HR-1997-125-S - Rt-1997-479
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-13 |
| Publisert: | HR-1997-00125-S - Rt-1997-479 (130-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Anke, Inhabilitet, Varetekt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00125 S, jnr 114/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, §171, Straffeprosessloven (1981) §171, §321, Straffeloven (1902) §12, §255, §256, §274, §275, §321, Valutalova (1950) §10, §4, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §172, §184, §185 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte fremme av anke i straffesak, jf straffeprosessloven §321 annet ledd, jf sjette ledd.
A, født xx.xx.1961, ble ved Oslo byretts dom 19 desember 1996 dømt til 7 års fengsel for overtredelse av straffeloven §256, jf §255, jf §12 nr 2 bokstav a, §274 annet ledd, jf tredje ledd, jf §12 nr 3 bokstav a og valutaloven §10, jf §4, jf valutareguleringsforskriften kap 10, samt vegtrafikkloven §31, jf §22 første ledd. Han ble også fradømt retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet i 5 år og dømt til å tåle inndragning av 27 millioner kroner. Dommen ble påanket i sin helhet til Borgarting lagmannsrett som i beslutning 20 februar 1997 nektet anken fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd.
A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Den kjærende part anfører at lagdommer Dag Stousland må ha vært inhabil til å delta i beslutning om å nekte anken fremmet, jf domstolloven §108. Det vises til at han var med på å avsi Borgarting lagmannsretts kjennelse 1 september 1995 der As kjæremål over Oslo forhørsretts fengslingskjennelse 24 august 1995 ble forkastet. I lagmannsrettens kjennelse ble det konkludert med at vilkårene etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 var oppfylt. Fengslingssaken gjaldt samme sakskompleks som Oslo byretts dom 19 desember 1996.
Det vises i kjæremålet til Rt-1996-261 og Rt-1996-610 og at det ut fra disse avgjørelsene synes å følge at fengslingsvurdering hvor det legges til grunn at vilkårene i straffeprosessloven §172 er oppfylt, inhabiliserer vedkommende dommer ved senere behandling av straffesaken. Fengslingsvurderinger foretatt etter bestemmelsen i straffeprosessloven §171 får derimot i utgangspunktet ikke denne virkning. Men dette kan ikke gjelde unntaksfritt, jf Rt-1994-1281. Den kjærende part gjør gjeldende at det bl.a. må bero på arten av vurderingstemaer, antall temaer og fengslingsdomstolens kvalitative karakteristikker om vurderinger i forhold til straffeprosessloven §171 også skal lede til at dommere blir inhabile ved senere behandling av saken.
Etter å ha vist til lagmannsrettens uttalelser i fengslingskjennelsen 1 september 1995, heter det videre i kjæremålet:
"Det synes således som om lagmannsretten her uttaler seg svært bredt, ikke lite kategorisk og at man allerede på dette tidlige tidspunkt - med et svært begrenset dokumentmateriale for hånden - viser en betydelig kritisk innstilling til As fremstilling av saken.
Ikke minst skiller vurderingen her seg fra en ordinær "skjellig grunn til mistanke"-vurdering ved mengden av betraktninger i siktedes disfavør og ved den samlede konklusjon som munner ut i at både etterforskningens art og de særlige forhold som her gjør seg gjeldende berettiger unntak fra lovens hovedregel om at fengslingskjennelse ikke skal gis for over 4 uker. Når lagmannsretten således allerede under en innledende fase av etterforskningen tar det standpunkt at fornyet prøving etter 4 uker vil være uten betydning, er det nærliggende å oppfatte dette som et klart og sterkt standpunkt i siktedes disfavør."
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens beslutning av 20. februar 1997 oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Lagmannsrettens beslutning om å nekte anken fremmet, er truffet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd, 1. punktum, jf fjerde ledd. Kravet for å nekte en anke fremmet etter disse bestemmelser, er at lagmannsretten enstemmig finner det klart at den ikke vil føre frem. Utvalget legger til grunn at vurderingen av en dommers inhabilitet etter domstolloven §108 ved behandling av slike saker må bygge på de samme prinsipper som ved behandlingen av straffesaker hvor retten avgjør skyldspørsmålet.
Utgangspunktet er at en dommer ikke er inhabil etter domstolloven §108 i en straffesak fordi han tidligere har besluttet varetektsfengsel i samme sak, se blant annet kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1996-610. Er varetektsfengslingen skjedd med hjemmel i straffeprosessloven §172, som krever at det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, er det imidlertid lagt til grunn at dommeren normalt blir inhabil i den senere straffesak, se Høyesteretts kjennelse i Rt-1996-261. Også når varetektsfengslingen er skjedd med hjemmel i §171, er det lagt til grunn at spesielle forhold kan føre til inhabilitet. Forutsetningen må være at det av begrunnelsen fremgår at vilkårene for straff anses oppfylt, eller at det foreligger en særlig kvalifisert mistanke. I kjæremålserklæringen er det vist til Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-1281. Det kan også vises til kjæremålsutvalgets kjennelse 16 januar 1997. I begge saker hadde dommerne tidligere vært med på å avsi kjennelse om beslag av førerkort.
I kjæremålserklæringen er det som begrunnelse for at det i dette tilfelle foreligger inhabilitet, vist til en rekke punkter i lagmannsrettens begrunnelse i kjennelsen 1 september 1995 om varetektsfengsling. De fleste av disse punkter inngår i begrunnelsen for at det forelå skjellig grunn til mistanke for de forhold siktelsen gjaldt. Lagmannsrettens begrunnelse for så vidt angår dette forhold lyder:
"Lagmannsretten finner, som forhørsretten, at det er skjellig grunn til å mistenke siktede for økonomisk utroskap, jf siktelsen mot ham av 23 august 1995 post I. Ved denne vurdering legger lagmannsretten særlig vekt på at det vesentlige av klientmidlene i X Ltd - et selskap som praktisk sett har vært kontrollert av siktede - må anses for å ha forsvunnet eller ha gått tapt. Det vises til opplysningene om innestående klientmidler i selskapet pr 25 juli 1995, sammenholdt med opplysningene om selskapets samlede posisjoner i det internasjonale valutamarked i juli 1995. Det er skjellig grunn til å anta at siktede - på vegne av det nevnte selskap - har foretatt spekulasjoner med klientmidler på måter og i et omfang som har vært i strid med klientens retningslinjer, med tap eller fare for tap av klientmidlene til følge. Lagmannsretten viser videre til siktedes opplysninger om egen og hustruens private økonomiske forhold og til det pengebeslag som ble foretatt da siktede ankom Norge den 25 juli 1995. Siktede har etter lagmannsrettens syn ikke gitt noen plausibel forklaring på hvorfor han brakte med seg et såvidt betydelig pengebeløp. Meget tyder på at siktede ikke har holdt egne midler, selskapets og klienters midler skarpt adskilt. Det er skjellig grunn til å mistenke ham for å ha brukt av betrodde midler til spekulasjoner for egen regning og til privat bruk, jf kravet til vinnings hensikt i straffeloven §275
Når det gjelder forholdet i siktelsens post II foreligger det tilståelse fra siktede. Beløpet i franske franc er som nevnt tatt i beslag. Vilkåret om skjellig grunn til mistanke er da oppfylt også for denne posten i siktelsen."
Under henvisning til anførslene i kjæremålserklæringen finner utvalget grunn til å fremheve at kravet til begrunnelse etter straffeprosessloven §184 annet ledd for at det foreligger skjellig grunn til mistanke, nødvendigvis må avpasses etter hvor omfattende og komplisert saken er. Siktelsen gjaldt i dette tilfelle en omfattende økonomisk kriminalitet. Lagmannsretten ga en sammenhengende begrunnelse for at det forelå skjellig grunn til mistanke, og nevnte her i en nokså generell form de momenter som talte for dette. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten når det gjelder omfanget av begrunnelsen, som er et av de forhold som er påberopt i kjæremålserklæringen, har gått utover den ramme som bør stilles til en begrunnelse for varetektsfengsling etter §171 i en sak som denne.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten har tatt standpunkt til straffeskyld eller gitt uttrykk for en særlig kvalifisert mistanke. At lagmannsretten kan forstås slik at den stilte seg kritisk til siktedes egen fremstilling av saken, kunne vanskelig unngås. Uttalelsen om at siktede - etter lagmannsrettens syn - ikke har gitt en plausibel forklaring, gjelder et enkelt ledd i en sammenhengende argumentasjon.
Det er i kjæremålserklæringen videre fremhevet en uttalelse om at "både etterforskningens art og de særlige forhold som her gjør seg gjeldende tilsier at prøving av fengslingsspørsmålet etter fire uker er uten betydning". Utvalget finner i denne forbindelse grunn til å gjengi lagmannsrettens begrunnelse for varetektsfengslingens lengde:
"Lagmannsretten er videre enig med forhørsretten i at det er nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis om han løslates nå. Det dreier seg om meget betydelige beløp som er forsvunnet eller gått tapt, og saken er etterforskningsmessig i en tidlig fase. I likhet med forhørsretten har lagmannsretten lagt vekt på opplysningene om at siktede beordret en ansatt til å fjerne betydelige mengder dokumenter fra sitt kontor straks før konkursåpningen. De spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §171 første ledd nr 2 er oppfylt. I denne situasjon finner ikke lagmannsretten grunn til å prøve om også vilkårene i straffeprosessloven §171 første ledd nr 1 er oppfylt.
Den videre etterforskningen i saken vil nødvendigvis bli omfattende og tidkrevende. Etter det opplyste har den engelske bostyrer av konkursboet meddelt Økokrim at kredititorfellesskapet bare vil utlevere informasjon i henhold til rettsanmodninger. Vilkårene for å fastsette fengslingsfristen til 8 uker - slik forhørsretten har bestemt - er etter lagmannsrettens syn oppfylt, jf straffeprosessloven §185 første ledd 3. punktum. Både etterforskningens art og de særlige forhold som her gjør seg gjeldende tilsier at prøving av fengslingsspørsmålet etter fire uker er uten betydning."
Varetektstiden på åtte uker ble således fastsatt på grunn av rent etterforskningsmessige hensyn.
Selv om lagmannsretten ikke gikk utover den ramme som naturlig bør stilles til en begrunnelse for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr 2, må det vurderes om saken har en slik spesiell karakter at en lagdommer som deltok ved avsigelsen av denne kjennelse blir inhabil etter domstolloven §108 til å delta ved behandlingen av spørsmålet om en anke skal fremmes etter §321 annet ledd. Utvalget finner at det heller ikke på dette grunnlag foreligger inhabilitet.
Kjæremålet gjelder ikke andre sider ved lagmannsrettens beslutning, jf at beslutningen ifølge straffeprosessloven §321 sjette ledd bare kan påkjæres på grunn av feil i saksbehandlingen.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.