HR-2001-41 - Rt-2001-585

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2001-04-25
Publisert:	HR-2001-00041 - Rt-2001-585 (113-2001)
Stikkord:	Straffeprosess, Gjenopptakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om gjenopptakelse av straffesak.
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1995-1184 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3337 M/01 - Høyesterett HR-2001-00041, straffesak, kjæremål
Parter:	A mot Den offentlige påtalemyndighet
Forfatter:	Gjølstad, Oftedal Broch, Matningsdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §391, §392

Saken gjelder spørsmål om gjenopptakelse av straffesak.

Ved daværende Eidsivating lagmannsretts dom av 21. juni 1995 ble A dømt til fengsel i 14 år for forsettlig drap på sin venninne og arbeidskollega B, jf. straffeloven §233 første og annet ledd. Han ble også dømt til å betale oppreisning til avdødes to barn. Domfelte påanket dommen for så vidt gjaldt lagmannsrettens saksbehandling og straffutmåling. Straffutmålingsanken ble henvist til behandling i Høyesterett, som ved dom 7. desember 1995, jf. Rt-1995-1879, satte straffen til fengsel i 12 år.

A, heretter kalt domfelte, har med bistand av advokat Morten Kjensli begjært straffesaken gjenopptatt ved begjæring av 16. november 1998. Begjæringen ble fremsatt for Borgarting lagmannsrett som 23. oktober 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.»

Drapshandlingen og begivenhetene omkring den er beskrevet slik i lagmannsrettens dom:

«Tiltalte, som er lærer, har vært ansatt ved Dønski videregående skole i Bærum siden 1974. Fornærmede B, som også var lærer, ble tilsatt ved samme skole i 1983. De to innledet et forhold samme år. Fornærmede var da gift. Etter tiltaltes opplysninger varte forholdet frem til 1986, da hennes ektemann ble kjent med det.

Våren 1994 kom det til et nytt forhold mellom tiltalte og fornærmede, som nå var separert. De to var bl.a sammen på en ferietur sommeren 1994. Etter de foreliggende opplysninger må det legges til grunn at forholdet ikke var problemfritt. Tiltalte har forklart at det kom til et brudd mellom dem 13. september 1994, men at de var enige om at de fortsatt skulle være venner. Kolleger av de to har også gjengitt utsagn fra fornærmede som må forstås slik at også hun anså forholdet for å gå mot en avslutning. De to var imidlertid sammen på en tur til Ustaoset i helgen 16-18 september 1994, hvor de også overnattet sammen.

Tirsdag 20. september 1994 skulle fornærmede etter tredje skoletime, som var slutt kl 1030, levere sin bil til reparasjon på Snarøya. Hun traff tiltalte, og de ble enige om at han, som da også hadde fritimer, skulle følge med henne til Snarøya i sin egen bil og deretter kjøre henne til hennes foreldres bolig i - - - - 38 på X i Bærum. Foreldrene var i USA, og hun skulle hente deres bil og benytte den. Tiltalte ble med fornærmede inn i foreldrenes bolig, etter eget utsagn for å ta mål av et bilde han skulle hjelpe henne å ramme inn.

Tiltalte har nektet kjennskap til drapet på B og det lar seg ikke med sikkerhet fastslå hva som har foregått mellom dem under besøket i foreldrenes bolig. På grunnlag av redegjørelsene fra rettsmedisinerne og åstedsgranskerne må det legges til grunn at det har oppstått uoverensstemmelser, som raskt gikk over til håndgemeng, på kjøkkenet, hvor bordet var skjøvet ut av stilling og en knott var slått av en kjøkkenskuff. Det knivstikk som er beskrevet i tiltalebeslutningen, har tiltalte antakelig tilføyet fornærmede på kjøkkenet med en kjøkkenkniv. De to har deretter beveget seg inn i spisestuen og rundt spisebordet, hvor tiltalte en rekke ganger har slått henne i hodet med de lysestaker som er nevnt i tiltalebeslutningen. Lesjonene på fornærmedes hender viser at hun forgjeves har forsøkt å verge seg overfor tiltalte. Hun ble deretter kvalt med et grep rundt halsen og etterlatt liggende over en stol og et bord i spisestuen.

På grunnlag av rettsmedisinernes redegjørelse legger retten til grunn at kvelningen var den direkte dødsårsak, men at både knivstikket og slagene i hodet var alvorlige nok til å kunne medføre døden.

Tiltalte forlot deretter huset, som han låste etter seg. Han reiste til sin bolig og hentet en bok til en senere undervisningstime. Han har deretter selv opplyst at han gikk en tur i skogen. Det er på det rene at han gjennomførte undervisningen i syvende time - fra kl 1500 - uten at elevene merket noe påfallende ved ham.

Fornærmedes 15-årige datter C ble urolig neste morgen da moren ikke hadde vært hjemme om natten. Hun kontaktet skolen. Da tiltalte fikk vite om dette, reiste han hjem til C. Herfra kjørte han til - - - - 38. I sine første forklaringer for politiet ga han uttrykk for at han ikke registrerte noe spesielt på stedet. I senere forklaringer - en forklaring som er fastholdt i retten - har han gitt uttrykk for at han gikk rundt huset og gjennom vinduene så fornærmede død i spisestuen. Etter besøket i - - - - 38 reiste han tilbake til C. Herfra ringte han til politiet og ba dem iverksette ettersøkning av fornærmede, uten å si noe om hva han hadde sett på foreldrenes bolig. Fornærmede ble senere samme dag funnet på stedet.»

Om saksforholdet for øvrig og gjenopptakelsessakens behandling for lagmannsretten vises det til lagmannsrettens kjennelse.

Domfelte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandling.

Domfelte har nærmere begrunnet kjæremålet i et eget skriv 2. januar 2001 på 43 sider. Han har i skrivet også vist til sin 18 siders klage i 1996 til Den norske Advokatforening på sin daværende forsvarer og sine kommentarer 30. mai 2000 på 62 sider til møtende statsadvokats redegjørelse 16. februar 1999 i anledning av gjenopptakelsesbegjæringen. Påtalemyndigheten har på sin side kommentert kjæremålet ved skriv 1. februar 2001 og har vist til nevnte redegjørelse av 16. februar 1999. Domfelte har endelig kommentert påtalemyndighetens skriv ved brev 27. februar 2001.

Domfeltes anførsler kan oppsummeres slik:

Straffeprosessloven §391 nr. 3:

Rettsmedisinerne har fastslått drapstidspunktet til en gang før midnatt tirsdag 20. september 1994. På bakgrunn av at avdøde skulle ha vært til stede på et møte på Dønski videregående skole kl. 11.55, prosederte aktor på at drapet måtte ha skjedd før kl. 11.40.

Domfelte anfører at drapstidspunktet kan ha vært langt senere på dagen, og at dette støttes av omstendigheter og utsagn fra vitner som delvis er nedfelt i politiforklaringer. De vesentligste punktene kan gjengis slik:

I forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen er møteprotokollen fra møtet 20. september fremlagt som nytt bevis. Protokollen viser at det av tolv innkalte lærere var tre som var til stede på møtet og tre som hadde lovlig forfall på grunn av andre møter på skolen. Flere navngitte lærere vil kunne bekrefte at det ikke ville være oppsiktsvekkende om avdøde ikke hadde kommet til møtet. I forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen er det lagt frem en skriftlig erklæring fra lærer D som bekrefter at avdøde ikke møtte opp til et møte hun skulle ha deltatt i uken i forveien, og at D observerte avdøde forlate skolen like i forkant av møtet uten at hun varslet om dette. Domfelte anfører også at politiforklaringen til E bekrefter at avdøde hadde med seg treningsbag da hun forlot skolen på formiddagen drapsdagen, noe som indikerer at hun ikke hadde tenkt seg tilbake til skolen rett etter. E ble ikke ført som vitne for lagmannsretten. Videre påberopes det vitner som kan bekrefte at det heller ikke var påfallende at avdøde ikke var hjemme og laget middag til datteren senere denne dagen. Det vises også til vitneforklaringen til F, som hevder å ha sett en kvinne på drapsstedet mellom kl. 17.00 og 17.45. Dette må ha vært avdøde. Siden vitnet ikke observerte noen bil i oppkjørselen, må det ha vært drapsdagen. Dette var den eneste dagen avdøde var på drapsstedet uten bil. Avdødes datter påberopes også som nytt vitne som kan bekrefte at observasjonen ikke kan ha vært dagen før drapsdagen, siden avdøde var på besøk på det aktuelle tidspunktet. Det vises også til at politiet burde ha sikret seg utskrift som kunne bekrefte/avkrefte om avdøde hadde brukt telefonen på et tidspunkt som utelukker domfelte som drapsmann.

Ut fra dette og tidligere påberopte omstendigheter og bevis anføres det at drapstidspunktet kan skyves frem til etter kl. 17.00.

Domfelte hevder å ha alibi fra kl. 11.30 drapsdagen. Det vises til politiforklaringer fra domfeltes leieboer og en av domfeltes kunder som ikke ble ført som vitner for lagmannsretten.

Når det gjelder alternative gjerningsmenn vises det til at leieboeren i sokkelleiligheten på drapsstedet forklarte for retten at han forlot leiligheten tidlig på morgenen drapsdagen, og at han ikke kom tilbake før natt til 21. september. Det vises til at det foreligger politiforklaring hvor leieboerens kamerat forklarer at begge var innom hybelleiligheten på ettermiddagen drapsdagen, men at retten ikke ble gjort kjent med dette. Kameraten ble ikke ført som vitne. Det samme fremkommer også av nye politiavhør som er innhentet i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsessaken. Kameratens forklaring setter også vitneforklaringen fra G i et nytt lys. G har forklart at hun observerte en person som oppførte seg påfallende utenfor drapsstedet mellom kl. 14.15 og 14.30 drapsdagen. Beskrivelsen kan passe med leieboerens kamerat.

Det vises også til politiforklaringer hvor det går frem at leieboeren var kjent med at avdødes foreldre ikke var hjemme. Leieboeren har forklart at alarmlampen ikke lyste da han forlot leiligheten om morgenen. Dette må ha vært da han kom tilbake om ettermiddagen, siden alarmen må ha stått på til avdøde slo den av da hun kom til drapsstedet ca kl. 11. Siden avdødes bil ikke sto i oppkjørselen denne dagen, anføres det at leieboeren kan ha kjent på døren, funnet ut at denne var ulåst og deretter gått inn i leiligheten for å se etter verdigjenstander mens kameraten holdt utkikk utenfor, jf. Gs vitneobservasjon.

Det vises også til rykter om at leieboeren har falskt alibi for drapsdagen. I forbindelse med gjenopptakelsessaken ble det i denne forbindelse foretatt politiavhør som bekrefter disse ryktene. Hovedkilden til ryktene er imidlertid ikke avhørt.

Det er også vist til at avdødes eks-ektemann ikke har alibi etter kl. 17.00 drapsdagen.

På åstedet er det funnet såleavtrykk blant annet i avdødes blod. Det er funnet avtrykk av sko med samme type sålemønster hjemme hos domfelte og under hans arbeidspult på skolen. Skoene er ikke funnet.

Domfelte hevder at han hadde på seg andre sko drapsdagen. I kjæremålet foretas en relativt utførlig gjennomgang av de ulike politiforklaringer og vitneforklaringer på dette punktet. Flere av vitnene ble ikke ført for lagmannsretten. I gjenopptakelsesbegjæringen fremlegges også kopi av en fraværsprotokoll fra skolen som nytt bevis i saken. Det anføres at protokollen underbygger at et elevvitne, som beskriver de skoene domfelte hevder å ha brukt på drapsdagen, bare kan ha sett disse skoene denne dagen. Det er videre vist til at de vitnene som ble innkalt på dette punkt etter planen skulle foreta en skoidentifikasjon i retten. Skoidentifikasjonen ble ikke foretatt. Et brev fra domfeltes forsvarer for Høyesterett fremlegges som bevis i denne forbindelse. I brevet går det frem at skoidentifikasjonen ble frafalt fra aktors side fordi han ikke kunne ta sjansen på et for seg negativt utfall på et så viktig punkt. Domfelte påberoper seg også nye vitnebevis for at han hadde gnagsår på drapsdagen, noe som indikerer at domfelte hadde andre sko på drapsdagen siden disse var bedre for gnagsåret. På dette punkt tilbys det også vitnebevis for at de skoene påtalemyndigheten mener han hadde på seg drapsdagen var i trangeste laget.

At domfeltes forklaring vedrørende hvilke sko han hadde på seg på drapsdagen ikke kan bekreftes ut fra avtrykk på åstedet, kan være fordi han normalt tar av seg sko innendørs. Dette er en omstendighet som ikke var kjent for retten. Det anføres også at dette kan bekreftes ved nye vitnebevis. Grunnen til at det ikke går frem av domfeltes første politiforklaringer at han kan ha tatt av seg skoene, har sammenheng med at han «pratet som en foss» og at vedkommende som foresto avhøret ikke rakk å skrive ned alt. Dette bekreftet avhøreren også i retten.

En annen grunn til at de skoene han hadde på seg ikke har satt avtrykk kan være at skoene var nye og derfor for lite slitt til at de ville sette avtrykk. I kjæremålet etterlyses prøveavtrykk fra de beslaglagte skoene. De prøveavtrykkene som ble lagt frem for retten, ble laget av et skopar tilsvarende det beslaglagte som politiet kjøpte inn til formålet. Disse ble prøvegått før man avsatte avtrykk med dem på åstedet. Det anføres at grunnen til at det ikke foreligger prøveavtrykk fra originalskoene er at det viste seg at skoene ikke satte avtrykk, og at man måtte gjøre de innkjøpte skoene slitt for å få frem folieavtrykk av skotypen.

Det anføres videre at retten ikke fikk vite at det ble avsatt ti avtrykk med prøveskoene på åstedet hvorav tre var usynlige og tre var delvis synlige. Retten ble derimot gjort kjent med at skoene «satte tydelige spor». Det påpekes også at prøveparet var i størrelse 41 i motsetning til originalskoene som var i størrelse 45, og at personen som avsatte prøvetrykkene formodentlig veide mer enn domfeltes 68 kilo. Dette er forhold retten ikke var kjent med, og som kan forklare at det ikke fantes skoavtrykk på åstedet av de skoene domfelte hevder han hadde på seg drapsdagen.

Et annet forhold som understøtter at domfelte kan ha hatt på seg skoene på åstedet uten at de har satt spor, er at politiet har påvist fragmenter av kun ett avtrykk med samme sålemønster hjemme hos domfelte. Dette går frem av en logg fra Kripos som retten ikke var kjent med. Derimot fikk retten opplyst at det ikke var funnet avtrykk etter de skoene domfelte hevder å ha hatt på seg drapsdagen, - verken på åstedet, på hans arbeidsplass eller i hjemmet.

Endelig vises det til at større deler av drapsstedet var teppebelagt, slik at domfelte bare har beveget seg få skritt på steder hvor skoene kan ha satt avtrykk.

Når det gjelder spørsmålet om hvor det er blitt av skoene som har samme såletype som avtrykk funnet på åstedet, vises det til at domfelte har angitt som en mulighet at disse ved en feiltakelse kan ha blitt kastet i en søppelcontainer på Ustaoset helgen før drapet. Retten ble ikke gjort kjent med at containeren ble undersøkt av politiet på oppfordring fra domfelte, og at den på dette tidspunktet var blitt tømt.

I kjæremålet anføres det også at domfelte hadde en gulstripet genser på seg på drapsdagen. Genseren er beslaglagt av politiet, men genseren eller fotografi av den ble ikke fremlagt for retten. Det faktum at det ikke er funnet blod fra offeret på genseren utelukker domfelte som drapsmann. Selv om det går frem av ett av vitnenes politiforklaring at domfelte bar denne genseren drapsdagen, ble retten ikke gjort kjent med denne forklaringen. Det påberopes også andre vitner som kan bekrefte at domfelte hadde denne genseren drapsdagen. Påtalemyndigheten har på tross av dette prosedert på at domfelte bar en rødstripet genser drapsdagen. Genseren er ikke funnet. Dette til tross for at ingen av de ca 70 lærere og elever som så domfelte drapsdagen har bekreftet at domfelte brukte en annen genser enn han selv påstår.

Videre er det funnet en tyggegummibit på avdødes jakke som inneholder DNA-spor fra både domfelte og avdøde. Aktor prosederte på at tyggegummien var plassert på en slik måte at glidelåsen ikke kunne åpnes uten at det ville bli satt merker i tyggegummien, og at biten derfor måtte ha havnet på avdøde under selve drapshandlingen.

I forbindelse med gjenopptakelsessaken er det lagt frem fotografier som ikke var lagt frem for retten. Det anføres at bildene viser at tyggegummibiten ikke var slik plassert at den var til hinder for å åpne og lukke jakken. Det anføres også at bildene viser at tyggegummibiten satt godt festet til tekstilet, noe som indikerer at den hadde sittet der lenge. Bildene viser også at det ikke er rester av tyggegummien på glidelåsens metalldeler.

I kjæremålet vises det også til at lagmannsretten ble vist tre nye fotografier etter at prosedyrene ble avsluttet og før lagretten trakk seg tilbake til rådslagning. I motsetning til fotografiet retten hadde fått forelagt tidligere, viser de nye fotografiene tyggegummibiten før den ble fjernet fra jakken. Siden prosedyrene var avsluttet, fikk man ikke foranledning til å føre bevis for at avdøde sjelden lukket jakken. Det tilbys nye vitnebevis som underbygger at avdøde sjelden lukket jakken. Det vises også til at det var fint vær drapsdagen, og at avdøde hadde tykk genser og skinnvest i tillegg til jakken. Siden bildene ble fremlagt etter prosedyrene, fikk man heller ikke anledning til å føre bevis for at tyggegummibitens størrelse tilsier at det ikke dreier seg om en tyggegummi som falt ut av gjerningsmannens munn under drapshandlingen. Det anføres som nye omstendigheter at en tyggegummi normalt er 20-30 millimeter lang, mens bildet som ble fremlagt i retten viser at biten var 4 millimeter. Det vises til at rapport fra sporsikringen på Rettsmedisinsk Institutt - hvor også åstedsgranskerne var til stede - ikke ble fremlagt for retten. I rapporten går det frem at tyggegummibiten var så liten at man ikke umiddelbart kunne fastslå at det dreide seg om en bit av en tyggegummi. Det anføres som ny omstendighet at det nærmest er umulig å bite av en bit av en tyggegummi, slik at det ikke kan være riktig som aktor hevdet at biten var falt ut av domfeltes munn under drapshandlingen. Disse forholdene, sammenholdt med at biten var godt festet til tekstilet, indikerer at tyggegummibiten var av eldre dato. Det understrekes at domfelte hadde vært sammen med avdøde i 55 timer de siste 5 døgn før drapet fant sted.

Det hevdes videre at påtalemyndigheten prosederte på at domfelte skal ha hatt et angivelig sjalusimotiv for drapet. Dette bygger på et utsagn fra domfelte til et vitne, som vitnet må ha misforstått. Det domfelte hadde gitt uttrykk for var at avdødes tidligere ektemann var blitt bedratt med ektemannen til en av avdødes beste venner. Vedkommende har bekreftet forholdet i sin politiforklaring som påberopes som nytt bevis. Det anføres at vitnet har misforstått utsagnet, og at dette kan oppklares av flere vitner som ikke ble ført for lagmannsretten.

Videre hevder domfelte at han ikke hadde fysisk styrke til å gjennomføre drapet på grunn av en skadet skulder. Fysioterapeuten som behandlet skaden på den tiden drapet skjedde, påberopes som nytt vitne. Det er også fremlagt timekort som viser at domfelte gikk til behandling i perioden før drapet skjedde. Timekortet ble ikke fremlagt for lagmannsretten. I tillegg kommer at avdøde bare var 6 centimeter lavere enn domfelte og 8 kilo lettere. Det anføres også som en ny omstendighet at avdøde var fysisk sterk. På grunn av en nærmest ubrukelig venstre arm og et løst brilleglass hevdes det at domfelte ikke kunne ha deltatt i en voldsom kamp over 10-15 meter slik retten har lagt til grunn.

Når det gjelder domfeltes reaksjonsmønster omkring drapet og under rettsforhandlingene, vises det til at domfeltes far og stefar var fanger i Sachsenhausen i henholdsvis 5 1/2 og 3 1/2 år. Moren ble innesperret i Ravensbruck i ung alder. Det anføres at domfelte lider av det såkalte «KZ-syndromet» i annen generasjon. Domfelte er vanligvis ganske stresset og nervøs fordi han ikke tror han kan strekke til så godt som han ønsker. Han har dårlig samvittighet for det meste, bekymrer seg for det meste og har lett for å tro at det er hans skyld dersom noe går galt. Det anføres at det kan fremlegges en redegjørelse fra Rikstrygdeverket om dette som nytt bevis.

Videre vises det til at domfeltes behandlende psykolog, T. O. Kjos, har konkludert med at domfelte må ha hatt fullstendig amnesi for både motiv og hendelse dersom det er han som har begått drapet. Konklusjonen bygger på nærmere 40 timers behandling før og etter arrestasjonen. Sammenholdt med at de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige konkluderte med at domfelte verken var bevisstløs eller led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten på tiden for de påklagede handlinger, kan han ikke være gjerningsmannen. Dette ble ikke nevnt for lagmannsretten, og T. O. Kjos ble ikke ført som vitne.

Det vises også til flere enkeltepisoder som belyser domfeltes reaksjonsmønster i forhold til hendelser i dagliglivet. Det tilbys vitner på flere punkter.

Når det gjelder reaksjonsmønsteret umiddelbart etter at han hevder å ha oppdaget avdøde dagen etter drapsdagen, anføres det at han kan ha fått sjokk. Han vet ikke hvordan han kom seg fra drapsstedet og tilbake til leiligheten der avdødes datter befant seg. Han husker heller ikke at han ble oppringt av politiet en time senere eller at han snakket med en lærerkollega i telefonen ca kl. 13.30.

Straffeprosessloven §392 annet ledd:

I kjæremålet anføres det at medias rolle har vært egnet til forhåndsdømming. Det vises til en rekke eksempler hvor det anføres at uriktige opplysninger fra politi og påtalemyndighet har ført til at bevisene i saken fremstilles som sterkere enn det er grunnlag for. Dette har skjedd uten at forsvarer har kunnet ta til motmæle.

Videre anføres det at forsvareren på mange punkter har forsømt sine oppgaver både før og under hovedforhandlingen, slik at domfelte ikke fikk et betryggende forsvar. Domfelte anfører blant annet at han i all hovedsak ikke hadde tilgang til saksdokumentene før hovedforhandlingen og at forsvareren bare diskuterte sak med ham i maksimalt to timer. Det anføres også at forsvareren bare i minimal grad tok hensyn til domfeltes vitneliste, og at han ikke fikk se forsvarerens vitneliste før den ble sendt retten. Det vises også til en rekke eksempler der det anføres at forsvarerens vitneutspørring var mangelfull. Samtidig hevdes det at de spørsmålene domfelte forsøkte å få stilt via forsvareren ble neglisjert. Domfelte selv fikk ingen spørsmål fra forsvareren. I tillegg til anførslene i kjæremålet er det også vist til domfeltes «tilleggsanke» fra 1995 og klage til advokatforeningen fra 1996.

I kjæremålet reises det også kritikk mot påtalemyndighetens arbeid, og det hevdes at etterforskningen har vært ensidig rettet mot domfelte. Det nevnes en rekke konkrete eksempler der påtalemyndigheten ikke skal ha fulgt opp oppfordringer fra domfelte - blant annet om avhør av vitner - som kunne bekreftet hans forklaring. Det anføres også at man under politiavhørene av domfelte forsøkte å vri på alt han sa, og at politiforklaringene er referert på en slik måte at de fremstår som mer usikre enn de var.

I forbindelse med gjenopptakelsessaken har det vært påvist at et hårstrå som er funnet på avdødes hender, har samme mt-DNA type som domfelte. Det vises til at lagmannsretten i sin kjennelse har funnet det tilstrekkelig å konstatere at hårundersøkelsen verken utelukker siktede eller peker mot en konkret gjerningsmann. For øvrig vises det i hovedsak til tidligere anførsler vedrørende hårfunnet og de usikkerhetsmomenter som knytter seg til denne formen for DNA-typing, og at håret kan stamme fra tidligere samvær mellom avdøde og domfelte eller domfeltes slektninger. Det vises i denne forbindelse til at det er funnet to hår fra avdødes mor på avdødes genser. Dette må ha vært minst ni dager gammelt siden moren hadde vært i utlandet siden.

Videre vises det til at domfelte bare har fått prøvd skyldspørsmålet i én instans, og at dette var en av de siste sakene som gikk etter den gamle ordningen. Det var tilfeldigheter som gjorde at saken kom opp så tidlig at domfelte ikke kunne få prøvet skyldspørsmålet i to instanser. Det anføres at lagmannsretten har tatt feil når dette ikke er tatt hensyn til fordi man ikke står overfor et tvilstilfelle. Det anføres også at lagmannsretten har stilt for strenge krav når retten har tolket uttrykket «tvilsomt» i straffeprosessloven §392 annet ledd.

For øvrig vises det til det som er anført i forhold til straffeprosessloven §391 nr. 3.

Saksbehandlingsfeil:

I kjæremålet påberopes saksbehandlingsfeil både i forbindelse med den ordinære straffesaksbehandlingen i 1995 og i forbindelse med lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsesbegjæringen.

Anførslene som relaterer seg til behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen, går i hovedtrekk ut på at retten ikke har lest konkrete deler av saksdokumentene.

I forhold til straffesaksbehandlingen i 1995 anføres det at de fleste av de omstendigheter og bevis som begrunner gjenopptakelsesbegjæringen burde vært fremlagt for retten i 1995. Dersom Høyesteretts kjæremålsutvalg den gang hadde fått vite dette, ville saksbehandlingsanken ført frem. Dette er et moment i vurderingen av om saken skal gjenopptas etter straffeprosessloven §392 annet ledd.

Anvendelsen av straffeloven §233 annet ledd:

Det anføres også at lagmannsrettens flertall og Høyesterett feilaktig har lagt til grunn at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter. Det anføres at knivstikket må ha vært påført avdøde til slutt, og at politiet må ha vært klar over dette siden de i avhør spurte gjentatte ganger om domfelte er jeger. Dette kom ikke frem i retten. Det hevdes også at stikksåret har en form som ikke kan være forenlig med at knivstikket ble påført avdøde mens hun var i bevegelse. Dette var heller ikke fremme for retten. Endelig vises det til at den store blodansamlingen der avdøde ble funnet viser at knivstikket ble påført til slutt.

Videre anføres det at det faktum at de to lysestakene avdøde er blitt slått med opprinnelig sto på spisestuegulvet lengst unna kjøkkenet, medfører at avstanden og dermed tiden avdøde har lidd må reduseres. Disse opplysningene bekrefter anførslene for Høyesterett om at det ikke er bevist at voldshandlingene har vart i tid eller at avdøde var ved bevissthet da hun ble kvalt. Det hevdes også at knivstikket mest sannsynlig ble påført avdøde etter at hun var død.

Disse omstendighetene skulle ha ført til at straffeloven §233 annet ledd ikke skulle ha vært anvendt, og at straffen etter dette neppe vil overstige den tid domfelte allerede har sonet, som tilsvarer en dom på ni og et halvt års fengsel.

Straffeprosessloven §391 nr. 1:

Avslutningsvis anføres det at gjenopptakelse kan skje etter straffeprosessloven §391 nr. 1. Dette gjelder spesielt aktors og forsvarers forhold, men også andre forhold.

Domfelte har lagt ned slik påstand:

«Begjæringen om gjenopptakelse av saken tas til følge.

Subsidiært anføres at en mildere strafferegel uansett burde vært anvendt.»

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har inngitt tilsvar.

I tilsvaret gjengis møtende aktors kommentarer til lagmannsrettens kjennelse. Det er pekt på at lagmannsretten i den påkjærte kjennelsen har lagt til grunn at innholdet i politiforklaringen til leieboerens kamerat var kjent for den dømmende rett. Møtende aktor viser til sine tidligere kommentarer, hvor han regner med at retten ikke var kjent med kameratens forklaring vedrørende besøket på drapsstedet.

Når det gjelder domfeltes anførsel om at hans leieboer og en kunde kan gi ham alibi fra kl. 11.30 drapsdagen, påpekes det at vitnene har forklart at de på dette tidspunktet ringte på hos domfelte og ringte ham uten å få svar, på tross av at de kunne høre at det var noen til stede i boligen. Dette er forenlig med at domfelte var tilbake på bopelen etter drapet, for eksempel for å skifte sko og klær. Det anføres at de påberopte vitnene ikke ville ha svekket bevisene for domfellelse, snarere tvert om.

I forhold til det hårstrået som er mt-DNA-analysert i forbindelse med gjenopptakelsessaken, vises det til at det særlig er plasseringen av håret i avdødes blodige hender, som gjør funnet interessant.

Ut over dette vises til det som ble anført for lagmannsretten. Av påtalemyndighetens anførsler som har relevans for anførslene i kjæremålet gjengis følgende:

I følge domfelte kjørte han avdøde til drapsstedet drapsdagen. De ankom drapsstedet senest kl. 11.10. Etter domfeltes egen forklaring forlot han stedet etter ca fem minutter, men det er flere sentrale bevis som peker mot ham som gjerningsmann. Det er funnet fotavtrykk på åstedet som er i overensstemmelse med avtrykk av sålemønster funnet blant annet hjemme hos domfelte. Skoene som kan ha avsatt slike avtrykk i hans hjem er forsvunnet. Det er ikke avtrykk på åstedet etter de skoene domfelte hevder å ha brukt drapsdagen. Man har funnet en tyggegummibit med domfeltes DNA på avdødes jakke, samt hår med domfeltes DNA i kjøkkenvasken på åstedet. Domfeltes opptreden etter drapet og hans endrede forklaringer peker også i retning av ham som gjerningsmann.

I forhold til drapstidspunktet er det anført at det ikke er grunnlag for anførslene om at avdøde kan ha blitt drept atskillig senere enn det lagmannsretten la til grunn i sin dom. Primært reiste avdøde til åstedet for å vanne blomstene for foreldrene som var bortreist. Ingen opplysninger tilsier at hun hadde til hensikt å oppholde seg lenge i huset. Hun ble funnet med ytterjakke og sko, noe som indikerer at hun nettopp hadde kommet eller at hun var i ferd med å reise. Avdøde møtte ikke på et møte på skolen kl. 11.55 som hun skulle ha deltatt i, og ingen har sett henne senere på dagen. Det er på det rene at avdødes ryggsekk, matpakke og yoghurtbeger ble stående ved hennes arbeidsplass på skolen, noe som tyder på at hun hadde tenkt seg tilbake.

Når det gjelder den fremlagte møteprotokollen vises det til at flere av lærerne som deltok på møtet ble ført som vitner, og at retten var kjent med at flere lærere ikke hadde møtt. Opplysningen om at avdøde ikke møtte til et møte uken i forveien var lagmannsretten ikke kjent med. Det knyttes også kommentarer til domfeltes anførsler for øvrig uten at disse gjengis i detalj.

Når det gjelder anførslene vedrørende alternative gjerningsmenn presiserer som nevnt møtende aktor at den dømmende rett antakelig ikke var kjent med innholdet i politiforklaringen til leieboerens kamerat. Det anføres at retten var kjent med at leieboeren, bortsett fra sin egen forklaring, ikke hadde alibi f.eks for tidspunktet 11.30. Dette var etter at domfelte i følge sin egen forklaring hadde forlatt åstedet. Lagretten må derfor uansett ha utelukket leieboeren som gjerningsmann. I saksdokumentene bekreftes det også at politiet har fått forevist en kvittering der leieboeren har signert for å ha mottatt 350 kroner på et hospits i Oslo sentrum kl. 13.30 drapsdagen. Det vises også til at Kripos har undersøkt hybelleiligheten, blant annet med tanke på avtrykk etter fottøy, uten å finne noe som setter leieboeren i forbindelse med drapet. Leieboerens fingeravtrykk er også sjekket mot avtrykk på åstedet. Samtidig forutsetter en teori om at det finnes en alternativ gjerningsperson at en rekke tilfeldige sammentreff av omstendigheter har rammet domfelte. I forhold til de nye politiavhørene av leieboeren og leieboerens kamerat som er innhentet i forbindelse med gjenopptakelsessaken, anføres det at disse ikke gir noe nytt.

Når det gjelder ryktene om at leieboeren skal ha hatt falskt alibi, samt de nye politiavhørene som er innhentet i denne forbindelse, vises det til at ryktene ikke går ut på at leieboeren er drapsmann, men at han hadde falskt alibi. Etter påtalemyndighetens syn bringer vitneforklaringene ikke noe nytt i saken og foranlediger heller ikke nye avhør.

I forhold til såleavtrykkene gjennomgås de ulike politiforklaringer om hvilke sko domfelte hadde på seg drapsdagen, og det bestrides at disse bekrefter at domfelte hadde på seg de skoene han selv hevder å ha hatt på seg. Flere av vitnene ble ført for lagmannsretten. I forhold til de vitnene som ble frafalt, og den omtalte skoidentifikasjonen som ble avbrutt, anføres det at dette var fordi det heftet for stor usikkerhet omkring bevistemaet. Man hadde heller ikke tilgjengelig likeverdige sammenlikningsobjekter, siden man måtte foreta en eventuell identifikasjon delvis ved fremleggelse av sko, delvis ved fremleggelse av bilder fra brosjyrer.

I forhold til at domfelte kan ha tatt av seg skoene før han gikk inn på åstedet, vises det til at han i to uavhengige politiforklaringer, til to ulike polititjenestemenn, har forklart at han beholdt skoene på.

Når det gjelder påstandene om hvorfor det ikke er funnet avtrykk på åstedet av skoene domfelte hevder å ha hatt på seg drapsdagen, legges det til grunn at rapporten fra Kripos er sannferdig. Denne utfylles av supplerende rapport fra tjenestemennene fra Kripos som er innhentet i forbindelse med gjenopptakelsessaken. Det må legges til grunn at det ikke først ble forsøkt avsatt prøveavtrykk med de beslaglagte originalskoene uten resultat, og at dette senere ble fortiet i rapporten. Det ble heller ikke forsøkt avsatt prøvetrykk med prøveskoene uten resultat før de ble prøvegått som beskrevet.

Når det gjelder det som anføres vedrørende gensere, legges det til grunn at det neppe kan anses klarlagt om domfelte brukte genser, og i tilfelle hvilken genser, drapsdagen. Det påpekes at vitneforklaringene om hva domfelte hadde på seg drapsdagen er motstridende. Det pekes også på at forklaringene er opptatt først 10-11 dager senere, noe som objektivt sett er uheldig. Endelig vises det til at domfelte bevisst har forklart seg uriktig på dette punktet, ved at han først forklarte at han hadde kastet den ene genseren. Genseren er ikke funnet.

Når det gjelder tyggegummibiten på avdødes jakke anføres det at bildene som er fremlagt i forbindelse med gjenopptakelsessaken ikke representerer noe nytt i forhold til de fotografiene som ble presentert for lagmannsretten.

I forhold til et angivelig sjalusimotiv anføres det at det ikke ble prosedert på motiv under hovedforhandlingen for lagmannsretten.

Det anføres videre at domfeltes svekkede venstre skulder ikke kan ha vært til hinder for at domfelte, som er høyrehendt, kan ha vært i stand til å utføre drapet. Det er likevel riktig at timekortet fra fysioterapeuten ikke ble fremlagt for retten, og at fysioterapeuten heller ikke ble ført som vitne.

Det anføres videre at domfeltes reaksjonsmønster styrker mistanken mot domfelte. Avdødes datter beskriver ham som anspent og skjelven før han etter sin egen forklaring skal ha oppdaget at avdøde var drept. Når han kom tilbake til datteren, og etter sin egen forklaring skal ha oppdaget at avdøde var drept, merket hun ingen forskjell. Han fortalte ikke hva han hadde sett verken til datteren eller politiet som han snakket med senere. Videre vises det til at en lærerkollega forklarte i retten at han hadde snakket med domfelte i telefonen to ganger samme dag. I den første samtalen ga domfelte uttrykk for en alminnelig bekymring for avdøde, mens han i den andre samtalen virket helt oppløst. Det påfallende er at han etter sin egen forklaring allerede under den første telefonsamtalen var klar over at avdøde var drept. Det vises også til at domfelte har forklart seg uriktig vedrørende genseren han hevdet å ha kastet.

Når det gjelder kritikken av påtalemyndighetens arbeid vises det til at domfelte allerede fra starten av etterforskningen må ha fremstått som en interessant person for politiet. Tidlig i etterforskningen ble det også foretatt en rekke avhør av avdødes kolleger, venner, tidligere ektemann, barn, leieboeren, vitner som kunne gi den tidligere ektemannen alibi samt vitner som eventuelt kan gi opplysninger om leieboerens bevegelser drapsdagen. At politiet prioriterte å gjøre undersøkelser som også gjaldt andre personer enn domfelte fremfor å kontrollere domfeltes forklaringer i detalj, kan ikke anses kritikkverdig. Det vises til at politiet samtidig kritiseres for ensidig etterforskning.

Om påtalemyndighetens anførsler for øvrig vises det til lagmannsrettens kjennelse.

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

«Begjæring om gjenopptakelse av straffesak mot A, f. *.*.1946, (Asker og Bærum politikammers saks nr. 11129/94 og Eidsivating lagmannsretts dom av 21. juni 1995), tas ikke til følge.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i kjæremålssaken.

Innledende merknader

Utvalget bemerker at domfeltes kjæremål hovedsakelig gjelder om vilkårene for gjenopptakelse til gunst for domfelte etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd foreligger.

Etter §391 nr. 3 kan gjenopptakelse finne sted når det påberopes en ny omstendighet eller et nytt bevis som «synes egnet til å føre til frifinnelse.eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge». En rimelig mulighet har vært ansett for tilstrekkelig, jf. Rt-1999-690. Ved avgjørelsen av om gjenopptakelse skal tillates, vil vurderingstemaet være hvilken betydning de nye omstendigheter eller bevis ville hatt, dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt. De må således ses i sammenheng med de øvrige omstendigheter og bevis som forelå for den dømmende rett. I Rt-2000-2142 uttaler kjæremålsutvalget oppsummeringsmessig:

«Omstendigheter eller bevis er nye når de ikke har vært ført for den dømmende rett, og dermed ikke har kunnet påvirke utfallet, jf. Rt-1988-824 på side 828 og Rt-1993-1085. Selv om omstendigheten eller beviset har vært kjent for en part eller for partene, kan de likevel benyttes som grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf. dog 2. punktum. Nye forklaringer fra domfelte eller vitner som har forklart seg for den dømmende rett, har ikke vært ansett som nye omstendigheter eller nye bevis som gir grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3, jf. Rt-1998-1112.»

Gjenopptakelse etter §392 annet ledd kan besluttes når «særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Formuleringen viser at gjenopptakelse etter denne bestemmelse skal være en sikkerhetsventil, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling (1969) side 344 spalte 1. Ved lovendring 11. juni 1993 nr. 80 fikk bestemmelsen sin nåværende ordlyd ved at «meget tvilsomt» ble endret til «tvilsomt». Det ble imidlertid fremhevet at gjenopptakelsesreglene fortsatt burde «praktiseres strengt», jf. Justiskomiteens uttalelse i Innst.O.nr.137 (1992-1993) side 13:

«Komiteen legger avgjørende vekt på at dersom det reises alvorlig tvil om en dom er korrekt, er det - først og fremst av hensyn til den domfelte selv, men også av hensyn til rettssystemets troverdighet - riktig at det gis adgang til ny overprøving. En mistanke om at noen kan ha blitt uskyldig dømt, er en så alvorlig belastning for tilliten til rettssystemet at det også fra rettsvesenets side kan være ønskelig å få en ny prøving av en sak.»

Om vilkårene for gjenopptakelse vises det også til Høyesteretts drøftelse i Rt-1999-554.

I nærværende sak finner utvalget videre grunn til å sitere følgende fra lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsesbegjæringen:

«Den domstol som vurderer en gjenopptakelsesbegjæring skal ta stilling til om lovens vilkår for gjenopptakelse er oppfylt. Dette er noe annet enn på fritt grunnlag å prøve skyldspørsmålet utfra det totale bevistilfang som måtte foreligge. En slik vurdering og avgjørelse vil først være aktuelt etter at det i tilfelle er bestemt at saken skal gjenopptas. Lagmannsretten finner grunn til å nevne dette innledningsvis fordi selve begjæringen og senere prosesskrift i store deler like gjerne kan oppfattes som en forlengelse av prosedyren for lagmannsretten i 1995 som en drøftelse av hvor vidt lovens vilkår for gjenopptakelse i dag er til stede.»

Utvalget vil etter dette vurdere de enkelte gjenopptakelsesgrunner.

Gjenopptakelse etter §391 nr. 3

Som lagmannsretten bemerker, hevder domfelte at drapet av B ble utført av en annen, og at han var helt uten befatning med forbrytelsen. Avgjørelsen av gjenopptakelsesbegjæringen vil bero på en nærmere vurdering av de omstendigheter og bevis som knytter siktede til eller fritar ham for handlingen. Domfelte har fremhevet en lang rekke momenter som anføres å være nye i den forstand at de ikke ble ført som bevis for lagmannsretten som dømmende rett i 1995. De aller fleste av de påberopte omstendigheter har minimal betydning som bevis, og fremstår ikke som «egnet til å føre til frifinnelse», jf. ordlyden i §391 nr. 3. Utvalget kan her generelt vise til lagmannsrettens grundige og detaljerte gjennomgang som utvalget i det vesentlig slutter seg til.

Med utgangspunkt i domfeltes nærmere grunngiving av sitt kjæremål, vil utvalget gå nærmere inn på de emner som oppfattes som avgjørende i forhold til kjæremålet.

Domfelte fremhever drapstidspunktet som helt sentralt i forhold til gjenopptakelsesspørsmålet. Under straffesaken ble det lagt til grunn at drapet senest måtte ha funnet sted klokken 11.40, fordi B skulle delta i et møte på skolen tirsdag 20. september klokken 11.55, der hun imidlertid ikke møtte. Dette er åpenbart et sentralt spørsmål, fordi rettsmedisinerne har konkludert med at drapstidspunktet kunne være helt frem til klokken 24.00 drapsdagen, noe som åpner for at drapet kunne funnet sted om ettermiddagen eller kvelden den 20. september. Med gjenopptakelsesbegjæringen er fremlagt en møteprotokoll for møtet 20. september, som viser at bare tre av tolv lærere møtte frem, og at tre av de fraværende hadde lovlig forfall. Videre er det fremlagt en bekreftelse på at B hadde hatt ulovlig fravær ved et møte uken før. Spørsmålet er om disse opplysningene er egnet til å rokke ved lagmannsrettens fastleggelse av drapstidspunktet. Dette avhenger av de øvrige bevisene. Direkte har protokollen ingen betydning for spørsmålet om B hadde ment å delta på møtet. Domfelte opplyste selv i sin første politiforklaring avgitt onsdag 21. september, dagen etter drapsdagen, at de to ankom - - - - 38 mellom klokken 11.00 og 11.05 og «har fortsatt god tid til at avdøde kan rekke møtet på skolen klokken 12.00». Domfelte har riktignok i sine kommentarer 30. mai 2000 uttalt at det først var den onsdagen han fikk rede på møtet klokken 12.00, noe han så videreformidlet til politiet. Om dette legges til grunn, gjenstår at domfelte i samme avhør opplyste at avdøde skulle telefonere bilreparatør Haug for å gi beskjed om hvor hun hadde lagt bilnøkkelen og en fordeler som skulle skiftes, og i avhør dagen etter presiserte han at B skulle ringe Haug fra foreldrenes hus. Haug har opplyst at han ikke fikk noen telefon fra B. Heller ikke visste han hvor nøkkelen til bilen var. Dette tyder på at B ble drept før hun hadde fått ringt Haug, og trekker i retning av at hun ble drept etter kort oppholdstid i huset. Det vises også til de momenter påtalemyndigheten har fremhevet for så vidt gjelder drapstidspunktet.

Som konklusjon finner utvalget at de nye opplysningene omkring møtet kl. 11.55 ikke setter tidspunktet for dødsfallet i noen annen bevismessig stilling.

Dette innebærer at teorier domfelte har fremmet om alternative drapsmenn som ikke har alibi for perioder senere på dagen, er av mindre sentral betydning. Utvalget vil likevel fremheve to forhold som vedrører leieboeren i sokkeletasjens hybelleilighet. For det første er det klarlagt at politiet har sjekket vedkommendes fingeravtrykk mot de uidentifiserte fingeravtrykk i huset omkring der drapet skjedde. Videre er det konstatert at fotavtrykk tilsvarende det som var avsatt i avdødes blod ikke ble påvist i hybelleiligheten. På den annen side har møtende aktor påpekt at lagmannsretten nå i forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen tar feil når den har gått ut fra at et vitneprov fra en bekjent av leieboeren ble gjort kjent for lagmannsretten i 1995. Ifølge dette vitnets politiforklaring var leieboeren og vennen i hybelleiligheten om ettermiddagen drapsdagen. Ut fra den etterforskning politiet har foretatt i forhold til leieboeren, finner utvalget ikke at opplysningen om at hybelboeren kan ha vært i leiligheten om ettermiddagen er noen ny omstendighet av betydning eller som for den saks skyld reiser tvil om dommen er riktig.

Et meget viktig bevis i saken har formentlig vært - slik domfelte selv gir uttrykk for - skoavtrykket i avdødes blod. Det er klarlagt at avtrykket ble satt med en joggesko av merket Brooks, modell Laser eller Camelot. Domfelte hadde et par Brooks Laser, som han brukte helgen før drapet. Han hevder å ha mistet eller forlagt skoparet etter dette tidspunkt, og at han drapsdagen - tirsdag - brukte et par nye Brooks modell Eclipse, som har en helt annen såle enn den som satte avtrykket på drapsstedet.

Spørsmålet er om domfelte drapsdagen hadde de gamle Laser eller de nye Eclipse på seg. Dette står helt sentralt i domfeltes begrunnelse for kjæremålet, og angår samlet tre forskjellige beviselementer, hvorav ett har sitt tyngdepunkt under §391 nr. 3 som nytt bevismiddel: Ifølge domfelte oppdaget politiet i forbindelse med å sikre ulike typer skoavtrykk, at helt nye Eclipse sko ikke setter avtrykk, noe som kunne forklare hvorfor Eclipse-avtrykk ikke ble funnet i - - - - 38, til tross for at domfelte hevdet å ha hatt Eclipse sko på seg drapsdagen. I stedet hevder domfelte at politiet «prøvegikk» de innkjøpte skoene på grus og sand. Dermed fikk skoene en såle som satte avtrykk. Domfeltes Eclipse sko, som var helt nye, hadde derimot ikke satt avtrykk.

Utvalget finner at det som her presenteres som nye bevis eller omstendigheter, er uten betydning for sakens vurdering. For det første har polititjenestemennene som foretok prøveavtrykkene avgitt forklaringer, og det er intet som støtter domfeltes teori om at prøvetrykkene med nye Eclipse sko ble foretatt på noen irregulær måte. For det annet er det forhold at det ikke ble funnet Eclipse-avtrykk i - - - - 38 ikke av nevneverdig betydning, sett i forhold til domfeltes forklaring, jf. at han har hevdet at han kan ha tatt av seg skoene, slik han pleide å gjøre innendørs. Manglende avtrykk av Eclipse sko er derfor ikke egnet til å bevise noe som helst. Utvalget kommer tilbake til andre sider av skobeviset under drøftelsen av §392 annet ledd.

Et parallelt forhold der domfelte gjør gjeldende at det foreligger nye bevis, gjelder hvilke klær han hadde på seg drapsdagen. Betydningen av dette knytter seg til at gjerningsmannens klær sannsynligvis hadde avdødes blod på seg, på samme måte som skoene. Det er ikke klarlagt ved vitneforklaringer hvilke klær domfelte bar. En rødstripet genser, som han eide, er forsvunnet, og han forklarte seg på et tidspunkt under etterforskningen uriktig om denne. Selv hevder han å ha hatt en gulstripet genser på seg, som han under det første avhøret 21. september ba politiet beslaglegge, og på den er det ikke funnet blodrester. Noen stor beviskraft har intet av dette, og ikke noe tilsier gjenopptakelse.

For de øvrige punkter, der nye bevis er påberopt og som utvalget anser mindre sentrale, vises til lagmannsrettens behandling. Det gjelder tyggegummiresten på Bs jakke og domfeltes skadde skulder. For det angivelige sjalusimotiv, vises til gjengivelsen av påtalemyndighetens anførsler.

Gjenopptakelse etter §392 annet ledd

Også i forhold til §392 annet ledd står skoavtrykket sentralt. Spørsmålet er om domfelte hadde på seg Laser-modellen eller Eclipse-modellen drapsdagen. Bare det første alternativet kan knytte ham til drapshandlingen, idet det må legges til grunn at avtrykket i blodet ble avsatt av drapsmannen. Utvalget bemerker på dette punkt, som også anført av møtende statsadvokat i bemerkningene til kjæremålet, at det må tilskrives en lapsus når lagmannsretten på side 16 første avsnitt i kjennelsen i gjenopptakelsessaken uttaler at Eclipse-skoen er identisk med de sko gjerningsmannen benyttet. På side 25 uttaler lagmannsretten at Eclipse-avtrykket «ikke samsvarer med noen av de avtrykk som er sikret fra åstedet». At det er dette siste som er korrekt, er på det rene.

Som tidligere nevnt, hevder domfelte at to beviselementer, som utvalget i hovedsak henfører under §392 annet ledd, underbygger at han brukte Eclipse-modellen drapsdagen. For det første er det dette han selv har hevdet i forklaringer fra første dag, men det er blitt uriktig utlagt av domstolene. For det andre støtter forklaringer - når de tolkes korrekt - avgitt av elever som han hadde drapsdagen, at han da hadde Eclipse-skoene på seg.

Utvalget har nøye måttet gå inn på dette sentrale punkt, og har konkludert med at bevisene her ikke fremstår som svekket.

Domfelte har selv forklart at han kjøpte Laser-skoene i mai/juni 1994 og Eclipse sommeren 1994. Laser-skoene brukte han om sommeren og på skolen frem til helgen 17.-18. september, da han hadde dem på seg på turen til Ustaoset. Ifølge domfeltes egne forklaringer brukte han så Eclipse-skoene for aller første gang enten mandag 19. september eller drapsdagen tirsdag 20. september. De to skotypene er meget like. Den sentrale ulikheten er at Eclipse har en mørkeblå vinkel på siden, mens Laser har en vinrød vinkel og en blå stripe på siden. I første politiavhør 21. september er det protokollert med hensyn til hvilke sko han brukte drapsdagen:

«På bena mener vitnet han hadde joggesko. Disse brukte vitnet senere når han trimmet, de ble da kliss våte. Vitnet har skyllet disse, og de står til tørk på verandaen hjemme.»

På slutten av dette avhøret ber han om at politiet tar hånd om joggeskoene som han sier å ha benyttet tirsdag 20. og onsdag 21. september. De beslaglagte skoene er Eclipse-skoene, mens altså Laser-skoene er forsvunnet.

I avhør neste dag, torsdag 22. september, sies om samme spørsmål:

«Han tok på seg joggesko, et par Brooks joggesko som han kjøpte i sommer. Han minnes de går i fargene blått og hvitt.»

Først i avhør ti dager senere, 1. oktober, kommer det frem at han helgen før drapet, da han var på Ustaoset, brukte noen andre Brooks-sko enn de beslaglagte, og han beskriver at disse har «noen sterkere farger, mulig rødaktig.» Det kan være noe forbausende at han da ikke klarere husket - og ga uttrykk for - at det var helt nye Eclipse-sko han tok på seg 20. september. I begrunnelsen for kjæremålet sier han i kontrast til dette:

«Jeg bar drapsdagen for første gang et par splitter nye Brooks Eclipse joggesko. Grunnen til det var at jeg den 17.9. fikk et gnagsår på høyre hæl, pga. for store fjellstøvler.»

Elevene gir bemerkelsesverdig gode beskrivelser av domfeltes sko på drapsdagen i sine politiforklaringer, selv om skoene er så vidt like at det er vanskelig klart å si hvilken av Brooks-modellene det gjelder. Alle elevene som husker merket, vet at det dreier seg om Brooks. Flere av dem peker på fargen lilla eller rød, som tilsvarer Laser-modellen. I begrunnelsen til kjæremålet baserer domfelte seg særlig på at flere fremhever hvor nye skoene ser ut, og tar dette til inntekt for Eclipse. En lesning av politiavhørene viser imidlertid at ingen av elevene fremhever det åpenbare ved nye sko: at de ikke har sett disse skoene før. Tvert om er gjennomgangen at domfelte har brukt skoene hele høsten gjennom, noe som utelukker Eclipse. Det er ingen holdepunkter for at forklaringene fra de elevene som vitnet under hovedforhandlingen her avvek fra politiforklaringene.

Utvalget presiserer at denne utlegning av forklaringene i seg selv ikke er bevis for at domfelte hadde på seg Laser-skoene drapsdagen. Som fremhevet er skoene så vidt like, at det er fullt mulig at domfelte kunne hatt på seg nye sko uten at elevene merket det. Men elevenes politiforklaringer støtter ikke domfeltes anførsel. Sammenholdt med domfeltes egen unnlatelse av å fortelle om helt nye sko ved de to første avhør, er bevisstyrken for at han drapsdagen hadde Laser-sko på seg usvekket, og skoene blir intet moment i forhold til gjenopptakelse.

Utvalget slutter seg ellers til det lagmannsretten uttaler om den nye DNA-analysen:

«Etter initiativ fra siktede er det som tidligere nevnt foretatt DNA-analyse av noen av de hårstrå som ble funnet i avdødes hender. Etter omstendighetene er det ikke grunn til å tro annet enn at disse hårene enten stammer fra avdøde eller fra den person som faktisk utførte drapet. At et menneske jevnlig mister mange hår og at siktede var mye sammen med avdøde i dagene før drapet, kan således ikke være noe poeng i denne sammenheng. Som påpekt av forsvareren identifiserer ikke denne håranalysen siktede som gjerningsmannen, og det kan være usikkert hvilken bevisverdi undersøkelsen isolert sett har. Dette skyldes bl.a at denne type mitokondrielt DNA-undersøkelse er av forholdsvis ny dato i Norge. Foreløpig har en sparsom informasjon om fordelingen av ulike typer mt-DNA blant normalbefolkningen. I den foreliggende situasjon trenger retten imidlertid ikke å ta stilling til den nærmere bevisverdi av analysen. For bedømmelsen av gjenopptakelsesspørsmålet er det tilstrekkelig å konstantere at hårundersøkelsen verken utelukker siktede eller konkret peker mot en ukjent gjerningsmann. I den utstrekning man kan lede noe ut av undersøkelsen, peker den på siktede.»

Domfelte har sterkt kritisert arbeidet utført av hans daværende forsvarer forut for og under hovedforhandling i lagmannsretten. Dels ble dette brukt som grunn for anke til Høyesterett over saksbehandlingen. Denne del av anken ble nektet fremmet. Dels skrev domfelte en omfattende klage til Den norske Advokatforening i 1996. Forsvareren avgikk ved døden høsten 1996, og klagen ble ikke behandlet.

Utvalget er enig med lagmannsretten i at det ikke er lett å gjøre seg opp noen mening om de enkelte punkter i klagen, selv om den omfattende hovedforhandling, der behandlingen av skyldspørsmålet strakte seg over 7 rettsdager, må ha innebåret en grundig behandling av saken. Utvalget finner at et generelt forhold som kvaliteten på forsvaret bare kan komme inn dersom retten ellers er i tvil om vilkårene for gjenopptakelse foreligger. Utvalget bemerker ellers at det ikke finner noe grunnlag for domfeltes angrep på saksbehandlingen ved at lagmannsretten ved avgjørelsen av gjenopptagelsesbegjæringen ikke skulle ha lest klagen til Advokatforeningen.

For de øvrige momenter domfelte har trukket frem i forhold til §392 annet ledd - medias rolle, påtalemyndighetens arbeid/ensidige etterforskning, pådømmelse i bare én instans - viser utvalget til lagmannsrettens kjennelse. For så vidt gjelder domfeltes fremhevelse av det såkalte KZ-syndrom og virkningene av dette, er syndromet allerede nevnt i den rettspsykiatriske erklæring 1. februar 1995. Noe nytt synes ikke å foreligge.

Domfelte har også påberopt straffeprosessloven §391 nr. 1 om straffbare forhold med hensyn til saken og visse andre særdeles alvorlige saksbehandlingsfeil som grunnlag for gjenopptakelse. Forholdet til politiets prøver av avtrykk fra Eclipse-skoene er behandlet ovenfor. Utvalget kan ikke se at noe forhold som kunne falle i nærheten av bestemmelsen, er konkretisert.

Domfelte har anført at saksbehandlingsfeil - dels i 1995, dels ved gjenopptakelsesbehandlingen - må føre til gjenopptakelse. Saksbehandlingsfeil under straffesaken er ikke en gjenopptakelsesgrunn etter straffeprosessloven §391 med unntak for de alvorlige tilfeller §391 nr. 1 viser til, jf. ovenfor. For øvrig er anførselen knyttet til de påståtte feil domfelte har gjort gjeldende ved bevisførselen, og som allerede er behandlet.

Når det gjelder lagmannsrettens behandling av gjenopptakelsesbegjæringen påstås som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert det fremlagte materialet. Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten vurdert saken på en grundig og fyldestgjørende måte i den omfattende kjennelsen på 29 sider.

Domfelte har også begjært gjenopptakelse med hensyn til at drapet er subsumert under straffeloven §233 annet ledd, som begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Det hevdes at dette er en uriktig subsumsjon. Domfelte påanket straffutmålingen og subsumsjonen til Høyesterett, jf. Rt-1995-1879, der straffen ble nedsatt til 12 år. Høyesterett uttalte her følgende:

«Domfelte som hevder at han ikke har begått drapshandlingen, er kjent skyldig i drap på sin venninne under særdeles skjerpende omstendigheter. Drapet skjedde i boligen til fornærmedes foreldre. Lagmannsretten har lagt til grunn at drapet ble utført i affekt, på grunn av at det oppstod uoverensstemmelser, men uten at det forelå holdepunkter for at fornærmede har gitt domfelte noen foranledning til å gå til angrep.

Drapshandlingen startet med et håndgemeng på kjøkkenet, hvor fornærmede antakelig ble påført det knivstikk hun hadde fått gjennom halsen. Deretter beveget de to seg inn på stua rundt spisebordet hvor fornærmede ble slått en rekke ganger i hodet med lysestaker. Til slutt ble hun kvalt med et grep rundt halsen. Dette var den direkte dødsårsak. Lagmannsretten har lagt til grunn at handlingsforløpet må ha tatt noen tid, og at fornærmede ganske tidlig må ha forstått at domfelte ville drepe henne.

Domfeltes forsvarer for Høyesterett har anført at det knytter seg usikkerhet til hendingsforløpet, bl a hvilken tid det tok før fornærmede ble drept. Den tvil som her foreligger, må det tas hensyn til. Det er ikke - anføres det - grunnlag for å anvende §233 annet ledd.

Jeg finner å burde legge til grunn det saksforløp lagmannsrettens flertall etter sin mer umiddelbare bevisførsel har bygget lovanvendelsen under straffutmålingen på. Ut fra det hendingsforløp som er noe mer detaljert beskrevet i lagmannsrettens dom, anser jeg at drapshandlingen med rette er henført under annet ledd 2. punktum. Når jeg likevel stemmer for en nedsettelse av straffen til 12 år, er det med bakgrunn i det straffenivå Høyesterett har lagt seg på i saksforhold som naturlig synes å kunne jamføres med det som her foreligger til avgjørelse.»

Utvalget finner ikke at det er tilkommet nye omstendigheter utover det Høyesterett her tok hensyn til, som stiller spørsmål om anvendelse av §233 annet ledd i et nytt lys.

Kjæremålet har etter dette ikke ført frem.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.