HR-1998-236-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-22 |
| Publisert: | HR-1998-00236k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-00350 A, Høyesterett HR-1998-00236K , jnr 105/1998 |
| Parter: | Geir Clausen (advokat Thorer Ytterbøl) mot Sarpsborg kommune (advokat Odd R Tvedt) |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Eigedomsskattelova (1975) §2, Tvistemålsloven (1915) §179, §404, §54, Skattebetalingsloven (1952) §48, §14, §23, §3 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål.
Sarpsborg kommune har med hjemmel i eiendomsskatteloven §2 og §3 fattet vedtak om utskriving av eiendomskatt i kommunen, herunder Kvastebyen. Kvastebyen Vel ved styrets formann reiste sak mot kommunen med påstand om at vedtaket skal kjennes ugyldig og krav om at kommunen skal tilpliktes å tilbakebetale innbetalt eiendomsskatt for 1996. Sarpsborg byrett avsa 30 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"1. Vedtak fattet av Sarpsborg kommune om utskrivning av eiendomsskatt for Kvastebyen er ugyldig for såvidt gjelder året 1996.
2. Sarpsborg kommune tilpliktes å tilbakebetale innbetalt eiendomskatt for området for året 1996.
3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Sarpsborg kommune saksomkostninger med kr 77970, - kronersyttisjutusennihundreogsytti 00/100 til Kvastebyen Vel."
Sarpsborg kommune anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Etter partenes utveksling av prosesskrift om kommunens prinsipale påstand om avvisning av søksmålet, og om spørsmålet om rettelse av partsforholdet, avsa lagmannsretten 5 februar 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves og saken avvises fra domstolene.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Kvastebyen Vel ved styrets formann 64.990 - sekstifiretusennihundreognitti - kroner til Sarpsborg kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
I rettidig kjæremålserklæring har Geir Clausen m fl påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i det vesentlige gjort gjeldende:
Grunneierne har oppfattet seg selv som saksøkere, og Kvastebyen Vel ved styrets formann har vært benyttet som en praktisk partsangivelse. Dette har vært synliggjort ved at oversikt over deltakerne i eiendomsskattesaken har vært fremlagt.
At saksøkersiden selv har tatt opp forholdet og vist til hvilke grunneiere som står bak søksmålet, gjør at saken i realiteten må sammenlignes med situasjonen i Rt-1985-1339 og Rt-1974-723. Situasjonen har vært en annen enn i saken vedrørende Mo Vel i Rt-1997-713, hvor velforeningen av prinsipielle grunner selv ønsket å stå som saksøker.
Høyesterett har i flere tilfeller slått fast at det er adgang til å rette partsangivelsen på saksøkersiden i tilfeller hvor saksøkernes identitet har vært usikker, jf Rt-1990-1050 og Rt-1996-596. Når partsbetegnelsen begjæres rettet, innebærer dette derfor kun en presisering, ikke noen endret partsstilling.
Det er adgang til å presisere hvem som er saksøkere gjennom retting av stevningen. Grunneierne har hele tiden vært villige til å påta seg det ansvar, herunder omkostningsansvar, som påhviler saksøkersiden. Det bes derfor om at den opprinnelige partsbetegnelsen erstattes av grunneierne i henhold til liste fremlagt for lagmannsretten i prosesskrift av 9 februar 1998.
Det er gjennomført hovedforhandling og avsagt dom i byretten. Reelle hensyn, også prosessøkonomiske, taler med betydelig styrke for at saken ikke avvises fra domstolene slik at ny hovedforhandling for byretten må gjennomføres.
Byretten har avgjort sakens realitet ut fra en bedømmelse av forhold knyttet til de aktuelle eiendommene. Bedømmelsen vil både faktisk og rettslig være identisk enten grunneierne eller velforeningen er brukt som partsbetegnelse.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Ankesaken fremmes for lagmannsretten
2. Sarpsborg kommune tilpliktes å dekke saksomkostningene for behandlingen av avvisningsspørsmålet for lagmannsrett og Høyesterett."
Sarpsborg kommune har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Kjæremålet bør avvises, idet det er fremsatt av noen som ikke er parter i byrettens og lagmannsrettens saker.
Lagmannsrettens kjennelse gir, når det gjelder realiteten, uttrykk for en riktig rettsanvendelse. Lagmannsretten har 16 januar 1998 avsagt samsvarende kjennelse i en parallell sak. Dersom det hadde vært adgang til å rette partsangivelsen, er dette uansett forspilt ved at feilen ikke tidligere ble begjært rettet. For såvidt gjelder anførselen om at prosessøkonomiske hensyn tilsier at saken ikke avvises fra domstolene, bemerkes at byrettens dom er påanket, og at saken uansett må behandles på nytt av domstolene.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Borgarting lagmannsretts kjennelse av 5. februar 1998 stadfestes.
I begge tilfeller: Sarpsborg kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 3000.-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder avgjørelse av lagmannsretten som går ut på å avvise en sak fra domstolene. Kjæremålsutvalget har full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 1.
Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet ikke kan avvises på det grunnlag som er anført av kommunen. Uansett hvorledes man ser på spørsmålet om partsstilling i den underliggende tvist om utskrivning av eiendomsskatt, og om eiendomsskattevedtakets gyldighet, har de kjærende parter en rettslig interesse i å få overprøvet lagmannsrettens kjennelse om avvisning.
Lagmannsrettens kjennelse om avvisning gjelder dels et søksmål med krav om tilbakebetaling av eiendomsskatt som er betalt i henhold til utskrivning etter eiendomsskatteloven §14, dels et søksmål om gyldigheten av kommunens vedtak om utskrivning av eiendomsskatt etter eiendomsskatteloven §2, jf §3. Begge søksmål er avvist, det førstnevnte under henvisning til at bare grunneiere kan være parter etter eiendomsskatteloven §23, jf skattebetalingsloven §48 nr 5, det andre under henvisning til at velforeningen ikke har tilstrekkelig rettslig interesse etter tvistemålsloven §54 og at det ikke er adgang til å endre partsstillingen for lagmannsretten. For begge avgjørelser har lagmannsretten vist til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1997-713.
Kjæremålsutvalget forstår kjæremålet slik at det gjelder begge avgjørelser som lagmannsretten har truffet, idet det gjøres gjeldende at at de to saker i sin helhet skal anses anlagt av 73 grunneiere som er oppgitt til lagmannsretten ved prosesskrift 8 februar 1998, og at byrettens dom i saken 30 oktober 1996 gjelder disse grunneiere, ikke velforeningen.
Kjæremålsutvalget viser til utvalgets kjennelse 15 april 1998, som gjelder beslektede tvister mellom Sarpsborg kommune og andre parter. Kjæremålsutvalget stadfestet der byrettens beslutning om å fremme sakene.
Kjæremålsutvalget bemerker at spørsmålet om avvisning av den foreliggende sak ikke ble reist for byretten, og for lagmannsretten først etter at kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1997-713 forelå. Kommunens unnlatelse her kan imidlertid ikke komme kommunen til skade, idet domstolene av eget tiltak skal påse at ufravikelige prosessregler - som det her er tale om - blir etterlevet.
Kjæremålsutvalget er kommet til at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
I advokat Ytterbøls prosesskrift til lagmannsretten 29 oktober 1997 er uttalt:
"Det er forøvrig grunn til å nevne at undertegnede som prosessfullmektig reiste den aktuelle problemstilling før hovedforhandlingen i Sarpsborg byrett. Prosessfullmektigene samtalte om spørsmålstillingen. Resultatet ble at det var enighet om at man, for å identifisere den enkelte eiendomsbesitter som sto bak søksmålet, burde fremlegge lister over deltakerne. Slike lister ble fremskaffet."
De nevnte lister ble fremlagt som vedlegg til prosesskriftet.
Når situasjonen er slik, skiller denne saken seg fra den saken kjennelsen i Rt-1997-713 omhandler, og må løses på samme måte som de sakene som ble avgjort ved kjæremålsutvalgets kjennelse 15 april 1998, lnr 210 K/1998, jnr 58, 59, 60 og 61 ( HR-1998-00210 K).
Kjæremålet har ført frem. Saksomkostningsavgjørelsen bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Avgjørelsen av saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.