LA-1995-368

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-01-02
Publisert:	LA-1995-00368
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Vest-Telemark herredsrett Nr: 95-00013 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00368 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dennis R. Brorstrøm). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen). Hjelpeintervenient: B (Prosessfullmektig: Advokat Morten Sæther).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, Ekstraord. lagdommer Birger Lassen, Herredsrettsdommer Jens KriD Elstad med fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §477, §482, §483, Barnevernloven (1953) §48, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-1, §4-21, §4-4, §4-14, §4-19

A er mor til C, født xx.xx.1992, og D, født xx.xx.1994. A selv er født xx.xx.1959. Foruten C og D har hun en datter som heter E, født i 1982, og som bor sammen med sin far i Z i Østfold. Far til C og D er B, født xx.xx.1953. A og B har vært samboere, men har ikke vært gift med hverandre. B har vært gift og har to barn fra dette ekteskapet. Det ene av disse barna, sønnen F, bodde i en periode sammen med faren, A og C i 1992-93.

A er fra Z, og hun og B bodde der da C ble født i 1992. På forsommeren 1993 flyttet de til - - - Verk i X, som er Bs hjemsted. D er således født der. Bakgrunnen for flyttingen til X i 1993 var at B ønsket å flytte dit, og at A - etter hva hun selv har opplyst - fikk beskjed fra barnevernet i Fredrikstad om at hun ville bli fratatt omsorgen for C hvis hun ble boende alene med ham i Z. Hun valgte da å flytte til X sammen med B.

Barnevernstjenesten i X fikk 22. juni 1993 anmodning fra barnevernstjenesten i Fredrikstad om å igangsette undersøkelse av Cs omsorgssituasjon i X, idet det ble antydet at det kunne være spørsmål om alvorlig omsorgssvikt hos foreldrene. Saken ble overført til et samarbeidsorgan som heter Barnevernsamarbeidet i ...... A og B ble innkalt til flere samtaler, men de møtte ikke og avviste å ha noe med barnevernsmyndighetene å gjøre. I februar 1994 engasjerte barnevernet psykologene Kjetil Kaasin og Inger Toreskås Asheim, som ble gitt i oppdrag å utrede saken. Kaasin og Asheim avga rapport 12. april 1994, hvor de anbefalte at barnevernet overtok omsorgen for C og at gutten ble plassert i fosterhjem. A var på dette tidspunkt gravid med D. 20. april 1994 ble hun innlagt på psykiatrisk avd Eg ved .... Sentralsykehus. Hun var fremdeles innlagt der da barnevernstjenesten 10. mai 1994 fremmet sak for Fylkesnemnda for sosiale saker i .... med krav om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 bokstavene a) og d).

Forhandlinger i Fylkesnemnda ble holdt 1. og 2. juni 1994. A møtte med advokat Dennis Brorstrøm som prosessfullmektig, og B møtte med advokat Morten Sæther. Forhandlingene endte med at saken ble utsatt i 6 måneder, etter enighet mellom partene om dette. Det ble i den forbindelse inngått en avtale, sålydende:

"Etter at bevisførselen var slutt ble partene enige om utsettelse av avgjørelsen i 6 måneder hvoretter saken berammes på ny for samme nemnd 1. desember 1994.

Partene er enig om at den situasjonen C var i før mors innleggelse 20. april 94 kan karakteriseres som en omsorgssviktssituasjon etter lovens §4-12, pkt. a).

I utsettelsesperioden settes inn tilsyn i henhold til barneverntjenesteloven §4-4 annet ledd, siste setning.

Tilsynet utføres av barneverntjenesten i X.

Barneverntjenesten søker familien inn på ...vn. Barnesenter/familieklinikken, TSS. Familien samtykker i å ta imot det behandlingsopplegg nevnte institusjon finner nødvendig og gjennomføre dette.

C skal fortsatt gå i barnehage og ta imot dagmammatilbud.

Dersom det skjer brudd på et av vilkårene nevnt ovenfor, eller at barneverntjenesten vurderer det slik at omsorgssviktsituasjonen har gjenoppstått kan barneverntjenesten begjære saken berammet før utløpet av 6-månedersperioden."

Da saken ble tatt opp igjen i Fylkesnemnda 9. januar 1995, var den utvidet til også å gjelde D, født xx.xx.1994. Til dette møtet forelå det en tilleggsrapport fra Kaasin og Asheim, avgitt 16. november 1994 og med slik konklusjon:

"Erfaringen fra dette halve året understreker at vi har å gjøre med to foreldre med klare personlighetsmessige avvik, slik dette er beskrevet i vår tidligere rapport.

Foreldreparet virker gjensidig destruktivt på hverandre.

Hun vekker sinne og aggressivitet i han, og hans atferd mot henne bidrar til å undergrave hennes helsemessige stabilitet. Det synes som om de begge har hatt best foreldrefunksjon i perioder der de har hatt C alene.

Det er ingen forpliktende innsikt hos paret om at dette er et problem de bør gjøre noe med, og det har ikke vært mulig å få etablert behandlingstiltak i forhold til familieproblemene.

Ut fra dette finner vi å måtte opprettholde de sentrale vurderinger og konklusjoner i rapport av 12. april 94 når det gjelder foreldrefunksjon og tiltak i forhold til barna."

15. januar 1995 inngikk A og B en skriftlig avtale om foreldreansvar og daglig omsorg. Avtalen gikk ut på at de skulle ha felles foreldreansvar og delt daglig omsorg for begge barna - delt daglig omsorg praktisert slik at de skulle ha barna en uke om gangen hver. 24. januar 1995 traff Fylkesnemnda vedtak i saken med slik slutning:

"1. X kommune overtar omsorgen for C, født xx.xx.92, og D, født xx.xx.94, jfr. Barneverntjenesteloven §4-12.

2. Barna plasseres i fosterhjem, jfr. barneverntjenesteloven §4-14.

3. A og B gis rett til samvær med barna hver 3. uke med inntil 4 timers varighet, etter barneverntjenestens nærmere bestemmelse, jfr. Barneverntjenesteloven §4-19. Samværene skal foregå i fosterhjemmet. Det forutsettes rusfrihet."

Begge foreldrene begjærte rettslig overprøving av Fylkesnemndas vedtak - A v/advokat Brorstrøm i skriv av 30. januar 1995 og B v/advokat Sæther i skriv av 1. februar 1995. Begge begjærte også utsatt iverksettelse av vedtaket, jfr. tvistemålsloven §477. Begjæringen om utsatt iverksettelse ble avslått av Vest-Telemark herredsrett 4. februar 1995. Videre ble en begjæring fra A v/advokat Brorstrøm om oppnevnelse av sakkyndige også avslått av herredsretten. Etter kjæremål ble det sistnevnte avslaget stadfestet av Agder lagmannsrett ved kjennelse av 17. februar 1995.

C og D ble plassert i fosterhjem hos en familie i X 13. februar 1995. De bor fortsatt der. Fosterforeldrene har to egnefødte barn - to piker på henholdsvis 6 og 5 år.

Før saken kom opp for herredsretten, flyttet A og B fra hverandre. De har siden bodd i hver sin bolig i - - - Verk, men det er bare ca 100 m avstand mellom boligene. De endret videre avtalen av 15. januar 1995 dithen at A alene skulle ha den daglige omsorgen for begge barna, med vanlig samværsrett for B. Den nye omsorgsavtalen ble meddelt herredsretten under hovedforhandlingen.

Etter muntlig forhandling 27., 28. og 29. mars 1995, avsa Vest-Telemark herredsrett 26. april 1995 dom i saken med slik domsslutning:

"I begge saker:

X kommune v/ordføreren frifinnes."

Herredsrettens dom ble avsagt under dissens. Flertallet besto av de to meddommerne. Mindretallet, sorenskriveren, stemte for å oppheve Fylkesnemndas vedtak, under henvisning til den endrede situasjon som samlivsbruddet og den nye omsorgsavtalen hadde skapt. Etter mindretallets syn måtte barnevernet forsøke iverksatt hjelpetiltak i den nye omsorgssituasjon før det eventuelt kunne være grunnlag for å gripe inn med omsorgsovertakelse.

A v/advokat Brorstrøm har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. X kommune v/advokat Jon Evert Christensen har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet. B v/advokat Sæther har i prosesskrift av 9. juni 1995 erklært hjelpeintervensjon til fordel for A. I nytt prosesskrift av 16. november 1995 har imidlertid B v/advokat Sæther tilkjennegitt at han nå mener det er best for barna å bli boende i fosterhjemmet. Han har fastholdt dette standpunktet under ankeforhandlingen, og har sluttet seg til kommunens påstand om stadfestelse av herredsrettens dom.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Tinghuset i Skien 28., 29. og 30. november 1995. A og B møtte og forklarte seg. For ankemotparten møtte leder for Barnevernsamarbeidet i .... Eirik Olsen og barnevernsleder i X Synnøve Bratland Oldeide. Eirik Olsen forklarte seg. Det ble ellers ført 5 vitner, blant disse psykologene Kjetil Kaasin og Inger Toreskås Asheim som var oppnevnte saksutredere for barnevernet før behandlingen av saken i Fylkesnemnda. Av vitnene var det 2 som forklarte seg også for herredsretten, blant disse psykolog Kaasin. De øvrige vitnene var nye for lagmannsretten.

Før ankeforhandlingen i lagmannsretten har barnevernstjenesten innhentet og fremlagt en oppdatert uttalelse fra psykologene Kaasin og Asheim, avgitt 21. november 1995, med slik konklusjon:

"A viser slik vi ser det ingen forpliktende innsikt i sin svikt som omsorgsperson."

Hennes grunnleggende personlighetsmessige funksjon er uendret og hun har i svært liten grad vært i stand til å dra nytte av ulike behandlings- og støttetiltak. Dette peker i retning av svekket prognose når det gjelder mulighet til positiv endring."

B har under ankeforhandlingen sluttet seg til den vurdering av situasjonen som er gitt i rapporten.

A v/advokat Brorstrøm har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Verken §4-12 bokstav a) eller §4-12 bokstav d) gir grunnlag for omsorgsovertakelse i dette tilfelle. Herredsrettens flertall har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de retningslinjer som er trukket opp i tidligere avgjørelser i Rt-1984-289, Rt-1991-668 og spesielt Rt-1992-1303.

A har for øvrig henholdt seg til de synspunkter og vurderinger som mindretallet har fremholdt i herredsrettens dom, og som hun er enig i. Den endrede familiesituasjonen må være avgjørende for at omsorgsvedtaket ikke kan opprettholdes. Det er riktig at hun har en psykiatrisk grunnlidelse. Men utbruddene av sykdommen har i høy grad vært miljømessig betinget, og faren for nye utbrudd er klart mindre i hennes nåværende livssituasjon. Hun bor nå alene i - - - Verk, men har planer om å flytte tilbake til Z hvor hun har slektninger og venner. Hun håper å kunne flytte dit med barna, men regner med å flytte uavhengig av om hun får omsorgen for dem eller ikke. Hun føler seg nå psykisk sterk og velfungerende, er ikke under noen form for psykiatrisk behandling, og samarbeider godt både med barnevernet i X og med barnas fosterforeldre. Hun er en ærlig og åpen persontype, en kjærlig og omsorgsfull mor, og hun sier fra når hun trenger hjelp. Hun vil eventuelt også akseptere slike kontrolltiltak som anses påkrevd. Det er tale om to helt normale og velutviklede barn.

Saken kunne og burde vært løst ved pålegg om tiltak etter barnevernloven §4-4. Det var Kaasin og Asheim som initierte vedtaket om omsorgsovertakelse, uten at de i mandatet var bedt om å foreta noen vurdering av dette. Kaasin og Asheim ble oppnevnt av barneverntjenesten, uten at foreldrene ble spurt om hvem som burde oppnevnes. Begge har et indirekte behandleransvar, ettersom de er ansatt ved en sykehusavd Eg hvor A har vært innlagt. De kan heller ikke anses å være uavhengige av hverandre, ettersom Kaasin er overordnet Asheim i sykehustjenesten. De har tatt standpunkt uten å ha hatt tilstrekkelig klargjorte premisser for sin vurdering. Det er ingen tvil om at deres svært negative vurdering av As omsorgsevne har vært et viktig og trolig utslagsgivende moment i de avveininger av ulike hensyn som Fylkesnemnda og Vest-Telemark herredsrett har foretatt.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Fylkesnemnda for sosiale saker i ....'s vedtak av 24. januar 95 oppheves."

X kommune v/advokat Christensen har i hovedsak anført:

Det fremgår av dom i Rt-1993-671 på 673 at det i et tilfelle som det foreliggende reelt er spørsmål om en vurdering ut fra kriteriene i barnevernloven §4-21. Etter kommunens mening foreligger ikke betingelsene for opphevelse av omsorgsvedtak etter §4-21, fordi A åpenbart ikke kan gi C og D forsvarlig omsorg. Det var situasjonen da Fylkesnemnda traff sitt vedtak 24. januar og da herredsretten avsa dom 26. april, og dette er også situasjonen pr. idag. Det har aldri vært sykdommen i seg selv, men dens innvirkning på As evne til å fungere som omsorgsperson, som har vært av betydning for barnevernsmyndighetene. Under Fylkesnemndas behandling 2. juni 1994 var det enighet om at C i et angitt tidsrom hadde vært i en omsorgssviktsituasjon. Samlivsbruddet med B i februar har ikke endret vurderingen av omsorgssituasjonen, jfr. vitneforklaringene til psykolog Kaasin og psykolog Asheim. Det var kjent under hovedforhandlingen for herredsretten at A og B skulle skille lag. Også mindretallet i herredsretten har ansett det for utvilsomt at A under sine sykdomsperioder ikke er i stand til å ha omsorgen for barn.

Kommunen vil derimot ikke anføre at barnas tilknytning til fosterforeldrene er blitt så sterk at dette hensynet i seg selv er til hinder for tilbakeføring, jfr. §4-21 første ledd 2. punktum.

Kritikken mot psykologene Kaasin og Asheim og mot måten de ble oppnevnt på, er forfeilet. Deres oppgave var å utrede saken og å gi råd til barnevernet om hva som eventuelt burde foretas. Det er ikke vanlig i slike sammenhenger å spørre foreldrene om hvem de ønsker oppnevnt.

Kommunen har for øvrig vist til prinsippet i barnevernloven §4-1. Det er ikke mors beste, men barnas beste det skal legges avgjørende vekt på. Det er ingen tvil om at den konkrete anvendelsen av dette prinsippet i denne saken må lede til at C og D bør bli hos fosterforeldrene. Hjelpetiltak skal vurderes før det treffes vedtak om omsorgsovertakelse, men det er intet vilkår etter loven at slike tiltak har vært prøvd, jfr. Kjønstad m.fl: Sosial trygghet og rettssikkerhet (1993) s.306.

Det er fra kommunens side for øvrig vist til uttalelser i Pål Børresen: Barnevern og familievern, Kari Ofstad/Randi Skar: Barnevernsloven 112, 114 og 150. NOU 1985:18 170. Ot.prp.nr.44 (1991-92) 43, 54 og 111, Rt-1987-578, Rt-1993-671 og Rt-1995-447.

X kommune har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom stadfestes."

B v/advokat Sæther har vist til kommunens anførsler som dekkende også for hans syn. Barna har det meget bra i fosterhjemmet, og en tilbakeføring til moren vil kunne bli til skade for dem.

B har sluttet seg til X kommunes påstand.

Lagmannsretten skal bemerke:

Spørsmålet i saken er om A kan gi C og D forsvarlig omsorg hvis barna besluttes tilbakeført til henne fra fosterhjemmet i X hvor de nå bor. Formelt er det riktignok spørsmål om overprøving av Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse, og dermed om vilkårene for dette i barnevernloven §4-12. Men i og med at barna forlengst er plassert i fosterhjem blir det reelt spørsmål om tilbakeføring til mor - vurdert ut fra kriteriene i §4-21, på samme måte som om omsorgsvedtaket hadde vært rettskraftig, jfr. bemerkning om dette i Rt-1993-midt på 673. Vilkårene etter §4-21 svarer til §48 annet ledd i barnevernloven av 1953, jfr. Ot.prp.nr.44 (1991-92) 54-55.

Kommunen har ikke anført at §4-21 første ledd 2. punktum får anvendelse i denne saken, og lagmannsretten er enig i at barna antakelig ikke har fått noen slik tilknytning til fosterforeldrene at en tilbakeføring av den grunn vil føre til alvorlige problemer for dem. Spørsmålet om tilbakeføring eller ikke blir da et spørsmål om As omsorgsevne er slik at det ikke medfører noen reell fare for skade om barna tilbakeføres til henne. Det følger av tvistemålsloven §482 at lagmannsretten kan og skal prøve også de rent vurderingsmessige sider av dette spørsmålet. Lagmannsretten legger til grunn at tilbakeføring skal skje hvis A vurderes å kunne gi barna forsvarlig omsorg i forannevnte betydning, men at det på den annen side ikke uten videre skal gis dom for tilbakeføring om lagmannsretten vurderer situasjonen slik at betingelsene for omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-12 ikke ville ha vært oppfylt nå. Om det siste vises til bemerkninger i Rt-1984-80-81 og 297.

Det er på det rene at A i lang tid har hatt psykiske problemer, og at hun i perioder har vært psykotisk. Det fremgår av fremlagte dokumenter i saken at hun allerede som 15-åring var innlagt på Larkollen Ungdomshjem (fra 25. august 1975 til 22. januar 1976), og at hun derfra ble overført til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU). Hun har senere hatt flere innleggelser på psykiatriske sykehus og behandlingsinsitusjoner, senest i forbindelse med at hun gikk gravid med D våren og forsommeren 1994. På denne bakgrunn bør det etter lagmannsrettens mening kreves entydige og relativt sterke holdepunkter for at hennes helsemessige situasjon har stabilisert seg på et bedre nivå, hvis dette skal legges til grunn ved vurderingen av hennes omsorgsevne. I rapporten av 21. november 1995 fra psykologene Kaasin og Asheim er A karakterisert som "en person som primært er preget av gjennomgående ustabilitet", og det er gitt en del eksempler fra den seneste tid til belysning av hva som menes med dette. Det er blant annet vist til at hun mangler evne og/eller vilje til styring av privatøkonomien (ubetalte telefonregninger på ca kr 40.000,- m.m.), at hun synes å ha et lite kritisk forhold til omgang med menn og har hatt en abort nylig, og at hun ifølge egne opplysninger til psykologene har "en lite konstruktiv livsførsel" med mye røyking, relativt hyppig bruk av alkohol og omsnudd døgnrytme. Dette er momenter som lagmannsretten mener går nokså direkte på omsorgsevnen. A har i hovedsak ikke benektet de faktiske opplysningene som psykologenes vurdering bygger på, men hun har til dels gitt supplerende forklaringer som hun mener avkrefter eller i hvert fall svekker de konklusjoner psykologene har trukket. Således mener hun at telefonregningene på tilsammen ca kr 40000,- må skyldes feilregistrering av samtaler, og at hun eventuelt bare skylder et vesentlig mindre beløp for dette. Om drapstrusler fremsatt mot en kvinnelig nabo i - - - Verk ganske nylig har hun forklart at hun ble kjent med at B hadde et forhold til vedkommende, og at drapstruslene ikke var alvorlig ment.

Det er etter lagmannsrettens mening åpenbart at A mangler omsorgsevne i den forstand at hun alene ikke vil være i stand til å ta hånd om to små barn på 3 og 1 år på forsvarlig måte. Manglene knytter seg til As livsstil, personegenskaper og helsetilstand slik disse forhold er blitt fremstillet for lagmannsretten, og de kan således ikke anses avbøtet ved at hun og B nå har flyttet fra hverandre og bor hver for seg. Det er derfor, som fremholdt av herredsrettens flertall, en fortsatt aktuell fare for omsorgssvikt hvis C og D tilbakeføres til hennes omsorg nå. Spørsmålet er om manglene ved mors omsorgsevne kan avbøtes med det som i Ofstad/Skar 114 er kalt "mindre inngripende tiltak" etter lovens §4-4, og om utsiktene til å lykkes med dette er såvidt store at det bør prøves. Dette spørsmålet står etter lagmannsrettens mening i en annen stilling nå enn før barna ble plassert i fosterhjem. Det er noe annet å forsøke hjelpetiltak før omsorgsovertakelse iverksettes, slik herredsrettens mindretall mente burde gjøres, enn å tilbakeføre barna fra fosterhjemsforeldre for å forsøke med hjelpetiltak hos mor. Følgene av at hjelpetiltak eventuelt viser seg å bli mislykkede, kan bli vesentlig mer negative for barna i det siste tilfellet enn i det første - særlig når mor slik som i denne saken vil flytte med barna til et nytt sted. Det er på det rene, og for øvrig også uomtvistet mellom partene i saken, at det er situasjonen slik den er nå - med barna plassert i fosterhjem, med foreldrene bosatt atskilt og med en mor som planlegger flytting til Z - retten skal legge til grunn for avgjørelsen.

Lagmannsretten har gått gjennom foreliggende rettspraksis på området, både de avgjørelser partene har fremlagt og vist til og en del andre. Noen sak med helt ut sammenlignbar problemstilling har retten ikke funnet. Den saken som kanskje ligger nærmest å sammenligne med, er den som er omhandlet i Rt-1987-805, hvor Høyesterett opprettholdt et omsorgsvedtak for en pike på 4 år som hadde vært i fosterhjem i ca 8 måneder. Piken ble imidlertid ansett som betydelig kontaktskadet, og derfor et barn som krevde ekstra omsorg. I den foreliggende sak må retten legge til grunn at det er tale om to helt normale og uskadde barn. På andre punkter i saksforholdet kan det imidlertid synes som om kravet om tilbakeføring måtte stå sterkere i saken fra 1987 enn i nærværende sak. En samlet vurdering av den rettspraksis som er gjennomgått, sammenholdt med saksforholdet i nærværende sak slik det etter bevisførselen fremstår, trekker etter lagmannsrettens mening forholdsvis klart i retning av at det ikke er grunnlag for tilbakeføring i denne saken. Lagmannsretten kommer etter dette til at betingelsene for tilbakeføring av C og D ikke foreligger, selv når det forutsettes satt inn slike hjelpetiltak som omhandlet i §4-4 og selv når det tas hensyn til den verdi det generelt har at barn er hos sine biologiske foreldre ("det biologiske prinsipp"), jfr. bemerkning om dette i Ot.prp.nr.44 (1991-92) 55 og dom i Rt-1984-289. Det er i denne saken ikke spørsmål om forholdsvis kortsiktige problemer ved en eventuell tilbakeføring, slik det ble bedømt å være i saken omhandlet i Rt-1984-289. Det måtte i vår sak i tilfelle etableres en tilsynsordning, i kombinasjon med tilbud om økonomisk og annen bistand til A, og behovet både for tilsyn og bistand ville måtte forutsettes å bli varig. Selv med et slikt hjelpeopplegg må risikoen for inntreden av situasjoner med omsorgssvikt etter lagmannsrettens vurdering anses som ganske stor. I og med at A som nevnt planlegger flytting til Z, er det usikkert om barna vil kunne tilbakeføres til sitt nåværende fosterhjem i X hvis det skulle vise seg at A, selv med støttetiltak som nevnt, ikke makter å gi dem en forsvarlig omsorg.

Det bemerkes at fosterforeldrene til barna ikke er ført som vitner i ankesaken. Lagmannsretten har følgelig ikke kunnet danne seg noe personlig inntrykk av dem. Men det er bare fremkommet positive opplysninger om fosterforeldrene som personer og om de forhold C og D lever under i fosterforeldrenes hjem. Også A har omtalt dem på en anerkjennende måte.

Lagmannsretten vil avslutningsvis gi uttrykk for at det ikke kan ses å ha vært noe irregulært verken ved måten psykologene Kaasin og Asheim ble oppnevnt på av barnevernstjenesten, ved det mandat de ble gitt eller ved det arbeidet de utførte. Gjennomgangen av rettspraksis i barnevernsaker synes å vise at det har vært forholdt på noenlunde tilsvarende måte i andre saker. Når Kaasin og Asheim etter å ha avsluttet sine undersøkelser vurderte situasjonen slik at omsorgsovertakelse i denne saken var påkrevd av hensyn til C, måtte de etter lagmannsrettens mening ha rett og (moralsk/yrkesetisk) plikt til å gi uttrykk for dette overfor oppdragsgiveren, uavhengig av om akkurat dette var nevnt spesielt i mandatet. Det fremstår for øvrig for lagmannsretten som lite sannsynlig at denne saken hadde utviklet seg på en vesentlig annerledes måte om barnevernet hadde oppnevnt to andre psykologer enn Kaasin og Asheim, jfr. erkjennelsen fra A og B for Fylkesnemnda om at C var i en omsorgssviktsituasjon omkring det tidsrommet da Kaasin og Asheim foretok sine undersøkelser.

Noe omkostningsspørsmål foreligger ikke til avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §483.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.