LA-1995-621
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-03 |
| Publisert: | LA-1995-00621 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 94-00971 - Agder lagmannsrett LA-1995-00621 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00063 K. |
| Parter: | Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Brun). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Christian Thrane Asserson) |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Veitrafikkloven (1965), Tvistemålsloven (1915) §180, §4 |
Natt til onsdag 17. oktober 1990 ca kl. 0300 kom A, født xx.xx.1971, alvorlig til skade ved en bilulykke, da bilen hun var passasjer i, kjørte ut av veien og støtte mot en bergknaus, etter å ha vært kastet rundt på taket. Bilens fører, B, og A ble kastet ut av bilen før den stanset. B ble funnet død ca 11 meter foran bilen. A lå bevisstløs like bak bilen.
Det ble foretatt rettsmedisinsk undersøkelse av liket av B 18. oktober 1990, hvor det ved kjemisk undersøkelse ble påvist 1,3 promille alkohol i blodet og 1,8 promille alkohol i urinen. Ifølge rapporten tilsvarer dette "vanligvis en moderat alkoholpåvirkning ved dødens inntreden". Det ble ved hurtigalkoholtest påvist en promille på 1,1 i perifert blod. 17. oktober 1990 ble det ved blodprøve tatt av A påvist en promille på 0,66 i blodet etter fradrag av sikkerhetsmargin.
Personbilen, som A var passasjer i, var forsikret i Uni Storebrand Skadeforsikring AS. Selskapet nektet å utbetale erstatning til A under henvisning til bilansvarsloven §7 tredje ledd. 30. juni 1994 stevnet A ved advokat Christian Thrane Asserson Uni Storebrand inn for Kristiansand byrett. Selskapet tok til gjenmæle ved advokat Lars Brun. Søksmålet var begrenset til spørsmålet om ansvar. Hovedforhandling ble holdt 14. og 15. februar 1995, og 13. mars 1995 avsa Kristiansand byrett dom med slik slutning:
"1. A har krav på erstatning fra Uni Storebrand Skadeforsikring A/S etter trafikkulykken 17. oktober 1990, dog slik at erstatningen nedsettes med 30 - tretti -prosent i medhold av bilansvarsloven §7 første ledd.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens dom.
På vegne av Uni Storebrand påanket advokat Lars Brun byrettens dom til Agder lagmannsrett 15. mai 1995 med påstand om frifinnelse.
Anketilsvar og aksessorisk motanke ble på vegne av A inngitt av advokat Christian Thrane Asserson 12. juni 1995 med påstand om at A har krav på full erstatning fra Uni Storebrand.
Advokat Lars Brun innga tilsvar i motanken 8. august 1995 og har lagt ned samme påstand i motanken som i hovedanken.
Ankeforhandling ble holdt på Hovden Høyfjellshotell 7. og 8. mai 1996. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Uni Storebrand møtte ved sin prosessfullmektig advokat Lars Brun. Det ble avhørt åtte vitner, hvorav et vitne var nytt for lagmannsretten. Det ble foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Saken står for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten.
Uni Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og det vises for så vidt til byrettens dom. For lagmannsretten har selskapet dessuten gjort gjeldende:
Prinsipalt hevder Uni Storebrand at byrettens dom bygger på uriktig bevisbedømmelse og uriktig anvendelse av bilansvarsloven §7 tredje ledd litra b, når den har kommet til at A ikke visste eller måtte vite at B var alkoholpåvirket i lovens forstand.
Hva angår bevisbedømmelsen, er det uforståelig at byretten på grunnlag av vitneforklaringene, slik de er gjengitt i byrettens dom, har kommet til at A ikke visste eller måtte vite at B var påvirket av alkohol, da hun satte seg inn i bilen. Dette gjelder særlig vitneforklaringene til C og D. Byretten har ensidig lagt vekt på de vitner som kunne så den minste tvil, om hun visste eller burde vite at B var beruset. Den har sett bort fra Es og Fs forklaringer. Man kan i denne saken ikke legge stor vekt på politiforklaringene, fordi disse først og fremst hadde som formål å avklare hvem som hadde vært sjåfør.
Hva angår rettsanvendelsen har byretten lagt for lav aktsomhetsnorm til grunn. Spørsmålet er om man, da A satte seg inn i bilen og ble med på kjøreturen, hadde for seg en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig, jfr. Rt-1978-325. Man må spørre seg hvordan en normal og edru person, som kommer inn på hotellet og oppholder seg der hele kvelden, vil bedømme B, der han satt i baren med ølslanter foran seg. A, som selv hadde en promille på 0,66, skal i denne sammenheng vurderes som om hun var edru. Byretten tar derfor feil, når den har lagt vekt på at hun selv hadde drukket. Det er mange indikasjoner på at A helt klart må ha oppfattet at B var beruset. Det viktigste er at de to satt ved samme bord i baren. Men også det forhold at B i det hele tatt oppholdt seg i baren lenge etter midnatt i selskap med mange ungdommer, og hvor det ble drukket alkohol, gjør en mulig uvitenhet helt uforståelig. A måtte da ut fra bevisbedømmelsen være den eneste som ikke måtte vite at B var påvirket.
Uni Storebrand har videre gjort gjeldende at det foreligger årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden. Det er ikke noe som tyder på at det var feil eller mangler ved bilen, og det er heller ikke sannsynliggjort at det foreligger andre årsaker. Det er da en generell presumsjon for at promillen er årsak til skaden. Det vises til RG-1993-263.
Uni Storebrand har også gjort gjeldende at det ikke foreligger slike "særlige grunner", som kan medføre at A kan ha krav på erstatning, selv om hun visste eller måtte vite at B var påvirket av alkohol. Det er ikke uenighet om at A er påført en alvorlig skade, men dette er en etterfølgende omstendighet, som ikke er en særlig grunn i lovens forstand. Særlige grunner refererer seg kun til omstendigheter, som forelå ved kjøringens begynnelse. Det vises til Rt-1978-321, Rt-1986-543 og Rt-1994-1401. Denne siste sak er tilnærmet identisk med nærværende sak, hvor situasjonen ligger innen for kjerneområdet av bestemmelsen. Da vil hun ikke ha krav på erstatning.
Subsidiært har Uni Storebrand gjort gjeldende at A under alle omstendigheter ved uaktsomhet har medvirket til skaden, og at erstatningen derfor må settes ned, jfr. bilansvarsloven §7 første ledd. Det vises til byrettens dom, som er riktig på dette punkt.
Uni Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett."
A har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og det vises for så vidt til byrettens dom. For lagmannsretten har hun for øvrig gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig, når den konkluderer med at A ikke måtte vite at B var påvirket i lovens forstand, da hun satte seg inn i bilen og ble med på kjøreturen. Utgangspunktet er at Uni Storebrand plikter å betale full erstatning til A, jfr. bilansvarsloven §4. Lovens §7 er et unntak fra hovedregelen, og den som vil hevde at unntaksbestemmelsen får anvendelse, har bevisbyrden for det. Det vises til Nils Nygaard, Bilansvar, side 137-38.
Den ankende part har ikke oppfylt bevisbyrden. Selskapet har, ved vurderingen av om A visste eller måtte vite at B var påvirket, tatt utgangspunkt i at praktisk talt samtlige gjester som var på hotellet den kvelden drakk alkohol, og at dette også gjaldt B. Dette er galt utgangspunkt, når man skal vurdere en slik sak. For Bs vedkommende forelå det de spesielle omstendigheter at han bodde på hotellet og hadde bodd der i 9 måneder. Han arbeidet på et bygg i nærheten. Hotellet var altså hans hjem, og på kvelden var det ikke andre steder å oppholde seg enn i hotellets oppholdsrom.
Det er flere omstendigheter som taler for, at A ikke visste eller måtte vite at B var beruset i lovens forstand. A ankom hotellet etter midnatt. Hun traff da B, idet han var på vei til å legge seg. Det var ikke mulig for henne å vite, om han hadde drukket tidligere på kvelden. B var moderat påvirket, og han tålte alkohol svært godt, slik at det ikke var mulig for henne å se at han var påvirket. Blodprøvene, som ble tatt av liket av B, tyder på at han var for nedadgående rus. Det er derfor sannsynlig at han ikke hadde drukket i tiden rett før han kjørte.
A har gjort gjeldende at man, når man blir tilbudt en biltur, må kunne gå ut fra at sjåføren er edru. Det er dessuten helt utenkelig at hun ville ha kjørt med ham, hvis hun visste at han var påvirket. Da ville hun ha gått til sin leilighet, som bare ligger noen hundre meter fra hotellet.
Byrettens dom er fult ut i samsvar med Flødommen og Finstaddommen, Rt-1978-321 og Rt-1978-432. Finstaddommen er svært lik nærværende sak. Her er det heller ikke mulig med sikkerhet å fastslå som uforståelig at hun ikke inså at han var påvirket.
A har subsidiært gjort gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen hos B og bilulykken. Man må finne det sannsynlig at alkoholen er årsak til hele skaden, jfr. Nils Nygaard side 215-16. Det kan like gjerne skyldes at han var trett, eller det kan ha vært ytre forhold som ikke er kjent, som har forårsaket skaden. Uni Storebrand har ikke godtgjort at alkoholpåvirkningen var årsak til hele skaden.
Atter subsidiært har A gjort gjeldende at hun har krav på erstatning, fordi det foreligger "særlige grunner". Det er etter den utvikling som har funnet sted i Høyesteretts praksis klart at etterfølgende omstendigheter kan tillegges vekt ved den helhetsvurdering som skal foretas. I nærværende sak befinner vi oss utenfor kjerneområdet for bestemmelsen, i motsetning til det som var tilfellet i de høyesterettsdommene som er påberopt av Uni Storebrand. Det bestrides ikke at de to har sittet sammen i baren en stund før de kjørte, men det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at de drakk alkohol, mens de satt der.
I motanken har A gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å redusere hennes erstatning i medhold av bilansvarsloven §7 første ledd. Byretten tar derfor feil, når den har redusert erstatningen med 30%. Det var ikke synlige tegn på at B var beruset, og han skulle på jobb dagen etter. Det har dessuten formodningen mot seg at hun skulle kjøre med ham, dersom hun hadde mistanke om at han var påvirket.
A har lagt ned slik påstand:
"1. A har krav på full erstatning fra UNI Storebrand Skadeforsikring AS etter trafikkulykken 17. oktober 1990.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
Sakens hovedspørsmål er, om A er avskåret fra å få erstatning på grunn av regelen i bilansvarsloven §7 tredje ledd litra b. Loven krever ikke positiv kunnskap. Det er tilstrekkelig at A "måtte vite" at B var påvirket, da hun satte seg inn i bilen og ble med på kjøreturen. Høyesterett har i Rt-1978-325 lagt til grunn at uttrykket "måtte vite" må forstås slik, at man har for seg en situasjon som ut fra en "normal bedømmelse gjorde en mulig uvitenhet uforståelig".
Lagmannsretten har under anvendelsen av denne norm på As forhold ikke funnet grunnlag for å fravike byrettens bevisbedømmelse. B omkom i ulykken, og A har hukommelsestap for alt som hendte ulykkesnatten. Lagmannsretten må derfor i likhet med byretten blant annet bygge på vitneutsagn fra de personer, som var til stede på hotellet ulykkesnatten. Lagmannsretten har mottatt forklaringer fra de samme personer, og i tillegg ble det foretatt åstedsbefaring i hotellets bar og peisestue. Tre vitner forklarte seg i forbindelse med befaringen. Forklaringene som er gitt til politiet, senere for byretten og nå for lagmannsretten er ikke på alle punkter sammenfallende, noe som kan forklares med det lange tidsrom som har gått etter ulykken. D forklarte at det var vanskelig å huske tilbake i tid. Han bekreftet imidlertid forklaringen han ga for byretten. C og E ga også uttrykk for at de husket bedre tidligere. De bekreftet begge forklaringene de hadde gitt til politiet.
Lagmannsretten mottok også forklaring fra Hroar Frydenlund, som ikke hadde forklart seg for byretten. Han var ansatt i Uni Storebrand, da han, etter at det hadde oppstått tvist i saken, foretok avhør av C og D (tidligere ....). C hadde til ham forklart, at både A og B hadde drukket, mens de satt ved bordet. Hun gikk ut fra, at de som satt der var beruset, fordi de drakk alle sammen. D hadde forklart at han hadde sett at B drakk øl og tequila. Han mente at B var beruset.
Lagmannsretten har i likhet med byretten kommet til at A ikke visste og heller ikke "måtte vite" at B var påvirket av alkohol i vegtrafikkloven forstand. Det vises til byrettens begrunnelse, som er dekkende for lagmannsrettens vurdering. Det tilføyes at forklaringen som lagmannsretten har mottatt fra Hroar Frydenlund om Cs og Ds forklaringer til ham ikke endrer på dette. Disse forklaringer er gitt til en representant for den ene parten, etter at tvist hadde oppstått, og kan være farvet av dette forhold. Under alle omstendigheter går det av disse forklaringer ikke frem, hva B eventuelt hadde drukket, hvor meget og eventuelt til hvilket tidspunkt. Det er dessuten ikke fremkommet noe som sannsynliggjør, at A har sett at B drakk alkohol den kvelden.
Lagmannsretten har også lagt vekt på at B ikke hadde høyere alkoholkonsentrasjon i blodet enn 1,3 promille, og i perifert blod 1,1 promille. Denne alkoholkonsentrasjon har neppe gitt seg utslag i noen synlig påvirkning. Det er derfor ikke uforståelig at A, som ikke kjente B godt, ikke registrerte at han var påvirket.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at bilansvarsloven §7 tredje ledd litra b ikke kan komme til anvendelse på dette grunnlag.
Imidlertid har lagmannsretten som byretten kommet til at A ved sin egen uaktsomhet har medvirket til skaden, og at erstatningen derfor bør settes ned i medhold av bilansvarsloven §7 første ledd. Lagmannsretten er enig med byretten i at hun må legges "mer enn lite til last", og at det bør skje en reduksjon av erstatningen med 30%. Lagmannsretten viser til byrettens begrunnelse, som er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Hovedanken har ikke ført frem, og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte ankemotparten hennes saksomkostninger i forbindelse med denne. Advokat Christian Thrane Asserson har lagt frem omkostningsoppgave på ialt kr 66001,- hvorav salær utgjør kr 55000,-. Advokat Asserson har opplyst at salær i hovedanken utgjør kr 49000,- og i motanken kr 6000,-. Utgiftene belastes i sin helhet hovedanken. Advokat Brun har på vegne av Uni Storebrand AS protestert på størrelsen av salærkravet, idet det synes urimelig høyt i forhold til det saken må ha krevet av forberedelse. Lagmannsretten er ikke enig i dette og finner at erstatningen bør fastsettes i samsvar med oppgaven.
Motanken har heller ikke ført frem, men lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, idet motanken antas ikke å ha medført økte omkostninger for hovedankeparten. Det er i det vesentlige de samme omstendigheter og samme skjønnsmessige tema som ligger til grunn for begge anker.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I begge anker: Byrettens dom stadfestes.
I hovedanken: Uni Storebrand Skadeforsikring AS plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til A kr 60001,- - kronersekstitusenogen - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.
I motanken: Saksomkostninger tilkjennes ikke.