjøringsprosess er inne i en sårbar fase. Både hennes begrensede erfaring med "verden", hennes egosentrisme og hennes religiøse "skjold" i angstskapende situasjoner stenger for dette."

De svakheter som foreligger ved mors omsorgsevne, vil klart måtte tillegges betydning når man vurderer omsorgssituasjonen for C etter en eventuell tilbakeføring. Dette får betydning både når det gjelder behovet for offentlige hjelpetiltak og for de utfordringer som far vil bli stilt overfor.

Når det gjelder fars omsorgsevne, er bildet sammensatt. Begge de sakkyndige fremhever at far har vesentlige omsorgskvaliteter i sin nære tilknytning og gode kontakt med C. Samtidig påpeker de at den tette bindingen mellom far og sønn kan representere en hindring for guttens videre utvikling. I tillegg til det førstvoterende har gjengitt fra psykolog Gyldenskogs erklæring, viser jeg til følgende uttalelser fra førsteamanuensis Valstad.

"Sakkyndige er redd fars stil vil bety problemer i forhold til skoleverket når C begynner der. Erfaringene er dårlige fra samarbeid med offentlige vesener fra før, og far kan lett komme til å oppleve at sønnen blir dårlig behandlet i skolen, enten av lærere eller andre elever. Sannsynligheten for dette er betydelig ettersom enhver sønn av A vil stå lagelig til for hogg. Det er urimelig å tenke seg at gutten skal klare å heve seg over konfrontasjonen med egen familie i skolesammenheng. Tidligere historie tyder på at C vil kunne komme til å håndtere slike kompliserte situasjoner med utagering, noe som vil bidra til situasjoner hvor fars opplevelse av å ha et B-stempel forsterkes, og kritiske holdning og adferd overfor det offentlige tiltar.

I hvor stor grad en slik negativ utvikling kan korrigeres eller forebygges avhenger både av mors utvikling, og fars evne til å motta støtte og råd fra hjelpeapparatet. Forståelsen av fars personlighet og dynamikken i slike situasjoner gjør at sakkyndige er pessimistisk."

Det avgjørende vil selvsagt være den omsorgssituasjonen som foreldrene i felleskap - eventuelt med bistand av hjelpeapparatet - kan etablere for C. Begge de sakkyndige mener, slik jeg forstår dem, at det hefter betydelige svakheter ved foreldrenes samlede omsorgsevne overfor gutten. Førsteamanuensis Valstad konkluderer således med at "det er betydelig usikkerhet knyttet til foreldrenes omsorgsevne i dag, og kanskje enda sterkere grad til tiden etter at C har begynt i skolen". På denne bakgrunn forutsetter jeg at det ved en eventuell tilbakeføring, vil være nødvendig med omfattende hjelpetiltak fra det offentlige. På bakgrunn av de erfaringer man - både før og etter omsorgsvedtaket - har hatt på dette punkt, kan det imidlertid reises tvil om hvorvidt foreldrene vil komme til å samarbeide med de offentlige hjelpeinstanser på en måte som vil være tilfredsstillende for C. Heller ikke de uttalelser som foreldrene i forskjellige sammenhenger har kommet med om hvorledes de vil opptre dersom Høyesterett stadfester lagmannsrettens dom, inngir særlig tillit i så måte.

Om foreldrenes forhold til de offentlige hjelpeinstanser uttaler førsteamanuensis Valstad i sin erklæring:

"Om biologiske foreldre har betydelige samarbeidsproblemer i forhold til foster hjemmet, er de langt mere alvorlig i forhold til barnevernet. Rasjonaliteten er lav i møtet mellom barnevernet og foreldrene og tilliten er nesten totalt fraværende. Etter omsorgsovertakelsen har foreldrene avvist barnevernet samtidig som de har anklaget barnevernet for å ikke gi noen oppfølging. Om C skulle flytte tilbake til biologiske foreldre, med støtteprogram fra barnevernet i X, ville dette kreve kompliserte tillitsbyggingsprosesser. Det mest hensiktsmessige ville i en slik situasjon være å støtte seg til andre offentlige hjelpeinstanser for oppfølging av familien.

Når far fremhever at foreldrene vil samarbeide med hjelpeapparatet om C kommer tilbake, må etter sakkyndiges vurdering en slik motivasjon for samarbeid sees i lys av ønsket om å få gutten tilbake. Sakkyndiges bekymring knytter seg til biologiske foreldres vilje og evne den dagen de har C tilbake. Krav og oppfølging fra hjelpeapparatets side vil da igjen lett komme i konflikt med foreldrenes grunnproblemer."

Foreldrenes manglende samarbeid med barnevernet vanskeliggjør gjennomføringen av besøksordningen, og forsterker lojalitetskonflikten for C. Dersom man ellers mener at vilkårene for omsorgsovertagelse er til stede, skal det imidlertid etter mitt syn mye til for å la slik opptreden fra foreldrens side være noe vesentlig argument for en tilbakeføring til foreldrene. Det må i tilfelle forutsette at man finner at tilbakeføring av barnet på grunn av lojalitetskonflikten er til barnets beste, selv om vilkårene for å opprettholde vedtaket er til stede, jf bl a Rt-1987-289 (på side 301). Den opptreden foreldrene her har vist taler for øvrig for at vilkårene for å opprettholde vedtaket er til stede.

På bakgrunn av erklæringene til de rettsoppnevnte sakkyndige og det øvrige bevismateriale i saken er jeg kommet til at det vil foreligge en betydelig usikkerhet knyttet til omsorgssituasjonen for C etter en eventuell tilbakeføring til foreldrene. Jeg legger til grunn at det er usikkert om det vil være mulig å sette inn hjelpetiltak som i tilstrekkelig grad avbøter svakhetene ved omsorgssitasjonen, og som foreldrene vil medvirke til at blir forsvarlig gjennomført. I den aktuelle situasjon hvor C nettopp er begynt på skolen, gir denne usikkerhet særlig grunn til bekymring.

Jeg finner etter dette at vilkårene for å opprettholde omsorgsvedtaket er til stede, og at det også vil være til barnets beste at dette skjer.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tjomsland.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Aarbakke.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

Fylkesnemndas vedtak 13 september 1994 om omsorgsovertakelse oppheves.