LA-1997-1148
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-15 |
| Publisert: | LA-1997-01148 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-01895 - Agder lagmannsrett LA-1997-01148 A - Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet fremmet; HR-1998-00533K . |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Jan Morten Olsen) Ankemotpart: Ole Lunde AS (Prosessfullmektig: Advokat Elin Inderjit Malt) |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen Ekstraord. lagdommer John Årseth med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Ved stevning av 29/11 - 1996 til Kristiansand byrett reiste Ole Lunde AS v/styrets formann John Lunde sak mot staten v/VestAgder fylkesskattekontor med påstand om at Kristiansand overligningsnemnds vedtak nr. 81.277 for inntektsåret 1992 skulle oppheves. Bakgrunnen for saksanlegget var at overligningsnemnda - med 3 mot 2 stemmer - ikke ga Ole Lunde AS - nedenfor benevnt OL - medhold i at selskapet ved ligningen hadde krav på fradrag for tapt fordring, kr 225000,-, på Corneliussen Prosjekt AS - nedenfor benevnt CP - der OL var aksjonær. I OL's ordinære driftsregnskap for 1992 var beløpet fradragsført som tap på fordring. I likhet med ligningsnemnda fant ikke overligningsnemnda at det var slik særlig og nær tilknytning mellom virksomheten i de to aksjeselskapene at OL's tap var lidt i næring.
CP ble stiftet våren 1990 av Petter Corneliussen som eide samtlige aksjer. Selskapet importerte plastbakker fra Tjekkoslovakia for salg. Virksomheten gikk dårlig, slik at selskapet allerede i 1990 var uten likvider. Aksjekapitalen som opprinnelig var kr 100000,-, ble våren 1991 utvidet til kr 198000,- ved at OL og et annet selskap, Mykjåland Elektriske AS, gikk inn med kr 49000,- hver. OL fikk dermed ca 24,7 % av aksjekapitalen. Petter Corneliussen hadde fortsatt aksjemajoriteten. OL hadde én av fem styreplasser.
John Lunde har forklart at han tross det dårlige resultatet mente det lå store inntektsmuligheter i virksomheten til CP. Han var klar over at OL sammen med Mykjåland Elektriske måtte betale de løpende utgifter i CP i en overgangstid, frem til virksomheten fikk tilstrekkelig inntjening. I 1991 og 1992 betalte OL henholdsvis kr 50000,- og kr 225000,-. OL førte mellomregnskap med CP for det som ble betalt. CP ble avviklet i 1992, blant annet fordi leverandøren som følge av manglende salg trakk tilbake forhandlerretten. Fordringen på CP var tapt, og OL krever skattefradrag for tapet.
Den 1/7 - 1997 avsa Kristiansand byrett dom med slik domsslutning:
"1. Kristiansand overligningsnemnds vedtak nr. 61877 for inntektsåret 1992 oppheves.
2. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor tilpliktes å betale kr 38000,- med tillegg for godtgjørelse til oppnevnte meddommere i saksomkostninger til Lunde AS innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Partenes anførsler for byretten fremgår av dens dom.
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor, med advokat Jan Morten Olsen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
Ole Lunde AS, med advokat Elin I. Malt som prosessfullmektig, har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset, Kristiansand, den 24. og 25/3 - 1998. Etter krav fra ankemotparten var lagmannsretten satt med fire meddommere.
John Lunde avga partsforklaring. Det ble ikke ført vitner.
Under ankeforhandlingen frafalt OL anførselen om at selskapet i skattesammenheng må bedømmes som et utviklingsselskap. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har i hovedsak anført:
I 1993 holdt skatterevisjonen bokettersyn hos OL. Det ble da konstatert at OL hadde avskrevet lån til CP som tapt. Vest-Agder fylkesskattekontor fant at de avskrevne fordringene på CP ikke kunne fradragsføres med virkning for den skattemessige inntekten til OL, hvilket ligningsnemnda og overligningsnemnda var enig i.
Det er ikke grunnlag for å oppheve overligningsnemndas vedtak. OL har som aksjonær ikke rett til fradrag for tap av fordring mot CP. Selskapene var atskilte retts- og skattesubjekter med hver sin næringsvirksomhet. Aksjonærene i OL, John og Ånun Lunde personlig, er også egne skattesubjekter. Det rettslige utgangspunkt, som følger av flere høyesterettsdommer, er at tap som rammer en aksjonær - i dette tilfelle OL - på lån som er gitt et annet aksjeselskap - dette tilfelle CP - ikke gir krav på fradrag i aksjonærens egen næringsinntekt, jfr. blant annet uttalelser i Rt-1976-1467, Rt-1986-58 og Rt-1993-396. Det stiller seg ikke anderledes om aksjonæren engasjerer seg i styreverv for selskapet.
Unntak fra denne hovedregelen gjelder dersom aksjene kan sies å være det som i rettspraksis er betegnet som "aksjer i næring". Dersom OL's aksjer i CP er det, vil tapet av fordringen kunne føres til fradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d. Det stilles strenge vilkår for at aksjer skal anses eiet i næring, slik at et aksjeselskap, som i dette tilfelle, kan oppnå fradrag for tap av fordring på et annet aksjeselskap som det har aksjer i. Det kreves en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og aksjonærens egen virksomhet. Slik særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet i CP og virksomheten til OL var det ikke.
I rettspraksis er skattyterens motiv for å ha engasjert seg økonomisk i et annet selskap tillagt stor betydning, jfr. Rt-1986-58. Det fremgår der at man må se hen til om motivet, eller iallfall hovedmotivet, har vært kapitalanbringelse med sikte på avkastning, eller om hovedmotivet har vært å oppnå fordeler av vesentlig betydning for egen virksomhet. I det siste tilfelle kan det være grunnlag for skattefradrag. Høyesterett har imidlertid presisert at vurderingen av hva motivet med aksjeervervet har vært må forankres i hvordan forholdet fremtrer utad, objektivt sett, ikke i antakelser om hvilke subjektive forestillinger den enkelte skattyter, i dette tilfelle OL v/styret, kan ha gjort seg.
Det bestrides at motivet for å kjøpe aksjene var å skaffe fordeler i OL's egen virksomhet. Dersom man i styret gjorde seg tanker i den retningen, hvilket ikke noe objektivt tyder på, har det langt fra vært noe dominerende motiv, slik rettspraksis har krevet for fradragsrett, jfr. Rt-1988-1244. John Lunde har forklart at han så store muligheter til fortjeneste i virksomheten til CP, og regnet med at selskapet ved aktivt salgsarbeide kunne innarbeide seg på markedet. Det må legges til grunn at motivet for aksjekjøpet var at OL som aksjonær skulle få avkastning av virksomheten i CP. Byretten har tatt feil når den har vurdert dette anderledes. I den grad det har vært et tilleggsmotiv, f.eks. inntekt ved utleie av OL's containere, må dette ha vært helt sekundært. OL hadde ikke aksjemajoriteten i CP, og hadde ikke sørget for å få avtale om oppdrag av noen art. Når selskapet ikke fikk sikret det, har det formodningen mot seg at hensikten med engasjementet var å skaffe OL oppdrag.
Det kan ikke legges til grunn at aksjeselskapet OL skulle stille arbeidskraft til disposisjon for CP. I den utstrekning John og Ånun Lunde kan ha forutsatt at de skulle arbeide for selskapet, må det ha vært på personlig basis, eventuelt som deltidsansatte. Det gir ikke fradragsrett for selskapets tap på fordringen i CP. På den tid OL kjøpte aksjene i CP var for øvrig John og Ånun Lunde ansatt i Gartnerhallen. OL hadde ikke avtale om å utføre arbeid mot vederlag for CP, f.ks. av administrativ art, slik det er anført. Denne type arbeide hadde heller ikke vært en del av OL's virksomhet, bortsett fra den administrasjon som naturlig fulgte med eget selskap. Regnskapsførselen i CP var satt bort til en regnskapsfører.
Virksomheten til OL hadde fra mange år tilbake i hovedsak vært omsetning av frukt og grønnsaker, på detalj- og senere grossistbasis. Denne forretningsvirksomheten ble overdratt til Gartnerhallen i 1989. De senere år har virksomheten i det alt vesentlige bestått i å forvalte egen eiendom. Øvrig sporadisk virksomhet så som kjøp av brannbil og import av amerikanske biler har vært perifer. Under enhver omstendighet har den ikke vært av slik art at det får betydning for fradragsspørsmålet.
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har lagt ned slik påstand.
"Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett".
Ole Lunde AS har i hovedsak anført:
OL har drevet en mangeartet virksomhet opp gjennom årene. Det var i tråd med tradisjonen at selskapet engasjerte seg i andre foretak, ulik hovedvirksomheten. Når virksomheten til OL skal vurderes i forhold til CP, må det ses hen til hva den har gått ut på over tid, og ikke bare i 1991 og 1992, slik overligningsnemnda har gjort. OL er nå ikke et rent eiendomsselskap, selv om hovedinntekten kommer derfra. Foruten eiendomsforvaltningen og den tidligere engrosvirksomheten har selskapet blant annet drevet med import og salg, utleie av forskjellig driftsutstyr, så som anleggsmaskiner og containere, og det har stått for administrasjon og hatt regnskapsansvar for andre selskaper. Etter at John og Ånun Lunde sluttet i Gartnerhallen, lå mye av denne virksomheten nede, og et hovedsiktemål med å gå inn i CP var å bygge den opp. OL hadde disponibel anleggskapasitet som passet inn i virksomheten til CP. Det var forutsetningen at CP skulle leie lagerplass, containere og biler for varetransport. I den tiden selskapet var i drift hadde det fått benytte både lager og kjøretøyer, uten at OL tok betalt for det. Da OL gikk inn i CP, håpet man selvsagt at driften der skulle ta seg opp, slik at behovet for å leie lager m.v ble stort, og at det ville bli en varig utleievirksomhet for OL.
OL hadde ikke nok arbeid for sine ansatte etter at grossistvirksomheten var solgt. Det var derfor et sentralt motiv at aksjekjøpet skulle gi mulighet for å bruke ledig arbeidskapasitet i forbindelse med utleie av anleggsmidler, og til administrasjons- og regnskapsoppgaver m.v. Byretten har vurdert rett når den har lagt det til grunn, og tillagt det avgjørende betydning.
Da OL gikk inn med aksjekapital, var CP uten midler. Man regnet med å kunne få selskapet på fote ved å yte lån og i noen grad også arbeidsinnsats, særlig av administrativ art. Det har formodningen mot seg at hovedmotivet for OL var kapitalanbringelse med tanke på utbytte. Aksjeposten var liten og utsiktene til utbytte høyst usikre. Ved vurderingen av motivet er det viktig å ha for øye at det var vanlig at OL kjøpte aksjer for å skaffe seg oppdrag og kunder. Da grossistvirksomheten var i gang, skjedde det ofte. OL mener å ha ført sannsynlighetsbevis for at hovedmotivet for aksjeervervet i CP var det samme, nemlig å tilføre OL aktivitet. Motivet må anses for å ha vært tilstrekkelig konstaterbart utad.
Aksjeervervet ga OL anledning til å leie ut disponible kontorer og anleggskapasitet til CP. Det gjaldt blant annet lagerplass, containere og biler til å transportere CP's varer. Selv om det ikke forelå noen skriftlig avtale, var det en klar forutsetning at CP skulle leie slike anleggsmidler av OL. Hos OL regnet man med at dette praktiske driftssamarbeidet med CP ville gi større og langt sikrere fortjeneste enn utbytte av aksjeposten. Det var i det hele en slik særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og OL's egen virksomhet at aksjene må anses som aksjer i næring. Rettspraksis viser at aksjer som gir mulighet for utnyttelse av eierselskapets anlegg og kapasitet, og som gir oppdrag, kan ha slik betydning for eierselskapet at aksjene må anses for aksjer i næring. Aksjeeierens tap av fordring på aksjeselskapet gir da grunnlag for fradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d, jfr. Rt-1977-238. Det vises også til Syversen m. fl.: Aksjer og inntektsskatt, side 42. Den omstendighet at styret i OL feilvurderte CP's mulighet for lønnsom drift, rokker ikke ved at fordringen er tapt i næring, jfr. Rt-1977-238.
Ole Lunde AS har lagt ned slik påstand:
"1. Kristiansand byretts dom stadfestes.
2. Ole Lunde AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett med renter fra forfall."
Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall, lagdommer Erling Strand, de ekstraordinære lagdommere John Årseth og Halvor Sigurdsen og meddommer Kirsten Raen - og et mindretall meddommerne Margot Furre, Svein Tellefsen og Reidar H. Olsen.
Flertallet har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Etter det opplyste hadde partenes far Ole Lunde i mange år, fra før krigen, drevet med omsetning av frukt og grønnsaker, først i detalj, senere på grossistbasis. Selskapet utvidet etterhvert med engrossalg også av andre dagligvarer, men salget av poteter frukt- og grønnsaker var fremdeles det vesentligste, og det var den delen av virksomheten som var mest arbeidskrevende.
I 1985 ble det personlige firma Ole Lunde omdannet til aksjeselskapet Ole Lunde AS. Partenes far hadde 18% av aksjene, sønnene John og Ånun 41 % hver. Hovedvirksomheten var fremdeles salg av poteter, grønnsaker og frukt.
Ole Lunde døde i 1992, og John og Ånun Lunde overtok hans aksjer, slik at de hadde 50 % hver.
John Lunde har forklart at OL var ledende i frukt- og grønnsakbransjen på Sørlandet. I tillegg hadde de omsetning av tørrvarer for kolonial, blant annet farin og kaffe. Det er opplyst at OL periodevis hadde drevet med annen omsetning. Salg av plastbåter, import og salg av amerikanske biler, brukte og nye, import av to veteranbiler og noen få håndpumper for bensin er nevnt. Hovedinntrykket er at slik omsetning har vært liten i forhold til grossistvirksomheten, ofte tilfeldig og med hobbyinteresse for tingene som bakgrunn. Under enhver omstendighet kan denne virksomheten ikke få betydning for det skattespørsmålet saken gjelder.
I 1989 ble omsetningen av grønnsaker, poteter og frukt overdratt til AL Gartnerhallen. De ansatte i OL måtte da sies opp. I forbindelse med overdragelsen ble John og Ånun Lunde ansatt i Gartnerhallen, i følge John Lunde for å følge opp eksisterende kunder og ellers utvikle salget i distriktet. Gartnerhallen var innforstått med at de skulle ha anledning til å ivareta den gjenværende virksomheten i OL. De var ansatt i Gartnerhallen fra 23/10 - 1989 til 23/10 - 1991.
Flertallet legger til grunn at inntektene til selskapet i 1992 i det vesentlige kom fra utleie av fast eiendom, med tillegg av et årlig beløp Gartnerhallen skulle betale i forbindelse med overdragelsen av grossistvirksomheten. Det er opplyst at OL i 1992 kjøpte samtlige aksjer i Iglebæk Eiendomsselskap AS. Flertallet finner ikke at kjøpet kan få betydning for det fradragskravet OL gjør gjeldende.
John Lunde har forklart at det var på det rene at CP ikke hadde midler til å betale de løpende utgifter da OL og Mykjåland Elektriske AS kjøpte aksjer, og at de var innstilt på å betale alle utgifter inntil omsetningen tok seg opp. For OL's vedkommende ble det gjort ved at man mottok regninger og betalte dem, som regel etter klarering med Corneliussen. På denne måten ble det i OL utført en del arbeide av administrativ art som gjaldt CP. Regnskapsførselen for selskapet var satt bort til regnskapsfører. Corneliussen var den eneste ansatte i CP. Han hadde startet selskapet og hadde aksjemajoriteten. I følge John Lunde var det Corneliussen som hadde fagkunnskapene og de nødvendige forbindelsene på området. Han arbeidet nesten bare med markedsføring, praktisk talt forgjeves. Selskapet hadde importert matter til én plastbakke, men solgte bare 1/5 av dem.
OL førte mellomregnskap med CP for sine direkte utlegg. De skulle tilbakebetales, og det er denne fordringen som er gått tapt.
Det er på det rene at CP fikk andre ytelser enn lån fra OL. Selskapet lagret plastmatter i OL's containere, og lånte noen ganger biler til transport. Det ble verken avtalt eller ført opp noe om betaling for det eller for arbeidet av administrativ art. John Lunde har forklart at man i denne perioden ikke ville belaste CP med større utgifter enn nødvendig.
Utgangspunktet er at en aksjonærs tap av fordring mot selskapet, her CP, ikke kan føres til fradrag i inntekten av næringsvirksomhet som aksjonæren selv driver. Aksjeselskapet CP og aksjonærene, blant dem aksjeselskapet OL er forskjellige skattesubjekter. Høyesterett har i flere dommer slått fast at dersom man har valgt selskapsformen for en virksomhet, eller engasjert seg ved å gå inn i et aksjeselskap, må man ta den skattemessige konsekvensen av det, jfr. uttalelse i Rt-1976-1467. Etter den skatterettslige hovedregel vil OL ikke kunne føre sitt tap til fradrag i egen næringsvirksomhet. Fra denne hovedregel er det i rettspraksis ut fra en konkret vurdering gjort unntak når forholdene er slik at aksjekjøpet i hovedsak anses foretatt med sikte på å oppnå forretningsmessige fordeler i skattyters egen næringsvirksomhet. Vilkårene er strenge for at en aksjeeier på et slikt grunnlag skal kunne få fradrag i egen inntekt for tap av fordring. Det kreves en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervet og skattyterens egen virksomhet, jfr. uttalelser i Rt-1976-1467, Rt-1977-143, Rt-1986-58, Rt-1986-1033, Rt-1988-1244, Rt-1990-958 og Rt-1993-92.
Skattyterens motiv for aksjeervervet tillegges vesentlig vekt. Det må vurderes om siktemålet med aksjeervervet og låneytelsene har vært å oppnå avkastning av driften i CP, eller om hovedmotivet har vært å oppnå fordeler i egen virksomhet. Vurderingen av hva motivet har vært må forankres i hvorledes forholdet fremtrer utad, objektivt sett, og ikke i antagelser om hvilke subjektive forestillinger skattyteren, i dette tilfelle styret i OL, kan ha gjort seg, jfr. Rt-1986-58.
John Lunde har forklart at man i OL så seg om etter flere satsningsområder, og at selskapet hadde betydelig kapital som gjorde det mulig å gå inn i ny virksomhet. CP var praktisk talt konkurs da spørsmålet om å engasjere seg i selskapet kom opp, men det hadde rettighetene til salg av plastslalombakker i behold. John Lunde forklarte at han og broren så et stort potensiale i salg av produktet, og syntes det var en morsom og spennende virksomhet å engasjere seg i. Meningen var at han og broren skulle delta i arbeidet der. Han har videre forklart at det var avgjørende at OL hadde ledig kapasitet til å forestå administrasjon for CP, og til lagring og transport av produktene.
Flertallet legger til grunn at hovedhensikten med aksjeervervet og låneytelsen var å få avkastning av investeringen. Det som kan gi grunn til tvil i så måte er at OL bare hadde en fjerdedel av aksjene. John Lunde har imidlertid forklart at man den første tiden trodde produktet hadde så store markedsmuligheter at man regnet med å kunne hente ut god avkastning av investeringen.
Det kan ikke legges til grunn at det var tale om at CP som en varig ordning skulle leie lagerplass m.v. av OL, eller få utført administrasjonen der. Så lenge OL og Mykjåland måtte betale de løpende regningene til CP, var det naturlig at det falt en del administrasjonsarbeid på OL.
Som det fremgår foran bidro OL med lagerplass og lån av kjøretøyer. John Lunde har forklart at det ikke ble fakturert for disse tjenestene eller for det administrative arbeidet som ble gjort, og at man ikke hadde oversikt over hva en godtgjørelse ville kommet på. Flertallet anser det ikke for usannsynlig at man hos OL så at man hadde lagerkapasitet, transportmidler og eventuelt kontorlokaler som kunne leies ut mot betaling etterhvert som driften i CP tok seg opp. OL har imidlertid ikke sannsynliggjort at det har vært noe utslagsgivende motiv for aksjeervervet. I så fall ville det vært naturlig å fått en avtale om det, selv om det var nærliggende å regne med en viss utleie. John Lunde har forklart at han tok det for gitt fordi det bare var OL som hadde det nødvendige apparat å stille til disposisjon. Det var heller ikke avtalt noe om at OL skulle utføre det administrative arbeidet i CP. Det var ikke en del av OL' tradisjonelle virksomhet å stå for administrasjon av andre selskaper enn sine egne, og det er lite sannsynlig at det var vesentlig for OL å få administrasjonsarbeidet for CP. Det er opplyst at OL på den tiden bare hadde to ansatte, John og Ånun Lunde. Dersom det hadde vært vesentlig å få administrasjonsarbeidet, var det nærliggende at selskapet som mindretallsaksjonær hadde sikret seg det ved avtale. Det manglet totalt avtaler om fremtidige utleieforhold og administrasjonsoppgaver. Objektivt sett var det lite som kunne tyde på utsiktene til utleie m.v. var det vesentlige motivet for aksjeervervet. Flertallet kan for øvrig ikke legge til grunn at omfanget og betydningen av den utleievirksomheten som kunne blitt aktuell, og et eventuelt administrasjonsarbeid, ville oppfylle kravet til særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og OL's egen virksomhet. Det vises til det som er sagt om dette ovenfor.
John Lunde forklarte at det var forutsatt at han og broren skulle delta aktivt i det daglige arbeidet i CP, også den manuelle del av driften. Meningen var at de skulle godtgjøres for dette. John Lunde svarte usikkert på spørsmål om de skulle lønnes personlig av CP, eller om OL skulle få godtgjørelsen og at de så skulle lønnes av OL på grunnlag av sitt ansettelsesforhold der. Det virket som dette ikke var tenkt over på den tid man kjøpte aksjene i CP. Ut fra det som ble sagt om arbeidets art er det nærliggende at de skulle lønnes personlig av CP, og at arbeidet ikke skulle være en del av virksomheten til OL. Uansett hvordan det ville blitt ordnet, legger flertallet til grunn at hovedsiktemålet med aksjeervervet var å få avkastning av kapitalplasseringen, noe man i følge John Lunde regnet med ville lykkes.
Flertallet er etter dette kommet til at Ole Lunde AS ikke kan få medhold i kravet om fradrag ved ligningen, og at staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor må frifinnes. Det anses ikke å hefte feil ved overligningsnemndas vedtak som gir grunnlag for opphevelse.
Mindretallet har kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
I OL håpet man klarligvis å tjene penger på å gå inn som aksjonær i CP, og bevisførselen tyder på at både John og Ånun Lunde hadde stor tro på at virksomheten skulle ta seg opp, og bli lønnsom. Det er sannsynlig at de på sikt hadde forventning om å få en viss avkastning av aksjekapitalen. Mindretallet legger imidlertid til grunn at hovedhensikten med aksjeervervet var å benytte den kapasitet av forskjellig slag som var blitt ledig etter at Gartnerhallen hadde overtatt omsetningen av grønnsaker m.v. Som det fremgår av anførslene til OL, hadde selskapet ledig lagerplass, containere, kjøretøyer og kontorer som CP hadde behov for. Mindretallet ser liten grunn til å tvile på at CP hadde leiet av OL, selv om det ikke var inngått avtale om det. Det er sannsynlig at man i OL anså utsiktene til leieinntekter og arbeidsoppgaver for viktigere enn hva aksjene kunne påregnes å gi i utbytte.
På denne bakgrunn har mindretallet kommet til at aksjeervervet var påregnet å føre til så store forretningsmessige fordeler for virksomheten i OL, at det må sies ha vært en særlig og nær tilknytning mellom aksjeervervet og skattyters egen virksomhet. Ut fra dette anses aksjene å være "aksjer i næring", og fordringstapet må kunne fradragsføres ved ligningen.
Mindretallet har etter dette kommet til at punkt 1 i byrettens domsslutning bør stadfestes.
Saksomkostninger.
Etter det resultat flertallet har kommet til har anken ført frem, og spørsmålet om saksomkostningert skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Flertallet finner at saken har vært så tvilsom at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for begge retter, jfr. §172 annet ledd første alternativ.
Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, vil mindretallet bemerke at det har kommet til samme resultat som flertallet. Mindretallet finner - ut fra sitt standpunkt i saken - at den har budt på slik tvil at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for byrett- og lagmannsrett.
Dom blir å avsi i samsvar med det resultat flertallet har kommet til. Dommen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning :
1. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor frifinnes.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.