HR-2001-291-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-23 |
| Publisert: | HR-2001-00291-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen i en tvist om oppføring av støyskjerm ved anlegg av vei. |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett nr 99-00164 - Gulating lagmannsrett LG-1999-2244 A - Høyesterett HR-2001-00291, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Kirsten Elin Moss, Rolf Moss (advokat Helge Tveit) mot Askøy kommune (advokat Halfdan Mellbye) |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, §366, §398, Domstolloven (1915) §179 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelsen i en tvist om oppføring av støyskjerm ved anlegg av vei.
Ektefellene Kirsten-Elin og Rolf Moss nedla i stevning 16. mars 1999 til Midthordland herredsrett påstand om plikt for Askøy kommune til å oppføre støyskjermer på ektefellenes eiendommer i forbindelse med et veganlegg. Som grunnlag for kravet var anført at dette fulgte direkte av reguleringsplanen. Dessuten ble det anført at forpliktelsen fulgte av en avtale av 9. desember 1988 mellom saksøkerne og kommunen vedrørende grunnavståelse, og av forutsetningene for avtalen.
Askøy kommune ble frifunnet ved herredsrettens dom av 24. september 1999. Moss påanket dommen til Gulating lagmannsrett. I anken ble nedlagt som ny subsidiær påstand at avtalen av 9. desember 1988 skulle kjennes ugyldig. Lagmannsretten avviste i kjennelse 11. februar 2000 den subsidiære påstanden, jf. tvistemålsloven §366. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 26. mai 2000 avsa kjennelse om at Moss tillates å inndra sitt subsidiære krav i saken, jf. Rt-2000-895.
For lagmannsretten nedla Moss slik påstand:
«I. Prinsipalt:
1. Askøy kommune er forpliktet til å la bygge støyskjerm langs Kirsten-Elin og Rolf Moss sin eiendom gnr. 12 bnr. 378 og bnr. 1304 i Askøy kommune som vist på reguleringskart av 21.12.87.
2. Askøy kommune dømmes til å oppføre støyskjerm innen en frist fastsatt av retten.
Subsidiært:
1. Avtalen dat 09.12.88 kjennes ugyldig.
2. Askøy kommune pålegges innen en frist fastsatt av retten å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr. 12 bnr. 378 og 1304.
II. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger både for herreds- og lagmannsretten.»
Gulating lagmannsrett avsa 20. desember 2000 dom med slik slutning:
«1. Avtale mellom Askøy kommune og Rolf og Kirsten-Elin Moss, datert 09.12 .1988, kjennes ugyldig i sin helhet.
2. Askøy kommune pålegges innen 1- en - måned fra dommen er forkynt å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr. 12 bnr. 378 og 1304.
3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»
Kirsten-Elin og Rolf Moss har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjæremålserklæring og i senere prosesskriv av 28. februar 2001, er i hovedsak anført:
For så vidt gjelder kjæremålsmotpartens anførsel om at kjæremålet er for sent fremsatt vises til at det er redegjort for at forkynnelse ble vedtatt 2. januar 2001. Advokat Tveit hadde reisefravær f.o.m 21. desember 2000 og var tilbake på kontoret 2. januar 2001. Da dommen innkom kontoret 22. desember 2000, var verken advokat Tveit eller den andre advokaten ved kontoret til stede, og i romjulen var kontoret stengt. Et kontor med to advokater må kunne være stengt noen dager uten at det skal ha betydning for rettsavgjørelser som innkommer i slike fraværsperioder. Rt-1998-491 som kjæremålsmotparten har vist til, er lite relevant for denne saken.
Lagmannsretten har avgjort spørsmålet om saksomkostninger i strid med loven. Det foreligger dessuten saksbehandlingsfeil - utilstrekkelige domsgrunner. Moss har fått fullt medhold i sin subsidiære påstand. Lagmannsrettens drøftelse gir ikke uttrykk for kvalifisert tvil på noe punkt. Moss har kommet bedre ut enn om den prinsipale påstand om bygging av støyskjermer var blitt tatt til følge. De vil nå få prøvet sin erstatningsmessige posisjon gjennom skjønnet.
Kommunen opplyste ikke forut for saken at den hadde inngått andre avtaler om oppføring av støyskjerm. Kommunen har derved opptrådt urimelig, og terskelen for å idømme saksomkostninger må settes lavt. Det kreves en mer kvalifisert tvil for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd enn tilfellet er i denne saken.
For lagmannsretten ble det påvist at Moss hadde forsøkt å få til en minnelig løsning, mens kommunen på sin side ikke har vært villig til å diskutere minnelige løsninger.
Under enhver omstendighet skulle Moss vært tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten siden man fikk medhold i den subsidiære anførselen som var ny for lagmannsretten.
Rettens begrunnelse for tvil, sammenholdt med domspremissene for øvrig, er så knappe at det er vanskelig å foreta en kontroll av lovanvendelsen. Anførsler i forbindelse med omkostningsspørsmålet er ikke gjengitt og heller ikke drøftet.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: Rolf og Kirsten-Elin Moss tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Subsidiært: Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Rolf og Kirsten-Elin Moss tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Askøy kommune har prinsipalt påstått at kjæremålet må avvises som for sent fremsatt. Lagmannsrettens dom innkom advokat Tveits kontor 22. desember 2000. Det må kreves at et advokatkontor er betjent på et slikt tidspunkt, og i hvert fall at forkynnelser blir vedtatt. Det vises til Rt-1998-491.
Saksomkostningsavgjørelsen er kort, men presis. Lagmannsretten har ikke tatt uttrykkelig stilling til om Askøy kommune har tapt saken full ut, jf. tvistemålsloven §172, eller om saken er dels vunnet og dels tapt, jf. §174. Lagmannsretten viser til at dette ikke er avgjørende for omkostningsspørsmålet, i og med at hver av partene må bære sine omkostninger uansett hvilken av de to bestemmelsene som anvendes. Får §174 anvendelse, er dette hovedregelen. For lagmannsretten var det derfor bare nødvendig å slå fast at hver av partene også bærer sine omkostninger dersom §172 ble anvendt, da omkostningsspørsmålet i et slikt tilfelle skal subsumeres under §172 annet ledd første alternativ.
I forhold til en avgjørelse etter §172 annet ledd kan kjæremålsutvalget på grunn av den begrensede kompetansen som følger av §181 annet ledd, ikke prøve om saksomkostninger burde vært tilkjent, jf. Schei, Kommentarutgave til tvistemålsloven, 2. utgave, side 612. Det er av betydning om lagmannsrettens tvil knytter seg til faktum eller rettsregler. I denne saken er det så nær sammenheng mellom rettsregler og faktum at tvilen knytter seg til begge sider. Kjæremålsutvalget kan da ikke vurdere om det var riktig av lagmannsretten å anse saken tvilsom, jf. Rt-1981-688.
Kommunen kan ikke pålegges omkostninger ut fra mer generelle betraktninger om rimelighet. Det bestrides dessuten at kommunen har opptrådt urimelig.
Det er noe uklart hva de kjærende parter anfører som begrunnelse for at avgjørelsen er feil. Det synes som om de påstår at de har fått fullt medhold i sitt krav slik at saksomkostningsspørsmålet skal vurderes etter §172 første ledd. Det bestrides at saken er vunnet av de kjærende parter. Hovedregelen er at saken er dels vunnet og dels tapt når en part har fått delvis medhold i sitt subsidære krav, se Skoghøy, Tvistemål side 984. Et unntak kan være i situasjoner hvor det å få medhold i det subsidiære kravet, er like gunstig som å få medhold i det prinsipale. Det er åpenbart ikke tilfelle her hvor det prinsipale kravet var oppføring av støyskjerm. Spørsmålet skulle derfor ha vært vurdert etter tvistemålsloven §174. Noen betydning for konklusjonen har dette likevel ikke. I forhold til tvistemålsloven §174 annet ledd må poenget være at kommunen ikke har avvist noe konkret forlikstilbud som kan sies å være i samsvar med det kommunen har oppnådd i dommen.
Det kan ikke sees at rettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen er for knapp.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises
Subsidiært: Kjæremålet forkastes
2. Askøy kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens dom 20. desember 2000 ble sendt begge prosessfullmektigene på vanlig måte til vedtakelse av forkynning etter domstolsloven §179. De kjærende parters prosessfullmektig har opplyst at dommen kom til hans kontor fredag 22. desember 2000, men at han på grunn av reisefravær denne dagen og feriefravær i romjulen, først vedtok forkynnelsen tirsdag 2. januar 2001. Kjæremålsmotpartens prosessfullmektig vedtok forkynnelsen 10. januar 2001. Kjæremålsfristen er én måned, jf. tvistemålsloven §398 første ledd. Kjæremålet ble levert lagmannsretten 1. februar 2001.
Det har vært vanlig å godta som utgangspunkt for rettsmiddelfristen det tidspunkt da en prosessfullmektig har vedtatt forkynnelse, selv om dette er en kortere tid etter at dokumentet kom til vedkommendes kontor, dersom vedkommende på grunn av reisefravær, ferie eller sykdom ikke har kunnet gjøre seg kjent med dokumentet tidligere, se Rt-1998-491 med henvisning til tidligere avgjørelser.
Prosessfullmektigens reisefravær fra kontoret fredag 22. desember 2000 må anses å medføre at dommen ikke er forkynt denne dagen. Fraværet gikk direkte over i et feriefravær i forbindelse med julehelgen. Dette må, slik kjæremålsutvalget ser det, føre til at lagmannsrettens dom først kan anses forkynt da prosessfullmektigen etter endt ferie var tilbake på kontoret, tirsdag 2. januar 2001. Kjæremålet er da inngitt i tide.
Når det gjelder realiteten, bemerker kjæremålsutvalget at kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Utvalget kan her prøve om avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Dessuten kan utvalget prøve saksbehandlingen ved omkostningsavgjørelsen.
For byretten var nedlagt påstand om at det skulle oppføres støyskjerm. For lagmannsretten ble nedlagt som ny subsidiær påstand at avtalen 9. desember 1988 skulle kjennes ugyldig. Det var dette subsidiære grunnlaget som førte frem i lagmannsretten.
Lagmannsretten uttaler følgende om saksomkostningsspørsmålet:
«Anken har ført fram på ankende parts subsidiære grunnlag, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 - 74. Avgjørelsen er basert på vanskelige rettslige avveininger, og lagmannsretten har vært i tvil. Hensett til dette tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans, jf lovens §172 annet ledd første alternativ.»
Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens utgangspunkt: at tvistemålsloven §180 annet ledd kommer til anvendelse, selv om lagmannsrettens realitetsavgjørelse er truffet på et annet grunnlag enn påstått for byretten. Utvalget er imidlertid kommet til at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, når lagmannsretten har hjemlet sin avgjørelse i tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter utvalgets syn er saken, i forhold til påstanden for lagmannsretten, dels vunnet og dels tapt, og omkostningsspørsmålet skulle da ha vært avgjort etter tvistemålsloven §174, se Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave, side 559. De kjærende parter har anført at den subsidiære påstanden har gitt dem et like godt resultat som den prinsipale, og at §172 første ledd derfor må få anvendelse. Denne anførsel kan ikke føre frem, når parten, som her, har nedlagt en prinsipal påstand som han ikke har fått dom for, jf. Rt-1998-374.
Kjæremålsmotparten har anført at det er uten betydning om omkostningsspørsmålet avgjøres etter §174 første ledd eller §172 annet ledd. Utvalget er ikke enig i dette, og peker på at §174 annet ledd åpner for å tilkjenne delvise omkostninger og for å vurdere betydningen av fremsatt forlikstilbud.
Lagmannsrettens dom må etter dette oppheves og hjemvises til fortsatt behandling for så vidt angår domslutningens punkt 3. De kjærende parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 2.700 kroner med tillegg av rettsgebyret, til sammen 6.630 kroner. Kravet tas til følge
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningen punkt 3, oppheves og spørsmålet hjemvises til lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Askøy kommune v/ordføreren til Kirsten-Elin og Rolf Moss i fellesskap 6.630 - sekstusensekshundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.