HR-2000-254 - Rt-2000-1446
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-09-06 |
| Publisert: | HR-2000-00254 - Rt-2000-1446 (353-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotikaforbrytelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling for kjøp, oppbevaring og bruk av narkotika, jf. Straffeloven (1902) § 162 andre ledd mv. Spørsmålet var om det i en mindre alvorlig narkotikasak var grunnlag for å benytte samfunnstjeneste som straff.
A var en tidligere ustraffet, 23 år gammel pakistansk statsborger, oppvokst i Norge. Domfellelsen gjaldt befatning med heroin i mai/juni 1997, kjøp av ca. 20 gram ved én anledning, oppbevaring av til sammen 16 gram, og bruk. Stoffet var ikke beregnet til salg, men til bruk for den domfelte og for kjæresten, som skulle ha introdusert ham til heroin ved å si at stoffet var hasj. Det var ikke opplysninger om stoffbruk eller kriminalitet etter at den domfelte ble pågrepet i juni 1997. I byretten var straffen satt til fengsel i 1 år og 3 måneder. Lagmannsretten forkastet den domfeltes anke over straffutmålingen. Én meddommer stemte for samfunnstjeneste. A anket straffutmålingen til Høyesterett og nedla påstand om at straffen ble nedsatt og/eller gjort betinget eller fastsatt til samfunnstjeneste. Høyesterett flertall (3) tok domfeltes anke over straffutmålingen til følge og satte ned straffen til fengsel i 10 måneder. To dommere stemte for å nedsette fengselsstraffen til 1 år, mens justitiarius stemte for nedsettelse til 10 måneder, som da ble resultatet. Mindretallet (2) mente det var grunnlag for å bruke samfunnstjeneste, som ble foreslått satt til 300 timer. I alle tre vota var det uttalelser om en viss lemping de senere år av straffenivået i narkotikasaker som ikke var av de mest alvorlige, bl.a. ved kjøp og erverv til eget forbruk. Dissens: 3-2 |
| Saksgang: | Oslo byrett 22.02.1999 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-977 M/02 - Høyesterett HR-2000-00254, straffeanke |
| Parter: | [A-mann] (advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Morten Yggeseth) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Smith, Mindretall: Coward, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §28a, §28c, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Dommer Coward: Saken gjelder straffutmålingen for befatning med ca 20 gram heroin til egen bruk.
Oslo byrett avsa 22. februar 1999 dom med slik domsslutning:
«1. A, f. *.*.1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, jf første ledd, straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31, andre og fjerde ledd jf §24 første ledd til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Han idømmes saksomkostninger med 3000 - tretusen - kroner.»
Den domfelte anket til Borgarting lagmannsrett over straffutmålingen og anførte at det burde vært idømt samfunnstjeneste. Ved lagmannsrettens kjennelse 15. november 1999 ble anken forkastet. Én av meddommerne dissenterte og mente at samfunnstjeneste kunne idømmes.
Lagmannsrettens kjennelse er påanket til Høyesterett av den domfelte. Han anfører at straffen er for strengt utmålt, og har nedlagt påstand om at straffen nedsettes og/eller gjøres betinget eller fastsettes til samfunnstjeneste.
Den domfelte, som er tidligere ustraffet, er en 23 år gammel pakistansk statsborger, oppvokst i Norge. Domfellelsen gjelder befatning med heroin i mai/juni 1997 - kjøp av ca 20 gram ved ett tilfelle, oppbevaring av til sammen vel 16 gram av dette kvantumet, og bruk av heroin fra mai 1997 til 18. juni samme år. Både byretten og lagmannsretten har lagt til grunn at heroinen var til bruk for den domfelte og hans daværende kjæreste, og at ikke noe av stoffet var beregnet for salg. Den domfelte har forklart at det var kjæresten som introduserte ham til heroin - som hun sa var hasj -, at han raskt ble «hektet» på stoffet, og at han i en misbruksperiode brukte omtrent et halvt gram om dagen. Etter pågripelsen i juni 1997 skal han ikke ha brukt narkotika, og det er ikke opplysninger om nye straffbare forhold. Både før og etter tiden for misbruket har han bodd hjemme hos sine foreldre og vært i arbeid i farens bilforretning.
Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, og er, under en viss tvil, kommet til at det er tilstrekkelig grunnlag for å gi dom på samfunnstjeneste.
Jeg nevner først at etter mitt syn måtte en ubetinget fengselsstraff i denne saken ligget innenfor ettårsgrensen som er satt i bestemmelsen om samfunnstjeneste i straffeloven §28a første ledd 1. punktum. Det innebærer at bestemmelsens 2. punktum, som stiller krav om at det må foreligge «sterke grunner» for å idømme samfunnstjeneste, ikke kommer til anvendelse. Men dette har neppe vesentlig selvstendig betydning, ettersom det her i alle fall er tale om en narkotikaforbrytelse som rammes av straffeloven §162 annet ledd, der allmennpreventive hensyn er tillagt stor vekt. Dermed begrenses adgangen til å anvende samfunnstjeneste av 3. punktum i straffeloven §28a første ledd.
I de tilfellene der Høyesterett likevel har idømt samfunnstjeneste - eller i eldre saker betinget dom med vilkår om samfunnstjeneste - for noe alvorligere narkotikaovertredelser, har det gjennomgående vært begrunnet med hensynet til den domfeltes rehabilitering. Reaksjonen har dermed i det alt vesentlige vært anvendt overfor domfelte som har arbeidet med å komme seg ut av langvarige problemer med narkotikamisbruk, og gjerne også annen kriminalitet.
Dette er ikke situasjonen for den domfelte i vår sak. Han hadde en kort periode med heroinmisbruk våren 1997, mens det som nevnt ikke er opplysninger om rusmisbruk eller kriminalitet for ham i andre perioder. Jeg nevner at en liknende situasjon var oppe i en dom i Rt-1991-275, der førstvoterende med tilslutning av én annen dommer ga uttrykk for at det var
«... ikke lett å innse hvorfor gjerningsmenn med uplettede rulleblad, som for første gang innfanges i narkotikakriminalitet, bør nektes den sjanse som tilstås sosialt nedkjørte og/eller residiverende lovbrytere med et større resosialiserings- og rehabiliteringsbehov.»
Flertallet i retten sluttet seg imidlertid ikke til dette synet.
Når jeg likevel, som nevnt under en viss tvil, mener at det er grunnlag for å anvende samfunnstjeneste i vår sak, viser jeg først til generelle uttalelser fra Høyesterett i dommer som er avsagt i løpet av 1999. Særlig viktig er det etter mitt syn at Høyesterett i to dommer har påpekt behovet for å skille markert mellom kjøp eller oppbevaring til egen bruk, og kjøp eller oppbevaring med sikte på videresalg - noe jeg mener må oppfattes som å innebære en omlegging av praksis. Den første uttalelsen finnes i Rt-1999-33, der førstvoterende uttalte, med tilslutning av de øvrige dommere:
«Etter mitt syn står misbrukeres kjøp av narkotika til eget forbruk når det gjelder straffverdighet i en helt annen stilling enn kjøp med sikte på videresalg. Dette gjelder særlig når det - slik som her - er tale om kjøp i små kvanta til misbrukerens løpende forbruk.»
I Rt-1999-1504, som gjaldt erverv, gis det uttrykkelig tilslutning til dette synet. Jeg nevner videre at det i Rt-1999-1008 er antydet en mer generell utvikling i mildere retning i narkotikasaker som ikke er spesielt alvorlige; førstvoterende uttaler, med tilslutning av de øvrige dommere:
«Selv om bildet kanskje er noe broket, viser straffutmålingspraksis i de senere år etter min mening en lemping av det relativt høye reaksjonsnivå i narkotikasaker som ikke har den mest samfunnsskadelige karakter.»
Når det gjelder synspunktet om lavere straffverdighet ved kjøp og oppbevaring til egen bruk, er det i vår sak riktignok tale om kjøp av et ikke ubetydelig kvantum - 20 gram heroin - ved én anledning. Et slikt kvantum representerer, som også byretten og lagmannsretten har påpekt, en spredningsfare. Ut fra opplysninger i saken om at den domfelte og kjæresten hver brukte omtrent et halvt gram daglig, er det likevel ikke tale om forbruk for mer enn 20 dager, og verken byretten eller lagmannsretten har stilt spørsmål ved opplysningen om at stoffet var til egen bruk.
For min vurdering får det videre betydning at den domfelte var relativt ung - 20 år - da befatningen med narkotika fant sted, og at det skal ha vært kjæresten som brakte ham inn i misbruket ved først å si at stoffet han fikk var hasj, ikke heroin. Jeg viser videre til at det ikke er noen opplysninger i saken som tyder på at den domfelte senere har befattet seg med narkotika eller begått andre lovbrudd, til tross for at det nå er gått så lang tid som over tre år fra de straffbare forholdene ble avsluttet.
Kriminalomsorg i frihet har funnet den domfelte egnet for samfunnstjeneste. Det kommer riktignok frem i personundersøkelsen at kriminalomsorgskontoret hadde noen vansker med å få kontakt med ham, og aktor har uttrykt en viss skepsis overfor hans motivasjon for samfunnstjenesten. Men jeg peker på at hvis den domfelte skulle misbruke den muligheten en dom på samfunnstjeneste ville innebære, ville det også ramme ham selv, fordi det da ifølge straffeloven §28c skal bestemmes at den subsidiære fengselsstraffen helt eller delvis skal sones.
Min konklusjon er etter dette at det er tilstrekkelig grunnlag for å gi dom på samfunnstjeneste, som jeg antar kunne settes til 300 timer. Etter rådslagningen vet jeg at jeg er i mindretall, og jeg utformer da ikke noen nærmere konklusjon.
Dommer Rieber-Mohn: Jeg er enig med førstvoterende i at anken bør tas til følge, men bare slik at fengselsstraffen settes noe lavere, ikke ved at det gis dom på samfunnstjeneste. Erverv av ca 20 gram heroin ved en og samme anledning er en relativt alvorlig narkotikaforbrytelse, selv om det - etter domfeltes forklaring - må legges til grunn at stoffet var bestemt for ham og kjæresten, og at forbruket hans var et halvt gram pr. dag. Når en så vidt stor mengde heroin kjøpes under ett, er risikoen for spredning av stoffet til andre ikke ubetydelig. I saken i Rt-1999-1504 peker førstvoterende på spredningsfaren allerede ved i underkant av 10 gram heroin. Når Høyesterett i den saken idømte samfunnstjeneste, begrunnet førstvoterende det slik:
«Det har i Høyesteretts praksis vært idømt samfunnstjeneste også i relativt alvorlige narkotikasaker dersom domfelte har vært inne i en gunstig rehabiliteringsperiode. I valg mellom ubetinget dom og samfunnstjeneste, står dermed domfeltes dokumenterte prognose for å komme seg ut av stoffmisbruk helt sentralt. Det kan være tale om å vektlegge en aktivt pågående rehabilitering, men også om andre forhold som underbygger en positiv prognose, slik jeg mener er tilfelle i vår sak. Jeg kan ikke se at bruk av samfunnstjeneste ut fra slike vurderinger i denne sak undergraver hensynet til den alminnelige lovlydighet, jf. §28a første ledd siste punktum.»
Høyesterett viste i denne dom til de ekstraordinære rehabiliteringshensyn som gjorde seg gjeldende. Domfelte hadde vist en bemerkelsesverdig motivasjon for å komme ut av et stoffmisbruk som hadde vart i 15 år - fra hun var 12-13 år gammel.
Jeg mener at Høyesterett i nevnte sak er på linje både med egen straffutmålingspraksis og med de individualpreventive hensyn som i første rekke bærer straffereaksjonen samfunnstjeneste. Ved å begrense anvendelsesområdet for samfunnstjeneste ved relativt alvorlig narkotikakriminalitet til tilfeller hvor det foreligger ekstraordinære rehabiliteringshensyn, lar man hensynet til å hindre den domfelte fra å fortsette sin befatning med narkotika veie tyngre enn det mulige tap i allmennpreventive virkninger som inntrer dersom ubetinget fengselsstraff ikke idømmes. Hvis den ubetingede fengselsstraff erstattes med samfunnstjeneste uten at det kan begrunnes i et behov for å avholde domfelte fra videre stoffmisbruk og kriminalitet, for eksempel fordi han synes varig rehabilitert eller aldri har vært egentlig stoffavhengig, oppnår man imidlertid ikke annet enn et mulig tap i allmennpreventiv effekt. Det vil nettopp være situasjonen i vår sak, og jeg har derfor vanskelig for å slutte meg til den problemstilling mindretallet i Rt-1991-275 reiser i den uttalelse førstvoterende siterer.
I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne støtte i to dommer avsagt av Høyesterett i 1999 for å idømme samfunnstjeneste i vår sak. Det er nok så at Høyesterett i Rt-1999-33 fant at kjøp av narkotika til eget bruk har klart lavere straffverdighet enn kjøp med sikte på salg. Men førstvoterende pekte på at dette særlig gjelder ved kjøp av små kvanta til misbrukerens løpende forbruk. Og i den aktuelle sak gjaldt det kjøp av ca et halvt gram heroin pr. dag, hvor kjøpene hadde utspring i domfeltes omfattende narkotikamisbruk, som hadde startet da hun var 12-13 år. Den annen sak førstvoterende refererer til, er dommen i Rt-1999-1504, som jeg tidligere har sitert fra. Jeg kan være enig med førstvoterende i at det i de senere år er spor av en viss lemping av vårt relativt strenge straffenivå, iallfall i narkotikasaker som ikke er av de mest alvorlige. Under hensyn til at vi i denne sak står overfor et enkeltkjøp av ca 20 gram av det farlige stoffet heroin, mener jeg at de formildende straffutmålingsmomenter som denne sak oppviser, ikke rekker lenger enn til en viss reduksjon av fengselsstraffen. Jeg er blitt stående ved en fengselsstraff på 1 år som passende. Da det etter rådslagningen ikke er flertall for en slik straff, utformer jeg ingen domskonklusjon.
Dommer Frisak: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Coward.
Dommer Skoghøy: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn.
Justitiarius Smith: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Rieber-Mohn, med hensyn til spørsmålet om samfunnstjeneste. Men jeg mener det er grunnlag for en noe større nedsettelse av straffen. Allerede en sammenlikning med Høyesteretts praksis fra noen år tilbake begrunner etter min mening en viss reduksjon. Jeg viser til avgjørelsene i Rt-1991-1063 og Rt-1994-1677. Dessuten må det tas hensyn til at Høyesterett i nyere avgjørelser har sett mildere på misbrukeres kjøp og oppbevaring av narkotika med sikte på eget forbruk enn der dette skjer med sikte på spredning av stoffet. Jeg viser til førstvoterende, dommer Cowards, omtale av rettspraksis fra 1999. Etter min oppfatning bør straffen settes til fengsel i 10 måneder.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 10 - ti - måneder.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 10 - ti - måneder.