HR-2000-1456 - Rt-2002-112

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-01-24
Publisert:	HR-2000-01456 - Rt-2002-112 (23-2002)
Stikkord:	(Gisløys-dommen), Tingsrett, Odelsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en eiendom var odlingsjord etter Odelsloven (1974) § 1, jf. § 23. Eiendommen Gisløys i Vinje kommune var en fraflyttet fjellgård på ca 20.000 dekar, som ligger mellom 700-1 300 m.o.h. 23 dekar var beitemark og 3.150 dekar var skog, av dette en furuteig på 600 dekar. Eiendommen ble fraflyttet i 1947, og det hadde ikke vært drevet landbruk siden det. Bortsett fra noe hogst på 1950-tallet, hadde skogen aldri vært drevet. Det var enighet mellom partene om at eiendommen måtte vurderes som en skogbrukseiendom, og at arealkravet i Odelsloven (1974) § 2 var oppfylt. Høyesterett kom, i motsetning til herredsretten og lagmannsretten, til at kravet i Odelsloven (1974) § 1 om at eiendommen skal kunne brukes til landbruksdrift, ikke var oppfylt. Uttalt at det, selv om eiendommen tilfredsstilte arealkravene i § 2, måtte gjøres en konkret vurdering av om kravet til å kunne brukes til landbruksdrift var oppfylt. Årlig bidrag fra skogen ville ifølge sakkyndige beregninger ikke utgjøre mer enn mellom ca. 3.000 og 5.000 kroner pr. år. Med henvisning til uttalelser i Rt-1998-450 (Vesterøya) og Rt-2001-561 (Nordtveiten) ble det ikke funnet påregnelig at en fornuftig kjøper ville overta eiendommen med sikte på inntekter på dette nivået. At optimal drift tilsa uttak bare hvert 10. til 15. år, ble ikke tillagt vekt, det avgjørende måtte være om inntektene omregnet på årsbasis ville være på et tilstrekkelig nivå, noe de ikke ville være her.
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett saknr 1999-00019 - Agder lagmannsrett LA-1999-1660 - Høyesterett HR-2000-01456, sivil sak, anke
Parter:	Else Kvaalen (advokat Olav Felland) mot Olav T. Kvaalen (advokat Trine Buttingsrud Mathiesen)
Forfatter:	Stabel, Flock, Tjomsland, Aarbakke, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §1, §23, §19, §2, §3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Dommer Stabel: Saken gjelder spørsmål om en eiendom er odlingsjord etter odelsloven §1 jf. §23.

Eiendommen Gisløys (også kalt Gjøsløys) gnr. 102 bnr. 1 i Vinje kommune er en for lengst fraflyttet fjellgård, beliggende i Gjøsløysdalen øst for Bordalsvannet, i høyde fra ca 700 til 1 300 meter over havet. Samlet areal er ca 20.000 dekar, hvorav ca 23 dekar er jordbruksareal i form av gjødslet beitemark, ca 3 150 dekar skog, og resten fjellvidder og annet impediment. Skogarealet består av en separat furuteig på ca 600 dekar som også inneholder noe spredt løvskog og som ligger ved veg, og for øvrig løvskog. Det finnes seks bygninger på selve gårdsbruket, som ikke har vært bebodd siden 1947. Det er ikke tilknytning til strøm, vann eller offentlig kloakk, og hovedhuset antas ikke å være beboelig ut fra dagens standard. Husene ligger fire km fra bilvei, men kan nås på traktorvei sommerstid. Eiendommen har en seter - Kråkemostøylen - med to hytter og et sel. Den nyeste hytta er oppført i 1977 og er i forholdsvis god stand.

Landbruksdriften på eiendommen opphørte også i 1947, med mulig unntak av noe slått tidlig på 1950-tallet. Beitearealet er, sammen med den eldste seterhytta, bortleid til et beitelag. Bortsett fra noe hugst til husbehov, har det ikke vært drevet skogsdrift på eiendommen, men det ble hugget noe på 1950-tallet, iallfall til anlegg av en kraftgate rundt 1958. I forbindelse med dette tilligger det eiendommen reguleringserstatninger

Side:113

i størrelsesorden 30.000 kroner pr. år, men disse vil bli engangsutløst og vil ikke følge med ved en eventuell odelsovertakelse. 70% av furuskogteigen ligger over verneskoggrensen på 760 meter over havet. Det er opplyst at ca halvparten av det virket som det er aktuelt å avvirke, ligger under grensen. Arealet produktiv skog - med bonitet 5 eller høyere - er registrert til ca 355 dekar.

Eiendommen ble ervervet av Sigurd Olavsen, som døde i 1890, og ble da overtatt av hans sønn Olav, som overdro den til fire brorsønner i 1946. I 1948 overdro tre av brødrene sine deler av eiendommen til den fjerde broren Knut Kvaalen, som var best odelsberettiget. Knut døde i 1995 og hjemmelshaver til eiendommen er hans enke Else Kvaalen, som sitter i uskiftet bo. Knuts bror Olav T. Kvaalen, som er født i 1927, har nå reist søksmål mot svigerinnen Else Kvaalen, som er født i 1917, med sikte på å løse eiendommen på odel. Stevning ble tatt ut 1. februar 1999. Else Kvaalen motsatte seg kravet og gjorde gjeldende at vilkåret i odelsloven §1 om at eiendommen skal kunne nyttes til landbruksdrift ikke var til stede. Hun påberopte seg også at Gisløys lå i driftsenhet med hennes eiendom Heggtveitmoen og at dette hindret odelsløsning, og at Olav T. Kvaalen, som overdrager av en fjerdepart av gården i 1948 ikke kunne kreve odelsløsning for denne del, jf. odelsloven §19.

Vest-Telemark heradsrett avsa 23. august 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Eiendommen Gisløys g.nr 102 b.nr. 1 i Vinje er odelseiendom.

2. Olav Kvaalen har i forhold til Else Kvaalen odelsløsningsrett til eiendommen.

3. Else Kvaalen dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Olav Kvaalen kr 58.355.20 - femtiåttetusentrehundreogfemtifem 20/100 i erstatning for saksomkostninger.»

Retten var satt med to fagkyndige meddommere.

Else Kvaalen anket til Agder lagmannsrett, som 9. oktober 2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 og 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herreds- eller lagmannsrett.»

Lagmannsretten var satt med fire fagkyndige meddommere. Den fant spørsmålet om eiendommen er en odelseiendom tvilsomt.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten vises til dommene.

Else Kvaalen anket dommen til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot ved kjennelse 14. juni 2001 anken fremmet for så vidt gjelder spørsmålet om eiendommen oppfyller kravet om å kunne nyttes til landbruksdrift etter odelsloven §23 jf. §1. For øvrig ble anken nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 4. Rammen for saken er derfor snevrere for Høyesterett enn for de tidligere retter.

Anken gjaldt opprinnelig lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling, men angrepet på saksbehandlingen er frafalt. Det er for Høyesterett fremlagt skriftlige forklaringer fra fem personer, en av dem ny for Høyesterett, og fire bevisopptak, hvorav tre av

Side:114

vitnene er nye for Høyesterett. Det er videre fremlagt utdypende rapporter fra partenes sakkyndige for lagmannsretten, der blant annet løvskogen er særlig vurdert. I forkant av behandlingen for Høyesterett har Else Kvaalen foretatt prøvehugst i deler av furuskogen, og det er fremlagt dokumentasjon i forbindelse med dette. Saken står likevel bevismessig, på det området som nå utgjør rammen for saken, vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Else Kvaalen har i korte trekk gjort gjeldende:

Partene er enige om at Gisløys i odelsrettslig sammenheng må vurderes som en ren skogbrukseiendom, og at den isolert sett tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2. Selv om en eiendom tilfredsstiller disse kravene, må det likevel foretas en selvstendig vurdering av om eiendommen kan nyttes til landbruksdrift etter §1. I denne vurderingen inngår et krav til økonomisk avkastning og regningssvarende drift - ren hobbyvirksomhet er ikke beskyttet av odelsloven. Lagmannsretten har beregnet inntektene av eventuell skogsdrift til 2.875 - 6.000 kroner pr. år. Selv om denne vurdering nok er noe optimistisk, er det åpenbart for lite til at man kan snakke om landbruksdrift. Forarbeidene presiserte at bare eiendommer som virkelig er av betydning for bondenæringen bør gå inn under odelsretten, jf. NOU 1972:22 side 43-44.

Eiendommen er i dag et rent utmarksområde 7-8 km fra nærmeste bosetting, hvor det verken har bodd noen eller vært drevet noen form for landbruk på 54 år. Skogsdrift har det aldri vært. Det er helt urealistisk å tenke seg at noen vil erverve eiendommen med sikte på å drive skogen. Det er friluftsinteressene, herunder jakt, fiske og hytteutleie som vil være det sentrale, og dette skal det ikke legges vekt på ved vurderingen. Skogsdrift vil knapt være regningssvarende. Skogen er dels av lav kvalitet, og store deler ligger i vernesonen, med restriksjoner på driften. Skogsdrift vil kreve store investeringer i form av utstyr, og også kjøpesummen må medregnes i investeringsutgiftene. Optimal drift tilsier hugst bare hvert 10.-15. år, og det er tvilsomt om slike sporadiske inntekter kan tilfredsstille odelslovens krav til landbruksmessig drift. Det er ikke grunnlag for inntekter fra løvskogen. Vedproduksjon i området er ikke lønnsomt, og trærne er dels små og krokete.

Det foreligger ikke høyesterettspraksis der økonomisk avkastning på et så lavt nivå, regnet om i årsverk, har gitt grunnlag for å anse eiendommer som landbrukseiendom i forhold til odelsloven. Det har dreid seg om helt andre dimensjoner, se eksempelvis Rt-2000-1634 (Store Døvik), der det gjaldt 20 vinterfôrede sauer, hvor ett årverk er beregnet til 120 vinterfôrede sauer. Saken har i så måte større likhetstrekk med Vesterøyasaken, i Rt-1998-450, der kravet ikke ble funnet oppfylt. Det må ellers legges en viss vekt på at Høyesterett tidligere, for en eiendom som ligger i samme område - Havradalen - kom til at kravet ikke var oppfylt, se Rt-1987-1052. Det er store likhetstrekk mellom de to eiendommene, også med hensyn til tidligere bruksmåter, og det vil virke uforståelig om den odelsrettslige situasjon skulle være ulik.

Else Kvaalen har nedlagt slik påstand:

«1. Eigedomen Gjøsløys, gnr. 102, bnr. 1 er ikkje odelseigedom.

2. Ankemotparten erstattar sakskostnadene for Else Kvaalen for heradsretten,

Side:115

lagmannsretten og Høgsterett med tillegg av vanleg forsinkingsrente etter forsinkingsrentelova §3 første ledd, 1. punktum for tida 12 prosent årleg rente frå forfall til betaling skjer.»

Olav T. Kvaalen har i korte trekk gjort gjeldende:

Gisløys oppfyller kravet om å kunne nyttes til landbruksdrift, idet det er fullt realistisk å drive regningssvarende skogsdrift der. Odelsloven krever ikke at virksomheten skal være eierens hovederverv, det er tilstrekkelig at den gir et utkomme av betydning. Skogsdrift forutsetter ikke at man bor på eiendommen, og det er derfor uten betydning at den er fraflyttet. Når eiendommen ikke har vært bebodd, skyldes det for øvrig ikke at den var uegnet til det, men at Knut og Else Kvaalen, etter at de giftet seg, valgte å bosette seg på hennes landbrukseiendom Heggtveitmoen i Tokke kommune.

Det er ikke bestridt at eiendommen tilfredsstiller arealkravet for skogbrukseiendommer i odelsloven §2. Barskogteigen er på ca 600 dekar, hvorav 355 dekar er produktivt. I tillegg er det en bjørkeskog på ca 2.700 dekar beliggende under 900 meter over havet, hvorav 2100 dekar er produktivt. Når en eiendom først tilfredsstiller arealkravet i odelsloven §2, er lovens utgangspunkt at også kravet til landbrukseiendom forutsettes å være oppfylt, jf. det som er uttalt om dette i Rt-2000-1634 (Store Døvik). Det som er sagt i forarbeidene om nedre grense for hvilke eiendommer som bør gå inn under odelsretten, retter seg utelukkende mot arealkravet. Det er ikke grunnlag for å innfortolke et minstekrav til avkastning også i §1. Et slikt krav ville føre til rettsusikkerhet og hindre den forutsigbarhet loven ellers legger opp til, og som er viktig i landbruket.

For å avgjøre om en eiendom er landbrukseiendom etter §1 må det foretas en totalvurdering, hvor riktignok også økonomiske hensyn kan inngå. Både herredsretten og lagmannsretten, som begge var satt med fagkyndige meddommere, kom, etter befaring av eiendommen, enstemmig til at kravet var oppfylt. Dette må tillegges betydelig vekt, og det er få eksempler i rettspraksis på at Høyesterett har fraveket de lavere retters vurdering av en slik sak. Lagmannsretten har dessuten beregnet produktiviteten i underkant, og ikke tatt hensyn til et betydelig potensiale for øking av tilveksten ved bedre skogskjøtsel. Nettoen pr. år vil ut fra slike beregninger kunne være mellom 5.500 og 10.000 kroner, i tillegg kommer mulige inntekter ved salg av ved og eventuell annen bruk. Det er ikke noe krav i odelsloven at hugst skal skje hvert år, dersom sjeldnere uttak anses mest hensiktsmessig. Blant annet beskatningsreglene for skogbruk om gjennomsnittsligning over en femårsperiode, viser det. Etter rettspraksis skal dessuten tilleggsinntekter fra beite, jakt, fiske og hytteutleie kunne tas i betraktning.

Ut fra eiendommens naturlige forhold er det klart påregnelig at den vil kunne bli ervervet med sikte på skogbruksdrift. Skogbrukseiendommer er etterspurte, og erverves ofte som langsiktige investeringer der tilveksten er viktigere enn den stående masse. Gisløys ligger i et typisk skogområde hvor det er og har vært skogsdrift, og naboeiendommene blir drevet. Driftsforholdene er gode, og det er allerede i dag tilstrekkelig adkomst. Det er heller ingen avsetningsproblemer verken for tømmer eller ved. Den forsøksdrift Else Kvaalen satte i gang i anledning saken

Side:116

er lite egnet til å vise potensialet, da det vanlige er at man først hugger etter at man har kontrakt med en kjøper som har spesifisert sine behov.

Olav T. Kvaalen har nedlagt slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom, pkt. 1, stadfestes.

2. Else Kvaalen dømmes til å betale sakens omkostninger til Olav T. Kvaalen for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

For Høyesterett er spørsmålet utelukkende om eiendommen er odlingsjord etter odelsloven §1 jf. §23. §1 stiller opp to krav til odlingsjord - eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, og den må ha en viss størrelse. Størrelseskravet er ikke tema i denne saken. Det Høyesterett skal ta standpunkt til, er om Gisløys er en eiendom som kan «nyttast til landbruksdrift» etter odelsloven §1, eventuelt om vilkåret ikke lenger er oppfylt på grunn av «skifte av tilhøva» etter odelsloven §23. Selv om §23 uttrykkelig bare viser til §2, er det etter rettspraksis på det rene at også vilkårene i §1 og §3 fortsatt må være oppfylt. Om det nærmere innhold i §1 av betydning for vår sak viser jeg særlig til Rt-1998-450 (Vesterøya), og Rt-2001-561 (Nordtveiten). Jeg siterer fra Vesterøyadommen på side 454:

«Kravet om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen - og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruksdrift trenger ikke være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men den må være en påregnelig driftsmåte, jf Ot.prp.nr.59 (1972-1973) side 51. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold, jf NOU 1972:22 side 44 og avgjørelsene i Rt-1972-1286 og Rt-1974-195.

Problemstillingen er om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er her de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er - ifølge lovforarbeider og rettspraksis - den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift, og karakteren av det området der eiendommen ligger.»

Det vises videre til at det må foretas en objektiv vurdering av om eiendommen kan nyttes til landbruksdrift, og at den aktuelle eiendommen må vurderes uten at det tas hensyn til om det er et marked for eiendommen som tilleggsjord til andre eiendommer. Det uttales dessuten at utleie til beiteformål ikke er landbruksdrift i odelslovens forstand.

Videre viser jeg til uttalelser i Nordtveitendommen på side 566-567:

«Ankemotpartene har anført at de arealkrav §2 oppstiller, må oppfattes som minstekrav, og at det på grunnlag av §1 må stilles krav om at eiendommen kan drives som en selvstendig driftsenhet og gi et betydelig tilskudd til en families

Side:117

underhold. De har gjort gjeldende at det bør stilles krav om en nettoavkastning på 1 G. Dette er jeg ikke enig i. Etter min oppfatning følger det både av lovteksten og forarbeidene at kravet til størrelse er uttømmende regulert av §2.

- - -

Som jeg tidligere har påpekt, må det være en forutsetning for at en eiendom skal kunne være odlingsjord, at det fremstår som realistisk at noen kan tenke seg å drive landbruk på eiendommen med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Dette innebærer at økonomiske betraktninger vil inngå som et moment i vurderingen. Det kan imidlertid ikke oppstilles som noe vilkår for at en eiendom skal være odlingsjord, at den skal kunne drives som en selvstendig driftsenhet. Også eiendommer som har karakter av støttebruk kan være odlingsjord, se for eksempel Rt-2000-1634 (Store Døvik). Etter min oppfatning kan det heller ikke oppstilles krav om noen bestemt minsteavkastning.»

Jeg legger dette til grunn. Det innebærer at det må vurderes konkret om Gisløys kan nyttes til landbruksdrift, ut fra de kriterier som er trukket opp i Høyesteretts praksis.

Det kan ikke uten videre stilles opp en forutsetning om at enhver eiendom som tilfredsstiller arealkravene i §2, også tilfredsstiller kravet til landbruksdrift i §1. Odelsloven §1 inneholder både et arealkrav og et krav til eiendommens egnethet for landbruksdrift. I Rt-2000-1634 på side 1640-1641 (Store Døvik) uttaler førstvoterende om dette:

«Lovgiver har i odelsloven §2 satt en nedre arealgrense for odlingsjord til 10 dekar jordbruksareal. I dette ligger etter min mening en forutsetning om at en eiendom som Store Døvik med et alminnelig godt jordbruksland som klart overstiger dette minsteareal, i utgangspunktet vil tilfredsstille kravene til odlingsjord med mindre det foreligger spesielle grunner som gjør at eiendommen allikevel ikke kan påregnes nyttet til landbruksdrift, jf. odelsloven §1.»

Dette synspunktet står imidlertid etter min mening sterkest når det, slik som førstvoterende beskriver Store Døvik, dreier seg om et alminnelig godt jordbruksland i et jordbruksområde - altså områder som var og hadde vært drevet som dette. Spørsmålet i saken var om fortsatt landbruksdrift, eventuelt i endret form, ville være tilstrekkelig regningssvarende. I en sak som vår, der det ikke har vært drevet jordbruk på over 50 år, og der det eventuelt er snakk om å starte opp skogsdrift, som ikke tidligere har vært drevet der, har dette synspunktet etter min oppfatning mindre betydning.

Jeg finner også grunn til å nevne at det ble foretatt en endring i arealgrensene i odelsloven §2 ved lovendring 4. mai 2001 nr. 17. I Ot.prp.nr.33 (2000-2001) heter det om §2 i kapittelet om praksis og gjeldende rett, på side 16:

«Det har sjelden blitt reist tvil om at en eiendom med 10 dekar jordbruksareal eller minst 100 dekar produktiv skog er odlingsjord. Rt-1998-450 og en rekke etterfølgende dommer i underinstansene kan imidlertid tyde på at domstolene i dag legger relativt stor vekt på de øvrige momentene som helhetsvurderingen etter §1 gir anvisning på. Det finnes etter dette flere eksempler på at domstolene har slått fast at eiendommer med betydelig større produktive arealer enn det som følger av §2 ikke oppfyller kravene til odlingsjord.»

Side:118

Under omtalen av forslaget uttaler departementet i sine merknader på side 52:

«Noen høringsinstanser har vist til at forslaget til endring av arealgrensen vil avspeile virkeligheten på en bedre måte enn gjeldende bestemmelse. Departementet gjør oppmerksom på at forslaget i og for seg ikke er begrunnet ut fra et ønske om å oppnå dette. Forslaget løser heller ikke usikkerheten for de odelsberettigede mht. hvilke eiendommer som er odlet eller kan odles, jf. den dreiningen i rettspraksis som er beskrevet under gjeldende rett. En viser i den forbindelse til at kriteriene både i odelsloven §1 og §2 må være oppfylt for at en eiendom kan odles (se omtalen av gjeldende rett i kapittel 3). Etter departementets syn bør vurderingen av hvilke eiendommer som bør være gjenstand for odling, herunder spørsmålet om forholdet mellom odelsloven §1 og §2, vurderes av det fremtidige odelslovutvalget.»

Proposisjonen viser særlig til Vesterøyadommen inntatt i Rt-1998-450, som jeg har redegjort for tidligere.

Når det gjelder Gisløys, er forholdet, som jeg flere ganger har vært inne på, at det ikke har vært drevet noen form for jordbruksdrift i odelslovens forstand siden 1947. Den bruk som eventuelt er den aktuelle nå - skogsdrift - har aldri vært drevet på eiendommen. Spørsmålet er da om det er påregnelig at noen vil erverve eiendommen med sikte på slik drift, og om driften i tilfelle vil gi et tilskudd av betydning for en families underhold. Selv om det ikke kan stilles opp noe minstekrav til avkastning, er det klart at størrelsen av det tilskuddet driften kan ventes å gi må tillegges betydning ved denne påregnelighetsvurderingen.

Lagmannsretten refererer en registrering fra Telemark Tømmersalgslag fra juli 1999 der det, for furuskogens vedkommende, er anslått et årlig balansekvantum på 44 m3, redusert for topp og avfall til ca 40 m3 . Denne registreringen, ved avdelingssjef Roy Reidarsen, var utført på anmodning av Olav T. Kvaalen. Reidarsen uttalte i sin forklaring for lagmannsretten at skogteigen var drivverdig, og antok at kvantumet kunne økes noe ved skogkulturarbeider. Han anbefalte et driftsmønster basert på uttak hvert 10.-15. år. Forstkandidatene Øistein Sønstegård og Jens Risvand, som på oppdrag av Else Kvaalen hadde utarbeidet en kommentar til Reidarsens registrering, anslo årlig netto balansekvantum til ca 40 m3 og årlig nyttbar tilvekst til ca 30 m3 . Basert på dagens priser anslo de årlig bidrag fra skogteigen til å ligge mellom 2.875 og 6.000 kroner. Lagmannsretten fant at det neppe var mulig å anslå bidraget fra skogteigen nøyaktigere enn dette. For Høyesterett er det opplyst at tallet 6.000 kroner bygger på en regnefeil, slik at høyeste beløp i anslaget skal være 5.000 kroner.

Begge parter har for Høyesterett lagt frem og påberopt seg ytterligere anslag og beregninger fra disse sakkyndige, og fra andre. Else Kvaalen har dessuten, som jeg har vært inne på, foretatt prøvehugst på to parseller. Det fremlagte materialet rokker likevel ikke ved at det uansett må bli snakk om et anslag, og det er ikke kommet frem tall som avviker vesentlig fra det lagmannsretten bygger på. For så vidt gjelder furuskogen, finner jeg derfor at lagmannsrettens anslag bør legges til grunn, med den korrigering jeg har gjort rede for. Jeg bemerker at ved bidrag i denne

Side:119

størrelsesorden ville neppe 1.000 kroner fra eller til i året kunne spille noen avgjørende rolle for vurderingen, og selv de beløp Olav T. Kvaalen påberoper seg, ligger svært lavt.

Lagmannsretten har uttalt at den heller ikke vil se bort fra at løvskogen på Gisløys vil kunne gi et visst netto utbytte, og at påregnelig driftsform i så fall vil være vedproduksjon. Lagmannsretten gir imidlertid uttrykk for at vedproduksjon på Gisløys bare vil være en liten del av den samlede skogsdrift. For Høyesterett er det fra begge parter fremlagt forstmessige uttalelser også om løvskogen, og markedet for ved i Vinje er forsøkt belyst. Olav T. Kvaalen hevder at det her foreligger et betydelig inntektspotensiale. Else Kvaalen bestrider dette ut fra de konkrete forhold. Jeg kan ikke se at det som har kommet frem gir grunn til å vurdere spørsmålet annerledes enn lagmannsretten.

Det er med andre ord snakk om inntekter som i tilfelle vil måtte være en ren biinntekt, og i en størrelsesorden så lav at den for de fleste i dag, som nødvendigvis vil måtte ha sin hovedarbeidsplass andre steder, vil fremstå som marginal. Sannsynligheten for at en fornuftig kjøper nå vil starte opp skogsdrift ved eget arbeid og investeringer, eller ved å få andre til å drive ut skogen med sikte på en avkastning på selve driften på høyst 5.000 kroner i året, fremstår etter mitt syn som liten. I tillegg kommer, som forutsatt i Vesterøyadommen, at også forrentning av kjøpesummen må tas i betraktning. Jeg bemerker at jeg ikke finner det avgjørende at inntektene i dette tilfellet må ventes å komme med flere års mellomrom. Periodisk uttak er vanlig i skogbruket og kan som utgangspunkt ikke hindre odelsløsning så lenge inntekten, omregnet på årsbasis, tilfredsstiller de krav som ellers settes opp.

Gisløys har i dag tilleggsinntekter fra småviltjakt-, fiske- og hytteutleie på 8.000 kroner. Jaktrettighetene for øvrig, elg- og reinsdyrjakt, ble utøvet av Knut Kvaalen selv. Som de tidligere retter finner jeg det ikke usannsynlig at disse inntektene kan økes, blant annet ved utleie også av storviltjakten, som det er lagt frem prisopplysninger om. I dag er det på disse områdene eiendommens potensiale først og fremst synes å ligge. Dette er ikke i seg selv til hinder for odelsløsning, og inntektene kunne, dersom skogsdriften hadde vært på et tilstrekkelig nivå, vært tatt i betraktning som et tilleggsmoment. Det samme gjelder inntektene fra beitet med tilhørende hytte, som er på 4.000 kroner. Skogbestanden på Gisløys gir imidlertid etter min mening ikke grunnlag for avvirking med et slikt overskudd som kreves etter rettspraksis, jf. Vesterøyadommen og Nordtveitendommen. Jeg er derfor kommet til at den totalvurdering som skal foretas, fører til at Gisløys i dag ikke fremstår som en eiendom som kan nyttes til landbruksdrift.

Eiendommen er således ikke odlingsjord etter odelsloven §1, og kravet fra Olav T. Kvaalen kan ikke tas til følge. I samsvar med praksis blir slutningen at Else Kvaalen frifinnes. Olav T. Kvaalen har tapt saken og må, etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd jf. §180 annet ledd, erstatte Else Kvaalens omkostninger ved behandling av saken for Høyesterett, samt for de tidligere instanser. Jeg kan ikke se at det er omstendigheter i saken som gjør at unntaksregelen i §172 annet ledd kan komme til anvendelse for noen instans. Advokat Felland har fremlagt omkostningsoppgave på totalt 455.425 kroner, hvorav omkostningene for Høyesterett utgjør 221.374 kroner, som er inklusive merverdiavgift

Side:120

og også omfatter utgifter til sakkyndige. Jeg finner at oppgaven kan tas til følge. I tillegg kommer gebyr for Høyesterett med 15.000 kroner.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Else Kvaalen frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Olav T. Kvaalen til Else Kvaalen 470.425 - firehundreogsyttitusenfirehundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Else Kvaalen frifinnes.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Olav T. Kvaalen til Else Kvaalen 470.425 - firehundreogsyttitusenfirehundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.