LA-1992-267

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-10-09
Publisert:	LA-1992-00267
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett Nr.: 88-00011 - Agder lagmannsrett LA-1992-00267 B. Rettskraftig.
Parter:	Saksøker: Aust-Agder fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Ove Andersen). Saksøkt: Kirsten Vinje Gunnerud og Torstein Ribe (Prosessfullmektig: H.r.advokat F.B. Sigmond).
Forfatter:	Skjønnsstyrer: Lagdommer Trude Sæbø med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

Aust-Agder fylkeskommune ved fylkesordføreren ved advokat Ove Andersen begjærte den 23. februar 1988 avholdt skjønn til fastsettelse av erstatning for erverv av grunn og rettigheter i forbindelse med utbedring av fylkesvegen Asdal - Natvig i daværende Øyestad kommune. Fylkeskommunen hadde den 6. mai 1986 begjært skjønn vedrørende en del av arbeidene på fylkesvegen, nemlig for så vidt angikk Hammeren bru. Skjønnsbegjæringene ble behandlet under ett. Begjæringen av 23. februar 1988 bygde på ekspropriasjonsvedtak av vegsjefen i Aust-Agder av 2. desember 1987, jfr. vegloven §50 og fullmakt fra Aust-Agder fylkesutvalg av 17. desember 1985. Vegsjefen hadde den 19. november 1987 godkjent detaljplan for anlegget.

Nedenes herredsrett avhjemlet skjønn den 30. august 1991. Bakgrunnen for saken og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens skjønnsgrunner.

To av de saksøkte, takst nr. 12 Kirsten Vinje Gunnerud og takst nr. 13 Torstein Ribe, med høyesterettsadvokat Fridtjof B. Sigmond som prosessfullmektig, har begjært overskjønn for Agder lagmannsrett med påstand om at de saksøkte tilkjennes ulempeserstatning for den påførte støyulempe. Aust-Agder fylkeskommune ved advokat Andersen har imøtegått begjæringen med påstand om at det ikke gis erstatning for støyulempe. Videre er det begjært aksessorisk overskjønn for så vidt gjelder grunnerstatningen for dyrket mark.

Ved prosesskrift av 5. august 1993 ble det opplyst at overskjønnsbegjæringen fra Kirsten Vinje Gunnerud trekkes tilbake.

Overskjønn ble holdt i Arendal den 24. august 1993. For saksøker møtte eiendomssjef Torbjørn Mykland, avdelingsingeniør Øystein Tobiassen og overingeniør Eivind Johansen, alle ansatt i Statens vegvesen Aust-Agder. De avga forklaring som vitner. Videre møtte saksøkte Torstein Ribe og avga forklaring. Det ble avhørt tre vitner som var nye for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken. Det ble foretatt befaring av det aktuelle takstnummer, samt to takstnummer som hadde fått erstatning for støyulempe ved herredsrettens skjønn.

De alminnelige skjønnsforutsetninger fremgår av herredsrettens skjønn side 14-17.

Aust-Agder fylkeskommune ved advokat Andersen har i hovedsak anført:

Hammeren bru over Nidelven ble bygd i slutten av 1940-årene og er en del av fylkesvegen fra Asdal til Natvig i tidligere Øyestad kommune. I 1976 ble den stengt for biltrafikk. Umiddelbart fremkom det planer om ny bru. Det var noe diskusjon om prosjektet, men det ble vedtatt at det skulle bygges ny bru, og at man skulle utbedre vegen fra brua opp til Asdal og ned til Natvig. Øyestad kommune forskutterte utgiftene til veganlegget. Man har altså å gjøre med en gammel veg som er gjenåpnet, med økt trafikk og økte ulemper for dem som bor langs vegen.

Det viktigste tvistepunktet i saken er om saksøkte har krav på erstatning for støy og andre nærføringsulemper på grunn av økt trafikk. Det må være klart at dette er en alminnelig ulempe, og ikke en særulempe. Spørsmålet blir om ulempen overstiger tålegrensen etter ekspropriasjonserstatningsloven §8, jfr. naboloven §2. To av de saksøkte fikk ulempeserstatning ved herredsrettens skjønn. Saksøker er for så vidt uenig i dette, men har av prosessøkonomiske grunner valgt ikke å begjære overskjønn.

Firmaet Dahlen og Toftenes Rådgivende ingeniører A/S har foretatt beregning av støyen langs fylkesvegen før og etter utbedringen av vegen. For saksøkte viser beregningen et støynivå på 62 dBA målt 2 meter over bakken 1 meter foran husets front.

Spørsmålet om støyskjerming har etter klage vært behandlet i Aust-Agder fylkes samferdselsutvalg og fylkesutvalget. Under behandlingen av planen for veganlegget ga vegkontoret i AustAgder i brev av 26. januar 88 uttrykk for at samtlige boliger hvor støynivået var over 55 dBA, ville bli vurdert skjermet. Etter klagebehandling ble imidlertid kravet om støyskjerm avslått ved Aust-Agder fylkesutvalgs vedtak av 17. november 1992. Avslaget bygger på økonomiske vurderinger og hensynet til konsekvensene. Det anføres at denne vurdering er et moment ved urimelighetsvurderingen etter naboloven §2.

Etter rettspraksis skal det ganske meget til for å få erstatning for støyulemper etter ekspropriasjonserstatningsloven §8, jfr. naboloven §2. Det vises for eksempel til Rt-1969-643. Rettspraksis viser at selv hvor det gjelder anlegg av nye veger blir det ansett sedvanlig og påregnelig at det vil komme en veg med til dels stor trafikk. I dette tilfellet hadde man en gammel veg som bandt de forskjellige deler av Øyestad kommune sammen. Da Hammeren bru ble stengt, var det høyst påregnelig at den ville bli erstattet med en ny, slik at vegforbindelsen kunne gjenåpnes. Det vises til at det allerede i 1978 ble skrevet et brev fra vegkontoret vedrørende ny bru. Et moment ved vurderingen er for øvrig at når en planlagt omlegging av E-18 med ny bru over Nidelven blir gjennomført, må det antas at trafikken på fylkesvegen Asdal - Natvig blir mindre. For øvrig vises til Agder lagmannsretts overskjønn av 28. november 1990 og Gulating lagmannsretts overskjønn av 17. desember 1992. Det er i det foreliggende tilfelle klart at tålegrensen etter naboloven ikke er overskredet. - Det forhold at en ulempe rent teknisk kan gjøres mindre, medfører ikke uten videre at den er unødvendig i relasjon til naboloven §2, jfr. Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon 298.

Det bestrides at det foreligger noen avtalemessig forpliktelse til å foreta støyskjerming av Ribes eiendom. Denne anførselen er fra saksøktes side begrunnet med uttalelsen i brevet av 26. januar 88 fra vegkontoret til samferdselskontoret i Aust-Agder. Det heter her at støyskjermingstiltak skal vurderes dersom støynivået er over 55 dBA. I en slik vurdering ligger også økonomiske hensyn og hensynet til hva man er rettslig forpliktet til.

Det bestrides for øvrig at vegkontoret kan forplikte fylkeskommunen. Da kravet om støyskjerm var blitt avslått, ble saken behandlet som klagesak av de fylkeskommunale organer.

Når det endelig gjelder saksøktes anførsel om at det her forelå en plikt etter forskrifter og rundskriv til å foreta støyskjerming, anføres at miljøverndepartementets rundskriv T-8/79, retningslinjer for vegtrafikkstøy - planlegging og behandling etter bygningsloven - kun er veiledende, og ikke rettslige bindende. Det samme gjelder rundskriv T-1/86 fra Miljøverndepartementet med retningslinjer for fylkesmannens medvirkning som statlig fagmyndighet for støy ved planer etter bygningsloven og vegloven. For så vidt angår rundskrivet fra 1979 fremgår dette av Rt-1983-152 flg., særlig side 159. Det vises videre til Rt-1983-940 flg., særlig side 946.

Saksøkte har også vist til byggeforskrifter av 1987 etter den nye plan- og bygningsloven. Det som der er sagt om lydforhold, gjelder imidlertid byggearbeider, ikke veganlegg.

Når det gjelder den aksessoriske overskjønnsbegjæring, vises til materiale som også ble fremlagt for herredsretten, og som viser at bruksverdien for det areal som avstås er satt vesentlig for høyt i forhold til det som ellers er gitt i erstatning for dyrket mark.

Saksøker har nedlagt slik påstand:

"1. Grunnerstatningen reduseres.

2. Det gis ikke erstatning for støyulempe.

3. Aust-Agder fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Torstein Ribe ved advokat Sigmond har i hovedtrekk anført:

Rettspraksis og lovpraksis med hensyn til erstatning for støyulemper har forandret seg fra 60-årene og frem til i dag. Det vises til miljøverndepartementets rundskriv fra 1979, hvor det er gitt retningslinjer som skal legges til grunn. Det vises også til byggeforskriftene fra 1987 etter den nye plan- og bygningsloven, som gir bindende normer for lydforhold ved bygging av boliger.

Naboloven §2 ble myket opp ved endringen i 1989. Det vises til Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 305-07 vedrørende forståelsen av den nye bestemmelsen.

Videre vil saksøkte anføre at det her i virkeligheten er tale om en ny veg, idet byggingen av ny bru førte til en opprustning av vegen i begge retninger, slik at den er blitt en forbindelsesåre.

Som grunnlag for erstatning anføres prinsipalt at det her er gitt bindende tilsagn om støyskjerming. Planmyndighetene skal sikre at det ikke oppstår støyulemper. Retningslinjene som ble gitt i miljøverndepartementets rundskriv av 1979, har resultert i en fasttømret praksis. På vegne av bl.a. saksøkte ble det klaget over detaljplanen for veganlegget med den begrunnelse at det ikke var foretatt utregning av støyforholdene på strekningen. I brev til samferdselskontoret i Aust-Agder vedrørende denne klagen uttalte vegkontoret i brev av 26. januar 88 at det for samtlige boliger over 55 dBA ville bli vurdert skjermingstiltak, og at alle som kunne skjermes på en akseptabel måte, ville få tilbud om skjerm. Ved denne uttalelse har myndighetene akseptert å foreta støyskjerming. Utsagnet må være bindende, og når klage over manglende støyskjerming ikke førte frem, foreligger det løftebrudd. Saksøkte vil på dette grunnlag kreve erstattet den positive kontraktsinteresse, nemlig utgiftene til oppføring av støyskjerm samt utskifting av vinduer i huset.

Subsidiært anføres at veganlegget ikke er i samsvar med miljøverndepartementets retningslinjer fra 1979 og med byggeforskriftene av 1987. Disse forplikter vegmyndighetene til å sørge for at støynivået ligger under 55 dBA. Det bestrides at byggeforskriftene av 1987 bare gjelder bygninger og ikke veganlegg. Videre vises det til miljøverndepartementets rundskriv til fylkesmennene av 1986. Det fremgår der at en slik opprustning av en veg som det her er tale om, bør vurderes som et nytt veganlegg.

Når myndighetene har unnlatt å følge de regler som gjelder på dette området, må saksøkte har krav på erstatning for å utføre de nødvendige tiltak selv. Dette er for så vidt det samme som at et tiltak "uturvande" medfører skade eller ulempe, jfr. naboloven §2. Når noe unødvendig medfører skade, må skadelidte ha krav på å få erstattet det totale tap han lider.

Atter subsidiært anføres at veganlegget også urimelig er til ulempe for saksøktes eiendom, og at ulempene altså overskrider tålegrensen etter naboloven §2. På dette grunnlag kan det kreves erstatning for ulempene utover tålegrensen. Det vises til Rt-1983-152, særlig side 159. Det har på dette området vært en utvikling i rettspraksis. Det må i hvert fall gis erstatning hvis støynivået kommer over 60 dBA. For øvrig må det ved vurderingen legges vekt på strøkets karakter. Tålegrensen er således en annen må landet enn i en by.

Veganlegget ble utført årene 1986-88. Det anføres at man likevel må anvende naboloven slik den lyder etter loverndringen i 1989, ettersom det først under skjønnet for herredsretten i 1991 ble klart at det ikke ville bli foretatt støyskjerming. Den nye bestemmelsen i naboloven §2 fjerde ledd tar nettopp sikte på et tilfelle som det foreliggende.

Når det gjelder erstatningen for dyrket mark, vises til at det her er tale om utmerket jord som egner seg for intensiv grønnsakdyrking. Selv ved erstatning for jord som brukes til korndyrking ligger prisen nå jevnlig på 14-18 kroner pr. kvadratmeter ved erstatning etter marginalkalkylen. Det vises videre til at i det skjønn som ble behandlet i Rt-1986-1354, hadde lagmannsretten ut fra marginalkalkylen satt erstatningen til kr 12 - 16 pr. kvadratmeter. En erstatning på kr 15,- pr. kvadratmeter, slik som fastsatt av herredsretten, er derfor heller for lav enn for høy.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet anføres at selv om saksøkte ikke skulle oppnå en bedre avgjørelse ved overskjønnet, hadde han all mulig grunn til å begjære overskjønn, slik at bestemmelsen i skjønnsloven §54a første ledd bokstav b får anvendelse.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

"1. Saksøkte tilkjennes ulempeserstatning for den påførte støyulempe.

2. Erstatningen for dyrket jord heves.

3. Torstein Ribe tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Saksøkte har prinsipalt krevd erstatning for utgiftene til å sette opp støyskjerm på eiendommen samt sette inn nye vinduer i huset på det grunnlag at det foreligger et bindende tilsagn fra myndighetene om støyskjerming. Anførselen bygger på uttalelse i brev av 26. januar 88 fra Statens vegvesens kontor i Aust-Agder til samferdselskontoret i Aust-Agder, hvor det heter: "For samtlige boliger over 55 dB(A) vil det bli vurdert skjermingstiltak, og alle som kan skjermes på en akseptabel måte, vil få tilbud om skjerm."

Lagmannsretten har forståelse for at denne uttalelse skapte forventninger hos såvel Torstein Ribe som eiere av andre hus langs vegen om at det ville bli oppført støyskjerm dersom de beregninger firmaet Dahlen og Toftenes holdt på med, skulle vise at noen boliger kom opp i et slikt støynivå. Retten finner likevel ikke at utsagnet kan ses som et bindende løfte om at støyskjem ville bli oppført. En uttalelse om at skjermingstiltak vil bli vurdert, gir åpenbart ikke noe ubetinget krav på å få skjerm. Skjermingstiltak er også blitt vurdert av de fylkeskommunale myndigheter i forbindelse med klagesaken.

Videre heter det i brevet at alle som kan skjermes på en akseptabel måte, vil få tilbud om skjerm. Etter rettens syn ligger det i uttrykket "akseptabel måte" et utsagn om at spørsmålet om støyskjerm ville bli vurdert ut fra alle de hensyn som vanligvis kommer i betraktning ved vurderingen av slike tiltak i forbindelse med veganlegg, herunder også økonomiske hensyn. Det fremgår av vegsjefens innstilling til samferdselsutvalget og fylkesutvalget i Aust-Agder vedrørende klagesaken at det nettopp var økonomiske hensyn sett i forhold til det aktuelle støynivå som førte til at støyskjerm ikke ble oppført. Det fremgår for øvrig av retningslinjene for fylkesmannens medvirkning som statlig fagmyndighet for støy ved planer etter bygningsloven og vegloven (Miljøverndepartementets rundskriv T-1/86) at økonomiske forhold er et relevant moment ved fylkesmannens vurdering av støyforholdene i forbindelse med planarbeid.

Ettersom lagmannsretten finner at uttalelsen i vegkontorets brev av 26. januar 88 ikke innebærer noe annet enn at støyskjerming ville bli vurdert i samsvar med gjeldende retningslinjer under hensyntagen til de momenter det ifølge disse retningslinjer kan legges vekt på, finner retten det ikke nødvendig å ta stilling til om vegkontoret hadde kompetanse til å avgi noe bindende løfte om oppføring av støyskjerm.

Saksøkte har dernest anført at det følger av gjeldende forskrifter og retningslinjer at støyskjerm skulle oppføres i det foreliggende tilfelle, og at når dette ikke blir gjort, må saksøkte ha krav på å få en erstatning som dekker utgiftene til støyskjermingstiltak. Denne anførselen kan åpenbart ikke føre frem. Verken Miljøverndepartementets rundskriv T-8 /79 med retningslinjer for vegtrafikkstøy eller departementets rundskriv fra 1986 til fylkesmennene inneholder bindende regler om når støyskjerm skal bygges. Det er her tale om retningslinjer for planarbeid. Byggeforskriftene av 1987 gjelder oppføring av byggverk, ikke veganlegg. Det er også gitt forskrifter etter den nye planog bygningsloven om konsekvensutredninger for bl.a. visse veganlegg (forskrifter av 27. juli 1990), men disse forskrifter var ikke gjeldende da den aktuelle veg ble planlagt.

Endelig har saksøkte anført at han har krav på ulempeserstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §8, jfr. naboloven §2. Det skal bemerkes at partene synes å være enige om at det er tale om alminnelige ulemper, og ikke særulemper. Her oppstår spørsmålet om man skal anvende §2 slik den lyder etter lovendringen av 16. juni 1989 nr. 67. Lovendringen kom etter at den aktuelle veg var ferdigbygd og grunnavståelsen skjedd. Det heter imidlertid i overgangsbestemmelsene at loven gis virkning for skadevoldende tilstand som foreligger på den tid loven trer i kraft, og det synes å fremgå av forarbeidene (Ot.prp.nr.33 (1988-89)) at den nye bestemmelsen skal få anvendelse også på virksomhet som er igangsatt før ikrafttredelsen av endringsbestemmelsen. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Lagmannsretten finner det klart at de ulemper saksøker er påført ved veganlegget, ikke kan sies å være unødvendige i relasjon til naboloven §2. Det vises til Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 298, hvor det fremgår at det forhold at det er teknisk mulig å redusere støyen, ikke er nok til å stemple ulempen som unødvendig. Ved vurderingen må også hensynet til omkostningene trekkes inn. Det fremgår av boken at anførsler om at støy fra vegtrafikken er unødvendig på grunn av manglende skjermingstiltak, hittil ikke har ført frem, og at det nok skal meget til. Problemet med vegtrafikkstøy har et meget stort omfang, og effektive skjermingstiltak vil kreve betydelige offentlige uttellinger. Lagmannsretten er enig i det som er sagt i boken om at domstolene må utvise tilbakeholdenhet med hensyn til politiske problemstillinger av denne karakter.

Spørsmålet er dernest om vegen urimelig er til ulempe for saksøktes eiendom. Ved denne vurderingen kommer de samlede nærføringsulemper eiendommen påføres i betraktning. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid støyulempen som er den fremtredende. Ifølge de foretatte beregninger er støyen 62 dBA i to meters høyde foran saksøktes hus. Det skal bemerkes at vegen nå er lagt litt lenger vekk fra huset, slik at vegomleggingen har ført til en mindre utvidelse av haven foran huset.

Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen tidligere var lite støybelastet etter at Hammeren bru ble stengt for biltrafikk i 1976, slik at det ikke var gjennomgangstrafikk på vegen. Før 1976 må det imidlertid ha vært noe gjennomgangstrafikk, selv om brua var så smal at den bare kunne trafikeres med personbil.

Ifølge miljøverndepartementets retningslinjer for vegtrafikkstøy av 1979 bør ekvivalentstøynivået for boliger beregnet utenfor fasade ikke ligge over 55-60 dBA. Disse retningslinjer er imidlertid ikke avgjørende ved vurderingen etter naboloven §2. Det vises for så vidt til Rt-1983-152 flg.

Ved vurderingen av om noe er urimelig etter naboloven §2, skal det legges vekt på om det er påregnelig etter forholdene på stedet. Lagmannsretten finner det klart at det her var påregnelig at den gamle vegen fra Natvig til Asdal ville bli utbedret med derav følgende trafikkøkning, og at det ville komme en ny Hammeren bru etter at den gamle var blitt så dårlig at den måtte stenges for biltrafikk i 1976. Det vises til at planleggingen av ny bru synes å ha startet nokså umiddelbart etter at den gamle ble stengt, samt at en god del innbyggere i tidligere Øyestad kommune etter brustegningen måtte kjøre en omveg for å komme til kommunesenteret. Det følger av rettspraksis at det skal svært meget til for at ulemper som er ventelige skal anses urimelige etter naboloven §2. I det foreliggende tilfelle finner lagmannsretten ikke at tålegrensen er overskredet. Det skal bemerkes at den nye bestemmelsen i §2 siste ledd etter lagmannsrettens syn ikke fører til noe annet resultat. Etter denne bestemmelsen kan ulemper som er ventelige regnes som urimelige så langt som de medfører "ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar." Etter ordlyden kan det synes som om bestemmelsen må få anvendelse ved ethvert veganlegg som fører til klart økte nærføringsulemper, ettersom et slikt anlegg i og for seg rammer en avgrenset krets av personer, nemlig de personer som bor langs vegen. Dette har åpenbart ikke vært meningen, og det følger av Ot.prp.nr.33 (1988-89) side 39-42 at bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for andre tilfelle enn man her står overfor. Det man således særlig har tatt sikte på ved den nye bestemmelsen, er i visse særlige tilfelle å kunne gi erstatning til "yngre" naboer som har ervervet sin eiendom på et tidspunkt hvor ulempen var ventelig, samt "eldre" naboer i tilfeller hvor en gradvis forverring av ulempene fra et foretak rammer enkelte naboer svært hardt.

Lagmannsretten finner etter dette at saksøkte ikke har krav på erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §8 jfr. naboloven §2. Det skal bemerkes at retten ikke har vurdert forholdet mellom de ulemper han er påført, og ulempene for de eiendommer som fikk ulempeserstatning ved herredsrettens skjønn. For de sistnevnte er det ikke begjært overskjønn.

Saksøker har begjært aksessorisk overskjønn for så vidt angår erstatningen for dyrket mark. Denne ble av herredsretten satt til kr 15,- pr. kvadratmeter. Det avstås 955 m2.

Erstatningen skal fastsettes ut fra bruksverdien. Det er tale om god jordbruksjord. For tiden dyrker saksøkte gress på sitt gjenværende areal på ca 10 dekar. Dette skyldes imidlertid at dreneringen er blitt skadet i forbindelse med anlegg av vegen. Når den er utbedret, tar saksøkte sikte på å dyrke poteter og grønnsaker, slik han tidligere har gjort.

Lagmannsretten vil bemerke at det ikke er fremlagt materiale fra partenes side som gir noe godt grunnlag for å fastsette bruksverdien. Begge parter har nøyd seg med å fremlegge eksempler fra rettspraksis på erstatningsfastsettelse for dyrket jord. Erstatningsfastsettelsen må på denne bakgrunn nødvendigvis bli skjønnsmessig. Retten kan være enig med saksøker i at kr 15,- pr. kvadratmeter synes å være en forholdsvis høy erstatning, men finner at den ligger innenfor det spillerom man har ved en skjønnsmessig vurdering. Lagmannsretten fastsetter derfor også erstatningen til kr 15,- pr. kvadratmeter.

Overskjønnet for så vidt gjelder ulempeserstatning er begjært av saksøkte alene. Omkostningsspørsmålet for denne del av overskjønnet blir dermed å avgjøre etter skjønnsloven §54a siste ledd jfr. første, annet og tredje ledd. Saksøkte har ikke oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og retten finner heller ikke at underskjønnet lider av slike feil eller at avgjørelsen er så tvilsom at han hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. For så vidt angår denne del av overskjønnet bør derfor hver av partene bære sine omkostninger. Retten finner ikke at det var åpenbart urimelig at saksøkte begjærte overskjønn, slik at han får erstatningsansvar etter §54a tredje ledd.

Saksøker har begjært aksessorisk overskjønn for så vidt gjelder grunnerstatningen. Saksøker må dermed bære omkostningene ved denne del av skjønnet. Utgiftene til gebyr samt skjønnsmenn ville vært de samme om retten bare hadde behandlet saksøktes overskjønnsbegjæring. Disse utgifter må derfor bæres av ham. Forhandlingene i retten har stort sett dreid seg om ulempeerstatningen, og prosessfullmektigene har åpenbart ikke hatt meget arbeid med spørsmålet om grunnerstatningen. Advokat Sigmod har inngitt omkostningsoppgave pålydende kr 23300,-, hvorav kr 20000,- er salær. Den alt overveiende del av salærkravet må antas å referere seg til arbeidet med ulempeserstatningen. Retten fastsettes skjønnsmessig salæret for arbeidet med den aksessoriske overskjønnsbegjæring vedrørende grunnerstatning til kr 2000,-. Dette beløp bør saksøker erstatte saksøkte.

Kirsten Vinje Gunnerud har trukket sin overskjønnsbegjæring tilbake. Saken blir å heve for så vidt angår henne. Prosessfullmektignene har i retten gitt uttrykk for at hver part bærer sine omkostninger i forbindelse med hevningen.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Den erstatning Aust-Agder fylkeskommune skal betale til Torstein Ribe for avståelse av grunn fastsettes til kr 15,- pr. kvadratmeter.

2. Torstein Ribe tilkjennes ikke ulempeserstatning.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aust-Agder fylkeskommune til Torstein Ribe kr 2000,- - kronertotusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.

4. Overskjønnet heves for så vidt angår Kirsten Vinje Gunnerud. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.