LA-1999-99

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-10-05
Publisert:	LA-1999-00099
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett - Agder lagmannsrett LA-1999-00099. Anket til Høyesterett, se HR-2000-00112.
Parter:	Ankende part: KS Rasmussen Offshore AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Even Asplin). Ankemotpart: Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bernt Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan, Hans-Petter Ringstad. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle).
Forfatter:	Kst. lagdommer Reidun Wallevik, formann. Lagdommer Erling Strand. Ekstraord. lagdommer Tor Berge. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §58, §60, Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §98, Sjømannsloven (1975) §19, §20A, §61, Ferieloven (1988)

Saken gjelder krav om ugyldighet og erstatning etter oppsigelse fra stillinger på mobile oljeplattformer på kontinentalsokkelen. Rederiet KS Rasmussen Offshore AS leide i februar 1991 boligplattformen Port Royal tilhørende Anders Wilhelmsen & Co ANS. Samtlige ansatte på plattformen ble samtidig oppsagt fra sin arbeidsgiver Skaugen Marine AS og de aller fleste ble deretter ansatt hos KS Rasmussen Offshore AS. I oktober 1997 sa rederiet opp 48 av sine ansatte på grunn av «manglende oppdrag og salg av våre bolig- og serviceplattformer.» Ved oppsigelsene ble et ansiennitetsprinsipp lagt til grunn. Flere av de oppsagte, herunder samtlige ankemotparter, fikk tilbud om stilling på skip tilhørende Rasmussen Maritime Services AS. Tilbudet ble ikke akseptert. Nærværende sak gjelder spørsmålet om hvordan ansienniteten skal beregnes for de oppsagte som var blitt ansatt hos KS Rasmussen Offshore AS ved innleien av Port Royal i 1991.

Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan, Rolf Pettersen og Hans-Petter Ringstad reiste søksmål mot Rasmussen Offshore AS ved stevning til Stavanger byrett 9. januar 1998. Saken vedrørende Pettersen ble senere hevet, jf. nedenfor. Ved kjennelse 26. juni 1998 ble søksmålet avvist pga. feil verneting for så vidt angår Alfshus, Ekeberg, Evensen og Knudsen. Disse tok deretter den 23. juli 1998 ut stevning mot KS Rasmussen Offshore AS ved Kristiansand byrett. Stavanger byrett besluttet å fremme saken for så vidt angikk de resterende saksøkerne. Ved beslutning av 7. oktober 1998 overførte Stavanger byrett sin sak til Kristiansand byrett i medhold av domstolloven §38. Kristiansand byrett besluttet 16. oktober 1998 å forene søksmålet som ble tatt ut for Kristiansand byrett 23. juli 1998 til felles forhandling og avgjørelse med saken som ble overført fra Stavanger byrett, jf. tvistemålsloven §98, første ledd.

Kristiansand byrett avsa 5. november 1998 dom i to saker med slik slutning:

«i dom sak 98-01201 A/06:

1.a. Oppsigelsen av Freddy Alfshus er ugyldig.

b. KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Freddy Alfshus:

- kr 3.790 - kronertretusensjuhundreognitti - til dekning av økonomisk tap, og

- kr 20.000 - kronertjuetusen - til dekning av ikke-økonomisk skade.

c. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Freddy Alfshus kr 31.366 - kronertrettientusentrehundreogsekstiseks.

2.a. Oppsigelsen av Thorolf Ekeberg er ugyldig.

b. KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Thorolf Ekeberg:

- kr 22.402 - kronertjuetotusenfirehundreogto - til dekning av økonomisk tap, og

- kr 20.000 - kronertjuetusen - til dekning av ikke-økonomisk skade.

c. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Thorolf Ekeberg kr 38.440 - kronertrettiåttetusenfirehundreogførti.

3.a. Oppsigelsen av Bent Th. Evensen er ugyldig.

b. KS Rasmussen Offshore AS skal betale kr 20.000 - kronertjuetusen - i erstatning for ikke-økonomisk skade.

c. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Bent Th. Evensen kr 38.885 - kronertrettiåttetusenåttehundreogåttifem.

4.a. Oppsigelsen av Rolf Arnt Knudsen er ugyldig.

b. KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Rolf Arnt Knudsen:

- kr 14.063 - kronerfjortentusenogsekstitre - til dekning av økonomisk tap, og

- kr 20.000 - kronertjuetusen - til dekning av ikke-økonomisk skade.

c. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Rolf Arnt Knudsen kr 29.116 - kronertjuenitusenetthundreogseksten.

Samtlige pengekrav som er omhandlet under ovennevnte punkter 1 -4 skal betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

i dom sak 98-01671 A/06:

1.a. Oppsigelsen av Tore Kleppan er ugyldig.

b. KS Rasmussen Offshore AS skal betale slik erstatning til Tore Kleppan:

- kr 51.663 - kronerfemientusensekshundreogsekstitre - til dekning for økonomisk tap, og

- kr 20.000 - kronertjuetusen - til dekning av ikke-økonomisk skade.

c. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Tore Kleppan kr 28.060 - kronertjueåttetusenogseksti.

2.a. KS Rasmussen Offshore AS skal betale kr 15.000 - kronerfemtentusen - i erstatning for ikke-økonmisk skade til Hans-Petter Ringstad.

b. Til dekning av saksomkostninger skal KS Rasmussen Offshore AS betale Hans-Petter Ringstad kr 37.133 - kronertrettisjutusenetthundreogtrettitre.

Samtlige pengekrav som er omhandlet under ovennevnte punkter 1 - 2 skal betales innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Det ble videre avsagt to kjennelser med slike slutninger:

- begjæring om kjennelse for fratreden, sak 98-01201 A/06:

Begjæringen tas ikke til følge

- i kjennelse sak 98-01671 A/06:

Tvisten Rolf Pettersen - KS Rasmussen Offshore AS:

Saken heves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet framgår av dommen.

KS Rasmussen påanket den 14. desember 1998 dommen i sak nr. 98-01201 A/06 og sak nr. 98-011671 A/06 til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan og Hans-Petter Ringstad har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

KS Rasmussen Offshore AS påkjærte 30. november 1998 til Agder lagmannsrett ovennevnte kjennelse der begjæring om fratreden ikke ble tatt til følge. Agder lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse ved kjennelse av 12. januar 1999. Lagmannsrettens kjennelse ble påkjært av KS Rasmussen Offshore AS 12. februar 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 21. april 1999 opphevet kjennelsen og hjemviste saken til fortsatt behandling ved Agder lagmannsrett. Agder lagmannsrett avsa 26. mai 1999 ( LA-1999-00632) kjennelse med slik slutning:

«1. Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen og Rolf Arnt Knudsen fratrer sine stillinger.

2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Denne kjennelsen ble 10. juni 1999 påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg av Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen og Rolf Arnt Knudsen. Kjæremålet ble forkastet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 13. august 1999 ( HR-1999-00410K).

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 5., 6., 7., og 8. oktober 1999. Ankende part KS Rasmussen Offshore AS møtte med innkjøpssjef Arnt Fosstveit som avga forklaring. Ankemotpartene Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen og Tore Kleppan møtte og avga forklaring. Hans-Petter Ringstad møtte ikke. Fire vitner ble avhørt. Dokumentasjon framgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Den ankende parts anførsler for lagmannsretten er i hovedtrekk de samme som for herredsretten og kan sammenfattes slik:

Det er uomtvistet mellom partene at KS Rasmussen Offshore AS hadde saklig grunn for oppsigelse av arbeidstakere grunnet manglende oppdrag og salg av plattformer. Tvisten dreier seg om hvorvidt andre skulle vært oppsagt enn ankemotpartene. Det rettslige utgangspunkt er arbeidsmiljøloven §60. Loven gir imidlertid ikke veiledning om hvilke utvelgelseskriterier som skal legges til grunn når det må velges mellom arbeidstakere ved oppsigelser grunnet innskrenkinger. Utvelgelseskriteriene må likevel være saklige og kontrollerbare. Arbeidsmiljølovens regler om ansiennitetsberegning i §58 nr. 5 gjelder oppsigelsestidens lengde, og faller forøvrig ned på totalansiennitet. Tariffavtalene for Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund, heretter NOPEF, og Oljearbeidernes Fellesforbund, heretter OFS, har passuser om at ansiennitetsprinsipper skal gjelde under ellers like forhold, mens De Samarbeidende Organisasjoner, heretter DSO, henviser i sin tariffavtale til arbeidsmiljølovens regler. I rettspraksis er det tillagt betydelig vekt at tillitsvalgte har medvirket ved utvelgelseskriteriene. Det vises til Rt-1992-776, Rt-1987-117 og RG-1989-745.

KS Rasmussen Offshore AS har foretatt en saklig og korrekt utvelgelse av hvem som skal sies opp. Det avtalerettslige grunnlaget er protokoll fra forhandlingsmøtet 26. november 1990 mellom KS Rasmussen Offshore AS som arbeidsgiver og representanter fra arbeidstakerorganisasjonene OFS, DSO og NOPEF, samt representanter fra Skaugen Marine A/S. Protokollen slår fast at det personell som får tilbud om ny ansettelse i KS Rasmussen Offshore AS bare får med seg ansiennitet opparbeidet hos Kosmos/Jahre så lenge boligplattformen «Port Royal» er innleid av KS Rasmussen Offshore AS. Ved opphør av leiekontrakt med Anders Wilhelmsen & Co. ANS, vil dette personellet få beregnet sin ansiennitet fra det tidspunkt de ble ansatt i KS Rasmussen Offshore AS. Riktignok ble ikke denne protokollen formelt vedtatt, idet den innholder en passus om at protokollen var et foreløig dokument og var ment som et forslag til eierselskapene og fra de tilstedeværende tillitsvalgte. Tilleggsprotokoll med endelig vedtak skulle gjøres innen uke 51 samme år. Selv om dette ikke ble gjort, anså KS Rasmussen Offshore AS protokollen som retningsgivende for sin håndtering av ansiennitetsberegninger. Samme syn ble lagt til grunn i den formelt vedtatte protokollen fra 11. oktober 1994, der det heter at så lenge «Port Royal» er innlemmet i Rasmussengruppen skal de som tidligere var ansatt i Kosmos/Jahre Offshore/Skaugen Marine få sin ansiennitet beregnet etter ansettelsestiden ombord på Port Royal.

Det bestrides at avtalene mellom arbeidsgiver og ansatte som regulerer ansiennitetsberegningene er i strid med tvingende rettsregler. Ved innleie av Port Royal i 1991 var det sjømannslovens regler som gjaldt, og innleien var ikke en overdragelse av «rederiet» i sjømannslovens forstand. Det skjedde en innbefraktning av en plattform, man overtok ingenting, og man ansatte personellet. Sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd har ikke noe slikt innhold som byretten har lagt til grunn. Verken ordlyd, forarbeider eller annen rettspraksis enn Stavanger byretts dom av 21. februar 1997 gir holdepunkter for en slik tolkning. Det kan ikke dras paralleller til arbeidsmiljølovens regler idet sjømannsloven gir et svakere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Unnlatelsen av å bruke ordet virksomhet i sjømannsloven er tilsiktet, det er skip som er betegnelsen på virksomheter i sjømannsloven, og den enkelte er etter lovendringen i 1985 ansatt i rederiet med rett og plikt til å tjenestegjøre på ethvert av rederiets skip. De ansatte ville ikke ha rett til å bli med over ved salg av skip, og vil naturligvis ikke ha noen større rett ved bortfraktning. Det bestrides at arbeidsmiljølovens kap 12A skal ha noen betydning for tolkningen av sjømannsloven og spørsmålet om avtalene var i strid med gjeldende regelverk, idet den ikke gjaldt i 1990, og Ot.prp.nr.71 som ligger til grunn for lovbestemmelsen gir ingen holdepunkter for å tolke sjømannsloven slik byretten gjør. EU-direktivet vedrørende virksomhetsoverdragelser er heller ikke relevant i denne sak, det gjelder ikke sjømannslovens område.

Ankemotpartenes subidiære anførsel om at det foreligger grunnlag for å kreve erstatning for lønnstap fram til Høyesteretts kjennelse av 13. august 1999 ( HR-1999-00410K) bestrides, idet arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 ikke kommer til anvendelse. Ankemotpartenes kjæremål hadde ikke oppsettende virkning, og en feilaktig kjennelse som siden blir opphevet gir intet grunnlag for krav.

KS Rasmussen Offshore AS har lagt ned slik påstand:

«1. KS Rasmussen Offshore AS frifinnes.

2. KS Rasmussen Offshore AS tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at byrettens dom er riktig både når det gjelder bevisbedømmelse og rettsanvendelse og bør stadfestes. I tillegg påstås erstatning for økonomisk tap for 4 av ankemotpartene som ikke har vært i arbeid, samt erstatning for ikke-økomomisk skade der en del er knyttet til den uriktige oppsigelsen, og en del er knyttet til den påkjenning ankemotpartene har hatt som følge av urettmessig opphør av lønn og den behandling de har fått av rederiet i den forbindelse. Ankemotpartene har i hovedsak anført:

Hovedspørsmålet i saken er om rederiet fravek kriteriene for saklig oppsigelse. Der er på det rene at arbeidsgiver har ment å følge ansiennitetsprinsippet. Det forekom enkelte avvik grunnet kvalifikasjonskrav, men dette berører ikke ankemotpartene og deres stillingsgrupper. Avtalene som er inngått mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene viser at ansiennitetsprinsipper skal gjelde. Det strider således mot sjømannsloven §19 når KS Rasmussen Offshore AS lar det være forskjellige ansiennitetsberegninger for Port Royal-ansatte og tidligere Rasmussen-ansatte. Sjømannslovens regel setter forbud mot diskriminerende kriterier, de ansatte skal behandles likt. Når det gjelder anvendelsen av stillingsvernreglene i sjømannsloven, må det skjeles hen til arbeidsmiljølovens regler om det samme. Selv om det ikke er full harmoni mellom sjømannsloven og arbeidsmiljøloven, er stillingsvernet i sjømannsloven §19 satt etter mønster av arbeidsmiljøloven, og Ot.prp.nr.26 (1984-85) om endringer i sjømannsloven viser til arbeidsmiljølovens tidligere §60 nr. 3. Virksomhetsbegrepet i arbeidsmiljøloven viser til den som har arbeidsgiveransvaret, i sjømannsloven er det rederi. I den forbindelse nevnes også at uttrykket «bedrift» er brukt om samme i den tidligere arbeidervernloven.

Når det gjelder ordlyden i sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd «overdragelse fra en eier til en annen» vises til at det er ingen eiere som er arbeidsgivere i dag. Dette på grunn av endringer i rederibeskatningen. Også tidligere var det vanlig med oppsplitting. «Eier» må henspeile på den som driver fartøyet, og overdragelse av «drift» eller «mangagement» fra en juridisk person til en annen er en overdragelse i sjømannslovens forstand. Dersom driften er gått over, er det dette som er rederi, ikke det enkelte skip eller fartøy. I denne saken var det ikke Wilhelmsen, men Skaugen Marine AS som var rederiet i sjømannslovens forstand. Wilhelmsen var formell eier av riggen, men denne var leid ut til et datterselskap, AS Flottell, og managementoppdraget var gitt til Skaugen Marine AS, som skaffet mannskap, arbeidsoppgaver og var fullt ansvarlig for driften. I 1991 opphører oppdraget for Skaugen Marine AS, og AS Flottell fremleier riggen til KS Rasmussen Offshore AS. Rasmussenrederiet overtar således både det økonomiske og det totale driftsansvaret for Port Royal, som tidligere var delt mellom de to nevnte selskaper. Skaugen Marine AS hadde ikke noen foranledning til å inngå noen avtale med KS Rasmussen Offshore AS, idet var AS Flottell som overga oppdraget til Rasmussen. I realiteten var dette en ren overdragelse av rederi etter sjømannsloven §19.

Forøvrig vises til at del av virksomhet behandles på samme måte som hele virksomheten.

Når det gjelder anvendelsen av EU-direktiv om virksomhetsoverdragelser, vises til at oljevirksomheten ble henført under arbeidsmiljøloven i 1994, og oppsigelsene det her gjelder skjedde i 1997. Innholdet i arbeidsmiljølovens regler er det samme som i EU-direktivet.

Av relevant rettspraksis knyttet til begrepet overdragelse vises til Rt-1995-1625 som gjaldt ferieloven. Vilkårene for «overdragelse» ble ansett for å være til stede selv om det ikke forelå avtale mellom gammel og ny arbeidsgiver. I Rt-1995-270 er arbeidstakers oppsigelsevern sagt å gjelde også overfor en panthaver som tar en virksomhet til tvangsbruk.

Det anføres således at overtakelsen av Port Royal i 1991 var en overdragelse som kommer inn under sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd.

Når det gjelder de inngåtte avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene vedrørende ansiennitetsberegningene, anføres at avtalen fra 23. oktober 1990 ikke diskriminerer mellom grupper av ansatte, og er således ikke i strid med loven. I denne avtalen får de ansatte med seg 1/3 av offshoretid til skip og vice verca maksimert til 5 år, pluss full ansiennitet fra eget skip/plattform. Riktignok var det tatt et lite forbehold om nye forhandlinger ved innleie av tilleggstonnasje eller kjøp av konkurrerende bedrifter, men ansiennitetsprinsippet som sådan var i samsvar med preseptoriske rettsregler.

Imidlertid kom det inn en klar bestemmelse i den foreløpige protokollen fra 26. november 1990 om at ansiennitetsberegningene nevnt ovenfor ikke skulle gjelde for de tidligere Port Royal-ansatte etter at leietiden for denne gikk ut. Protokollen er imidlertid ikke juridisk bindende, den ble aldri formelt vedtatt. Det vises forøvrig til at KS Rasmussen Offshore AS ved Per Rekvin i februar 1994 sendte ut et brev til plattformsjefene vedrørende ansiennitetsbergning i forhold til arbeidsmiljøloven §58, der alle tidligere avtaler vedrørende ansiennitet skulle kjennes døde og maktesløse. Det hevdes at Rekvin hadde en korrekt forståelse av arbeidsmiljøloven, og selv om det kom protester fra OFS-klubben, ble brevet aldri trukket tilbake, og rederiet ble således forpliktet av Rekvins brev. Når det gjelder avtalen fra 11. oktober 1994 ble det også her avtalt at ansettelsestiden på Port Royal skulle tas med, det er bare antitetisk sagt at dette ikke skulle gjelde etter leieforholdets opphør. Organisasjonen NOPEF tok dissens på avtalen. Det forelå således et uavklart spørsmål vedrørende ansiennitetsberegningene for så vidt gjelder tidligere Port Royal-ansatte etter leieforholdet vedrørende riggen var opphørt og rederiet hadde all grunn til å avklare denne saken før det ble aktuelt med oppsigelser.

Det hevdes således at det ikke foreligger juridiske bindende avtaler som er nødvendig å sette til side i henhold til sjømannsloven §19. Ansiennitetsprinsippene i avtalene av 23. oktober 1990 og 11. oktober 1994 var de samme for alle grupper ansatte for så vidt gjelder hvilken tid man kunne ta med seg fra egen plattform/skip samt overgang fra skip til plattform og vice verca I tilfelle man skulle komme fram til annet resultat, er sjømannsloven §19 preseptorisk.

Det er ikke uenighet mellom partene om størrelsen på lidt økonomisk tap ved ugyldig oppsigelse. I tillegg kreves erstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn. Ankemotpartene har hatt betydelige problemer som følge av oppsigelsene. Både arbeidsledighet og endring i sosial status har ført til store belastninger for samtlige, rederiet har ingenting gjort for å mildne påkjenningene, tvert imot, urettmessig stansing av lønn og rundene i rettsapparatet vedrørende retten til å stå i stillingene, har ikke gjort tilværelsen enklere for de oppsagte.

Subsidiært, for det tilfelle at oppsigelsene skulle bli kjent gyldige, anføres at ankemotpartene har krav på erstatning for økonomisk tap fram til endelig avgjørelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg 13. august 1999. Ankemotpartene hadde rett til å stå i stillingene inntil spørsmålet var endelig avgjort, og skal også ha erstatning fram til det tidspunktet.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Kristiansand byretts dom stadfestes.

2. KS Rasmussen Offshore AS v/styret betaler ytterligere erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade påført etter byrettens dom til Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen og Rolf Arnt Knutsen, fastsatt etter rettens skjønn.

3. KS Rasmussen Offshore AS v/styret betaler sakens kostnader til ankemotpartene for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og slutter seg i det vesentlige til byrettens begrunnelse.

Det er ikke omtvistet at KS Rasmussen Offshore AS hadde saklig grunn til å si opp ansatte grunnet mangel på oppdrag og salg av bolig- og boreplattformer. Spørsmålet er om andre skulle vært oppsagt i stedet for ankemotpartene, det vil si om utvelgelsen av de enkelte oppsagte har vært foretatt på usaklig grunnlag.

Det rettslige utgangspunkt er sjømannsloven §19 som gir vern mot usaklig oppsigelse. Regelen korresponderer med arbeidsmiljølovens tidligere §60, før nytt kapittel 12 A kom inn i loven 1. januar 1994, og er utformet etter mønster av denne, jf. Ot.prp.nr.26 (1984-85) om endringer i sjømannsloven, side 32. Sjømannsloven §19 nr. 1 femte ledd slår fast at overdragelse av rederiet fra en eier til en annen ikke alene er saklig grunn for oppsigelse. Ved oppsigelse fra den nye eiers side skal det legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelse ikke hadde funnet sted.

Det vesentlige innhold i bestemmelsen er således at arbeidstakere skal sikres et visst stillingsvern uavhengig av skiftende eierkonstellasjoner. Lagmannsretten finner derfor at uttrykket rederi i denne forbindelse må ses i sammenheng med det arbeidsgiveransvar som til enhver tid gjelder overfor de enkelte ansatte. At uttrykket «rederi» er benyttet i stedet for «virksomhet» som i arbeidsmiljøloven, kan etter lagmannsrettens syn ikke ha noen annen betydning i forhold til stillingsvernet enn at det korresponderer med ordbruken i sjømannsloven forøvrig. Regelen er ment å regulere rettigheter og plikter mellom ansatt og arbeidsgiver, nettopp fordi de stadig skiftende konstellasjoner på eier og styringssiden ellers ville være en uakseptabel usikkerhetsfaktor for de ansatte.

Lagmannsretten kan derfor, i likhet med byretten, ikke se at det er noen realitetsforskjell mellom «virksomhet» og «rederi», og tolkningen av arbeidsmiljølovens tidligere §60 vil være relevant når det gjelder fastsettelse av rekkevidden av sjømannsloven §19.

Leieavtalen, eller innbefraktningen, av Port Royal i 1991 innebar at KS Rasmussen Offshore AS overtok driften av plattformen og også det økonomiske ansvaret. Personellet som arbeidet på plattformen, på noen få unntak nær, ble ansatt i KS Rasmussen Offshore AS, og driften på plattformen fortsatte uten avbrekk. Det legges til grunn at sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd og tidligere arbeidsmiljøloven §60 nr. 3 omfatter mer enn de rene overdragelsestilfeller, jf. Rt-1995-270, Rt-1995-849 og Rt-1995-1625. Det avgjørende er om det som overdras er en enhet med tilstrekkelig egen identitet. I dette tilfellet anses det ikke tvilsomt at Port Royal ved overdragelsen var en selvstendig enhet både med hensyn til drift, oppdrag, personell og økonomi.

Ankende parts henvisning til ordinære salg av skip er etter lagmannsrettens syn ikke relevant idet hensikten med endringen i sjømannsloven i 1985 vedrørende stillingsvernet for sjømenn var at de ikke lenger skulle kunne ansettes på det enkelte skip som i et slags løsarbeidersystem, men at de kunne holde seg til én arbeidsgiver og der opparbeide seg rettigheter, blant annet ved ansiennitet. I dette tilfellet var ankemotpartene ansatt hos Skaugen Marine AS, men Port Royal var den eneste plattformen Skaugen opererte, og de ansatte kunne ikke blitt tilbudt arbeid på annen plattform operert av samme arbeidsgiver. Poenget med rederiansettelse i stedet for skipsansettelse var nettopp at de ansatte ville kunne ha mulighet for arbeid på andre skip i samme rederi, dersom det de arbeidet på ble solgt. For Port Royal var det heller ikke tale om mangel på oppdrag eller driftsinnskrenkninger, slik at de ansatte kunne sies opp på det grunnlag. Det eneste som skjedde var at Skaugen Marine AS sitt driftsoppdrag for Wilhelmsen & Coans tok slutt, og en annen driftsansvarlig tok over, det vil si Rasmussen.

Det synes forøvrig å ha framstått som det eneste naturlige for samtlige impliserte at personellet ombord på Port Royal skulle bli tilbudt ansettelse i KS Rasmussen Offshore AS.

Lagmannsretten finner etter dette at KS Rasmussen Offshore AS' overtakelse av leieretten/managementet av Port Royal var en slik «ovedragelse» som omhandlet i sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd.

Verken sjømannsloven eller arbeidsmiljøloven setter opp ansiennitet som generelt ufravikelig kriterium ved oppsigelser. Men at ansettelsestiden, også hos tidligere arbeidsgiver, skal ha en viss betydning, går fram av forarbeidene til arbeidsmiljøloven, Ot.prp.nr.41 (1975-76) s. 19, der det blant annet er uttalt:

«Departementet mener videre at den nye eier må ta et visst hensyn til at arbeidstakerne har vært tilsatt også hos den tidligere eier. Bl.a må den samlede tilsettingstid regnes med hvis det er aktuelt med innskrenkninger av arbeidsstokken. Det endelige lovutkast er utformet i samsvar med ovennevnte synspunkter.»

Det går også fram av arbeidsmiljøloven §58 nr. 5, annet ledd at ansettelsestid hos tidligere arbeidsgiver bør få betydning ved overdragelse, selv om denne bestemmelsen gjelder beregningen av utgangspunket for oppsigelsesfristen. I forarbeidene er det likevel lagt til grunn at bestemmelsen skulle få betydning for saklighetsvurderingen, se Ot.prp.nr.41 (1975-76) s. 71.

Det vises også til avgjørelsene i Rt-1978-160, Rt-1966-393 og Rt-1995-1625.

Lagmannsretten legger således til grunn at ved ankende parts bruk av ansiennitetsprinsipper ved utvelgelse av hvem som skulle sies opp, var det ikke anledning til å foreta diskriminering mellom arbeidstakere som var tilsatt i tilknytning til innleie av Port Royal og arbeidstakere som allerede var ansatt i rederiet. Fravikelse av ansiennitetsprinsippene ville bare være saklig der det forelå kvalitative forskjeller mellom personell, eksempelvis ulik utdanningsbakgrunn og kompetanse forøvrig. Slike kvalitative forskjeller var ikke påstått ved oppsigelsene av ankemotpartene. Diskrimineringen her var utelukkende knyttet til ansettelsestidspunktet i KS Rasmussen Offshore AS, uten at det var tatt hensyn til tidligere tjenestetid under annen arbeidsgiver.

Oppsigelsesvernet i sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd er ufravikelig i den forstand at det ikke kan inngås avtaler som setter arbeidstakeren i en dårligere stilling enn det som følger av loven. Protokollen av 26. november 1990 bestemmer at ankemotpartene ikke skal kunne ta med seg ansiennitet forut for Rasmussens innleie av Port Royal etter at leieforholdet er opphørt. Dette stiller ankemotpartene i en dårligere stilling enn det som følger av ufravikelig lovbestemmelse. Rasmussen hadde ikke rettslig adgang til å se totalt bort fra den tjenestetid som de Port Royal-ansatte hadde opparbeidet før ansettelse i Rasmussen Offshore. Riktignok ble ikke protokollen av 26. november 1990 formelt vedtatt, men oppfatningen ble lagt til grunn i senere kontakter mellom arbeidsgiver og arbeidstakere, samt, om enn i antitetisk form, i avtalen av 11. oktober i 1994. Uansett ble prinsippet fulgt ved oppsigelsen av ankemotpartene enten dette nå er fundert i en juridisk bindende avtale eller ikke. At ankemotpartene ikke ble godskrevet noen ansiennitet før ansettelsen i KS Rasmussen Offshore AS er en usaklig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere og er således i strid med de ufravikelige prinsippene i sjømannsloven §19 nr. 1, femte ledd.

KS Rasmussen Offshore AS kan ikke bli hørt med at de forholdt seg til avtaler med de ansattes organisasjoner, og at de kom i klemme mellom to grupper av arbeidstakere. Arbeidsgiver har etter lagmannsrettens syn et selvstendig ansvar overfor alle arbeidstakere med hensyn til etterlevelse av lov og avtaleverk som angår arbeidstakeres rettsvern.

Ankende part kan heller ikke bli hørt med at dersom prinsippet fra protokollen fra 26. november 1990 skulle være i strid med sjømannsloven, så skulle øvrige avtaler om ansiennitetsberegninger også settes til side med den følge at totalansiennitetsprinsippet da skulle legges til grunn. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke avtalene fra 23. oktober 1990 og rederistyrets vedtak av 1. november 1990 i strid med loven. Ved disse beregningskriteriene er det ikke foretatt usaklig diskriminering mellom arbeidstakergrupper, jf. også RG-1989-745.

Lagmannsretten finner etter dette at oppsigelsene av ankemotpartene er ugyldige.

Erstatningskravene.

Ankemotpartene har krevet erstatning både for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade. Etter sjømannsloven §20A kan arbeidstakere som er usaklig oppsagt, tilkjennes erstatning. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, rederiets og sjømannens forhold og omstendighetene forøvrig finner rimelig.

Ved erstatningsutmålingen må retten foreta en samlet og skjønnsmessig helhetsvurdering. Det gjennomføres likevel separat behandling av erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk skade, jf. forholdet til skattereglene, se Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 1995, s. 367 - 368.

Lagmannsretten er enig i de erstatninger som byretten har fastsatt for økonomisk tap. Ankemotpartene Alfshus, Knudsen, Ekeberg og Evensen har under hovedforhandling lagt fram nøyaktige beregninger over lidt lønnstap i tillegg til det de ble tilkjent for byretten, fram til 30. oktober 1999. De to øvrige ankemotparter har ikke hatt lønnstap etter byrettens dom. Ankende part har ikke hatt innsigelser mot beregningene. Lagmannsretten finner det rimelig at de angjeldende ankemotparter får erstattet ytterligere krav på lønn, og det tilkjennes slik erstatning for lidt tap:

- Freddy Alfshus: kr 376.614,-

- Rolf Arnt Knudsen: kr 360.686,-

- Thorolf Ekeberg: kr 471.135,-

- Bent Th. Evensen: kr 455.585,-

Samtlige ankemotparter har også krevet erstatning for ikke-økonomisk skade. Lagmannsretten har kommet til at det ikke tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade utover det som allerede ble tilkjent ved Kristiansand byretts dom. De etterfølgende hendelser anses ikke å være av en slik art at de kan utløse ytterligere erstatninger for ikke-økonomisk skade.

Saksomkostninger:

Anken har vært forgjeves og den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd erstatte motpartenes saksomkostninger for lagmannsretten.

Prosessfullmektigen har levert omkostningsoppgave hvor omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til å være kr 223 877,- hvorav kr 180.000,- er salær og resten utgifter. Etter lagmannsrettens syn overstiger salæret det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Hovedforhandlingen for lagmannsretten varte tre og en halv dag. Prosessfullmektigen hadde også saken for byretten, og den står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten. Etter en samlet vurdering bør salær for lagmannsretten erstattes med kr 130.000,- som anses tilstrekkelig for å få saken betryggende utført.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Kristiansand byretts dom av 5. november 1998 stadfestes så langt den er påanket.

2. KS Rasmussen Offshore AS v/styrets formann skal i tillegg til de beløp som ble tilkjent i byretten, betale i erstatning for lidt tap til:

Freddy Alfshus kr 376.614 -kronertrehundreogsyttisekstusen-sekshundreogfjorten-

Rolf A. Knudsen kr 360.686 -kronertrehundreogsekstitusenseks-hundreogåttiseks-

Thorolf Ekeberg kr 471.135 -kronerfirehundreogsyttientusen-etthundreogtrettifem-

Bent Th. Evensen kr 455.585 -kronerfirehundreogfemtifemtusen-femhundreogåttifem-

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler KS Rasmussen Offshore AS v/styrets formann kr 173.877 -kroneretthundreogsyttitretusenåttehundreogsyttisju- til Freddy Alfshus, Thorolf Ekeberg, Bent Th. Evensen, Rolf Arnt Knudsen, Tore Kleppan og Hans-Petter Ringhus.

Oppfyllelsesfristen for samtlige pengekrav er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.