LA-1993-86

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-01-17
Publisert:	LA-1993-00086
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr: 91-01637 A og 92-01154 A - Agder lagmannsrett LA-1993-00086 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: B og A (Prosessfullmektig: Adv. Bernt Albert). Ankemotpart: Staten v/Kirke-, utdanning. og forskningsdept. (Prosessfullmektig: Adv. Ingvald Falch). Ankemotpart: Kristiansand kommune (Prosessfullmektig: Adv. Jan Morten Olsen). Ankemotpart: Vennesla kommune (Prosessfullmektig: Adv. Olav Andreas Bryge).
Forfatter:	1. Lagmann Ola Rygg 2. Eks.ord. lagdommer Rolf Harto 3. Eks.ord. lagdommer Haakon Steen
Lovhenvisninger:	Forvaltningsloven (1967), Grunnskolelova (1969), Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Spesialskoleloven (1951) §12, §1, Spesialskoleloven (1951), Grunnskolelova (1969) §7, §8, LOV-1975-06-13-42, Foreldelsesloven (1979) §9

A - som nå heter - - - - - til etternavn - og B er søstre. A er født i 1962 og B i 1965.

Ved stevning til Kristiansand byrett av 4. august 1988 reiste de to søstrene v/advokat Jørgen S. Fürst søksmål mot Kirke- og Undervisningsdepartementet og Kristiansand kommune, med krav om erstatning for påført økonomisk tap som følge av feilplassering innen skoleverket. Dette søksmålet fikk av byretten saksnr. 206/88 (91-01637 A).

Etter forutgående prosessvarsel av 13. februar 1992 ble også Vennesla kommune trukket inn som saksøkt ved stevning av 28. juli 1992. Dette søksmålet fikk av byretten saksnr. 92-01154 A).

Kristiansand byrett - kst. byrettsdommer Inge Unneberg som enedommer - avsa 21. oktober 1992 dom i saken med slik slutning:

"I sak nr. A 206/88 (91-01637 A):

1. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kristiansand kommune frifinnes.

2. A og B betaler innen 2- to - uker saksomkostninger til Staten v/Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet med kr 35000 - kronertrettifemtusen 00/100 - og til Kristiansand kommune med kr 68000 - kronersekstiåttetusen 00/100 -.

I sak 92-01154 A:

1. Vennesla kommune frifinnes.

2. A og B betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til Vennesla kommune med kr 54.750 - kronerfemtifiretusensjuhundreogfemti 00/100 -."

Om bakgrunnen for søksmålene, enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler og påstander for byretten og dennes vurdering av de påberopte ansvarsgrunnlag, vises til byrettens domsgrunner.

A og B har, med advokat Bernt Albert som ny prosessfullmektig, påanket byrettens dom i begge søksmål til Agder lagmannsrett.

De 3 saksøkte ved sine prosessfullmektiger har alle imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

De ankende parter hadde bevilling til fri sakførsel for byretten, og har fått slik bevilling også i ankesaken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 14., 15., 16., 17. og 20. desember 1993. De ankende parter møtte begge og forklarte seg. For Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet møtte Randi Stensby ved Statens Utdanningskontor i Kristiansand. Hun var til stede under ankeforhandlingen 14. desember, men møtte ikke senere og forklarte seg ikke. For Vennesla kommune møtte skolesjef Lorentz Lorentzen, som forklarte seg. For Kristiansand kommune møtte bare prosessfullmektigen. Psykolog Toralf Årstad og spesialpsykolog Kjell Eilert Karlsen var rettsoppnevnte sakkyndige for byretten. Etter begjæring fra de ankende parter ble de oppnevnt som sakkyndige også i ankesaken. De møtte, var til stede under de 4 første dagene av ankeforhandlingen og forklarte seg. Det ble videre avhørt 7 vitner, som alle forklarte seg også for byretten.

De ankende parter v/advokat Albert har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder byrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Vennesla kommune er ansvarlig i egenskap av primærkommune, jfr. grunnskoleloven §7. Det var Vennesla kommune som besluttet å ta de ankende parter ut av vanlig skole og å overføre dem til X og senere Y spesialskoler. Vennesla kommune er videre som hjemstedskommune ansvarlig for det alminnelige barnevern. Som for byretten gjøres unnlatt fosterhjemsplassering gjeldende som et selvstendig ansvarsgrunnlag for Vennesla kommune. Dette ser de ankende parter som en hovedårsak til at de ble værende i spesialskolesystemet.

Staten har ansvaret for skoledirektørens avgjørelser og unnlatelser, og er dessuten ansvarlig for spesialskolene i henhold til lov av 23. november 1951 nr. 2 frem til 1. august 1977. Fra nevnte tidspunkt ble dette ansvaret overført til Kristiansand kommune forsåvidt angår Y spesialskole, etter at spesialskoleloven ble opphevet ved lov av 13. juni 1975 nr. 42.

Kristiansand kommune er ansvarlig for de ankende parters opphold ved Y spesialskole fra 1. august 1977 til de ble utskrevet derfra - A i juni 1979 og B i juni 1982, jfr. grunnskoleloven av 13. juni 1969 nr. 24 §7 nr. 1 og §8 m. fl.

I.

Det var en erstatningsbetingende feil at de to søsknene ble overført til X spesialskole 23. oktober 1973. Det ble i forbindelse med denne overføringen begått grove saksbehandlingsfeil, som utvilsomt hadde betydning for at barna kom inn i spesialskolesystemet og senere ble værende der. De materiellrettslige vilkår etter spesialskoleloven §1 nr. 1 forelå heller ikke. Ingen av barna hadde "små evner" i lovens forstand; plasseringen av dem på X ble i hovedsak legitimert ut fra rene barnevernstiltak og ikke ut fra noe pedagogisk begrunnet behov.

II.

Selv for det tilfelle at overføringen til observasjon på X skulle anses rettmessig, var det en erstatningsbetingende feil at søsknene deretter ble overført til spesialskoleavdelingen ved Y skole i stedet for til vanlig skole. Også til denne overføringen knytter det seg klare saksbehandlingsfeil. For Bs vedkommende var det fra X gitt en klar anbefaling om overføring til vanlig skole, en anbefaling som ble fulgt opp av Skoledirektøren med vedtak av 16. mai 1974 om slik overføring. Dette vedtaket ble imidlertid sabotert av Y spesialskole, som hadde en annen vurdering. At Skoledirektørens vedtak på dette punkt ikke ble effektuert, ser de ankende parter på som en ren tjenesteforsømmelse. For det tilfelle at Skoledirektøren anses for å ha omgjort vedtaket ved å ha forholdt seg passiv til at det ikke ble gjennomført, anføres at det ikke forelå saklig grunn for omgjøring. Foreldrene ble ikke underrettet verken om Skoledirektørens vedtak eller om Y skoles tilsidesettelse av samme.

III.

Under enhver omstendighet var det en erstatningsbetingende feil å la søsknene bli ved Y spesialskole i hele den gjenværende skoletid. Den undervisningen de fikk der, var ikke tilpasset søsknenes evner og forutsetninger. Byretten har i sin vurdering av kvalitet og nivå på den undervisning som ble gitt og tilpasningen av denne til søsknenes evnenivå, lagt for sterk vekt på vitneforklaringer gitt av lærerne på Y i det aktuelle tidsrom. Alternativt burde staten ha gått aktivt inn for å få fosterhjemsplassering gjennomført, eventuelt besørget barna tilbakeført til Moseidmoen skole i Vennesla. Som anført av de sakkyndige burde det under enhver omstendighet straks ha vært foretatt en omvurdering av barnas skolesituasjon da det i september 1974 ble klart at vedtaket av 10. januar samme år om omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering ikke ville bli gjennomført. En slik omvurdering ble ikke foretatt før i april 1975, og da uten at det ledet til noe endret opplegg.

IV.

De ankende parters nåværende reduserte funksjonsnivå er i første rekke et resultat av den feiltilpassede undervisning som er omhandlet foran. Dette har også begge de rettsoppnevnte sakkyndige konkludert med.

V.

De ankende parter har anført at erstatningskravene mot de to kommunene ikke er foreldet, og har i den forbindelse vist til tidligere avgjørelser i saker om feilplassering hvor det ofte er gått svært lang tid mellom avsluttet skolegang og anlegg av søksmål, f.eks. Rt-1970-138 og Rt-1990-441. Det er ytterligere vist til Rt-1959-525, Rt-1967-540 og til Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) 83-84. Det er i denne saken tale om løpende forpliktelser, slik at 20 års-fristen i foreldelsesloven §9 (2) får anvendelse.

VI.

Om byrettens omkostningsavgjørelse har de ankende parter særlig henvist til de sakkyndiges vurdering av ansvarsforholdet, og til at det avgjørende etter tvistemålsloven §172 annet ledd er om saken er såvidt tvilsom når den blir reist at det var fyldestgjørende grunn til å reise den, jfr. RG-1992-855.

Den ankende parter har nedlagt slik felles påstand:

"1. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kristiansand kommune og Vennesla kommune dømmes, prinsipalt in solidum og subsidiært delt, til å betale erstatning til A og B etter nærmere fastsettelse og ut fra rettens skjønn - men begrenset til kr 2000000,- til hver av de angitte ankende parter.

2. Staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kristiansand kommune og Vennesla kommune dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til det offentlige/A og B for byretten og for lagmannsretten."

Staten v/Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet v/Regjeringsadvokaten (advokat Ingvald Falch) har i det alt vesentlige tiltrådt byrettens vurdering av saken og byrettens domsresultat, og for øvrig i hovedsak anført:

Med hensyn til ansvarsgrunnlag er det spørsmål om de vedtak som er truffet er i samsvar med spesialskoleloven §1 nr. 1 og §12 nr. 1 første ledd. Eventuelle saksbehandlingsfeil er av underordnet interesse ved slike lovbundne vedtak som det her er spørsmål om. Det erkjennes at det ble gjort formelle feil, og at dette forsåvidt kan gi grunn til en mer kritisk vurdering av realiteten i de vedtak som ble truffet enn om alle formalia hadde vært i orden. Men at det ble begått formelle feil, er i seg selv ikke noe ansvarsgrunnlag. Når det gjelder vilkåret "små evner", er det i Rt-1970-138 gitt anvisning på en bred vurdering av hele situasjonen vedkommende er i på vedtakstidspunktet. Det ligger også i sakens natur at skolen må ha en viss vurderingsfrihet med hensyn til valg av opplegg for tilpasset undervisning. Også ressursmessige begrensninger må det tas tilbørlig hensyn til.

I.

Overføringen til X var et forsøk på å løse et pedagogisk problem som delvis var forårsaket av de sosiale forhold i de ankende parters hjem. Det er intet grunnlag for å si at denne overføringen var noen feil. Det er riktig at den direkte foranledning til overføringen var en akutt krise i familien, med bakgrunn i at de ankende parters far skulle løslates fra varetekt 26. oktober 1973. Men betingelsene etter spesialskoleloven §1 nr. 1 var oppfylt; de ankende parter hadde frem til da hatt minimalt utbytte av undervisningen ved Moseidmoen skole, og tiltak for å bedre deres skolesituasjon var åpenbart påkrevd.

II.

Heller ikke overføringen til Y spesialskole kan etter statens mening karakteriseres som noen feilplassering. Det måtte finnes et alternativ når de ankende parter ikke ønsket å vende tilbake til X i januar 1974. En uavgjort klage fra barnas far over barnevernnemndas vedtak om omsorgsovertagelse lå hos fylkemannen i Vest-Agder. Xs anbefaling vedrørende B bygget på en forutsetning om fosterhjemsplassering av barna, og det samme gjelder Skoledirektørens vedtak. B fungerte dårligere sosialt enn A, selv om hun evnemessig lå noe høyere. Foreldrene motsatte seg ikke at barna ble overført til Y.

III.

Spørsmålet om tilbakeføring ble rutinemessig vurdert hvert halvår. En grundigere vurdering ble foretatt våren 1976, da psykolog Odd Steinar Nilsen testet både A og B og da det også ble holdt et møte med representanter for Vennesla kommune. Statens standpunkt er at det var riktig å la de ankende parter fortsette i Y spesialskole, og at den opplæringen de fikk der var bedre tilpasset deres evner og forutsetninger enn de alternative tilbud som forelå. En tilbakeføring til vanlig skole i Vennesla ville hatt karakter av et eksperiment. Hvis dette alternativet hadde blitt valgt og det hadde vist seg mislykket, kunne staten ha risikert søksmål med motsatt fortegn i forhold til det som er reist nå. De rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering er etter statens mening preget av den nyere tids holdninger med hensyn til hvilke former for hjelpetiltak som er tjenlige.

IV.

Det er under ingen omstendighet spørsmål om erstatning for et livsvarig inntektstap. Det som eventuelt skal erstattes, må være lidt inntektstap samt hva det vil koste de ankende parter å tilegne seg de kunnskaper de gikk glipp av som følge av en eventuell feilplassering.

V.

Staten påberoper seg for sitt vedkommende ikke at eventuelle erstatningskrav er foreldet.

Staten har nedlagt slik påstand:

"Kristiansand byretts dom stadfestes og staten v/Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten."

Kristiansand kommune v/advokat Olsen har i hovedsak anført:

Et erstatningsansvar for Kristiansand kommune forutsetter at det var ansvarsbetingende uaktsomt å unnlate å tilbakeføre de ankende parter i tidsrommet etter 1. august 1977. Noe slikt ansvarsgrunnlag foreligger ikke. A var på dette tidspunkt nær 15 år og B nær 12 år.

I tilslutning til det av staten anførte har Kristiansand kommune vist til uttalelser i Ot.prp.nr.64 (1973-74) 3839, hvor det fremheves at det må legges til grunn "ei totalvurdering av eleven og miljøet, både heime og på skolen" ved avgjørelsen av hvilke elever som trenger spesialundervisning, og at det er "eleven sin situasjon, sett i heile sin samanheng, som må vera avgjerande for om og i kva form spesialundervisning skal gjevast."

Kristiansand kommune har for øvrig vist til dom i Rt-1993-811 flg. på 825 og 829 når det gjelder ansvarsforholdet mellom hjemkommune og vertskommune, og til Hans M. Michelsen i Lov og Rett 1970 339 flg. på 343, 346 og 348 når det gjelder betingelsene for erstatningsansvar.

Det er ikke nærmere utdypet fra de ankende parters side hvilke feil eller forsømmelser som menes å være begått i det tidsrommet Kristiansand kommune hadde ansvaret for driften av Y spesialskole. Situasjonen pr. 1. august 1977 var at det forelå gyldige vedtak av Skoledirektøren om plassering på spesialskole. Det var intet ungdomstrinn ved Y, slik at det i tilfelle måtte ha blitt spørsmål om overføring til en annen skole - noe som ville hatt karakter av et eksperiment. Det var foretatt en nokså inngående vurdering av dette våren 1976, og situasjonen var den samme pr. 1. august 1977. Det kan ikke være tvilsomt at omsorgsfunksjonen ble vesentlig bedre ivaretatt på Y spesialskole enn hva som ville ha vært mulig i en vanlig skoleklasse ved en annen skole.

For øvrig er anført at et erstatningskrav under enhver omstendighet er foreldet, og det er i denne forbindelse vist til vitneforklaring fra de ankende parters mor om at hun allerede mens døtrene var elever ved Y spesialskole var oppmerksom på spørsmålet om feilplassering. Det gjelder både en 10 års-regel og en 20 års-regel etter foreldelsesloven §9 (2) - det er ikke spørsmål om enten 20 år eller 10 år.

Kristiansand kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Kristiansand byretts dom av 21. oktober 1992 stadfestes.

2. Kristiansand kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Vennesla kommune v/advokat Bryge har når det gjelder spørsmålet om ansvarsgrunnlag tiltrådt byrettens vurdering og de øvrige saksøktes anførsler, og har ellers fremholdt at et eventuelt erstatningskrav mot Vennesla kommune under enhver omstendighet er foreldet. Med brev 23. juni 1986 til de ankende parters daværende advokat Jørgen S. Fürst sendte Vennesla kommune kopi av kopi av en lang rekke dokumenter vedrørende søsknenes skolesituasjon, og med henvisning til Vennesla sosialkontor forsåvidt angikk nærmere opplysninger om de barnevernmessige sider. Fra mottagelsen av dette brevet antas det å ha løpt en 3 års foreldelsesfrist, som altså forlengst var ute da Vennesla kommune ble trukket inn i saken ved prosessvarsel av 13. februar 1992. I hvert fall må det løpe en 3 års-frist fra 4. august 1988, da søksmål ble reist mot staten og mot Kristiansand kommune. For øvrig er det Vennesla kommunes syn at i forhold til et mulig barnevernsansvar må allerede Agder lagmannsretts dom av 11. november 1981 i straffesak mot de ankende parters far ha utløst en foreldelsesfrist som var utløpt da Vennesla kommune ble trukket inn i saken. Det aksepteres at det er prosessvarselet av 13. februar 1992 og ikke stevningen av 28. juli samme år som er det relevante tidspunkt i relasjon til avbrytelse av foreldelsesfristen. Det er ellers om foreldelsesspørsmålet vist til Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) 68, Rt-1979-492 og Rt-1992-603.

Vennesla kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Kristiansand byretts dom av 21. oktober 1992 stadfestes.

2. Vennesla kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Etter lagmannsrettens mening er et eventuelt erstatningskrav mot Vennesla kommune foreldet, mens det ikke er påvist noe ansvarsgrunnlag i forhold til staten og Kristiansand kommune.

I.

Når det gjelder kravet mot Vennesla kommune, anser lagmannsretten det helt klart at ethvert krav var foreldet da Vennesla kommune ble trukket inn i saken tre og et halvt år etter at stevning var tatt ut mot staten og Kristiansand kommune. Lagmannsretten er enig med advokat Bryge i at det løper både en 10 års-frist og en 20 års-frist etter foreldelsesloven §9 (2). Det synes vanskelig å knytte utgangspunktet for 10 års-fristen til noe senere tidspunkt enn avslutningen av skolegangen. I så fall er kravet mot Vennesla kommune foreldet etter dette frist-alternativet når det gjelder A, men ikke når det gjelder B. Men det helt avgjørende mener lagmannsretten må være at det under enhver omstendighet løp en 3 års frist fra mottagelsen av Vennesla kommunes brev av 23. juni 1986 til advokat Fürst. Med de opplysninger som her ble gitt - dels i selve brevet og dels gjennom de vedlagte dokumenter - kan ikke lagmannsretten forstå annet enn at de ankende parter hadde alt av faktisk informasjon som trengtes for å ta standpunkt til ansvarsspørsmålet - eventuelt foranledning til å skaffe seg den tilleggsinformasjon som de mente var nødvendig. Det kan om dette vises til Kjønstad/Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) 80 flg., hvor det på 82 sies at "Det bør være tilstrekkelig at skadelidte har fått kunnskap om slike omstendigheter at det vil være naturlig for ham å undersøke om skade er lidt og hvem som er ansvarlig for den", og på 85 at foreldelsesfristen i alminnelighet må ta til å løpe "når skadelidte har fått tilstrekkelig kjennskap til det relevante faktum." Det kan etter lagmannsrettens mening ikke anses tvilsomt at de ankende parter var i en slik situasjon pr. juni/juli 1986 at det ut fra de her angitte kriterier startet en 3 års foreldelsesfrist. Det som forelå da Vennesla kommune ble trukket inn som saksøkt i februar 1992, og som de ankende parter verken var kjent med eller på en lettvint måte kunne ha gjort seg kjent med i juni/juli 1986, var bare de to rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering av ansvarsgrunnlaget. Denne vurderingen fremkom i de sakkyndiges rapport av 4. juli 1991. Alle faktiske opplysninger av betydning for en slik ansvarsvurdering som de rettsoppnevnte sakkyndige foretok i denne rapporten, forelå eller var tilgjengelige for de ankende parter i hvert fall fra juni/juli 1986. Det må medføre at kravet var foreldet lenge før det ble reist. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i forhold til Vennesla kommune, uten at lagmannsretten finner foranledning til å ta noe standpunkt til de påberopte ansvarsgrunnlagene. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, og etter resultatet må de ankende parter erstatte Vennesla kommune omkostningene også i ankesaken. Omkostningsbeløpet kommer lagmannsretten tilbake til.

II. I forhold til staten er foreldelse ikke påberopt, slik at her blir det spørsmål om det foreligger noe ansvarsgrunnlag - enten for vedtak eller forsømmelser fra Skoledirektørens side, eller ansvar knyttet til driften av de to spesialskolene frem til 1. august 1977 - herunder kvaliteten på den opplæring de ankende parter fikk sammenholdt med deres evner og forutsetninger.

Lagmannsretten vurderer de ansvarsgrunnlag som har vært anført stort sett på samme måte som byretten. Som byretten kan lagmannsretten ikke se det er sannsynliggjort at et annet opplegg enn det som faktisk ble fulgt ville ha gitt bedre resultater, med den begrensning når det gjelder aktuelle alternativer som ligger i knappheten på ressurser i det aktuelle tidsrom. En slik sannsynliggjøring ville for øvrig ikke vært tilstrekkelig som ansvarsgrunnlag, jfr. Michelsen i Lov og Rett 1970 339 flg., hvor det om plikten til tilbakeføring til normalskole sies på 348 at "det skal svært meget til for å kunne konstatere at en slik plikt foreligger og er overtrådt på en erstatningsbetingende måte." Det er nettopp unnlatt tilbakeføring til normalskole som er de ankende parters hovedgrunnlag for erstatningskravet mot staten.

Lagmannsretten er også enig med byretten og staten i at påviste feil i saksbehandlingen får begrenset betydning ved en slik ansvarsvurdering - det avgjørende er om de ankende parter rent faktisk har eller ikke har fått en opplæring som i rimelig grad var tilpasset deres evner og forutsetninger, og som var forsvarlig sammenlignet med andre måter å ivareta opplærings- og omsorgsfunksjonen på. Det er etter lagmannsrettens syn heller ikke avgjørende om det skulle være riktig som de ankende parter hevder at det var barnevernshensyn og ikke noe pedagogisk begrunnet behov som var hovedårsaken til at A og B ble plassert på spesialskole og deretter ble værende der skoletiden ut. Hvis dette må anses å ha vært den totalt sett beste løsningen slik situasjonen var - eller hvis en forsvarlig vurdering i det aktuelle tidsrom ga grunn til å tro at dette var den beste løsningen, foreligger der etter lagmannsrettens mening intet ansvarsgrunnlag selv om det skulle ha vært omsorgshensyn og ikke evnemessige forhold hos pikene som var utslagsgivende for plasseringen.

Overføringen fra X til Y i januar 1974 var foranlediget av at pikene og deres foreldre ikke ønsket å fortsette oppholdet på X. Det ble på dette tidspunkt arbeidet med spørsmålet om omsorgsovertagelse. Det forelå et vedtak om dette av 10. januar 1974, men dette var påklaget av de ankende parters far og klagesaken var oversendt fylkesmannen. Det var uenighet mellom foreldrene med hensyn til omsorgsovertagelse og fosterhjemsplassering, idet pikenes mor for sin del hadde akseptert denne løsningen. Situasjonen var slik at en midlertidig ordning måtte finnes. Lagmannsretten viser til det byretten har sagt om dette, og tiltrer byrettens konklusjon om at det ikke knytter seg noe som helst kritikkverdig til selve overføringen fra X til Y slik situasjonen på overføringstidspunktet var. Noen egentlig alternativ løsning forelå for statens vedkommende ikke.

Overføringen til Y var opprinnelig ment som en midlertidig ordning. Den ble imidlertid permanent, og hovedårsaken til dette er etter lagmannsrettens mening at det ikke ble noe av fosterhjemsplasseringen. Det er ikke dermed sagt at permanent opphold ved Y spesialskole ville ha vært et uaktuelt alternativ med fosterhjemsplassering, men i så fall kunne tilbakeføring til normalskole også ha vært et aktuelt alternativ. Med pikene fortsatt boende hjemme hos foreldrene i Vennesla var dette klart mindre aktuelt; det var jo nettopp den situasjonen som foranlediget plasseringen på X i oktober 1973, og det var intet som tilsa at situasjonen ville ha vært avgjørende annerledes ved en tilbakeføring i 1974, 1975 eller 1976. I melding fra Y skole til Skoledirektøren av 17. april 1975 er det opplyst at skolen vurderte en tilbakeføring av barna til skolen i Vennesla som uheldig, og at heller ikke foreldrene ønsket dette. Det er videre tilkjennegitt i meldingen at for Bs vedkommende ville overføring til normalskole ved Y bli vurdert. Lagmannsretten legger mindre vekt enn de ankende parter gjør på det faktum at Skoledirektøren 16. mai 1974 besluttet overføring av B til vanlig skole. Det er mye som tyder på at denne beslutningen var knyttet til en forutsetning om fosterhjemsplassering, slik det har vært hevdet fra statens side. Det er etter lagmannsrettens mening forfeilet å karakterisere den manglende oppfølgning av Skoledirektørens vedtak som en erstatningsbetingende tjenesteforsømmelse. Vedtaket kom etter at A og B hadde oppholdt seg ved Y spesialskole i 4 måneder, og det var etter lagmannsrettens mening både naturlig og riktig at de ansvarshavende ved Y skole gjorde seg opp sin selvstendige mening istedenfor uten videre å effektuere et vedtak som var truffet uten at de hadde vært rådspurt. Hvis Skoledirektørens vedtak var blitt effektuert uten noen slik selvstendig vurdering, og tilbakeføringen så hadde vist seg å være uheldig, ville også det ha kunnet bli ansett som en ansvarsbetingende tjenesteforsømmelse.

De rettsoppnevnte sakkyndige har i sine forklaringer for lagmannsretten akseptert at overføringen av barna til X, og likeledes den innledende fase av oppholdet ved Y, etter forholdene må sies å ha vært forsvarlig. Men de har holdt fast ved at det var galt å beholde dem ved Y spesialskole hele resten av skoletiden - de burde ha vært overført til normalskole med opplegg for støtteundervisning fra høsten 1974. Lagmannsretten er imidlertid i likhet med byretten kommet til at det ikke er sannsynliggjort at dette ville ha vært en bedre løsning, og at det i hvert fall ikke representerer noen ansvarsbetingende uaktsomhet å vurdere de foreliggende alternative løsningene slik det ble gjort.

Byrettens dom må etter dette stadfestes også i forhold til staten, hva realitetsspørsmålet angår. Spørsmålet om saksomkostninger kommer lagmannsretten tilbake til.

III. Når det ikker er noe ansvarsgrunnlag i forhold til staten, er det desto klarere at det heller ikke kan være det i forhold til Kristiansand kommune. Forarbeidene til endringene i grunnskoleloven av 13. juni 1975 gir på en mer direkte måte enn spesialskoleloven uttrykk for at også elevenes sosiale situasjon og omsorgshensyn er relevante momenter ved vurderingen av skoletilbud. Det vises forsåvidt til Ot.prp. nr. 64 (1973-74) 10 sp. 2, hvor departementet sier rett ut at "Det er eleven sin situasjon, sett i heile sin samanheng, som må vere avgjerande for om og i kva form spesialundervisning skal gjevast." Det er fra de ankende parters side ikke anført noe som spesielt skulle tilsi plikt til tilbakeføring i tidsrommet etter 1. august 1977 - ut over det som etter deres mening burde ha ledet til tilbakeføring i tiden forut. Lagmannsretten har oppfattet de ankende parter slik at kravet mot Kristiansand kommune forsåvidt forutsetter at det er ansvarsgrunnlag i forhold til staten, og at det ikke knytter seg til noe selvstendig grunnlag spesielt for tidsrommet etter 1. august 1977.

Byrettens dom blir således å stadfeste i sin helhet hva realitetsspørsmålet angår.

Saksomkostningene:

Anken har vært forgjeves, og omkostningsspørsmålet reguleres for ankesakens vedkommende av tvistemålsloven §180 første ledd og for byrettssakens vedkommende av §174 første ledd.

I forhold til Vennesla kommune er det reist søksmål om et erstatningskrav som etter lagmannsrettens mening utvilsomt var foreldet. Foreldelsesinnsigelse ble gjort gjeldende i prosesskrift av 10. juni 1992 fra advokat Bryge - altså før stevning mot Vennesla kommune ble tatt ut. Lagmannsretten kan ikke se noe grunnlag for å frita de ankende parter fra omkostningsansvaret i forhold til Vennesla kommune. Følgelig stadfestes byrettens dom også på dette punkt, og de ankende parter dømmes til å erstatte Vennesla kommune saksomkostningene for lagmannsretten. Overensstemmende med oppgave fra advokat Bryge fastsettes omkostningsbeløpet til kr 50.330,50, hvorav kr 49.500,- er advokatsalær og kr 830,50 godtgjørelse til vitnet Arne Bjørge.

I forhold til staten og Kristiansand kommune er saken i begge rettsinstanser avgjort på det grunnlag at det ikke er utvist noe ansvarsbetingende uaktsomt forhold. Om dette har de rettsoppnevnte sakkyndige en annen vurdering. Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at spørsmålet rettslig sett ikke kan sies å ha vært tvilsomt, og at det ikke i lovens forstand kan sies å ha vært fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Lagmannsretten er på denne bakgrunn blitt stående ved stadfestelse av byrettens dom i sin helhet også hva angår saksomkostningene, og at de ankende parter må dømmes til å erstatte også statens og Kristiansand kommunes omkostninger i ankesaken. Advokat Falch har oppgitt statens omkostninger til kr 43.000,-, og advokat Olsen har oppgitt Kristiansand kommunes omkostninger til kr 42.000,-; for begges vedkommende er det hele advokatsalær. Omkostningsoppgavene legges til grunn.

Det er de ankende parter som har begjært oppnevnt sakkyndige, slik at omkostningene til disse dekkes av bevillingen til fri sakførsel.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidum

a) til Vennesla kommune kr 50.330,50 - femtitusentrehundreogtretti 50/100,

b) til staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet kr 43.000,- - førtitretusen, og

c) til Kristiansand kommune v/ordføreren kr 42.000,- - førtitotusen, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.