HR-2000-27-B - Rt-2000-931

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-06-08
Publisert:	HR-2000-00027-B - Rt-2000-931 (218-2000)
Stikkord:	Selskapsrett, Oppløsning av aksjeselskap
Sammendrag:	Saken gjaldt krav fra aksjonær om oppløsning av aksjeselskap med hjemmel i alminnelige rettsgrunnsetninger eller Aksjeloven (1976) § 13-3. Bakgrunnen for saken var brudd i samarbeidet sentralt og senere på Sørlandet mellom to av de store aktører i dagligvarebransjen, Johannson-konsernet og Hakon-gruppen. På Sørlandet ble samarbeidet innledet på slutten av 1980-tallet og formalisert ved stiftelsen av aksjeselskapet Inco AS i 1989. Både herredsretten og lagmannsretten kom til at vilkårene for oppløsning var oppfylt etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Høyesterett kom til samme resultat som tidligere instanser med i det vesentlige samme begrunnelse. De alminnelige rettsgrunnsetninger supplerer aksjelovens egne regler om oppløsning ved dom etter krav fra en aksjonær. Det antas å gjelde også etter Aksjeloven (1997). Det ble lagt avgjørende vekt på at samarbeidsforholdene fullstendig hadde utspilt sin rolle i et selskap hvor hver av aksjonærene, som var uforsonlige konkurrenter, hadde 50 % av aksjene, og hvor bare den ene hadde fordeler av videre drift.
Saksgang:	Sand herredsrett nr. 1997-00056 - Agder lagmannsrett LA-1998-684 A - Høyesterett HR-2000-00027B, nr. 278/1999
Parter:	Inco AS (advokat Nils-Henrik Pettersson) mot AS Matador (advokat Helge R. Strøm - til prøve)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Gjølstad, Aarbakke, Frisak, Aasland
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §13-3, §9-16, Tvistemålsloven (1915) §180, Aksjeselskapsloven (1957), Arbeidsmiljøloven (1977), Aksjeloven (1997) §16-19, §16-1, §21-2, §4-24, §5-18

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder krav fra aksjonær om oppløsning av aksjeselskap med hjemmel i alminnelige rettsgrunnsetninger eller i §13-3 i aksjeloven av 1976. Saken har sin bakgrunn i et brutt samarbeid mellom to store aktører i dagligvarebransjen - Johannson-konsernet og Hakon Gruppen AS. Selskapet som kreves oppløst - Inco AS, heretter Inco - ble stiftet i 1989 som et samarbeidsselskap mellom nevnte aktører på Sørlandet. Aksjene i selskapet er delt med 50% på AS Matador, som er et heleid datterselskap av Asko Agder AS i Joh-konsernet, og 50% på Hakon Sør AS, som er et heleid datterselskap i Hakon Gruppen AS. Stort sett vil jeg bruke betegnelsene Johannson og Hakon på de sentrale grupperinger som står mot hverandre i denne sak, også ved omtale av perioden før 1992 da Hagen Gruppen AS ble Hakon. Ved omtale av tvisten på Sørlandet bruker jeg stort sett betegnelsen Asko eller Matador på Johannson-gruppen og Hakon på motparten.

Samarbeidet mellom disse betydelige aktører i dagligvarehandelen startet i annen halvdel av 1980-årene. Den gang hadde de ulike roller i bransjen. Johannson konsentrerte seg om grossistleddet, mens Hakon - med kjøpmann Stein Erik Hagen som drivende kraft - engasjerte seg i detaljomsetning. I 1987 kjøpte Johannson 16 dagligvarebutikker i Oslo-området, organisert i kjeden «SPAR 800». Formålet med kjøpet var i første rekke å sikre grossistleveranser til forretningene, som umiddelbart ble solgt videre til Hakon og omprofilert til RIMI-butikker. I den forbindelse inngikk partene en avtale - «SPAR 800 avtalen» - som inneholdt en klausul om at Johannson skulle være hovedleverandør av kolonialvarer til forretningene.

Den samarbeidsmodell som denne avtale bygget på, dannet etter hvert grunnlag for et landsomfattende samarbeid mellom Johannson og Hakon. Dette samarbeidet baserte seg på en avtale som aktørene undertegnet 6. oktober 1988 - kalt «ND-avtalen». Det fulgte av pkt. 1 i denne avtalen at partene skulle videreutvikle en landsomfattende franchisekjede basert på Hakons RIMI-konsept, og at partene ble forpliktet til et langsiktig samarbeid. Etter avtalens pkt. 4 skulle samtlige detaljister i franchisekjeden være kunder hos Johannson og samarbeidende grossister.

Samarbeidet utviklet seg raskt i flere landsdeler, og Hakon ble etter hvert Johannsons største enkeltkunde. Det viktigste grunnlaget for samarbeidet på Sørlandet var Johannsons overtakelse av en dagligvarekjede med 19 butikker - kalt «MM-kjeden». Denne kjeden hadde økonomiske problemer, og etter forhandlinger ble butikkene omprofilert til RIMI med Hakon som franchisegiver. Avtalen mellom partene viste til ND-avtalen for så vidt gjaldt leveringsrett for Johannson som grossist.

Samarbeidet på Sørlandet ble ytterligere styrket og formalisert ved at partene 29. mars 1989 stiftet Inco. I vedtektenes §3 er selskapets formål beskrevet slik:

«Selskapets formål er å være et fellesselskap for aksjonærene når det gjelder samarbeide om dagligvareforretninger som begge parter har et avtaleforhold til, samt alt som står i forbindelse hermed.»

Incos virksomhet har i første rekke vært basert på erverv av leierettigheter til lokaler som fremleies til butikkene, og på kjøp av innredninger og utstyr som leies ut til disse. Leien fastsettes i prosent av butikkens omsetning. Selskapet driver selv dagligvareforretninger direkte gjennom tre datterselskaper. Inco eier også forretningsbygg og har eierandeler i eiendomsselskap. Konsernet hadde i 1999 en omsetning på ca 110 millioner kroner og ca 70 ansatte, alle i datterselskapene. Men de store inntektsstrømmene fra samarbeidet har gått utenom Incosystemet - grossistinntektene til Johannson ved Asko og franchiseavgiftene til Hakon.

Ved stiftelsen av Inco ble det også utarbeidet et utkast til aksjonæravtale med leveringsrett for Johannson til de forretninger som inngikk i Inco-samarbeidet. Avtalen ble ikke undertegnet.

Samarbeidet mellom Johannson og Hakon sentralt begynte å halte på begynnelsen av 1990-tallet. For en del skyldtes dette de strukturendringer i dagligvarebransjen som var i ferd med å skje. Utviklingen gikk i retning av «integrerte systemer», som innebar at hovedaktørene engasjerte seg både i grossist- og detaljvirksomhet. Stein Erik Hagen var tidlig ute med planlegging av endringer i denne retning. Allerede i 1991 sa han opp ND-avtalen. Det ble forhandlinger om fusjon mellom Johannson og Hakon. Partene ble enige om en intensjonsavtale om fusjon i januar 1992, men fusjonen ble det aldri noe av. Like etterpå kjøpte det svenske dagligvareselskapet ICA 30% av aksjene i Hakon. I avtalen med ICA er det et avsnitt som angir at Hakon skal søke å erverve kontroll over Johannson og en annen dagligvaregrossist, KØFF Gruppen AS som var Johannsons konkurrent. I juni 1992 ble KØFF innfusjonert i Hakon.

Høsten 1992 kjøpte Hakon også Staff-gruppen og startet egen grossistvirksomhet.

I 1993 sa Hakon opp leveringsavtalen med Johannson for så vidt gjaldt de tidligere SPAR 800-butikkene, som var omprofilert til RIMI ved innledningen av partenes samarbeid.

På den annen side hadde Johannson etter hvert begynt å engasjere seg i detaljvirksomhet. Selskapet hadde i årene 1992-1995 overtatt og bygget opp KIWI-kjeden. Gjennom opprettelsen av Norges Gruppen hadde Johannson også engasjert seg i andre detaljistkjeder som AKA og Spar.

Da bruddet mellom aktørene sentralt var et faktum i 1992/1993, hadde utviklingen i løpet av kort tid gått fra rollefordeling og samarbeid, med Johannson som grossist og Hakon som detaljist, til skarp konkurranse i både grossist- og detaljistleddet. Det har også vært en rekke rettstvister mellom partene.

De store motsetninger som oppstod sentralt i løpet av 1992, førte ikke umiddelbart til tilsvarende problemer i samarbeidet på Sørlandet. Partene her ga uttrykk for at de ønsket å fortsette Inco-samarbeidet, selv om det var kommet usikkerhetsmomenter inn i forholdet. Men etter hvert begynte samarbeidet å skrante også her. To forretningsmessige fremstøt, ett fra hver av partene, kan det være grunn til omtale nærmere.

Høsten 1993 kjøpte Asko en eiendom på Tingsaker i Lillesand. Inco hadde her en leierett til et butikklokale som ble fremleiet til en RIMI-kjømann. I styremøte i Inco 19. november 1993 var det enighet om at eiendommen skulle overtas av Inco og således inngå i det ordinære samarbeid mellom partene. Deretter satte Asko som vilkår for overføringen at selskapet skulle ha retten til grossistleveranser til butikken. Dette gikk Hakon ikke med på under henvisning til at styrevedtaket ikke inneholdt noe slikt vilkår. Eiendommen ble på denne bakgrunn ikke overført til Inco.

Sommeren 1993 innledet Hakon forhandlinger med Askos største grossistkonkurrent på Sørlandet, O.G. Ottersland. Asko var ikke klar over dette, og heller ikke at det i desember 1993 ble inngått avtale om at Hakon skulle kjøpe 49% av aksjene i Ottersland. Avtalen ble kjent for utenforstående, derunder Asko, ved et avisoppslag i april 1994. Fra avtalen hitsettes følgende avsnitt:

«Det er partenes intensjon å inngå et nært, forpliktende og varig samarbeid innenfor distribusjon og salg av dagligvarer. ...

Et felles kortsiktig mål vil bl.a. være at OGO skal oppnå en netto omsetning på ca kr 1 milliard i 1996. ...

H-G skal ha rett til å leie så vel eksisterende som nye butikklokaler av andre engrosleverandører som selskapet har handelsforbindelse med. Det må således være klart at nærværende avtale ikke skal være til hinder for at H-G skal kunne beholde/øke sitt omsetningsvolum ved å ha forbindelse med andre engrosselskaper. ...

Det er partenes forutsetning at all leveranse til H-G's butikker i OGO's primære markedsområde på sikt skal gå gjennom OGO i de tilfeller dette er mulig, såfremt ikke avtaler eller andre vektige forhold taler mot det. På lengere sikt er det målet at alle leveranser til H-G's butikker skal gå gjennom OGO. I prinsippet foreligger det således en plikt for H-G til å la all leveranse gå gjennom OGO, dersom det er mulig innenfor det avtalte markedsområdet som OGO skal betjene.»

Denne avtalen førte til brudd i samarbeidet også på Sørlandet. Etter mai 1994 er det ikke lagt inn nye prosjekter i Inco. Samarbeidet ble avløst av skarp konkurranse i så vel grossist- som detaljistleddet. Den etterfølgende tid kjennetegnes av at aktørene søker å posisjonere seg etter hvert som leieavtalene i Inco løper ut. Hakon søker å få forlenget leieavtalen med RIMI-butikkene, mens Asko ønsker å overta leierettighetene og etablere KIWI-butikker.

I brev av 29. november 1996 til Asko sa Hakon med virkning fra 1. januar 1997 opp leveranseavtalene for alle de RIMI-butikker som Asko ikke hadde sikret seg leveransene til etter særskilt avtale. Resultatet ble at Asko for 10 butikker tapte leveransene, som derved ble overført til O.G. Ottersland. Denne oppsigelsen medførte at Asko ved stevning av 2. juli 1997 gikk til sak mot Hakon Sør AS med krav om erstatning for bortfalte leveringsavtaler. Ved Kristiansand byretts dom av 2. oktober 1998 ble Hakon Sør frifunnet. Byretten forankret frifinnelsen i at Asko ikke kunne sies å ha en ikke-tidsbegrenset leveringsrett, og i at utviklingen fra samarbeid til hard konkurranse uansett hadde fjernet forutsetningene for en leveringsrett. Denne dom er rettskraftig.

Oppsigelsen av Askos leveringsavtaler var også den umiddelbare grunn til at Matador - som den ene 50%-aksjonær i Inco - gikk til sak mot selskapet med krav om oppløsning av dette. Inco gikk til motsøksmål og krevde innløsning av aksjene til Matador. Den 20. januar 1998 avsa Sand herredsrett dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Inco AS oppløses endelig innen 6 måneder fra dommen er rettskraftig.

2. Inco AS dømmes til å erstatte deler av AS Matadors omkostninger med kr 5.000,- femtusen, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.

I motsøksmålet:

1. AS Matador frifinnes.

2. Inco AS dømmes til å erstatte AS Matadors omkostninger med kr 40.000,- førtitusen, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av dommen.»

Oppløsningskravet for herredsretten var ikke bygget på aksjeloven §13-3, men utelukkende på alminnelige rettsgrunnsetninger. Herredsretten fant det ikke tvilsomt at oppløsning kan skje på grunnlag av slike rettsgrunnsetninger, og kom til at vilkårene for oppløsning av Inco var oppfylt. Innløsningskravet fra Inco ble ikke tatt til følge.

Inco anket dommen til lagmannsretten. Agder lagmannsrett avsa 2. juni 1999 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herreds- eller lagmannsrett.

I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herreds- eller lagmannsrett.»

For lagmannsretten hadde Matador - som grunnlag for kravet om oppløsning - anført både alminnelige rettsgrunnsetninger og aksjeloven §13-3 om misbruk av innflytelse i selskapet. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for oppløsning med hjemmel i aksjeloven. Men som herredsretten kom lagmannsretten til at oppløsning i dette tilfellet var hjemlet i alminnelige rettsgrunnsetninger, og at det ikke var grunnlag for innløsning av Matadors aksjer.

Inco har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter og skriftlige erklæringer fra vitner og partsrepresentanter. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for de lavere instanser.

Den ankende part - Inco AS - har i korte trekk anført:

Generelt anføres at aksjeselskaper bør ha en høy grad av rettssubjektivitet. Det er en forutsetning for at denne selskapsformen fortsatt skal ha sin sterke stilling og store betydning i moderne næringsliv. Den sterke vekt på rettssubjektivitet er utslag av et nyere selskapsrettslig syn, til forskjell fra en oppfatning av aksjeselskapet mer som et kontraktsforhold mellom aksjonærene. Selskapets egeninteresse kan gå i en annen retning enn aksjonærenes interesse. Dette alminnelige synspunkt underbygger at oppløsningsadgangen må være meget snever.

Aksjeloven §13-3 setter stramme vilkår for oppløsning. Oppløsning kan bare kreves som en reaksjon mot beslutninger eller tiltak «i selskapet». Uttrykket «særlig tungtveiende grunner» er et meget strengt vilkår. Fraværet av rettspraksis om bestemmelsen understreker at terskelen for dens anvendelse er meget høy. Denne rettstilstand videreføres i den nye aksjelov fra 1997.

Ankemotparten har ikke påberopt forhold som kan føre til anvendelse av §13-3. Flyttingen av grossistleveranser med virkning fra 1. januar 1997 ble besluttet av Hakon Sør som franchisegiver til en rekke Incoforretninger, men beslutningen ble truffet utenfor Incos organer, og den fikk ingen negative konsekvenser for Inco. Derimot tapte Asko grossistinntekter. Heller ikke de øvrige forhold som er påberopt av Asko, innebærer misbruk av innflytelse i selskapet.

Det erkjennes at også alminnelige rettsgrunnsetninger kan gi hjemmel for oppløsning av aksjeselskaper, men hjemmelsgrunnlaget er rettspolitisk uheldig og bør ha et meget snevert anvendelsesområde. De andre nordiske land har ikke oppløsningsadgang på et slikt grunnlag.

Det fremgår av forarbeidene til aksjeloven av 1976, rettspraksis og juridisk teori at oppløsning på dette grunnlag er en nødutvei, som i første rekke vil være aktuell ved dyptgripende personlige motsetningsforhold som gjør et samarbeid umulig. Det er langt fra tilfellet i vår sak. Bortsett fra de generalforsamlingsvedtak som knytter seg til spørsmålet om forlengelse av leieavtaler, og hvor posisjonering blir et aktuelt tema, er partene enige om driften av Inco og har der et saklig samarbeid.

Sammenhengen i rettssystemet tilsier at terskelen for å oppløse et selskap må være høyere etter alminnelige rettsgrunnsetninger enn etter loven. I den helhetsvurdering som må foretas, kan det slås fast at Inco har hatt og har et økonomisk formål, og at partene var klar over at selskapet i en oppstartperiode ville få underskudd. Men nå er denne perioden over, utstyrspakkene er nedskrevet, og fortjenesten vil komme i de nærmeste årene.

Asko har valgt ikke å saksøke Hakon Sør, bare Inco. Da må aksjonærenes forhold utenfor selskapet være uten nevneverdig relevans for oppløsningsadgangen.

Det er ikke dekning for ankemotpartens anførsel om at §3 i Incos vedtekter må forstås slik at Asko skulle ha rett til engrosleveransene til de butikkene som omfattes av samarbeidet. Ordlyden er uklar. Men det er tydelig nok at den er tilbakeskuende og tok sikte på de forretninger partene «har» et avtaleforhold til, dvs. på avtaletidspunktet. At det den gang var en forutsetning hos partene at Asko rent faktisk skulle ha leveransene, bestrides ikke. Men det var klart at Stein Erik Hagen ikke ønsket å binde seg rettslig til slike leveringsklausuler, iallfall ikke uten en klar tidsbegrensning. Han undertegnet derfor heller ikke aksjonæravtalen.

Ottersland-avtalen fra 1993 berørte ikke Inco-samarbeidet og representerte derfor ikke noe brudd. Dessuten fortsatte Hakon-butikkene å kjøpe varer fra Asko i 1995 og 1996. At Asko ikke fikk vite om avtaleforhandlingene og avtalen mellom Hakon og Ottersland, var utelukkende begrunnet i nødvendigheten av å holde hovedkonkurrenten REMA utenfor.

Askos posisjonering for å sikre rettigheter for sine detaljist-interesser i KIWI-kjeden startet før Hakon kjøpte Ottersland. Kjøpet av Tingsaker-eiendommen og det senere vilkår overfor Inco om leveringsrett var en provokasjon fra Asko. Iallfall fra 1995 har Asko arbeidet aktivt for å fremme KIWI-profilen på Sørlandet, noe man for øvrig var avtalemessig forpliktet til overfor Norges Gruppen, hvor Johannson er sterkt inne.

På Sørlandet finnes det eksempler på at Asko opererte til skade for Inco, ved at Incos leierettigheter ble avviklet og butikkene omprofilert til KIWI.

Hakon erkjenner at flyttingen av grossistleveransene for 10 av 17 RIMI-forretninger med virkning fra 1. januar 1997 var i strid med den rollefordeling partene opprinnelig hadde forutsatt. Men flyttingen var det eneste mottrekk Hakon kunne sette i verk etter at Asko i lengre tid hadde undergravet Incos virksomhet, først og fremst ved aktivt å fremme KIWI-profilen, som er RIMIs sterkeste konkurrent.

Lagmannsretten har ikke dekning for å legge vekt på at avgjørelser i Inco har måttet treffes ved loddtrekning og bruk av dobbeltstemme. Etter at Asko første gang satte frem krav om oppløsning i 1996, har selskapet en klar egeninteresse i å dramatisere situasjonen i Inco. Men samarbeidet om den praktiske drift har gått meget bra.

Incos økonomiske situasjon er heller ikke noe relevant argument. Fremtidsutsiktene for selskapet er lyse. Det er bare Asko som vil tjene på en oppløsning. Asko vil da komme i posisjon, slik at selskapet kan overta butikker som RIMI ved dyktighet og risikosatsing har bygget opp. Det er lite rimelig. Hakon er villig til å akseptere innløsning av Askos aksjer til en god pris. Men problemet er hele tiden Askos ambisjon om å få kontroll over Incos og RIMIs dagligvarebeliggenheter.

Askos syn er at de materielle vilkår ikke er oppfylt hverken for oppløsning av Inco eller for innløsning av Askos aksjer. Asko ønsker bare oppløsning, ikke innløsning. Men når Inco først er saksøkt med påstand om oppløsning, må selskapet ha rett til gjennom motsøksmål å få dom for innløsning dersom terskelen i §13-3 for innløsning og oppløsning er passert. At selskapet offensivt skal kunne påstå innløsning i en slik situasjon, har dekning både i ordlyden i §13-3 annet ledd og i bestemmelsens forarbeider.

Ankemotparten anfører at det ikke foreligger styrevedtak i Inco om å kreve innløsning. Styrevedtaket om å oppnevne advokat Pettersson til å representere selskapet, er etter ankemotpartens syn ikke tilstrekkelig for å kreve innløsning. Men det er ikke styrevedtaket som her er avgjørende. Det ligger i sakens natur at når en aksjonær har saksøkt selskapet for å få oppløsning, så er vedkommende inhabil til å være med på å bestemme selskapets rettslige strategi i samme sak.

Ankende part har lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

1. Inco AS frifinnes.

2. AS Matador dømmes til å erstatte Inco AS' saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% rente pro anno fra 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.

I motsøksmålet:

1. Inco AS gis rett til å innløse AS Matadors aksjer i Inco AS.

2. Spørsmålet om fastsettelse av aksjeverdien hjemvises til Agder lagmannsrett.

3. AS Matador dømmes til å erstatte Inco AS' saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% rente pro anno fra 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen for sakomkostningene er 14 dager etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.»

Ankemotparten - AS Matador - har i sammenfatning anført:

Hjemmel for oppløsning av Inco vil for det første være alminnelige rettsgrunnsetninger, som supplerer aksjeloven §13-3. Dette rettsgrunnlag kan beskrives som læren om bristende forutsetninger vinklet mot selskapsrettslige regler om likebehandling og innflytelse. Den situasjon som foreligger i vår sak - at samarbeidsforholdet mellom to 50%-eiere bryter sammen - er uttrykkelig nevnt i aksjelovens forarbeider som et typetilfelle som bør gi adgang til oppløsning. Det gjelder ikke bare ved personlige motsetningsforhold. I den vurdering som skal foretas, må det også være adgang til å trekke inn forholdet mellom aksjonær og selskap og den misbruk av myndighet som har funnet sted. Videre må det være adgang til å trekke inn aksjonærens forhold utenfor selskapet, selv om det bare er selskapet som er saksøkt. Det ville være anstaltmakeri å forlange at søksmålet i så fall måtte reises mot aksjonærene for å få disse til å medvirke til en oppløsning.

Terskelhøyden er den samme som etter aksjeloven §13-3 - det kreves særlig tungtveiende grunner. Ved vurderingen av terskelhøyden kan det få betydning om andre effektive sanksjoner står til rådighet. Det gjør det ikke i denne sak. Og hvis terskelhøyden for oppløsning er nådd, skal dette alternativ velges. Innløsning kan da ikke komme på tale. Hensynet til selskapets rettssubjektivitet gir liten veiledning. Det er også for å ivareta aksjeselskapsformen at vi har regler om oppløsning av selskaper som ikke er «liv laga».

ND-avtalen var det avgjørende rettslige grunnlag for samarbeidet mellom Johannson og Hakon. Avtalen inneholdt en felles forpliktelse for aktørene til å utvikle hverandres virksomheter - Johannson på grossistsiden og Hakon på detaljistsiden. Opprettelsen av Inco er basert på ND-avtalen og er basis for samarbeidet på Sørlandet.

Rollefordelingen mellom partene var en klar forutsetning for opprettelsen av Inco. Vedtektenes §3 må forstås på denne bakgrunn og slik at Asko hadde leveringsrett til alle forretninger i Inco-systemet. Derfor var den senere flyttingen av 10 leveranser fra Asko med virkning fra 1. januar 1997 et brudd på avtalen mellom partene.

Det avgjørende brudd i samarbeidet på Sørlandet kom med Ottersland-avtalen. Ottersland er den første posisjonering etter at Inco-samarbeidet var etablert, og den sto Hakon for. Det er feil av ankende part å karakterisere Askos Tingsaker-kjøp som en fiendtlig handling. Kjøpet var motivert ut fra et ønske om å sikre grossistleveranser, og eiendommen ble tilbudt Inco. Forbeholdet om leveringsrett var i samsvar med partens rolleforutsetninger.

Første posisjonering fra Asko skjedde ved AS Matadors kjøp av en forretningseiendom på Lund i 1994. Deretter konkurrerte Asko og Hakon på like fot både i grossist- og detaljistleddet.

Ved den avtalestridige flyttingen av leveransene fra 1. januar 1997 ble Asko påført et årlig nettotap på ca 3 millioner kroner. Ved flyttingen av leveransene ble selve hovedforutsetningen for selskapsstiftelsen brutt. Etter dette har ikke Asko annet valg enn å kreve oppløsning.

Leveranseflyttingen ble innledningen til foreliggende rettstvist og en handlingslammelse i Inco-samarbeidet. I enhver Inco-sak som berører partenes forretningsmessige posisjoner, blir det de ekstraordinære regler ved stemmelikhet som må følges. I denne sammenheng er konflikten akutt og ødeleggende for selskapets virksomhet.

I helhetsvurderingen kan det også trekkes inn at Incos økonomi er meget svak. Det har vært store underskudd, og en vesentlig del av egenkapitalen er tapt. Selskapet opererer med helt urealistiske budsjettall.

I dette tilfellet er det hjemmel for oppløsning også i aksjeloven §13-3. Leveranseflyttingen var et brudd på Incos vedtekter og avgjørende stiftelsesforutsetninger. En slik krenkelse av Inco kan også sees under synsvinkelen misbruk av innflytelse i selskapet. Den konsekvente beskyttelse av RIMI-profilene som Hakon ved en rekke anledninger har stått for, ikke minst ved å blokkere vedtak i styre og generalforsamling, er eksempler på et slikt misbruk som loven nevner.

Når det gjelder motsøksmålet, anføres for det første at dette ikke har grunnlag i gyldig styrevedtak i Inco eller i prosessfullmakten til advokat Pettersson. Uansett er det ikke adgang til motsøksmål, bare til å bruke innløsningsretten som innsigelse mot oppløsning. Men da må tas i betraktning at innløsning i denne sak i realiteten vil bety nedleggelse av Inco gjennom innfusjonering i Hakon Gruppen. Terskelhøyden må derfor være den samme som ved oppløsning. Det blir helt galt når Hakon påberoper seg eget misbruk for innløsning. Hensynet til tredjemann kan heller ikke anføres mot oppløsning og for innløsning. Det er bare 1 franchisetaker igjen i Inco, og ved oppløsning vil de ansatte i datterselskapene sannsynligvis få beholde sine stillinger etter arbeidsmiljølovens regler om virksomhetsoverdragelse.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet

1. Inco AS oppløses.

2. Saksomkostninger tilkjennes AS Matador for alle instanser med tillegg av avsavnsgodtgjørelse for renter av de saksomkostningsbeløp som er krevet for herredsrett og lagmannsrett.

I motsøksmålet

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 stadfestes.

2. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 2 stadfestes. I tillegg betales 12% rente p.a. fra forfallstidspunktet i henhold til herredsrettens dom og til betaling skjer.

AS Matador tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser og kan også i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse disse har gitt.

Jeg nevner innledningsvis at partene er av den oppfatning at saken skal avgjøres på grunnlag av reglene i aksjeloven av 4. juni 1976. Jeg er enig i det. Forliksklage ble tatt ut i desember 1996. Aksjeloven av 13. juni 1997 har ikke begrenset Matadors rett til oppløsning etter 1976-loven. Men ved gjennomføring av oppløsningen må man følge reglene i den nye lov, jf. forutsetningen i 1997-lovens overgangsregel i §21-2 nr. 21.

Matador har for Høyesterett anført at oppløsning av Inco er hjemlet både i alminnelige rettsgrunnsetninger og i aksjeloven §13-3 første ledd. Inco har ikke bestridt at oppløsning ved dom kan skje med hjemmel i alminnelige grunnsetninger, men har anført at terskelen må være høyere enn i lovens §13-3 første ledd, som lyder slik:

«En aksjeeier kan kreve selskapet oppløst ved dom når noen annen aksjeeier ved medvirkning til beslutning i strid med §9-16 eller på annen måte har misbrukt sin innflytelse i selskapet, og særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning som følge av dette.»

Jeg finner det for min del ikke tvilsomt at aksjelovens bestemmelser om oppløsning etter krav fra en aksjonær må suppleres med en adgang til å kreve oppløsning ved dom på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger. Begge rettsgrunnlag vil hver for seg kunne gi grunnlag for oppløsning av et selskap, og det kan ikke være noe i veien for at momenter som er relevante, men utilstrekkelige i forhold til §13-3, kan trekkes inn i bedømmelsen av om oppløsning skal skje etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Sistnevnte vil være et mer sammensatt rettsgrunnlag for oppløsning, og jeg behandler dette først.

I forarbeidene til aksjeloven av 1976 er det klart forutsatt at oppløsning av et selskap etter krav fra en aksjonær også kan grunnes på alminnelige rettsgrunnsetninger. I Ot.prp.nr.19 (1974-1975) heter det således på side 195 2. spalte:

«Departementet er enig i at den formulering som er foreslått i utkastet er en forbedring, men samtidig er det tvilsomt om den er dekkende for alle de tilfeller hvor sterke grunner tilsier en oppløsing eller utløsing. Det tenkes i denne forbindelse på de tilfeller hvor det mellom to hovedaksjeeiere er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid. Det spørsmål som oppstår i denne forbindelse, er om den foreslåtte lovtekst bør utvides til å omfatte disse tilfeller, eller om de tilfeller som kanskje ikke dekkes kan finne sin løsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger o.l. Departementet vil foretrekke den siste løsning, og har ut fra denne forutsetning ikke funnet grunn til å endre lovutkastet.»

Når departementet her viser til tilfeller hvor to hovedaksjonærer er kommet i et personlig motsetningsforhold som gjør samarbeid umulig, oppfatter jeg det bare som et eksempel på tilfeller som vil kunne falle utenfor forslaget til ny lov. Men eksempelet er åpenbart ikke tilfeldig valgt. Allerede før aksjeloven av 6. juli 1957 hadde Høyesterett åpnet for oppløsningsrett på ulovfestet grunnlag etter krav fra en aksjonær i ekstraordinære tilfeller, jf. Rt-1924-226 og Rt-1952-967, som begge gjaldt to like store aksjonærgrupperinger og umulige samarbeidsforhold.

Med disse henvisningene har jeg også gitt en antydning om at adgangen til å få oppløst et selskap ved dom etter alminnelige rettsgrunnsetninger, må være snever. Mads Henry Andenæs skriver i sin «Aksjeselskapsrett», 2. utgave 1992, på side 383:

«Andre forhold enn myndighetsmisbruk kan gi grunnlag for oppløsningsdom i medhold av alminnelige rettsgrunnsetninger som forutsettes å supplere §13-3. Hovedeksempelet er at forholdet mellom partene gjør fortsatt samarbeid umulig. Kravet om at særlig tungtveiende grunner taler for oppløsning, må trolig gjelde tilsvarende i disse tilfellene.»

Jeg kan være enig i at terskelkravet «særlig tungtveiende grunner» for oppløsning etter lovens §13-3 første ledd bør gjelde tilsvarende når det er spørsmål om oppløsning på grunnlag av alminnelige rettsgrunnsetninger. Det må således kreves at de hensyn som taler for oppløsning må være sterke, og vesentlig sterkere enn de som taler mot. Det er en rekke momenter som vil kunne inngå i vurderingen. Sentralt vil hensynet til de øvrige aksjonærer være. Det følger allerede av at aksjonærene - hvis de dominerende eierinteresser er enige - har i sin hånd å beslutte oppløsning av selskapet, jf. §13-1 i 1976-loven og §16-1, jf. §5-18 i 1997-loven. Særlig vil et krav kunne stå sterkt hvis det er bare to store aksjonærer, og den ene krever oppløsning fordi samarbeidet mellom dem svikter. Som nevnt er dette typetilfellet i forarbeidene til 1976-loven. Andre momenter kan være de subjektive forhold på begge sider. Det bør for eksempel ligge mer til rette for oppløsning hvis de forhold som begrunner kravet, er fremkalt av en annen aksjonær, enn hvor de er fremkalt av rent ytre forhold. Den som selv har fremkalt en umulig samarbeidssituasjon, vil ikke stå sterkt ved et senere krav om oppløsning av selskapet under henvisning til denne situasjon. I totalvurderingen må også kunne inngå momenter som selskapets størrelse, hensynet til ansatte, samfunnsmessige hensyn mv. Jeg finner ikke grunn til å utvikle dette ytterligere.

Før jeg går videre, vil jeg imidlertid nevne at etter mitt syn vil en rett til å kreve oppløsning ved dom etter en ulovfestet regel som skissert, fortsatt kunne være aktuell ved siden av reglene om oppløsning ved dom i aksjeloven av 1997, se §16-19. Om anvendelsesområdet for oppløsning etter alminnelige rettsgrunnsetninger er innsnevret som følge av uttredelsesretten i samme lovs §4-24 første ledd pkt. 3, ser jeg ikke grunn til å gå inn på.

Den ankende part har anført at Hakons atferd utenfor selskapsorganene i Inco ikke er særlig relevant når det kreves oppløsning i sak mot selskapet. Jeg kan ikke se at dette mer formelle synspunkt kan føre frem når grunnlaget for kravet er alminnelige rettsgrunnsetninger, og når oppløsningskravet - som i vår sak - direkte bare har betydning for interessene til selskapets to eneste aksjonærer. Den ene aksjonærens mulighet for å forsvare seg mot kravet svekkes da ikke av at bare selskapet er saksøkt.

Matadors hovedanførsel i saken er at forholdene som ledet til opprettelsen av Inco, ved den etterfølgende utvikling er fullstendig endret, og at forutsetningene for samarbeidet er brutt, i første rekke ved Hakons atferd i samarbeidet.

For å ta stilling til denne anførsel, er det hensiktsmessig kort å minne om bakgrunnen og forutsetningene for opprettelsen av Inco. I min tidligere redegjørelse for utviklingen av samarbeidet mellom Hakon og Johannson sentralt og på Sørlandet, har jeg vært inne på at stiftelsen av Inco var en regional oppfølgning av den landsomfattende samarbeidsavtale - ND-avtalen. Rollefordelingen mellom partene i Inco skulle derved være som etter ND-avtalen, med Asko som engrosleverandør og Hakon som profileier og franchisegiver.

Inco skulle være et samarbeidsselskap basert på denne rollefordelingen - et hjelpeforetak for aksjonærenes virksomheter. Det var ikke noe hovedformål med Inco at partene skulle tjene penger på selskapet som sådant. Hovedformålet var at dette skulle generere omsetning og inntekter for partene utenom selskapet - grossistinntekter for Asko og omsetningsavhengig avgift til Hakon fra franchisetakere med RIMI-profil.

I dette lys må også §3 i stiftelsesvedtektene for Inco forstås. Jeg kan ikke være enig med ankende part i at bestemmelsens uttrykksmåte «dagligvareforretninger som begge parter har et avtaleforhold til», indikerer at en «tilbakeskuende» tolking er riktig. Det kan ikke være tvilsomt at uttrykksmåten også dekket samarbeid om butikker som partene ville få et avtaleforhold til i fremtiden. Det var jo nettopp utviklingsmulighetene som gjorde Inco-samarbeidet interessant på stiftelsestidspunktet.

Det går frem av min tidligere beskrivelse av samarbeidsforholdet mellom partene at da denne saken startet med forliksklage i desember 1996, var situasjonen totalt forrykket i forhold til utgangspunktet ved stiftelsen av selskapet. Asko og Hakon var begge for lengst engasjert i både grossistvirksomhet og detaljhandel. De var blitt uforsonlige konkurrenter i alle ledd, og på Sørlandet som mange andre steder, er Johannsons KIWI-profil og Hakons RIMI-profil hovedkonkurrenter. I denne situasjon er det intet tilbake av samarbeidsselskapet Incos begrunnelse og formål. Den eneste funksjon selskapet i dag har, når man ser bort fra mulig utbytte til aksjonærene, er å sikre Hakon inntekter. På detaljsiden får Hakon inntekter fra den ene franchisetaker som er igjen, og fra Incos datterselskaper som driver detaljhandel med Hakon-profiler, og dessuten får Hakon grossistinntekter for leveranser til butikkene. Askos viktigste Inco-rolle i de senere år synes å ha vært å hindre at Inco forlenger leiekontraktene med Hakons RIMI-profilerte franchisetakere. Alle strategiske avgjørelser i Inco er derved blitt vanskeliggjort i betydelig grad. Foruten inhabilitetsproblemer har stemmelikheten, som er helt forutsigbar i et 50/50-selskap hvor aksjeeierne står steilt mot hverandre, medført at aksjelovens ekstraordinære saksbehandlingsregler med styreformannens dobbeltstemme, rett til å kreve ekstraordinær generalforsamling for å overprøve styrevedtaket, loddtrekning ved valg av møteleder, hvis dobbeltstemme igjen blir avgjørende osv., er blitt utnyttet for det de er verd, slik at Inco nærmest er blitt en parodi på et samarbeidsselskap. Jeg minner her om det tidligere nevnte eksempel i Ot.prp.nr.19 (1974-1975) på et typetilfelle som tilsier oppløsning: hvor det mellom to hovedaksjeeiere er oppstått et personlig motsetningsforhold som umuliggjør et samarbeid.

Nå kan det anføres at denne obstruksjonsvirksomhet og handlingslammelse som har preget Inco de aller seneste år, først er kommet etter at den foreliggende rettstvisten mellom partene hadde startet. Men som min tidligere fremstilling viser, hadde den uforsonlige konkurransen mellom partene vart en god stund da forliksklage ble inngitt i slutten av 1996. I et brev til Asko i mars 1996 uttrykker Hakons Tor Harald Bue seg slik:

«Dere må ha opp en rekke butikker for å lykkes med Kiwi - og de får dere ikke «frivillig» av oss! Følgelig antar jeg at det må «nye kvadratmetre til» for å få en slagkraftig Kiwi profil. Vi vil naturligvis med alle midler søke å forsvare vår markedsposisjon. Det blir også «lett nye kvadratmetre av det"!»

Situasjonen lå således til rette for at obstruksjoner og ekstrem posisjonering i Incos selskapsorganer ville ha inntrådt uavhengig av foreliggende rettstvist, og av den saken som Asko anla mot Hakon Sør i juli 1997.

Allerede på grunnlag av den situasjonsbeskrivelse jeg så langt har gitt, er det mye som taler for at oppløsning av selskapet er den eneste fornuftige vei ut av den fastlåste konflikten. I tillegg kommer at Hakon, slik jeg ser det, bærer hovedansvaret for at den rollefordelingen mellom partene som var en hovedforutsetning for stiftelsen av Inco, ble brutt.

I utviklingen av forholdet mellom partene fra samarbeid til uforsonlig konkurranse på Sørlandet, var Ottersland-avtalen et vendepunkt. Det må ha gjort et sterkt inntrykk på Asko at samarbeidspartneren Hakon i en rekke måneder hadde forhandlet og blitt enig med O.G. Ottersland om samarbeid, uten at Asko var blitt orientert. Det var ved avisoppslaget i april 1994 at Hakons samarbeid med Ottersland kom for dagen. Ottersland var på engros-siden Askos hovedkonkurrent på Sørlandet. I Ottersland-avtalen av 6. desember 1993 het det blant annet at det på lengre sikt var målet at alle leveranser til Hakons butikker skulle gå gjennom Ottersland. Avtalen hadde derved en klar brodd mot den rollefordelingen Inco-samarbeidet bygget på.

Det har fra Incos side vært innvendt at Asko var først ute med å posisjonere seg da selskapet høsten 1993 kjøpte eiendommen på Tingsaker, der Inco som fremleier hadde leiet ut til en RIMI-butikk. Men Asko var villig til å legge eiendommen inn i Inco mot å få en leveringsrett til forretningen. Forbehold om leveringsrett for Asko som grossist var i tråd med den rollefordeling partene opprinnelig var enige om, og som Inco-samarbeidet bygget på. Og forbeholdet ble tatt etter at Hakon hadde brakt betydelig usikkerhet inn i forholdet mellom partene ved allerede i 1991 å si opp den sentrale samarbeidsavtalen - ND-avtalen - og ved sommeren 1992 å fusjonere med engrosselskapet KØFF, som var Johannsons hovedkonkurrent på landsbasis, og ved høsten samme år å kjøpe en annen av Johannsons konkurrenter - Staff.

De momenter av objektiv og subjektiv karakter som jeg har trukket frem, veier tungt i retning av å ta oppløsningskravet til følge. Jeg kan ikke se at det gjør seg gjeldende sterke mothensyn. Inco-konsernet har ca 70 ansatte, men det er liten grunn til å tro at noen av disse mister arbeidet ved at datterselskapene får en annen eier.

Det blir min konklusjon at kravet om oppløsning av Inco tas til følge. Avgjørende vekt legger jeg på at samarbeidsforholdet fullstendig har utspilt sin rolle i et selskap hvor hver av aksjonærene - som er uforsonlige konkurrenter - har 50% av aksjene, og hvor bare den ene har fordeler av fortsatt drift.

Matador har også krevet oppløsning med hjemmel i aksjeloven §13-3 første ledd. Når jeg er kommet til at kravet må føre frem etter alminnelige rettsgrunnsetninger, er det ikke behov for også å ta stilling til om lovens vilkår, som begrenser oppløsningsadgangen til aksjeeiers myndighetsmisbruk i selskapet, også er oppfylt. Jeg nøyer meg med å peke på at de handlinger og begivenheter som har vært bestemmende for at samarbeidsforholdet utviklet seg til et sterkt motsetningsforhold, har funnet sted utenfor Inco og dets organer. Uryddigheten i selskapsorganene etter 1997 ser jeg som en følge av denne utviklingen, og for meg blir disse obstruksjoner mv. mest naturlig å anse som en del av grunnlaget for at oppløsning bør skje etter alminnelige rettsgrunnsetninger.

Matador har anført at det ikke kan ligge innenfor fullmakten til Incos prosessfullmektig å gå til motsøksmål mot selskapets annen eier. Men når selskapet er saksøkt av den ene aksjeeier, kan ikke selskapets rettslige forsvarsmuligheter begrenses på det grunnlag som her er anført. Matador må finne seg i at det i denne situasjon er Hakon-siden som legger opp selskapets rettslige forsvarsstrategi.

Det kan imidlertid reises spørsmål om aksjeloven §13-3 annet ledd åpner adgang til å kreve innløsning ved motsøksmål som reist av Inco, når Matador har begrenset sin påstand til krav om oppløsning, jf. Mads Henry Andenæs, «Aksjeselskapsrett», 2. utg. 1992 side 398. Det er ikke for meg nødvendig å ta stilling til dette spørsmål, da jeg uansett finner at de materielle vilkårene for innløsning av Matadors aksjer ikke er oppfylt. Når terskelen for å gi dom for oppløsning av Inco er nådd, vil det ikke være noen mellomløsning å innløse Matadors aksjer. Det er de strategiske posisjoner som eierskapet i Inco gir, som begge parter vurderer som den klart største verdi ved selskapet. En innløsning vil derfor bare bety at Hakon blir sittende igjen med alle fordelene. En innløsning kan heller ikke begrunnes i hensynet til selskapets videre eksistens. Det er grunn til å anta at en innløsning i realiteten vil være slutten for Inco ved at dette innfusjoneres i et Hakon-selskap. Innløsningskravet kan etter dette ikke tas til følge.

Anken har vært forgjeves, og Inco må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte Matadors saksomkostninger for Høyesterett i så vel hoved- som motsøksmål. Matador har for Høyesterett krevet omkostninger med i alt 236.900 kroner, hvorav 11.900 er utgifter. Av totalbeløpet er 40.000 kroner henført til motsøksmålet. Kravet tas til følge.

Matador har også krevet saksomkostninger tilkjent for herreds- og lagmannsrett. Selv om de rettsspørsmål saken har reist bare i begrenset utstrekning har vært til behandling ved domstolene tidligere, kan jeg ikke se at de har reist egentlig tvil. Forarbeidene til 1976-loven er ganske klare når det gjelder alminnelige rettsgrunnsetninger som supplerende hjemmelsgrunnlag for krav om oppløsning ved dom. Og typetilfellet av oppløsning som er nevnt i forarbeidene og i aksjerettslig litteratur, er nettopp umulige samarbeidsforhold mellom to store aksjonærer. Rettsspørsmålene og rettskildematerialet har vært de samme gjennom alle instanser, og faktum har heller ikke budt på tvil. Jeg er etter dette kommet til at Inco også må erstatte Matadors saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Når saksomkostninger for alle instanser først tilkjennes for Høyesterett, bør omkostningene settes til et samlet beløp for henholdsvis hovedsøksmål og motsøksmål. Matador har krevet 12% rente av de 40.000 kroner som ble tilkjent av herredsretten og for øvrig avsavnsgodtgjørelse for de saksomkostningsbeløp som ble krevet for herredsrett og lagmannsrett. Disse beløp utgjorde sammenlagt 330.000 kroner i hovedsøksmålet. I lagmannsretten ble krevet 40.000 kroner i motsøksmålet. Jeg er enig i at det ved beregningen av omkostninger for byretten og lagmannsretten må legges til grunn at Matador bare får dekket sine utgifter fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått etter at de tidligere dommer ble avsagt. Jeg finner etter dette at saksomkostninger for samtlige instanser bør settes til 557.000 kroner i hovedsøksmålet og for lagmannsrett og Høyesterett til 82.000 kroner i motsøksmålet. I tillegg får Matador medhold i sin påstand om 12% rente pro anno av de 40.000 kroner som herredsretten tilkjente i saksomkostninger i anledning motsøksmålet.

Jeg har funnet det nødvendig å utforme en ny domsslutning i hovedsøksmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

I hovedsøksmålet:

1. Inco AS oppløses.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Inco AS 557.000 - femhundreogfemtisyvtusen - kroner til AS Matador innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes med den endring at det fra forfallstid til betaling skjer løper 12 - tolv - prosent årlig rente av de 40.000 kroner som er tilkjent i saksomkostninger.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Inco AS 82.000 - åttitotusen - kroner til AS Matador innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I hovedsøksmålet:

1. Inco AS oppløses.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Inco AS 557.000 - femhundreogfemtisyvtusen - kroner til AS Matador innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motsøksmålet:

1. Herredsrettens dom stadfestes med den endring at det fra forfallstid til betaling skjer løper 12 - tolv - prosent årlig rente av de 40.000 kroner som er tilkjent i saksomkostninger.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Inco AS 82.000 - åttitotusen - kroner til AS Matador innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.