LA-1994-644
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-09 |
| Publisert: | LA-1994-00644 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 94-332 - Agder lagmannsrett LA-1994-00644 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum). Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Johan Henrik Frøstrup). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer John Årseth, formann 2. Kst. lagdommer Jan Villum 3. Eks.ord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, §8, Militærnekterloven (1965) |
Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt A fyller vilkårene for å kunne fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1. Han møtte til sesjon 8. januar 1990 og i den spørreblanketten han da fikk utlevert, om bl.a. ønsker om tjeneste, krysset han av primært for militærpolititjeneste. Han ble innkalt til førstegangstjeneste i juni 1991, men søkte og fikk utsettelse på grunn av skolegang. Etter ny innkalling møtte han til førstegangstjeneste ved LVA bataljonen i Bardufoss 6. januar 1992, men ble dimittert etter to dager på grunn av søknad om fritak for militærtjeneste og overgang til avtjening av sivilarbeidstjeneste. Justisdepartementet fant at det ikke var grunnlag for å innvilge søknaden og sak ble reist mot ham ved stevning 24. februar 1994. Skien og Porsgrunn byrett avsa 22. juni 1994 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, fnr. - - - for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede."
Byretten fant at A verken oppfylte lovens vilkår for så vidt angår overbevisningens innhold eller kravet til overbevisningens fasthet og styrke. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domsgrunnene.
A har anket dommen til Agder lagmannsrett og anken er angitt å gjelde byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Staten v/Justisdepartementet har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Skien 4. januar 1995. Den ankende part møtte, sammen med sin oppnevnte prosessfullmektig advokat Bjørn Nærum, og forklarte seg. For Staten møtte prosessfullmektigen advokat Johan Henrik Frøstrup. Ingen vitner ble avhørt. Saken står stort sett i samme stilling som for byretten.
Den ankende part v/advokat Nærum har i hovedtrekk anført:
Vilkåret for fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner fremgår av militærnekterloven §1. For å kunne fritas må den vernepliktige ha en overbevisning av et visst innhold, nemlig at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, og det må være tale om en sterk og alvorlig overbevisning. Disse to kravene til overbevisningen må vurderes som en helhet.
A har en fast og alvorlig overbevisning om at det er umulig for ham å utføre militærtjeneste som innebærer plikt til å ta liv. Såvel lovens krav til innholdet i hans overbevisning som til alvoret i den, er oppfylt. Den bærende tanke i hans forklaringer er at han ut fra sin samvittighet må nekte all bruk og opplæring i bruk av våpen. Det avgjørende er ikke grunnlaget for denne overbevisningen, men det faktum at han ikke kan gjøre militærtjeneste med våpenbruk uten å komme i en dyp og alvorlig samvittighetskonflikt. Det er hans oppfatning i dag som skal være avgjørende. Prinsipielt er det uten betydning hva han har ment tidligere. Han hadde ikke bestemt seg da han møtte opp til førstegangstjeneste. Senere har det skjedd en naturlig utvikling og modningsprosess i hans overbevisning, slik at han i dag er kompromissløs mot enhver form for militærtjeneste for egen del. Han vil til og med i nødvergesituasjoner ikke kunne bruke våpen til forsvar av seg eller sine nærmeste.
Det er As helhetssyn som skal være avgjørende ved vurderingen, og hans helhetssyn er meget tydelig, nemlig total nekting av å bære våpen i enhver situasjon. Inadekvate momenter som kan ha kommet til uttrykk hos ham, jfr. et uttalt ønske om å komme nærmere hjemmet, diskvalifiserer ikke.
Det er staten som har bevisbyrden, og denne bevisbyrden er den samme som i straffesaker, jfr. Rt-1982-685 (686, og NOU 1979:51 45.
A er i dag i mot at Norge har et militært forsvar, og er i mot at andre gjør militærtjeneste. Han har derfor også forsøkt å overtale andre til å nekte slik tjeneste. Det er tvilsomt om det er noe krav for fritak etter militærnekterloven §1 at søkeren har en generell pasifistisk oppfatning av forsvaret. Det vises til Rt-1969-1285, særlig 1291, samt NOU 1979:51 43, hvoretter det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste. Det er ikke noe krav at vedkommende også må ta avstand fra at andre gjør militærtjeneste.
Hans forklaring tilfredsstiller fullt ut kravene til overbevisningens innhold. Den glidning i hans oppfatning som har funnet sted er som nevnt resultatet av en naturlig utvikling og modning hos ham selv, uten noen spesiell påvirkning fra personer eller miljøer, eller noe som er tillært med tanke på rettssaken.
Innholdet i hans overbevisning er så reservasjonsløst at det får betydning også for vurderingen av kravet til overbevisningens fasthet og styrke, og ut fra det helhetsinntrykket som skal legges til grunn, er også dette kravet oppfylt. A er ikke interessert i å unndra seg plikter eller oppnå fordeler. Han vil få lenger tjenestetid i siviltjenesten. Også dette sier noe om fastheten i hans overbevisning.
Det er nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for fritakelse for A, født xx.xx.71 for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, er til stede." Ankemotparten v/advokat Frøstrup hevder at byrettens dom er riktig, både i premissene og i konklusjonen. Det som er uttalt i siste setning på 6 i byrettens dom er dog uriktig, eller i beste fall misvisende. Det er avgjørende for innholdskravet at en ikke bare har motvilje for egen militærtjeneste, men også tar avstand fra at andre utfører slik tjeneste.
Staten har bevisbyrden for at kravene til fritak ikke er til stede. Det gjelder de samme bevisbyrderegler som i sivile saker, jfr. Rt-1982-687, St.melding nr. 27 (1988-89) 17, og fremlagt artikkel av advokat Frode Innjord.
Det hevdes primært at kravet til overbevisningens innhold ikke er oppfylt. Det avgjørende ved vurderingen er As syn i dag, slik det er kommet til uttrykk i hans forklaring for retten. Hans motstand mot å gjøre militærtjeneste er knyttet til personlig våpenangst og motforestillinger mot å ta liv. Motforestillinger som nevnt er noe alle mennesker har, men er ikke tilstrekkelig for fritak. Etter hans forklaring godtar han for egen del å delta i sabotasjehandlinger med bruk av vold. Han har ingen prinsipielt forankret holdning til spørsmålet om militærtjeneste, og er derfor også uklar i sin artikulering av innholdet i sin overbevisning. Endringer i standpunkt er ikke diskvalifiserende i seg selv, men indikerer en lite konsekvent og gjennomreflektert holdning.
Under enhver omstendighet oppfyller hans overbevisning ikke lovens krav til fasthet og styrke. Da han møtte til sesjon i januar 1990, søkte han tjeneste i militærpolitiet, ønsket befalsutdanning og innkalling i 1990. Da han ble innkalt til førstegangstjeneste i juni 1991, søkte han om utsettelse på grunn av skolegang. I retten har han forklart at tidspunktet ikke passet fordi han da ønsket å ha ferie. Han har ikke på noen av disse tidspunktene hatt noen alvorlig overbevisning mot militærtjenesten. Dagen etter at han søkte om fritak søkte han om overføring til Gardermoen. Det fremgår av hans første politiforklaring at den egentlige årsaken til søknaden var våpenangst og familiære grunner. Det vises også til at han har hatt et sivilt yrke som dørvakt på et diskotek, noe som forutsetter en viss bruk av lovlig vold, og hans yrkesvalg indikerer ikke noen utpreget pasifistisk holdning. Han har ved to tidligere anledninger, og etter å ha hatt god tid til å vurdere spørsmålet, bekreftet som sin oppfatning at det er nødvendig å ha et militært forsvar. På dette punktet har han ifølge sin forklaring endret oppfatning for ca 6 måneder siden. Dette faller i tid sammen med en samtale han hadde med sin prosessfullmektig om hva som kreves for fritak, og etter byrettens dom. Det er grunn til å være på vakt mot en slik glidning i overbevisning, jfr. Rt-1973-1044. Hans forklaring har vært uklar og delvis til å misforstå. Han har også forklart seg villedende med hensyn til tidspunktet for sin alvorlige overbevisning. Han har vist seg lite interessert i nærliggende konfliktsituasjoner, og har ikke oppfylt kravet om å ha tenkt gjennom sentrale problemstillinger når det gjelder grunnlaget for sin overbevisning, jfr. forannevnte St.melding 18.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 22. juni 94 stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Utgangspunktet er at den militære tjenesteplikten er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsippet som den tvungne verneplikten bygger på, jfr. Grunnloven §109. Militærnekterloven §1 stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne føre til fritak for slik tjeneste. To kumulative vilkår må være oppfylt. Det ene vilkåret går på overbevisningens innhold, som må være slik at vedkommende ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, d.v.s. et konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt. Det andre vilkåret går på alvorskravet. Det må være en overbevisning med slik styrke og fasthet at det å bære våpen mot andre mennesker vil føre til en alvorlig, dyptgripende samvittighetskonflikt for den vernepliktige, jfr. Rt-1979-1544 (1547).
Staten har bevisbyrden for at den overbevisningen som A påberoper seg ikke har det innhold, eller ikke har den karakter og styrke, som loven krever. Det er videre hans overbevisning i dag som er avgjørende, og ikke om hans overbevisning fylte lovens krav på et tidligere stadium av saken. Varierende standpunkter under sakens gang kan imidlertid få betydning ved rettens vurdering av hans påståtte overbevisning.
A har i sin forklaring gitt uttrykk for at han ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Hans forklaring for lagmannsretten er i alt vesentlig den samme som for byretten, men slik at han nå mener at Norge ikke bør ha et militært forsvar, og han er nå også i mot at andre gjør militærtjeneste. Hans standpunkt må antas i hovedsak å være motivert ut fra en personlig motvilje og følelsesmessig forankret reaksjon mot å bli opplært til å drepe, uten en noe mer gjennomtenkt holdning. Han skal bedømmes ut fra sine personlige forutsetninger, også med hensyn til verbale ferdigheter i å gi uttrykk for sitt syn. Når det tas tilbørlig hensyn til dette, blir det likevel rettens inntrykk at det foreligger tvil om innholdet i hans overbevisning tilfredsstiller lovens krav for fritak.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet retten finner at hans overbevisning i hvertfall ikke har slik fasthet og styrke som loven setter som vilkår for fritak. Hans oppfatning synes å bygge på relativt enkle forestillinger, uten at det foreligger en mer reflektert livsanskuelse bak, verken av religiøs, politisk eller annen art. Han har tidligere ikke hatt noe prinsipielt standpunkt mot at landet har et militært forsvar til bruk i en krigssituasjon, og har ikke hatt alvorlige prinsipielle innvendinger mot at andre deltar i forsvaret hvis de for sin egen del har samvittighet til det. Det vises også til at hans standpunkt kom relativt sent frem. Det var først da han møtte til førstegangstjeneste at han fikk betenkeligheter og søkte fritak. Han har ikke i nevneverdig grad drøftet sitt syn med andre, unntatt med sin advokat og da i forbindelse med rettssaken, og har ikke deltatt i organisert virksomhet i tråd med sin holdning eller vært interessert i litteratur om pasifisme o.l. Dette er omstendigheter som ikke underbygger hans syn utover hans forklaring, men tvert om tyder på at det ikke har foreligget en tilstrekkelig alvorlig overbevisning hos ham. Hans standpunkt synes å være i ikke liten grad å ha vært en følelsesmessig forankret reaksjon, jfr. foran. Det kan imidlertid ikke gis fritak for militærtjeneste bare på grunnlag av antatte følelser hos den vernepliktige. De fleste mennesker har i fredstid en generell uvilje og avsky ved tanken på bruk av vold og våpen under militær kommando. Det er ikke fremkommet noe som bekrefter at hans overbevisning i den etterfølgende tid har gjennomgått en slik modning at den nå har slik fasthet og styrke som loven krever for fritak av overbevisningsgrunner.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Den ankende parts utgifter ved behandlingen av saken dekkes av staten, jfr. militærnekterloven §8 første ledd. Ankemotparten har nedlagt påstand om å ilegge den ankende part saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å pålegge ham å erstatte noen del av statens saksomkostninger, jfr. §8 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Dom:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.