HR-1999-525-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-11 |
| Publisert: | HR-1999-00525-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over Bergen namsretts saksomkostningsavgjørelse. |
| Saksgang: | Bergen namsrett saknr 1998-1482 - Gulating lagmannsrett LG-1999-1093 - Høyesterett HR-1999-00525K, jnr. 288/1999 |
| Parter: | Lene Thorsen (advokat Nils E. Tangedal) mot Ivar Harris-Christensen (advokat Thor Harald Eike) |
| Forfatter: | Gussgard, Tjomsland, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3 |
Saken gjelder videre kjæremål over Bergen namsretts saksomkostningsavgjørelse.
Ved begjæringer til namsmannen i Bergen av 29. oktober og 13. november 1998 satte Ivar Harris-Christensen fram krav om at Lene Thorsen skulle fravike leiligheten i Fjæresmuget 2 i Bergen. Namsmannen kom til at begjæringene ikke kunne tas til følge, og Harris-Christensen påklaget avgjørelsen til Bergen namsrett.
I prosesskrift til namsretten av 22. april 1998 ga Thorsen uttrykk for at hun hadde sagt opp leieforholdet og kom til å flytte. Hun nedla påstand om at saken heves, og at hun ble tilkjent saksomkostninger.
Bergen namsrett avsa 11. mai 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Bergen namsretts sak 98-1482 heves.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Lene Thorsen til Ivar Harris- Christensen v/advokat Thor Harald Eike kr.15.500,- innen to (2) uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.».
Lene Thorsen påkjærte saksomkostningsavgjørelsen til Gulating lagmannsrett som 2. august 1999 avsa slik kjennelse:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lene Thorsen kr 2.000,- - kronertotusen - til Ivar Harris-Christensen innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.».
Thorsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at namsretten og lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §175 annet ledd uriktig, idet bestemmelsen bare kommer til anvendelse dersom det er på det rene at det foreligger en forpliktelse for Lene Thorsen til å fravike leiligheten. Det vises til Rt-1977-707. Rt-1994-1510 anføres ikke å være relevant for den foreliggende sak, idet den avgjørelsen må antas å være basert på de konkrete forhold i saken.
Den kjærende part hevder at oppsigelsen og den etterfølgende flytting ikke innebærer en oppfyllelse av fravikelseskravet. Det hevdes videre at namsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle, idet de ikke inneholder en begrunnelse for hvorfor oppsigelsen og flyttingen innebærer en oppfyllelse av fravikelseskravet. Det anføres at slik lagmannsretten tolker tvistemålsloven §175 annet ledd, vil en leietaker i realiteten bli tvunget til å bli boende på eiendommen i tiden fra kravet om fravikelse er fremsatt og fram til det er avgjort.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Namsretten og lagmannsrettens kjennelser oppheves og saken hjemvises til namsretten for videre behandling.
2. Ivar Harris-Christensen tilpliktes innen 14 - fjorten - dager etter at kjennelse er forkynt å erstatte Lene Thorsens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.»
Ivar Harris-Christensen har inngitt tilsvar. Det anføres at namsretten og lagmannsretten har lagt en rett forståelse av tvistemålsloven §175 annet ledd til grunn. Det hevdes at Thorsen frivillig har oppfylt det fremsatte krav og selv begjært heving av saken. Det anføres at når det fremsatte krav oppfylles fullt ut, kan tvistemålsloven §175 annet ledd anvendes uten at det er nødvendig å ta stilling til kravets berettigelse. Det vises til Rt-1994-1510.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
«1. Bergen namsretts og Gulating lagmannsretts kjennelser stadfestes.
2. Lene Thorsen dømmes til innen 14 - fjorten - dager å erstatte Ivar Harris- Christensen sakens omkostninger med tillegg av 12 -tolv- prosent morarente fra forfallstidspunktet til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset i henhold til tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §175 annet ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. Denne kan utvalget prøve.
Namsretten uttalte i sin kjennelse at den ikke hadde foranledning til «prejudisielt å prøve sakens opprinnelige tvistetema». Lagmannsretten fant ikke avgjørelsen i strid med loven og uttalte blant annet:
«Lene Thorsen har riktig nok gjort gjeldende at hun ikke flyttet i henhold til begjæringen om fravikelse, men i samsvar med egen oppsigelse. Hun har således flyttet uten å akseptere kravet om fravikelse. Lagmannsretten kan likevel ikke se at dette er avgjørende for saksomkostningsspørsmålet, og lagmannsretten er enig med namsretten i at det som ledd i avgjørelsen av dette ikke er nødvendig å ta stilling til berettigelsen av fravikelseskravet. Det sentrale er at kravet er bortfalt ved oppfyllelse, og tvistemålsloven §175 annet ledd får anvendelse, selv om saksøkte presiserer at oppfyllelsen ikke kan anses som aksept av kravet. Det vises for så vidt til Rt-1994-1510 flg.,
- - -.»
Tvistemålsloven §175 annet ledd regulerer saksomkostningsspørsmålet der «forpligtelsen» er falt bort ved etterfølgende omstendigheter. Bestemmelsen er skrevet med henblikk på sivile tvister, og det er en forutsetning for å anvende bestemmelsen at det ved saksanlegget forelå en forpliktelse, jf. Skoghøy Tvistemål side 996. Retten må derfor prejudisielt ta stilling til dette spørsmål der det er aktuelt å anvende §175 annet ledd i forbindelse med en hevningskjennelse.
Lagmannsretten har vist til Rt-1994-1510. Denne avgjørelsen gjaldt spørsmål om det kunne tas utlegg for krav om renter av tilkjent saksomkostninger når domsslutningen ikke sa noe om at kravet skulle være rentebærende. Utleggstakers krav inkludert renter ble betalt fullt ut, og saken ble hevet. Kjæremålsutvalget uttalte at når kravet «på denne måten er bortfalt ved oppfyllelse, må tvistemålsloven §175 annet ledd få anvendelse på omkostningsavgjørelsen».
At et omtvistet krav oppfylles fullt ut, vil være et sterkt indisium for at det besto en forpliktelse, men saken kan også ligge slik an at retten er overbevist om at noen forpliktelse ikke besto. Etter utvalgets mening kan tvistemålsloven §175 annet ledd ikke forstås slik at bestemmelsen uansett skal legges til grunn der et omtvistet krav oppfylles. Det ville kunne føre til urimelige resultater. Det syn som er kommet til uttrykk i avgjørelsen fra 1994, avviker fra det som tidligere var lagt til grunn om den generelle forståelse av bestemmelsen, og bør etter utvalgets syn ikke opprettholdes. Av tidligere avgjørelser vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 12. april 1958, lnr 88 B/58 (referert som nr. 193 i Walnum: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg), Rt-1977-707, Rt-1988-774, Rt-1990-468 og Rt-1994-938.
Lagmannsrettens lovtolking anses ut fra dette uriktig, og avgjørelsen blir å oppheve. Av praktiske grunner finner utvalget at også namsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet bør oppheves og saken hjemvises til namsretten til fortsatt behandling.
Lene Thorsen har krevet saksomkostninger for kjæremålsutvalget med kr 2500 med tillegg av gebyr kr 3180 og morarenter. Kravet tas til følge.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse og namsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves, og saken hjemvises til namsretten til fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ivar Harris-Christensen til Lene Thorsen 5.680 - femtusensekshundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.