LA-1995-948

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-05-21
Publisert:	LA-1995-00948
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kragerø herredsrett Nr: 95-00042 - Agder lagmannsrett LA-1995-00948 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00544K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens S. Røegh) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann Ekstraord. lagdommer Birger Lassen Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, §33

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av samboeravtale samt økonomisk oppgjør etter avsluttet samboerforhold. Sakens bakgrunn er i korthet følgende:

B, født xx.xx.1947, og A, født xx.xx.1942, har vært samboere i et tidsrom på 13 - 15 år. Partene er uenige om når samboerforholdet startet, og når det ble avsluttet.

Da samboerforholdet startet i 1979 eller 1980, flyttet A inn i Bs fullt møblerte enebolig beliggende i .... i Z. Hun hadde overtatt boligen i 1978 i forbindelse med at hennes ekteskap med C ble oppløst.

Partene har et fellesbarn, D, som er født xx.xx.1984. B har dessuten fire barn fra sitt ekteskap med C. A har også fire særkullsbarn.

Da samboerforholdet startet, drev A firmaet X i Z. Firmaet gikk konkurs i 1983. Han gikk fra 1983 til 1986 på Horten Ingeniørskole, og etter avlagt eksamen arbeidet han 2 år i firmaet Prosessdata A/S i Larvik. Deretter har han vært noe arbeidsledig og mottatt arbeidsledighetstrygd. I tillegg har han arbeidet med forskjellige prosjekter etter avtale med arbeidskontoret.

B var i 1979 hjemmeværende med eneomsorgen for fire barn fra tidligere ekteskap. Hun oppebar enslig forsørgerstønad, barnetrygd for fem barn og barnebidrag for fire barn. Dessuten hadde hun en vaskejobb på sykehuset fire timer pr. dag, fem dager i uken. I tillegg hadde hun leieinntekter, kr 1500,- pr. måned ved utleie av en hybelleilighet i boligen. Hun hadde en samlet gjeld på ca kr 230000,-, som var påheftet boligen og som ble betjent på vanlig måte.

Etter at samboerforholdet startet, begynte B å arbeide i As firma, X, samtidig som hun sa opp vaskejobben. Hun mottok samme ytelser fra trygdekontoret som tidligere frem til partenes fellesbarn ble født i 1984. I en periode fra 1986 til 1989 var hun dagmamma, og fra 1991 har hun hatt inntekt av arbeid ved forskjellige etablissementer og restauranter. Hun driver nå kantinen ved Z ... skole. B har i den tid samboerforholdet har vart tatt seg av husarbeidet i det felles hjem.

I januar 1989 tok partene opp et lån på kr 175.000,- i BN Kreditt. Det ble benyttet til å innfri deres kassekreditter, gjeld til Sørfinans, boliggjeld i Fokus Bank (kr 18947,-), innkjøp av datautstyr, og kr 47000,- ble overført til As konto. Et nytt lån på kr 367480,- ble i 1990 tatt opp i Norgeskreditt. Det ble benyttet til innkjøp av bil og til innfrielse av lånet i BN Kreditt. Partene er solidarisk ansvarlige for lånet, som er sikret med pant i boligen. 30. september 1992 inngikk partene en samboeravtale. Det ble blant annet avtalt at "alle aktiva (enebolig, bil og løsøre) er i sameie mellom oss med en ideell halvdel på hver."

Noen tid etter at avtalen ble inngått, ut på høsten 1993, oppsto det uoverensstemmelser mellom partene, og A flyttet ned i hybelleiligheten. Frem til juni 1994, da han ble bedt om å flytte fra hybelen, spiste han imidlertid på kjøkkenet i boligen, og B vasket også klærne hans. Han flyttet fra hybelleiligheten høsten 1995.

8. februar 1995 stevnet B v/advokat Jan Erik Granmo A innfor Kragerø herredsrett med påstand om at samboeravtalen av 30. september 1992 skulle kjennes uforbindende for henne, og at A skulle dømmes til å tilbakeskjøte til henne sin ideelle andel av omhandlede eiendom, m.v. A tok til gjenmæle v/advokat Jens S. Røegh og påsto seg frifunnet. Hovedforhandling ble holdt 29. august 1995, og 27. september 1995 avsa herredsretten dom med slik slutning:

1. Samboeravtale av 30. september 1992 anses ugyldig.

2. A dømmes til å tilbakeskjøte til B sin ideelle halvpart av eiendommen gnr. 12 bnr. .... 10, Z.

3. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale til B kr 18772,- med tillegg av 12% rente regnet fra 8. februar 1995 til betaling skjer.

4. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale husleie til B med kr 35000,- med tillegg av 12% rente til betaling skjer.

5. A dømmes til å fraflytte eiendommen gnr. 12 bnr. ....

6. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale telefonutgifter til B med kr 6816,- med tillegg av 12% rente til betaling skjer.

7. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dommen å betale strømutgifter til B med kr 5152,- med tillegg av 12% rente fra 8. februar 1995 til betaling skjer.

8. A frifinnes for kravet fra B om å betale kr 65000,- med tillegg av 12% rente fra 1. november 1993 for Mitsubishi Galant LS 41223.

9. A betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen erstatning for saksomkostninger med kroner 33910 - trettitretusennihundreogti- til B.

På vegne av A påanket advokat Jens S. Røgh herredsrettens dom til Agder lagmannsrett 24. oktober 1995 med påstand om frifinnelse.

Anketilsvar ble på vegne av B inngitt av advokat Jan Erik Granmo 13. november 1995 med påstand om stadfestelse av byrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 2. og 3. mai 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

Bortsett fra at A har flyttet ut av hybelleiligheten, står saken for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

A har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er bygget på feil bevisbedømmelse og på uriktig rettsanvendelse.

Partene har vært samboere fra sommeren 1979 til juni 1994, ialt 15 år. Ved starten av samboerforholdet var partene enige om at de skulle ha et formuesfellesskap, som omfattet både aktiva og passiva. Den skriftlige avtalen som ble inngått i 1992 var kun en formalisering av det som allerede var muntlig avtalt, og som partene hadde praktisert i hele samboerperioden. Avtalen fremstår derfor som en bindende avtale, som begge parter har gått inn i med åpne øyne. Herredsretten har tatt feil når den har lagt betydelig vekt på at samboerforholdet opphørte ca 1 - 1 1/2 år etter avtalens datering.

Bakgrunnen for inngåelsen av avtalen om sameie var at A skulle bidra med betydelige midler til fellesskapet, herunder betjening av boliggjeld som B selv ikke klarte å betjene. Da han drev firmaet X, hadde han et årlig privatuttak fra firmaet på kr 100000,-, som gikk til fellesskapet. Etter at firmaet gikk konkurs i 1983, og han begynte på skolen, bidro han med 40% av sitt studielån til fellesskapet. Han mottok også et lån på kr 85000,- fra sin mor og fikk kr 32000,- ved gjenkjøp av livsforsikringer, som alt sammen gikk til fellesskapet. Etter endt utdannelse har han bidradd med sin inntekt. I alt har han i perioden 1984 - 1993 bidradd til fellesskapet med kr 1527257,- med fradrag av skatt kr 333312,-. Hans særkullsbarn har dessuten bidradd med ca kr 50000,-, som refererer seg til mottatt arv og barnepensjon. B har i samme periode bidradd med kr 624712,- med fradrag av skatt.

Under alle omstendigheter har det vært en slik sammenblanding av partenes økonomi at dette danner grunnlag for et sammenblandingssameie. Partene har blandet sammen sine midler til et økonomisk fellesskap. A har bidradd med mer enn det som er medgått til eget underhold. Ved sin innsats har han direkte og indirekte bidradd til ervervet av den faste eiendom. B kan således ikke anses alene å ha bragt denne inn i fellesskapet. Ved sammenblandingssameie kan man ikke lenger skille mellom anskaffelse før og etter inngåelse av samboerforhold. jfr. Helge J. Thue, Samliv og sameie side 121. A har således ervervet medeiendomsrett i løpet av samboerperioden.

Ved vurderingen av om avtalen skal settes til side i medhold av avtaleloven §36, må lagmannsretten foreta en vurdering av om avtalen fremstår som "urimelig". På bakgrunn av hvordan forholdet har vært, foreligger en høyst rimelig avtale. Man kan ikke bare se på den korte tiden fra avtalen ble inngått til forholdet tok slutt. Ved rimelighetsvurderingen er det et moment at A har ydet store bidrag til fellesskapet også utover det som direkte har gått til betjening av boliggjelden.

A har også utført vedlikehold og påkostninger på boligen, som har bidradd til å øke verdien av denne.

A har dessuten anført at det ikke er grunnlag for å sette avtalen til side i medhold av avtaleloven §33. Det er ingen mangler knyttet til tilblivelsen av avtalen. Det er ikke utøvet press eller utvist annen adferd som skulle tilsi dette. Avtalen er bare uttrykk for partenes ønske om en formalisering av det som hele tiden hadde vært avtalt og praktisert.

Herredsretten har feilaktig dømt A til å betale husleie, utgifter til strøm og telefon samt halvparten av renter og avdrag på lån, som B har betalt etter opphør av forholdet. Når boligen er i sameie, skal A ikke betale husleie. Under alle omstendigheter er husleien urimelig høy, idet den er større enn markedsleien. Utgiftene og betjening av lån er begges ansvar frem til forholdet opphørte i juni 1994, jfr. avtalens pkt. 3, hvor det heter at man skal betale etter evne. Det er ikke ført bevis for at bruddet fant sted i oktober 1993, og A hadde på det tidspunkt ikke evne til å betjene gjelden.

Hva angår saksomkostninger for herredsretten, er det feil at A ble dømt til å erstatte Bs kostnader. Det vises til at saken ble dels vunnet dels tapt.

A har lagt ned slik påstand:

1. A frifrinnes.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

B har i det vesentlige anført at herredsrettens dom er riktig såvel i resultatet som i begrunnelsen.

Det er ikke korrekt at det ble inngått avtale om sameie ved inngåelsen av samboerforholdet. Det er imidlertid korrekt at partene har hatt en sammenblandet økonomi. Sammenblandingssameiet går på det som samboerne erverver under samlivet. Derfor er det korrekt at løsøret de har skaffet under samlivet er i sameie.

Hva angår boligen, er det rettslige utgangspunkt at en samboer ikke kan tilegne seg medeiendomsrett i en bolig som den andre hadde fra tidligere. Det vises til Peter Lødrup, Materiell skifterett, 7. utgave 1986 30-31, hvor det kategorisk sies, at man ikke får medeiendomsrett under samboerforholdet. Kirsti Strøm Bull uttaler i Ugift samliv side 36 at det er tvilsomt om man får medeiendomsrett, hvis man betjener gjeld på en eiendom, som den andre har fra før. Synspunktet støttes i Rt-1970-1213 og Rt-1984-497. Helge J. Thue er alene om sitt standpunkt på side 121. Han bygger på Rt-1978-1352. Dommen støtter imidlertid ikke Thues synspunkt, jfr. Bull side 38 og 39.

Når rettstilstanden er slik, er det fullstendig uinteressant hvilken innsats A har gjort. Uansett er Bs innsats likeverdig med hans. Hun har i tillegg til sine inntekter bidradd med husmorinnsats. Hun har alene tatt seg av husarbeidet under hele samboerperioden. Hun bestrider at han alene har betjent boliggjelden.

Verdsettelsen av utført arbeid på boligen er under alle omstendigheter sterkt overdrevet. Dessuten ville dette forhold kun være grunnlag for å reise et vederlagskrav, og det er ikke gjort her.

På det tidspunkt da avtalen ble inngått i 1992, hadde forholdet hanglet en stund. A var antakelig klar over at det blinket et blått lys for ham, og han satte i gang en veritabel utmattelsesmanøvre mot B for å få medeiendomsrett i boligen. Hun kontaktet da advokat Rolf Røegh, som laget et avtaleutkast, hvoretter hun fortsatt skulle eie boligen, mens A skulle være eneeier av bilen og datautstyret. Dette kunne han imidlertid ikke akseptere. Han fikk da utarbeidet et utkast som det fremlagte, men hvor B ikke hadde fortrinnsrett til å overta boligen ved eventuell oppløsning. Hun var helt ute av balanse som følge av press fra A og undertegnet avtalen, etter at klausulen om fortrinnsretten var tatt inn. Avtalen innbar en betydelig gave til A.

Kort tid etter ble samboerforholdet oppløst. Det foreligger derfor bristende forutsetninger, og avtalen må settes til side. Under alle omstendigheter må den settes til side på grunn av utilbørlig påvirkning. Det er vist til avtaleloven §36 og §33.

Samboerforholdet tok slutt i oktober 1993. Da var begge parter innforstått med at det var slutt. Flere forhold underbygger at A også så det slik. Han fikk foretatt en takst på boligen, og han utarbeidet et notat med alternative løsninger i forbindelse med et oppgjør. Det er derfor korrekt når herredsretten har dømt ham til å betale husleie, utgifter til strøm og telefon, samt halvparten av fellesgjelden som B har betjent etter opphør av samboerforholdet.

B har lagt ned slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten tar først stilling til om avtalen som ble inngått 30. september 1992 skal settes til side i medhold av avtaleloven §36, som etter forarbeidene kan anvendes på avtaler mellom ugifte samboere, jfr. NOU 1979:32, side 43.

Skal en avtale kunne settes til side, må dens resultat være urimelig. Sentralt i vurderingen står avtalens innhold. Dessuten skal det tas hensyn til partenes stilling, omstendigheter ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig. Etter forarbeidene skal det ikke være kurant å få satt en avtale til side på grunn av senere inntrådte forhold. Det er bare i de ekstraordinære tilfellene, hvor det på grunn av endrete forhold vil virke urimelig å gjøre den gjeldende, at det er adgang til å sette avtalen helt eller delvis til side.

Lagmannsretten har i likhet med herredsretten kommet til, at avtalen bør settes til side i medhold av avtaleloven §36.

I motsetning til for herredsretten, har A for lagmannsretten gjort gjeldende at den skriftlige avtalen var en formalisering av en muntlig avtale, som ble inngått allerede ved inngåelsen av samboerforholdet, og at den derfor ikke er urimelig.

Lagmannsretten anser det sannsynlig at partene ved begynnelsen av og under samlivet har diskutert ulike sider ved samboerforholdet, og da særlig de økonomiske sidene. Den finner det imidlertid ikke sannsynliggjort, at noen muntlig avtale med det nevnte innhold ble inngått. Det største aktivum, som avtalen omfatter, er boligen som B overtok på felleseieskifte med sin tidligere ektefelle. Det har formodningen mot seg at B skulle overføre halvparten av boligen til A helt i begynnelsen av samboerforholdet. Hun hadde på det tidspunkt sine fire barn boende hos seg. Etter det som kom frem under As partsforklaring, hadde partene heller ikke diskutert et så vesentlig punkt som hvilken verdi boligen på det tidspunkt hadde. Boligen er også under hele samboerforholdets varighet oppført i Bs selvangivelse.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at A heller ikke kan anses å ha blitt medeier i Bs enebolig i løpet av samboerperioden. Utgangspunktet er at etableringen av et samboerforhold ikke medfører noen endring i eiendomsretten til de verdier som samboerne har fra før samboerforholdet ble etablert. Slik lagmannsretten ser det, har A verken ved innsats av økonomisk eller annen art, eller ved at partene har hatt sammenblandet økonomi, opparbeidet seg en medeiendomsrett i boligen, jfr. Rt-1970-1213 og Rt-1984-497. Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten, at As innsats ikke er omfattende nok til å gi ham medeiendomsrett i boligen. Det vises til herredsrettens begrunnelse, som tiltres. Det tilføyes at lagmannsretten legger til grunn at B, da samboerforholdet ble inngått, ikke hadde problemer med å betjene boliggjelden, og at hun ville ha klart å beholde boligen, dersom hun hadde fortsatt å bo alene. Økonomisk innsats som går med til et høyere forbruk, gir ikke grunnlag for erverv av eiendomsrett.

Hvorvidt As innsats er av en slik karakter og et slikt omfang, at den ville gi ham rett til vederlag, behøver lagmannsretten ikke ta stilling til, idet et slikt krav ikke er reist.

Den avtalen som partene inngikk i september 1992, anses etter dette ikke å avspeile den rettslige situasjon vedrørende boligen. Lagmannsretten har i likhet med herredsretten kommet til at avtalen om overdragelse av en ideell halvpart av boligen til A er klart urimelig for B, både med hensyn til avtalens innhold og på grunn av de senere inntrådte forhold. Det vises til herredsrettens begrunnelse som tiltres, idet den er dekkende for lagmannsrettens syn.

Lagmannsretten er også enig med herredsretten i, at hele avtalen må settes til side. Den regulerer for det vesentligste forhold knyttet til boligen, som er det største økonomiske aktivum i samboerforholdet.

A må etter dette tilbakeskjøte til B den ideelle halvpart av eiendommen gnr. 12 bnr. .. i Z.

Etter dette trenger ikke lagmannsretten å ta stilling til om avtalen eventuelt er ugyldig i medhold av avtaleloven §33.

Lagmannsretten legger til grunn at samboerforholdet i realiteten opphørte i oktober 1993, da A flyttet ned i hybelleiligheten i boligens sokkeletasje. B har etter dette tidspunkt alene betalt avdrag på lån, som blant annet ble benyttet til innkjøp av partenes personbil. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at A må tilpliktes å betale halvparten av beløpet, d.v.s. kr 18772,- til B.

B er i herredsretten tilkjent husleie med kr 2500,- pr. måned for As bruk av hybelleiligheten fra 1. juni 1994 til 1. oktober 1995, ialt kr 35000,-. Lagmannsretten er enig med herredsretten, idet den finner at kr 2500,- ikke kan anses som urimelig høy husleie.

Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at A må tilpliktes å betale halvparten av telefonutgiftene frem til han fikk eget abonnement i 1994, kr 6816,-, og at han må betale for strømmen til hybelen med kr 5152,-.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er også enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves, og A pålegges i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å erstatte B s saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Jan Erik Granmo har lagt frem omkostningsoppgave på kr 34000,-, som i sin helhet refererer seg til salær. Oppgaven legges til grunn av lagmannsretten ved omkostningsfastsettelsen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten pålegges A å betale 34000 - trettifiretusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.