HR-1999-15-B - Rt-1999-399
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-19 |
| Publisert: | HR-1999-00015-B - Rt-1999-399 (93-99) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Skjønnsprosess, Partsstillingen i ekspropriasjonsskjønn |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning ved skjønn for utbyggingsinteressen når utbyggingsavtalen ble hevet etter båndleggelse av en del av en eiendom for framføring av 300 kV kraftledning. |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett 16.12.1996 - Gulating lagmannsrett LG-1997-900 B - Høyesterett HR-1999-00015B, nr 112/1998 |
| Parter: | Brødrene Ulveseth AS (advokat Pål Magne Bakka - til prøve) mot Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS (advokat Magne Revheim) |
| Forfatter: | Stang Lund, Gjølstad, Gussgard, Skoghøy, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §92, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §4, §38, §42, §54, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, §10, Oreigningsloven (1959) §24, §25, §2, Avhendingslova (1992) §4-18, §4-19 |
Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om erstatning ved skjønn for utbyggingsinteressen når utbyggingsavtalen heves etter båndleggelse av en del av eiendommen for framføring av 300 kV kraftledning.
Brødrene Ulveseth AS (Ulveseth) har fra 1989 tilrettelagt og utbygd deler av Straume Sør i Fjell kommune til kontorer og industri. Ulveseth
Side:400
inngikk 13 mars 1991 en samarbeidsavtale med blant andre Bjørn Ole Straume som eier av gnr 35 bnr 1 om en ordnet løsning for gjennomføring av reguleringsplan for Straume Sør. Avtalen inneholdt blant annet følgende bestemmelser:
"1. Partene er enige om at B.U. opparbeider arealene med tekniske anlegg, selger og tilrettelegger tomtene.
2. B.U. garanterer i denne sammenheng å betale minimum kr 30,- pr. m2. Betalingen skal erlegges når overdragelse finner sted, da korrigert med konsumprisindeks fra avtaleinngåelse til betaling finner sted.
I denne forbindelse vil Fjell kommune kunne tilby vederlag i grunnkjøpsobligasjoner dersom grunneier måtte ønske dette.
3. B.U. har rett til å kreve deler av den enkelte grunneiers parsell og betale for den utskilte del i h.h.t. ovenstående.
Kjøpesummen skal dog senest betales i sin helhet innen 3 år fra avtalens inngåelse."
Avtalen hadde også bestemmelser om gjennomføring, finansiering og sikkerhetsstillelse. Den er ikke tinglyst.
Straume Sør ble 18 april 1991 regulert til forretning, kontor og industri med tilhørende anlegg.
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap hadde fra april 1987 planer om å bygge en 53,3 km 300 kV kraftledning fra Fana til Kollsnes for blant annet å forsyne prosessanlegget for behandling av gassen fra Trollfeltet med elektrisk kraft. Selskapet søkte 30 april 1993 om konsesjon og tillatelse til ekspropriasjon for anlegg og drift av en slik linje. Linjen mellom Lille Sotra trafostasjon og Ågotnes i Fjell kommune hadde to alternative ledningstraséer, hvorav den ene berørte Straume Sør.
Norges Vassdrags- og Energiverk ga 28 juli 1993 tillatelse etter oreigningsloven §2 nr 19 til å kreve avstått i Bergen, Fjell og Øygarden kommuner nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av 300 kV ledning mellom Fana og Kollsnes med trasé over Straume Sør. Det ble framsatt en rekke klager til Nærings- og energidepartementet som 28 januar 1994 stadfestet vedtaket med noen mindre endringer som ikke gjaldt Straume Sør. Departementet ga samme dag samtykke til forhåndstiltredelse etter oreigningsloven §25.
Begjæring om skjønn rettet blant annet mot Bjørn Ole Straume som eier av gnr 35 bnr 1 i Fjell kommune, ble sendt Midhordland herredsrett 20 april 1994 for å få fastsatt erstatning for skader og ulemper for grunnavståing og regulering av ledningstraséen til fareområde. Grunneierne ble bedt om å gjøre rede for rettigheter og heftelser på deres eiendommer som berøres av ekspropriasjonen, jf oreigningsloven §24 2. punktum. Partene er enige om at anleggsarbeidene på gnr 35 bnr 1 tok til 1 februar 1995.
Ulveseth sendte 19 mai 1994 en "reklamasjon" til Straume. Brevet var sålydende:
"Vi viser til kjøpekontrakt av 13.03.91. Da BKK nå planlegger å legge en kraftlinje over området og det således ikke kan benyttes til det opprinnelige planlagte formål, gir vi med dette melding om at vi ikke vil overta området.
Side:401
Videre gjør vi oppmerksom på at vi har regnet refusjon fra de klausulerte arealene i forbindelse med opparbeiding av fellesareal og fellesanlegg i den vedtatte planen. Vi tar forbehold om å få dette dekket."
Straume gjorde ingen innsigelser mot hevingen. Gnr 35 bnr 1 ble i løpet av 1994 delt i bnr 496 og bnr 498. Grensen mellom eiendommene går langs den vestlige ytterkant av klausuleringen av tidligere bnr 1. Bnr 496 ble overtatt av Ulveseth. Bnr 498 beholdt Straume.
Ulveseth krevde 29 april 1996 i medhold av skjønnsloven §4 annet ledd å bli medtatt som part i skjønnet for fastsettelse av erstatning ved at utbyggingsareal som var ervervet i medhold av samarbeidsavtalen av 13 mars 1991, ble redusert som følge av klausulering av ledningstraséen. Kravet gjaldt tapt utbyggingsgevinst som følge av et mindre utnyttbart areal, alternativt merutgiftene ved at tilretteleggingskostnadene blir å fordele på færre antall kvadratmeter.
Straume fremmet for bnr 498 krav om erstatning for klausulerte areal 7490 m2 (senere oppgitt til 6340 m2) og for 8777 m2 øst for klausuleringen med grunnlag i tapt kontraktsinteresse med til sammen 584.798 kroner basert på avtalt vederlag regulert etter bestemmelsene i samarbeidsavtalen til 35,95 kroner pr m2. Det ble også krevd erstatning for arronderingsulemper øst for klausuleringen.
Midhordland herredsrett avsa 16 desember 1996 skjønn. Straume fikk tilkjent erstatning for klausulering i ledningstraséen og et mastefeste med 135.000 kroner. Ulveseth fikk ikke tilkjent erstatning fordi skjønnsretten fant at Ulveseth ved å heve avtalen med Straume samtidig hadde frasagt seg sine rettigheter til bnr 498. For så vidt angår gnr 35 bnr 4, hvor Ulveseth fortsatt har rettigheter etter samarbeidsavtalen av 1991, fant retten at framføringen av kraftlinjen hadde så begrenset betydning for selskapets utnytting av denne eiendom, at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning.
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap krevde overskjønn for blant annet gnr 35 bnr 498 tilhørende Straume fordi erstatningen ble ansett for høy. Ulveseth krevde overskjønn fordi selskapet ikke var tilkjent erstatning for tapt utbyggingsinteresse for gnr 35 bnr 4 og for den del av gnr 35 bnr 1 som selskapet hadde frasagt seg utnyttelsen av (bnr 498). Kraftselskapet gjorde i tilsvaret gjeldende at Ulveseth ikke hadde formell status som ekspropriat for krav knyttet til bnr 498, og at når Straume var tilkjent erstatning for verdireduksjon for bnr 498 for mastefeste og klausulert areal, kunne ikke Ulveseth i tillegg kreve erstatning på samme rettsgrunnlag. Ulveseth hadde hatt full adgang til å fordele kostnadene til kommunaltekniske anlegg på hele arealet ved å fastholde kontrakten, og i tillegg hadde selskapet hatt mulighet for tilpassing.
Gulating lagmannsrett avsa 27 november 1997 overskjønn. Straume ble tilkjent erstatning for redusert omsetningsverdi med 13,95 kroner pr m2 for hele bnr 498 for mastefeste, klausulering av ledningstraséen og arronderingsulemper for restarealet øst for fareområdet. Ulveseth fikk ikke tilkjent erstatning og saksomkostninger for overskjønnet. Lagmannsretten fant at Straume var eneste rettighetshaver til bnr 498, og at Ulveseth hadde fragått den interesse som ville gjort selskapet berettiget
Side:402
til erstatning for ekspropriasjonsinngrepet overfor bnr 498. For så vidt angår bnr 4 som ligger sør for bnr 496, kom lagmannsretten til at utbyggingstapet ikke var dokumentert. Erstatning for bnr 496 ble ikke tilkjent fordi eiendommen verken ved klausuleringen eller på annen måte ble direkte berørt av framføringen av 300 kV ledningen, og eiendommen falt derved utenfor anvendelsesområdet for reglene om hvem som har krav på erstatning ved ekspropriasjon. Lagmannsretten fant heller ikke at ekspropriasjonen medførte noe tap i forhold til Ulveseths samlete plan for utbygging av bnr 496 og bnr 4. Noe konkret tap på grunn av ekspropriasjonen var heller ikke påvist.
Brødrene Ulveseth AS har anket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder uriktig rettsanvendelse og uriktig saksbehandling ved at skjønnet ikke har behandlet framsatte krav, og at skjønnsgrunnene er mangelfulle.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken for så vidt angår gnr 35 bnr 498. For øvrig ble anken nektet fremmet.
Til bruk for Høyesterett har en partsrepresentant for Brødrene Ulveseth AS og tre vitner avgitt skriftlige uttalelser. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å presisere. Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap er omdannet til aksjeselskap fra og med 1 januar 1999.
Den ankende part, Brødrene Ulveseth AS, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Utgangspunktet er at Ulveseth da kraftselskapet krevde skjønn i 1994, ville hatt krav på erstatning for utbyggingsinteressen så framt klausuleringen medførte vesentlig begrensning i retten til å utnytte det daværende bnr 1 sett i forhold til hele eiendommen og dens utnyttelsesmuligheter. Ekspropriasjonserstatningsloven §10 gjelder bare tidspunktet for verdsettelsen, og er ikke til hinder for å erstatte utbyggingsinteressen. Lagmannsrettens rettsanvendelse er feil når retten kom til at den etterfølgende heving av samarbeidsavtalen i forhold til Straume før eksproprianten tok området i bruk, medførte at erstatningskravet falt bort.
Den iverksatte heving skyldes rådighetsbegrensningen i fareområdet og den etterfølgende ekspropriasjon, og var en tilpassing etter at erstatningskravet var oppstått på Ulveseths hånd før hevingen ble erklært. Det anføres blant annet med støtte i oreigningsloven §28 og synspunkter fra den alminnelige erstatningsrett, at erstatningskravet oppsto da ekspropriasjonstillatelsen forelå. Også i ekspropriasjonsretten må det skilles mellom når et krav oppstår og når det forfaller. En hypotetisk mulighet for tilbaketreden før arealet ble tatt i bruk, må være uten betydning i dette tilfellet fordi kraftselskapet måtte gjennomføre ekspropriasjonen for å oppfylle sine forpliktelser til å skaffe store mengder elektrisk kraft til prosess- og pumpeanlegget på Kollsnes.
Reelle hensyn underbygger at den delvise heving ikke bør avskjære erstatning for utbyggingsinteressen. Dette ville innebære et tilfeldig resultat avhengig av om heving fant sted før eller etter ekspropriantens tiltredelse. Ulveseth ville komme i et umulig dilemma ved at han i forhold til Straume måtte reklamere innen rimelig tid etter avhendingsloven §4-19 jf §4-18, mens han i forhold til eksproprianten burde ha ventet lengst mulig. Oreigningsloven §28 imøtekommer hensynet til
Side:403
vern for eksproprianten ved eventuelle utjenlige tilpassingsforsøk fra ekspropriatens side.
Det ekspropriasjonsrettslige utgangspunkt er at Straume bare kan kreve erstatning for reduksjon av grunnverdien fordi han ikke er utbygger. Ulveseth påføres tapet ved at hele eiendommen ikke kan utnyttes som avtalt. Erstatning av en grunneiers råtomtinteresse er noe annet enn utbyggingsinteressen. Anførselen om at erstatning for utbyggingsinteressen i tillegg til den erstatning Straume har fått tilkjent ville medføre mer enn full erstatning, er basert på en sammenblanding av tapstypene.
Det har formodningen mot seg at Ulveseth ville oppgi kravet på erstatning for utbyggingsinteressen, og kraftselskapet må godtgjøre at Ulveseth har fraskrevet seg å fremme et slikt krav i skjønnet. Avskjæring av kravet vil medføre at eksproprianten fritas for å betale erstatning for utbyggingsinteressen, og dette er urimelig i forhold til Ulveseth.
Subsidiært må erklæringen om heving sett i sammenheng med partenes gjensidige forståelse av rekkevidden av hevingen, medføre at Ulveseths krav på erstatning for utbyggingsinteressen fortsatt er i behold på hans hånd. Det anføres at Straume og Ulveseth har lagt til grunn at hevingen ikke var til hinder for at Ulveseth overfor kraftselskapet kunne fremme krav om erstatning for utbyggingsinteressen. Dette underbygges av partenes felles erklæring framlagt for Høyesterett, de opprinnelige tapsspesifikasjoner og en erklæring fra Straumes prosessfullmektig for lagmannsretten. Høyesterett har etter skjønnsloven §38 kompetanse til å fortolke avtalegrunnlaget som et ledd i rettsanvendelsen, jf Rt-1988-519.
Ulveseths stilling som part i skjønnet følger av den materielle vurdering av selskapets krav på erstatning for utbyggingsinteressen. Subsidiært anføres at Ulveseth i alle tilfelle har partsrettigheter fordi selskapet er rettighetshaver til bnr 4 som også er båndlagt for kraftlinjen. Det er uten betydning at gnr 35 består av en rekke bruksnummer så lenge eiendommen praktisk og økonomisk utnyttes som enhet. De av kraftselskapet påberopte avgjørelser i Rt-1985-112 og Rt-1990-20 gjelder naboeiendommer som ikke avstår grunn eller rettigheter.
Ulveseth krever saksomkostninger for Høyesterett og for overskjønnet, jf skjønnsloven §54b, jf §42 og §54.
Brødrene Ulveseth AS har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet oppheves mht. Brødrene Ulveseth AS sitt krav knyttet til gnr. 35 bnr. 498 i Fjell, og hjemvises for fortsatt behandling.
2. Brødrene Ulveseth AS tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet og Norges Høyesterett."
Ankemotparten, Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS, har for Høyesterett i hovedsak anført:
Retten til å opptre som part i et ekspropriasjonsskjønn har bare den som avstår grunn eller rettigheter. Rettigheten må være aktuell på det tidspunkt skjønnsretten skal foreta verdsettingen, og ha erstatningsrettslig vern.
Partsstillingen avhenger i utgangspunktet av det materielle krav. Samarbeidsavtalen gjaldt en rasjonell gjennomføring av de kommunale
Side:404
tekniske anlegg, og ga Ulveseth en opsjon på å kreve deler av den enkelte grunneiers eiendom overført for tilrettelegging og salg av tomter. Da selskapet reklamerte og hevet avtalen for så vidt angår deler av gnr 35 bnr 1, medførte dette at alle dets rettigheter til denne del av eiendommen falt bort. Det kan da heller ikke kreves erstatning for noen utbyggingsinteresse knyttet til denne delen av eiendommen.
I alle tilfelle medfører fastsettelse av full erstatning til Straume for klausulering for framføring av 300 kV ledningen og mastefeste, at ytterligere erstatning ikke kan kreves av Ulveseth. Ved en samlet utnytting av hele den tidligere gnr 35 bnr 1 kunne det i planen forutsatte grunnareal vært benyttet til oppføring av bygg, og ledningstraséen til veier, parkering, lagerplass og grøntanlegg. Ulempene ved klausuleringen er fullt ut erstattet Straume. Det er i dette tilfellet ikke grunnlag for tilleggserstatning for utbyggingsinteressen.
Heving av avtalen kan ikke skje til skade for kraftselskapet, jf oreigningsloven §28 første ledd. Dette medfører at ved fastsetting av erstatningen må utnyttingen av gnr 35 bnr 1 ses under ett. Ulveseth har beholdt den beste delen av eiendommen, og hevet for den del som var vanskeligst å utnytte. Det er situasjonen før hevingen som må legges til grunn når krav om utbyggingstap skal vurderes. Da kunne eiendommen etter en tilpasning vært utnyttet som forutsatt også etter klausuleringen, fordi samlet grunnflate i følge planen ikke skal utgjøre mer enn halve tomtearealet.
Grensen mellom det nye bnr 496 tilhørende Ulveseth og bnr 498 tilhørende Straume følger vestsiden av det klausulerte areal, og bnr 496 berøres ikke av ledningstraséen. De ulemper som eventuelt rammer bnr 496, er i tilfelle ulemper som nabo, ikke ulemper på gjenværende eiendom som kunne gi grunnlag for erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §8. Videreføring av 300 kV ledningen over bnr 4 som Ulveseth uomtvistet har rettigheter til, kan heller ikke medføre partsstilling for eventuelle krav i tilknytning til bnr 498 fordi eiendommene i denne sammenheng må ses hver for seg. Krav knyttet til bnr 498 skulle etter dette vært avvist fra skjønnet, jf eksempelvis Rt-1990-23. Dette har i realiteten herreds- og lagmannsretten ment selv om det ikke har fått uttrykk i slutningene.
Dersom overskjønnet oppheves, kan eventuelt Høyesterett bare tilkjenne erstatning for saksomkostninger for Høyesterett etter skjønnsloven §54b første ledd, jf §54.
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Gulating lagmannsretts overskjønn i sak 97-00900B stadfestes så langt det er påanket.
2. Subsidiært:
Krav om skjønn fra Brødrene Ulveseth AS forsåvidt angår krav om erstatning for tapte utbyggingsinteresser for bnr 498 i Fjell kommune avvises.
3. Atter subsidiært:
Krav om skjønn fra Brødrene Ulveseth AS forsåvidt angår krav om erstatning for tapte utbyggingsinteresser for bnr 498 i Fjell kommune nektes fremmet.
Side:405
4. For alle tre tilfeller:
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg finner at anken ikke kan føre fram.
Innledningsvis bemerkes at da skjønn ble begjært 20 april 1994, ble bare eieren av daværende gnr 35 bnr 1 oppført som saksøkt for denne eiendom. Samarbeidsavtalen av 13 mars 1991 gjaldt for hele bnr 1. Avtalen var ikke tinglyst. Jeg legger til grunn at avtalen før den delvise heving ga Ulveseth slike rettigheter til bnr 1 at de også kunne gjøres gjeldende overfor Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap i ekspropriasjonssak vedrørende denne eiendom, jf Rt-1969-787.
Ulveseth anførte for overskjønnet blant annet at bnr 498 på grunn av klausulering til framføring av 300 kV ledningen ikke lenger kunne utnyttes som planlagt. Lagmannsretten uttalte om bnr 498:
"Lagmannsretten bemerker at det ikke er et nødvendig vilkår for partsstatus at Brødrene Ulveseth A/S har en tinglig rett i nærværende sak, en obligatorisk rett ville etter omstendighetene kunnet være tilstrekkelig; jfr. avgjørelser inntatt i Rt-1963-866 og Rt-1967-78, samt Erling Sandene Oreigningsloven med kommentar (1962) s. 235 og avgjørelse inntatt i Rt-1967-1401.
Hva angår Brødrene Ulveseth A/S' pretensjon om å være rettighetshaver i relasjon til Bjørn Ole Straumes eiendom gnr. 35 bnr. 498 (takstnr. 313 ovenfor), viser lagmannsretten først og fremst til sin redegjørelse for dette under takstnr. 313 ovenfor. Lagmannsretten finner, som der nevnt, at Bjørn Ole Straume er eneste rettighetshaver i relasjon til gnr. 35 bnr. 1.
Brødrene Ulveseth A/S har uttrykkelig foretatt en delvis heving av den avtalen som de i sin tid hadde med Bjørn Ole Straume som eier av gnr. 35 bnr. 1. Den delvise hevingen er datert 19. mai 1994 og har overskriften Reklamasjon. Teksten lyder: - - -
Bjørn Ole Straume aksepterte den delvise hevingen. På denne måten ble sistnevnte sittende igjen med den åpenbart minst attraktive delen av den eiendommen som han hadde inngått avtale om å selge til Brødrene Ulveseth A/S. Det vil si Brødrene Ulveseth A/S beholdt den attraktive delen av eiendommen der det var forholdsvis flatt og forholdsvis enkelt å foreta en utbygging. Den delen av eiendommen som Bjørn Ole Straume ble sittende igjen med, har betydelige høydeforskjeller og ville således klart være den vanskeligste delen å bygge ut av det helhetlige arealet som han hadde avtalt å selge til Brødrene Ulveseth A/S. Ved Brødrene Ulveseth A/S sitt kjøp av det større arealet var det operert med en gjennomsnittlig kvadratmeterpris. Lagmannsretten finner det derfor ikke tvilsomt at Brødrene Ulveseth A/S på mange måter må sies å være kommet gunstig fra sin delvise heving, ved at de har beholdt de beste arealene til en gjennomsnittlig kvadratmeterpris for hele området, og kvittet seg med de desidert vanskeligste områdene. - - -
Brødrene Ulveseth A/S hadde valget med hensyn til om de ville opprettholde avtalen og eventuelt selv oppebære erstatning på grunn av at denne eiendommen ble berørt av kraftlinjeutbyggingen, eller slik firmaet valgte - å fragå avtalen delvis med den negative effekten det hadde for Bjørn Ole
Side:406
Straume. Lagmannsretten finner ikke at det er noe gjenværende krav på Brødrene Ulveseth A/S's hånd etter at selskapet fragikk avtalen med Ole Bjørn Straume i relasjon til ethvert areal som direkte ble berørt av kraftlinjeutbyggingen."
Etter å ha omtalt Rt-1969-787 fant lagmannsretten at Ulveseth hadde "fragått den interessen som eventuelt ville gjort dem berettiget til erstatning ved ekspropriasjonsinngrepet."
Ulveseth har gjort gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse er feil når den har funnet at hevingen medførte at Ulveseth ikke hadde adgang til å fremme krav overfor Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap. Hevingen får bare virkning mellom partene. Verken alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler eller en fortolkning av hevingserklæringen, medfører at Ulveseth er avskåret fra å fremme krav mot eksproprianten. Ulveseth har til underbygging av at hevingen ikke medførte en oppgivelse av kravet mot eksproprianten blant annet vist til et felles notat framlagt for Høyesterett fra en representant for selskapet og Straume. Notatet viser at Ulveseth og Straume mener hele tiden å ha lagt til grunn at Ulveseth etter hevingen skulle kunne kreve erstattet utbyggingsinteressen av kraftselskapet, og at det aldri var tanken at Straume skulle kreve erstattet utbyggingstapet.
Jeg bemerker at Ulveseths adgang til å fremme krav vedrørende bnr 498 i et ekspropriasjonsskjønn er avhengig av at klausuleringen for framføringen av 300 kV ledningen medfører et inngrep i en aktuell rettighet i eller til denne eiendom. I de tilfelle klausuleringen ikke rammer en aktuell rettighet fordi denne er falt bort ved heving, foreligger normalt ikke et inngrep som gir grunnlag for ekspropriasjonserstatning. Dette må etter min mening også gjelde selv om rettigheten oppgis på grunn av inngrepet. Jeg holder det åpent om det i en slik situasjon kan tenkes tilfeller hvor det vil foreligge grunnlag for å anta at heving av kontrakt om rettigheter i fast eiendom ikke medfører at rettighetene i eiendommen i enhver henseende må anses falt bort. Jeg tilføyer at en slik disposisjon ikke må hindre, volde vansker for eller fordyre ekspropriasjonen, jf oreigningsloven §28 første ledd.
Jeg forstår lagmannsretten slik at retten har funnet at Ulveseth ved hevingen i det hele har oppgitt interessen i bnr 498. Lagmannsretten har etter min mening ikke bygd på noen uriktig forståelse av hevingen og partenes etterfølgende opptreden. Klausuleringen rammer etter dette ikke en aktuell rettighet i eller til bnr 498 på Ulveseths hånd, og inngrepet kan i dette tilfellet ikke gi grunnlag for å tilkjenne Ulveseth ekspropriasjonserstatning for tap vedrørende utbyggingsinteresse for så vidt angår bnr 498.
Ulveseth har også gjort gjeldende at inngrepet overfor selskapets rettigheter til bnr 4 må gi grunnlag for å fremme krav vedrørende bnr 498 fordi eiendommer som Ulveseth eier eller har rettigheter til i Straume Sør, var forutsatt utnyttet under ett. Jeg bemerker at partsrettigheter i forhold til én eiendom ikke uten videre kan gi grunnlag for å fremme krav i samme skjønn vedrørende en annen eiendom. Felles utnytting av gnr 35 bnr 496, bnr 4 og bnr 498 kan ikke lenger finne sted, fordi Ulveseth har frasagt seg rettighetene til bnr 498.
Bergenshalvøen Kommunale Kraftselskap har anført at saken skulle
Side:407
vært avvist for så vidt angår krav om erstatning for tapt utbyggingsinteresse for bnr 498. Høyesterett må av eget tiltak ta standpunkt til skjønnsrettens saklige kompetanse. Utgangspunktet er at skjønnsretten bare kan behandle krav som etter sin art er erstatningsrettslig vernet ved ekspropriasjon, med mindre eksproprianten har godtatt eller må anses for å ha godtatt at kravet fremmes for skjønnet, jf skjønnsloven §4 første ledd og §2 første ledd jf tvistemålsloven §92. Det er nær sammenheng mellom de materielle erstatningsreglene som gjelder ved ekspropriasjon, og skjønnets saklige kompetanse, jf Rt-1990-20 på side 23 for så vidt angår ekspropriasjonserstatningsloven §8. Hovedregelen er at krav som materielt sett faller utenfor skjønnsrettens saklige virkeområde, ikke kan fremmes i skjønnssak om ekspropriasjon. Dette vil normalt være tilfellet når det fremmes krav om erstatning, hvor en eiendom eller en rettighet ikke direkte rammes av et ekspropriasjonsinngrep. Vår sak er etter min mening et grensetilfelle fordi hevingen hevdes å være forårsaket av klausuleringen for framføring av 300 kV ledningen. Jeg har under noen tvil blitt stående ved at skjønnssaken ikke avvises for så vidt angår Ulveseths krav vedrørende bnr 498.
Det følger av det jeg har sagt at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. I anledning anken over saksbehandlingen bemerkes at overskjønnets begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen. Overskjønnet må etter dette stadfestes så langt det er påanket.
Anken har ikke ført fram. Jeg finner at Ulveseth må betale Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap saksomkostninger for Høyesterett, jf skjønnsloven §54b første ledd 3. punktum jf tvistemålsloven §180 første ledd. Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap har krevd 95.280 kroner, hvorav 8.280 kroner er utlegg. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Brødrene Ulveseth AS 95.280 - nittifemtusentohundreogåtti - kroner til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Gussgard: Likeså.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Brødrene Ulveseth AS 95.280 - nittifemtusentohundreogåtti - kroner til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.