HR-1997-137-K - Rt-1997-473
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-06 |
| Publisert: | HR-1997-00137-K - Rt-1997-473 (128-97) |
| Stikkord: | Selskapsrett, Enkeltaksjonærers søksmålskompetanse, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-01127 K - Høyesterett HR-1997-00137 K, jnr 337/1996 |
| Parter: | UNI Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Claus Brynildsen), Jan Erik Langangen (advokat Arne Engesæth), Thorleif Borge (advokat Hans Stenberg-Nilsen), Sverre Bjørnstad (advokat Jon Lyng), Astrid Lærdal Frøseth (advokat Atle Helljesen), Jon Hals, Finn Jebsen, Hans Kverneng, Marit Nøkleby, Bjørn Volden, Jan Wibe, Torvild Aakvaag (advokat Jon Lyng), Stiftelsen UNI (advokat Harald Arnkværn) mot SIS Holding AG med flere, ialt 159 saksøkere (advokat Henning Øglænd) |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Coward |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-4, §15-5, Aksjeloven (1910), Tvistemålsloven (1915) §151, §179, §404, §53, §54, §98, Tvistemålsloven (1915), Aksjeselskapsloven (1957), §13-17 |
Saken gjelder spørsmål om enkeltaksjonærers søksmålskompetanse, aksjeloven §15-1, jf §15-5.
Ved stevning 27 juni 1994 reiste i alt 160 aksjeeiere i UNI Storebrand AS sak ved Oslo byrett mot selskapet, administrerende direktør, styret og en aksjonær. Antall aksjonærer som har gått til søksmål, er senere redusert til 159. Søksmålet er begrunnet med påstått ansvarsbetingende uaktsomhet knyttet til ledelsens oppkjøp av 28 prosent av aksjene i Skandia Group Frsäkringsaktiebolag, jf aksjeloven §15-1. Generalforsamlingen i UNI Storebrand AS hadde tidligere forkastet forslag om å gjøre ansvar gjeldende, og aksjeeierne som har gått til søksmål, innehar mindre enn 10 prosent av aksjene i selskapet, jf aksjeloven §15-5.
De saksøkte nedla under saksforberedelsen blant annet påstand om avvisning av søksmålet begrunnet i en henvisning til aksjeloven §15-4 og §15-5 som de saksøkte hevdet uttømmende regulerer hvem som har søksmålskompetanse knyttet til en aksjonærs selskapsinteresser. Oslo byrett behandlet avvisningskravet i eget rettsmøte og avsa 15 mars 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Sak 94-04363 A/15 avvises.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger."
Saksøkerne påkjærte byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 20 september 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for byretten og lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken."
De saksøkte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålet og senere prosesskrift begjæres saken henvist til muntlig forhandling i Høyesterett. I brev 5 desember 1996 gjorde kjæremålsutvalget partene kjent med at en ikke finner grunn til å henvise kjæremålssaken til avgjørelse i Høyesterett. Den kjærende part fikk imidlertid anledning til å komme med ytterligere bemerkninger før avgjørelse av kjæremålet, og har innsendt et oppsummerende prosesskrift som er kommentert av kjæremotpartene.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling.
De kjærende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har som utgangspunkt lagt til grunn at saksøkerne pretenderer at de som aksjeeiere har et selvstendig krav etter aksjeloven §15-1, at det således dreier seg om pretensjoner om faktum og rettsregler knyttet til det materielle krav som er fremmet, og at saksøkerne har rettslig interesse i å få dette prøvd. Denne vurderingen av saksøkernes pretensjoner med hensyn til om det foreligger søksmålskompetanse, er upresis og feil. Retten må prøve om saksøkernes pretensjoner etter sitt innhold medfører at det foreligger rettslig interesse i å få søksmålet prøvd. Saksøkernes pretensjoner i dette tilfelle viser at de etter sitt innhold gjelder krav vedrørende selskapsinteresser og ikke særinteresser. Saken må da avvises.
Det er videre feil - som uttalt av lagmannsretten - at aksjeloven kapittel 15 ikke inneholder noen begrensning av aksjonærenes søksmålskompetanse for krav etter den materielle regel i §15-1 utover hva som følger av kravet til rettslig interesse i tvistemålsloven §53 og §54. Lagmannsretten overser at aksjeloven på en rekke punkter inneholder selskapsrettslige kompetanseregler som supplerer de alminnelige regler i tvistemålsloven §53 og §54. Det vises til aksjonærenes stilling når selskapet er konkurs, se aksjeloven §13-17 og Høyesteretts kjennelse i Rt-1987-590.
Av litteratur vises til Marthinussen/Aarbakke: Aksjeloven (1986) side 533 og side 542-543 som støtter de kjærende parters syn. Dette hevdes også å være i samsvar med rettstilstanden etter aksjeloven av 1910 og av 1957.
Både aksjeloven system med hensyn til kompetanseregler og en avveining av flertalls- og mindretallsinteresser tilsier avvisning. Det ville være meningsløst om mindretallsaksjonærer skulle kunne reise søksmål, og retten måtte behandle de materiellrettslige spørsmål, men likevel måtte avsi frifinnende dom på det grunnlag at en aksjonærminoritet på under 10 prosent ikke kan reise noe krav. Poenget med avbalanseringen mellom flertalls- og mindretallsinteresser ville da bli borte.
Det fremheves at selskapets erstatningskrav overfor ledelse og tillitsvalgte etter aksjeloven system må anses som et aktivum på selskapets hånd som det etter grunnleggende aksjerettslige regler hører under selskapets oppgaver å forfølge. Mindretallets interesser må være tilstrekkelig sikret ved at et mindretallssøksmål kun kan forhindres under forutsetning av at det står et flertall på minst 90 prosent av aksjonærene bak et vedtak om ikke å reise søksmål.
De kjærende parter mener lagmannsretten har misforstått betydningen av de to kjennelser i Rt-1990-1203 og Rt-1993-876. Dommen i Rt-1922-22 kan ha sammenheng med at retten ikke ex officio har plikt til å kontrollere eventuelle generalforsamlingsbeslutninger. Uttalelser i dommen i Rt-1993-20 om en enkeltkreditors rett til å gjøre gjeldende erstatningsansvar mot styrets formann, hevdes å støtte de kjærende parters syn. Det samme gjelder uttalelse i NOU 1996:3 side 200.
Kravet i denne sak omfattes i sin helhet av reglene i aksjeloven kapittel 15, idet det er selskapsinteresser og ikke aksjonærenes særinteresser som kreves erstattet.
Når det gjelder saksbehandlingen, anføres at lagmannsretten har tatt feil når den har kommet frem til at det subsidiært ikke er adgang til å pådømme særskilt spørsmålet om tapet eventuelt bare kan gjøres gjeldende av selskapet og ut fra dette avsi frifinnende dom. For byretten aksepterte saksøkerne at det kunne avsis frifinnende dom dersom retten på basis av de forhandlinger som hadde funnet sted, fant at enkeltaksjonærer materielt ikke kan gjøre gjeldende krav etter aksjeloven §15-1. Formelt har byretten ikke tatt stilling til dette, men det er de samme faktiske og rettslige argumenter som taler for frifinnelse som for avvisning. Det må innebære feil lovtolking av tvistemålsloven §98 og §151 når lagmannsretten ikke finner å kunne legge til grunn en overordnet hensiktsmessighetsvurdering i et tilfelle der partene har fri rådighet over sakens gjenstand, og partene selv ønsker en oppdeling. En oppdeling ville bidratt til en prosessøkonomisk hensiktsmessig avklaring av saken, og i tillegg ville det kunne avslutte saken i forhold til de etterfølgende materielle tvistepunkter.
Videre anføres det som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har avgjort saken med grunnlag i problemstillinger som partene ikke er gitt anledning til å kommentere nærmere i prosesskrifts form. Dette er en saksbehandlingsfeil som åpenbart også kan ha hatt betydning for resultatet. Denne anførselen er knyttet til lagmannsrettens kommentarer til byrettens behandling og tvistemålsloven §98.
Lagmannsretten har videre unnlatt å foreta en tilfredsstillende drøftelse av de helt sentrale rettsspørsmål som begge parter har knyttet sine anførsler til. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er således åpenbart mangelfulle, ufullstendige og uklare.
De kjærende parter har funnet det riktig å opprettholde den subsidiære påstand om frifinnelse for det tilfellet kjæremålsutvalget skulle komme til at det etter sakens særegne omstendigheter har grunnlag for å ta stilling til det materiellrettslige spørsmål.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand i sitt siste prosesskrift:
"Prinsipalt:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
Subsidiært:
1. Saken avvises for så vidt angår de krav som av saksøker i stevningen er betegnet som selskapsinteresser.
For øvrig frifinnes de saksøkte.
Ytterligere subsidiært:
1. De saksøkte frifinnes.
Ytterligere subsidiært:
1. A) Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og kjæremålssaken henvises til ny behandling for lagmannsretten.
B) Det forhandles særskilt for lagmannsretten om de saksøkte må frifinnes i medhold av aksjeloven kap. 15.
I alle tilfeller:
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
I tilsvar og senere prosesskrift gjør kjæremotpartene gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig såvel i begrunnelse som i resultat. De har i det vesentlige gjort gjeldende:
Når det gjelder avvisningspåstanden har lagmannsretten korrekt tatt utgangspunkt i pretensjonens betydning for den rettslige interesse. Saksøkerne mener seg erstatningsberettiget uten hensyn til om deres tap anses som skade på "selskapsinteresse/indirekte tap" eller "særinteresse/direkte tap". Saksøkerne har da søksmålskompetanse. Skulle det foreligge avvisningsgrunn, måtte det bygge på en særskilt hjemmel som gjør unntak fra regelen om pretensjonens betydning.
Kjæremotpartene kan ikke se at et slikt unntak kan utledes av aksjeloven kapittel 15.
Når det gjelder aksjeloven kapittel 15, vises det til at den materielle bestemmelse i §15-1 også omfatter skade voldt aksjeeier, under reservasjon for at dette bare gjelder direkte tap - §15-4 og §15-5 regulerer kompetansen til å gjøre ansvar gjeldende på selskapets vegne. At aksjonærene har søksmålskompetanse på egne vegne, er det selvfølgelige og trengte ingen lovregulering. At en aksjonær kunne kreve erstatning, og reise søksmål, for den del av selskapets tap som faller på ham, er uttrykkelig forutsatt i lovforarbeidene, se bemerkningene til §15-5 i Ot.prp.nr.19 (1974-75) side 216.
At det er aksjeeierens pretensjon som er avgjørende, er i samsvar med rettspraksis, se kjennelser i Rt-1990-1203 og Rt-1993-876. Kjennelsen i Rt-1987-590 som er påberopt av de kjærende parter, er uten interesse for denne sak. I nevnte kjennelse var forholdet at saksøkeren ikke pretenderte å være part i det aktuelle avtaleforhold eller selv ha krav mot saksøkte. Kjennelsen er derfor uten betydning for den foreliggende sak. Aksjeloven §13-17 er i denne sammenheng uten interesse.
Juridisk litteratur etter den nye aksjelov gir i stor utstrekning støtte for kjæremotpartens syn.
Når det gjelder offisielle uttalelser, er det ufullstendig bare å vise til NOU 1996:3 slik de kjærende parter gjør. I NOU 1992:29 og Ot.prp.nr.36 (1993-94) gis det uttrykk for et annet syn, og i Ot.prp.nr.23 (1996-97) konkluderes det med at departementet ikke vil følge opp lovutvalgets forslag om å avskjære direkte krav fra kreditorer og aksjonærer.
Når det gjelder påstanden om frifinnelse, anfører kjæremotparten at saksøkerne under visse omstendigheter ikke motsatte seg at byretten avsa frifinnende dom. Men konsekvensene av at byretten avsa avvisningskjennelse, er at en nå befinner seg i en kjæremålssituasjon og at det da ikke er prosessuell adgang til å ta stilling til sakens realiteter.
I tilknytning til den kjærende parts anførsler om saksbehandlingsfeil, hevder kjæremotparten at anvendelsen av tvistemålsloven §98 ikke var et aktuelt tema for lagmannsretten, og spørsmål om byrettens behandlingsmåte var korrekt eller ikke, var derfor uten betydning for lagmannsrettens avgjørelse. Det er derfor ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke la opp til ytterligere meningsutveksling eller drøftelse av temaet.
Kjæremotpartene kan heller ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke tilfredsstiller de krav tvistemålsloven stiller opp.
Kjæremotpartene har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes forsåvidt angår kjennelsens punkt 1.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, og kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet er i dette tilfelle rettet mot lagmannsrettens tolking av bestemmelsene i aksjeloven kapittel 15, se §15-1 og §15-4 og §15-5, og mot lagmannsrettens saksbehandling.
Kjæremålet gjelder spørsmålet om en aksjeeier har søksmålskompetanse for så vidt angår et pretendert krav på erstatning for sin andel av selskapets tap, også omtalt som skade på selskapsinteressen eller indirekte tap. Utvalget bruker i det følgende stort sett uttrykket "indirekte tap", uten at man har vurdert om de nevnte uttrykk kan ha et noe forskjellig innhold.
Den materielle erstatningsregel i aksjeloven §15-1 omfatter etter ordlyden også tap voldt den enkelte aksjeeier, og det er ikke der tatt noe forbehold for indirekte tap. Det er imidlertid et spørsmål om reglene i lovens §15-4 og §15-5 er uttømmende med hensyn til hvordan erstatningskrav kan gjøres gjeldende. Det er videre et spørsmål om disse regler i så fall innebærer begrensninger i aksjeeiernes søksmålskompetanse slik at søksmål må avvises, eller om det eventuelt er tale om materielle begrensninger i erstatningsretten som må prøves under saken.
I forarbeidene til aksjeloven er det forutsatt at en aksjeeier vil kunne kreve erstatning for den del av selskapets tap som faller på ham forutsatt at det ikke blir reist minoritetssøksmål, se merknadene til §15-5 i Ot.prp.nr.19 (1974-75) side 216. I juridisk teori er det imidlertid gitt uttrykk for forskjellige oppfatninger. I offisielle utredninger fra de senere år er spørsmålet etter gjeldende rett ansett som tvilsomt eller ikke endelig avklart, se senest Ot.prp.nr. 23 (1996-97) side 122. Departementet konkluderer her med at man ikke vil følge opp forslag i NOU 1996:3 om å avskjære direkte krav fra kreditorer og aksjeeiere. Det foreslås en lovregulering slik at selskapets krav har fortrinnsrett, jf lovutkastet §177.Utvalget finner ikke at andre bestemmelser i aksjeloven gir noen veiledning av betydning for løsningen av det foreliggende lovtolkingsspørsmål. Man finner heller ikke at det foreligger rettspraksis av avgjørende betydning. En avveining av ulike reelle hensyn gir etter utvalgets mening liten veiledning. Man viser til at det under de senere års arbeid med revisjon av aksjelovgivningen har vært omtvistet hvilken løsning som bør velges.
Utvalget er under noen tvil kommet til at reglene i aksjeloven §15-4 og §15-5 ikke innebærer begrensninger i en aksjeeiers adgang til å reise søksmål for krav om erstatning for indirekte tap. Spørsmålet om de nevnte bestemmelser innebærer begrensninger i aksjeeiernes rett, blir da et materielt spørsmål som må prøves under saken.
Utvalget finner etter dette at lagmannsretten har bygd på en riktig lovtolking.
Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Under henvisning til den kjærende parts anførsler bemerkes at lagmannsretten åpenbart ikke kunne avsi frifinnelsesdom i kjæremålssaken.Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Spørsmålet om saksomkostninger bør også for kjæremålsutvalget utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.