HR-2002-47 - Rt-2002-917

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-07-02
Publisert:	HR-2002-00047 - Rt-2002-917 (195-2002)
Stikkord:	Strafferett, Seksualforbrytelse, Lovanvendelse, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om lovanvendelse og straffutmåling i en sak der tiltalte var dømt for å ha voldtatt sin adoptivdatter gjennom en årrekke. Spørsmålet er om domfelte kan sies å ha fremtvunget samleiene «ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse». Høyesterett kom til at domfelte hadde tvunget seg til den utuktige omgangen ved å fremkalle frykt for adoptivdatterens psykiske helse. Siden forholdet var nær ved å bli foreldet, ble 2,5 år av straffen på 4 år gjort betinget.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 2000-04407 M/40 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-62 M/01 - Høyesterett HR-2002-00047, straffesak, anke
Parter:	A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Kim Ellertsen)
Forfatter:	Kst dommer Zimmer, Rieber-Mohn, Lund, Tjomsland, Aasland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, §17, §52, §53, §54, §62, §67, §68, §9, Forsinkelsesrenteloven (1976), Straffeprosessloven (1981) §40, §306

Kst. dommer Zimmer: Saken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen i en sak der tiltalte er dømt for å ha voldtatt sin adoptivdatter gjennom en årrekke. Nærmere bestemt gjelder anken over lovanvendelsen spørsmålet om forholdet rammes av straffeloven §192 første ledd om voldtekt slik bestemmelsen lød frem til lovendring av 2000, og spørsmålet om straffansvaret er foreldet. Saken reiser også spørsmål om grunnlaget for Høyesteretts prøving av lovanvendelsen i saker som er behandlet med lagrette.

Borgarting lagmannsrett avsa 11. juni 2001 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1932, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ og straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, jf. straffeloven §62, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.

2. A dømmes til å betale B erstatning med 5.050 - femtusenogfemti - og oppreisning med 200.000 - tohundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Domfelte har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Når det gjelder lovanvendelsen, gjøres det gjeldende at forholdet ikke rammes av straffeloven §192. Dermed er forholdet foreldet. Det anføres videre at forholdet uansett er foreldet fordi de siste overgrepene - som er de eneste som isolert sett ligger innenfor foreldelsesfristen - iallfall ikke kan anses som voldtekt. Hvis disse anses som voldtekt, gjøres det subsidiært gjeldende at det ikke foreligger et fortsatt straffbart forhold, slik at domfelte ikke kan dømmes for de overgrep som ligger lenger tilbake i tid. Når det gjelder den subsidiære anken over straffutmålingen, anføres det at straffen er for streng i betraktning av at forholdet ligger langt tilbake i tid og er svært nær ved å være foreldet. Videre fremheves det at domfelte er 70 år gammel og er tidligere ustraffet. Det er også anført at hele eller en vesentlig del av straffen bør gjøres betinget.

Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at anken over straffutmålingen må tas til følge.

1. Sakens bakgrunn er i korthet:

Side:918

Domfelte og hans daværende ektefelle adopterte tre barn fra Korea, blant dem fornærmede i denne saken, B, som er født *.*. 1966. B kom til Norge i 1971 da hun var nesten fem år gammel. Lagmannsretten har lagt til grunn at domfelte begynte å foreta seksuelle handlinger overfor henne da hun var 8-9 år gammel. Fra B var 10 eller 11 år gammel hadde han samleie med henne. Dette pågikk jevnlig, ofte flere ganger i uken, frem til våren 1985 da B var 18 år. Domfelte og hans hustru var blitt skilt i 1982, og B var blitt boende hos faren, som hun hadde hatt mest kontakt med. Faren giftet seg igjen i 1984, og det ble et spent forhold mellom B og hans nye ektefelle. Dette var grunnen til at B våren 1985 flyttet ut og bodde hos moren, inntil hun høsten 1985 flyttet til X og begynte på - - -. Lagmannsretten har videre kommet til at det fant sted samleier i julen 1985 og sommeren 1986 mens B var i Y på ferie. Fra høsten 1986 klarte hun å frigjøre seg fra forholdet.

Etter at B en tid hadde gått i psykoterapi, anmeldte hun forholdet til politiet i februar 1998. Siktelse etter straffeloven §192 og §195 ble utferdiget 18. mars 2000. Tiltalebeslutning ble utferdiget 26. april 2000. Både denne og siktelsen var imidlertid utformet slik at de bare omfattet forhold frem til 9. september 1980, altså den dagen B fylte 14 år. Den 19. oktober 2000 ble tiltalebeslutningen endret til også å omfatte forhold frem til 9. september 1986.

2. Jeg skal så ta for meg anken over lovanvendelsen, og ser først på spørsmålet om det forhold som A er dømt for, oppfyller vilkårene for voldtekt etter straffeloven §192 første ledd. Hvis dette ikke er tilfellet, slik at bare andre av bestemmelsene i straffelovens sedelighetskapittel er anvendelige, vil straffansvaret være foreldet.

For den perioden saken gjelder, hadde straffeloven §192 første ledd denne ordlyden:

«Den som ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse tvinger noen til utuktig omgang eller medvirker til det, straffes for voldtekt med fengsel inntil 10 år, men med fengsel i minst 1 år, dersom den utuktige omgang var samleie.»

Spørsmålet er om domfelte kan sies å ha fremtvunget samleiene «ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse». I denne saken er det fornærmedes psykiske helse som er aktuell. Etter min mening dekker uttrykket helse også psykisk helse. Dette følger allerede av en naturlig språklig forståelse, men også av sammenhengen i reglene slik de lød før 11. august 2000. §192 annet ledd hevet fengselsstraffen til 21 års fengsel hvis voldtekten blant annet hadde til følge at fornærmede «får betydelig skade på legeme eller helse». Legaldefinisjonen av slik skade finnes i §9, som i dag medtar blant annet «alvorlig psykisk skade», og som i den perioden overgrepene i denne sak fant sted, brukte formuleringen «bliver sindssyg». Når den alvorligste psykiske lidelse, sinnssykdommen, er omfattet av uttrykket betydelig skade på helse i §192 annet ledd, er det vanskelig å tenke seg at ikke mindre alvorlige psykiske lidelser skal omfattes av uttrykket «helse» i §192 første ledd. Det er heller ingen reell grunn til å skille mellom skade på somatisk og psykisk helse.

Side:919

Spørsmålet er så om det er utøvet tvang som har ledet til frykt for fornærmedes psykiske helse.

Lagretten har svart ja på disse spørsmålene:

«Spørsmål 1 - hovedspørsmål ...

Er tiltalte A skyldig i for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til samleie?

Grunnlaget er følgende forhold:

Gjentatte ganger i perioden 1978 til 25. april 1985, blant annet på daværende bopel på Z i Y og på en hytte i Æ, hadde han samleie med sin datter B mot hennes vilje ved å true med represalier som fremkalte frykt for hennes helse.

Spørsmål 2 - tilleggsspørsmål ...

Fortsatte det under spørsmål 1 beskrevne forhold også etter 26. april 1985 og fram til sommeren 1986?»

Det er ikke tvil om at faktumgrunnlaget i hovedspørsmålet, og derved - gjennom henvisningen - også tilleggsspørsmålet, oppfyller gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §192. Høyesterett kan ikke prøve bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og lagmannens rettsbelæring er ikke protokollert. Spørsmålet blir da om, og eventuelt i hvilken utstrekning, Høyesterett kan basere sin prøving av lovanvendelsen på andre forhold enn det som fremgår av spørsmålsstillingen til lagretten.

Straffeprosessloven §306 tredje ledd bestemmer at lovanvendelsen vedrørende skyldspørsmålet i en lagmannsrettsdom i en sak som er behandlet med lagrette, bare kan påankes til domfeltes skade når anken er basert på en protokollert rettsbelæring. Det er antatt at bestemmelsen skal forstås antitetisk, slik at anke i domfeltes favør i noen grad kan baseres også på andre forhold, se Rt-1999-379 og Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, 3. utgave 2001, bind II side 1048-1049. I dommen i Rt-1999-379 heter det om dette:

«Dersom det på annen måte kan føres bevis for at det er sannsynlig at lagretten har lagt til grunn en uriktig lovforståelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, må dette kunne gi grunnlag for opphevelse. ...

Selve jurysystemet vil imidlertid her sette begrensninger. Etter straffeprosessloven §40 første ledd skal domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bare bestå i en henvisning til lagrettens kjennelse. Domsgrunnene vil på dette punkt derfor ikke gi grunnlag for noen prøving av rettsanvendelsen. Med de krav som stilles til utformingen av spørsmålene til lagretten, vil heller ikke disse normalt kunne danne basis for noen slik prøving, ...

Men nærværende sak viser at selv om rettsformannens rettsbelæring ikke er protokollert, kan forholdet likevel være slik at det er sannsynlig at det er lagt til grunn en uriktig lovanvendelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Lagmannsrettens bemerkninger om straffutmålingen tilsier her som påpekt dette.»

I saken fra 1999 forelå det et klart grunnlag for å anta at lovanvendelsen var feil. Saken gjaldt kravet til vinnings hensikt ved ran, og det fremgikk av bemerkningene til straffutmålingen at det var blitt ansett som irrelevant om domfelte hadde begått handlingene for å inndrive et krav han hadde mot fornærmede. I tillegg kom at aktor hadde opplyst at

Side:920

han i sin prosedyre for lagmannsretten hadde gjort gjeldende at dette forholdet var irrelevant, og at rettsformannen i lagmannsretten ikke hadde tatt avstand fra dette synet i sin rettsbelæring.

I vår sak er det lagmannsrettens bemerkninger i forbindelse med straffutmålingen og foreldelsesspørsmålet som det er aktuelt å ta i betraktning. Jeg antar, under henvisning til dommen av 1999, at Høyesterett ved prøving av hvorvidt de forhold som A er dømt for i lagmannsretten oppfyller vilkårene for voldtekt, i prinsippet kan ta i betraktning de faktiske forhold som lagmannsretten har lagt til grunn i bemerkningene om straffutmålingen og foreldelsesspørsmålet. Dette må imidlertid skje med betydelig forsiktighet. Som nevnt i dommen av 1999 setter selve lagrettesystemet grenser. Skyldspørsmålet avgjøres av lagretten. Den begrunnelsen retten gir for straffutmålingen og foreldelsesspørsmålet, har således ikke til formål å begrunne lovanvendelsen under skyldspørsmålet, og dermed heller ikke å danne grunnlag for prøving av lovanvendelsen gjennom anke. Dette er ikke til hinder for at domsgrunnene for andre spørsmål, typisk for straffutmålingen, i helt spesielle tilfeller kan bidra til å sannsynliggjøre at lovanvendelsen må være uriktig. Men utgangspunktet må være - også ved anke til gunst for domfelte - at det er gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet og et mulig protokollat av rettsbelæringen som danner grunnlag for Høyesteretts prøving av lovanvendelsen under skyldspørsmålet.

Lagmannsretten skriver at domfelte begynte med å beføle fornærmedes kjønnsorganer da hun var 8-9 år gammel, og at det første samleiet fant sted da B var 10 eller 11 år gammel. Deretter skriver lagmannsretten:

«Senere tiltvang han seg jevnlige samleier med henne, opptil flere ganger per uke. ... Retten legger til grunn at faren holdt B mye isolert i forhold til resten av familien og også i forhold til jevnaldrende, og at samleiene ble muliggjort ved at faren utnyttet sin makt over henne. Han truet blant annet med å fortelle om det til moren, noe B oppfattet som en trussel om å bli utstøtt fra familien og miste sine omsorgspersoner, og dermed som en alvorlig trussel mot sin psykiske helse. Dette var tilstrekkelig for å tvinge henne, idet hennes motstandsevne på forhånd var nedbrutt.»

Jeg kan ikke se at det som her er sagt, gir grunnlag for noen tvil om lovanvendelsen. Ved vurderingen av hvilken tvang som må foreligge for at det skal dreie seg om voldtekt, må det i vår sak tas i betraktning at overgrepene de første årene skjedde overfor et barn, jf. nå bestemmelsen i straffeloven §192 første ledd annet punktum. Fornærmede kom til Norge som femåring fra Korea der hun hadde bodd på barnehjem, og det må tas hensyn til at det under slike omstendigheter er særlig nærliggende at det oppstår frykt hos henne for å miste de foreldre hun har fått i sitt nye hjemland. Lagmannsretten opplyser at forholdet mellom B og moren var vanskelig, og dette må antas å ha bidratt til frykten for å bli utstøtt av familien. Etter min mening må disse forhold innebære at det ikke er holdepunkt i lagmannsrettens bemerkninger for å anta at lovens vilkår ikke er oppfylt for de samleiene som fant sted frem til april 1985.

Når det gjelder de samleiene som fant sted i julen 1985 og sommeren 1986, da B var 19 år, skriver lagmannsretten:

Side:921

«Også etter at B hadde flyttet, fortsatte faren å utøve en streng kontroll over henne ved hjelp av hyppige telefoner og brev. I brevene ... gjorde han krav på samleier med datteren, samtidig som han kom med løfter om at det deretter skulle bli slutt. På grunn av farens trusler om å bryte all kontakt med henne, og fordi hennes egenvilje og selvbilde var redusert, ga B etter for farens krav.»

Jeg medgir at den beskrivelse som her er gitt, ikke i seg selv gir en tilstrekkelig begrunnelse for at det forelå tvang som fremkalte frykt for fornærmedes psykiske helse. Imidlertid kan det som nevnt ikke kreves at domsgrunnene for straffutmålingen og foreldelsesspørsmålet skal gi grunnlag for prøving av lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Spørsmålet om den tvang fornærmede var utsatt for fremkalte frykt for hennes psykiske helse - sett i lys av hennes tidligere opplevelser og det psykologiske grep som domfelte gjennom flere år hadde holdt henne i -, må forutsettes å ha vært viet oppmerksomhet under lagmannsrettens forhandlinger. Det ble her blant annet avgitt forklaringer av fornærmede selv og av den psykolog som hadde henne i terapi. Således skriver lagmannsretten, under drøftelse av foreldelsesspørsmålet, blant annet følgende om sammenhengen med de tidligere overgrepene:

«Det gjelder samme typen handlinger, og samleiene i jula 1985 og sommeren 1986 må anses som en direkte fortsettelse av tidligere mangeårige overgrep, og muliggjort av det psykologiske overtak og trusselbilde som var opparbeidet fra tidligere.»

Avgjørelsen av om lovens vilkår er oppfylt, beror i vesentlig grad på en bevisvurdering som det tilkom lagretten å foreta. Og jeg kan ikke se at Høyesterett har tilstrekkelig grunnlag for å anse det sannsynliggjort at lovanvendelsen er uriktig.

Etter dette kan jeg ikke se at lagmannsrettens lovanvendelse - så langt den kan prøves - er uriktig for så vidt gjelder spørsmålet om forholdene oppfyller vilkårene i straffeloven §192 første ledd.

3. Spørsmålet er så om straffansvaret er foreldet, helt eller delvis. Det er sikker rett at når loven oppstiller en minstestraff på ett år - hvilket §192 første ledd gjør når den utuktige omgang er samleie -, er strafferammen lovens ordinære maksimum som er 15 år, jf. straffeloven §17 første ledd bokstav a. Foreldelsesfristen er da 15 år, jf. straffeloven §67 første ledd.

Aktor og forsvarer er uenige om foreldelsesfristen ble avbrutt da tiltalebeslutningen ble utferdiget den 26. april 2000 eller først da den ble rettet den 19. oktober samme år. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet. Det får nemlig bare betydning for saken dersom det legges til grunn at ingen av samleiene fant sted etter 19. oktober 1985. Det hører under lagretten å ta stilling til tidspunktet for de straffbare forhold, det vil her si samleiene. Forsvareren har gjort gjeldende at det tilleggsspørsmålet som lagretten besvarte, kan forstås slik at lagretten bare har lagt til grunn at det har funnet sted samleier etter 26. april 1985, og at det altså ikke gir tilstrekkelig sikre holdepunkter for at samleier fant sted etter 19. oktober 1985.

Side:922

Jeg kan ikke slutte meg til dette synet. Tilleggsspørsmålet gjaldt om det har funnet sted samleier under trussel om represalier «også etter 26. april 1985 og fram til sommeren 1986». Når lagretten har svart ja på dette, må svaret etter min mening forstås slik at det ble lagt til grunn at samleier har funnet sted også senere. Dette styrkes av at lagmannsretten blant annet sier:

«Det legges til grunn at det i alle fall fant sted samleier i jula 1985 og flere ganger sommeren 1986 i farens leilighet i forbindelse med at B var i Y på ferier.»

Dette innebærer at de overgrepene som fant sted julen 1985 og sommeren 1986, ikke er foreldet. Etter straffeloven §68 første ledd begynner foreldelsesfristen å løpe først når det straffbare forhold opphører. De tidligere straffbare handlingene vil derfor ikke være foreldet i den utstrekning de handlingene som saken gjelder, anses som et fortsatt straffbart forhold.

Avgjørelsen av om det foreligger et fortsatt straffbart forhold eller flere overtredelser, må - som det blant annet er formulert av Høyesterett i Rt-1994-203 på side 204 - bero på «en helhetsvurdering, der sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og et eventuelt felles forsett er momenter av betydning».

Lagmannsretten må forstås slik at det er lagt til grunn at det ikke foregikk samleier mellom slutten av april 1985 og julen 1985, altså i en periode på åtte til ni måneder. Sammenlignet med andre tilfeller som har vært vurdert av Høyesterett, er dette en ganske lang periode. I dommen i Rt-1989-517 var det et opphold i den utuktige omgang i tre til fire måneder, men det ble likevel ansett for å foreligge et fortsatt forhold. Noen avgjørelser av Høyesterett om lengre avbrudd foreligger visstnok ikke.

Likevel er jeg kommet til at det foreligger et fortsatt straffbart forhold i dette tilfellet. Avbruddets lengde er bare én av de faktorene som skal tas i betraktning. Avbruddet må antas å ha hatt sin vesentlige grunn i at B i denne perioden befant seg i en annen del av landet. Jeg viser her til Rt-1994-786 hvor det i en rettsbelæring var gitt uttrykk for at det ikke i og for seg vil være «avgjørende hvorvidt en økning i geografisk avstand medfører at den seksuelle kontakten - samleie - blir mindre hyppig». Høyesterett fant at dette ga uttrykk for et riktig syn, og henviste til at det var tale om samme fornærmede og samme type straffbare handlinger, og at det derfor forelå et fortsatt forhold. Ved vurderingen i vår sak må det legges vekt på at det dreier seg om samme type handlinger, og at disse stort sett er utført på de samme stedene. Alle overgrepene har sitt grunnlag i det psykologiske grep som domfelte hadde på fornærmede fra barneårene, og som hun ikke kom seg ut av før høsten 1986. Ikke minst må det etter min mening legges vesentlig vekt på at overgrepene hadde funnet sted nærmest kontinuerlig i en rekke år før avbruddet i 1985. Dette gir forholdet et helt annet preg enn hvor enkeltstående samleier finner sted med tilsvarende mellomrom.

Når jeg etter dette er kommet til at det foreligger et fortsatt forhold, er konsekvensen at ingen av de straffbare handlinger som A er dømt for i lagmannsretten, er foreldet. Dette gjelder også overtredelsen av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ,

Side:923

der det straffbare forhold isolert sett opphørte tidligere.

4. Jeg kommer så til anken over straffutmålingen.

Domfellelsen gjelder svært grove overtredelser, begått over lengre tid og overfor en person som var barn da forholdet begynte. Selv om domfelte er tidligere ustraffet og heller ikke har forgått seg etter at forholdet i denne saken opphørte, er den straffen som lagmannsretten har idømt - fengsel i fire år - etter min mening ikke for streng. Jeg finner det heller ikke riktig å legge vekt på domfeltes alder; han er nå 70 år gammel.

Tidsforløpet kommer imidlertid inn i bildet på flere måter. Høyesterett har riktignok i flere saker lagt til grunn at det forhold at det går lang tid fra det straffbare forhold opphørte og til det ble anmeldt, ikke er uvanlig i saker av denne art og derfor må ha begrenset betydning ved straffutmålingen. Jeg henviser til Rt-1994-461 og Rt-1994-786. I vår sak gjør imidlertid tidsforløpet seg gjeldende med særlig styrke. Forholdet er svært nær ved å være foreldet, og det er nå 16 år siden de siste overgrepene fant sted. De mest alvorlige sider ved det straffbare forhold - overgrepene mot B da hun var barn - ligger enda flere år tilbake i tid. Jeg henviser til Rt-1996-60 hvor slike betraktninger er tillagt vekt av Høyesterett. Endelig bør det tillegges betydning at det nå er gått over fire år siden forholdet ble anmeldt, og det er ikke holdepunkter for å anta at domfelte kan klandres for tidsforløpet.

På denne bakgrunn er jeg blitt stående ved at straffen på fire års fengsel bør bli stående, men at to og et halvt år av straffen bør gjøres betinget.

Jeg stemmer for denne

dom:

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av 2 - to - år og 6 - seks - måneder av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lund: Likeså

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

I lagmannsrettens dom gjøres den endring at fullbyrdelsen av 2 - to - år og 6 - seks - måneder av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.