LA-1993-288

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-31
Publisert:	LA-1993-00288
Stikkord:	Arverett
Sammendrag:
Saksgang:	Holmestrand herredsrett Nr. 92-00472 - Agder lagmannsrett LA-1993-00288 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Ellen og Arild Opsal (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson, Drammen). Motpart: Olav Juritzen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Andr. Fuglesang, Drammen).
Forfatter:	1. Lagdommer Trude Sæbø, formann. 2. Lagdommer Erling Strand. 3. Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Arveloven (1972) §49, §53, §60

I sak mellom Ellen og Arild Opsal på den ene siden og Olav Juritzen på den annen side avsa Holmestrand herredsrett den 15. januar 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Olav Juritzen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Ellen og Arild Opsal ved advokat Leif Ericsson har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Olav Juritzen ved advokat Einar A. Fuglesang har imøtegått anken, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 6. januar 1994. De ankende parter og ankemotparten møtte og avga forklaring. Det ble dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.

De ankende parter ved advokat Ericsson har i hovedsak anført:

Tvisten gjelder overskjøting av en hytte fra Gerda Opsahl til Olav Juritzen i 1974. De ankende parter Ellen og Arild Opsal er testamentsarvinger etter Gerda Opsahl.

Det anføres at overskjøtingen var en gave, og at gaven ikke ble fullbyrdet før Gerda Opsahl døde. Det følger av arveloven §53 at formkravene i arveloven §49 gjelder for gaver som skal oppfylles etter at giveren er død. Ettersom formkravene her ikke er tilfredsstilt, er disposisjonen ugyldig, jfr. arveloven §60.

Det er klart at man her står overfor en gave. Juritzen betalte ikke noe for hytta. Han har heller ikke betalt utgifter vedrørende eiendommen, bortsett fra formueskatt. Videre betalte han forsikring fra 1989, men dette var unødvendig, ettersom Gerda Opsahl holdt hytta forsikret. Han betalte også festeavgiften fra 1989.

Fra den annen side er det anført at Juritzen ytet vederlag ved å hjelpe Gerda Opsahl på forskjellig vis, blant annet ved å hjelpe henne til å være på hytta. Det er riktig at Juritzen var til hjelp for Gerda Opsahl i en periode etter at mannen Åge døde, inntil de to ble uvenner på slutten av 70-tallet. Dette kan imidlertid ikke være tilstrekkelig til at overskjøtingen av hytta ikke anses som gave. Enhver gave reflekterer takknemlighet. Det anføres at fru Opsahl ikke var så avhengig av hjelp som herredsretten har lagt til grunn. Hun kunne kommet seg på hytta uten Juritzens hjelp, ved å ta buss, drosje, eller få noen til å kjøre seg. Dessuten må det tas i betraktning at når Juritzen var med på hytta etter at Åge Opsahl var død, var det fordi han hadde lovet Åge å hjelpe Gerda. Det var derfor ikke nødvendig å overskjøte hytta til Juritzen for å få hjelp. I den kontrakt som ble inngått i forbindelse med overskjøtingen av hytta, er det ikke sagt noe om at Juritzen skulle yte vederlag ved å hjelpe Gerda med å være på hytta. Tvertimot står det i kontrakten at overdragelsen skjer vederlagsfritt. Det må også tas i betraktning at ekteparet Juritzen selv hadde fordel av å kunne være på hytta sammen med Gerda. - Selv om man skulle se disposisjonen som et gavesalg, må for øvrig formkravene i arveloven §49 få anvendelse.

Det fremgår av Holmestrand herredsretts dom av 2. mars 1992 i den sak som ble reist av Gerda Opsahl mot Olav Juritzen at han ikke fikk overført noen rett til å forføye over hytta så lenge Gerda Opsahl levde. Det heter i domsslutningen at hun hadde full disposisjonsrett og rådighetsrett over hytteeiendommen. Det er dette som er rettskraftig avgjort ved dommen. Rettskraften fremgår av domsslutningen. Forholdet er altså at Juritzen bare ble gitt en ytre legitimasjon som hjemmelsinnehaver til hytteeiendommen. Kontrakten som viste at han ikke skulle ha noen rådighet over hytta, ble ikke tinglyst. Gerda Opsahl ønsket at forholdet utad skulle se annerledes ut enn det som var realiteten. Herredsretten har tatt feil med hensyn til Gerda Opsahls motiv for overskjøtingen. Dette var ikke å sikre seg hjelp fra Juritzen, men å holde hytta unna eventuelle nye mannlige bekjentskaper. Gerda Opsahl var mistenksom, og ga uttrykk for at menn hun kom i kontakt med etter mannens død syntes å være mer interessert i hytteeiendommen enn i henne.

Når Gerda Opsahl i 1987 forsøkte å selge hytta, skyldtes det ikke at hun på dette tidspunkt var uklar, men at hun mente å være reell eier. Hun ønsket å selge hytta for å få penger til å betale for seg på en privat pleieinstitusjon.

Rettspraksis viser at en overdrager kan beholde ganske mange rettigheter over en eiendom uten at overdragelsen dermed anses som en dødsdisposisjon. Det er likevel et krav at eieren skal ha fordeler av overdragelsen. Det vises til Lødrup: Arverett side 241, hvor det heter at overdragelsen må gi seg andre praktiske utslag enn en ren overskjøting. Det er ikke tilfelle her. Det vises også til Rt-1927-568 og Rt-1977-871.

I Lødrup: Arverett side 248 er det gitt uttrykk for at arvelaters motiver spiller en beskjeden rolle for resultatet. Det avgjørende er om disposisjonen er oppfylt før arvelaters død. Dette er ikke tilfelle her. For øvrig sa Gerda Opsahl ved overskjøtingen av hytta til Juritzen ikke noe om hva som var hennes motiv for å gjøre dette.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Ellen og Arild Opsal er rette eiere til hytteiendommen "Fjordglimt" med bebyggelse på festet tomt, tomt nr. 73 under gnr. 6, bnr. 9 i Svelvik.

Olav Juritzen dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten ved advokat Fuglesang har i hovedsak anført:

Spørsmålet i saken er om man står overfor en disposisjon som krever testamentsformer, eller om det er tale om en livsdisposisjon.

Holmestrand herredsretts dom av 2. mars 1992 omhandler innholdet av den avtale Gerda Opsahl og Olav Juritzen inngikk. Spørsmålet om livs- eller dødsdisposisjon er ikke behandlet der. Det er avgjort i den dom som nå er påanket.

I Holmestrand herredsretts første dom ble det avgjort at det ikke var tale om noen proformatransaksjon, men en reell overdragelse av hytta til Juritzen, en overdragelse som var en realitet for Gerda Opsahl. Dette er rettskraftig avgjort og må legges til grunn. Det finnes mye teori om eiendomsrettens overgang. I dette tilfelle var mange av de beføyelser som tilkommer en eier fortsatt hos Gerda, men en bit var overført til Juritzen. Denne del av transaksjonen var oppfylt før Gerda Opsahl døde.

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner er grundig behandlet i teori og rettspraksis. Det vises til Knoph: Arverett side 235. Det heter der at når den ene eller begge parter skal yte noe mens begge er i live, er det tale om en livsdisposisjon. Det er ikke avgjørende om det er tale om en gave eller en gjensidig bebyrdende kontrakt. Det anføres imidlertid at det her ble ytet et vederlag fra Juritzens side i form av hjelp til Gerda Opsahl. Slik Holmestrand herredsrett har gått ut fra i to dommer må dette ha vært motivet for transaksjonen. Gerda Opsahl ønsket å knytte Juritzen nærmere til seg. Selv om Juritzen hadde lovet Gerda Opsahls mann å hjelpe henne etter at mannen var gått bort, følte han seg nok mer forpliktet når han hadde fått hytta overdratt til seg. Det er neppe tilfeldig at overdragelsen skjedde på den tid de ankende parter, som var de slektninger Gerda Opsahl følte seg mest knyttet til, flyttet fra Drammen. Gerda Opsahl var glad i hytta og ønsket å være der. Det er imidlertid ingen tvil om at hun hadde behov for hjelp, både praktisk med hensyn til vedlikehold av hytta, og også for å ha selskap slik at hun slapp å være der alene.

Ved vurderingen av disposisjonen må man gå ut fra situasjonen slik den var da overskjøtingen til Juritzen skjedde 20. desember 1974. Det er uten betydning at de to noen år senere ble uvenner, slik at Juritzens hjelp opphørte.

En transaksjon av den art man her står overfor er ikke uvanlig. Det vises til Lødrup: Arverett side 219 og de 50 følgende sider, se særlig side 223. Eldre mennesker gir ofte bort ting fordi de ikke lenger har bruk for dem, eller for å oppnå noe. Det finnes mange dommer hvor eldre mennesker har gitt bort fast eiendom mot å få pleie. Det er i disse tilfelle ansett å være uten betydning om vedkommende dør kort tid etter transaksjonen. I slike tilfeller vil det lett bli et misforhold mellom ytelsene. Men ved avgjørelsen av hvorvidt det er et slikt misforhold må man se hen til forholdene på det tidspunkt disposisjonen ble foretatt. Det vises til Lødrup: Arverett side 227.

De ankende parter har anført at Gerda Opsahls motiv for å overskjøte hytta til Juritzen var å holde eiendommen borte fra eventuelle nye ektemenn. Hvis dette hadde vært motivet, ville det vært bedre å opprette særeie ved eventuell ny ekteskapsinngåelse. Gerda Opsahl oppsøkte advokat, og dersom dette hadde vært problemet, ville advokaten utvilsomt rådet henne til dette. Dertil kommer at ifølge den kontrakt som ble inngått mellom partene skulle hytta føres tilbake til Gerda Opsahl dersom Juritzen døde før henne. Beskyttelsen i forhold til en eventuell ny ektemann ville i så fall falle helt bort.

For øvrig henvises til Lødrup: Arverett side 228 og Rt-1971-481, Lødrup side 237 og 239 samt side 241 og 243.

Videre vises til Inge Unneberg: Arveretten med dødsboskifte side 201 flg. Man må tolke gaveløftet eller kontrakten for å finne oppfyllelsestidspunktet. Hvis en disposisjon er en livsdisposisjon på gavetidspunktet, er dette avgjørende. Har disposisjonen en realitet for selgeren, er det alltid en livsdisposisjon. Selv om arvelateren først skal oppfylle ved sin død, er det en livsdisposisjon hvis den har en realitet for ham mens han lever, det vil si dersom han har fordeler av disposisjonen. Det vises til Unnebergs bok side 217. Når man har frihet til å selge så lenge man lever, må man også kunne avtale at rådigheten over eiendommen først skal gå over til mottager når man dør.

Ideen til overdragelsen kom fra Gerda Opsahl, ikke fra Juritzen. Dette er også et moment av betydning. Det vises til Augdahl: Arverett side 167. Kontrakten og skjøtet ga uttrykk for Gerda Opsahls vilje. Da hun og Juritzen ble uvenner på slutten av 70-tallet, er det mulig at hun angret det hun hadde gjort. Hun gjorde imidlertid ikke noe med det den gangen.

Overføringen av eiendomsretten til Juritzen er gjennomført så langt man kunne, ved overskjøting og oppføring av hytta som formue i Juritzens selvangivelse.

For øvrig vises til den rettspraksis som er tatt inn i det fremlagte juridiske utdrag, samt Lødrups og Unnebergs bøker, hvor det også er gjengitt dommer.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. Olav Juritzen tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i saken er om Gerda Opsahls overskjøting den 20. desember 1974 av sin hytteeiendom i Svelvik til Olav Juritzen er en livsdisposisjon, eller en dødsdisposisjon som krever testamentsformer. I sistnevnte tilfelle er disposisjonen ugyldig fordi arveloven formkrav ikke er oppfylt.

Innholdet av den disposisjon Gerda Opsahl foretok 20. desember 1974 ble også behandlet i en tidligere dom avsagt av Holmestrand herredsrett den 2. mars 1992. Spørsmålet i denne saken var om overdragelsen var rent proforma, eller om det var tale om en reell eiendomsoverdragelse, samt spørsmålet om hvilken rådighetsrett Gerda Opsahl og Olav Juritzen hadde over hytteeiendommen så lenge Gerda Opsahl levde. Saksøker i denne saken var Gerda Opsahl, som prinsipalt la ned påstand om at hun var rette eier av hytteiendommen, subsidiært at hun hadde full disposisjonsrett og rådighetsrett, samt at Juritzen var uberettiget til å forføye over eiendommen så lenge Gerda Opsahl levde. Gerda Opsahl fikk medhold i sin subsidiære påstand, men ikke i den prinsipale. Etter lagmannsrettens syn burde antagelig dette gitt seg utslag i at herredsretten rent formelt hadde tatt inn i domskonklusjonen et punkt om at Olav Juritsen ble frifunnet for Gerda Opsahls krav om å være rette eier av eiendommen. Herredsretten har imidlertid i domsslutningen innskrenket seg til å ta Gerda Opsahls subsidiære påstand til følge. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid ikke tvilsomt at det ved dommen også ble avgjort at overdragelsen fra Gerda Opsahl til Olav Juritzen ikke var proforma, men reell, og at Gerda Opsahl derfor ikke kunne kreve hytta tilbake.

I tillegg til at Juritzen fikk tinglyst skjøte på hytteeiendommen, førte han den opp som formue i sin selvangivelse og ble ilagt formueskatt. Frem til han og Gerda Opsahl ble uvenner på slutten av 70-tallet, ble han også inntektsbeskattet for fordelen ved å eie hytta. Etter bruddet mellom de to var han ikke mer på hytta, og ligningskontoret gikk da med på ikke å inntektsbeskatte ham. Bortsett fra at Gerda Opsahl ikke lenger hadde hjemmel til eiendommen, og derfor ikke kunne foreta disposisjoner som krevde grunnbokshjemmel, så som f. eks. å overdra hytta til andre, hadde hun full disposisjonsrett og rådighetsrett, og hun skulle også betale alle utgifter vedrørende hytta, herunder vedlikehold. Så lenge Gerda Opsahl levde, innebar derfor overdragelsen ingen særlige fordeler eller byrder for Juritzen. Dette fører imidlertid ikke uten videre til at overdragelsen må anses som en dødsdisposisjon. Det finnes mange dommer hvor man har godtatt som livsdisposisjon transaksjoner som ikke innebærer noe særlig offer for overdrageren så lenge han lever, men hvor han får en motytelse mens han er i live. Der vises for så vidt til Lødrup: Arverett side 225 flg. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det var forholdet i dette tilfellet. Selv om det ikke ble sagt noe mellom Gerda Opsahl og Olav Juritzen i forbindelse med overdragelsen av hytta i 1974, finner lagmannsretten at det mest sannsynlige motiv for disposisjonen er at Gerda Opsahl ønsket å knytte Juritzen nærmere til seg for å få hjelp og støtte fra ham. Riktignok hadde Juritzen lovet Gerdas mann Åge å hjelpe Gerda etter at Åge var død, men retten legger til grunn at Gerda ved å overskjøte hytta til Juritzen ønsket å sikre seg at løftet ble oppfylt. Ved overdragelsen var Gerda Opsahl 70 år, og det var ikke noe som tydet på at hun ikke kom til å leve i flere år. Hun døde da heller ikke før i 1992. Videre legger retten til grunn at det var vanskelig for Gerda å være alene på hytta. Rent praktisk sett hadde hun behov for hjelp til vedlikehold. Hun hadde selv ikke bil og førerkort, og det var en stor fordel for henne at Juritzen kjørte henne på hytta når hun måtte ønske det. Rent sosialt var det utvilsomt også hyggeligere å være på hytta sammen med Juritzen og hans kone, som var gamle venner, fremfor å være alene. Når de var der, bodde Juritzen og frue i den såkalte "gamlehytta", mens Gerda Opsahl bodde i en nyere bygning. Lagmannsretten ser det altså slik at Juritzens bistand gjorde det atskillig lettere for Gerda Opsahl å bruke hytta. Dertil kommer at Juritzen hjalp henne også ellers. De bodde begge i Drammen, og slik lagmannsretten har forstått bevisføringen under ankeforhandlingen, var det bare for Gerda Opsahl å si fra at hun ønsket å bli kjørt et eller annet sted, så møtte Juritzen med bil på det avtalte tidspunkt og fulgte henne dit hun skulle.

Rettspraksis viser at man ved vurderingen av om en overdragelse kan anses som en livsdisposisjon må gå ut fra forholdene da disposisjonen ble foretatt. Det finnes flere eksempler på at en transaksjon hvorved overdrageren av en fast eiendom har sikret seg hjelp og støtte resten av sin levetid, er blitt ansett som en livsdisposisjon selv om overdrageren dør kort tid etter. Ved vurderingen i denne sak må det avgjørende derfor være forholdene da overskjøtingen skjedde i 1974. Det var ingen den gang som kunne forutse at partene etter noen år ville bli uvenner, et brudd som for øvrig først og fremst må antas å skyldes Gerda Opsahls mistenksomhet, og ikke forhold som kan tilskrives Juritzen.

De ankende parter har anført at Gerda Opsahls motiv for å overskjøte hytta til Juritzen var å holde den unna eventuelle nye ektemenn. Lagmannsretten finner det lite sannsynlig at så var tilfelle. Riktignok hadde hun gitt uttrykk for at nye mannlige bekjentskaper syntes å være mer interessert i hytta enn i henne personlig. Dersom hun ønsket å hindre en ny ektemann i å få noen andel i hytta, ville imidlertid det adekvate virkemiddel være å opprette særeie. Gerda Opsahl hadde kontakt med advokat, og dersom hun hadde gitt uttrykk for bekymringer i denne forbindelse, ville utvilsomt advokaten fortalt henne dette. Dertil kommer at den klausul i kontrakten mellom Gerda Opsahl og Olav Juritzen som innebar at dersom Juritzen døde først, skulle hytta gå tilbake til Gerda Opsahl, ville innebære at hytta ikke lenger ville være sikret mot en eventuell ny ektemann.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt angår realiteten. Lagmannsretten er også enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid saken så tvilsom at unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør få anvendelse. Saksomkostninger blir etter dette ikke å tilkjenne for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.