HR-1999-31 - Rt-1999-589
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-04-16 |
| Publisert: | HR-1999-00031 - Rt-1999-589 (138-99) |
| Stikkord: | Selskapsrett, Sivilprosess, Saksomkostningsansvar for styremedlemmer |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om styremedlemmer som hadde reist sak på vegne av et selskap, skulle gjøres personlig ansvarlig for motpartens saksomkostninger, nødvendigvis måtte gjøres gjeldende under saken, eller om det var adgang til å reise særskilt søksmål om det. |
| Saksgang: | Kristiansand byrett 25.08.1997 - Agder lagmannsrett LA-1997-1598 - Høyesterett HR-1999-00031, nr 376/1998 |
| Parter: | Jens Stray (advokat Torgils Skajaa) mot 1. Arvid Nesse, 2. Arne Tønnessen (advokat Andreas Bjørn Salvesen), 3. Bjarne Wasland, 4. Kristian T Fohn |
| Forfatter: | Smith, Dolva, Tjomsland, Flock, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §181, §172, §180, §380, §385, Aksjeloven (1976) §15-1 |
Ankesaken gjelder spørsmålet om et krav om at styremedlemmer som har reist sak på vegne av et selskap, skal gjøres personlig ansvarlig for motpartens saksomkostninger, nødvendigvis må gjøres gjeldende under saken, eller om det er adgang til å reise særskilt søksmål om det.
Jens Stray ble ved Kristiansand byretts dom av 2 oktober 1995 frifunnet i et søksmål fra Colby AS under avvikling v/avviklingsstyret. Søksmålet gjaldt krav i anledning økonomiske mellomværender, og den påstand som ble nedlagt under hovedforhandlingen, var at Jens Stray skulle betale kr 490.843 til Colby AS. Jens Stray ble tilkjent kr 134.455 i saksomkostninger.
Den tapende part var uten midler, og de idømte saksomkostninger ble ikke betalt. Ved stevning av 2 februar 1996 til Kristiansand byrett reiste Jens Stray søksmål mot fire styremedlemmer i avviklingsstyret - Arvid Nesse, Arne Tønnessen, Bjarne Wasland og Kristian T Fohn - med påstand om at de etter aksjeloven §15-1 var personlig solidarisk
Side:590
ansvarlig for de saksomkostninger som Jens Stray ble tilkjent i byrettens dom, samt for et beløp på kr 11 615 som ikke var medtatt i omkostningsoppgaven. - Arne Tønnessen reiste motsøksmål mot Jens Stray og gjorde der gjeldende to krav på til sammen ca kr 110 000. Disse kravene har ingen sammenheng med kravet i hovedsøksmålet.
Kristiansand byrett avsa den 25 august 1997 dom i hovedsøksmålet med slik slutning:
"1. Arvid Nesse, Arne Tønnessen, Bjarne Vasland og Kristian T Fohn frifinnes.
2. Jens Stray tilpliktes å erstatte de saksøktes saksomkostninger med kr 73 509,-. Oppfyllelsesfristen settes til to uker fra dommens forkynnelse hvorfra løper 12 % rente inntil betaling skjer."
Jens Stray påanket dommen til Agder lagmannsrett. Hovedforhandling ble holdt i tiden 16-18 september 1998. Under prosedyren ga rettens formann uttrykk for at det som ble gjort gjeldende av den ankende parts prosessfullmektig, ikke ga støtte for at kravet kunne behandles i egen sak, men kun i den sak hvor hovedkravet ble behandlet. Den ankende parts prosessfullmektig ga uttrykk for at han ikke var enig i dette, mens ankemotpartens prosessfullmektig ikke uttalte seg om spørsmålet. Hovedforhandlingen ble den 14 oktober 1998 reassumert til nærmere prosedyre om avvisningsspørsmålet. Begge parters prosessfullmektiger ga da uttrykk for at de ikke mente at det var grunnlag for å avvise saken fra domstolene.
Lagmannsretten - som var satt med to regnskapskyndige meddommere - avsa den 14 oktober 1998 kjennelse med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom i hovedsøksmålet oppheves.
2. Hovedsøksmålet avvises fra domstolene.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen er avsagt under dissens. En av de juridiske dommerne og en av meddommerne mente at det ikke var grunnlag for å avvise søksmålet fra domstolene.
Jens Stray har påanket kjennelsen til Høyesterett, jf tvistemålsloven §385 annet ledd. Det anføres at kjennelsen bygger på feil anvendelse av tvistemålsloven §179. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg traff den 5 januar 1999 beslutning om å henvise anken til Høyesterett. Forberedende dommer besluttet den 26 januar 1999 at anken skulle behandles skriftlig, jf tvistemålsloven §380. Partenes prosessfullmektiger har opplyst at de ikke hadde behov for å inngi skriftlige innlegg utover anken og anketilsvaret.
Den ankende part - Jens Stray - har i hovedsak anført:
Prinsipalt gjøres det gjeldende at søksmålet gjelder et erstatningskrav etter aksjeloven §15-1 og alminnelig erstatningsrettslig skyldansvar, og ikke et krav om tilkjennelse av saksomkostninger hjemlet i tvistemålsloven §179. Det er da ikke er grunnlag for å avvise saken.
Spørsmålet er allerede indirekte avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 4. september 1998, lnr 482 K/1998 (HR-1998-482-K). Lagmannsretten hadde dømt en advokat i egenskap av bobestyrer for et konkursbo, til å erstatte saksomkostninger som boet i en tidligere sak var dømt til å
Side:591
betale, men ikke kunne betale. Kjæremålsutvalget ga ikke samtykke til å bringe anken fra advokaten inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Subsidiært anføres det at tvistemålsloven §179 ikke kan tolkes slik at den for andre enn partene sperrer for særskilt søksmål om saksomkostningene. Den omstendighet at rettspraksis en rekke ganger har pålagt styremedlemmer et personlig ansvar for saksomkostningene, innebærer ikke at motparten ikke kan reise særskilt søksmål om dette. I byrettens dom av 2 oktober 1995 ble det - overensstemmende med bestemmelsen i tvistemålsloven §179 - avgjort at Colby AS under avvikling var ansvarlig for saksomkostningene. Tvistemålsloven §179 kan ikke tolkes så restriktivt at det ikke senere kan reises krav i særskilt søksmål mot styremedlemmene i selskapet om de påførte saksomkostninger.
En forutsetning for å pålegge styremedlemmene et personlig ansvar er at selskapet er uten evne til å betale saksomkostningene. Dette vil ofte ikke være på det rene før etter at dommen er rettskraftig. Det kan ikke være lovgivers hensikt at tvistemålsloven §179 skal sperre for et særskilt søksmål i slike tilfeller.
Jens Stray har nedlagt slik påstand:
"1. Avvisningen oppheves og saken opptas til doms.
2. Ankeparten tilkjennes sakens omkostninger."
Ankemotpartene - Arvid Nesse, Arne Tønnessen, Bjarne Wasland og Kristian T. Fohn - har vist til at problemstillingen ble overveiet allerede ved utarbeidelsen av tilsvaret, men at man da kom til at det ikke var grunnlag for å begjære saken avvist. Det er ikke senere fremkommet forhold som gjør at man har endret standpunkt, og ankemotpartene avventer derfor Høyesteretts avgjørelse basert på sakens dokumenter slik de nå foreligger. Ankemotpartene har ikke nedlagt påstand.
Høyesterett skal bemerke:
Jens Stray har anket over lagmannsrettens kjennelse om å oppheve byrettens dom og å avvise søksmålet fra domstolene. Høyesterett er - i motsetning til lagmannsretten - kommet til at det ikke er grunnlag for å avvise søksmålet.
Det følger forutsetningsvis av tvistemålsloven §179 første ledd at saksomkostningsavgjørelsen må treffes i forbindelse med saken. Det innebærer at dersom kravet om saksomkostninger ikke er fremmet før saken avsluttes i instansen, er kravet om saksomkostninger i denne instansen tapt, jf blant annet Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1994-1370 og Schei: "Tvistemålsloven" 2 utgave 1998 side 595-596. Den foreliggende sak gjelder spørsmålet om denne bestemmelsen også - direkte eller analogisk - skal anvendes når det gjelder krav om at styremedlemmer i det saksøkende selskap skal pålegges å betale saksøktes saksomkostninger.
Som hovedregel er det bare parten og hjelpeintervenienten som kan pålegges å betale motpartens saksomkostninger, og ikke f eks den som opptrer på vegne av parten. De materiellrettslige vilkår for at styremedlemmer i et saksøkende eller saksøkt selskap skal pålegges et slikt ansvar, følger av erstatningsrettslige regler - særlig aksjeloven §15-1
Side:592
- og ikke av reglene i tvistemålsloven. I dommen i Rt-1983-180 var det nedlagt påstand om at styreformannen i et selskap som var begjært konkurs, skulle dømmes til å betale konkursrekvirentens omkostninger. Høyesterett fant i den saken at de materiellrettslige vilkår for et slikt ansvar ikke var til stede. Det ble vist til synspunktene i dommen i Rt-1975-198. I denne dommen ble tre brødre som eide aksjene, utgjorde styret og hadde ledende stillinger i et selskap, personlig ansvarlige for det tap en leverandør hadde på salg av et vareparti på et tidspunkt hvor de burde forstått at selskapet ikke ville kunne betale kjøpesummen ved forfall.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har senere behandlet en rekke saker hvor det har vært spørsmål om å pålegge styremedlemmer et personlig ansvar for motpartens saksomkostninger. Schei foretar i "Tvistemålsloven" 2 utgave 1998 side 547 en oppsummering av praksis. Han uttaler der at dersom et selskap er part og uten evne til å dekke saksomkostningene, kan medlemmene av styret, og eventuelt andre, som på vegne av selskapet reiser saken eller ikke godtar det kravet som er reist mot selskapet, bli ansvarlig for motpartens saksomkostninger. Det er et vilkår for slikt ansvar at selskapets standpunkt i saken må anses som urimelig sett i forhold til mulighetene for å vinne saken, og at den som handler på vegne av selskapet, er eller bør være klar over dette.
I de tilfeller kjæremålsutvalget har behandlet krav om at medlemmer av styret skal dekke motpartens saksomkostninger, har dette skjedd i forbindelse med avgjørelsen av hovedsaken. Det har vært ansett å foreligge prosessuell adgang til en slik behandlingsmåte. I kjennelsen i Rt-1984-406 uttalte således kjæremålsutvalget etter først å ha behandlet de materiellrettslige vilkår for ansvar, at "Under disse omstendigheter mener kjæremålsutvalget at det må være adgang til, i forbindelse med avgjørelsen om å forkaste begjæringen om gjenopptagelse, å pålegge styreformannen personlig å betale saksomkostninger, jfr. kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1980-1666". Om det alltid vil være prosessuell adgang til å avgjøre et slikt krav under hovedsaken, trenger retten ikke ta stilling til i denne saken. - Avgjørelsen av saksomkostningskravet mot styremedlemmene har formelt fremstått som en del av saksomkostningsavgjørelsen og ikke som en avgjørelse av et selvstendig krav. Om denne forskjellen har betydning for hvilket rettsmiddel som skal anvendes dersom avgjørelsen angripes særskilt, jf tvistemålsloven §181, har ikke vært problematisert.
Høyesterett er kommet til at den omstendighet at det er ansett for å være prosessuell adgang til å fremme et saksomkostningskrav mot styremedlemmene under hovedsaken, ikke innebærer at det ikke er anledning til å fremme et slikt krav ved særskilt søksmål senere. Det er som tidligere fremhevet, reelt sett her tale om et erstatningskrav og ikke et ordinært saksomkostningskrav. Selv om prosessøkonomiske grunner tilsier at det ofte vil være hensiktsmessig å avgjøre slike krav under hovedsaken, er ikke dette etter rettens syn en nødvendig fremgangsmåte.
Det synes klart at tvistemålsloven §179 første ledd ikke tar sikte på å regulere denne spesielle problemstilling. De hensyn som ligger bak denne bestemmelsen, tilsier etter Høyesteretts mening heller ikke en utvidet anvendelse av bestemmelsen i §179 første ledd. Et slikt prinsipp
Side:593
vil tvert om her kunne få uheldige konsekvenser. Spørsmålet om styremedlemmer kan gjøres ansvarlige for motpartens saksomkostninger, avhenger - som det tidligere er redegjort for - av andre omstendigheter - f eks selskapets betalingsevne - enn de som er avgjørende for partens eget saksomkostningsansvar. Dette er omstendigheter som motparten ikke nødvendigvis kjente til før saken ble avgjort. Det vil derfor kunne fremstå som en urimelig ordning om han skulle anses for å ha mistet adgangen til å gjøre sitt erstatningskrav gjeldende.
Anken har etter dette ført frem. Lagmannsrettens kjennelse blir å oppheve, og saken må da hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Høyesterett finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det vises til at saken har voldt tvil og til at ankemotpartene - både for lagmannsretten og Høyesterett - har sluttet seg til den ankende parts syn på avvisningsspørsmålet, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Lagmannsrettens kjennelse med hovedforhandling oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.