LA-1993-852
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-24 |
| Publisert: | LA-1993-00852 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr. 93-00274 - Agder lagmannsrett LA-1993-00852 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann 2. Eks.ord. lagdommer Finn Elseth 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §8 |
I sak mellom Staten v/Justisdepartementet og A avsa Skien og Porsgrunn byrett den 18. mai 1993 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1, er ikke til stede."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner.
A med advokat Bjørn Nærum som prosessfullmektig har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet med advokat Johan Henrik Frøstrup som prosessfullmektig har imøtegått anken, og har påstått byrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling i saken ble holdt 21. mars 1994 i Skien. Den ankende part møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne, som var nytt for lagmannsretten. Videre ble det dokumentert skriftlige bevis, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har betydning for saken.
Den ankende part ved advokat Bjørn Nærum har i hovedsak anført:
Vilkåret for fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner fremgår av militærnekterloven §1. For å kunne fritas må den vernepliktige ha en overbevisning av et visst innhold, nemlig at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, og det må være tale om en sterk og alvorlig overbevisning. Disse to kravene til overbevisningen må vurderes samlet, som en helhet. Overbevisningens innhold kan si noe om dens alvor og styrke.
Byretten har tolket militærnekterloven §1 for strengt når det gjelder overbevisningens fasthet og styrke. Videre er det ikke riktig når byretten har lagt til grunn at A er likegyldig med hensyn til hva andre gjør, og bare snakker for seg selv. Det er heller ikke riktig når byretten har lagt til grunn at han første gang han ble innkalt til militærtjeneste prøvde å unndra seg, og ble etterlyst gjennom lensmannen. Bakgrunnen for dette var at A hadde flyttet fra - - - - området til - - - - -, og han hadde ikke mottatt innkallingen.
Retten må ved sin vurdering legge til grunn det standpunkt A har i dag. Prinsipielt er det uten betydning hva han har ment tidligere. Det vises til Rt-1982-684 (Sandberg).
Videre anføres at det følger av Høyesteretts praksis at Staten har bevisbyrden, og at denne bevisbyrden er den samme som i straffesaker. Det vises igjen til Sandbergdommen.
Innholdsmessig er det klart at As overbevisning tilfredsstiller kravet etter militærnekterloven §1. Han har et klassisk pasifistisk syn, grunnet i sin kristne tro. Han vil ikke gripe til våpen i noen som helst situasjon.
Videre anføres at A nå er kommet frem til en generell pasifistisk oppfatning av forsvaret. For øvrig kan det være tvilsomt om dette er noe krav etter militærnekterloven §1. Det vises til Rt-1969-1285 (Hokstad), særlig side 1291, hvoretter det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste. Det synes ikke å være noe krav om at man også må ta avstand fra at andre gjør militærtjeneste.
En overbevisnings fasthet og styrke er alltid vanskelig å bedømme. Man blir nødt til å ta utgangspunkt i hva A selv sier. For øvrig vises til vitnet B, som har forklart at A er seriøs og alvorlig tenkende. Hans bakgrunn er et meget sterkt kristent engasjement. Han er kristen på en måte som preger hele livet hans. Det er ikke noe krav etter militærnekterloven §1 at den vernepliktiges pasifistiske syn skal være grunnet i noen spesiell tro. A tolker imidlertid Bibelen slik at det ikke er riktig å slå ihjel og drepe andre mennesker, og derfor vil han ikke gjøre dette. Dersom han selv skulle bli drept, vil han få evig liv. Når han ut fra sitt sterke kristne engasjement tolker Bibelen slik, tyder det på at hans overbevisning om ikke å drepe under noen omstendighet også er en fast og alvorlig overbevisning.
Det er ikke riktig, som anført fra ankemotpartens side, at det har vært en glidning i As standpunkt som viser at han "tilpasser seg" etter hvert som han skjønner hva som kreves for fritaking for militærtjeneste. Bakgrunnen er at han har utviklet seg i sin kristne tro. For øvrig viser rettspraksis at det er rom for ganske store glidninger over tid. Dette fremgår av Sandbergdommen, særlig side 685 og 687, og av Rt-1973-1044, hvor den vernepliktige "gled" fra et standpunkt bygget på motstand mot NATO til et rent pasifistisk syn.
Det fremgår av såvel Sandbergdommen som Hokstaddommen at det innholdsmessige i overbevisningen og styrken må ses som en helhet. I det foreliggende tilfellet må man vurdere As overbevisning ut fra hans sterke kristne engasjement. Det vises også til at feltpresten som A snakket med før han søkte om fritaking for militærtjeneste, anbefalte at han fikk siviltjeneste. Det må legges vekt på dette, ettersom presten både har innsikt i religiøse forhold og er knyttet til det militære.
Det bestrides at A har noen personlig fordel av å bli fritatt for militærtjeneste. Dersom han blir fritatt, får han en siviltjeneste på 15/16 måneder. Dersom han derimot velger å avtjene verneplikten, har han allerede gjort unna fire måneder. Som småbarnsfar har han nå gode muligheter for å slippe med seks måneders verneplikt, hvilket vil si at det bare gjenstår to måneder.
Ankemotparten har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av militærnekterloven §8. A påstår seg frifunnet for dette kravet.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for fritak for A f. i 1969 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er tilstede."
Ankemotparten ved advokat Frøstrup har i hovedsak anført:
Plikten til å gjøre militærtjeneste er grunnlovfestet. Vilkårene for fritaking finner man i militærnekterloven §1. Det må foretas en helhetsvurdering av den vernepliktiges overbevisning. Det stilles krav til overbevisningens innhold, nemlig at man ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Videre må det å gjøre militærtjeneste komme i konflikt med den vernepliktiges alvorlige overbevisning, det vil si at det stilles krav til overbevisningens fasthet og styrke. Dette kravet er meget strengt, jfr. Rt-1982-684 (Sandberg). Alle mennesker har motforestillinger mot å ta liv. Dette er i seg selv ikke nok.
Staten har bevisbyrden eller tvilsrisikoen. Dette er imidlertid ikke den samme bevisbyrde som i straffesaker. Det vises til fremlagt artikkel av Frode Innjord, varslet inntatt i Lov og Rett, som konkluderer med at det her er tale om samme bevisbyrde som i sivile saker, det vil si at retten må legge til grunn det alternativ som alt i alt er mest sannsynlig, og at bevisbyrden bare får betydning om retten er i absolutt tvil. Noe mer kan heller ikke utledes av Sandbergdommen, hvor uttalelsen om at Staten i militærnektersaker har samme bevisbyrde som i straffesaker, kom fra en av de to dommere som utgjorde mindretallet. Flertallet uttalte seg ikke.
Utgangspunktet ved vurderingen er først og fremst As forklaring i retten. Man må imidlertid også kunne legge vekt på andre momenter, tidligere uttalelser o.s.v. Det avgjørende er As syn i dag, men varierende standpunkter gjennom tid kan si noe om overbevisningens fasthet og styrke. Det vises til Sandbergdommen, og til St.meld.nr.27. (1988-89) side 18 første spalte.
Det bestrides ikke at As overbevisning har et innhold som tilfredsstiller loven krav. Men ankemotparten vil hevde at overbevisningen ikke har tilstrekkelig fasthet og styrke til at A kan fritas for å utføre militærtjeneste. Hans synspunkter virker lært, og ikke gjennomtenkt. Det er ikke riktig som anført fra den annen side at kravet til fasthet kan reduseres ut fra innholdet av overbevisningen. Det vises her til Rt-1969-1285 (Hokstad), særlig side 1293, og St.meld.nr.27 (1988-89) side 17 første spalte. Videre vises til Rt-1974-1544 (Singsaas), særlig side 1547.
I sin politiforklaring uttalte A at det er riktig å ha et forsvar med våpen. I sin forklaring for byretten var han mer vag, men ga uttrykk for at han nærmest stilte seg likegyldig til hva andre gjør. Det har således vært en glidning i hans synspunkt. Med hensyn til betydningen av dette vises til Rt-1973-1044 (Berge), særlig side 1047.
Videre er A vag med hensyn til når han fikk den overbevisning han nå har. I retten har han sagt at han har tenkt lenge på det, men ikke har hatt mot til å søke om fritaking av overbevisningsgrunner, og ikke har visst hvordan han skulle gjøre det. I politiforklaringen uttalte han derimot at da han første gang søkte om fritak begrunnet i psykiske og fysiske problemer, hadde han i og for seg ingen motforestillinger mot å gjøre militærtjeneste. Han påbegynte også militærtjenesten, men har i retten uttalt at han mistrivdes. Etter at han hadde begynt på rekruttskolen søkte han om å få fullføre tjenesten på Eggemoen, uten å søke om siviltjeneste. Først da han ble overflyttet til Garden, søkte han.
Det er riktig at Høyesterett har godtatt en viss glidning i synspunktene, men det gjelder innholdet, hvor det har vært klart at overbevisningen har hatt tilstrekkelig fasthet og styrke. Det anføres at A ikke har noen prinsipiell holdning, men kun en personlig motvilje mot å gjøre militærtjeneste. Det var ikke uriktig av byretten å legge til grunn at han forsøkte å unndra seg militærtjeneste da han første gang ble innkalt. Da han flyttet burde han meldt adresseendring, særlig fordi han måtte vente at han ville bli innkalt til militærtjeneste.
Ankemotparten vil hevde at det er grunnlag for å tilkjenne Staten saksomkostninger i medhold av militærnekterloven §8.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 18. mai 1993 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 5000,-."
Lagmannsretten skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om A i dag ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, slik at han etter militærnekterloven §1 kan fritas for militærtjeneste. Bestemmelsen stiller krav både med hensyn til innholdet av den overbevisning som kan føre til fritaking, og med hensyn til overbevisningens fasthet og alvor.
Det er fra ankemotpartens side ikke bestridt at A har en overbevisning som tilfredsstiller kravet til innhold etter militærnekterloven §1. Han har således i retten reservasjonsløst gitt uttrykk for at han ikke under noen omstendighet vil bruke våpen mot andre og eventuelt drepe dem, ikke engang i en nødvergesituasjon. Denne overbevisning er grunnet i As dype religiøse engasjement. Han legger vekt på Bibelens ord om at man skal elske sine fiender, og har den tro at dersom han selv skulle bli drept, har han et evig liv, og det er dette som betyr noe. Spørsmålet er om As overbevisning har en slik fasthet og styrke som kreves etter militærnekterloven §1.
Det er klart at det har vært en viss glidning i As standpunkt. Da han første gang ble innkalt til militærtjeneste, søkte han således om fritaking ut fra psykiske og fysiske problemer. Han var da rusmisbruker, og var i gang med et rehabiliteringsopplegg ved - - - - - - kristne senter. Denne søknaden førte til at han fikk utsettelse med militærtjenesten. Da han neste gang ble innkalt i januar 1991, møtte han og gjennomførte ialt fire måneders militærtjeneste. Like etter at han hadde begynt militærtjenesten, søkte han om å få bli på Eggemoen hele tiden fordi det ikke var så langt fra Skien, hvor hans uføre far bodde. Denne søknaden ble ikke imøtekommet, men han ble overført til Garden i Oslo, og fikk for så vidt være forholdsvis nær Skien. Først etter at han var overført søkte han om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A har forklart at han var kristen også da han i sin tid søkte om fritaking av personlige grunner, og senere da han påbegynte militærtjenesten. Han har imidlertid anført at hans syn har utviklet seg ut fra lesing i Bibelen og det dype religiøse engasjement han nå har. Selv om retten har vært i en viss tvil, har man funnet å måtte legge til grunn at A i dag har en overbevisning som er så sterk og alvorlig at kravene etter militærnekterloven §1 er tilfredsstilt. Fra ankemotpartens side har det vært anført at As redegjørelse for sitt syn i stor grad bygger på henvisning til Bibelen, og i mindre grad en personlig vurdering. Slik retten forstår A, er hans overbevisning at han som kristen plikter å følge Guds ord slik det er kommet til uttrykk i Bibelen, og særlig da Det nye testamentet, og at det ikke er opp til ham å overprøve Guds bud. Selv om dette for personer som ikke deler As kristne tro kan virke lite overbevisende, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at et slikt syn er en realitet for mange troende. En annen sak er at mange mennesker med en alvorlig kristen tro ikke deler As syn om at det er galt å gjøre militærtjeneste. Dette beror imidlertid på en tolkning av hva man kan utlede av Bibelen med hensyn til Guds vilje. A har forklart at han forstår Bibelen slik at den gir ham et påbud om ikke under noen omstendighet å ta andre menneskers liv.
A har for lagmannsretten forklart at han gir uttrykk for sitt syn også overfor andre mennesker som skal utføre militærtjeneste. Hans forklaring er for så vidt annerledes enn for byretten, hvor han synes å ha gitt uttrykk for at det var mer likegyldig for ham hva andre mennesker gjør. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det etter militærnekterloven §1 er noe krav om at man skal "misjonere" for sin overbevisning. Etter rettens syn har A den overbevisning at det vil være galt av ham å gjøre militærtjeneste sålenge det innebærer en mulighet for at han kan bli nødt til å drepe andre mennesker. Hva andre mennesker finner riktig å gjøre, må for så vidt være deres sak, og ikke As.
Anken har etter dette ført frem. Etter militærnekterloven §8 får A dekket sine utgifter ved behandlingen av saken. Saksomkostninger blir etter dette ikke å tilkjenne.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.