HR-1998-52-A - Rt-1998-1742

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-11-09
Publisert:	HR-1998-00052-A - Rt-1998-1742 (442-98)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Erstatningsrett, Ulovlig tiltredelse, Skjønnsprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1996-01500 - Høyesterett HR-1998-00052 A, nr 72/1998
Parter:	Stein Hallvard Jacobsen (Advokat Christian S Mathiassen) mot 1. BKK Distribusjon AS 2. Staten v/Samferdselsdepartementet (Advokat Pål Heldal - til prøve)
Forfatter:	Pedersen, Rieber-Mohn, Tjomsland, Stang Lund, Aasland
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §92, Skjønnsprosessloven (1917) §2, Oreigningsloven (1959) §25, Domstolloven (1915) §36, §180, §68, §4, §54b, Ekspropriasjonsloven (1918) §10, §2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §5

Kst dommer Pedersen: Saken gjelder spørsmålet om en ekspropriant rettsstridig har tatt grunnen i besittelse og om ekspropriaten i så tilfelle kan kreve erstatning ut over det som følger av ekspropriasjonsrettslige utmålingsprinsipper.

Bergen Lysverker søkte den 17 august 1994 Norges vassdrags- og energiverk om ekspropriasjonstillatelse i medhold av oreigningsloven §2 nr 19 for å erverve nødvendig grunn og rettigheter for bygging, drift og vedlikehold av en 132 kV jordkabelforbindelse langs riksvei 580 (Flyplassveien) i Bergen kommune. I søknaden ble opplyst at det måtte avstås et 9 meter bredt areal for kabelgrøften, og at arealet i ettertid var tenkt benyttet til gang- og sykkelvei.

Kabelforbindelsen var nødvendiggjort av at Bergenhalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) skulle bygge en 300 kV linje fra Fana til Kollsnes i Øygarden kommune for å forsyne Shells prosessanlegg der med elektrisk kraft. Kabelforbindelsen langs Flyplassveien måtte av hensyn til oppstart av prosessanlegget være ferdig den 1 oktober 1995. I brevet av 17 august 1994 søkte derfor Bergen Lysverker også om tillatelse etter oreigningsloven §25 til å ta grunnen i bruk før skjønn var holdt.

Norges vassdrags- og energiverk ga ekspropriasjonstillatelse den 5 oktober 1994. Søknaden om forhåndstiltredelse gikk til Nærings- og energidepartementet som innvilget søknaden i brev av 6 januar 1995. I brevet ble opplyst at samtykket forutsatte at Bergen Lysverker krevet skjønn innen tre måneder, jf oreigningslovens §25 første ledd 3. punktum.

Ved namsmannens beslutning av 28 februar 1995 ble tillatelsen til forhåndstiltredelse tvangsfullbyrdet overfor Stein Hallvard Jacobsen som var eier av gnr 119 bnr 30 i Fana. De andre berørte eiere langs Flyplassveien hadde gitt Bergen Lysverker tiltredelse ved avtale.

Bergen Lysverker oversatt fristen til 6 april 1995 for å begjære skjønn. Skjønnsbegjæringen ble først tatt ut ved Bergen byrett den 10 juli 1995.

Arbeidene i marka på Jacobsens eiendom ble satt i gang i begynnelsen av mai 1995. Hans eiendom var en gjenværende stripe langs veien som var blitt liggende igjen etter at det var skilt ut og solgt tomter, og den bestod dels av skog og dels av fjell. Anlegget fjernet skogen og sprengte en fjellknaus for deretter å legge kablene i betongkasser med 90 cm overdekning. Arbeidene ble utført av Statens vegvesen Hordaland - heretter vegvesenet - som entreprenør for Bergen Lysverker. Dette hadde sammenheng med planene om å benytte kabeltraséen til gang- og sykkelvei.

Bergen bystyre hadde den 27 mars 1995 vedtatt reguleringsplanen for gang- og sykkelveien med samme trasé som kabelgrøften. Men det var på dette tidspunkt ikke truffet vedtak om ekspropriasjon eller gitt samtykke til forhåndstiltredelse for vegvesenet.

Ifølge de alminnelige skjønnsforutsetninger som fulgte skjønnsbegjæringen av 10 juli 1995, gjaldt ekspropriasjonen "en alltidvarende rett til å legge og ha liggende 132 kV kabelanlegg med tilhørende omlagte ledningsanlegg". Veitraséen var forberedt ved at det i punkt 5 annet ledd het at tilbakeføringen av terrenget forutsettes å "ta hensyn til fremtidige nivå for gang- og sykkelvei i forhold til kravene om maksimum og minimum overdekning av kablene".

Vegvesenet utførte arbeidene med kabelanlegget frem til 30 november 1995. Da var kabelgrøften planert i samsvar med skjønnsforutsetningene punkt 5 annet ledd. Det gjenstående arbeid med å asfaltere gang- og sykkelveien ble avsluttet den 8 desember 1995.

Den 16 januar 1996 fattet Statens vegvesen Hordaland i medhold av veiloven §50 ekspropriasjonsvedtak for grunnerverv til gang- og sykkelveien. Vedtaket ble fulgt opp med at Bergen Lysverker den 23 februar 1996 fremmet tilleggsbegjæring om skjønn. De alminnelige skjønnsforutsetninger ble endret slik at det som skulle erverves var eiendomsrett til areal for kombinert kabeltrasé og vei. Det avståtte areal skulle tilhjemles veivesenet som veiareal. I tillegg til eiendomservervet ble det klausulert et belte på 2 meter med rådighetsforbud til side for hver ytterkant kabelgrøft.

Under skjønnsforhandlingene trådte staten ved Vegsjefen i Hordaland i medhold av tvistemålsloven §68 inn i skjønnet som saksøker ved siden av Bergen Lysverker.

For skjønnsretten fremmet Jacobsen krav om erstatning for "rettsstridig berikelse av fast fjell", for klausulert grunn, for standskogen med 70 kubikkmeter stående masse og for avstått grunn. Det ble fremlagt en beregning hvor berikelsen ved uttak av sprengstein var satt til kr 217 600. Bergen byrett avhjemlet skjønn den 22 mai 1996. Skjønnsretten fant ikke grunnlag for å gi erstatning ut fra ekspropriantens berikelse. Erstatning ble fastsatt til kr 20 pr m2 for avstått grunn og til kr 10 500 for standskogen. Derimot fikk Jacobsen, for øvrig i likhet med de øvrige saksøkte, medhold i at eksproprianten skulle betale morarente fra tiltredelsen til betaling fant sted.

Ved begjæring av 19 juli 1996 til Gulating lagmannsrett, rettet både mot Bergen Lysverker og staten ved Vegsjefen i Hordaland, krevde Stein Hallvard Jacobsen overskjønn. Mens saken stod for lagmannsretten, ble Bergen Lysverker med virkning fra 23 desember 1996 kjøpt av BKK DA. Som følge av salget trådte BKK Distribusjon AS inn som saksøker. Selskapet er et datterselskap av BKK DA.

For overskjønnsretten krevde Jacobsen innløsning av tilstøtende areal, forhøyet erstatning for avståelsen av grunn, erstatning for klausulert grunn og forhøyet erstatning for trevirket. I tillegg til erstatning for grunn og trevirke, krevde han erstatning utmålt etter opparbeidelseskostnadene for anlegget langs sin eiendom med kr 510.000 fordi forhåndstiltredelsen var ulovlig. Alternativt mente han at den ulovlige forhåndstiltredelse måtte føre til at verdien av ca 8.000 tonn sprengstein som var fjernet, måtte erstattes med kr 217.600 og 450 kubikkmeter matjord med kr 45.000.

Gulating lagmannsrett, som avhjemlet overskjønn den 22 oktober 1997, tok ikke til følge kravene basert på ulovlig forhåndstiltredelse. Erstatningene ble fastsatt til kr 20 pr m2 for grunnervervet, til kr 1 pr m2 for klausuleringen og til kr 14.000 for trevirket. Innløsningskravet førte ikke frem. Avsavnsrenten ble satt til 6 prosent pro anno fra tiltredelse. Overskjønnsretten fant ikke grunnlag for å tilkjenne morarente.

Stein Hallvard Jacobsen har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse for så vidt den ved erstatningsutmålingen ikke har tatt hensyn til at det forelå ulovlig tiltredelse.

Den ankende part, Stein Hallvard Jacobsen, har i hovedsak anført:

Det er gjennomført to ekspropriasjonsinngrep. Det gjøres gjeldende at begge eksproprianter har tatt grunnen rettsstridig i bruk. Selv om Bergen Lysverker ved namsmannens beslutning hadde fått besittelsen av grunnen innenfor fristen i oreigningsloven §25, slik at besittelsen i utgangspunktet var lovlig, falt retten til besittelse av arealet bort da fristen for å begjære skjønn ble oversittet. Det var derfor rettsstridig av Bergen Lysverker å påbegynne arbeidene på Jacobsens eiendom i mai 1995. At Bergen Lysverker kunne ha fått ny tillatelse, må være uten betydning når det ikke ble søkt om det. Vegvesenets tiltredelse i desember 1995 var ulovlig, slik det for øvrig er erkjent.

Til tross for disse rettsstridige tiltredelser har overskjønnsretten utmålt erstatningene etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Det er feil rettsanvendelse. I en slik ulovlighetssituasjon må det reageres mot ekspropriantenes selvtekt, og den naturlige reaksjon er at den tillegges betydning ved erstatningsutmålingen.

Når eksproprianten har tatt seg til rette, foreligger en misligholdssituasjon som må gi grunnlag for morarente. Utgangspunktet for morarenten må i dette tilfelle være 28 februar 1994 da ekspropriaten ble satt ut av besittelsen. I alle fall må morarente løpe fra de fysiske arbeider ble påbegynt i mai 1995.

En annen konsekvens av den rettsstridige forhåndstiltredelse må være at eksproprianten skal betale erstatning for massene. Hadde eksproprianten hatt lovlig forhåndstiltredelse, ville han også hatt et lovlig grunnlag for å sprenge fjellknausen og fjerne massene. I en slik situasjon ville overskjønnsrettens erstatningsfastsettelse være korrekt. På ekspropriatens hånd var det ikke påregnelig å sprenge knausen for salg av massen. Men når eksproprianten opptrer rettsstridig, må ekspropriaten ha krav på oppgjør for massen. Den som tar noe ulovlig, må betale erstatning for det han tar. At han på et senere tidspunkt får rett til å fjerne massen, kan ikke føre til at det ikke skal betales erstatning for det urettmessige inngrepet.

Selv om kravet som fremmes må betraktes som et erstatningskrav for rettsstridig atferd, hadde skjønnsretten kompetanse fordi det er nødvendig sammenheng mellom ekspropriasjonen og det at massen ble fjernet. Selve verdsettelsen av massene er et utmålingsspørsmål som hører under skjønnsretten. Jacobsen har for Høyesterett ikke anført at erstatningen skulle vært utmålt etter ekspropriantens berikelse.

Overskjønnsretten har foretatt verdsettelsen ut fra situasjonen på tiltredelsestidspunktet. Det er korrekt rettsanvendelse når det foreligger en formelt lovlig forhåndstiltredelse. Ved rettsstridig forhåndstiltredelse må derimot hovedregelen i ekspropriasjonserstatningsloven §10 1. punktum om verdsettelse ut fra situasjonen på avhjemlingstidspunktet legges til grunn. Det fører til at det var en andel av det ferdige opparbeidede anlegg som skulle ha vært verdsatt, dog slik at det ville vært grunnlag for fradrag etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje ledd.

Stein Hallvard Jacobsen har nedlagt slik påstand:

"1. Gulating Lagmannsretts overskjønn av 22.10.1997 oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.

2. Stein Hallvard Jacobsen tilkjennes saksomkostninger for Norges Høyesterett."

Ankemotpartene, BKK Distribusjon AS og Staten ved Samferdselsdepartementet, har i hovedsak anført:

Tiltredelsen av kabeltraséen ble foretatt ved tvangsfullbyrdelse innenfor fristen i oreigningsloven §25 første ledd 3. punktum. Tvangsfullbyrdelsen er rettskraftig. Uansett om utgangspunktet er at retten til forhåndstiltredelse faller bort når tremånedersfristen oversittes, kan ikke det gjelde når tiltredelsen er gjennomført innen fristen. Subsidiært anføres at når ekspropriaten ikke har protestert eller tatt skritt til å få satt eksproprianten ut av besittelsen, kan ikke den etterfølgende fristoversittelse få erstatningsmessige konsekvenser.

Tiltredelsen av veiarealet uten vedtak om ekspropriasjonstillatelse og om forhåndstiltredelse var en utilsiktet glipp. Korrekt fremgangsmåte ville ha vært å planere arealet etter kabelinngrepet og deretter avvente ekspropriasjonsvedtak og tillatelse til forhåndstiltredelse før det regulerte veiareal ble asfaltert. Men asfalteringen kan i denne sammenheng ikke ansees som en skadegjørende handling som kan gi eieren et bedre erstatningsrettslig vern enn det som følger av ekspropriasjonsrettslige utmålingsprinsipper.

Da tiltredelsen fant sted, var veitraséen regulert og veivesenet hadde direkte ekspropriasjonsrett etter veiloven. Ved i en slik situasjon å innlate seg på realitetsforhandlinger for skjønnsretten, har ekspropriaten underkastet seg ekspropriasjonsrettslige utmålingsprinsipper. Krav på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag måtte vært fremmet ved søksmål.

Selv om tiltredelsen skulle være ulovlig, skal bare det økonomiske tapet som følger av påregnelig utnyttelse på ekspropriatens hånd erstattes. Settes ekspropriasjonen i verk før oppgjør har funnet sted, skal verdsettelsen foretas ut fra den faktiske tilstand på tiltredelsestidspunktet. Men ekspropriaten skal ha erstatning for det tap han lider ved ikke å få erstatningen utbetalt på tiltredelsestidspunktet. Reelle hensyn tilsier at løsningen blir den samme i denne sak. Det er identitet mellom inngrepet og den senere tillatelse. En sammenlikning med en skadegjørende handling blir derfor lite treffende.

Jacobsen har ikke påvist noe særskilt tap på grunn av tiltredelsen. Overskjønnsretten har derfor korrekt gitt erstatning for tidsforløpet fra tiltredelsen i form av avsavnsrente. Det er ikke plass for morarente. Ekspropriasjon faller utenfor formueretten, jf morarenteloven §1. Morarente er ikke nødvendig for å fremtvinge oppgjør.

Jacobsen kan heller ikke kreve erstatning for ulovlig fjerning av massene. Fjellet måtte sprenges i forbindelse med anlegget av kabelgrøften, og av hensyn til kablene kunne ikke løsmassene legges tilbake i traséen i samme høydeprofil. Salg av masse på ekspropriatens hånd var ikke påregnelig.

Hvis tiltredelsen av kabeltraséen var rettsstridig, kunne løsmassene sies å tilhøre ekspropriaten. Men for å tilkjenne erstatning kreves at massene faktisk var salgbare til andre enn eksproprianten. For overskjønnsretten ble det ikke anført at slikt salg var påregnelig. Kravet var begrunnet i andre erstatningsprinsipper enn de ekspropriasjonsrettslige. Ankemotparten gjør gjeldende at overskjønnsrettens rettsanvendelse er korrekt når den fant at kravet savnet rettslig grunnlag.

Selv om verdsettelsen foretas ut fra situasjonen på avhjemlingstidspunktet, kan ikke Jacobsen nå frem med sitt krav om erstatning av de verdier eksproprianten har skapt som følge av rettsstridig tiltredelse. Det gjelder hva enten det er et kabelanlegg eller et veilegeme som rettsstridig er opparbeidet. Slik verdsettelse er i strid med ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Et tingsrettslig inkorporasjonssynspunkt fører heller ikke frem. Uansett hvorledes tiltredelsen betraktes, er det et lovlig ekspropriasjonsinngrep. I et slikt tilfelle foreligger det et særlig rettsforhold som medfører at de tingsrettslige regler ikke får anvendelse.

BKK Distribusjon AS og staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1 Gulating lagmannsretts overskjønn av 22/10 1997 stadfestes.

2 BKK Distribusjon AS og Staten v/Vegsjefen i Hordaland tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Partene er enige om at erstatningen er fastsatt ut fra korrekt rettsanvendelse forutsatt at vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper skal legges til grunn. Ankende parts angrep på rettsanvendelsen gjelder at lagmannsretten forkastet kravet om at erstatningen, som følge av at ekspropriantenes rettsstridige tiltredelse, skulle utmåles etter andre utmålingsprinsipper enn de som følger av ekspropriasjonsreglene. Lagmannsretten har gitt denne begrunnelse:

"Grunneieren har gjort gjeldende at erstatningsutmålingen, som følge av at eien dommen ble ulovlig tiltrådt, prinsipalt skal baseres på opparbeidelseskostnadene med tillegg av grunnverdien og tømmeret. De samlede opparbeidelseskostnadene for hele anlegget utgjør ca kr 50 millioner for en strekning på 23 kilometer. Forholdsmessig utgjør dette ca kr 510.000 på Jacobsens eiendom.

Alternativt gjøres gjeldende at verdien av det som er fjernet fra eiendommen går i stedet for opparbeidelseskostnadene. I så fall kreves erstattet verdien av ca 8000 tonn sprengstein med kr 217.600 og 450 kubikkmeter matjord med kr 45000.

Lagmannsretten kan ikke gi sin tilslutning til disse synspunkter. Grunneierens erstatning skal innen rammen av det foreliggende skjønn fastsettes etter reglene i vederlagsloven. Det erstatningskrav grunneieren har konstruert under henvisning til sitt synspunkt om ulovlig tiltredelse, savner rettslig grunnlag."

Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen ut fra de faktiske forhold lagmannsretten har lagt til grunn. Selv om skjønnsgrunnene ikke gir noen beskrivelse av det hendelsesforløpet som ligger til grunn for den ankende parts krav om erstatning ut over det som følger av vanlig ekspropriasjonsrett, finner jeg at Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å prøve anken når skjønnsgrunnene suppleres med vitterlige og uomtvistede kjennsgjerninger.

Ankende parts angrep på rettsanvendelsen bygger på at ekspropriantene har disponert rettsstridig over hans eiendom. I drøftelsen av dette spørsmål tar jeg utgangspunkt i at Bergen Lysverker fikk tillatelse til forhåndstiltredelse og ble lovlig satt i besittelse av arealet. Men tre måneders fristen for å begjære skjønn ble oversittet. Spørsmålet blir derfor om den opprinnelig lovlig gjennomførte forhåndstiltredelse blir rettsstridig fordi eksproprianten oversitter fristen for å ta ut skjønnsbegjæring.

Oreigningsloven §25 første ledd 3. punktum som påbyr at eksproprianten får frist til ta ut skjønnsbegjæring, har ikke regulert virkningene av at skjønnsbegjæringen tas ut for sent. Spørsmålet er heller ikke drøftet i forarbeidene. Det er på det rene at grunneieren i et slikt tilfelle kan begjære skjønn etter skjønnsloven §4 annet ledd med eksproprianten som saksøker, jf Husaasutvalgets innstilling side 76 og Ot.prp.nr.18 (1971-72) side 49. Men jeg legger til grunn at grunneieren, hvis han skulle være interessert i en slik løsning, må kunne kreve besittelsen tilbake når fristen er utløpt uten at skjønn er begjært. At eksproprianten har fått besittelsen gjennom tvangsfullbyrdelse, kan ikke stenge for et slikt krav når hans fortsatte besittelse blir ulovlig som følge av en etterfølgende omstendighet.

Jacobsen fremsatte imidlertid ikke krav om tilbakeføring av besittelsen. Han avfant seg med at Bergen Lysverker gjennomførte tiltaket. I en slik situasjon kan tiltaket ikke anses som utslag av en ulovlig besittelse.

Vegvesenets tiltredelse er derimot uomtvistet rettsstridig. Da tiltredelsen ble foretatt, var veitraséen riktignok regulert, men det gir ikke rett til å påbegynne realiseringen av planen. Det var heller ikke gitt samtykke til forhåndstiltredelse.

Etter dette blir spørsmålet om overskjønnsrettens rettsanvendelse er korrekt når den til tross for at vegvesenet hadde gjennomført ekspropriasjonstiltaket uten å ha tillatelse, fant at Jacobsen ikke hadde grunnlag for å fremme et alminnelig erstatningsrettslig krav.

Utgangspunktet under et ekspropriasjonsskjønn er at bare krav om erstatning med grunnlag i ekspropriasjonsrettslige prinsipper kan fremmes. Skjønnsretten skal ifølge domstolloven §36 første ledd av eget tiltak prøve om saken hører inn under den. Ut fra dette skal skjønnsretten normalt avvise ekspropriatens krav om erstatning for en rettsstridig handling. Slike erstatningskrav hører under de alminnelige domstoler.

Noen absolutt plikt for skjønnsretten til å avvise krav som ikke er begrunnet på ekspropriasjonsrettens utmålingsregler, kan imidlertid ikke stilles opp. Enkelte krav som har nær sammenheng med det ekspropriasjonsrettslige krav, kan på sedvanerettslig grunnlag fremmes under skjønnet. Det gjelder således erstatningskrav for tiltaksulemper som fremmes etter granneloven §9 jf §2. Selv om kravet ikke står i årsakssammenheng med selve ekspropriasjonsinngrepet, kan det fremmes av naboer som på annet grunnlag har status som ekspropriat. Jeg viser til Rt-1972-377 (Røldal-Suldal), Rt-1975-580 (Gran-Ileveien) og Rt-1990-526 (Vækerøveien).

Hvorvidt en tilsvarende regel kan stilles opp for alminnelige erstatningskrav der et tiltak som har ekspropriasjonstillatelse, gjennomføres rettsstridig, behøver jeg ikke ta stilling til fordi eksproprianten i vår sak må ansees å ha samtykket i at kravet ble fremmet. Det er uomtvistet at vegvesenet ikke møtte Jacobsens krav om erstatning med påstand om avvisning, men innlot seg i en realitetsbehandling av kravet. Det følger da av tvistemålsloven §92, som etter skjønnsloven §2 også får anvendelse i skjønnssaker, at samtykke ansees gitt, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1967-1401. Det var derfor ingen feil at overskjønnsretten behandlet Jacobsens krav om erstatning for rettmessig gjennomføring av ekspropriasjonstiltaket.

Jacobsen krevet erstatning for verdien av de masser som ble fjernet. Under forutsetning av at tiltredelsen av kabelgrøften var rettmessig, inngikk fjerningen av massene som en nødvendig del av ekspropriasjonen, jf de alminnelige skjønnsforutsetninger punkt 5 annet ledd. Siden jeg er kommet til at fjerningen var lovlig, kan derfor dette krav ikke føre frem. Massene skulle uansett fjernes som ledd i ekspropriasjonen til kabeltraséen.

Overskjønnsretten har basert sin verdsettelse på eiendommens faktiske tilstand på tiltredelsestidspunktet. For Høyesterett har den ankende part vist til ekspropriasjonserstatningsloven §10, og anført at bestemmelsens 2. punktum ikke kan anvendes når det foreligger en rettsstridig forhåndstiltredelse. I stedet må verdsettelsen foretas ut fra forholdene på avhjemlingstidspunktet slik at det opparbeidede anlegg langs eiendommen inngår i verdsettelsen. Jeg bemerker til dette at §10 regulerer spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal bestemme prisnivået for det objekt som skal verdsettes, og om ekspropriaten kan kreve erstatning for tap som følge av at han ikke får erstatningen utbetalt samtidig med at eksproprianten tiltrer eiendommen. Et krav om å få del i de verdier som eksproprianten har skapt gjennom realiseringen av ekspropriasjonstiltaket, savner grunnlag både i ekspropriasjonsretten og i den alminnelige erstatningsrett. I begge tilfeller er det tapet på eierens hånd som skal erstattes. Jacobsens krav om erstatning fastsatt ut fra en forholdsmessig andel av opparbeidelseskostnadene korresponderer ikke med noe tap på hans hånd som følge av en eventuell rettsstridig tiltredelse.

Tilbake står å behandle spørsmålet om overskjønnsretten feilaktig har tilkjent Jacobsen avsavnsrente etter ekspropriasjonsloven §10 3. punktum i stedet for morarente. Det er fastslått i rettspraksis at når det tap som ekspropriaten lider ved ikke å få erstatningen til disposisjon samtidig med avståelsen, fastsettes i form av en avsavnsrente, skal ikke morarente benyttes, jf Rt-1984-476. Fastsettelse av erstatning ved tvangsavståelse faller utenfor morarenteloven. De hensyn som begrunner den høyere morarentesats slår heller ikke til fordi ekspropriatens betalingsplikt ikke inntrer før erstatningsbeløpet er rettskraftig fastslått, og oppfyllelsesfristen fastsatt av skjønnsretten er utløpt.

Jacobsen har vist til at ekspropriantens rettsstridige tiltredelse representerer et mislighold. Men jeg kan ikke se at det kan begrunne krav på morarente i dette tilfelle. Den rettsstridige tiltredelse, asfalteringen av veiarealet, har ikke ført til noe særskilt tap for Jacobsen.

Anken har etter dette ikke ført frem. Etter skjønnsloven §54b første ledd siste punktum reguleres spørsmålet om saksomkostninger av tvistemålsloven §180 første ledd. Saken har ikke voldt tvil og har heller ikke reist prinsipielle spørsmål av en slik karakter at jeg finner grunn til å fravike hovedregelen om at den som forgjeves har anvendt rettsmidler, skal ilegges saksomkostninger.

Omkostningene fastsettes i samsvar med oppgave fra ankemotpartenes prosessfullmektig til kr 57.447. Av beløpet utgjør salæret kr 52.000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stein Hallvard Jacobsen til BKK Distribusjon AS og staten v/Samferdselsdepartementet i fellesskafødt xx.xx.47 - femtisjutusenfirehundreogførtisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stein Hallvard Jacobsen til BK Distribusjon AS og staten v/Samferdselsdepartementet i fellesskafødt xx.xx.47 - femtisjutusenfirehundreogførtisju - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.