HR-2000-1273-K - Rt-2000-1958
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-21 |
| Publisert: | HR-2000-01273-K - Rt-2000-1958 (479-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål om fratreden fra stilling under behandling av oppsigelsessak. |
| Saksgang: | Stavanger byrett nr. 2000-00537 - Gulating lagmannsrett LG-2000-1552 - Høyesterett HR-2000-01273, sivilt kjæremål |
| Parter: | A, B (advokat Kjell M. Brygfjeld) mot Posten Norge BA (advokat Jan Erling Berg) |
| Forfatter: | Holmøy, Tjomsland, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §164, §399, §404 |
Saken gjelder videre kjæremål om fratreden fra stilling under behandling av oppsigelsessak, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd.
A har i henhold til avtale av 10. desember 1998 med Posten Norge BA vært tilsatt som førstepostbetjent, f.t. Nærbø omdeling fra 1. januar 1999. Hun har før dette tjenestetid i posten fra 1982. B har i henhold til avtale 23. desember 1999 med Posten Norge BA vært tilsatt som førstepostbetjent, f.t. Nærbø omdeling fra 1. januar 2000. Han har før dette tjenestetid i posten fra 1969.
Ved skriv av 15. mars 2000 fra Posten Norge BA ble A tilsatt ved Hana omdeling. Ved tilsvarende skriv av 15. mars 2000 ble B tilsatt ved Kleppe omdeling. Verken A eller B aksepterte bytte av arbeidssted, og det ble forhandlet mellom partene uten at det kom til minnelig ordning. A og B ble senere sykemeldt.
Ved stevning av 25. april 2000 reiste A og B sak mot Posten Norge BA med krav om dom for at de er fast ansatt som førstepostbetjenter ved Nærbø postkontor.
A og B ble de facto utestengt fra sine stillinger ved Nærbø omdeling. I prosesskrift av 20. juni 2000 krevde A og B gjeninntakelse ved Nærbø postkontor. Posten Norge BA tok til motmæle og nedla påstand om avvisning, subsidiært at A og B skulle fratre stillingen, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd tredje punktum.
Stavanger byrett avsa den 5. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. A skal fratre stilling som førstepostbetjent ved Nærbø omdeling innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelsen og inntil saken er avsluttet ved rettskraftig dom eller kjennelse.
2. B skal fratre stillingen som førstepostbetjent ved Nærbø omdeling innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelsen og inntil saken er avsluttet ved rettskraftig dom eller kjennelse.»
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
A og B påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 4. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidium til Posten Norge BA, kr 3.000,- - kronertretusen - innen 2 - to - uker med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
Etter lagmannsrettens kjennelse avsa Stavanger byrett dom i oppsigelsesaken den 29. september 2000, med slik slutning i pkt. 1 og 5:
«1. Avskjeden av B som vaktleder ved Nærbø omdeling er urettmessig og ugyldig. Avskjeden er også usaklig og ugyldig som oppsigelse.
.......
5. Oppsigelsen av A som førstepostbetjent ved Nærbø omdeling er usaklig og ugyldig.»
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse om fratredelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
De gjør gjeldende at lagmannsrettens tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum er feil. Lovens hovedregel er at arbeidstaker har rett til å stå i stillingen. Lagmannsretten legger til grunn at oppsigelsene skyldes rasjonaliseringer og innskrenkninger, og det følger av bestemmelsens forarbeider at retten ikke bør avsi kjennelse for fratreden ved slike oppsigelser. Etter forarbeidene skal fratredelse skje først og fremst ved forgåelse fra arbeidstakers side. Formålet bak bestemmelsen er å beskytte mot usaklig oppsigelse, en fratredelsesbeslutning vil i realiteten innebære en faktisk fullbyrdelse av oppsigelsen og må derfor være begrunnet i en meget sterk overbevisning hos retten om at anførselen om usakelighet ikke vil føre frem.
De hensyn som lagmannsretten har vektlagt i urimelighetsvurderingen, er ikke fullstendige. Retten foregriper resultatet i oppsigelsessaken. Hvorvidt nedbemanning og omorganisering virkelig var begrunnelsen for oppsigelsen, vil være det avgjørende tema ved saklighetsvurderingen i hovedsaken. Ved en endringsoppsigelse er det ikke relevant å vektlegge at arbeidstaker ikke lider økonomisk tap ved å fratre stillingen. Ved en endringsoppsigelse vil det normale være at den ansatte går inn i en annen stilling slik at det ikke oppstår økonomiske tap. Retten har ikke påpekt hensyn som hver for seg eller samlet medfører at det er urimelig å la arbeidsforholdet bestå under tvisten.
Endelig har lagmannsretten ved avveiningen av hensynene i urimlighetsvurderingen utøvd feil skjønn.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
Marina Asbjørg Nevland A og B skal stå i sine stillinger inntil saken er rettskraftig avgjort.
Subsidiært:
Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
Under enhver omstendighet:
Posten Norge BA plikter å erstatte Marina Asbjørg Nevland A og B deres saksomkostninger i anledning kjæremålet med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Posten Norge BA har anført at lagmannsrettens kjennelse bygger på en korrekt lovtolkning. De rettslige kriterier loven anviser er iakttatt ved utøvelsen av skjønnet. Prøving av lagmannsrettens konkrete skjønn ligger utenfor det kjæremålsutvalget kan prøve, jf. tvistemålsloven §404 nr. 3.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Posten Norge BA tilkjennes sakens omkostninger.»
Det kan tilføyes at de kjærende parter prinsipalt hadde anmodet lagmannsretten om å omgjøre avgjørelsen. Lagmannsretten bemerket i forbindelse med oversendelsen av saken til kjæremålsutvalget at den ikke fant å kunne omgjøre sin avgjørelse og viste til tvistemålsloven §399 tredje ledd, jf. §164 siste ledd.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, jf. tvistemålsloven §404 første ledd. De kjærende parter har inngitt et meget kortfattet kjæremål og har for øvrig vist til de prosesskrift som ble inngitt til lagmannsretten. Dette innebærer at de kjærende parters argumentasjon ikke er særlig tilpasset utvalgets begrensede kompetanse.
Lagmannsretten har lagt til grunn at saken skal behandles som oppsigelsessak, og at det som skal avgjøres, er spørsmålet om Posten Norge BA kan kreve at de kjærende parter skal fratre under sakens behandling, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje punktum. Lagmannsretten fant at opplasseringene av de kjærende parter hadde sin bakgrunn «i omorganiseringer og nedbemanninger i Posten Norge BA, herunder det aktuelle postområde (Omdeling Sør)», og har lagt dette til grunn ved avgjørelsen av arbeidsgivers krav om at de kjærende parter skal fratre sine stillinger under sakens behandling.
Lagmannsretten uttaler at den ikke kan se at det hefter noen feil ved byrettens tolking og anvendelse av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd, tredje punktum. Lagmannsretten viser til at byretten har uttalt at en arbeidstaker som hovedregel har rett til å stå i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom, og at unntak kan gjøres dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under saken. Hvorvidt dette er tilfellet vil - uttaler lagmannsretten - bero på en samlet vurdering hvor en rekke hensyn spiller inn, herunder en avveining mellom partenes respektive interesser i en fratreden, bakgrunnen for oppsigelsene (omplasseringene), sakens sannsynlige utfall, hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. Lagmannsretten tilføyer på dette punkt:
«Selv om det finnes urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under saken, har arbeidsgiveren ikke automatisk krav på at den oppsagte skal fratre. Det kan således tenkes tilfeller hvor arbeidsgiveren må tåle at arbeidsforholdet fortsetter under saken, selv om dette virker urimelig. Disse utgangspunkter har byretten vært oppmerksom på. Byretten uttaler videre at pålegg om fratreden «bare skal skje unntaksvis» og at «det skal mye til» før fratreden kan pålegges. Endelig viser byretten til at fratreden bare sjelden vil være aktuelt dersom oppsigelsen (omplasseringen) skyldes forhold på arbeidsgiversiden. Også dette er korrekt, jf. avgjørelse i Rt-1984-400. I en slik situasjon må det kunne påvises klare forhold før det blir aktuelt å pålegge arbeidstakeren å fratre under sakens behandling. Lagmannsretten kan således ikke finne at det i byrettens kjennelse uttales noe som indikerer at byretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd ukorrekt.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det i de rettslige utgangspunkter som lagmannsretten her har gitt uttrykk for, er lagt til grunn en uriktig tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd.
Lagmannsretten kom til at det ville være urimelig om de kjærende parter skulle fortsette i sine stillinger som postoverbetjenter ved Nærbø omdeling under saken og at fratreden bør skje. Retten ga følgende begrunnelse for dette standpunkt.
«Lagmannsretten legger vekt på at omplasseringene har sin bakgrunn i omorganisering og nedbemanningsforhold. Det er opplyst at disse tiltak har vært undergitt behandling hvor de ansattes organisasjoner var medvirkende. I byrettens kjennelse redegjøres det for resultatene av dette arbeidet. Lagmannsretten oppfatter det slik at de kjærende parters stillinger ved Nærbø omdeling er inndratt som følge av prosessen og at det har vært enighet om dette mellom ledelsen og de ansattes organisasjoner. Situasjonen er således at en rekke arbeidstakere berøres av en større organisatorisk omveltning som arbeidstakerenes organisasjon har akseptert og arbeidstakerne har innrettet seg etter. Lagmannsretten har merket seg uttalelsene i Rt-1987-117, men - slik forholdene ligger an i nærværende sak - mener lagmannsretten at det vil virke urimelig om enkelte arbeidstakere blir stående i stillinger som er inndratt gjennom prosessen. Lagmannsretten mener arbeidsgiveren i en slik situasjon har krav på at endringene skjer med noenlunde samtidighet og relativt raskt etter at endringene er avklart. Det er ikke i kjæremålet påvist forhold som tilsier at ikke prosessen i nødvendig utstrekning også har ivaretatt de kjærende parters ansiennitet i virksomheten.
Lagmannsretten legger, som byretten, også vekt på at det ikke dreier seg om en situasjon hvor arbeidstakerene må slutte i virksomheten. De har begge fått tilsvarende stillinger ved andre postkontorer uten at dette påfører dem økonomisk tap og uten at ulempene for øvrig fremstår som urimelige.»
Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsretten her har gitt uttrykk for noen uriktig lovtolkning. De momenter som lagmannsretten har trukket frem, er relevante i rimelighetsvurderingen etter §61 nr. 4 annet ledd. Hvor stor vekt de enkelte momenter skal tillegges i rimelighetsvurderingen, hører under den konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til at lovtolkningen kan prøves.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger for utvalget med kr 1.500 av de kjærende parter.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A og B én for begge og begge for én til Posten Norge BA 1.500 - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.