HR-2001-1505-K - Rt-2001-1625
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-10 |
| Publisert: | HR-2001-01505-K - Rt-2001-1625 (292-2001) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om søksmål med påstand om at vedtak om tilbakekall av autorisasjon som lege var ugyldig, kunne fremmes til realitetsbehandling når det var fattet nytt vedtak der legen fikk tilbake autorisasjonen. |
| Saksgang: | Mandal herredsrett nr. 00-00155 A - Agder lagmannsrett LA-2001-1518 K - Høyesterett HR-2001-01505, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Therese Steen) mot A (advokat Tor Erling Staff) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §404, Forvaltningsloven (1967) §35, Legeloven (1980) §10, §13 |
Saken gjelder spørsmål om søksmål med påstand om at vedtak om tilbakekall av autorisasjon som lege er ugyldig, kan fremmes til realitetsbehandling, jf. tvistemålsloven §54, når det er fattet nytt vedtak der legen får tilbake autorisasjonen.
Statens Helsetilsyn besluttet 23. mars 1999 å tilbakekalle lege As autorisasjon som lege i medhold av legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 §10. A var privatpraktiserende lege med kontorer i Mandal og Lindesnes kommuner.
Ved stevning av 3. mars 2000 til Oslo byrett anla A sak mot Statens Helsetilsyn, og nedla slik påstand:
«Prinsipalt: Helsetilsynets vedtak av 23.3.1999 kjennes ugyldig.
Subsidiært: Helsetilsynets vedtak av 23.3.1999 gis ikke virkning før rettskraftig avgjørelse av ugyldighetsspørsmålet foreligger.
I begge tilfeller: A tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12% morarente p.a til betaling skjer.»
A tok i stevningen forbehold om å utvide søksmålet til å gjelde krav om erstatning.
Ved beslutning av Oslo byrett av 10. april 2000 ble saken overført til Mandal sorenskriverembete.
I tilsvar av 18. mai 2000 nedla Staten v/Sosial- og helsedepartementet påstand om at saken skulle avvises på grunn av at saksøker manglet rettslig interesse i å få saken prøvet, jf. tvistemålsloven §54. Det ble vist til at Helsetilsynet samme dato hadde fattet vedtak om omgjøring i medhold av forvaltningsloven §35 første ledd bokstav a, slik at A fikk tilbake sin autorisasjon som lege jf. legeloven §13, men uten rett til å foreskrive legemidler i gruppe A og B.
Mandal herredsrett avsa 21. august 2001 kjennelse, med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av partene.»
A påkjærte avvisningskjennelsen til Agder lagmannsrett, som avsa kjennelse 4. oktober 2001 med slik slutning:
«1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Regjeringsadvokaten har på vegne av Staten v/Sosial- og helsedepartementet i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil, i det retten ikke har gitt tilstrekkelig begrunnelse til å kunne ta stilling til om lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §54 er korrekt. Når lagmannsretten har funnet at en dom sannsynligvis vil få betydning for As forretningsmessige forhold, fremgår det ikke samtidig hva retten legger i dette, eller hvordan de forretningsmessige forholdene vil bli påvirket av en kjennelse i hans favør. Det er dermed ikke mulig ut fra kjennelsen å se om retten har funnet det sannsynliggjort at en realitetsavgjørelse i saken vil få avgjørende betydning for As rettslige posisjon. Det vises til kjennelsen inntatt i Rt-1978-1571.
Det anføres dessuten at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 feil. Retten har lagt vekt på at prosessøkonomiske hensyn tilsier at et krav om erstatning fra As side behandles sammen med kravet om at Helsetilsynets vedtak skal kjennes ugyldig. Kravene til søksmålsinteresse i tvistemålsloven §54 kan ikke lempes under henvisning til et krav om erstatning som A ennå ikke har fremmet. Det vises i denne forbindelse til Rt-1994-1244 og Rt-1996-330.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
A har i det vesentlige anført:
Det er helt riktig når lagmannsretten har foretatt en samlet skjønnsmessig vurdering av As yrkesmessige omdømme og hans forretningsmessige forhold. Også de prosessøkonomiske hensyn som taler for å behandle spørsmålet om ugyldighet og erstatning samlet, kan trekkes inn. Lagmannsrettens begrunnelse er fullt ut tilstrekkelig til å vurdere om tvistemålsloven §54 er riktig anvendt.
Det må også legges vekt på at man i en sak som denne må bruke betydelige beløp for å fastslå sin rettsstilling siden stevningen var den direkte foranledning til at Helsetilsynet omgjorde vedtaket.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Saken fremmes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostinger for alle instanser med kr 15.000.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404.
Staten har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle ved at lagmannsretten har begrenset seg til å fastslå at en dom på ugyldighet vil få betydning for As yrkesmessige omdømme og forretningsmessige forhold. Denne anførsel kan ikke føre frem.
Statens Helsetilsyns vedtak av 23. mars 1999 om tilbakekall av As autorisasjon som lege bygget blant annet på at han hadde drevet uforsvarlig legevirksomhet og vist atferd uverdig for en lege. Ved Helsetilsynets vedtak av 18. mai 2000 ble tilbakekallet omgjort i medhold av forvaltningsloven §35 første ledd bokstav a, og A ble gitt ny autorisasjon etter legeloven §13. Helsetilsynet uttalte i vedtaket: «Etter å ha foretatt en ny helhetsvurdering finner vi det ... ikke lenger nødvendig å opprettholde tilbakekallet av Deres autorisasjon som lege.» Omgjøringsvedtaket innebærer ikke at vedtaket om tilbakekall ble funnet å være ugyldig, jf. forvaltningsloven §35 første ledd bokstav c, eller at den alvorlige kritikk som var grunnlaget for tilbakekallet er trukket tilbake.
I avgjørelsen i Rt-1996-829 har Høyesteretts kjæremålsutvalg pekt på at irettesettelse og advarsel etter legeloven kan få vidtrekkene betydning for vedkommende lege, og at rettssikkerhetshensyn da tilsier at gyldigheten av slike reaksjoner må kunne bringes inn for domstolene etter de regler som gjelder for prøving av forvaltningsvedtak. Det sier seg selv at et vedtak om tilbakekall av autorisasjon, selv om det er begrenset i tid og ikke lenger i kraft, vil kunne få minst like vidtrekkende følger for legen. Et slikt vedtak vil eksempelvis åpenbart kunne bli tillagt vekt ved søknader om stilling eller ved en eventuell senere reaksjon mot legen, og således få betydning for hans yrkesmessige forhold.
Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle.
Staten har også gjort gjeldende at lagmannsrettens lovtolking er uriktig ved at retten har gitt uttrykk for at prosessøkonomiske hensyn kan tilsi at erstatningsspørsmålet behandles samtidig med ugyldighetsspørsmålet. Utvalget finner ikke grunn til å kommentere spørsmålet som ikke kan ses å være et nødvendig ledd i begrunnelsen for lagmannsrettens resultat.
Kjæremålet må forkastes. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle tre instanser med 15.000 kroner. Kravet tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten v/Sosial og Helsedepartementet 15.000 - femtentusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.