HR-2000-19-B - Rt-2000-610
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-04-13 |
| Publisert: | HR-2000-00019-B - Rt-2000-610 (154-2000) |
| Stikkord: | (Breivik-dommen), Arbeidsrett, Avtalerett, Bristende forutsetninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en forretningsbank under avvikling var bundet av en pensjonsavtale, som ble inngått ved administrerende direktørs fratreden fra sin stilling i banken.
Byretten og lagmannsretten gav Oslobanken medhold i at de ikke var bundet av pensjonsavtalen og bygget det på læren om bristende forutsetninger etter Avtaleloven (1918) § 36. Høyesterett avgjorde at pensjonsforpliktelsene overfor Breivik var bindende for Oslobanken. Selv om det ikke var klart at pensjonsavtalen var behandlet av de kompetente organer i banken, representantskapet og styret i fellesmøte eller representantskapet alene, kunne ikke banken påberope eventuelle kompetansemangler etter å ha utvist passivitet vedrørende dette frem til 1998. Høyesterett mente at det heller ikke var urimelig av Breivik å gjøre pensjonsrettighetene gjeldende. Oslobanken hadde erkjent at pensjonsordningen var vanlig for administrerende direktører i banker. Den omstendighet at Breivik hadde medvirket til at Oslobanken fikk problemer i 1988, sett i sammenheng med at banken senere ble insolvent og ble besluttet avviklet, ga ikke banken grunnlag for å anse seg ubundet av sin pengeforpliktelse overfor Breivik. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 1996-04776 A/31 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-750 A/03 - Høyesterett HR-2000-00019B (sak nr. 304/1999) |
| Parter: | Jan G. Breivik (advokat Arne Os) mot Oslobanken AS under avvikling (advokat Liv Torill Evenrud Kjeldsberg - til prøve) |
| Forfatter: | Aarbakke, Utgård, Flock, Lund, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Forretningsbankloven (1961) §11, §11a, §14, §15, §32, §41, Aksjeloven (1976) §11-2, §8-15, §8-23, §9-5, Banksikringsloven (1996) §3-4, Folketrygdloven (1997) §1-4, Skatteloven (1999), Konkursloven (1984), Dekningsloven (1984) |
Dommer Aarbakke: Saken gjelder spørsmålet om en forretningsbank under avvikling er bundet av en pensjonsavtale, som ble inngått ved administrerende direktørs fratreden fra sin stilling i banken.
Oslobanken AS ble stiftet 15. juni 1984. Initiativtaker og en av stifterne var Jan G. Breivik. Han ble ansatt som bankens første administrerende direktør og ble dermed medlem av bankens styre.
Samtidig med stiftelsen av Oslobanken ble det opprettet en tjenestepensjonskasse for bankens ansatte, innen rammen av skatteloven 1911 §44 første ledd bokstav k. Breivik ble medlem av pensjonskassen. Ved full opptjening ville han etter vedtektene for pensjonskassen fra fylte 67 år være berettiget til en årlig pensjon som tilsvarte pensjon av et grunnlag tilsvarende tolv ganger folketrygdens grunnbeløp (12 G), jf. folketrygdloven §1-4.
Da Breivik ble ansatt, ble det ikke opprettet ansettelseskontrakt for ham. Et utkast til ansettelseskontrakt for administrerende direktør ble senere utarbeidet av en komité, og fremlagt for bankens styre 3. mars 1988. Etter utkastet punkt 6 skulle administrerende direktør være medlem av bankens pensjonskasse. Men han skulle ha pensjonsrettigheter utover dette: Pensjonspremien skulle betales av banken. Pensjonsalderen skulle være 60 år. Pensjonsgrunnlaget skulle være administrerende direktørs årslønn, og den delen av pensjonen som ikke ble dekket av pensjonskassen, skulle «dekkes over bankens drift». Styret besluttet å la komitéen arbeide videre med utkastet. Etter det som hendte senere, ble ansettelseskontrakten aldri inngått.
Før arbeidet med ansettelseskontrakten var blitt videreført, oppsto det nemlig en tillitskonflikt mellom noen av styremedlemmene i Oslobanken og Breivik, som hadde støtte fra de øvrige styremedlemmene. De styremedlemmene som ikke lenger hadde tillit til Breivik, mente at det forelå svikt i administrerende direktørs rapportering til styret av tapsutsatte engasjementer og også svikt i hans oppfølgning av slike engasjementer. Konflikten ble løst ved at Breivik 17. mars 1988 fratrådte stillingen som administrerende direktør og gikk ut av styret. To styremedlemmer forhandlet samme dag en fratredelsesavtale med Breivik, som de to styremedlemmene undertegnet «etter fullmakt». I fratredelsesavtalen ble blant annet bestemt at Breivik skulle stå til rådighet for banken i 12 måneder, og dessuten blant annet dette:
«2. Partene er enig om følgende:
- Full lønn m/tilleggsytelser som bilgodtgjørelse, telefon, pensjon (som i utkast til avtale) gis. Ytelsene skal gis i 2 år fra dato.»
Kort tid etter Breiviks fratreden ble det reist spørsmål om han kunne fortsette som medlem av bankens pensjonskasse. Spørsmålet ble løst ved at pensjonskassens pensjonsforpliktelse ble overført til et forsikringsselskap. Også pensjonsrettighetene etter pensjonsforsikringen var begrenset til pensjon av et grunnlag på 12 G, og til pensjon fra fylte 67 år. Breivik gjorde under henvisning til det gjengitte punktet i fratredelsesavtalen krav på pensjonsrett utover dette.
Etter forhandlinger ble det 6. september 1990 inngått en særskilt pensjonsavtale mellom banken ved administrerende direktør og Breivik, som - i samsvar med utkastet til ansettelseskontrakt 1988 - blant annet gikk ut på at pensjonsalderen skulle være 60 år, at pensjonsgrunnlaget skulle være administrerende direktørs lønn, og at pensjon mellom fylte 60 og fylte 67 år og pensjon på grunnlag utover 12 G etter fylte 67 år skulle dekkes direkte over bankens drift. I pensjonsavtalen var det således bestemt:
«... Den pensjon som knytter seg til perioden fra Breivik har fylt 60 år til han har fylt 67 år og den pensjon som knytter seg til lønn over 12 G dekkes direkte over Oslobankens drift og er nærmere regulert under pkt. 1 nedenfor.
1. Pensjonsytelser til Jan G. Breivik som skal dekkes direkte over bankens drift:
| Alderspensjon fra 60-67 år: | kr 106.954,- |
| Alderspensjon fra 67 år: | kr 47.830,- |
| Uførepensjon til 67 år: | kr 47.830,- |
| Ektefellepensjon: | kr 30.746,- |
| Barnepensjon til 21 år: | kr 13.666,- |
De beløp som er angitt er de opptjente pensjoner født xx.xx.1990. Vilkår for rett til pensjon følger pensjonskassens vedtekter slik de til enhver tid lyder.»
Våren 1993 ble det konstatert at Oslobankens aksjekapital var tapt. Forretningsbankenes Sikringsfond stilte 28. mai 1993 en garanti for «bankens nåværende og dens fremtidige forpliktelser». Den 13. mai 1993 inngikk Oslobanken avtale med Statens Banksikringsfond om å skyte inn ny aksjekapital med sikte på å få gjennomført en avvikling av banken, styrt etter forretningsmessige prinsipper.
Ekstraordinær generalforsamling 16. desember 1993 besluttet banken oppløst i medhold av den dagjeldende forretningsbankloven §32 femte ledd (någjeldende banksikringsloven 6. desember 1996 nr. 75 §3-4 femte ledd), og det ble valgt avviklingsstyre.
Etter et møte med Breivik 7. november 1995 meddelte avviklingsstyret i brev 13. februar 1996 at banken ikke ville stå ved pensjonsavtalen med Breivik, i den utstrekning denne skulle oppfylles av banken. Som grunnlag ble anført dels at bankens forpliktelse var betinget av fortsatt drift, dels at banken var ubundet etter alminnelige avtalerettslige prinsipper.
Ved stevning til Oslo byrett 13. juni 1996 reiste Breivik søksmål mot Oslobanken under avvikling med prinsipal påstand fremsatt i prosesskrift 2. september 1997 om å bli tilkjent 1,3 mill. kroner med tillegg av renter og omkostninger og subsidiær påstand fremsatt i samme prosesskrift om at pensjonsavtalen 6. september 1990 var bindende for banken. Oslo byrett avsa 27. november 1997 dom med slik domsslutning:
«1. Oslobanken AS (u.a.) frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»
Byretten bygget på at banken var fri sin pensjonsforpliktelse etter læren om bristende forutsetninger.
Jan G. Breivik påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, som 28. juni 1999 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Jan G. Breivik 93.908,25 - nittitretusennihundreogåtte 25/100 - til Oslobanken AS under avvikling i saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten anvendte avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger. Lagmannsretten la til grunn at Oslobankens tap av egenkapitalen og den avvikling som ble følgen av dette, var en bristende forutsetning for pensjonsavtalen. Når pensjonen skulle utbetales en gang i fremtiden, ville utbetalingene måtte belastes tredjemann, all den tid banken ikke kunne avsette midler til dekning. Lagmannsretten la vekt på at Breivik hadde medvirket til den situasjon som medførte at Oslobanken måtte avvikles. Bortfall av avtalen ville etter lagmannsrettens mening ikke ramme Breivik urimelig hardt, idet han hadde mulighet for å opparbeide nye pensjonsrettigheter. At det var gått en del tid, ble ikke tillagt betydning siden pensjonsavtalen ville få virkning først på et senere tidspunkt, og Breivik ikke hadde innrettet seg på avtalen.
Jan G. Breivik har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunner er feil i bevisbedømmelsen og feil i rettsanvendelsen.
Saken står i en noe annen stilling for Høyesterett enn for lagmannsretten. Den ankende part har begrenset sin påstand, og begge parter har frafalt enkelte anførsler. Oslobanken anfører således ikke lenger at saken kan løses ved en tolkning av pensjonsavtalen, og heller ikke at Breiviks personlige økonomi - bortsett fra hans pensjonsforhold - skal tillegges betydning ved anvendelsen av avtaleloven §36. I et felles prosesskrift 8. mars 2000 til Høyesterett har partenes prosessfullmektiger dessuten anført:
«Følgende kan legges til grunn uten særskilt bevisførsel:
1. Jan G. Breivik hadde ingen ansettelsesavtale før fratreden i 1988.
2. Partene er enige om det materielle innholdet i avtalen av 6. september 1990, dvs at avtalen regulerer pensjon fra fylte 60 år, samt alderspensjon fra fylte 67 år, uførepensjon, barnepensjon og ektefellepensjon med beløp som angitt i avtalen.
3. Det er enighet om at det i forbindelse med representantskapets behandling av Breiviks fratreden den 17. mars 1988, ble opplyst at det var inngått en avtale mellom Breivik og Oslobanken. Det er enighet om at det på møte ikke ble orientert om avtalens innhold.
4. Det er enighet om at det kan legges til grunn uten særskilt bevisførsel at det er vanlig at administrerende direktører i forretningsbanker har 60 år som pensjonsalder og opparbeidelsesgrunnlag utover 12 G, og at Breiviks avtale har en økonomisk ramme som ikke er uvanlig for tilsvarende stillinger.»
Den ankende part, Jan G. Breivik, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Lagmannsretten har bygget på en uriktig oppfatning av hva Breiviks pensjonsrettigheter etter pensjonsavtalen går ut på. Breivik vil ikke, slik lagmannsretten synes å legge til grunn, ha rett til pensjon utover 12 G, men rett til pensjon av et grunnlag ut over 12 G. Videre har lagmannsretten tatt feil når den ser bort fra at pensjonsrettigheter må opparbeides over tid, og at tap av rettigheter som er opparbeidet, ikke kan tas igjen. Lagmannsretten har heller ikke forstått på hvilke tidspunkter pensjonsrettighetene, særlig uførepensjonen, vil kunne bli aktuelle.
Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at pensjonsavtalen i utgangspunktet var bindende for Oslobanken. Breivik hadde ikke kunnskap om at pensjonsavtalen ikke var behandlet av representantskapet, eventuelt av representantskapet og styret i fellesmøte. Både da fratredelsesavtalen og da pensjonsavtalen ble inngått, var han i god tro med hensyn til eventuell kompetanseoverskridelse innad i banken. Breivik hadde ingen oppfordring til å undersøke behandlingsmåten i banken nærmere. I forhandlingene om pensjonsavtalen var kompetansespørsmålet aldri noe tema. Breivik har hatt grunn til å regne med at de nødvendige etterfølgende godkjennelser har foreligget. Allerede fra regnskapsåret 1989 hadde bankens regnskap, som var undertegnet av styret og vedtatt av representantskapet, en noteopplysning om en individuell pensjonsforpliktelse, som ikke kunne være noen annen enn pensjonsforpliktelsen overfor Breivik. Under enhver omstendighet er bankens innsigelser vedrørende kompetanseoverskridelser fremsatt for sent.
Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at pensjonsforpliktelsen er bortfalt i henhold til avtaleloven §36 eller læren om bristende forutsetninger. Svikt i en skyldners personlige økonomi kan etter sikker rettsoppfatning ikke anses relevant som bortfallsgrunn for en pengeforpliktelse. Iallfall må dette gjelde en profesjonell skyldner, og særlig en bank. For en bank ville et uttrykkelig forbehold i tilfelle være nødvendig, og noe slikt forbehold ble ikke tatt fra Oslobankens side.
Det dreier seg om en avtale mellom profesjonelle parter, som begge var bistått av juridiske og pensjonskyndige rådgivere. Pensjonsavtalen ligger utenfor kjerneområdet for avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger. Breivik hadde tatt initiativet til Oslobanken og vært dens daglige leder i oppstartingsfasen. Bankens styrende organer ville gi ham et skikkelig sluttvederlag når han måtte fratre. Pensjonsavtalen var i sitt innhold vanlig for administrerende direktører i banker. Pensjonsrettigheter har etter en alminnelig vurdering i dag krav på et bedre vern enn de fleste andre pengekrav. I dette tilfellet er alle de øvrige av Oslobankens pengekreditorer sikret fullt oppgjør ved garantien fra Forretningsbankenes Sikringsfond. Breivik kan ikke stilles dårligere.
Breiviks medvirkning til at Oslobanken kom i økonomiske vanskeligheter, kan ikke tillegges betydning for spørsmålet om det er urimelig å gjøre pensjonsrettighetene gjeldende. Da avtalene ble inngått i 1988 og 1990, var bankens organer klar over bankens problemer og Breiviks eventuelle medvirkning til at disse var oppstått. Fratredelsesavtalen var et av de midler bankens organer valgte for å løse problemene. Det er for øvrig ikke påvist at Breiviks forhold hadde større betydning for utviklingen i Oslobanken enn andre administrerende direktører hadde for utviklingen i sine banker. Kritikkverdige forhold fra Breiviks side som ikke var kjent for bankens organer i 1988 og 1990, er ikke påvist.
Oslobankens etterfølgende insolvens og beslutningen i 1993 om oppløsning og avvikling av banken ble ikke forutsett da avtalene ble inngått i 1988 og 1990, og kan under ingen omstendighet tillegges relevans. Iallfall i september 1990 var det klart at banken hadde pådratt seg store tap og at bankens egenkapital kunne være gått tapt. Den alminnelige bankkrise var på dette tidspunkt i full utvikling. Utfallet av denne varierte fra bank til bank. Noe forbehold med hensyn til avvikling ble heller ikke da tatt fra Oslobankens side, enda dette måtte være nærliggende hvis banken tenkte slik den anfører nå. Under enhver omstendighet måtte det foreligge tungtveiende grunner for at banken skulle bli fri en pengeforpliktelse. Slike grunner foreligger ikke.
At opprettholdelse av pensjonsforpliktelsen vil bli belastet garantisten, kan ikke tillegges betydning som argument for bortfall. På den annen side har det betydning i motsatt retning at pensjonsavtalen hjemler pensjonsrettigheter for Breiviks ektefelle og barn.
Også i forhold til avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger må Oslobankens passivitet ha betydning som argument mot bortfall av pensjonsrettighetene.
Den ankende part, Jan G. Breivik, har nedlagt slik påstand:
«1. Pensjonsavtale av 6.9.1990 mellom Oslobanken AS (u. a.) og Jan G. Breivik kjennes gyldig.
2. Oslobanken AS (u. a.) dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten, Oslobanken AS under avvikling, har i hovedtrekk anført:
Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at pensjonsavtalen i utgangspunktet var bindende for Oslobanken. Etter forretningsbankloven §15 er det i en forretningsbank representantskapet og styret i fellesmøte som kan ansette administrerende direktør, og etter en bestemmelse i den dagjeldende forretningsbankloven §11a tredje ledd (som ved endringslov 15. juni 1990 nr. 19 ble inntatt i forretningsbankloven §11 sjuende ledd), er det representantskapet som treffer vedtak om godtgjørelse for administrerende direktør. Selv om Oslobankens representantskap var orientert om at fratredelsesavtalen var inngått, hadde representantskapet ikke kjennskap til pensjonsavtalens innhold, og kan ikke anses for å ha vedtatt pensjonsforpliktelsen. Representantskapet hadde ikke oppfordring til av eget tiltak å ta pensjonsavtalen opp til behandling som sak. Det er uten betydning om representantskapet ville ha godkjent pensjonsavtalen dersom den var blitt behandlet.
De styremedlemmer som inngikk fratredelsesavtalen 1988, var ikke legitimert til å binde Oslobanken. Heller ikke administrerende direktør var legitimert da pensjonsavtalen 1990 ble inngått. Under enhver omstendighet var Breivik ikke i god tro med hensyn til kompetansemanglene. Selv om han ikke visste at pensjonsavtalens innhold ikke var behandlet av representantskapet, burde han ha innsett at så ikke hadde skjedd, og han hadde grunn til å undersøke dette nærmere. Dette følger av kravet til redelighet.
Oslobanken er ikke blitt bundet ved etterfølgende passivitet eller annet forhold fra representantskapets side. Representantskapet fikk aldri kunnskap om pensjonsavtalens innhold. Kunnskap er et vilkår for at passivitet skal kunne føre til at banken ble bundet. En noteopplysning i bankens regnskap fra 1989 av om en pensjonsforpliktelse, ga ikke tilstrekkelig grunn for styret eller representantskapet til å undersøke nærmere. Opplysninger i et regnskap kan ikke i seg selv tillegges rettsstiftende betydning. Ved vurderingen av en eventuell passivitet har det betydning at Breivik ikke hadde innrettet seg på pensjonsavtalen.
Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet og i det vesentlige i begrunnelsen når det gjelder anvendelsen av avtaleloven §36 og læren om bristende forutsetninger. Vurderingen må ta utgangspunkt i situasjonen etter at Breivik hadde oppebåret de andre fordelene som fratredelsesavtalen ga ham rett til. Disse var betydelige. Det vil være urimelig om Breivik i tillegg kan gjøre gjeldende pensjonsrettighetene.
Pensjonsrettighetene i seg selv går ut over det som anses som en rimelig pensjon i vårt samfunn, både når det gjelder pensjonsalder og pensjonsbeløp. Det er vist til uttalelser i stortingsdokumenter om hva som er rimelige pensjoner innen folketrygden og de private pensjonsordninger som er delfinansiert ved fradrag for premie ved skatteligningen. At pensjonsavtalen i sitt innhold ikke er uvanlig, er ikke tilstrekkelig til å gjøre den rimelig når avtalen er inngått i forbindelse med administrerende direktørs fratreden. De pensjonsrettighetene som Breivik har betinget seg, er ikke beskyttelsesverdige.
De sentrale elementene i rimelighetsvurderingen er ellers at Breivik som administrerende direktør og styremedlem hadde medvirket til at Oslobanken i 1988 var kommet i alvorlige økonomiske vanskeligheter, som banken ikke klarte å komme seg ut av, at banken senere ble insolvent som følge av dette og at insolvensen ledet til at banken måtte avvikle. Disse forholdene må sees i sammenheng. Bare få banker måtte avvikle etter bankkrisen i begynnelsen av 1990-årene. Oslobankens stilling var derfor særlig alvorlig. At Breivik var initiativtaker til Oslobanken, gjør det urimelig at han ikke skal bære en viss risiko for utviklingen av bankens økonomi.
Breiviks muligheter for å opparbeide nye pensjonsrettigheter etter at han fratrådte i 1988, og de nye pensjonsrettighetene han faktisk har opparbeidet, må også tillegges betydning.
Det bestrides at Oslobanken har utvist relevant passivitet vedrørende det etterfølgende bortfall av pensjonsforpliktelsen.
Ankemotparten, Oslobanken AS u. a., har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Oslobanken AS (u. a.) tilkjennes saksomkostninger for byretten og for Høyesterett.»
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Spørsmålet er om Oslobanken er ubundet av punktet om pensjonsrettigheter for Jan G. Breivik i fratredelsesavtalen 1988, jf. pensjonsavtalen 1990 som representerer en klargjøring og presisering av dette punktet. Hvis banken ble bundet i 1988, er det unødvendig å gå inn på spørsmålet om banken ble bundet av pensjonsavtalen 1990 isolert sett. Jeg nevner at fratredelsesavtalen er gjennomført på alle andre punkter enn det punktet saken gjelder.
Jeg behandler først spørsmålet om Oslobanken er ubundet av punktet om pensjonsrettigheter i fratredelsesavtalen på grunn av kompetansemangel hos de personer som representerte banken overfor Breivik da.
De to styremedlemmene som på bankens vegne undertegnet fratredelsesavtalen 1988, handlet etter en særskilt fullmakt. Dette fremgår av avtalen punkt 5. Fullmakten var gitt av styret, og dette måtte være tilstrekkelig for en slik forhandlingsfullmakt. Det nødvendige forbehold om godkjennelse av det kompetente organ i banken er ikke nevnt i avtalen, men må ha vært underforstått mellom dem som inngikk avtalen.
Fratredelsesavtalen ble deretter behandlet i et fellesmøte mellom representantskapet og styret. Jeg antar at fellesmøtet også var det kompetente organ i banken, idet bestemmelsen i forretningsbankloven §15 første ledd nr. 2 som krever fellesmøtebehandling av sak om «tilsetting av banksjef som er medlem ... av hovedstyret», naturlig må forstås slik at den også gjelder sak om en banksjefs fratreden og vilkårene for denne. For øvrig peker jeg på at det var representantskapet som i henhold til den dagjeldende §11a i forretningsbankloven skulle treffe vedtak om godtgjørelse for administrerende direktør.
Fra fellesmøtet 17. mars 1988 er det protokollert:
«Jan G. Breivik orienterte om at han har anmodet styret om å bli løst fra sin stilling som administrerende direktør.
Per Grobstock [styrets formann] meddelte at styret har akseptert Jan G. Breiviks anmodning.
Representantskapet og styret i fellesmøte aksepterte Jan G. Breiviks anmodning om å bli løst fra sin stilling ...»
Partene er for Høyesterett enige om at fellesmøtet i denne sammenhengen fikk opplyst at fratredelsesavtalen var inngått. De er også enige om at deltakerne i fellesmøtet - iallfall representantskapets medlemmer - ikke fikk opplysninger om avtalens nærmere innhold. Selv om ikke alle deltakerne i fellesmøtet fikk opplysninger om fratredelsesavtalens nærmere innhold - herunder om pensjonsforpliktelsen - må avtalen etter min mening i sin helhet være bindende for banken på grunn av etterfølgende forhold.
Det er nærliggende å anta at Breiviks pensjonsrettigheter ble kjent for så vel styrets som representantskapets medlemmer, uten at noen reagerte. Men iallfall hadde det kompetente organ, på grunnlag av det som forelå om fratredelsesavtale for Breivik, foranledning til å innhente nærmere opplysninger om innholdet i avtalen og til å få seg forelagt avtalen.
Slik foranledning hadde for øvrig bankens organer også på grunn av en note til Oslobankens årsregnskap for 1989, hvor det var inntatt en redegjørelse for hovedtrekkene i den alminnelige pensjonsordningen i banken. Til slutt i denne noten stod det:
«Banken har i tillegg en direkte pensjonsforpliktelse hvor pensjonsansvaret er beregnet til kr 410.000,- pr. 31.12.89.»
Tilsvarende note var, etter det som er opplyst, inntatt i årsregnskapene for de etterfølgende år. Partene synes å være enige om at noteopplysningen gjelder pensjonsforpliktelsen overfor Breivik. Årsregnskapene som noten var en del av, hadde klarligvis vært saker for styret, som hadde fremlagt forslag til årsregnskapene, jf. aksjeloven 1976 §11-2. Årsregnskapene må også - uten at dette er klargjort i saken - ha vært årlige saker for representantskapet. Frem til 1990 var det representantskapet som vedtok bankens årsregnskap, jf. dagjeldende §11a tredje ledd i forretningsbankloven. Fra 1991, da generalforsamlingen hadde fått kompetansen til å vedta bankens årsregnskap, jf. aksjeloven 1976 §9-5 annet ledd, hadde representantskapet en plikt til å gi uttalelse til generalforsamlingen om styrets forslag til årsregnskap, jf. aksjeloven 1976 §8-23 fjerde ledd. Noten hadde også vært gjenstand for revisjon og eventuell behandling i kontrollkomitéen. Etter forretningsbankloven §14 tredje ledd skulle revisor gi sine eventuelle antegnelser og meldinger gjennom kontrollkomitéen til representantskapet.
At styret var kjent med pensjonsavtalen er på det rene og fremgår blant annet av en styreprotokoll 20. desember 1990. Etter min mening fremstår det som sannsynlig at også medlemmene av representantskapet etter hvert fikk kjennskap til Breiviks pensjonsrettigheter. Under enhver omstendighet må den langvarige passivitet fra styrets og representantskapets side med hensyn til å få seg forelagt pensjonsavtalen, føre til at banken er bundet.
At Oslobanken iallfall i dag må anses bundet av pensjonsforpliktelsen, følger for øvrig av at eventuelle kompetansemangler hos de organer og personer i banken som behandlet pensjonssaken, først ble påberopt overfor Breivik ved prosesskrift til lagmannsretten 31. august 1998. Breivik hadde da i flere år, også etter at avviklingsstyret var trådt i funksjon i 1993, hatt grunn til å gå ut fra at saken om pensjonsrettigheter for ham var blitt behandlet i samsvar med forretningsbanklovens kompetansebestemmelser, jf. aksjeloven 1976 §8-15. Kompetansemangelen ble ikke påberopt i brevet 13. februar 1996, da banken erklærte seg ubundet av pensjonsavtalen.
Jeg behandler så anførselen om at pensjonsavtalen i medhold av avtaleloven §36 eller læren om bristende forutsetninger må anses bortfalt som ugyldig, etter en samlet vurdering av flere forhold: Breiviks medvirkning til de problemene Oslobanken kom opp i, bankens insolvens, bankens avvikling, de rettigheter Breivik oppnådde ved fratredelsesavtalen ellers, at pensjonsavtalen på grunn av sitt innhold ikke er beskyttelsesverdig og Breiviks muligheter for ved nye avtaler å kunne sikre seg og sin familie gode pensjonsrettigheter.
Jeg finner at disse forhold ikke - verken hver for seg eller samlet - kan gi grunnlag for å fastslå at det vil være urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre pensjonsavtalen gjeldende.
Partene er for Høyesterett enige om at pensjonsavtalen i sitt innhold er vanlig sammenlignet med pensjonsavtaler for administrerende direktører i banker. At pensjonsavtalen er inngått i forbindelse med Breiviks fratredelse, er det tatt hensyn til ved at Breiviks opptjeningstid, etter den presisering i pensjonsavtalen som er gjengitt foran, er begrenset til tiden frem til 17. mars 1990, dvs. med en opptjeningstid på 6 år. Oslobanken har ikke gjort gjeldende at en slik pensjonsavtale etter sitt innhold rammes av avtaleloven §36.
I forlengelsen av dette kan det etter min mening heller ikke være plass for å gå inn på en nærmere vurdering av om den pensjonsordning avtalen hjemler, i seg selv er beskyttelsesverdig eller ikke. De vurderinger som Oslobanken for så vidt har vist til, er hentet fra offentlige dokumenter og gjelder folketrygdens pensjoner og private pensjoner innen de rammer for premiefradrag som skatteloven setter. Disse vurderinger kan ikke tillegges betydning ved vurderingen av en pensjonsordning som denne, som er ment å være et tillegg til de alminnelige ordningene. Uten betydning i denne sammenhengen må det også være om Breivik i nye arbeidsforhold eller ved egne midler kan skaffe seg pensjonsrettigheter.
Når det gjelder de forhold som ellers er påberopt fra bankens side, peker jeg på at de økonomiske problemene med etterfølgende konstatering av insolvens som Oslobanken kom opp i, var synlige i 1988 da fratredelsesavtalen med punktet om pensjonsforpliktelsen ble inngått. Bankens tillitsmenn må den gangen også ha forstått at de økonomiske problemene kunne være større enn de tap man direkte så. Dette fremgår blant annet av at underrapportering av tapsrisiki var en del av grunnlaget for at en del styremedlemmer i mars 1988 ønsket at Breivik skulle fratre. Når representantskapet og styret i fellesmøtet 17. mars 1988, med kjennskap til bankens stilling og Breiviks medvirkning til at den vanskelige situasjonen var oppstått, godkjente fratredelsesavtalen med punktet om pensjonsforpliktelsen, kan Breiviks påståtte medvirkning til at problemene oppsto, ikke i etterhånd tillegges betydning i medhold av avtaleloven §36. Iallfall må dette gjelde når bankens organer deltok i den avklaring og presisering av innholdet som skjedde ved pensjonsavtalen 1990, og deretter lot det gå flere år - frem til februar 1996 - før medvirkningen ble påberopt som bortfallsgrunn for pensjonsforpliktelsen. Heller ikke sammenhengen med de etterfølgende forhold som er påberopt, kan gjøre det berettiget å tillegge Breiviks medvirkning til de problemene som viste seg i 1988, betydning ved rimelighetsvurderingen.
Bankens betalingsvanskeligheter - bankens insolvens - kan isolert sett åpenbart ikke begrunne at det vil være urimelig å gjøre Breiviks pensjonsrettigheter gjeldende. Det må fortsatt være den klare hovedregel i norsk rett - som må gjelde med få unntak - at en skyldner, og ganske særlig en bank når den er skyldner, ikke kan si seg ubundet av en pengeforpliktelse på grunn av egne betalingsvanskeligheter. Jeg kan ikke se at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i dette tilfellet. Høyesterettsdommene i Rt-1931-81 og Rt-1931-297, som lagmannsretten har vist til, gjelder forhold som Oslobankens ikke kan likestilles med. I den førstnevnte dommen bygget Høyesterett for øvrig på en tolkning av det tilsagn som hjemlet pensjonsrettighetene, og i den sistnevnte dommen - som gjaldt en frivillig påtatt forpliktelse for en bank til å yte enkepensjon - bygget Høyesterett på at det hadde vært en forutsetning for bankens tilsagn, synbar for pensjonisten, at banken ville opprettholde sin betalingsevne. Noe slikt konkret grunnlag for bortfall av Oslobankens pensjonsforpliktelse overfor Breivik foreligger ikke. Jeg tilføyer at vurderingen i dag av tilfeller som dem dommene omhandler, lett kunne bli en annen enn den som ble lagt til grunn i 1931.
At Oslobankens insolvens ledet til en beslutning om avvikling av banken etter de dagjeldende bestemmelser i forretningsbankloven sjette kapittel (någjeldende bestemmelser i banksikringsloven), kan heller ikke lede til bortfall av bankens pensjonsforpliktelse overfor Breivik. Avvikling skulle etter den dagjeldende forretningsbankloven §41 skje når det ikke var sannsynlig at banken «i nær fremtid kan settes i fri virksomhet eller sammensluttes med eller bli overtatt av en annen bank». Og avviklingen skulle etter samme bestemmelse skje «med oppgjør etter konkurslovens regler til innskyterne og andre fordringshavere». Når konkurslovens (og dekningslovens) regler - på grunn av innskuddet fra Statens Banksikringsfond og garantien fra Forretningsbankens Sikringsfond - ikke ellers har fått noen praktisk betydning i Oslobankens tilfelle, synes det klart at banken ikke kan bli fri sin pensjonsforpliktelse overfor Breivik.
Etter dette må anken tas til følge. Jan G. Breivik må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Breivik har krevd saksomkostninger med 467.323 kroner. Av dette er 371.000 kroner salær til prosessfullmektigen. Av de øvrige saksomkostninger utgjør 44.000 kroner honorar til Breiviks pensjonssakkyndige rådgiver for byretten og lagmannsretten, som Oslobanken har protestert mot. Jeg finner at bare honoraret for byretten på 26.000 kroner har vært en nødvendig utgift for utførelsen av saken, jf. tvistemålsloven §176.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Pensjonsavtalen 6. september 1990 mellom Oslobanken AS under avvikling og Jan G. Breivik kjennes gyldig.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslobanken AS under avvikling til Jan G. Breivik 449.323 - firehundreogførtinitusentrehundreogtjuetre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Pensjonsavtalen 6. september 1990 mellom Oslobanken AS under avvikling og Jan G. Breivik kjennes gyldig.
2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslobanken AS under avvikling til Jan G. Breivik 449.323 - firehundreogførtinitusentrehundreogtjuetre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.