HR-2002-173-K - Rt-2002-376
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-09 |
| Publisert: | HR-2002-00173-K - Rt-2002-376 (86-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tingsrett, Tinglysing |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om tinglysing av stevning etter Tinglysingsloven (1935) § 19. |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-03890 A/26 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-2896 K/04 - Høyesterett HR-2002-00173, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | B, hans konkursbo (advokat Per Omreng) mot A (advokat Ola J. Strømsmoen) |
| Forfatter: | Gjølstad, Coward, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §19, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, §18, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §248, §261 |
Saken gjelder krav om tinglysing av stevning etter tinglysingsloven §19.
Ved stevning av 18. april 2001 til Oslo byrett gikk B, hans konkursbo, til søksmål mot A med påstand om at konkursboet eier en ideell halvpart av gnr. 182 bnr. 525 i Oslo. A er alene oppført som hjemmelsinnehaver til eiendommen. Hun var tidligere gift med konkursdebitor, men ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse 8. mars 1995. I stevningen ba konkursboet om rettens kjennelse for at stevningen kunne tinglyses, jf. tinglysingsloven §19.
Oslo byrett avsa 4. juli 2001 kjennelse med slik slutning:
«1. Stevningens overskrift angitt som «Stevning til Oslo byrett», stevningens dato angitt som «18. april 2001» samt påstandens punkt 1 betegnet som «Påstand: En ideell halvpart av gnr. 182, bnr. 525 tilhører B, hans konkursbo» tinglyses på eiendommen gnr. 182, bnr. 525 i Oslo.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 4. januar 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Kravet fra B, hans konkursbo, om tinglysing av stevning av 18. april 2001 på gnr. 182 bnr. 525 i Oslo tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår av kjennelsene.
B, hans konkursbo, har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Det er i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har anvendt tinglysingsloven §19 uriktig. Når saksøker krever stevningen tinglyst etter tinglysingsloven §19, må kravet sannsynliggjøres, jf. tinglysingsloven §18. Under henvisning til RG-2001-318 har lagmannsretten kommet til at det beviskravet bestemmelsen stiller, ligger «nær opp til en overvekt av sannsynlighet». Dette er for strengt.
Ved tolkingen av tinglysingsloven §18 og §19 skulle lagmannsretten ha lagt større vekt på formålet med adgangen til å tinglyse stevningen. Formålet med tinglysingsloven §19 er å sikre saksøker i tilfeller hvor eiendommen kan bli solgt før saken er avgjort, og hvor det ellers foreligger mulighet for at verdiene blir unndratt fra saksøkeren før dom er avsagt.
Det er også anført at det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling som må føre til opphevelse. På bakgrunn av utvalgets standpunkt til tolkingen av tinglysingsloven §19, omtales ikke disse anførslene nærmere.
B, hans konkursbo, har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1. Byrettens kjennelse av 04.07.2001 stadfestes.
Subsidiært:
2. Lagmannsrettens kjennelse av 04.01.2002 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
I begge tilfelle:
3. B, hans konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsrettens kjennelse er korrekt både i resultat og i begrunnelse. Det foreligger ikke feil verken ved dens saksbehandling eller lovtolking.
Forutsetningen for at retten kan treffe beslutning om å tinglyse en stevning etter tinglysingsloven §19, er at saksøker «sannsynliggjør sin rett eller stiller sådan sikkerhet som dommeren bestemmer», jf. tinglysingsloven §18 annet ledd. Det medfører ikke riktighet at lagmannsretten har tolket kravet til sannsynliggjøring i tinglysingsloven §19, jf. §18 annet ledd for strengt.
I avgjørelsen inntatt i Rt-1991-652 peker kjæremålsutvalget på at lagmannsretten hadde tolket tinglysingsloven §19 riktig når den hadde lagt til grunn at saksøker må «sannsynliggjøre sin rett eller han må stille sikkerhet». I samme avgjørelse er det uttalt at kravet om «sannsynliggjøring eller sikkerhetsstillelse er oppstilt i den beslektede bestemmelse i §18 annet ledd, og det er grunn til å se de to bestemmelser i sammenheng». Kravet til sannsynliggjøring er ikke nærmere presisert i bestemmelsens forarbeider, og er heller ikke utdypet i juridisk litteratur. I avgjørelsen inntatt i Rt-1997-1154 er det med hensyn til kravet om sannsynliggjøring uttalt at «det for retting etter tinglysingsloven §18 må kreves en høy grad av sannsynlighet for at grunnbokens innhold er uriktig».
Reelle hensyn taler for at lagmannsretten har tolket kravet til sannsynliggjøring riktig. Tinglysing av stevning etter §19 medfører en klar og konkret ulempe for hjemmelshaver til den aktuelle eiendommen. Som lagmannsretten påpeker tilsier dette at den mulighet som kreves for at søksmålet kan vinne fram, «i alle fall må ligge nær opp til overvekt av sannsynlighet».
Det bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling av saken.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Bjørg S. Hansen tilkjennes saksomkostninger med kr 13.000 + mva. for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset, jf. tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, som utvalget kan prøve.
Tinglysingsloven §19 første ledd fastsetter at når «et søksmål som er bragt inn for tingrett eller en høiere rett, gjelder rettighet over fast eiendom, kan den rett som har saken, ved kjennelse beslutte at stevningen eller et utdrag av den kan tinglyses». Om vilkåret for å anvende denne bestemmelsen uttaler lagmannsretten:
«Forutsetningen for at retten kan treffe en slik beslutning er at saksøkeren har sannsynliggjort sin rett, eller at han stiller sikkerhet jf §18 annet ledd. Det kan være et tvilsomt spørsmål om hva som ligger i kravet til sannsynliggjøring, om det kreves sannsynlighetsovervekt, eller om det er tilstrekkelig at det er en rimelig utsikt til at søksmålet vil vinne frem. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1991-652 er det ikke tatt noe uttrykkelig standpunkt til hva som ligger i dette. Borgarting lagmannsrett har i en kjennelse i RG-2001-318 lagt til grunn at dersom «det fremstår som en rimelig mulighet at søksmålet kan vinne frem og det ellers foreligger forhold som saklig taler for at saksøkeren bør få stevningen tinglyst, må retten etter en samlet og konkret vurdering kunne tillate tinglysing». Lagmannsretten legger denne lovforståelse til grunn, men slik at den mulighet som må kreves, i alle fall må ligge nær opp til en overvekt av sannsynlighet.»
Lagmannsretten oppstilte mao. to alternative vilkår for å tillate tinglysing: sannsynliggjøring av kravet eller sikkerhetsstillelse. Lagmannsretten har imidlertid bare drøftet om kravet var tilstrekkelig sannsynliggjort - noe den konkluderte med ikke var tilfellet. Den har ikke drøftet om det alternative vilkåret, sikkerhetsstillelse, var oppfylt uten at utvalget finner grunn til å gå nærmere inn på dette.
Tinglysingsloven §18 annet ledd, som regulerer tilfeller hvor noen krever tinglyst et krav om retting av grunnboken fordi vedkommende mener at dens «innhold er uriktig og til skade for hans rett», fastsetter at tinglysing av kravet kan skje «når han sannsynliggjør sin rett eller stiller sådan sikkerhet som dommeren bestemmer». Tinglysingsloven §19, som denne saken gjelder, inneholder ingen tilsvarende bestemmelse, og det er heller ikke fastsatt at vilkårene i §18 annet ledd gjelder tilsvarende. En motsetningsslutning fra §18 annet ledd tilsier dermed at vilkåret om sannsynliggjøring, som lagmannsretten ikke fant oppfylt, ikke gjelder ved krav om tinglysing etter §19.
Dette standpunktet styrkes av forarbeidene: I Ot.prp.nr.9 (1935) side 34 annen spalte uttales det i relasjon til §18 annet ledd at krav om retting bør kunne tinglyses dersom «dommeren finner kravet sannsynliggjort eller at rekvirenten stiller sikkerhet for den mulige skade som tinglysing av et urettmessig krav kan komme til å volde». I samme spalte omtales bestemmelsen i §19. Om vilkåret for å kunne kreve tinglysing uttales det:
«Men for å forebygge utidige eller chikanøse tinglysinger av dette slag, bør det være overlatt til retten å avgjøre om saken ligger slik til at det er grunn til å tillate tinglysing.»
Noe krav om sannsynliggjøring er overhodet ikke nevnt. Dette taler for at §19 må tolkes i samsvar med ordlyden.
Denne tolkingen støttes av den videre behandlingen i justiskomiteen: Det fremgår av Innst.O.XIII (1935) side 14 første spalte at Den Norske Bankforening hadde anført at tinglysing av stevning med hjemmel i §19 burde være «forbundet med samme ansvar som nedleggelse av forbud ... likesom der bør inntas bestemmelse om sikkerhetsstillelse på samme måte som ved forbud». Komiteen tok dette spørsmålet opp med departementet, som antydet at man kunne ta inn følgende tillegg:
«Bestemmelsene i lov om tvangsfullbyrdelse §248 og §261 første, tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse også i de tilfelle som omhandles i første punktum».
«Første punktum» tilsvarte nåværende §19 første ledd. Den dagjeldende tvangsfullbyrdelsesloven §248, som det ble vist til i dette forslaget, hadde i første og annet ledd følgende innhold:
«Arrestbegjæringen maa opgi kravet og dets beløp og arrestgrunden. Kravet og arrestgrunden maa gjøres sandsynlig.
Selv om kravet ikke er gjort sandsynlig, kan arrest besluttes, hvis der vilde være fare ved ophold, og arrestsøkeren paa forhaand stiller saadan sikkerhet, som retten bestemmer for skadeserstatning og opreisning til skyldneren.»
Til dette forslaget uttalte justiskomiteen:
«K o m i t é e n finner at forholdet her ligger anderledes an enn ved forbud og holder derfor fast ved proposisjonen. Det er dog komitéens forutsetning at retten ved sin beslutning efter paragrafens første ledd kan opstille sikkerhetsstillelse som vilkår.»
Sitatene viser at justiskomiteen fikk seg forelagt et forslag til lovtekst som gjennom henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven §248 uttrykkelig ville ha lovfestet et vilkår om sannsynliggjøring - alternativt sikkerhetsstillelse. Forslaget ble imidlertid forkastet.
På bakgrunn av lovens ordlyd og dens forarbeider kan det etter dette vanskelig innfortolkes et vilkår om sannsynliggjøring i §19.
Denne rettsoppfatningen synes også kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1957-60 å bygge på. Det uttales her at det beror på en konkret vurdering etter tilfellets beskaffenhet om tinglysing skal tillates. Etter omtalen av at det kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse, vises det så til «den beslektede regel i tinglysingslovens §18 annet ledd.» Lagmannsretten kan derimot synes å ha mer støtte for sitt standpunkt i avgjørelsen i Rt-1991-652 hvor utvalget uttaler at lagmannsretten i vedkommende sak hadde krevd at saksøkeren måtte «sannsynliggjøre sin rett eller han må stille sikkerhet». Dette var etter utvalgets vurdering riktig lovtolking, og det uttalte at krav «om sannsynliggjøring eller sikkerhetsstillelse er oppstilt i den beslektede bestemmelse i §18 annet ledd, og det er grunn til å se de to bestemmelser i sammenheng, sml. også Rt-1957-60 som inneholder henvisning til lovforarbeidene og Austenå/Harbek/Solem s. 164». Avgjørelsen i Rt-1957-60 er, som påpekt, ikke helt i samsvar med kjæremålsutvalgets syn i Rt-1991-652, selv om 91-avgjørelsen angis å bygge på 57-avgjørelsen, mens kommentaren til tinglysingsloven inneholder samme standpunkt som utvalget i 91-avgjørelsen synes å legge til grunn.
Selv om 91-avgjørelsen synes å gi støtte for lagmannsrettens lovtolking, har kjæremålsutvalget kommet til at lovens ordlyd sammenholdt med forarbeidene må føre til at tinglysing etter tinglysingsloven §19 ikke krever sannsynliggjøring, men at tinglysing er overlatt til tingrettens skjønnsmessige kompetanse. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjæremålsutvalget tilføyer at tinglysing av stevning har betydelige likhetstrekk med en midlertidig forføyning. Ved vurderingen av om retten skal anvende sin skjønnsmessige kompetanse til å imøtekomme et krav om tinglysing, må den legge vekt på hvilke konsekvenser en tinglysing vil kunne få for saksøkte, sammenholdt med hvilket behov saksøkeren har for å få stevningen tinglyst. Og selv om det ikke kan kreves at kravet sannsynliggjøres, vil det også være et sentralt moment hvor stor sannsynlighet det er for at søksmålet fører fram. Som påpekt av justiskomiteen må retten dessuten kunne kreve at saksøkeren stiller sikkerhet for et eventuelt erstatningsansvar.
Kjæremålet har ført fram, men kjæremålsutvalget har kommet til at det i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 annet ledd ikke bør tilkjennes saksomkostninger i anledning av behandlingen for lagmannsretten og kjæremålsutvalget. Det vises til at saken har reist et lovtolkingsspørsmål hvor rettstilstanden på bakgrunn av rettspraksis har vært uklar.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, oppheves, og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.