HR-2002-320 - Rt-2002-252
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-11 |
| Publisert: | HR-2002-00320 - Rt-2002-252 (57-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fortsatt varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00320, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Helge Wesenberg) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Gert Johan Kjelby) |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §376a, Menneskerettsloven (1999) EMKN A6 |
Saken gjelder spørsmål om fortsatt varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §184 jf. §172.
A, født *.*.1975, ble ved Bergen byretts dom av 8. juni 2001 dømt til 21 års fengsel og 5 års sikring for blant annet medvirkning til overlagt drap, jf. straffeloven §233 første og annet ledd. Domfellelsen omfatter også overtredelser av narkotikalovgivningen og våpenloven og er en fellesstraff med Bergen byretts dom av 11. oktober 2000.
A påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i forhold til tiltalens post I (medvirkning til overlagt drap), subsidiært straffutmålingen. Under ankeforhandlingen 18. februar 2002 svarte lagretten nei på skyldspørsmålet. I beslutning samme dag satte de juridiske dommerne lagrettens kjennelse til side i medhold av straffeprosessloven §376a.
I dom av 21. februar 2002 ( LG-2001-01543) dømte Gulating lagmannsrett A til tre års fengsel for de forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom. Det er ennå ikke berammet ny ankeforhandling til behandling av drapstiltalen.
A har vært varetektsfengslet siden 5. juli 2000. Ved avslutningen av ankeforhandlingen begjærte aktor fortsatt varetektsfengsling i åtte uker i medhold av straffeprosessloven §172. Gulating lagmannsrett avsa 21. februar 2002 kjennelse med slik slutning:
«A, f. *.*.1975, og B, f. *.*.1974, kan holdes i varetekt frem til 4. april 2002 kl. 15.00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anførslene i kjæremålet kan oppsummeres slik:
Innledningsvis påpekes det at det må utvises forsiktighet ved bruk av rettshåndhevelsesarrest, da en befinner seg i kjernen av legalitetsprinsippets område.
Det gjøres prinsipalt gjeldende at det ikke foreligger forhold som «i særlig grad styrker mistanken» mot A. Lagretten brukte fem timer på å komme frem til sin kjennelse, hvilket både indikerer at lagretten har behandlet saken særdeles samvittighetsfullt, men også at lagretten har foretatt en grundig gjennomgang av de foreliggende bevis i saken. Det kan derfor stilles spørsmål om de tre fagdommerne som brukte i underkant av ti minutter på å sette kjennelsen til side, har hatt en bedre forutsetning for å treffe en riktig avgjørelse. Rettens tilsidesettelse av lagrettens kjennelse er ikke i seg selv tilstrekkelig som begrunnelse for at det foreligger kvalifisert mistanke, jf. Rt-1995-1385.
Heller ikke byrettens fellende dom kan tillegges nevneverdig vekt fordi denne dommen bygger på et helt annet faktum enn det som ble fremlagt for og vurdert av lagmannsretten. For byretten forklarte A at han overhodet ikke hadde kjennskap til det som hadde skjedd med avdøde, og at han heller ikke kjente noen omstendigheter knyttet til drapet. For lagmannsretten har A derimot forklart at det var han som ga oppdrag til B, men at oppdraget bare gikk ut på å gi avdøde en omgang juling samt å skremme ham. A har forklart for lagmannsretten at han var ukjent med at B tok med seg den sterkt rusbelastede C, og - ikke minst - at han var fullstendig ukjent med at noen av dem hadde med seg våpen. Det vises til vitneutsagn fra D, E, F og G som tydelig viser at A var uvitende om at det var brukt våpen, og at han uriktig trodde at B hadde gått for langt i sin voldsbruk. Det samme understøttes av vitnet H, som i egenskap av sykepleier ved Bergen fengsel snakket med B noen få dager etter pågripelsen. H var nytt vitne for lagmannsretten. Endelig vises det til at B bekreftet for lagmannsretten at det oppdraget han fikk av A var å gi avdøde en omgang juling, samt å skremme ham. Det subjektive aspekt var ikke tema for byretten. A hadde ikke foranledning til å forklare at han ikke hadde drapsforsett. Kravet til kvalifisert mistanke kan ikke bygge på byrettens dom.
Subsidiært anføres det at det ikke er grunnlag for fortsatt å holde A varetektsfengslet. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1998-674 hvor det heter:
«Spørsmålet må vurderes i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som ligger bak bestemmelsen, og også varetektstidens lengde mv kan ha betydning.»
Etter forsvarerens vurdering vil løslatelse åpenbart ikke være i strid med den alminnelige rettsfølelse, fordi lagretten har avsagt frifinnende kjennelse. Medlemmer av lagretten har dessuten i noen grad forklart seg for den lokale presse, og ved dette gjort publikum oppmerksom på den tvil som etter lagrettens oppfatning foreligger med hensyn til skyldspørsmålet.
Lagmannsretten har fremhevet at også hensynet til lokalmiljøet i Åsane taler for fortsatt fengsling. Det er vist til at en rekke vitner har gitt uttrykk for frykt overfor tiltalte. Dersom lagmannsretten med dette frykter vitnepåvirkning eller forsøk på bevisforspillelse, er frykten ubegrunnet og heller ikke påberopt av aktor.
Varetektstidens samlede lengde har også betydning for avgjørelsen, jf. Rt-1998-674 og Rt-2000-1426. Tiltalte har allerede sittet 600 dager i varetekt. Publikum er også kjent med at tiltalte har sittet i fengsel i så lang tid på grunn av mistanken mot ham. Tilliten til rettshåndhevelsen vil etter alt å dømme ikke svekkes ved en løslatelse.
Ny ankeforhandling vil neppe kunne gjennomføres før oktober 2002. Tiltalte vil da ha sittet i varetekt i 27 måneder om han ikke løslates nå. De hensyn som taler for rettshåndhevelsesarrest, er under ingen omstendigheter tilstrekkelige til at en så lang fengslingsperiode kan begrunnes. I de fem første månedene var han også underlagt brev- og besøksforbud.
I varetektstiden har tiltalte gjennomgående vært varetektsfengslet langt fra familie og venner i Bergen. Dette har ført til at han i varetektsperioden har hatt liten kontakt med egen familie. I tilknytning til to måneders varetektsopphold i Bergen under ankeforhandlingen, har han fått anledning til samvær én time i uken med sin fire år gamle sønn. Dette er første kontakten han har hatt med sin sønn på ett og et halvt år. A frykter sterkt at han ved fortsatt varetekt på ny vil bli fratatt kontakt med sin sønn. Det opplyses at Bergen politidistrikt har tilkjennegitt at A igjen vil bli transportert til et fengsel annetsteds i landet.
Det opplyses også at varetektsoppholdet har vært en meget stor psykisk påkjenning for tiltalte. I forbindelse med den totale isolasjon han undergikk de første fire til fem månedene ble han etterhvert så syk at han ble vurdert lagt inn på psykiatrisk sykehus som grensepsykotisk.
Ved fortsatt varetekt vil tiltalte også bli fratatt muligheten av å forberede sitt forsvar på en tilfredsstillende måte dersom han blir transportert til et «fjerntliggende fengsel». Dette vil i så fall stride mot EMK artikkel 6 nr. 1 og retten til en rettferdig rettergang.
A har lagt ned slik påstand:
«A løslates.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har inngitt kommentar til dette. Anførslene kan i hovedtrekk gjengis slik:
Det vises til påtalemyndighetens anførsler slik de er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse, samt lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Uttalelsene i kjæremålet til mistankekravet er i hovedsak en repetisjon av prosedyren under skyldspørsmålet. Fagdommernes beslutning bygger på deres oppfatning av bevisene etter fem ukers bevisførsel, herunder forsvarernes prosedyrer. Disse dommerne fant enstemmig A «utvilsomt skyldig», jf. straffeprosessloven §376a. Sammenholdt med premissene i byrettens fellende dom, er dette tilstrekkelig, jf. Rt-1996-1022. Fagdommerne har klart nok vurdert betydningen av de nye forklaringer. «Et sentralt tema for lagmannsretten var betydningen av dette, herunder hvorfor de endrede forklaringer fra A, B og vitnene E og D (som omhandles i adv. Wesenbergs støtteskriv) først avgis etter fellende dom i byretten (se protokollat fra As forklaring i rettsboken s. 6 dok VI). Det er i denne sammenheng vesentlig å understreke at A endret forklaring også for byretten (jf rettsbok for byretten s 5, dok IV.1), jf også hovedpunkter protokollert fra Bs forklaringer om dette (samme sted s 7). Forut for byrettens dom nektet A befatning med saken og B oppga ingen oppdragsgiver.»
Lagmannsretten har foretatt en konkret vurdering av om fengslingen er nødvendig i overensstemmelse med avgjørelsen i Rt-2001-940. Vurderingen bygger på den omfattende umiddelbare bevisførsel, hvilket tilsier varsomhet med overprøvingen av bevisvurderingen på dette punkt. Bevisforspillelsesfare og gjentakelsesfare er ikke påberopt som selvstendig fengslingsgrunn. Det anføres imidlertid at vitner har gitt uttrykk for redsel for de impliserte, hvilket fastholdes å være relevant for rettens samlede vurdering. Også byrettens reaksjonsvalg (sikringsbemyndigelse) og begrunnelsen for denne er relevant, jf. bl.a. Rt-1999-116.
Det foreligger ingen fare for oversoning selv om ny ankeforhandling først skulle finne sted høsten 2002. A er dømt til tre års fengsel for de forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker at fengslingsgrunnlaget her er straffeprosessloven §172.
Straffesaken mot A gjelder tiltale for medvirkning til overlagt drap. Lagmannsretten har i fengslingskjennelsen lagt til grunn at det foreligger en så kvalifisert mistanke mot ham som loven krever, det vil si at det foreligger «forhold som i særlig grad styrker mistanken». A ble dømt i samsvar med tiltalen i Bergen byretts dom av 8. juni 2001. Dommen ble imidlertid anket. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, men de juridiske dommere satte lagrettens kjennelse til side i medhold av straffeprosessloven §376a. I det ligger at fagdommerne har funnet det «utvilsomt at han er skyldig», jf. bestemmelsens første ledd. Denne vurderingen er basert på muntlig forhandling over 5 uker med blant annet avhør av de tiltalte og en meget omfattende vitneførsel. Lagmannsretten har i sin begrunnelse for fortsatt fengsling vist til beskrivelsen av hendelsesforløpet i den enstemmige byrettsdommen, hvor det er gitt en utførlig redegjørelse for bakgrunnen for drapet og hendelsesforløpet i relasjon til de objektive og subjektive straffbarhetsvilkår. Det byretten har lagt til grunn om skyldspørsmålet, har således lagmannsretten ansett dekkende også for sitt syn.
Lagmannsretten har i fengslingskjennelsen også omtalt de nye forklaringene fra B og A for lagmannsretten. Lagmannsretten viser til at B for lagmannsretten erkjente medvirkning til legemsbeskadigelse med døden til følge, mens A erkjente at han ga B oppdraget, selv om han mener at B gikk for langt. For så vidt gjelder A, forklarte han for byretten at han ikke hadde kjennskap til drapet og omstendighetene i tilknytning til det. I lagmannsrettens begrunnelse i fengslingskjennelsen ligger at retten ikke har festet lit til As nye forklaring og bevisførselen til støtte for den under ankeforhandlingen. Lagmannsretten har således funnet at de nye forklaringene ikke har brakt saken i noen annen stilling enn for byretten når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår.
Utvalget kan ikke se at det som anføres i kjæremålet, som gjelder uttalelser fra vitner under forhandlingen for lagmannsretten, kan rokke ved lagmannsrettens vurdering om at det her foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken mot A. Utvalget finner å kunne slutte seg til lagmannsrettens vurdering i spørsmålet om det foreligger kvalifisert mistanke i relasjon til straffeprosessloven §172.
I kjæremålet er subsidiært anført at det ikke er grunnlag for å holde A varetektsfengslet, selv om det skulle bli ansett å foreligge tilstrekkelig kvalifisert mistanke. Utvalget bemerker at bestemmelsen i straffeprosessloven §172 er begrunnet i samfunnsmessige behov, og skal motvirke den følelse av utrygghet og mangel på tillit til rettshåndhevelsen, som kan gjøre seg gjeldende om en løslater personer som med høy grad av sannsynlighet mistenkes for alvorlige forbrytelser. Disse hensyn gjør seg klart gjeldende i en sak som dette som gjelder oppdrag om drap, som etter byrettens beskrivelse hadde preg av henrettelse. Lagmannsretten har med nærmere begrunnelse uttalt at hensynet til allmennheten mer generelt og ikke minst hensynet til lokalmiljøet i Åsane, tilsier at de tiltalte fortsatt bør sitte i varetekt. Det er ikke ansett å være fare for oversoning, og hensynet til tiltalte og konsekvensene for ham er vurdert opp mot de sterke samfunnsmessige hensyn som gjør seg gjeldende. Utvalget slutter seg til dette og til lagmannsrettens vurdering av fortsatt varetektsfengsling som nødvendig og ikke uforholdsmessig. Utvalget viser for øvrig til lagmannsrettens bemerkning om at det er viktig at ny ankeforhandling berammes snarest mulig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.