HR-2001-71 - Rt-2002-94 - UTV-2002-375

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-01-23
Publisert:	HR-2001-00071 - Rt-2002-94 (21-2002)
Stikkord:	(Nesset-dommen), Skatterett, Eiendomsskatt
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om Nesset kommune hadde adgang til å skrive ut eiendomsskatt på Telenors eiendeler tilknyttet telenettet i Nesset kommune. Herredsretten mente at telenettet var omfattet av uttrykket "verk og bruk" i Eiendomsskatteloven (1975) § 4, og frifant kommunen. Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Høyesterett stadfestet herredsrettens dom, under dissens 3-2. Flertallet (3) mente at tre grupper av rettskildemateriale stod sentralt i den konkrete vurderingen: Kvitsøydommen i Rt-1995-980, der Høyesterett kom til at NRK ikke kunne pålegges eiendomsskatt for sitt senderanlegg på Kvitsøy; den klare løsningen for nettet for elektrisk kraft, som kan eiendomsbeskattes, og eldre praksis om at private telefonanlegg ikke kunne eiendomsbeskattes. Etter flertallets syn skiller telenettet seg klart fra radiosenderanlegget i Kvitsøydommen: Det som skjer i det moderne telenettet er en innsatsfaktor av stor betydning for annen næringsvirksomhet, det kommersielle preget er fremtredende, og også rent teknisk er det klare forskjeller. En sammenlikning av teknologi og funksjoner for kraftnettet og telenettet ga ikke grunn til å la telenettet falle utenfor verk og bruk når kraftnettet går inn under betegnelsen. Den eldre praksis for telefonanleggene ble ikke ansett avgjørende - dels lå den i hvert fall 20-30 år tilbake i tiden og måtte i de senere årene ha hatt liten økonomisk betydning. Men først og fremst gjaldt den etter flertallets syn anlegg av en helt annen karakter enn dagens telenett. Mindretallet (2) mente lovgivningens forhistorie og forarbeider samt retts- og ligningpraksis avtegnet et uklart og til dels usammenhengende bilde mht. når et stedbundet fast tjenesteytende anlegg kan eiendomsbeskattes, og at ligningspraksis for de eldre private telefonanleggene da måtte være avgjørende. Dissens: 3-2
Saksgang:	Romsdal herredsrett saknr 1998-00464 - Frostating lagmannsrett LF-1999-1054 A - Høyesterett HR-2001-00071, sivil sak, anke
Parter:	Nesset kommune (advokat Elin Sætre Løfsgaard - til prøve), hjelpeintervenient: Kommunenes Sentralforbund (advokat Hans O. Bang), mot Telenor Telecom Solutions AS (advokat Sverre E. Koch)
Forfatter:	Coward, Oftedal Broch, Rieber-Mohn, Dissens: Kst dommer Mæland, Lund
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §4, §5, Lov om landkommunernes skattevæsen (1882) §14, Telegrafloven (1899), Skatteloven (1911) §8, Byskatteloven (1911) §3, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Endringslov til landsskattelov (1927), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Dommer Coward: Saken gjelder en kommunes adgang til å skrive ut eiendomsskatt på et telenettanlegg, jf. uttrykket «verk og bruk» i eiendomsskatteloven 6. juni 1975 nr. 29 §4 annet ledd.

Konkret gjelder saken Nesset kommunes vedtak for årene 1997 og 1998 om eiendomsskatt for Telenor Nett AS' eiendeler tilknyttet telenettet i Nesset kommune - det vil si det totale linjenett, kabelanlegg, linkstasjoner og andre innretninger som Telenor Nett hadde i kommunen.

Kommunen vedtok i 1995 at det skulle skrives ut eiendomsskatt for Telenor AS' virksomhet i kommunen. Bakgrunnen var at Televerket 1. november 1994 ble omdannet fra statsbedrift til et statlig eid aksjeselskap, som fra 1. januar 1995 het Telenor AS. Omdanningen innebar at telenettet ikke var omfattet av unntaket fra eiendomsskatt etter eiendomsskatteloven §5 første ledd bokstav a for eiendommer som «tilhøyrer staten sine samferdselsforetak så langt dei tener ålmennnyttige føremål». Telenor AS stiftet datterselskapet Telenor Nett AS, som i 1997 var blitt eier av det telenettanlegget saken gjelder. Mens saken har stått for Høyesterett, har Telenor Nett AS endret navn til Telenor Telecom Solutions AS. For enkelhets skyld bruker jeg i det følgende de fleste steder bare betegnelsen Telenor.

En nærmere redegjørelse for kommunestyrets vedtak, klagebehandlingen mv. er gitt i herredsrettens dom. Jeg ser ikke grunn til å gå inn på dette. Den 12. august 1998 tok Telenor Nett AS ut stevning mot Nesset kommune for Romsdal herredsrett med påstand om at utskrevet eiendomsskatt for 1997 og 1998 skulle oppheves. Kommunenes Sentralforbund hjelpeintervenerte til fordel for kommunen. I sin dom 13. august 1999 kom herredsretten til at Telenors virksomhet i kommunen går inn under begrepet verk og bruk i eiendomsskatteloven §4 annet ledd, og kommunen ble frifunnet. Domsslutningen lyder slik:

«1. Nesset kommune v/ordføreren, frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Telenor Nett AS anket til Frostating lagmannsrett, som i dom 1. november 2000 tok anken til følge og opphevet vedtakene som ugyldige. Lagmannsretten mente at det var tale om en tjenesteytende virksomhet, at slik virksomhet ikke kan likestilles med industrielle verk, og at loven da ikke gir adgang til å skrive ut eiendomsskatt. Domsslutningen lyder slik:

Side:95

«1. Vedtak om utskrevet eiendomsskatt for Telenor Nett AS eiendeler tilknyttet telenettet i Nesset kommune for årene 1997 og 1998 oppheves som ugyldig.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Nesset kommune og Kommunenes Sentralforbund som solidarisk ansvarlige til Telenor Nett AS 301.337 - trehundreogéntusentrehundreogtrettisju - kroner med tillegg av avsavnsrente på 6 - seks prosent, beregnet fra 1. september 1999.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nesset kommune og Kommunenes Sentralforbund som solidarisk ansvarlige til Telenor Nett AS 272.465 - tohundreogsyttitotusenfirehundreogsekstifem - kroner.

4. Omkostningene under punkt 2 og 3 forfaller til betaling innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Deretter påløper forsinkelsesrente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum.»

Nesset kommune har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken er angitt å gjelde både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen, men retter seg spesielt mot lovtolkningen. Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket 14. februar 2001 i anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Også for Høyesterett har Kommunenes Sentralforbund opptrådt som hjelpeintervenient. Som nevnt innledningsvis har ankemotparten nå endret navn til Telenor Telecom Solutions AS.

Det er lagt frem skriftlige erklæringer for Høyesterett fra professor Arne Myskja ved Institutt for Telematikk ved Norges Teknisk Naturvitenskapelig Universitet i Trondheim og fra økonomidirektør Pål Mork i Telenor Telecom Solutions AS. Begge har forklart seg for de tidligere instanser, og saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - Nesset kommune - har i hovedsak anført:

Det er ikke grunnlag for å begrense omfanget av uttrykket verk og bruk i eiendomsskatteloven §4 til bare å gjelde anlegg av industriell karakter rettet mot vareproduksjon, slik lagmannsretten har gjort. Uttrykket er ikke definert i loven, og oppregningen i §4 annet ledd annet punktum er ikke uttømmende.

Det var ikke meningen med eiendomsskatteloven av 1975 å endre betydningen av uttrykket i forhold til den tidligere bestemmelsen i §8 første ledd bokstav b i landsskatteloven av 1911. Eldre lover og forarbeider har derfor fortsatt betydning for tolkningen. Det følger av dem at verk og bruk omfatter alle stedbundne faste anlegg som etter sin art er det vesentlige grunnlag for en næringsdrift. I tillegg til anlegg for vareproduksjon omfatter uttrykket kommersielle anlegg i infrastrukturen, uavhengig av om leveransen kan kalles tjenesteyting eller ikke. Den avgrensningen som må skje, er mot virksomhet som for eksempel handel og hotellvirksomhet, der menneskelig arbeidsinnsats er det vesentlige og tjenestene gjelder ytelser til mennesker.

Telenettet, med kabler, linkstasjoner, sentraler og sendere, utgjør et fast, stedbundet anlegg. Det er et særdeles teknisk avansert anlegg som utfører telekommunikasjonsprosesser. Det utfører en transportoppgave ved hjelp av omfattende prosessering av signaler som legges inn i nettet. Moderne drift av telenett er industriell ved at teknologiske oppfinnelser har muliggjort en mangedobling av effektiviteten i en slik grad at tidligere tiders manuelt baserte tjenester nå er utenkelige. Det er i dag

Side:96

investeringer i omfattende anlegg som gir grunnlag for verdiskapningen. Anlegget er ut fra omfang, kompleksitet og funksjon et industrielt anlegg som omfattes av første alternativ i eiendomsskatteloven §4 annet ledd annet punktum.

I alle tilfelle går telenettet inn under det andre alternativet i bestemmelsen, som «grundlaget for anden bedrift», som det heter i lovforarbeider. Det er et viktig medium for all annen virksomhet i samfunnet, blant annet ved at man ved hjelp av telenettet gjør omfattende kommersielle leveranser av immaterielle verdier.

Lagmannsretten tar feil når den ikke har funnet grunnlag for å trekke paralleller til kraftnettet, som er undergitt eiendomsskatt. Telenettet og kraftnettet har klare tekniske og fysiske likhetstrekk som taler for likebehandling i forhold til eiendomsskatt. At det i 1927 ble tilføyd i landsskatteloven at kraftnettet kunne eiendomsbeskattes, var ikke rettslig nødvendig, men skjedde for å gjøre spørsmålet klart.

Det foreligger ikke bindende ligningspraksis for at telenettet i dag ikke kan beskattes som verk og bruk. Praksis er ikke tilstrekkelig dokumentert, den er i tilfelle knyttet til et fåtall anlegg fra før 1974, da det siste av de tidligere private telenettene ble innløst, og disse nettene var av en helt annen art enn dagens anlegg.

Legalitetsprinsippet er ikke til hinder for kommunens tolkning, og lagmannsretten har ikke grunnlag for en uttalelse om at skattlegging av Telenors anlegg ligger utenfor det forutberegnelige.

Når det gjelder betydningen av Kvitsøydommen i Rt-1995-980, vises det til hjelpeintervenientens fremstilling.

Nesset kommune har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Nesset kommune tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett, med tillegg av avsavnsrenter, og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.»

Hjelpeintervenienten - Kommunenes Sentralforbund - fremhever som bakgrunn for sin hjelpeintervensjon at saken har generell og prinsipiell betydning for en stor del av landets kommuner.

Nesset kommunes anførsler støttes generelt. Spesielt fremheves det at eiendomsskatten retter seg mot eiendommer og anlegg med iboende evne til erverv og produksjon. Dette må sees i sammenheng med at eiendomsskatten kan begrunnes i den nytte anlegget har av samfunnets investeringer.

Telenors anlegg omfattes av begge de to kategorier eiendommer og anlegg som etter forarbeidene til skatteloven av 1911 må anses som verk og bruk, det vil si dels de egentlige industrielle anlegg som er grunnlag for selvstendig produksjonsvirksomhet, dels andre typer anlegg som nærmest må anses som grunnlag for annen næringsvirksomhet.

Telenettet fremtrer for det første som et industrielt verk ved at det er spesielt konstruert for å utføre kompliserte telekommunikasjonsprosesser. Lagmannsretten tar feil i sin bevisbedømmelse når den legger til grunn at det ikke skjer en bearbeiding av informasjon i anlegget.

Telenettet gir for det andre grunnlag for annen næringsvirksomhet

Side:97

ved overføring av nettprodukter og nettløsninger til bedrifter i Telenorkonsernet og andre nettoperatører.

I rettspraksis kan det for øvrig være noe tilfeldig hvilket av alternativene i lovteksten et anlegg henføres under.

Av Kvitsøydommen fremgår det at ikke bare anlegg for fremstilling av materielle gjenstander omfattes. Førstvoterendes uttalelse om at Kvitsøyanlegget ikke kan likestilles med slike «arbeids- og driftsstader» som er nevnt i siste del av §4 annet ledd annet punktum, er ikke begrunnet. Resultatet i dommen er ikke avgjørende for vår sak. Saksforholdet er forskjellig ved at Kvitsøysenderen ikke hadde verdiskapende evne for NRK. I telenettet skjer det en omfattende bearbeiding, som er verdiskapende, og som det tas betaling for.

Kommunenes Sentralforbund har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Kommunenes Sentralforbund tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av avsavnsrenter, og for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.»

Ankemotparten - Telenor Telecom Solutions AS - har i hovedsak anført:

Lagmannnsrettens avgjørelse er riktig.

Lovteksten er kasuistisk, men gir holdepunkter for tolkningen: For at noe skal gå inn under siste del av oppregningen i §4 annet ledd annet punktum, må det være et liknende arbeids- og driftssted.

Man kan ikke løse tolkningsspørsmålet i saken ut fra enkeltpersoners uttalelser i de gamle lovforarbeidene. Praksis er viktig, særlig høyesterettspraksis, men også forvaltningspraksis. Lovens løsninger er ikke opplagte sett med dagens øyne; man kan vanskelig komme frem til løsninger som i dag fremtrer som fullt ut rasjonelle når det gjelder hva som kan og ikke kan eiendomsbeskattes.

Telenors eiendeler i Nesset kommune er etter sin art ikke verk og bruk etter eiendomsskatteloven §4 annet ledd - de går verken inn under «industrielle verk» eller under «liknande arbeids- og driftsstader».

Det skjer ingen bearbeiding i telenettet. Det som leveres, skal være mest mulig likt det som ble mottatt; det skjer ikke noen verdiøkning av dette. Kommunen anfører at nettet er et helt annet i dag enn på 1930-tallet. Men det fysiske omfanget av anleggene er blitt mindre; utviklingen av telenettet gjelder kapasiteten.

Nyttehensynet som i lovforarbeidene er trukket frem som en hovedbegrunnelse for eiendomsskatten, er ikke treffende i forhold til Telenors anlegg, som tvert i mot bidrar til å bedre infrastrukturen.

Kvitsøydommen må være avgjørende for vår sak. Den gjelder en virksomhet som ligger så nær teleanlegget som det går an å komme, likevel slik at anlegget der var meget stort.

Når det sies klart i Kvitsøydommen at alternativet «liknande arbeids- og driftsstader» ikke var aktuelt, må det gjelde desto mer i vår sak. Telenors nett har ingen likhet med de arbeids- og driftssteder som er nevnt i §4 annet ledd annet punktum.

Det er dermed bare alternativet industrielle verk som må vurderes.

Side:98

Etter dette alternativet kreves at det gjelder produksjon av varer eller liknende. Det følger av rettspraksis - blant annet Kvitsøydommen - og juridisk teori at tjenesteytende virksomhet ikke omfattes. Telenors virksomhet er tjenesteyting, og distribusjonsnettet er da ikke et industrielt verk.

I Kvitsøydommen avvises det å trekke en parallell til anlegg for produksjon av elektrisk kraft. Det er ikke tilstrekkelig likhet mellom telenettet og elnettet. Funksjonene er forskjellige. Kraftnettet har preg av å distribuere varer, mens telenettet fungerer som en formidlingskanal som ikke tilfører verdier til det som formidles. Også det forhold at det ble vedtatt en lovpresisering i 1927 for «fordelingsanlegg» for elektrisk kraft, må føre til at den motsatte løsningen må gjelde for telenettet. Legalitetsprinsippet krever forutberegnelighet når det gjelder beskatning. Man mangler indikasjoner på at lovgiveren har ønsket å la telenettet være gjenstand for eiendomsskatt.

Uansett foreligger det langvarig og fast praksis med hensyn til telefonanlegg - nevnt i Kvitsøydommen - som også må føre til at Telenors eiendeler ikke faller inn under eiendomsskatteloven.

Telenor godtar at anlegget har et omfang som kvalifiserer for utskrivning av eiendomsskatt, dersom de øvrige vilkår er oppfylt.

Telenor Telecom Solutions AS har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Telenor Telecom Solutions AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer.»

Mitt syn på saken:

Jeg er - under en viss tvil - kommet til at anken fører frem.

Spørsmålet er altså om Nesset kommune hadde adgang til å skrive ut eiendomsskatt på Telenors eiendeler tilknyttet telenettet i Nesset kommune.

Dette telenettet har et sentralpunkt i Eidsvåg sentrum, der Telenor nå leier en begrenset del av telehuset for sin automatsentral med utstyr. Senteret i Eidsvåg har et lokalt distribusjonsnett, og dessuten kabel- eller radiolinjeforbindelser til en rekke underliggende stasjoner, som igjen har sine distribusjonsnett. Den lokale infrastrukturen er beskrevet som å omfatte «... foruten sentraler, transportnett, aksessnett, master og tårn med fundament og strøm og kjøling. Nettelementene omfattes av kobberkabler, fiberkabler, fordelere, radiolinjer samt elektronisk utstyr for økning av kapasiteten på kobberkablene, regeneratorer.»

Når det gjelder hva som skjer i nettet, har professor Arne Myskja - etter oppdrag av kommunen - gitt en redegjørelse, der det i sammendrag blant annet heter:

«Telenettet representerer et gigantisk, sammenhengende produksjonsanlegg i moderne forstand. Det drives på kommersiell basis, og har en sterk stedbundethet.

Telenettet overfører informasjon som er identifiserbar fra kilde til mottaker, som adresseres til eller velges av mottakeren. Bearbeidingen underveis innebærer endring av spenning og frekvens, omkoding (analog eller digital), kompresjon,

Side:99

kryptering, sammenføring (multipleksing) og oppsplitting (demultipleksing), endring av overføringshastighet, adressering og styring, samt tilføring av nettbaserte tjenester (produkter). Disse frembringes enten ved integrerende deler av nettet (intelligente nett), eller som ekstra informasjonstjenester fra netteksterne databaser og datamaskiner. Den økonomiske avregning for de leverte produkter (debitering) er i seg selv en komplisert prosess.»

Den rent faktiske beskrivelsen her har Telenor ikke innvendinger mot. I den grad det er uenighet, gjelder det vektleggingen av de forskjellige tekniske prosessene som skjer.

Avgjørende for om det kan skrives ut eiendomsskatt på telenettet, er først og fremst forståelsen av §4 annet ledd i eiendomsskatteloven 6. juni 1975 nr. 29. Første og annet punktum her lyder slik:

«Til faste eigedomar vert rekna bygningar og tomt som høyrer til, huslause grunnstykke som hagar, lykkjer, vassfall, laste-, opplags- eller arbeidstomter, bryggjer og liknande og likeeins verk og bruk. Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader.»

Det er særlig annet punktum som har interesse for vår sak, ved angivelsen av hva som skal regnes som «verk og bruk». Ordlyden sier likevel ikke så mye når man skal avgjøre om telenettet gir grunnlag for utskriving av eiendomsskatt. Rettskildemateriale av interesse finnes dels i lovforarbeider sammenholdt med tidligere lovbestemmelser - §14 i landsskatteloven av 1882, §8 første ledd bokstav b i landsskatteloven av 1911 og §3 i byskatteloven av 1911. Videre finnes det relevant rettspraksis og forvaltningspraksis.

En sentral dom i partenes argumentasjon har vært høyesterettsdommen i Rt-1995-980 om NRKs senderanlegg på Kvitsøy. I denne dommen er det redegjort utførlig for lovhistorie og lovforarbeider. Det fremgår av dette materialet at det ikke var meningen å endre innholdet av uttrykket verk og bruk ved eiendomsskatteloven av 1975 i forhold til de tidligere bestemmelsene i lovene av 1911 og 1882, og at eldre lovtekster, lovforarbeider og praksis derfor fortsatt er av interesse. Det samme er sagt blant annet i dommen i Rt-1998-1756, og jeg ser det som unødvendig å redegjøre nærmere for dette.

Av flere grunner kan det likevel være begrenset hvilken veiledning det eldre materialet gir for vår sak. Dels har de faktiske forholdene som tekstene skal anvendes på, selvsagt endret seg mye fra tiden for landsskattelovene av 1882 og 1911. Lovtekstene er også kasuistisk preget, med eksempler - også i den gjeldende loven - som til dels er lite aktuelle i dag. Jeg er enig med ankemotparten i at lovens løsninger ikke uten videre er rasjonelle sett med dagens øyne. Også når det gjelder høyesterettsdommene på området, er det begrenset hvilke generelle slutninger man kan trekke fra dem.

Enkelte generelle tolkningsresultater virker likevel klare.

Allerede ut fra lovens ordlyd er det på det rene at oppregningen i §4 annet ledd annet punktum ikke er uttømmende for hva som skal regnes som verk og bruk. Som det er redegjort nærmere for i Kvitsøydommen,

Side:100

må det videre være på det rene at uttrykket «industrielle verk» ikke bare omfatter bedrifter som driver mekanisk virksomhet med sikte på fremstilling av fysiske gjenstander; at produktene også kan være immaterielle, fremgår blant annet av at kraftanlegg og elektrisitetsverk har vært tatt med i lovteksten i landsskatteloven fra 1911.

Det er videre på det rene at det må foreligge et stedbundet, fast anlegg. Jeg ser det ikke som tvilsomt at dette vilkåret er oppfylt i vår sak, og går derfor ikke inn på hva som nærmere ligger i vilkåret. Anlegget må ha et visst omfang. I vår sak er det ikke bestridt at dette vilkåret, isolert sett, er oppfylt, og heller ikke dette vilkåret går jeg nærmere inn på.

Det er, ikke minst ut fra lovhistorien, naturlig å operere med to hovedgrupper av verk og bruk. Selv om teksten i 1975-loven ikke får dette like klart frem som landsskatteloven av 1911 gjorde, kan man snakke om to alternativer i §4 annet ledd annet punktum. Jeg nevner likevel at det til dels kan virke noe tilfeldig hvilket alternativ man i praksis har henført et anlegg under.

Det første alternativet er de egentlige industrielle verk, som tar sikte på å fremstille produkter - materielle eller immaterielle.

Det andre alternativet omfatter i hvert fall «lenser, ... demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader» i lovteksten fra 1975. Hva dette alternativet nærmere skal omfatte, kan belyses ved at Skattelovkomiteen i sin innstilling fra 1904 (på side 55) brukte betegnelsen «hvad der nærmest maa ansees for at være grundlaget for a n d e n bedrift - som handel, sjø- og fisketrafik m.m.». Høyesterett refererte i dommen i Rt-1890-270 om Modum Bad til anlegg som har til hensikt «... at bevirke eller bidrage til, at saadanne [dvs. produktene i første alternativ] kunne komme til Nytte eller blive værdifulde».

I Kvitsøydommen sies det at «[t]jenesteytende virksomheter, f.eks. handelsbedrifter, kontorbygg eller varelagre, blir ikke verk og bruk etter eiendomsskatteloven ...». Jeg er - som også partene i saken - enig i at de eksemplene som er nevnt her, faller utenfor begrepet verk og bruk, på samme måte som også hoteller, bevertningssteder mv. faller utenfor. Om det dermed er riktig å si at «tjenesteytende virksomheter» generelt faller utenfor, kan sees som et terminologisk spørsmål. Men ut fra hva jeg oppfatter som vanlig språkbruk, anser jeg det nok som naturlig å betegne slikt som lenser og losse- og lasteplasser som steder der det drives tjenesteyting. Begrepet tjenesteyting er imidlertid ikke avgjørende etter lovtekst eller lovforarbeider, og jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på det.

Når vi kommer til den konkrete vurderingen i vår sak, ser jeg særlig tre grupper av rettskildemateriale som sentrale: dels Kvitsøydommen, dels den klare rettslige løsningen som finnes for fordelingsnettet for elektrisk kraft, og dels tidligere praksis om private telefonanlegg.

I Kvitsøydommen kom Høyesterett til at NRK ikke kunne pålegges eiendomsskatt for sitt senderanlegg på Kvitsøy i Rogaland, fordi det ikke kunne sees som verk og bruk. Førstvoterende betegnet avgjørelsen som «ikke ... utvilsom» en annen dommer i flertallet uttalte at han «finner avgjørelsen vanskelig», og én dommer dissenterte. Saksforholdet kan dermed sies å betegne et grensetilfelle.

Side:101

Jeg har tidligere vært inne på mer generelle slutninger som kan trekkes fra Kvitsøydommen. Når det gjelder den konkrete overføringsverdien til vår sak, fremhever kommunen forskjeller mellom radionettet og telenettet, mens Telenor fremhever likheter.

I Kvitsøydommen er den nærmere drøftelsen foretatt i forhold til alternativet industrielle verk. Jeg ser imidlertid det andre alternativet i §4 annet ledd annet punktum som det mest relevante når det gjelder telenettet. Om dette alternativet heter det i Kvitsøydommen bare at «[e]n kringkastingssender har ingen likheter med slike «arbeids- og driftsstader» som er særskilt nevnt i annen del av oppregningen». Utsagnet er ikke begrunnet. En mulig begrunnelse er at kringkastingssenderen ikke bidrar til noen verdiøkning av næringslivets produkter. Her står i tilfelle telenettet etter mitt syn i en helt annen stilling - det som skjer i det moderne telenettet, må sees som en innsatsfaktor av stor betydning for annen næringsvirksomhet. Det kommersielle preget er fremtredende. Også rent teknisk er det klare forskjeller mellom et radiosenderanlegg og et telenettanlegg - blant annet fordi radiosenderen sender ut signaler som kan, og er ment til å, oppfattes av alle, mens telenettet skal formidle signaler fra en sender til en bestemt mottaker. Jeg kan ut fra dette ikke se at Kvitsøydommen kan være avgjørende for vår sak.

Det er på det rene at nettet for elektrisk kraft anses som verk og bruk. Ved en lovendring i 1927 ble dette sagt uttrykkelig i landsskatteloven av 1911 §8 første ledd bokstav b, ved at det etter ordene «kraftanlæg, elektrisitetsverker» ble føyd til «herunder fordelingsanlegg». Denne løsningen ble i forarbeidene til lovendringen ikke ansett som tvilsom når anlegget tilhørte et anlegg for produksjon av kraft; tilføyelsen ble gjort for å avklare tvil når ledningsnettet ikke var tilbehør til et kraftanlegg, se Ot.prp.nr.70 for 1925 side 29. Tilføyelsen falt ut i 1975-loven, uten noen begrunnelse i forarbeidene. Det er imidlertid ikke reist tvil om at kraftnettet fortsatt kan eiendomsbeskattes, jf. eksempelvis Ot.prp.nr.23 (1995-1996) om skattlegging av kraftforetak side 155.

Det at kraftnettet tidligere var uttrykkelig nevnt som verk og bruk, synes partene i vår sak å bruke i hver sin retning: kommunen som et argument for at samme løsning må følge for telenettet, Telenor som grunnlag for en motsetningsslutning. Kommunen anfører videre at det funksjonsmessig er store likheter mellom kraftnett og telenett, mens Telenor fremhever forskjeller.

Begge nettene transporterer elektrisk energi - kraftnettet ved lave frekvenser og høye effektnivåer, telenettet ved stort frekvensområde og lave effekter. Prosessene i telenettet er mer kompliserte. I sammendraget i professor Myskjas redegjørelse heter det blant annet:

«Kraftnett og telenett har mange likheter. Begge baserer seg på et utstrakt elektrisk nett, hvor det foregår bearbeidelse og distribusjon av produkter til svært mange individuelle brukere. Produktene er i begge tilfelle immaterielle, og foreligger i elektromagnetisk form hele veien fra kilde til forbruksapparat.

Kraftnettet overfører energi, som underveis kun forandres mht spenningsnivå. Det er ingen adressering av det overførte produkt. Det kommer som en samlet masse som tappes og måles hos den enkelte bruker, i analogi med tapping og måling av vann.

Side:102

På tross av de strukturelle likheter, foregår det enormt mye mer produktbearbeidelse i telenettet enn i kraftnettet. Og forskjellen i så henseende er økende. ...

... I begge tilfelle leveres elektrisk energi, i kraftnettet råenergi til drivkraft, varme og lys, i telenettet energi med implantert informasjon. Energien har i begge tilfelle samme fysiske form, nemlig elektromagnetisk overføring, være seg over elektriske ledere, lysledere eller trådløst. Begge typer nett er stasjonære innretninger som har som sin oppgave å levere ytelser mot betaling i et kommersielt marked.»

Etter min mening er det ut fra en sammenligning av teknologi og funksjoner ikke grunn til å la telenettet falle utenfor verk og bruk når kraftnettet går inn under denne betegnelsen. Jeg ser ut fra lovforarbeidene ikke grunn til å legge vekt på at kraftnettet fra 1927 til 1975 var uttrykkelig nevnt i lovteksten.

Spørsmålet er imidlertid om noe annet følger av praksis: Det finnes to eldre underrettsdommer, fra 1929 og 1930, og uttalelser fra ligningsmyndigheter, der private telefonanlegg er ansett å falle utenfor grunnlaget for eiendomsskatt. I kommentarutgaver og annen juridisk teori frem til i dag har man vist til disse dommene og uttalelsene. Eksempelvis heter det i Bugge og Ajer: Skattelovene bind III, 1976 på side 412:

«Telefonanlegg med ledninger er heller ikke antatt å kunne ilignes eiendomsskatt. Jf. utt. Av L.utv. I s. 395. I samsvar hermed er også avgitt flere utt. av Rikssk. (ikke ref. i utv.). Se også urd. i utv. III s. 555 og s. 598.»

Jeg nevner at spørsmålet om eiendomsskatt for telenett også ble forelagt for Finansdepartementet i 1997. I sitt svarbrev fra januar 1998 viste imidlertid departementet til at utskriving av eiendomsskatt hører under det kommunale selvstyret, og fant ikke grunn til å uttale seg.

Telenor anfører at det foreligger en langvarig og fast praksis som, uansett hva man ellers måtte mene, må være avgjørende. Kommunen mener det ikke er dokumentert å ha foreligget en klar praksis, og anfører at en slik praksis uansett er irrelevant i forhold til det telenettet Telenor har i dag.

Etter mitt syn gir de skriftlige kildene et ganske godt grunnlag for å anta at det forelå en praksis for at de tidligere private telefonanleggene ikke kunne eiendomsbeskattes. En slik praksis bestod imidlertid ikke i noe fall lenger enn til 1974, da det siste av disse telefonanleggene ble nedlagt. Også om man går tilbake til 1964, stod det bare igjen 22 private telefonselskaper. Disse var dessuten gjennomgående små - til sammen hadde de i 1964 vel 23.000 abonnenter, ifølge skriftet Privattelefonen i Norge, av Ingolf Lenæs, utgitt av Norsk Landstelefonforening. Vi vet heller ikke i hvilken grad det ble skrevet ut eiendomsskatt i de kommunene der anleggene lå. Det jeg her har redegjort for, innebærer at den praksis det gjelder, lå i hvert fall 20-30 år tilbake i tid da Nesset kommune traff sitt vedtak, og at den i de senere årene må ha hatt liten økonomisk betydning.

Viktigere er likevel etter min syn at den tidligere praksis gjaldt anlegg av en helt annen karakter enn Telenors anlegg i dag. Det var enkle anlegg, som i hvert fall i de senere årene hadde få abonnenter og lite kommersielt preg. De private telefonanleggene opererte innenfor en

Side:103

ordning med lovfestet enerett for Telegrafverket til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer eller lignende anlegg (lov 29. april 1899). De private fikk konsesjon til å drive telefonanlegg, og forutsetningen var at staten etter hvert skulle innløse anleggene. Konsesjonsvilkårene var meget strenge og gav innløsningsrett for staten med ett års varsel.

Det telefonnettene den gang gjorde, var å formidle vanlige telefonsamtaler fra én abonnent til en annen. Det er for så vidt illustrerende at underrettsdommen som var utgangspunktet for den nevnte ligningspraksis - Bergen byretts dom 3. juni 1929 - avviste eiendomsbeskatning med at et «telefonsentralanlegg produserte imidlertid ikke noe. Dettes virksomhet besto i å sette abonnentene i telefonisk forbindelse med hinannen» (ifølge referatet i Utv. III side 555-556).

Den teknologiske utviklingen på dette området har gått meget raskt, og telenettet utfører i dag langt mer kompliserte prosesser, jf. professor Myskjas redegjørelse for den bearbeidingen som nå skjer i nettet. Det er opplyst i saken at mens 95 prosent av teletjenester i 1950 bestod i transmisjon og 5 prosent i prosessering, var forholdet det motsatte i 1991, og denne utviklingen har fortsatt. Dagens telenett står for en helt annen bredde av tjenester enn de tidligere telefonanleggene. Telenettet formidler ikke bare lyd, men også skrift og bilder og avanserte dataprogrammer. Virksomheten er totalt automatisert og preges av en høyteknologisk bearbeiding av informasjon, som i dag muliggjør et bredt spekter av tjenester og en høy verdiskapning. Driften av telenettet er klart kommersiell, og nettet må, som jeg har fremhevet tidligere, sees som en viktig innsatsfaktor for annen produksjon.

Ut fra dette er mitt syn at praksis om de tidligere private telefonanleggene nå har liten relevans og ikke bør føre til noe annet resultat enn det som følger av rettskildematerialet ellers. Jeg kan ikke se at forutberegnelighetshensyn må føre til at Telenor skal beskyttes i en eventuell forventning om at den nevnte praksis blir videreført for det moderne telenettet. Min konklusjon er dermed at telenettet må anses å falle inn under uttrykket verk og bruk i eiendomsskatteloven §4 annet ledd annet punktum, slik at det kan eiendomsbeskattes.

Anken fører etter dette frem. Men løsningen er ikke utvilsom, og jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Kst. dommer Mæland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende og mener at lagmannsrettens dom bør stadfestes.

Landskatteloven av 1882 §14 omhandlet to hovedgrupper av verk og bruk, og da slik at man i innstillingen av 1904 fra Skattelovkomitéen, side 55 annen spalte, talte på den ene side om «fabriker og egentlige industrielle anlæg» og på den annen side om andre anlegg som «nærmest maa ansees for at være grundlaget for anden bedrift». Denne oppdelingen

Side:104

mellom egentlige industrielle anlegg og andre anlegg ble opprettholdt i landskatteloven 1911 §8 første ledd bokstav b og ved vedtagelsen av eiendomskatteloven §4 annet ledd i 1975 var det meningen å føre videre den dagjeldende rettstilstand.

Lovgivningens forhistorie og forarbeider samt retts- og ligningspraksis avtegner likevel et uklart og til dels usammenhengende bilde med hensyn til når et stedbundet fast tjenesteytende anlegg kunne eiendomsbeskattes. Antatte løsninger fremtrer ikke alltid verken som logiske eller som rasjonelle sammenholdt mot skattebestemmelsens uttalte og/eller antatte formål.

Det forekommer utsagn i eldre forarbeider om at eiendomsskatten på verk og bruk var begrunnet med at anleggene hadde nytte av infrastrukturen i kommunen slik som veier, kanaler, vannledninger m.m. Det finnes uttalelser om at eiendomsskatten virker som en form for «næringsskatt», jf. innstillingen av 1904 fra Skattelovkomitéen side 45 annen spalte og Indst.O.VI (1911) side 6 første spalte. Det er videre utsagn som kan tas til inntekt for at det gjelder som vilkår at anlegget skal gi verdiøkning til et produkt. Dette ble for eksempel antatt å være tilfelle for tømmerlenser, men ikke for jernbane og veier, jf. Forhandlinger i Odelstinget (nr. 100), 1911, side 793 annen spalte, side 794 annen spalte og side 795 annen spalte. Se også Indst. O.VI. (1909) side 102 annen spalte hvor det antas at private veianlegg og kanaler faller utenfor. I Utv. III side 633 nr. 1733 er det er referert en underrettsdom fra 1930 hvor retten legger til grunn at et privat jernbaneanlegg ikke kunne eiendomsbeskattes.

Som nevnt av førstvoterende ble det i Rt-1890-270 antatt at Modum Bad falt utenfor begrepene verk og bruk fordi et badesanatorium ikke har et formål som «Produktion eller Forædling af materielle Gjenstande eller at bevirke eller bidrage til, at saadanne kunne komme til Nytte eller blive værdifulde».

Under arbeidet med skatteloven av 1911 var det fra enkelte hold foreslått at bestemmelsen om eiendomsskatt skulle bli «utvidet saaledes, at utligne saadan skat f.eks. paa et handelssted eller et badeetablissement». Departementet ville imidlertid ikke foreslå en slik forandring i loven «der vilde kunne faa vidtrækkende konsekvenser», jf. Ot.prp.nr.5 (1909) side 34 første spalte.

I Rt-1925-786 antok Høyesterett at et forsøkslaboratorium - eiet av Norsk Hydro - hvor det ikke foregikk selvstendig produksjon eller annen selvstendig inntektsbringende virksomhet, ikke var omfattet, mens Høyesterett i Rt-1932-1125 kom til at statens kornmagasin i Verdal omfattes - og da etter lovens alternativ om de «andre anlegg» - med den begrunnelse at det i kornmagasinet skjedde en rensing og tørring av korn og slik sett foregikk produktiv virksomhet.

Partene har under forhandlingene også uttalt at de begge antar at faste stedbundne anlegg som hotell, bevertningssted, skitrekkanlegg og fornøyelsespark faller utenfor. I Kvitsøydommen, Rt-1995-980 på side 986, uttales at tjenesteytende virksomheter, f.eks. handelsbedrifter, kontorbygg eller varelagre, ikke omfattes.

Den ankende part, kommunen, har anført at det må sondres mellom faste tjenesteytende anlegg som bidrar til verdiskapning av et produkt og de som ikke gjør det.

Side:105

Til dette bemerkes at i Kvitsøydommen, Rt-1995-980, antar flertallet at NRKs senderanlegg på Kvitsøy verken inngår blant de industrielle anlegg eller de «andre anlegg», og da uten at begrunnelsen ses knyttet til at det savnes en verdiskapende virksomhet i forhold til det i dommen aktuelle produkt - hvilket nettopp var overføring av informasjon. At man kan gjøre seg næring av informasjon som kringkastes, er ikke tvilsomt, og at det ligger en verdiskapning i rask overføring av informasjon, må jeg legge til grunn enten overføringen skjer ved kringkasting eller via telenettet.

I forhold til den første hovedgruppe verk og bruk - de industrielle anlegg - antar førstvoterende i Kvitsøydommen - etter en sammenligning med vanlig industriell produksjon og kraftverk - at Kvitsøysenderen kunne «allerede etter sin art» ikke regnes som verk og bruk i eiendomsskattelovens forstand, jf. Rt-1995-980 på side 986. Når det gjelder lovbestemmelsens andre alternativ - de «andre anlegg» - avviser flertallet beskatningshjemmel i dommen på side 985 ved å uttale at en «kringkastingssender har ingen likheter med slike «arbeids- og driftstader» som er særskilt nevnt i annen del av oppregningen».

Ovenstående summariske gjennomgang illustrerer at vi står overfor et uklart og usikkert hjemmelsgrunnlag når eiendomsskatteloven §4 annet ledd skal anvendes på et stedbundet fast og tjenesteytende anlegg som telenettet.

På enkelte områder foreligger imidlertid en klar rettstilstand og det gjelder blant annet beskatningen av elnettet. Det er på det rene at elnettet har vært gjenstand for eiendomsbeskatning lang tid tilbake, og i partenes prosedyre har sammenligninger til elnettet derfor stått sentralt. På samme måte som førstvoterende mener jeg at telenettet og elnettet har meget til felles. Det ene anlegg transporterer energi og det andre anlegg overfører informasjon, og reelle hensyn synes her å tale mot en forskjellsbehandling i beskatningen av de to nettanleggene.

Jeg finner imidlertid grunn til å redegjøre noe nærmere om forhistorien til at lovgiver besluttet å beskatte elnettet.

Ved vedtagelsen av skattelov for landet 18. august 1911 §8 første ledd bokstav b ble «kraftanlæg» og «elektricitetsverker» inntatt i oppregningen blant eksempler på industrielle anlegg, jf. Ot.prp.nr.5 (1909) side 33 første spalte. I §8 tredje ledd var understreket at eiendommen skulle verdsettes med de innretninger som hører anlegget til og som er nødvendige for anleggets øyemed. Dette omfattet alt av innretninger som var uatskillelig knyttet til anlegget, og som «ingen fornuftig anvendelse kan have uden i forbindelse med dette», jf. Indst.O.VI. (1909) side 104 annen spalte. På dette grunnlag var det lagt til grunn at takseringen måtte omfatte kraftverk med ledningsnett.

Senere fremgår det av Ot.prp.nr.70 (1925) side 28-29 at departementet fikk flere forespørsler om kommunene kunne eiendomsbeskatte ledningsnett med tilhørende transformatorer og bygninger når disse tilhørte et rettssubjekt som ikke selv eiet anlegg for produksjon av kraft. Til dette uttales i Ot.prp.nr.70 (1925) side 29 første spalte:

«Det bemerkes at det formentlig ikke kan være tvilsomt at anlegg for fordeling må være undergitt eiendomsbeskatning efter §8b når anlegget tilhører et anlegg for produksjon av kraft, idet fordelingsanlegget da må ansees som en del

Side:106

av kraftanlegget (elektrisitetsverket). Der synes imidlertid ikke å være nogen grunn hvorfor et fordelingsanlegg som leier kraft skal være anderledes stillet med hensyn til beskatning enn et fordelingsanlegg som tilhører et kraftanlegg eller elektrisitetsverk. Det må imidlertid medgis å være temmelig tvilsomt om et ledningsnett som ikke danner tilbehør til et kraftanlegg kan sies å inngå under de uttrykk som anvendes i §8b, «kraftanlegg, elektrisitetsverk og andre industrielle anlegg.» Og man kan ikke på forhånd vite hvordan domstolene i tilfelle vilde stille sig, om spørsmålet blev innbragt for disse. Man finner derfor å burde foreslå at der foretas en sådan endring i den pågjældende lovbestemmelse at fordelingsanlegg likestilles med kraftanlegg og elektrisitetsverker. Forandringen antas å kunne skje ved at man efter «elektristitetsverker» tilføier «(herunder fordelingsanlegg)».»

Når det således ble inntatt i loven en uttrykkelig bestemmelse om å eiendomsbeskatte elnettet isolert, var dette foranlediget av behovet for å behandle de ulike elnett likt enten de var knyttet opp mot kraftverk som tilbehør eller ikke. Begrunnelsen hadde ikke tilsvarende bærekraft i forhold til de private telenettene, og disse ble da heller ikke beskattet.

Lovtillegget «(herunder fordelingsanlegg)» ble for øvrig inntatt i landskatteloven §8 første ledd bokstav b første punktum som omhandlet de industrielle anlegg - sammen med kraftverk og elektrisitetsverk. Tillegget ble således ikke tilføyet i oppregningen i lovens andre hovedgruppe - de andre anlegg.

I 1929 blir det reist spørsmål til skattemyndighetene om privat telefonselskaps ledninger kan ilignes eiendomsskatt til fylke og herred i henhold til landskatteloven §8 første ledd bokstav b, jf. Utv. I side 395. Til dette svarer Ligningsutvalget 24. oktober 1929:

«Ved den endring som ble foretatt i landsktl. §8 ved lov 7. juli 1927 ble ledningsnett for elektrisk kraft inndratt under paragrafen, slik at ledningsnett er gjenstand for eiendomsbeskatning også i de tilfeller hvor de tilhører et rettssubjekt som ikke selv eier anlegg for produksjon av kraft...Det kunne synes lite naturlig i denne henseende å behandle telefonledninger på en annen måte enn et elektrisk ledningsnett. Men man antar alikevel at eiendomsskatt ikke kan utliknes på telefonledninger. Telefonanlegg overhodet kan nemlig ikke henføres verken under «kraftanlegg» eller under «elektrisitetsverker (herunder fordelingsanlegg)» og neppe heller under «industrielle anlegg», og da selvsagt heller ikke det tilbehør til eller den del av telefonanlegget som ledningene representerer.»

Jeg viser videre til Bergen byrett dom 3. juni 1929 - kun to år etter lovrevisjonen av 1927 - hvor byretten kom til at elektriske apparatinstallasjoner - taksert til 260.000 kroner - tilhørende Bergen Telefonkompagni ikke kunne omfattes som industrielt anlegg og da med den begrunnelse at anlegget ikke produserte noe.

Ved Inderøy herredsrett dom 5. juni 1930 avviste herredsretten at Steinkjer og omegns telefonsamlags telefonsentralanlegg, dets telefonledninger med kabelkiosker og stolper, kunne være objekt for eiendomsbeskatning. Hva angår avvisningen av å kunne eiendomsbeskatte selve ledningsnettet, viste herredsretten nettopp til uttalelsene i forarbeidene

Side:107

om forandring av landskatteloven §8 første ledd bokstav b for så vidt gjaldt skattelegging av fordelingsnett for elektrisitet og til Ligningsutvalgets svar referert ovenfor, jf. Utv. III side 598.

Rettsoppfatningen er senere fastholdt ved flere uttalelser fra Riksskattestyret og i den skatterettslige litteratur fram til 1974, hvilket var den perioden vi hadde private telefonsentralanlegg med ledningsnett. Det må legges til grunn at rettsoppfatningen fram til dette tidspunkt har vært nedfelt i en fast etablert ligningspraksis. Rettsoppfatningen er for øvrig også uttalt i senere juridisk litteratur, jf. blant annet Mattis Stavang, Eigedomsskatt, 1994 side 41, og nevnes også av førstvoterende i Kvitsøydommen, Rt-1995-980 på side 986.

I mange år var den ligningsmessige situasjonen altså den at elnettet var gjenstand for eiendomsbeskatning, mens det sammenlignbare og - i stor grad parallelt løpende - telenettet ikke var gjenstand for eiendomsbeskatning. Det er for øvrig på det rene at det i perioden fra 1920 til 1974 var etablert mange private telefonanlegg med tilhørende nettverk, i 1920 ca 380, i 1930 ca 330, mens det i 1939 var 241. Som påpekt av førstvoterende var antallet av private telefonselskaper avtagende, idet staten i hele perioden kjøpte dem opp slik at det i 1964 bare var 22 private selskaper tilbake.

Telefonsentralanleggene kunne omfatte installasjoner av til dels stort fysisk omfang, og sentralene sammen med nettet hadde ofte meget høy verdi. Det er for eksempel opplyst at telefonanlegget i Sandefjord av takstkommisjonen i 1955 ble verdsatt til ca 7,9 millioner kroner.

Det dreier seg om en ligningspraksis gjennom rundt 40 år. Den rettslige betydning av praksis ble ikke mindre mot slutten av perioden selv om situasjonen da var den at staten hadde sett seg tjent med å monopolisere teletjenestene, slik at det ble færre og færre private virksomheter igjen. Praksis må anses for å ha vært bindende så lenge spørsmålet var aktuelt. Ved vedtakelsen av eiendomsskatteloven i 1975 var praksis vedrørende private nettselskaper også en del av det rettsgrunnlag som lå til grunn for loven.

Det forhold at det har vært uaktuelt å eiendomsskattelegge telenett i tiden etter 1974 fordi samtlige private telefonselskaper var oppkjøpt av staten, innebærer i seg selv ikke at det kan ses bort fra den ligningspraksis som foreligger, når telenettet nå 20 år senere er kommet på private hender. Spørsmålet er derfor utelukkende om det fra 1970-årene er skjedd endringer av faktisk karakter i virksomhetens art som tilsier at praksis ikke lenger kan legges til grunn.

Når det gjelder spørsmålet om kommersialisering, kan jeg ikke se noen vesentlig forskjell. Også de private nettene ble drevet på forretningsmessig basis. For øvrig er eiendomsskatten en objektskatt.

Jeg kan heller ikke se at det i vesen er forskjeller i forhold til telenettets verdiskapende evne. Også det eldre telenettet bidro fra første stund til en svær verdiskapning innenfor alle former for næringsvirksomhet, ved at den informasjon som skulle formidles kom betydelig raskere frem til et større antall personer. Verdiskapningen er således ikke noe nytt.

Når det gjelder telenettets funksjoner, er jeg enig i den beskrivelse som er gitt av førstvoterende. Mens det tidligere telenettet, overførte lyd og telegrafisk tekst, transporterer dagens telenett foruten lyd og tekst,

Side:108

også bilder. Teknologien har i tillegg åpnet for en omfattende elektronisk overføring av produkter.

Det er videre på det rene at telenettet de seneste årene er blitt vesentlig mer teknisk komplisert ved overføring i sær av bilder, dataprogrammer mv. og da slik at det under overføringen i meget stor grad må tas i bruk tekniske virkemidler - i form av såkalt prosessering - for å kunne formidle overføringen tilfredsstillende. Men fremdeles er det slik at de tekniske prosessene skjer for å kunne overføre informasjon nøyaktig slik den mottas av telenettet - fra avsender til adressat. Nettets grunnleggende formål og funksjon er det samme; overføring av informasjon.

Etter loven og forarbeidene er det langt fra klart hvorledes en teknisk utvikling av denne karakter bør bedømmes. Etter min mening er det ikke innlysende at den mer kompliserte overføringsoppgaven det i dag er tale om, tilsier at den praksis som var gjeldende ved vedtagelsen av loven av 1975 fravikes. Jeg ser det som uheldig å sette til side en slik langvarig og fast ligningspraksis til skade for skattyter, jf. Høyesteretts dom 13. november 2001 sak nr. 942/2000 (HR-2000-942-A) side 9. Om den tekniske utvikling bør utløse eiendomsskatt på et tjenesteytende anlegg som telenettet, er etter min mening i første rekke et spørsmål for lovgiveren å ta stilling til. De argumenter som i denne henseende er påpekt av flertallet i Kvitsøydommen har ikke mindre gyldighet i vår sak.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Coward.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, kst. dommer Mæland.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.