HR-2000-1485-K - Rt-2000-2138
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-21 |
| Publisert: | HR-2000-01485-K - Rt-2000-2138 (521-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Rettskraft |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om midlertidig forføyning som ble avvist i lagmannsretten. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-2000-1689 - Høyesterett HR-2000-01485, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A og B (advokat Aksel Kayser) mot C (advokat Knut R. Nergaard) |
| Forfatter: | Gussgard, Matningsdal, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §180, §286, §384, §403, §404, §99, Norske Lov (1687), Avtaleloven (1918) §33, §36, Barneloven (1981) §35b |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning som ble avvist i lagmannsretten.
A (tidl. - - -) og C giftet seg i 1987, og ble separert i 1993 ved bevilling fra fylkesmannen. De fikk datteren D 29. september 1989. I forbindelse med separasjonen avtalte de at datteren skulle bo hos moren, med vanlig samværsrett for faren. A anla søksmål mot C 5. desember 1994 med krav som omfattet skifteoppgjøret og samværsretten med datteren. Saken ble hevet 22. august 1995 da partene inngikk rettsforlik. Etter rettsforliket skulle C betale 300.000 kroner til A. I tilknytning til denne utbetalingen inneholdt forliket disse vilkår:
«3. Engangsbeløpet skal utbetales under forutsetning av at A forplikter seg til å bosette seg i Bergen kommune i minst 7 - sju - år regnet fra den 22. august 1995. Flytting til en annen kommune enn Bergen kommune - innenfor nevnte sjuårsperiode - skal bare finne sted etter skriftlig samtykke fra C.
4. Engangsbeløpet nevnt i pkt. 2 ovenfor skal innbetales til advokat Jan R. Blicks klientkonto senest innen 30. september 1995 som besørger viderebetaling til A etter at det er utformet og tinglyst en pantobligasjon til sikkerhet for As eventuelle tilbakebetalingsplikt, jf. pkt. 6.
5. Begge parter plikter å yte den nødvendige medvirkning til en fleksibel gjennomføring av Cs samværsrett med D. Alle viktige endringer i Ds livssituasjon skal først foretas etter at begge foreldre er konsultert.
6. Brudd på de forutsetninger som er nedfelt i pkt. 3 utløser plikt for A til å tilbakebetale engangsbeløpet på NOK 300.000 til C. Brudd på den forutsetning som er nedfelt i pkt. 5 i - løpet av sjuårsperioden - utløser plikt for A til å tilbakebetale NOK 150.000 til C. Av den grunn skal det utstedes en pantobligasjon stor NOK 300.000 fra A til C som blir å tinglyse som heftelse på den eiendom som nå er anskaffet av B. B forutsettes å yte den nødvendige medvirkning til at slik tinglysing kan finne sted. Tilbakebetalingsbeløpet forfaller til betaling ved påkrav. Først fra et eventuelt påkrav beregnes 12% morarenter. Etter utløpet av sjuårperioden skal pantobligasjonen slettes som heftelse på eiendommen.»
Rettsforliket ble tiltrådt av B som da var blitt As ektefelle. I samsvar med punkt 6 i forliket ble det 13. oktober 1995 tinglyst en pantobligasjon pålydende 300.000 kroner på Bs eiendom gnr. 11 bnr. 192 i Bergen kommune.
Ekteparet A/B anla 26. januar 2000 søksmål mot C ved Bergen byrett der det ble lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: I rettsforlik inngått 22.08.95 i sak 94-02337 A/02 ved Bergen byrett kjennes mot 3, 4 og 6 ugyldig og C dømmes til å utlevere til B og A pantobligasjon undertegnet 04.10.95 og tinglyst på eiendommen gnr. 11 bnr. 192 i Bergen kommune 13.10.95 påført slettelseserklæring.
Subsidiært: C dømmes til å utlevere i original til A og B pantobligasjon utferdiget 14.10.95 og tinglyst på eiendommen gnr. 11 bnr. 192 i Bergen Kommune 13.10.95 påført slettelseserklæring innen 2 - to - uker fra forkynnelsen.
2. C dømmes til å betale erstatning til A og B med beløp oppad begrenset til kr 100.000,-. samt forsinkelsesrenter fra forfall og frem til betaling skjer.
3. C erstatter B og A med fulle saksomkostninger.»
Stevningen inneholdt også en begjæring om midlertidig forføyning med slik påstand:
«1. Kravet om midlertidig forføyning tas til følge.
2. Som sikkerhet for krav C kan gjøre gjeldende i medhold av rettsforlik inngått 22.08.95 blir kr 300.000,- stående på meglerkonto til DnB Eiendomsmegling A/S i Bergen frem til 22.08.02 eller ført dette hvis saken er rettskraftig avgjort eller etter nærmere avtale mellom partene, og C tilpliktes til å utlevere til DnB Eiendomsmegling A/S pantobligasjon undertegnet av A og B 04.10.95 og tinglyst på eiendommen gnr. 11 bnr. 192 i Bergen Kommune påført rettelsespåtegning.
3. Forføyningen gjennomføres ved at namsmannen om nødvendig avhenter pantobligasjon hos C og leverer den til DnB Eiendomsmegling A/S v/ Hasse Annaniassen samt C pålegges tvangsbot med kr 5.000,- for hver dag som går uten at pantobligasjonen utleveres med slettelsespåtegning. DnB Eiendomsmegling A/S v/ Hasse Annaniassen varsles om at pantobligasjon deretter kan slettes og at kr 300.000,- skal holdes tilbake på meglerkontoen.
4. C erstatter A og B med fulle saksomkostninger.»
I sitt tilsvar la C ned påstand om frifinnelse i så vel søksmålet som saken om midlertidig forføyning.
Bergen byrett behandlet begjæringen om midlertidig forføyning uten muntlige forhandlinger, og avsa 5. mai 2000 kjennelse hovedsakelig i samsvar med den påstanden som var nedlagt av ekteparet A/B. C begjærte deretter muntlig forhandling og la ned påstand om at kjennelsen skulle oppheves og at han skulle frifinnes. Samtidig endret han sin prinsipale påstand i søksmålet til avvisning. Dessuten anla han motsøksmål hvor han krevde erstatning.
I saken om midlertidig forføyning ble det holdt muntlige forhandlinger 7. juni 2000. Bergen byrett avsa 11. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
«1. Bergen byretts kjennelse av 5. mai 2000 i sak nr. 2000-00267 A/01 oppheves.
2. Begjæring om midlertidig forføyning fra A og B avvises.
3. A og B tilpliktes in solidum, en for begge og begge for en, å betale saksomkostninger til C med kr 27.486,- -kronertjuesjutusenfirehundreogåttiseks-.
4. Oppfyllelsesfristen for det i punkt 3 nevnte er 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 31. oktober 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes, med den tilføyelse at det på saksomkostningene påløper morarente med 12% fra 14.08.2000 til oppgjør finner sted.
2. A og B betaler in solidum i saksomkostninger for lagmannsretten til C kr 5.000,- -kronerfemtusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. De har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har tolket loven feil når den har lagt til grunn at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises fordi hovedkravet er rettskraftig avgjort ved rettsforliket fra 1995. Rettsforliket inneholder punkter som ikke var gjenstand for søksmål den gang, og disse er ikke rettskraftig avgjort ved rettsforliket. Rettsforliket er dessuten i strid med preseptorisk rett (barneloven §35b) som har blitt lovfestet i tiden etter at rettsforliket ble inngått. Videre gjøres det gjeldende at etterfølgende mislighold av rettsforliket og salget av den eiendom som C fikk pantesikkerhet i, utgjør etterfølgende omstendigheter som kan prøves i ny sak, herunder i krav om midlertidig forføyning.
Subsidiært påberopes saksbehandlingsfeil, idet premissene for lagmannsrettens kjennelse er så vidt mangelfulle at kjennelsen må oppheves.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Byrettens kjennelse 5. mai 2000 i sak nr. 2000 - 00267 A/01 punkt 1 og punkt 2 stadfestes slik at tvangsboten settes til et beløp fastsatt av retten og oppad begrenset til kr 5.000,- pr. dag.
Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger med kr 29.126,- i byrett og kr 8.600,- i lagmannsrett, herunder kr 5.000,- i salær og kr 3.600,- i rettsgebyr, samt kr 4.600,- i høyesterett, herunder kr 3.600,- i rettsgebyr.»
C anfører at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Rettsforlik kan ikke angripes på annen måte enn ved anke, slik at det ikke kan anlegges rettssak hvor det anføres at rettsforliket er ugyldig eller en nullitet.
Han har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. Morarenter for saksomkostningene påløper med 12% fra 14.11.2000 til oppgjør finner sted.
2. C tilkjennes sakens omkostninger med kr 2.750,-.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål. Selv om lagmannsretten har stadfestet byrettens avvisningskjennelse, gjelder kompetansebegrensningene i tvistemålsloven §404, jf. Rt-1989-1152 og Rt-1993-103. Utvalget kan dermed bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.
Om avvisningsspørsmålet uttaler lagmannsretten:
«Lagmannsretten er enig med byretten i at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises etter bestemmelsen i tvistemålsloven §163, første ledd, idet de forhold kravet gjelder allerede er rettskraftig avgjort ved rettsforliket. Lagmannsretten finner det ellers tilstrekkelig å vise til det byretten uttaler om dette.»
I det avsnittet i byrettens kjennelse som lagmannsretten viser til, heter det bl.a.:
«Angjeldende punkter, punktene 3, 4 og 6, i rettsforliket hevdes prinsipalt å være en nullitet som stridende mot preseptorisk lov, subsidiært at de må settes til side som stridende mot ærbarhet, jf. Norske Lov 5-1-2, eventuelt at de vil virke urimelige og derfor må settes til side med hjemmel i Avtalelovens §33 og §36. Retten må legge til grunn at det foreligger et formelt gyldig rettsforlik. Det er etter omstendighetene ikke grunnlag for å anse de punkter som angripes i rettsforliket, som nulliteter. Et inngått rettsforlik har virkning som en rettskraftig dom, jf. Tvistemålslovens §286 første ledd, jf. §99. Rettsforliket er ikke påanket, hvilket det under visse forutsetninger er anledning til, jf. Tvistemålslovens §286 annet ledd, jf. §99. Dette innebærer, slik retten ser det, at begjæringen om midlertidig forføyning må avvises, jf. Tvistemålsloven §163 første ledd, slik saksøkte har påstått.»
For lagmannsretten var det, i tillegg til forhold som etter As oppfatning måtte medføre at rettsforliket opprinnelig var ugyldig, også påberopt mislighold og etterfølgende lovgivning. Dersom det anføres at et rettsforlik ikke lenger er bindende som følge av etterfølgende omstendigheter, foreligger det som utgangspunkt et nytt krav hvor rettskraftvirkningen av rettsforliket ikke stenger for nytt søksmål, jf. Rt-1987-1154 og Rt-1992-1711. Men retten er ikke uten videre bundet av saksøkernes pretensjoner. Dersom pretensjonen er åpenbart uholdbar, må søksmålet avvises. Om dette og om forholdet ved ny lovgivning vises til Skoghøy: Tvistemål (1998), side 808 flg.
Verken lagmannsretten eller byretten har drøftet betydningen av at det er påberopt etterfølgende omstendigheter som eventuelt må medføre at rettsforliket ikke stenger for ny sak. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er dermed mangelfulle slik at kjennelsen må oppheves, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd jf. §384 annet ledd nr. 5.
Kjæremålet har ført fram, og C må pålegges å erstatte de kjærende parter saksomkostningene for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Advokat Kayser har oppgitt at det totalt kreves tilkjent omkostninger med 4.600 kroner hvorav rettsgebyret utgjør 3.600 kroner. Beløpet tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler C til A og B i fellesskap 4.600 - firetusensekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.