LA-1990-202
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-24 |
| Publisert: | LA-1990-00202 |
| Stikkord: | Bilansvarslova |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett Nr.: 88-00056 - Agder lagmannsrett LA-1990-00202 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1993-00597K . |
| Parter: | Ankende part: Rita Jåtog (Prosessfullmektig: Adv. Erik Johnsrud). Motpart: Vesta Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Adv. Terje Bryn). |
| Forfatter: | 1. Førstelagmann Arne Christiansen 2. Lagdommer John Årseth. 3. Sorenskriver Jørn Ree |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961), Tvistemålsloven (1915) §151, §153, §169, §172, §176, §180 |
År 1993 den 10. mars ble lagmannsrett holdt i rettslokalet i Lyngdal sorenskriverkontor, Farsund.
År 1993 den 11. og 12. mars fortsatte forhandlingene.
År 1993 den 24. mars ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153.
Det ble avsagt slik dom :
Ved stevning 31. oktober 1988 til Lyngdal herredsrett reiste Rita Jåtok sak mot Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S med krav om erstatning, idet hun hevdet at hun var blitt påført en whiplash-skade ved et biluhell 19. februar 1977. Vedkommende bil som hun var passasjer i var trafikkforsikret i nevnte selskap. Vesta påsto seg frifunnet. Under saksforberedelsen for herredsretten oppsto spørsmålet om foreldelse, men i dette spørsmålet inngikk partene forlik før hovedforhandlingen. Etter begjæring fra begge partene besluttet herredsretten 18. juli 1990 å dele saken i medhold av tvistemålsloven §151 annet ledd, slik at forhandlingen ble begrenset til å gjelde spørsmålet om erstatningskravets eksistens, mens forhandlingen om kravets økonomiske omfang skulle utstå.
Herredsretten avsa 3. september 1990 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Forsikringsselskapet Vesta A/S frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Rita Jåtog med advokat Ove Chr. Lyngholdt som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S med advokat Terje Bryn som prosessfullmektig har imøtegått anken. Under saksforberedelsen har advokat Erik Johnsrud overtatt som den ankende parts prosessfullmektig.
Avdelingsoverlege Knut Tjørstad og overlege Ernst Georg Nessler, begge tilknyttet nevrologisk avdeling ved Sentralsjukehuset i Rogaland, ble av lagmannsretten oppnevnt som medisinsk sakkyndige. De avga sin rapport 1. desember 1992, og ga senere utfyllende uttalelser som svar på enkelte spørsmål fra prosessfullmektigene.
Ankeforhandling var opprinnelig berammet til 25. november 1992, men måtte utsettes på grunn av arbeidet med de sakkyndiges rapport. Ankeforhandling ble holdt i Farsund 10., 11. og 12. mars 1993. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen. De oppnevnt sakkyndige var til stede og ga muntlig tilleggsuttalelse. Det ble avhørt 3 vitner, herunder sakkyndig vitne avdelingsoverlege Håvard Skre. Det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis, som er nevnt nedenfor i den utstrekning de har hatt betydning for resultatet.
Som nevnt er det avgitt uttalelse fra oppnevnt sakkyndige for lagmannsretten, og dessuten avhørt et nytt sakkyndig vitne. Forøvrig står saken i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til gjengivelsen i herredsrettens dom.
Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Herredsretten har tatt feil når den ikke har funnet bevist at det foreligger årsakssammenheng mellom Rita Jåtogs plager og biluhellet 19. februar 1977. Retten har for det første tatt feil når den synes å legge til grunn at det ikke foreligger en whiplash-skade, og den har også tatt feil når den har lagt til grunn at uhellet i faktisk henseende ikke har hatt et slikt hendelsesforløp at slik skade kunne oppstå. Herredsretten har også stilt for strengt krav til beviset for årsakssammenheng.
Det må legges til grunn at bilen før oppbremsingen hadde en relativt høy hastighet, minst 70 km/t. Det ble foretatt en brå oppbremsing og derved fikk bilen sladd/skrens og støtte mot autovernet. Skjermen foran på venstre side ble slått inn og berørte dekket, slik at bilen ikke kunne kjøres. Støtet mot autovernet må derfor ha vært relativt kraftig, og i hvert fall så kraftig at kollisjonen hadde skadeevne i forhold til de plager Rita Jåtog fikk.
Tilsynelatende oppsto det ingen alvorlige personskader. Rita Jåtog merket imidlertid dagen etter ubehag i form av hodesmerter og svimmelhet, og hun oppsøkte lege 24. februar, 5 dager etter uhellet. Hode- og nakkesmertene tiltok kraftig utover i 1980-årene, og hun oppsøkte flere leger og fysioterapeuter. Først i 1984 ble det av fysioterapeut antatt at hun hadde en whiplash-skade og som ble satt i sammenheng med biluhellet i februar 1977. Rita Jåtog hadde ingen slike plager før biluhellet. Det er akseptert også av de sakkyndige at hun fikk et støt mot hodet ved biluhellet, at hennes plager inntrådte i 1977 og at plagene tiltok.
De oppnevnt sakkyndige har funnet at det ikke foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for at Rita Jåtog pådro seg noen varig skade ved det omhandlede biluhellet. Den ene av de sakkyndige, overlege Nessler, har dog uttrykt noe tvil, i hvert fall i spørsmålet om skaden ved kollisjonen kan være en medvirkende årsak. Deres felles konklusjon står imidlertid i strid med uttalelser fra en rekke leger/fysioterapeuter/kirokiropraktorer som tidligere har behandlet henne, og fra det sakkyndige vitnet overlege Skre. Sistnevnte holder det for sannsynlig at kollisjonen er årsak til hennes plager, og i hvert fall en medvirkende og ikke uvesentlig årsak. Han har da vist til de to nevropsykiatriske undersøkelsene 26. november og 10. desember 1985, til uttalelse 24. oktober 1986 fra Statens Arbeidsmarkedsinstitutt i Oslo (SAO), til spesialisterklæring 2. mai 1987 fra dr. Mogstad, samt til egne EEG-undersøkelser som viser at Rita Jåtog har en lett hjerneskade. De øvrige legene/fysioterapeutene/kiropraktorene som har behandlet henne mener det kan være en årsakssammenheng. Når de oppnevnt sakkyndige antyder slitasjeforandringer som årsak til hennes plager, har de lagt for liten vekt på hennes alder på skadetidspunktet, idet det er lite sannsynlig at slike skader inntrer hos personer som er så unge som Rita Jåtog var den gang. De har også lagt for liten vekt på de nevropsykologiske testene, som begge konkluderer med en funksjonssvikt som kan tilbakeføres til en hjerneskade, jfr. overlege Skres kliniske funn. Videre har de lagt for stor vekt på at det gikk relativt lang tid fra skadetidspunktet i 1977 til forverringen inntrådte i 1979, eller til hun oppsøkte lege (dr. Jacobsen) i 1981, og har lagt for streng vurdering til grunn med hensyn til muligheten for senskader/forverring. Endelig vises til at det er fri bevisvurdering i forhold til de sakkyndiges uttalelser.
Det må etter dette legges til grunn at det foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere årsakssammenheng mellom den skaden Rita Jåtog ble påført ved kollisjonen og de plagene hun senere fikk.
Under enhver omstendighet har kollisjonen vært en av flere samvirkende årsaksfaktorer. Ved denne vurderingen må kollisjonen i det minste ses som en nødvendig disponerende skadeårsak som har lagt grunnlaget for at skaden utløses senere av andre årsaker, som hennes fibromyalgi eller hennes manglende mestring av jusstudiet.
Skadelidte har bevisbyrden, men beviskravet er relativt og må ikke stilles for strengt, slik herredsretten har gjort. Etter så pass lang tid fra skadetidspunktet vil det kunne oppstå betydelig bevistvil. Det vil være uriktig om skadelidte i et slikt tilfelle skal belastes all tvil, særlig med henvisning til at hun i sin unge alder naturlig nok vegret seg lenge for å søke lege, og når hun senere gjorde det, fikk hun i den første tiden ikke gehør for sine antakelser om sammenheng mellom biluhellet og plagene.
Ankemotparten må etter dette kjennes erstatningsansvarlig, og i utgangspunktet fullt ut. I tilfelle det legges til grunn at her foreligger flere årsaksfaktorer, gjøres solidaransvar gjeldende. Innenfor den påstand som nedlegges må lagmannsretten eventuelt kunne pålegge delansvar.
Når det gjelder årsakskravet er vist til Nygaard: Skade og ansvar, 325-346, særlig 337, og ellers til Rt-1955-919, Rt-1961-972, Rt-1974-1160, Rt-1975-82, Rt-1979-1224, Rt-1980-1299, Rt-1992-64, og Rt-1992-603.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Rita Jåtog har krav på erstatning fra Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S.
2. Rita Jåtog tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har hevdet at herredsrettens dom er riktig og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det hevdes at det var en lite dramatisk ulykke, at det er usannsynlig at Rita Jåtog ble påført noen whiplash-skade, og også usannsynlig at hun fikk noen hjerneskade som følge av ulykken.
Det må legges til grunn at bilens hastighet kanskje var ca 70 km/t før bilføreren bråbremset. Ved oppbremsingen fikk bilen en skrens og gled sidelengs og på skrå inn mot autovernet. Det er usannsynlig at det oppsto noen nakkedistorsjon ved skrensen. Slik skade forutsetter en brå hastighetsforandring mellom kropp og hode, og noen slik forutsetning foreligger det ingen holdepunkter for i dette tilfellet. Det må også ses bort fra at Rita Jåtog kan ha blitt påført noen hjerneskade ved skrensen. Slik skade forutsetter et kraftig støt/ slag mot hodet, og det kunne ikke skje ved skrensen.
Hastigheten ved sammenstøtet med autovernet må ha vært lav, noe skadeomfanget på bilen bekrefter. Bilens vinkel mot autovernet ved sammenstøtet var liten, og føret var glatt og og det var dermed liten friksjon mellom hjulene og veibanen. Det ble derfor heller ingen bråstopp. Rita Jåtog satt ikke fastspent i bilen og hun så at det kunne bli et sammenstøt, d.v.s. at hun var forberedt på det. Under slike omstendigheter kunne en whiplash-skade ikke inntreffe. Slik skade skjer som regel når en er uforberedt, - typisk ved påkjørsel bakfra. Dessuten må tidsforløpet fra 1977 og til nakkeplagene begynte for alvor i 1979, og slik at hun først i desember 1981 søkte legehjelp for plagene, tillegges betydelig vekt. En whiplash-skade ville merkes langt tidligere.
Det bestrides ikke at hun slo hodet ved sammenstøtet, men slaget kan ikke ha vært særlig kraftig, og i hvert fall ikke så kraftig at det medførte en hjerneskade. Slik skade forutsetter et meget kraftig slag/støt mot hodet. Normalt blir det ingen hjerneskade selv om det inntrer en hjernerystelse. I dette tilfelle var det ikke noe tegn på hjernerystelse, jfr. dr. Evangers journalnotat fra hennes besøk 24. februar 1977. Hvis det hadde vært tilfelle, ville hun etter vanlig legepraksis blitt innkalt til senere kontroll, men det var ikke aktuelt. Hun fikk heller ingen opphovning i hodet, og hennes oppførsel etterpå viste også at slaget ikke kan ha vært særlig kraftig, jfr. dr. Evangers journal om at hun (5 dager etterpå) var blitt bedre. Det er etter dette ikke grunnlag for å anta at slaget ved sammenstøtet var av så alvorlig art at det kunne oppstå noen hjerneskade.
Rita Jåtog har i ettertid skapt inntrykk av en mer dramatisk ulykke enn det er dekning for, og de senere uttalelsene fra leger m.v. bygger på hennes forklaring som dermed er blitt uriktig sementert som en sannhet.
Det er heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at det hos Rita Jåtog rent faktisk foreligger noen hjerneskade. De nevrologiske undersøkelsene fra 1985 og 1986 antydet at slik skade kunne foreligge. De sakkyndige fikk derfor i november 1992 utført magnettomografiske undersøkelse av hennes hjerne. Undersøkelsen var normal, d.v.s. at det ble ikke funnet noen hjerneskade. Dette stemmer med resultatet av tidligere foretatt EEG-undersøkelse ved Ullevål sykehus, jfr. dr. Nordals epikriseskjema 10. desember 1985. Overlege Skre har foretatt en ny EEG-undersøkelse, og har ved en ny metode for registrering ment å konstatere at en hjerneskade foreligger. Hans metode er så ny at ikke engang han selv kan verifisere påliteligheten ved den, og hans funn kan ikke tillegges bevisvekt av betydning. Dessuten er den presentert først under ankeforhandlingen, uten at de sakkyndige eller ankemotparten har fått anledning til å kontrollere resultatet ved en ny EEG-undersøkelse. Den bevistvil som dermed er skapt må gå utover den ankende part.
Det vises dessuten til at det er knyttet usikkerhet ved de nevropsykologiske undersøkelsene, ved at de konstaterer utfall på forskjellige sider. Hodeverk/muskelsmerter i nakken kan komme av ulike årsaker. Heller ikke overlege Skre har lagt til grunn at hennes muskelplager må relateres til den påståtte hjerneskaden.
I spørsmålet om alternative skadeårsaker vises til at de sakkyndige har avvist både at Rita Jåtogs plager har årsakssammenheng med biluhellet og at uhellet kan ha medvirket til hennes senere plager. Forutsetningen for at en skadefaktor kan ha vært medvirkende må være at den har vært så vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den, jfr. Rt-1992-64, særlig 70. Etter det uhellsfaktum som må legges til grunn i dette tilfellet, er det ikke aktuelt her.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lyngdal herredsretts dom av 3. september 1990, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Rita Jåtog dømmes til å betale til Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og viser til den redegjørelsen den har gitt for de faktiske forholdene, og kan i alt vesentlig også tiltre dens begrunnelse.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten således til grunn at selve hendelsesforløpet ved biluhellet i hovedtrekk var slik som beskrevet av herredsretten. Farten før oppbremsingen må antas å ha vært ca 70 km/t. Ved den plutselige oppbremsingen fikk bilen en sladd/skrens og fortsatte fremover til den traff autovernet noe på skrå på motsatt side. Farten ved sammenstøtet må antas å ha vært svært moderat. Dette bekreftes for det første av at bilen bare fikk mindre materiell skade i form av en bulk i venstre forskjerm, slik at skjermen ble trykket inn mot dekket med den følge at bilen ikke kunne kjøres, og dessuten et ødelagt frontlyktglass. Bulken var etter det som er blitt opplyst imidlertid ikke verre enn at den ble rettet ut med håndmakt av førerens ektemann da han senere på natten hentet bilen. Bilen ble heller ikke slengt til side etter å ha truffet autovernet.
De sakkyndige ble oppnevnt av lagmannsretten 7. juli 1992 og deres mandat ble gitt samtidig. De har avgitt sin skriftlige rapport 1. desember 1992. I samsvar med mandatet bygger rapporten på opplysningene i sakens dokumenter, de sakkyndiges personlige undersøkelser av Rita Jåtog, ytterligere innhentede opplysninger og utførte supplerende undersøkelser. Etter "en totalvurdering av sannsynlige skade-mekanismer, tidspunktet når det gjelder symptomutvikling og dokumentasjon av karriereutviklingen" (jfr. rapporten 13) er det gitt slik konklusjon:
"De sakkyndiges konklusjon er i en viss grad avhengig av hvilken versjon av ulykken 19. februar 77 som legges til grunn.
Legges saksøktes versjon til grunn er det usannsynlig at Jåtog har pådratt seg noen varig helseskade. Legges Jåtogs versjon til grunn finner vi, under tvil, at det er mindre sannsynlig at Rita Jåtog pådrog seg noen varig skade ved ulykken 19. februar 77." Med "mindre sannsynlig" har de sakkyndige presisert å ha ment mindre enn 50 % sannsynlig, men under en viss tvil om hvor nær opp til 50 % sannsynligheten ligger. De sakkyndige var til stede under ankeforhandlingen, frem til prosedyren, og har utdypet og fastholdt sin rapport.
Etter det hendelsesforløp for selve biluhellet som lagmannsretten legger til grunn, jfr. foran, er det ikke grunnlag for å anta at Rita Jåtog ble påført noen nakkeskade - ved skrensen eller ved sammenstøtet med autovernet - av slik art at den er årsak til hennes senere plager. Det vises for så vidt til de sakkyndiges vurdering av dette i rapporten 9-11, og som lagmannsretten legger til grunn.
Etter bevisføringen synes det være enighet om, og lagmannsretten legger til grunn, at hun ved sammenstøtet har fått et slag/støt mot hodet, og som medførte at hun etter noen dager oppsøkte lege. Det er ikke sannsynliggjort at det er noen årsakssammenheng mellom det nevnte slaget/støtet mot hodet og hennes senere plager. Hun søkte lege 5 dager etter uhellet, på grunn av hodesmerter, men var da allerede bedre. Lagmannsretten viser til de sakkyndiges uttalelse hvor det er lagt vesentlig vekt på at nakkeplagene først for alvor utviklet seg i 1979, d.v.s. 2 1/2 år etter uhellet, men at hun - etter 1977 - ikke søkte lege for disse plagene før i desember 1981, d.v.s. 4 år og 10 måneder etter uhellet.
De oppnevnt sakkyndige har uttalt at det ikke foreligger objektive nevrologiske funn som indikerer noen hjerneskade, jfr. rapporten 9. Det sakkyndige vitnet overlege Skre mener derimot å ha gjort funn som viser slik skade. Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til dette spørsmålet. Etter rettens oppfatning er det nemlig ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at slaget/støtet mot hoddet kan ha vært så kraftig at den eventuelle hjerneskaden kan relateres til dette. Lagmannsretten slutter seg også på dette punktet til de sakkyndiges vurdering. Det tilføyes at heller ikke etter overlege Skres oppfatning er det noen fysiologisk sammenheng mellom den påståtte hjerneskaden og hennes nakkeplager.
Det er således lagmannsrettens konklusjon at det ikke er sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom den skaden som påberopes og det biluhellet som danner grunnlag for kravet. Dette gjelder også i spørsmålet om skaden kan ha vært en medvirkende årsaksfaktor. Det er ikke fremkommet noe som gir tilstrekkelig grunnlag for å anta at skaden ved biluhellet har "vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den", jfr. Rt-1992-64 (70). Ved bevisvurderingen har lagmannsretten - på samme måte som herredsretten - tatt hensyn til de bevismessige vansker som saken, særlig på grunn av tidsaspektet, har reist.
Herredsrettens dom blir således å stadfeste.
Den ankende part har tapt saken for begge instansene og burde da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd jfr. §172 første ledd ha dekket motpartens saksomkostninger for begge rettene. Lagmannsretten finner imidlertid at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å få saken prøvet for retten. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir derfor å stadfeste. Det er derimot ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsen i §180 første ledd for så vidt gjelder saksomkostningene for lagmannsretten. Prosessfullmektigen har gitt en omkostningsoppgave på kr 86.638,-, herav kr 79.000,- i salær, mens resten er diverse spesifiserte utgifter. I tillegg kommer andel av salær og omkostninger til de sakkyndige. Ankeforhandlingen varte i 2 1/2 dag. Hertil kommer reisefravær. Saken kan imidlertid ikke anses å ha vært spesielt arbeidskrevende. Lagmannsretten finner derfor salæroppgaven for høy, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Den står heller ikke i noe rimelig forhold til omkostningsoppgaven for herredsretten, hvor salærkravet utgjorde kr 34.000,-. Lagmannsretten finner at den del av salærkravet som kan kreves erstattet ikke bør settes høyere enn kr 40.000,-. I tillegg kommer de nevnte utgiftene på kr 7.638,-, samt andel av salærer og utgifter til de sakkyndige. Oppnevnelsen av sakkyndige er skjedd i begge parters interesse og partene hefter da i utgangspunktet solidarisk for omkostningene, jfr. tvistemålsloven §169 første ledd. Lagmannsretten finner at omkostningene bør dekkes med en halvpart på hver av parttene. Disse omkostningene utgjør tilsammen kr 49.742,-. De samlede saksomkostningene som den ankende part dømmes til å erstatte utgjør etter dette kr 72.509,-.
Dommen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Rita Jåtog dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale til Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S kr 72.509,- - kronersyttitotusenfemhundreogni - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.