HR-2000-1406 - Rt-2001-1123

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-09-19
Publisert:	HR-2000-01406 - Rt-2001-1123 (214-2001)
Stikkord:	(Tvangsinnleggelse), Sivilprosess, Helserett, Rettslig interesse, Tvangsinnleggelse, Domstolsprøving
Sammendrag:	Saken gjaldt krav til rettslig interesse ved etterfølgende søksmål etter Tvistemålsloven kapittel 30 om lovligheten av forvaltningsvedtak. Bakgrunnen var at A den 22. oktober 1997 ble innlagt ved X sykehus uten eget samtykke etter Psykisk helsevernloven (1961) § 3. Hans klage over innleggelsen ble behandlet av kontrollkommisjonen som fant at klagen ikke kunne tas til følge. Kontrollkommisjonens behandling ble utsatt etter As begjæring, og den skjedde først etter at han var utskrevet fra sykehuset. Et søksmål fra A etter Tvistemålsloven kapittel 33 med krav om at kontrollkommisjonens vedtak skulle oppheves, ble avvist idet vedtaket ikke lenger hadde aktuell betydning, jf. Rt-2000-121. A gikk deretter til søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet etter reglene i Tvistemålsloven kapittel 30. Også dette søksmål ble avvist av herredsretten. Lagmannsretten stadfestet herredsrettens kjennelse. Høyesterett stadfestet enstemmig lagmannsrettens kjennelse. Det ble uttalt at A ikke hadde den nødvendige aktuelle rettslige interesse i søksmålet, jf. Tvistemålsloven (1915) § 54. Høyesterett la til grunn at A både under innleggelsen og senere hadde opplevd det som skjedde som sterk personlig belastning. Det fulgte av Høyesterett praksis at den oppreisning av moralsk karakter som en dom i saksøkerens favør vil innebære, ikke alene gir tilstrekkelig rettslig interesse. A hadde ikke sannsynliggjort at en dom i hans favør også ville få andre virkninger for ham av betydning for vurderingen etter § 54. Høyesterett bemerket videre at det ikke var uenighet om at behandlingen av innleggelsessaken for kontrollkommisjonen tilfredsstilte de krav til effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet som er oppstilt i EMK art. 13. Under henvisning til EMDs dom i sak Neves e Silva, 1989, serie A nr. 153-A avsnitt 37, bemerket Høyesterett at beskyttelse etter EMK art. 6 nr. 1 forutsatte et visst minimum av holdepunkter for at saken kunne ha muligheter for å føre frem. Da As kjæremål ble avgjort på annet grunnlag, fant Høyesterett det ikke riktig å gå nærmere inn i sakens realitet. Høyesterett fant videre at A gjennom kontrollkommisjonens behandling av innleggelsesvedtaket hadde hatt adgang til slik domstolsbehandling som er beskrevet i EMK art. 6 nr. 1. Dette gjaldt selv om det hadde funnet sted en begrenset offentliggjøring av kontrollkommisjonens vedtak. Det ble vist til EMDs dom av 24. april 2001 i sak B og P mot Storbritannia. Høyesterett viste endelig til EMDs dom av 22. oktober 1996 i saken Stubbings and others, hvor det ble konstatert at "the very essence of the applicants' right of access to a court was not impaired". Kravet til rettslig interesse i Tvistemålsloven (1915) § 54 tjente et legitimt formål, og det var et rimelig forhold mellom dette formålet og de virkninger som begrensningene fikk. Avvisning av saken på grunn av manglende rettslig interesse var således ikke uforenlig med retten til domstolsbehandling i EMK art. 6 nr. 1.
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett 20.07.2000 - Borgarting lagmannsrett 27.09.2000 - Høyesterett HR-2000-01406, sivil sak, kjæremål
Parter:	[A-mann] (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Therese Thommessen - til prøve)
Forfatter:	Flock, Stabel, Matningsdal, Oftedal Broch, Dolva
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §404, Psykisk helsevernloven (1961) §3, Domstolloven (1915) §127, §130, Plenumsloven (1926) §6, §5, §8, §9, Forvaltningsloven (1967) §13, Offentlighetsloven (1970) §10, §5a, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Menneskerettsloven (1999) §3, EMKN A6, EMKN A13, Lov om endringer i rettergangslovene mm (kildevern og offentlighet i rettspleien) (199), Helsepersonelloven (1999)

Dommer Flock: Kjæremålet gjelder krav til rettslig interesse ved etterfølgende søksmål etter tvistemålsloven kapittel 30 om lovligheten av forvaltningsvedtak.

A, født *.*.1956, ble 22. oktober 1997 innlagt ved X sykehus uten eget samtykke etter §3 i daværende lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2. Han klaget noen dager senere til kontrollkommisjonen over innleggelsen. Etter hans eget ønske i møte 28. oktober 1997 ble

Side:1124

klagebehandlingen utsatt. Klagen ble senere utvidet til også å omfatte den fortsatte innleggelse ved sykehuset etter samme lovs §5. Da klagen skulle behandles av kontrollkommisjonen 24. november 1997, var A ikke vendt tilbake til sykehuset etter permisjon. Han oppholdt seg en tid i utlandet og ble utskrevet fra sykehuset 26. januar 1998 uten å ha vendt tilbake dit. Han ba en tid senere om at gyldigheten av innleggelsen og tilbakeholdelsen ble vurdert av kontrollkommisjonen i ettertid. Kontrollkommisjonen fattet deretter den 17. mars 1998 vedtak med slik slutning:

«1. As klage over tvangsinnleggelse i X sykehus med hjemmel i lov om psykisk helsevern §3 den 23. oktober tas ikke til følge.

2. Klagen over fortsatt tvangsinnleggelse i X sykehus med hjemmel i lov om psykisk helsevern §5 den 06.11.1997 tas til følge.»

I tilknytning til punkt 2 i slutningen bemerkes at kontrollkommisjonen ikke fant tilstrekkelig bevis for at hovedvilkåret for tvangsmessig innleggelse - alvorlig sinnslidelse - var oppfylt. Det ble også gitt uttrykk for at det i ettertid var grunn til tvil om behandlingskriteriet i lovens §5 hadde vært oppfylt.

A gikk 9. november 1998 til søksmål mot staten v/Sosial- og helsedepartementet etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 og krevde opphevet kontrollkommisjonens avslag på klagen vedrørende innleggelsen etter lov om psykisk helsevern §3. Søksmålet ble avvist av Asker og Bærum herredsrett i kjennelse avsagt 9. juni 1999. Kjennelsen ble etter kjæremål fra A stadfestet av Borgarting lagmannsrett. Lagmannsrettens kjennelse ble ved videre kjæremål stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse avsagt 14. januar 2000, inntatt i Rt-2000-121. Kjæremålsutvalget uttalte at søksmålet etter de særlige reglene i tvistemålsloven kapittel 33 måtte avvises når det vedtak som ble angrepet, ikke lenger hadde aktuell betydning.

A uttok ny stevning mot staten v/Sosial- og helsedepartementet etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30 den 30. mai 2000. I stevningen ble det blant annet nedlagt påstand om at pkt. 1 i kontrollkommisjonens vedtak av 17. mars 1998 ble opphevet.

Asker og Bærum herredsrett avsa 20. juli 2000 kjennelse med slik slutning:

«Sak 00-1204 A for Asker og Bærum herredsrett avvises.»

A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 27. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten fant at søksmålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse.

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble besluttet at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres

Side:1125

av Høyesterett etter reglene i lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd, og at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Den kjærende part - A - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Den nødvendige rettslige interesse etter tvistemålsloven §54 er til stede i dette tilfellet. Søksmålet gjelder gyldigheten av kontrollkommisjonens vedtak, og dermed et rettsforhold eller en rettighet. En dom i As favør vil ha påviselige virkninger for ham. Han er for tiden uten lønnet arbeid. En fremtidig arbeidsgiver vil lett kunne feste seg ved at han har vært uten arbeid i den perioden han oppholdt seg på X sykehus, og også i månedene som fulgte da han fant det nødvendig å oppholde seg utenlands. Opplysninger om innleggelsen i oktober 1997 vil uansett virke negativt ved vurderingen av ham som fremtidig arbeidstaker. Arbeidsgivere vil være orientert om innleggelsen, enten fordi de har fått kjennskap til den via utenforstående kilder, eller fordi han selv uansett finner det riktig å orientere om det tvangsinngrep som han da ble utsatt for.

Etter innleggelsen er han også blitt møtt med skepsis hos ulike instanser og privatpersoner. Konkret nevnes at han har hatt vanskeligheter med å skaffe seg bankforbindelse. Selv føler han tvangsinnleggelsen som svært krenkende. En frihetsberøvelse er et meget omfattende inngrep. Mistanken om at han hadde en alvorlig sinnslidelse er stigmatiserende, og det er viktig for ham å få den oppreisning som ligger i at kontrollkommisjonens godkjennelsesvedtak blir kjent ugyldig.

Også reelle hensyn tilsier at søksmålet fremmes. En dom for ugyldighet vil kunne få en positiv virkning for ham i tilfelle han senere på ny skulle bli begjært tvangsinnlagt ved psykiatrisk sykehus. Så lenge kontrollkommisjonens vedtak fra 1997 blir stående, vil det være en del av den tidligere sykehistorie som alltid inngår som et moment i en senere vurdering.

Den adgang til domstolsprøvelse som gis ved bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33, rekker i praksis svært kort i og med at den forutsetter at inngrepet fortsatt står ved lag. Det vil derfor ikke være mulig å få prøvet et vedtak om innleggelse etter §3 i loven om psykisk helsevern etter disse bestemmelsene. Utviklingen innen psykiatrien går i retning av at det nå foretas flere kortvarige innleggelser. Det er da betenkelig at det bare er kontrollkommisjonene som ivaretar den viktige oppgaven med å føre kontroll med at pasientens rettssikkerhet blir ivaretatt.

Etter menneskerettsloven §3 er Den europeiske menneskerettskonvensjon - EMK - nå en del av norsk rett. Når A gjør gjeldende at han har vært utsatt for krenkelse i forhold til konvensjonenes artikkel 5 nr. 1 bokstav e og artikkel 8, har han krav på å få spørsmålet prøvet ved norske domstoler. En slik domstolsprøvelse er både egnet til å forebygge fremtidige krenkelser og gir mulighet for nasjonalt å reparere de feil som måtte være begått. Tvistemålsloven §54 må anvendes i overensstemmelse med dette.

Det anføres videre at det følger direkte av EMK artikkel 6 nr. 1 første punktum at A har rett til å få prøvet vedtaket om innleggelse for «en uavhengig og upartisk domstol». Det kan ikke være tvilsomt at det krav som A gjør gjeldende, er en borgerlig rettighet i konvensjonens forstand,

Side:1126

og at tvisten for øvrig er av en slik karakter at den faller inn under den beskyttelse som artikkel 6 nr. 1 gir.

Det avgjørende spørsmål blir etter dette om kontrollkommisjonens behandling av As klage over innleggelsen tilfredsstiller de krav som artikkel 6 nr.1 oppstiller til en domstol som nevnt. Selv om det erkjennes at de aller fleste av disse kravene er oppfylt, gjøres gjeldende at dette neppe gjelder for kravet om at avgjørelsesorganet må ha kompetanse til å treffe en endelig avgjørelse, og at det i alle fall ikke gjelder for kravet om en offentlig rettergang.

Det må selvfølgelig godtas at kontrollkommisjonens vedtak ikke representerer noen endelig avgjørelse i den forstand at vedtaket ikke kan overprøves av domstolene. Men kommisjonens avgjørelse vil heller ikke være bindende ved en eventuell senere behandling - for eksempel av krav om erstatning - hvor domstolene i så fall prejudisielt vil måtte ta stilling til spørsmålet om vilkårene for innleggelse var oppfylt.

Det godtas at kontrollkommisjonens forhandlinger skjer for lukkede dører. Men konvensjonen stiller krav om at de avgjørelser som treffes, skal være tilgjengelige for offentligheten. Kontrollkommisjonens vedtak meddeles partene - sykehuset og pasienten - i skriftlig form, og det skjer ikke noen publisering utover dette. En slik sterkt begrenset offentliggjøring av avgjørelsen tilfredsstiller ikke de strenge krav som artikkel 6 nr. 1 oppstiller på dette punkt.

A har nedlagt slik påstand:

«Saken fremmes for Asker og Bærum herredsrett».

Kjæremålsmotparten - staten v/Sosial- og helsedepartementet - har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har korrekt kommet til at A ikke har sannsynliggjort noe aktuelt rettslig behov for ved dom å få slått fast at kontrollkommisjonens vedtak vedrørende innleggelsen til observasjon ved X sykehus i 1997 var ugyldig. Dermed er kravet til rettslig interesse i tvistemålsloven §54 ikke oppfylt.

Den omstendighet at innleggelsen fortsatt av A oppleves som en personlig belastning, kan ikke i seg selv gi ham den nødvendige rettslige interesse. A har heller ikke sannsynliggjort at innleggelsen gjør det vanskelig for ham å få lønnet arbeid. Han hadde allerede før innleggelsen i flere år vært uten slikt arbeid, og innleggelsen førte dermed ikke til noe avbrudd som A senere må forklare for nye arbeidsgivere. For den type arbeid som A i praksis vil kunne tenkes å søke, har arbeidsgivere ikke adgang til å be om denne type helseopplysninger. Trygdemyndigheter m.m. har taushetsplikt etter helsepersonelloven kapittel 5. En eventuell helseattest blir gitt ut fra helsetilstanden på tidspunktet for utstedelsen, og en fire år gammel innleggelse til observasjon ved X sykehus vil da ikke under noen omstendighet bli tillagt betydning. A har for øvrig selv opplyst at han etter 1997 har hatt ansettelse i lønnet arbeid. Det er videre verken konkretisert eller sannsynliggjort at innleggelsen i 1997 på annen måte skal ha medført problemer for ham i forhold til omverdenen for øvrig.

Det følger av Høyesteretts praksis at den personlige belastning som A har levd med som følge av innleggelsen, og som han fortsatt opplever,

Side:1127

ikke alene er tilstrekkelig til at han i forhold til tvistemålsloven §54 kan sies å ha tilstrekkelig rettslig interesse i søksmålet. Det er heller ikke andre hensyn som tilsier at han i dette tilfelle må gis adgang til å få prøvet søksmålet for domstolene. Både hensynet til domstolenes arbeidssituasjon og til de som måtte bli saksøkt i saker av denne karakter, taler for at slike søksmål ikke tillates fremmet. En pasients behov for å prøvet et innleggelsesvedtak etter at han er skrevet ut fra sykehuset, er tilstrekkelig ivaretatt ved adgangen til å bringe vedtaket inn for kontrollkommisjonen, og som A har benyttet seg av. Dersom det senere skulle bli spørsmål om ny innleggelse for As vedkommende, vil den måtte baseres på hans aktuelle psykiske tilstand. Da vil en eventuell tidligere domstolsavgjørelse av gyldigheten av innleggelsen i 1997 være uten interesse.

Den omstendighet at EMK ved menneskerettsloven nå gjelder som norsk lov, innebærer ikke at kravet til rettslig interesse, jf. tvistemålsloven §54, må praktiseres annerledes enn tidligere. A har ved kontrollkommisjonens behandling av hans sak benyttet en slik nasjonal effektiv prøvelsesrett som er bestemt i EMK artikkel 13.

Heller ikke EMK artikkel 6 nr. 1 gir A krav på å få prøvet rettmessigheten av innleggelsen for domstolene. Prinsipalt gjøres her gjeldende at det er en forutsetning for at artikkel 6 nr. 1 i det hele tatt skal komme til anvendelse at det er et visst minimum av hold i søksmålet. Ut fra det som A har anført og påberopt av bevis i søksmålet, er det overhodet intet belegg for at innleggelsesvedtaket ikke var holdbart. A ble ved rettspsykiatrisk undersøkelse i forbindelse med siktelse i straffesak omtrent på samme tid vurdert som strafferettslig utilregnelig, og dette alene burde tilsi at det i alle fall var forsvarlig å legge ham inn ved X sykehus for observasjon etter §3 i lov om psykisk helsevern.

Subsidiært gjøres gjeldende at A gjennom kontrollkommisjonens behandling i 1998 allerede har hatt adgang til en slik domstolsbehandling som artikkel 6 nr. 1 bestemmer. Behandlingen ved kontrollkommisjonen tilfredsstiller de krav til saksbehandling som oppstilles i artikkelen. Når forhandlingene skjedde for lukkede dører, var det av hensyn til privatlivets fred, og dermed i As egen interesse. Det samme gjelder den manglende offentliggjøring av kontrollkommisjonens vedtak. Det vesentlige må her være at offentligheten hadde adgang til å bli kjent med vedtaket ved å be om å få kopi av det etter reglene i offentlighetsloven §5a. Dette innebærer at den norske ordningen med vurdering av kontrollkommisjoner tilfredsstiller kravene til offentlig rettergang i artikkel 6 nr. 1. I As tilfelle har det vært en offentlighet i tråd med dette, og han har således fått en rettferdig rettergang i overensstemmelse med bestemmelsene i denne artikkelen.

Kontrollkommisjonen treffer bindende avgjørelser i den forstand at avgjørelsen ikke kan omgjøres. At det er adgang til å få prøvet avgjørelsen for domstolene, innebærer selvfølgelig ikke at kommisjonsavgjørelsen ikke tilfredsstiller konvensjonens krav på dette punkt. Det er således ikke tvilsomt at A allerede har fått den nødvendige adgang til domstolsbehandling.

Begrensningene i norsk rett med hensyn til hvilke tvister som kan bringes inn for domstolene til avgjørelse, er fullt ut akseptable i forhold til den rett til rettferdig rettergang som følger av EMK artikkel 6 nr. 1.

Side:1128

Tvistemålsloven §54 svarer til tilsvarende bestemmelser i andre land. Paragrafen setter bare en stopper for søksmål hvor saksøkeren ikke ville oppnå noe ved å få dom for sitt krav. I slike tilfeller vil han dessuten ofte ha rettslig interesse i å få prøvet andre krav, for eksempel krav om erstatning. Gjennom et slikt søksmål vil han i så fall kunne få en prejudisiell avgjørelse av det krav som isolert sett ikke fyller vilkårene i tvistemålsloven §54. Disse begrensningene i adgangen til å reise søksmål for domstolene har et legitimt formål. Både domstolene og de potensielle saksøkte blir spart for de belastninger som slike søksmål regelmessig fører med seg. Begrensningene er likevel ikke så inngripende at de uthuler det sentrale innhold i de rettigheter som artikkel 6 nr. 1 er ment å garantere.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningen pkt. 1 - stadfestes.

2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.»

Jeg er kommet til at As kjæremål ikke kan føre frem, og at lagmannsrettens kjennelse må bli å stadfeste.

Jeg nevner først at Høyesterett i dette videre kjæremålet har full kompetanse etter unntaksregelen i tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1.

(1) Lagmannsretten kom som nevnt under henvisning til tvistemålsloven §54 til at A ikke hadde den nødvendige aktuelle rettslige interesse i søksmålet. Jeg behandler først dette spørsmålet, uten å trekke inn de rettigheter som A har etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Kravet om rettslig interesse knytter seg til den påstand som er nedlagt i søksmålet. Det avgjørende er hvorvidt A har en aktuell rettslig interesse i å få en dom som slår fast at pkt. 1 i kontrollkommisjonens vedtak av 17. mars 1998 oppheves. En nærmere vurdering av mulighetene for at A eventuelt vil kunne få medhold i sitt krav - altså av sakens realitet - inngår ikke i bedømmelsen etter tvistemålsloven §54. Derimot følger det av Høyesteretts praksis at saksøkeren må sannsynliggjøre at en dom i hans favør vil ha betydning for hans aktuelle rettsstilling.

Jeg legger til grunn at A både under innleggelsen og senere har opplevd det som skjedde som en sterk personlig belastning. I tidligere avgjørelser fra Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg er det gitt uttrykk for at det i sak om den rettslige vurdering av et inngrep i den personlige integritet, kan være grunn til ikke å stille for strenge krav for å få fremmet et fastsettelsessøksmål, jf. Rt-1978-1571 og Rt-1994-1244 på side 1252. Det følger likevel av denne praksis at den oppreisning av moralsk karakter som en dom i saksøkerens favør vil innebære, ikke alene gir en rettslig interesse av den art som gir søksmålsadgang etter tvistemålsloven §54. Spørsmålet blir etter dette om A har sannsynliggjort at en dom i hans favør også vil få andre virkninger for ham av betydning for vurderingen etter denne paragrafen.

A har anført at en slik dom vil få en positiv innvirkning på hans muligheter for å skaffe seg lønnet arbeid. Jeg kan ikke se at A har

Side:1129

sannsynliggjort noen slik virkning. A har fremholdt at innleggelsesperioden på sykehuset og de etterfølgende måneder - hvor han etter eget utsagn fant det nødvendig å holde seg utenlands for å unnslippe ytterligere sykehusopphold og tvangsmedisinering - fremstår som «hull» i hans yrkeskarriere, og at en fremtidig arbeidsgiver vil stille spørsmålstegn ved dette. A har opplyst at han forut for innleggelsen ved X sykehus fra 1996 hadde vært beskjeftiget med å utvikle en programvare, etter avtale med flere amerikanske programvarehus. Utover dette har han ikke gitt opplysninger om lønnet arbeid på 1990-tallet. Det framstår som uklart i hvilken grad aktuelle arbeidsgivere fra 1998 og senere har hatt kunnskap om As innleggelse i 1997. Men selv om de har hatt slik kunnskap, finner jeg det ikke sannsynlig at disse opplysningene kan ha vært en årsak til at han ikke har fått de stillinger som han måtte ha søkt i denne perioden. Det samme gjelder for fremtiden. Jeg tilføyer at det av As egen forklaring fremgår at innleggelsen i 1997 ikke har vært til hinder for at han har hatt lønnet arbeid både i deler av 1999 og av 2000.

Jeg kan heller ikke se at A på noen måte har sannsynliggjort at innleggelsen i oktober 1997 har skapt eller vil skape problemer av betydning for ham i andre situasjoner. Dersom det er riktig at han etter innleggelsen har hatt vanskeligheter med å skaffe seg en bankforbindelse, står det for meg som mer sannsynlig at dette skyldes helt andre forhold, for eksempel knyttet til hans økonomiske situasjon eller hans adferd for øvrig.

Begge parter har påberopt seg ulike reelle hensyn til støtte for sitt syn, hvorav de vesentligste er nevnt under anførslene. Slik denne saken ligger an nøyer jeg meg med å bemerke at jeg ikke kan se at de hensyn som A har påberopt verken enkeltvis eller samlet kan endre det syn på adgangen til søksmål etter tvistemålsloven §54 som jeg allerede har gitt uttrykk for.

(2) A har gjort gjeldende at tvistemålsloven §54 etter menneskerettsloven §3 må tolkes slik at bestemmelsen også tillater søksmål av den karakter som denne saken gjelder. Etter EMK artikkel 13 skal «enhver hvis rettigheter og friheter» fastlagt i konvensjonen blir krenket «ha en effektiv prøvningsrett ved en nasjonal myndighet». Dette betyr at den krenkede i et slikt tilfelle vil måtte gis en slik prøvingsrett for å få slått fast om det har funnet sted en krenkelse. Der dette skjer ved søksmål, må domstolene behandle saken selv om den skulle falle utenfor de rammer som hittil har fulgt av tvistemålsloven §54. I den foreliggende sak er det imidlertid ikke uenighet om at behandlingen av innleggelsessaken for kontrollkommisjonen tilfredsstiller det krav til prøvelsesadgang som artikkel 13 oppstiller. Konvensjonen inneholder ikke noe krav om adgang til overprøvelse, for eksempel ved domstolene.

(3) A har videre gjort gjeldende at bestemmelsene i EMK artikkel 6 nr. 1 uavhengig av tvistemålsloven §54 gir ham rett til å få prøvet kontrollkommisjonens vedtak for domstolene.

Denne artikkelen gir rett til domstolsbehandling, blant annet for å få avgjort en persons «borgerlige rettigheter og plikter». Artikkelen oppstiller diverse krav til rettergangen som jeg kommer tilbake til.

Staten har prinsipalt gjort gjeldende at artikkel 6 nr. 1 overhodet ikke får anvendelse i forhold til det søksmål som A har anlagt. Jeg er

Side:1130

kommet til at det uansett ikke har skjedd noen krenkelse av artikkelen, noe jeg straks kommer tilbake til. Jeg finner det likevel riktig å knytte noen bemerkninger til statens anførsler på dette punkt.

Det er under henvisning til EMDs dom i sak Neves e Silva, 1989, (EMD-1989-11213) serie A nr. 153-A avsnitt 37 gjort gjeldende at beskyttelsen etter artikkel 6 nr. 1 forutsetter et visst minimum av holdepunkter for at søksmålet kan ha muligheter for å føre frem («sufficiently tenable»). Jeg er enig i at artikkel 6 nr. 1 må anvendes med en slikt begrensning, men finner det - slik saken for øvrig ligger an - ikke riktig å gå nærmere inn i sakens realitet.

(4) Staten har subsidiært gjort gjeldende at A allerede gjennom kontrollkommisjonens behandling av innleggelsesvedtaket har hatt adgang til domstolsbehandling slik beskrevet nærmere i artikkel 6 nr. 1. Dermed har han fått avgjort sine borgerlige rettigheter ved en offentlig rettergang med slike rettssikkerhetsgarantier som artikkel 6 nr. 1 oppstiller. A aksepterer som nevnt at behandlingen ved kontrollkommisjonen stort sett oppfyller kravene i artikkel 6 nr. 1, men gjør i det vesentlige gjeldende at kravet om at avgjørelsesorganets saksbehandling skal være offentlig, ikke er oppfylt. Jeg vil nå gå nærmere inn på spørsmålet om dette kravet er oppfylt.

Kontrollkommisjonen var opprettet i overensstemmelse med den tidligere lov om psykisk helsevern §8, som inneholdt nærmere bestemmelser blant annet om hvorledes kommisjonen ble oppnevnt og om at den skulle bestå av en jurist, fortrinnsvis med dommererfaring, som formann, en lege og ytterligere to medlemmer. Nærmere regler om saksbehandlingen for kommisjonen var det gitt i lovens §9. Med hjemmel i lovens §8 første ledd var gitt instruks for kontrollkommisjoner i det psykiske helsevesen datert 1. oktober 1987. Instruksen inneholdt blant annet ytterligere bestemmelser om kommisjonens saksbehandling som jeg ikke finner grunn til å gå nærmere inn på.

A aksepterer at kontrollkommisjonen behandlet hans sak uten at offentligheten fikk tilgang til forhandlingene. Behandling for lukkede dører var her begrunnet i hensynet til at opplysninger om klageren av høyst privat og personlig karakter ikke ble kjent for offentligheten. Ved rettergang for de alminnelige domstoler har domstolloven §127 bestemmelser som ivaretar de samme hensyn. Det følger av artikkel 6 nr. 1 annet punktum at offentligheten kan utelukkes fra rettsforhandlingene blant annet når hensynet til partenes privatliv krever det.

As kritikk mot saksbehandlingen gjelder den manglende offentlighet omkring de avgjørelser som kontrollkommisjonen treffer. En ordning hvor avgjørelsen bare blir meddelt partene - det vil si klageren og sykehuset - tilfredsstiller etter As oppfatning ikke konvensjonens krav.

Det fulgte av §9 åttende ledd i loven om psykisk helsevern at forvaltningsloven gjaldt for saker som ble behandlet av kontrollkommisjonen. Opplysninger om noens personlige forhold er i utgangspunktet undergitt taushetsplikt etter forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1. Det følger av offentlighetsloven §5a første ledd at slike opplysninger er unntatt fra offentlighet med mindre parten samtykker, jf. §10. For øvrig er et dokument som inneholder slike opplysninger offentlig «når ikke

Side:1131

disse delene alene gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet eller de unntatte opplysninger utgjør den vesentligste del av dokumentets innhold», jf. §5a annet ledd. Med denne begrensning vil kontrollkommisjonens avgjørelse etter forespørsel kunne gjøres kjent for andre enn pasienten og sykehuset. Jeg tilføyer at også avgjørelser i saker for de alminnelige domstoler kan bli unndratt offentlighet der hensynet til privatlivets fred tilsier det, jf. domstolloven §130 slik bestemmelsen lyder etter endring ved lov 4. juni 1999 nr. 37.

Staten har vist til EMDs dom av 24. april 2001 (EMD-2001-36337) i saken B og P mot Storbritannia som gjaldt foreldres samværsrett med barn. Saken hadde gått for lukkede dører, og EMD uttalte at artikkel 6 nr. ikke krever at rettens avgjørelse i en slik sak ble gjort offentlig tilgjengelig, jf. dommens avsnitt 49. De samme hensyn tilsier at resultatet må bli det samme i en sak av den karakter som As sak for kontrollkommisjonen hadde.

(5) A har videre stilt spørsmål om kontrollkommisjonens vedtak kan sies å være en avgjørelse i artikkel 6 nr. 1s forstand. Han har vist til EMDs dom av 28. oktober 1999 i saken Brumarescu mot Romania (EMD-1999-28342). Her hadde den private part ved dom blitt tilkjent eiendomsretten til en fast eiendom. En utenforstående myndighet hadde imidlertid uten noen tidsbegrensning adgang til å ta skritt for å få dommen annullert. Når det senere ble gjennomført en slik etterfølgende behandling av en sak som var avgjort, ble det etter EMDs oppfatning begått en krenkelse av artikkel 6 nr. 1, jf. dommens avsnitt 62. Artikkelen forutsetter at det er tale om en domstolsbehandling som kan lede frem til en endelig og bindende avgjørelse, jf. begrepende «determination» i den autentiske engelske tekst og «få avgjort» i den norske.

Kravet til en bindende avgjørelse ble også behandlet i EMDs dom i sak Van de Hurk, 1994 (EMD-1994-16034) serie A nr. 288 hvor en avgjørelse om melkekvoter i Nederland ble fattet av en særskilt klagenemnd. Forvaltningen hadde imidlertid adgang til å fravike avgjørelsen, og EMD godtok derfor ikke at klagenemnda var en domstol etter artikkel 6 nr. 1, jf. dommens avsnitt 45.

Jeg finner det klart at kontrollkommisjonens vedtak på dette punkt oppfyller kravene i artikkel 6 nr. 1. Bortsett fra den adgang som domstolene har til å prøve avgjørelsene, er det tale om vedtak som umiddelbart er bindende for partene. Forvaltningen har således ingen adgang verken til å overprøve vedtaket eller til å endre det til skade for den private part.

(6) Staten har som en ytterligere subsidiær anførsel gjort gjeldende at en avvisning av saken på grunn av manglende rettslig interesse uansett ikke kan være uforenlig med den rett til domstolsbehandling som er sikret ved artikkel 6 nr. 1. Under henvisning til Danelius: Mänskliga rättigheter i europeisk praxis, 1997, side 140 flg. fremheves at artikkel 6 nr. 1 kan gis ulike nasjonale begrensninger så lenge de tjener et legitimt formål, og det er rimelig forhold mellom dette formålet og de virkninger som begrensningene får. Videre må begrensningene ikke uthule det sentrale innhold i den rett som artikkel 6 nr. 1 skal sikre. Staten har her vist til EMDs dom av 22. oktober 1996 i saken Stubbings and others, (EMD-1996-22083) hvor det i avsnitt 52 ble konstatert at «the very essence of the applicants right of access to a court was not impaired». Saksøkerne hadde ikke fått

Side:1132

behandlet sitt krav fordi de hadde oversittet en frist for å anlegge søksmål.

Jeg er som nevnt kommet til at A allerede ved kontrollkommisjonens behandling har fått prøvet sin sak på en måte som tilfredsstiller kravene i artikkel 6 nr. 1. Jeg finner likevel grunn til å bemerke at de begrensninger i adgangen til å anlegge søksmål som følger av tvistemålsloven §54, i høy grad ivaretar et legitimt formål: De skal spare samfunnet - både domstoler og berørte parter - for søksmål som, selv om de skulle føre frem, ikke vil få noen betydning for saksøkerens rettsstilling. Det ligger i dette at det krav til proporsjonalitet som jeg har nevnt ovenfor, ikke kan tale i mot at ordningen etter §54 ligger innenfor de begrensninger som må godtas i forhold til artikkel 6 nr. 1.

(7) Kjæremålet har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke budt på tvil, men saken gjelder spørsmål av en slik karakter at saksbehandlingen for Høyesterett har skjedd etter de regler som gjelder for ankesaker. Dermed er statens krav på saksomkostninger blitt vesentlig høyere enn det ville ha blitt ved en regulær kjæremålsbehandling. Jeg finner på denne bakgrunn og ut fra de forhold saken gjelder at det er til stede særlige omstendigheter som gjør at A bør fritas fra å erstatte staten saksomkostningene for Høyesterett.

For lagmannsretten hadde staten nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger med 1 000 kroner, med tillegg at 12% årlig rente. Dette ble oversett av lagmannsretten, som i sin saksomkostningsavgjørelse uttaler at staten ikke har krevet saksomkostninger. Jeg finner at staten for denne instans bør tilkjennes saksomkostninger slik det er nedlagt påstand om, jf. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens pkt. 1 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens pkt. 1 - stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v/Sosial- og helsedepartementet 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.