HR-2000-319 - Rt-2000-522
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-10 |
| Publisert: | HR-2000-00319 - Rt-2000-522 (127-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00319, straffekjæremål |
| Parter: | Påtalemyndigheten mot A (advokat Jostein Alvheim) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, §184, §185, §233, §388, Straffeloven (1902) §233 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1951, er siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Han ble varetektsfengslet med brev- og besøkskontroll ved kjennelse av Voss forhørsrett 5. oktober 1999, og fengslingen er senere forlenget. Ved forhørsrettens kjennelse 22. februar 2000 ble ny fengslingsfrist satt til 21. mars 2000.
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 1. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1951, blir å løslate.»
Kjennelsen er avsagt under dissens.
A ble 1. mars 2000 løslatt fra varetekt.
Påtalemyndigheten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke lenger foreligger bevisforspillelsesfare siden det faktiske hendelsesforløp er klarlagt og etterforskningen er ferdig. Det følger imidlertid av Rt-1999-1163 at bevisforpillelsesfare kan foreligge også etter avsluttet etterforskning og frem til hovedforhandling. Det kan ikke leses av flertallets standpunkt at slike vurderinger er foretatt. Påtalemyndighetens oppfatning er at det fortsatt er nærliggende fare for bevisforspillelse. Sentrale vitner vil være personer i siktedes nærmeste omgangskrets og familie.
Påtalemyndigheten har videre et annet syn på gjentakelsesfaren og styrken av denne. Lagmannsrettens flertall har ensidig lagt vekt på de rettspsykiatrisk sakkyndiges oppfatning av at gjentakelsesfaren er liten, uten å vurdere de faktiske forhold.
Den rettsmedisinske kommisjons vurdering var ikke tilgjengelig ved lagmannsrettens avgjørelse. Denne er nå kommet og støtter påtalemyndighetens oppfatning om at det må foretas en nærmere utredning av samspillet mellom alkohol, diazepam og søvndeprivasjon. Uttalelsen fra den rettsmedisinske kommisjon styrker påtalemyndighetens oppfatning om at de subjektive straffbarhetsvilkår ikke er avklart. Konklusjonen med hensyn til gjentakelsesfare og spørsmålet om varig svekkede sjelsevner kan bli en annen, og straffeprosessloven §171 annet ledd vil da få anvendelse som selvstendig fengslingsgrunnlag.
Påtalemyndigheten er ikke enig med lagmannsrettens flertall i at avgjørelsen i Rt-1987-697 ikke er sammenlignbar med denne sak, idet det også der var spørsmål om den endelige konklusjon for tilregnelighetsspørsmålet ved anvendelse av §171 nr. 3.
Påtalemyndigheten har prinsipalt påstått stadfestelse av Voss forhørsretts kjennelse, subsidiært at Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.
A er ved sin forsvarer underrettet om påtalemyndighetens kjæremål, men har ikke kommet med kommentarer til kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Så langt kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolkingen av en lovforskrift kan dette prøves i et videre kjæremål, jf. samme bestemmelse nr. 2 og nr. 3.
Kjæremålet angis å rette seg mot lagmannsrettens (flertallets) forståelse av straffeprosessloven §171 nr. 2 og nr. 3. Flertallet fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven §233 første ledd fordi de spesielle fengslingsvilkår i straffeprosessloven §171 nr. 2 og nr. 3 ikke var til stede. Deretter uttalte flertallet om nr. 2:
«Det foreligger etter flertallets oppfatning ikke nærliggende fare for at siktede vil ha mulighet til å forspille bevis, og for at han vil benytte seg av en eventuell slik mulighet, dersom han løslates nå. Riktignok er det så at han har familietilknytning til noen av vitnene, men dette kan ikke alene begrunne at lovens krav til bevisforspillelsesfare er oppfylt, slik saken for øvrig fremstår. Flertallet viser til Ot.prp.nr.53 (1984-1985): «Dersom den nødvendige bevissikring har funnet sted, feks, gjennom ransaking og beslag, åstedsgransking og avhør, vil det normalt ikke lenger foreligge bevisforspillelsesfare». Flertallet viser til at den faktiske side av hendelsesforløpet i det vesentlige er klarlagt, og til at de nødvendige avhør i den forbindelse er foretatt. Etterforskningen er avsluttet, og det forventes påtalemessig vurdering fra statsadvokaten innen utløpet av inneværende måned. Nærliggende bevisforspillelsesfare er da etter flertallets oppfatning ikke til stede.»
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har bygd på en uriktig lovforståelse. Det bemerkes at fengsling etter nr. 2 bare kan finne sted når det er en konkret og nærliggende fare for at siktede vil forspille bevis i saken ved blant annet å påvirke vitner. Bestemmelsen har vært forstått slik at denne kvalifiserte fare for bevisforspillelse ved løslatelse også vil kunne foreligge fra avsluttet etterforskning og fram til hovedforhandling, jf. Rt-1999-1163 og Rt-1999-1027 med videre henvisninger. Lagmannsrettens kjennelsesgrunner må forstås slik at retten har vurdert om fare for bevisforspillelse ved løslatelse foreligger etter avsluttet etterforsking. Den konkrete anvendelse av bestemmelsen kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Flertallet fant heller ikke at vilkårene for fengsling etter nr. 3 forelå. Flertallet uttalte:
«For så vidt gjelder gjentakelsesfare etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3, viser flertallet til at det kreves en kvalifisert grad av sannsynlighet for nye straffbare handlinger for at lovens vilkår skal være oppfylt. Det fremgår av Bjerke/Keiserud, I, s. 488, med videre henvisninger, at det kreves sterk grad av sannsynlighetsovervekt, og stilles strenge krav til bevisbyrden. Slik kvalifisert sannsynlighetsovervekt foreligger etter flertallets oppfatning ikke her. Flertallet tar utgangspunkt i at de medisinsk sakkyndige har konkludert med at gjentakelsesfaren er liten. Flertallet tar utgangspunkt i at de medisinske sakkyndige har konkludert med at gjentakelsesfaren er liten. Det er vist til at siktede ikke tidligere har reagert med klar irrasjonell atferd under rus eller i forbindelse med søvndeprivasjon, tiltross for langvarig alkoholmisbruk. Riktignok har de sakkyndige tatt et visst forbehold for resultatet av en nevrologisk undersøkelse som skal være med på å avdekke om siktede kan ha utviklet en (mindre) encephalopati. Eventuell slik encephalopati vil etter det flertallet forstår kunne gjøre siktede mer sårbar for irrasjonell reaksjon etter inntak av rusmidler eller etter søvndeprivasjon. De sakkyndige uttaler imidlertid at de ikke har funnet kliniske holdepunkt for at siktede har slik encephalopati. De sakkyndige har heller ikke konkludert med hensyn til hvilken gjentakelsesfare som antas å foreligge dersom det avdekkes at encephalopati foreligger. Flertallet finner etter dette at lovens krav til sannsynlighetsovervekt for nye straffbare handlinger ikke er oppfylt. Flertallet tilføyer at en er kjent med kjennelse Rt-1987-697, men at en finner at den situasjon som der forelå ikke er parallell med denne sak.»
Utvalget kan heller ikke her se at flertallet har bygd på en uriktig lovtolking. Fengsling etter nr. 3 kan bare finne sted når det antas påkrevd for å hindre at siktede på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Bestemmelsen krever at det må foreligge sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye lovbrudd om han ikke holdes i varetekt, og tidligere domfellelser behøver ikke i seg selv være nok til å konstatere tilstrekkelig fare for tilbakefall, jf. Rt-1999-1014 med videre henvisninger. Lagmannsrettens flertall har etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke forelå sterk sannsynlighetsovervekt for at siktede på ny kom til å begå straffbare handlinger som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder om han ble løslatt. Utvalget kan ikke se at det er feil ved saksbehandlingen at flertallet har vurdert gjentakelsesfaren med utgangspunkt i den rettspsykiatriske erklæring. Den konkrete vurdering kan ikke prøves i et videre kjæremål.
Påtalemyndigheten har også bemerket at §171 annet ledd kan få anvendelse som selvstendig fengslingsgrunn. Det går imidlertid ikke fram av kjæremålet om lagmannsrettens kjennelse er angrepet på grunn av feil lovforståelse eller mangelfulle kjennelsesgrunner, og utvalget er noe i tvil om hvorledes kjæremålet er å forstå.
Politiet ba i påtegning 21. februar 2000 om fortsatt fengsling i fire uker og henviste også til §171 annet ledd, jf. §184 og §185. Dette grunnlag for fortsatt varetektsfengsling var imidlertid ikke nærmere begrunnet. Forhørsretten drøftet de subjektive vilkår for straff etter §233 og kom til at dette vilkår for skjellig grunn til mistanke var oppfylt fordi siktedes bevisstløshet i gjerningsøyeblikket sannsynligvis skyldtes selvforskyldt rus. Da de øvrige vilkår for fortsatt fengsling i medhold av §171 nr. 3 etter forhørsrettens mening var tilstede, hadde retten ikke foranledning til å gå inn på §171 annet ledd.
Ved oversendelse av siktedes kjæremål til lagmannsretten 24. februar 2000 viste politiet til den tidligere påtegning 21. februar og til forhørsrettens begrunnelse. Noen annen begrunnelse i forhold til §171 annet ledd ble heller ikke nå gitt. Spørsmålet om de subjektive vilkår for straff foreligger var fortsatt ikke endelig avklart. Ut fra de opplysninger som forelå var det ikke holdepunkter for å anta at sikringssak sannsynligvis ville bli reist. På denne bakgrunn kan ikke utvalget se at lagmannsrettens flertall hadde foranledning til å gå nærmere inn på om vilkårene for fengsling etter §172 annet ledd første punktum var oppfylt. Flertallets manglende drøftelse av om fortsatt fengsling kunne finne sted etter §171 annet ledd første punktum er derfor ikke en feil av betydning.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.