HR-2000-362 - Rt-2000-1788

Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 2000-11-08
Publisert: HR-2000-00362 - Rt-2000-1788 (442-2000)
Stikkord: Strafferett, Vegtrafikkrett, Dødsulykke i trafikken, Lovanvendelse, Aktsomhetsnormen
Sammendrag: Saken gjaldt aksomhetsvurderingen etter dødsulykke i trafikken. Spørsmålet var om bilføreren hadde utvist tilstrekkelig aktsomhet.

A ble frifunnet i byretten og lagmannsretten for overtredelse av Straffeloven (1902) § 239 og Vegtrafikkloven (1965) § 3. Begge dommer var avsagt under dissens. A så ikke en fotgjenger som var i ferd med å krysse vegbanen i et oppmerket fotgjenger-felt, og merket ingen ting før påkjørselen hadde skjedd. Fotgjengeren døde av skadene.

Byretten og lagmannsrettens kvalifiserte mindretall la til grunn at det ikke kunne ses bort fra at den dårlige opplyste veibanen og blending fra møtende trafikk, gjorde det så vanskelig å få øye på den mørkkledde fotgjengeren at det ikke kunne tilregnes henne som uaktsomt at hun ikke så fotgjengeren.

Høyesterett kom til at lagmannsrettens frifinnende dom for uaktsomt bildrap måtte oppheves. Uttalt at passering av fotgjengerfelt påkaller en særlig aktpågivenhet. En situasjon med dårlig opplyst veibane og blending fra møtende kjøretøy, stiller et ekstra krav til bilførerens oppmerksomhet når hun nærmer seg fotgjengerfeltet. Høyesterett la til grunn at lagmannsretten hadde stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet, når retten kom til at det ikke kunne tilregnes tiltalte som uaktsomt at hun ikke så fotgjengeren, som var kommet langt ut i gangfeltet da hun ble truffet av bilen.

Forsvareren anførte at tiden var moden for at Høyesterett åpnet for å anvende forskjellig aktsomhetsnorm i Vegtrafikkloven (1965) § 3 og Straffeloven (1902) § 239. Høyesterett ga i dommen uttrykk for at aktsomhetsnormen i Vegtrafikkloven (1965) § 3 og Straffeloven (1902) § 239 er den samme, og at det ikke var grunnlag for Høyesterett til å endre denne lovforståelsen.

Saksgang: Skien og Porsgrunn byrett nr. 1999-01279 M - Agder lagmannsrett LA-1999-1716 M - Høyesterett HR-2000-00362, straffeanke
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Lars Fause) mot [A-kvinne] (advokat Erling O. Lyngtveit)
Forfatter: Frisak, Bruzelius, Coward, Flock, Gussgard
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §31, Motorvognloven (1926) §17, Straffeprosessloven (1981) §239, §347, §35


Dommer Frisak: Statsadvokatene i Vestfold og Telemark satte 28. juni 1999 A under tiltale for overtredelse av:

«I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ,

for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død,

ved at hun torsdag 21.01.99 ca kl 1810 i X, som fører av personbil DF - - - - - kjørende på - - -vegen i retning X Sentrum, ikke var tilstrekkelig aktpågivende og varsom under kjøringen da hun nærmet seg fotgjengerfeltet ved - - -vegen/- - -vegen, og ikke i tide ble oppmerksom på og fikk bremset opp eller stanset for den 81 år gamle B som var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet, med den følge at personbilen kjørte på B som fikk store hodeskader og døde samme kveld kl 2020.

II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3,

hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret,

ved at hun til tid og på sted som nevnt i post 1, og som fører av den der nevnte personbil, forholdt seg som beskrevet der, med den følge at B omkom og det oppsto skader på personbilen.»

Skien og Porsgrunn byrett avsa 15. oktober 1999 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1945, blir frifunnen.»

Byrettens dom er avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for domfellelse i samsvar med tiltalen.

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet og subsidiært lovanvendelsen. Agder lagmannsrett avsa 21. januar 2000 dom med denne domsslutning: «A, født xx.xx.1945, frifinnes.»

Rettens mindretall - tre av meddommerne - stemte for frifinnelse, og dette ble dermed resultatet ved lagmannsrettens behandling av saken, jf. straffeprosessloven §35 første ledd første punktum som for avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte krever fem stemmer. 3 fagdommere og 1 meddommer stemte for domfellelse etter vegtrafikkloven §3, mens 2 fagdommere stemte for domfellelse også etter straffeloven §239.

Påtalemyndigheten har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse. Etter påtalemyndighetens vurdering har rettens flertall i forhold til straffeloven §239, og rettens bestemmende mindretall i forhold til vegtrafikkloven §3, anvendt aktsomhetsnormen i de nevnte bestemmelser galt ved å konkludere med frifinnelse.

Forsvareren anfører at det ikke foreligger uaktsomhet verken i forhold til vegtrafikkloven §3 eller straffeloven §239. Han anfører videre at tiden må være moden for at Høyesterett åpner for å anvende forskjellig aktsomhetsnorm i vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239. Den alminnelige rettsbevissthet tilsier at det bør kreves en større grad av uaktsomhet for domfellelse etter §239, da det oppfattes som stigmatiserende å bli domfelt for uaktsomt drap. Det vises i denne forbindelse til at aktsomhetsnormen i §239 har vært gjenstand for offentlig debatt i lang tid, senest ved interpellasjonsdebatt 31. mai 1999 i Stortinget. Det vises også til at Riksadvokaten i skriv til statsadvokatene 19. mars 1998 gir uttrykk for at det ved vurderingen av om straffeloven §239 skal anvendes i tillegg til vegtrafikkloven §3, «som ett av flere relevante momenter [må] kunne vektlegges om de objektive og subjektive omstendigheter er slik at det fremstår som rimelig at man fra samfunnets side knytter den alvorlige karakteristikken «uaktsomt drap» til handlingen». Riksadvokaten oppsummerer i brev til Justisdepartementet 29. mars 2000 rettstilstanden slik at «påtalemyndigheten i dag finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen».

Jeg er kommet til at anken må tas til følge, slik at dommen med hovedforhandling oppheves.

Jeg finner grunn til først å si noe om aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239. Når det spesielt gjelder den debatt som har funnet sted om anvendelsen av aktsomhetsnormen i §239, nøyer jeg meg med å vise til avgjørelsen i Rt-1999-1985.

Høyesterett har flere ganger gitt uttrykk for at aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 er den samme, første gang i Rt-1963-744 - om motorvognloven §17 og før lovendringen i straffeprossessloven §239 i 1988 - og senest i Rt-1999-1985. Lovgiver har hittil ikke ønsket å endre ordlyden i straffeloven §239. Justisministeren sa i en interpellasjonsdebatt i Stortinget 31. mai 1999 blant annet følgende:

«Strafferettsapparatet må gi klare signaler om det store ansvar som påhviler bilførere. Men jeg er enig med dem som har hevdet at praksis etter lovendringen i 1988 var for streng. Det er ikke rimelig at selv den minste uaktsomhet skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Både Høyesterett og riksadvokaten har gitt signaler som kan tyde på at praksis er i ferd med å bli justert, slik at det skal mer til for å domfelle for uaktsomt drap nå enn i årene etter lovendringen i 1988. Dette er en riktig utvikling.

På denne bakgrunn mener jeg at det ikke nå bør foretas noen lovendringer med sikte på å justere praksis ytterligere. Men departementet vil holde spørsmålet under oppsikt, og vil gjøre det også på bakgrunn av den debatten som vi har i dag. Hvis det skulle vise seg at praksis likevel ikke finner det rette balansepunkt, vil jeg komme tilbake til spørsmålet om lovendring etter at jeg har vurdert det på nytt.»

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for Høyesterett til å endre den lovforståelse at aktsomhetsnormen er den samme etter begge bestemmelser. Hvis lovgiver ønsker en annen aktsomhetsnorm ved domfellelse etter §239, forutsetter det etter min mening at lovens ordlyd endres. Jeg tilføyer at fellelse etter §239 i tillegg krever at uaktsomheten også omfatter dødsfølgen. Selv om kjøring av motorvogn generelt kan sies å inneholde et faremoment som gjør at uaktsomhet lett kan føre til en alvorlig ulykke, er det likevel ikke slik at enhver uaktsomhet i trafikken med dødsulykke til følge, vil rammes av straffeloven §239. Hvorvidt aktsomhetsnormen er overtrådt, blir gjenstand for en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Saken gjelder spørsmålet om A var tilstrekkelig aktpågivende og varsom da hun under kjøring nærmet seg et fotgjengerfelt. Hun ble ikke i tide oppmerksom på fotgjengeren som var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet, og fikk ikke bremset opp eller stanset, med den følge at fotgjengeren ble truffet av bilen og døde som følge av skadene. Det fremgår av byrettens redegjørelse for saksforholdet som lagmannsretten viser til, at A hadde en hastighet inn mot fotgjengerfeltet på 30 - 35 km/t. Vegbanen var våt, men det regnet ikke. A oppfattet det som svært mørkt den kvelden. En bilfører som kom i motsatt retning av A, hadde stoppet for å slippe en fotgjenger over gaten. A var på vei til bensinstasjonen som lå på høyre side rett etter fotgjengerfeltet. Hun var klar over at fotgjengerfeltet, busslommen og bensinstasjonen kom i nær sammenheng, og at det var lett å ta feil av busslommen og innkjøringen til bensinstasjonen. Hun så ikke fotgjengeren i vegbanen, og merket ingen ting før påkjørselen hadde skjedd.

Ved vurderingen av tiltaltes aktsomhet uttaler lagmannsrettens bestemmende mindretall:

«Mindretallet slutter seg til den begrunnelse som er gitt av byrettens flertall. Det kan ikke ses bort fra at den dårlig opplyste vegbanen og blending fra møtende trafikk, gjorde det så vanskelig å få øye på den mørkkledde fotgjengeren at det ikke kan tilregnes tiltalte som uaktsomt at hun ikke så denne. Når det for øvrig gjelder lysforholdene, har overingeniør Kirste som sakkyndig vitne konkludert med at det under de rådende forhold ville være særdeles vanskelig for bilføreren å oppdage fotgjengeren, og på et så tidlig tidspunkt at bilen kunne stoppes i tide. Mindretallet er enig med byrettens flertall i at ulykken skyldes et sammenfall av flere uheldige omstendigheter, som den dårlige belysning på stedet, blending fra møtende kjøretøy, fotgjengerens mørke klær og hennes adferd ved å gå ut i høyre vegbane uten å se seg for. At hun ble påkjørt, må etter dette anses som et hendelig uhell som ingen kan holdes strafferettslig ansvarlig for.»

Byrettens flertall, som lagmannsrettens mindretall viser til, uttaler:

«Fleirtalet har fest seg ved at A etter eiga forklaring ikkje la merke til at den møtande bilen til C hadde stogga. Dette kunne gje ein indikasjon på at ho ikkje var merksam nok i den retninga medan ho nærma seg fotgjengarfeltet. Men fleirtalet vik tilbake for å trekkje denne slutninga, hovudsakleg av di bilen til C på nytt var i rørsle og hadde passert gangfeltet då A køyrde på fotgjengaren. Det er på denne bakgrunnen ikkje klart om det hadde vore mogeleg for A å leggje merke til at den møtande bilen hadde stogga ved gangfeltet.

Ut frå dei beviskrav som gjeld i straffesaker, er fleirtalet kome til at det ikkje er sikkert nok bevisgrunnlag for å byggje på at A konsentrerte seg for mykje om trafikksituasjonen på høgre side av vegen, og difor ikkje såg fotgjengaren. Fleirtalet kan ikkje sjå bort frå at den dårleg opplyste vegbanen og blendinga frå den møtande bilen gjorde det så vanskeleg å få auga på den mørkkledde fotgjengaren at det ikkje kan tilreknast A som aktlaust at ho ikkje såg denne. Andre konkrete tilhøve som A kan lastast for som strafflagd aktløyse, kan fleirtalet ikkje sjå at det er ført bevis for.»

Etter min mening har lagmannsrettens bestemmende mindretall stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet. Det er på det rene at tiltalte kjente den aktuelle veistrekningen godt med vegkryss, gangfelt, busslomme og avkjørsel.

Fotgjengeren var i ferd med å krysse vegbanen i fotgjengerfeltet som også var merket med skilt. Hun kom ikke rett ut i veien fra tiltaltes høyre side, men kom fra venstre. På det stedet der fotgjengeren ble påkjørt, er det tre kjørefelt - ett i hver retning og en avkjøringsfil i den retningen tiltalte kjørte. Fotgjengeren hadde krysset motgående kjørefelt og avkjøringsfeltet før hun ble truffet av tiltalte i bilens kjørefelt. Hun hadde således tilbakelagt en ikke ubetydelig strekning - anslagsvis 8 meter - i fotgjengerfeltet.

En bilkjører har en absolutt vikeplikt for gående som befinner seg i et gangfelt eller er på veg ut i det, jf. trafikkreglene §9. En bilfører må ta høyde for at en fotgjenger kan begi seg ut i fotgjengerfeltet eller fortsette over vegen uten å se seg for, slik det er lagt til grunn i denne saken, og at en fotgjenger kan være mørkkledd.

Passering av fotgjengerfelt påkaller en særlig aktpågivenhet. En situasjon med dårlig opplyst vegbane og blending fra møtende kjøretøy, slik lagmannsrettens bestemmende mindretall legger til grunn, stiller ekstra krav til en bilførers oppmerksomhet når bilen nærmer seg et fotgjengerfelt.

Fotgjengeren var kommet langt ut i fotgjengerfeltet da hun ble truffet av siden på bilen. Tiltalte ble ikke oppmerksom på fotgjengeren før etter påkjørselen. Etter min mening har lagmannsretten stilt for små krav til tiltaltes aktsomhet når lagmannsrettens mindretall kommer til at det ikke kan tilregnes tiltalte som uaktsomt at hun ikke så fotgjengeren.

Slik mindretallet har begrunnet sin frifinnelse, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på det særlige krav som må stilles ved domfellelse etter straffeloven §239 om at uaktsomhet også må omfatte dødsfølgen.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves som følge av uriktig lovanvendelse. Opphevelsen gjelder også lagmannsrettens hovedforhandling, jf. straffeprosessloven §347 første ledd.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


K J E N N E L S E :

Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.