LA-2019-152301

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2020-06-29
Publisert:	LA-2019-152301
Stikkord:	(Naziflagg-saken), Strafferett, Hatefull ytring, Ytringsfrihet, Lovanvendelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om lovanvendelsen ved straff for hatefulle ytringer. Tre menn, medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen, hadde hengt opp flagg med hakekorssymbol med påskriften "Vi er tilbake!" flere steder i Kristiansand. Politimesteren i Agder gav forelegg på kr 10.000 som ikke ble vedtatt. Sak ble reist for Kristiansand tingrett, hvor to ble dømt til bot stor kr 12.000 og inndragning av flagg, samt diverse stickers. Tredjemann fikk bot stor kr 6.000 og inndratt hakekorsflagg, videokamera og minnepenn, samt diverse stickers. Samtlige anket lovanvendelsen under skyldspørsmålet til lagmannsretten. Lagmannsretten behandlet saken skriftlig og kom til at tiltaltes ytringer ikke var straffbare. Ytringene måtte oppfattes som en tilslutning til integritetskrenkelser, men kunne ikke forstås som angrep på en tilstrekkelig spesifisert personkrets. At bruken av hakekorsflagget som nazistisk symbol lett assosieres med jødeforfølgelsene, var ikke tilstrekkelig til at bruken av hakekorsflagget ble rammet av Straffeloven (2005) § 185. Etter dette frifant lagmannsretten de tiltalte.
Saksgang:	Kristiansand tingrett TKISA-2019-95443 - TKISA-2019-95466 - TKISA-2019-95456 - Agder lagmannsrett LA-2019-152301 (sak nr. 19-152301AST-ALAG)
Parter:	[A-mann], [B-mann], [C-mann] (advokat Nils Christian Nordhus) mot Påtalemyndigheten v/Agder Statsadvokatembeter (politiadvokat Ole Martin Paulsen)
Forfatter:	Lagdommer Espen Ødegaard, Lagdommer Sile Stenvik, Førstelagmann Dag Bugge Nordén
Lovhenvisninger:	Straffeloven (2005) §185, Straffeloven (1902) §135a, Grunnloven (1814) §100, Menneskerettsloven (1999) EMKN A10

Saken gjelder lovanvendelsen ved spørsmålet om straff for hatefulle ytringer.

Etter ordre fra Statsadvokatene i Agder utferdiget politimesteren i Agder 14. mai 2019 likelydende forelegg på kr 10 000, subsidiært 20 dager fengsel, mot med følgende angivelse i siktelsesgrunnlaget:

Straffeloven § 185 første ledd første punktum, jf. annet ledd
for forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig å ha satt frem en diskriminerende eller hatefull ytring, herunder også brukt symboler.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering,
d) nedsatte funksjonsevne

Grunnlag:
Mandag 9. april 2018 ca. kl. 04.50, på flere steder i Kristiansand, sammen med andre, hang han opp flagg med hakekorssymbol samt bannere med hakekorssymbol og påskriften 'Vi er tilbake!'

De siktede vedtok ikke foreleggene, og i medhold av straffeprosessloven § 268 ble de tre så satt under tiltale ved Agder lagmannsrett med grunnlag i siktelsen som var angitt i foreleggene.

Kristiansand tingrett avsa 3. september 2019 dom med slik domsslutning:

[A-mann]:

1. [A], født xx.xx.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven § 185 første ledd første punktum jf annet ledd til å betale en bot på 12 000 – tolvtusen – kroner, subsidiært fengsel i 24 – tjuefire - dager.

2. [A], født xx.xx.1978, dømmes til å tåle inndragning av 1 – et - stykk hakekorsflagg, 3 – tre - stykk bannere med hakekors og påskriften «Vi er tilbake!», samt diverse stickers, jf straffeloven §§ 69 og 70. Inndragningen skjer til fordel for statskassen, jf § 75 første ledd.

3. Sakskostnader idømmes ikke.

Side:2

[B-mann]:

1. [B], født xx.xx.1982, dømmes for overtredelse av straffeloven § 185 første ledd første punktum jf annet ledd til å betale en bot på 12 000 – tolvtusen – kroner, subsidiært fengsel i 24 – tjuefire - dager.

2. [B], født xx.xx.1982, dømmes til å tåle inndragning av 1 – et - stykk hakekorsflagg, 3 – tre - stykk bannere med hakekors og påskriften «Vi er tilbake!», samt diverse stickers, jf straffeloven §§ 69 og 70. Inndragningen skjer til fordel for statskassen, jf § 75 første ledd.

3. Sakskostnader idømmes ikke.

[C-mann]:

1. [C], født xx.xx.1981, dømmes for overtredelse av straffeloven § 185 første ledd første punktum jf annet ledd til å betale en bot på 6 000 – sekstusen – kroner, subsidiært fengsel i 12 – tolv - dager.

Ved straffutmålingen er straffeloven § 82 anvendt.

2. [C], født xx.xx.1981, dømmes til å tåle inndragning av 1 – et – stykk Panasonic videokamera og minnekort, 1 – et - stykk hakekorsflagg, 3 - tre - stykk bannere med hakekors og påskriften «Vi er tilbake!», samt diverse stickers, jf straffeloven §§ 69 og 70. Inndragningen skjer til fordel for statskassen, jf § 75 første ledd.

3. Sakskostnader idømmes ikke.

[A], [B] og [C], alle representert ved advokat Nils Christian Nordhus, erklærte anke over tingrettens dom. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og inndragningsavgjørelsen.

Ved beslutning av 22. oktober 2019 fant Agder lagmannsrett at det i henhold til straffeprosessloven § 321 første ledd forelå særlige grunner som talte for å fremme anken. Lagmannsretten samtykket derfor til å fremme anken, men likevel slik at samtykket var begrenset til lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og inndragningen.

I erklæringer datert 6. mai 2020 frafalt de tre tiltalte sine anker over straffutmåling og inndragning, og lagmannsretten avsa samme dag hevningskjennelse for disse delene av ankesaken. Det er dermed bare spørsmålet om lovanvendelsen under skyldspørsmålet som gjenstår til ankebehandling.

Side:3

Med partenes samtykke besluttet lagmannsretten at anken blir behandlet skriftlig i henhold til straffeprosessloven § 333. Forsvarer og påtalemyndighet har inngitt to skriftlige innlegg hver.

Nærmere om sakens faktum

Tingretten har lagt følgende hendelsesforløp til grunn som bevist i saken:

«Natt til mandag 9. april 2018, ca. kl. 04.50, hang de tiltalte opp flagg med hakekorssymbol og banner med hakekorssymbol og påskriften «Vi er tilbake!» utenfor Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand. Videre hang de opp bannere med hakekorssymbol og påskriften «Vi er tilbake!» utenfor politistasjonen og ved Varoddbroa i Kristiansand. Tiltalte nr 1, [A], og tiltalte nr 2, [B], hang opp flagg og bannere, mens tiltalte nr 3, [C], filmet dem. ...

I tråd med de tiltaltes forklaringer, legger retten til grunn at de er medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen og at handlingene var en del av en større aksjon i regi av motstandsbevegelsen, som ble gjennomført flere steder i Norge natt til 9. april 2018. ...»

Videre gjør tingretten rede for at tiltalte [A], med tilslutning fra de to øvrige tiltalte, har forklart at:

«.. de tiltalte hang opp flagget og bannerne for å få oppmerksomhet og vise at verdensanskuelsen nasjonalsosialismen lever. Han forklarte at bannerne med påskriften «Vi er tilbake!» er ment å være en symbolsk handling som betyr at nasjonalsosialismen ikke er død. De valgte datoen 9. april fordi det er en symbolsk dag. Årsaken til at de hang dette opp foran freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet, var at ledelsen ved Arkivet tidligere har uttalt seg negativt om Den nordiske motstandsbevegelsen, og at bevegelsen pleier å igangsette aksjoner mot dem som uttaler seg negativt om dem. Politistasjonen ble valgt fordi politiet også har vært negative mot dem og prøvd å stanse dem. Varoddbroa var tilfeldig. Han forklarte at de dokumenterte handlingene på film fordi de skulle publisere det på internett som deres ytring. [A] redegjorde for at de tiltalte og Den nordiske motstandsbevegelsen ønsker å gjøre Norge rent på en human måte, men at de opplever at deres ytringsfrihet blir kneblet og de får ingen plattform i samfunnet til å formidle sitt budskap. Det er årsaken til at de må ty til aksjoner for å få oppmerksomhet. [A] forklarte også at han tror at handlingene vil gi mennesker tanker tilbake til krigen og at meningsmotstanderne til Den norske motstandsbevegelsen vil være negativ til dette.»

I innlegg for lagmannsretten har påtalemyndigheten opplyst, slik det ble redegjort for i tingretten, at hakekors-flagget som de tiltalte hadde hengt opp, var en krysning mellom to historiske versjoner av flagg som ble benyttet av de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge. Påtalemyndigheten peker på at flagget som de tiltalte benyttet i 2018 er en replika av

Side:4

flagget som sannsynlig ble benyttet utenfor Arkivet mens det fungerte som lokale for Gestapo under okkupasjonstiden, selv om flagget har en detaljfeil.

Lagmannsretten redegjør for partenes anførsler i tilknytning til rettens egen vurdering nedenfor.

Lagmannsrettens vurdering

Lagmannsretten er kommet til at anken fører frem.

Straffeloven (2005) § 185, som de tiltalte er domfelt etter, lyder i sin helhet:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.»

Bestemmelsen er en direkte videreføring av § 135a i den tidligere straffeloven av 1902, slik at teori og rettspraksis til denne eldre bestemmelsen er relevant for vurderingen av straffbarheten etter § 185. Det lovgivningsmessige forarbeidet til § 135a er redegjort for i plenumssakene i Rt-1997-1821 (Hvit valgallianse) og Rt-2002-1618 (Boot boys). Forståelsen av bestemmelsene er senere behandlet i flere avgjørelser av Høyesterett, hvorav lagmannsretten spesielt nevner Rt-2007-1807 (Vigrid) og senest HR-2020-184-A og HR-2020-185-A. Avgjørelsene i Rt-2012-536 og HR-2018-674-A gjelder i likhet med HR-2020-184-A sjikanerende utsagn rettet mot personer. Slike utsagn har et svakere grunnlovsvern enn utsagn av generell art. For den konkrete anvendelsen av straffeloven § 185 i den enkelte sak, har disse avgjørelsene mindre overføringsverdi.

I sin dom av 3. september 2019 fant tingretten det ikke tvilsomt at tiltaltes handlinger var å anse som ytringer i det offentlige rom. Dette er heller ikke bestridt av partene i ankesaken, og lagmannsretten er enig i dette. Det vises til tingrettens redegjørelse.

Sentralt i tingrettens vurdering av skyldspørsmålet var først om de påtalte handlingene objektivt rammes av straffeloven § 185. Dernest fant tingretten at en tilslutning til den nasjonalsosialistiske ideologien og Hitlers nasjonalsosialistiske prosjekt med sin

Side:5

forfølgning av minoritetsgrupper, som handlingene måtte se som uttrykk for «uten tvil er å regne som en hatefull ytring» – dette særlig fordi de var fremsatt på symboltung måte med hensyn til tid og sted for handlingene. Det å nøre opp under den nazistiske ideologien om en rasebasert nasjonalisme og jødehat må etter tingrettens syn anses å være forhånende eller fremme hat i forhold til blant annet noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, eller religion eller livssyn. Tingretten pekte her blant annet på at de tiltaltes handlinger ga klare henvisninger til de minoritetsforfølgelsene som faktisk foregikk under det nasjonalsosialistiske styret i Norge i tiden 1940-1945, og at bruk av hakekorssymbol og Hitler-hilsen ble særlig fremhevet av lovgiver ved lovendring i 2003 da symbolbruk ble tatt inn i ordlyden i straffebudet.

Videre vurderte tingretten om de tiltaltes ytringer, selv om de etter tingrettens syn i utgangspunktet objektivt faller inn under straffeloven § 185, likevel vernes av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10-2. Tingretten fant det «ikke tvilsomt at den grunnleggende retten til ytringsfrihet ikke verner handlingene i vår sak. Å fremme en nazistisk og rasefundert ideologi natt til 9. april 2018 på et sted hvor mennesker ble utsatt for vold og tortur under 2. verdenskrig på den måten som de tiltalte her har gjort, kan ikke vernes av ytringsfriheten, og er uten tvil ikke nødvendig i et demokratisk samfunn.»

Som forsvareren har pekt på, handler ikke ankesaken om hvorvidt nazistiske eller nasjonalsosialistiske ytringer har vern etter EMK. EMK art 10 nr.2 og Grunnloven § 100 om ytringsfrihet angir yttergrensene for ytringer som staten kan straffebelegge. Straffeloven § 185, som tiltalen gjelder, gjennomfører Norges forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon art 4 og FNs konvensjon om politiske og sosiale rettigheter art 20 nr. 2. Siden § 185 skal ivareta visse menneskerettigheter, som retten til ikke å bli diskriminert på grunn av rase, hudfarge m v, kan den utgjøre en beskjæring av ytringsfriheten, noe som art 10 nr.2 og Grunnloven § 100 om ytringsfrihet åpner for. Disse to bestemmelsene vil imidlertid kunne utgjøre tolkningsmomenter når innholdet i straffeloven § 185 skal fastlegges.

For lagmannsretten synes partene å være enige om at det å erklære i det offentlige rom sin generelle tilslutning til en nasjonalsosialistisk ideologi faller innenfor ytringsfrihetens ramme. Påtalemyndigheten presiserer i sin prosedyre for lagmannsretten at opphenging av det samme banneret og de tiltaltes tilkjennegivende av sitt politiske syn i andre sammenhenger ville kunne vært lovlig. Dette er lagmannsretten enig i. Det er ikke forbudt og straffbart i seg selv å ha en livsanskuelse i strid med de humane og demokratiske verdiene som ellers preger vårt samfunn og som er nedfelt i lovgivningen, og det er heller ikke straffbart etter § 185 i seg selv å gi uttrykk for et slikt syn generelt. Lagmannsretten viser om dette særlig til Rt-2002-1618 på side 1630. Å straffebelegge utsagn som uttrykker verbal eller annen tilslutning til nazismen, ville være å trekke § 135a for langt. Lagmannsretten drøfter dette nærmere nedenfor i dommen på side 12-13.

Side:6

Påtalemyndigheten slutter seg imidlertid til tingrettens betraktningsmåte hvor en ytring ikke kan vurderes isolert, men at en ved vurderingen av ytringers mulige straffbarhet må legge vekt på deres kontekst – tid, sted, hvem de er fremsatt av og overfor og sammenheng for øvrig. Påtalemyndighetens syn, slik dette har kommet til uttrykk i tiltalen og prosedyren for lagmannsretten, er at de tiltaltes ytring i form av hakekorsflagg og bannere med påskriften «Vi er tilbake!» blir straffbar når de fremsettes i kombinasjon med den valgte datoen og aktuelt åsted, bygningen Arkivet.

Påtalemyndigheten anfører, noe forsvareren ikke er uenig i, at den ytringen de tiltalte fremsatte, må forstås som en generell tilslutning til nasjonalsosialistisk ideologi og hele eller deler av Hitlers prosjekt på 1930 og -40-tallet. Påtalemyndigheten er derfor enig med tingretten i at disse omstendighetene vurdert samlet gjør det naturlig å tolke de tiltaltes handling som en hatefull ytring.

Forsvareren har på sin side anført at «Det er imidlertid kunstig, konstruert og uten grunnlag å la de tiltaltes ytringer allikevel bli møtt med straff, kun fordi ytringene ble fremsatt 9.4.2018 og til dels på eiendommen tilhørende Arkivet freds- og menneskerettighetssenter.»

Lagmannsretten bemerker at det ved tolkingen av ytringer rettet mot allmennheten, herunder ved symbolbruk, må tas utgangspunkt i hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnene. Også ytringens kontekst er av betydning. Det vises til plenumskjennelsen i Rt-1997-1821, jfr også jf. Ot.prp.nr.33 (2004–2005) side 189.

Det lagmannsretten imidlertid forstår som det sentrale poenget hos forsvareren, er at straffbarhetsvilkåret etter straffeloven § 185 om at ytringer må være «diskriminerende» eller «hatefulle» mot «noen», ikke er oppfylt i dette tilfellet uansett om en tar situasjonen med tid og sted i betraktning. Generelt gjelder videre at forbudet i § 185 bare skal omfatte «kvalifisert krenkende» ytringer, jfr Ot.prp.nr.8 (2007-2008) s. 343 med videre henvisninger. Dette er fulgt opp i rettspraksis som forsvareren viser til, jfr bl.a. Rt-2002-1618 og HR-2020-184-A avsnitt 23-27. Høyesterett har trukket en linje mot «smakløse ytringer» som gis en «relativt romslig margin». Kjerneområdet for anvendelsen av § 185 er, i henhold til rettspraksis, ytringer som «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser» og/eller som innebærer «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Heller ikke dette er etter forsvarerens syn oppfylt i vår sak.

Lagmannsretten bemerker at § 185 selv presiserer at med straffbar «diskriminerende eller hatefull ytring» menes det å true eller forhåne «noen», eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor «noen» på grunn av en eller flere av deres egenskaper eller standpunkter som nærmere angitt i paragrafens andre ledd. Som lagmannsretten allerede har bemerket tidligere, vil utsagn om mer generelle emner, av mer faktisk og generell politisk, kulturell

Side:7

og verdimessig karakter, som ikke er et angrep rettet mot «noen», i alle tilfeller falle utenfor anvendelsesområdet til § 185, jfr bl.a. HR-2020-184-A (23).

Et sentralt spørsmål i saken her er derfor om sammenhengen som de tiltalte ytret seg i, gjør at deres ytringer, som ellers kunne vært lovlige, faller innenfor virkeområdet til § 185.

Tingretten uttalte om dette:

«Selv om bruk av blant annet hakekors ble fremhevet ved lovendringen, vil ikke enhver bruk av symbolet rammes. Vilkårene i § 185 må være oppfylt, og handlingen og bruken må vurderes konkret ut fra hvilken kontekst hakekorset er brukt i.

I vår sak ble hakekorsflagget hengt opp natt til 9. april på freds- og menneskerettighetssenteret Arkivet, sammen med banner med teksten «Vi er tilbake!». I tillegg ble bannere hengt opp utenfor politistasjonen og ved Varoddbroa i Kristiansand.

Bygget «Arkivet» var under 2. verdenskrig okkupert av tyske soldater og hovedkvarter for Gestapo på Sørlandet. Det er allment kjent at det under krigen foregikk omfattende krigsforbrytelser der ved bruk av omfattende og systematisk vold og tortur. I dag benyttes «Arkivet» blant annet til undervisning av skoleklasser hvor volds- og torturhandlingene er illustrert.

Handlingene i vår sak ble begått natt til 9. april, samme dato som nazistenes angrep på Norge i 1940. Dagen etter, 10. april 1940, ble bygget Arkivet okkupert av tyskerne.

Retten er av den oppfatning at de tiltaltes bruk av hakekorset, sammen med banner med teksten «Vi er tilbake!», i denne konteksten, uten tvil er å regne som en hatefull ytring. Bruken og konteksten kan reise spørsmål om handlingene i en viss forstand innebærer en trussel – i alle fall kan handlingene oppfattes som truende. Etter straffebudet er det imidlertid ikke nødvendig at handlingene innebærer en trussel, da det er tilstrekkelig at man forhåner noen eller at man ved handlingen fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt.

At handlingene etter sin art innebærer at noen forhånes og at de fremmer hat eller ringeakt, er ikke alene tilstrekkelig. De må være forhånende eller fremme hat i forhold til noens hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, eller religion eller livssyn – blant annet. Retten er ikke i tvil om at det å nøre opp under den nazistiske ideologien om en rasebasert nasjonalisme og jødehat, rammes. Flaggheisingen gir klare hentydninger til krigen og forfølgelsen av minoriteter og folkegrupper, og retten anser det utvilsomt at det er slik allmennheten vil oppfatte disse ytringene. Det er et poeng i seg selv at bruk av hakekorssymbol og Hitler-hilsen særlig ble fremhevet av lovgiver ved lovendringen i 2003 da symbolbruk ble tatt inn i ordlyden i straffebudet.

Retten er etter dette kommet til at flaggheisingen og opphengingen av bannerne utenfor Arkivet åpenbart faller inn under den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 185.»

Side:8

Når det gjelder konteksten for de tiltaltes handlinger, knytter tingretten dette tidsmessig, aktuell dato, bare til tidspunktet for den tyske militære besettelse av Norge. Det fremkommer ingen videre tilknytning direkte mellom denne datoen og stedet, Arkivet, annet enn den generelle sammenhengen med hensyn til at tysk besettelse av Norge denne datoen var grunnlaget for det som på betydelig senere tidspunkt skjedde.

Slik lagmannsretten ser det, får tidspunktet 9. april en betydning i forhold til forståelsen av påskriften «Vi er tilbake». «Tilbake» indikerer en bevegelse eller forandring. I tilknytning til 9. april kan det være nærliggende å knytte dette til troppebevegelsene som på denne datoen brakte tysk militærmakt styrt av nazistisk ideologi til Norge og Kristiansand som okkupant, og i neste omgang okkupasjonens oppgivelse. En slik kobling mellom utsagnet «Vi er tilbake» alene og datoen det ble fremsatt på, vil imidlertid neppe lett finne sted uten at mottakerne av utsagnet samtidig mottar ytterligere informasjon.

Utsagnet var skrevet på et banner med hakekors og delvis hengt opp sammen med naziflagg. Som tingretten peker på, kan hakekors-symbolet i seg selv utgjøre en ytring og som da alene eventuelt kan falle inn under § 185, men det gir uansett en supplerende indikasjon på hvem «vi» refererer til og hvordan «tilbake» skal forstås. Alene påskriften på banner sammen med hakekorssymbol, gjør det nærliggende ut fra dagens historiske og politiske situasjon å tolke «vi» som «er tilbake» som at det referer til nazister. Hakekorset er det mest kjente nazi-symbolet her i landet, og den aktuelle påtegningen gjør det da i utgangspunktet lite aktuelt å forstå utsagnet som at det skulle være tale om informasjon om andres retur. Når utsagnet da dessuten fremsettes på den 9. april, bidrar det, hos mottakere av ytringen som har bevissthet om datoen og dens betydning, til å redusere eventuell tvil om hvilket budskap det er ment å formidle. Dette gjelder uansett hvor banner og eventuelt flagg måtte ha blitt observert.

At utsagnet dessuten delvis ble fremsatt i tilknytning til stedet Arkivet, forsterker tydeligheten i budskapet ytterligere, idet utsagnet da dessuten knyttes til det som var velkjent som et av hovedkvarterene for de nazistiske okkupantene.

Ved de tiltaltes handlinger ble det altså kommunisert et budskap om at nazister igjen finnes i landet og i Kristiansand – altså at nazismen ikke er død, den nazistiske ideologien eksisterer videre og det finnes folk i samfunnet her som vil arbeide for den og dens utbredelse. Ytringen var i formen ikke rettet mot noen spesielle grupper som mottaker av budskapet, men budskapet ville mottas av de som passerte forbi og observerte bannerne og eventuelle flagg, og som dessuten forstod innholdet i ytringen.

Som angitt foran vil imidlertid et slikt mer generelt politisk budskap ikke rammes av straffeloven § 185. Spørsmålet er om det er ytterligere momenter i konteksten som må tas i

Side:9

betraktning, og om budskapet i ytringen etter sitt innhold retter seg mot «noen» på en slik måte at kriteriene i § 185 oppfylles.

Det ytterligere kontekst-element som saken berører, og som tingretten har omhandlet, er at stedet Arkivet er kjent for at det under okkupasjonen ble brukt som Gestapo-hovedkvarter hvor det foregikk alvorlige overgrep i betydelig skala. Spørsmålet er hvilken innvirkning dette kan ha på hvordan de tiltaltes ytringer skal forstås og bedømmes med hensyn både til sitt meningsinnhold og hvem det var rettet mot.

Så vidt lagmannsretten kjenner til, forbindes ikke Arkivet i noen særlig grad med utøvelse av maktovergrep og terror mot særskilte grupper. Virksomheten var i hovedsak rettet mot generelt å bekjempe de som deltok i motstandskampen mot de tyske okkupantene, selv om noen av fangene f.eks. kunne ha jødisk bakgrunn, være krigsfanger av bestemte nasjonaliteter mv. Gestapos virksomhet på Arkivet må slik i øvrig kunne forstås i alminnelighet å ha fungert som en potensiell trussel rettet mot hele befolkningen.

Lagmannsretten kan i utgangspunktet være enig med forsvareren i at generelt å tilkjennegi et nasjonalsosialistisk ideologisk standpunkt ikke nødvendigvis innebærer tilslutning til alle uhyrlighetene som har blitt utført av nazister. Ved at de tiltaltes ytringer her til dels var fremsatt i en kontekst hvor ytringene ble direkte knyttet til Arkivet, som nettopp forbindes med handlinger som tortur og henrettelser, er det imidlertid vanskelig ikke forstå de tiltaltes ytringer som en ganske uforbeholden tilslutning til det nasjonalsosialistiske prosjektet. Å knytte ytringene til Arkivet fremstår derfor som at de tiltalte ikke tar avstand fra grovere krenkelser og overgrep som nazistene har stått for, og aksepterer slike som en del av det politiske budskapet som formidles ved ytringene.

Ved at de tiltalte hengte opp naziflagget igjen på det tidligere nazi-tortursenteret og identifiserte seg med denne ved dessuten å meddele «Vi er tilbake», ga de sin «tilslutning til integritetskrenkelser» som altså er et av kjerneområdene for hatefulle ytringer som faller inn under virkeområdet til § 185.

Som tidligere pekt på er det imidlertid etter § 185 uansett et vilkår for bruk av straff mot diskriminerende og hatefulle ytringer at «noen» trues eller forhånes eller at det fremmes hat, forfølgelse eller ringeakt mot «noen», jfr bl.a. HR-2020-184-A (24). Med «noen» menes en person eller en gruppe av personer, jf. Ot.prp.nr. 33 (2004-2005) side 2015.

Lagmannsretten savner her i tingrettens vurdering en nærmere presisering av hvem de tiltaltes ytringer innholdsmessig skal være rettet mot. De begrepene som tingretten refererer til, er «rasebasert nasjonalisme» som i likhet med «minoriteter og folkegrupper» er svært generelt. «Rasebasert» kan imidlertid forstås å referere til et skille i det norske samfunnet med hensyn til å tilhører eller ei den «ariske rase» - hvorvidt man har tradisjonelt norsk etnisk opphav, jfr. Rt-1997-1821 hvor bestemmelsen om ringeakt for

Side:10

andre grupper ble ansett å omfatte nedvurderende utsagn i et partiprogram som gjaldt «innvandrere». Når det derimot gjelder «jødehat» så gjør tingretten referanse til en mer konkretisert gruppe av personer.

Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at den i sin lovanvendelse uansett ikke er bundet av den tolkingen av ytringen som tingretten har foretatt, Rt-2002-1618 på side 1626.

Koblingen mot begrep som «rasebasert nasjonalisme», «jødehat» mv er imidlertid ikke noe de tiltalte selv uttrykkelig gjorde i sin ytring. Disse koblingene som tingretten viser til, forutsetter at mottakeren av de tiltaltes ytring selv har kunnskap om nazistisk ideologi eller historie og i sin tolking av ytringen foretar en slutning fra tiltaltes utsagn ved hjelp av denne kunnskapen. Et minimum av slik kunnskap må imidlertid formodes i alminnelighet å finnes i befolkningen.

Det må også formodes at en viss kunnskap om hva som under okkupasjonen foregikk på Arkivet, og hva Arkivet nå symboliserer, er relativt utbredt i lokalbefolkningen i Kristiansands-området. Lagmannsretten finner imidlertid at denne særskilte kunnskapen, utover en alminnelig forståelse av begrepet «nazisme» og hva det innbefatter, ikke uten videre kan sies å bidra til å tolke de tiltaltes ytring som å være diskriminerende eller hatefulle ytringer rettet mot «noen». Som allerede nevnt fremstår den nazistiske Gestapo-aktiviteten på Arkivet som en trussel potensielt rettet mot alle som motarbeidet regimet til de tyske, nazistiske okkupantene, noe som omfattet brorparten av den norske befolkningen.

Tingretten var i sin drøfting inne på om de tiltaltes ytring skulle anses som en trussel, men drøftet ikke dette noe nærmere fordi den mente at ytringen ble rammet av andre alternativer i § 185. Lagmannsretten bemerker at den også finner det nærliggende å se de tiltaltes ytring med tilknytningen til Arkivet som en form for trussel om hvilke ekstreme voldelige virkemidler nazister er villig til å bruke. En identifikasjon av personkrets eller grupper for slike trusler ut fra kunnskap om den tidligere nazi-aktiviteten på Arkivet blir imidlertid for vid og udefinert i seg selv til at den truende ytringen tilfredsstiller kriteriet om at ytringen på diskriminerende eller hatefullt vis er rettet mot «noen», jfr Rt-1997-1821, der det angis som et kriterium for straffbarhet at «… gruppen er tilstrekkelig ensartet og begrenset». Det fremstår også svært tvilsomt at en slik generell trussel mot alle ideologiske motstandere faller inn under de ytringene av «diskriminerende eller hatefull» karakter som § 185 skal beskytte mot, uansett at paragrafens andre ledd nevner de truedes «livssyn» som et av alternativene for motivasjon for slike ytringer.

Lagmannsretten bemerker at den ikke drøfter nærmere om det er særskilte sider av nåtidig opplysnings- og utstillingsaktivitet på Arkivet som de tiltaltes ytring kunne knyttes til og som eventuelt kunne sette spørsmålet om ytringens karakter i annet lys, fordi det i saken ikke er gitt noen nærmere opplysninger om dette.

Side:11

Lagmannsretten kan derfor ikke se at den kontekstuelle koblingen mellom de tiltaltes ytring og stedet Arkivet, uansett at dette skjedde den 9. april, bringer inn noe av selvstendig betydning for forståelsen av ytringens innhold og dens forhold til § 185 – annet enn, som tidligere nevnt, at ytringen i denne konteksten må forstås som en propaganda for og forbeholdsløs tilslutning til ekstrem nasjonalsosialistisk ideologi og praksis, herunder integritetskrenkelser.

De to andre gjerningsstedene kan ikke ses å ha noen selvstendig betydning i denne sammenhengen. Med de tiltaltes valg av nokså sammenfallende tidspunkt og videofilming av det hele som var tenkt publisert på internett, knyttes imidlertid handlingene her opp mot handlingene ved Arkivet.

Spørsmålet blir da om en slik ytring som de tiltalte kom med, kombinert med formodet kunnskap hos aktuelle mottakere om hva som kan være det nærmere innholdet i ekstrem nazistisk ideologi og praksis, faller inn under straffeloven § 185 – slik tingretten kom til gjennom sin omtale av bl.a. «jødehat» som en del av slik ideologi og praksis.

Lagmannsretten finner at foreliggende rettspraksis hvor nazisme mer generelt har vært temaet, og hvor grensene for § 185 sett i forhold til ytringsfriheten etter grunnloven § 100 har vært sentralt, tilsier at ytringene på dette grunnlaget ikke rammes av § 185.

I Rt-2002-1618 («Boot Boys-saken») var gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen vedrørende daværende straffelovs § 135a angitt som:

«Lørdag 19. august 2000, ca kl. 13.50, på Askim torg og i overvær av et større antall personer, hvorav flere opptrådte i følge i ensartet mørk påkledning og flere var maskerte, holdt han en kort tale der han bl.a. sa: «Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker». Han ga i samme tale uttrykk for at følget var samlet for å hedre Rudolf Hess «for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa bl.a. fra jødedommen under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Adolf Hitler var følgets «kjære fører» og at de skulle følge i deres fotspor og «kjempe for» det følget tror på, «et Norge bygget på nasjonalsosialismen». Talen ble avsluttet med gjentatte «sieg Heil».»

I motsetning til vår sak omhandlet altså den påtalte ytringen konkrete referanser til både «innvandrere» og «jøder». Et hovedspørsmål i saken, av sentral betydning for saken her, var uansett i hvilken grad man ut fra sammenhengen kan innfortolke et meningsinnhold som ikke er direkte uttalt. Høyesterett uttalte om dette at den fant det

«... klart at rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, tilsier forsiktighet med utvidende tolking ut fra sammenhengen. I forhold til straffbare ytringer må poenget være at man bare kan straffes for det man har uttalt, ikke hva

Side:12

man kunne tenkes å ha uttalt. Det følger etter mitt syn også av hensynet til ytringsfriheten at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen.»

Når det ellers gjaldt det konkrete innholdet i uttalelsene, fant Høyesterett at det i hovedsak var tale om «rent ideologisk tilslutning til nazismen», og tok uttrykkelig avstand fra at utsagnene ble tolket som «tilslutning til jødeforfølgelsene og dermed godkjennelse av masseutryddelsen av jødene under krigen». Høyesterett presiserte videre at «[i] sin alminnelighet kan tilslutning til nazistisk ideologi ikke uten videre antas å omfatte aksept av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger overfor jøder eller andre grupper.» Når det gjaldt utsagnene om innvandrere pekte Høyesterett på at det «... gis ikke oppfordring eller tilslutning til konkrete tiltak mot slike innvandrere, og uansett ikke til tiltak som kan karakteriseres som grove integritetskrenkelser». Utsagnene ble vurdert som «sterkt nedsettende og krenkende – og usanne», men likevel «ikke så kvalifisert krenkende at bestemmelsen i § 135a kommer til anvendelse».

Om forholdet til ytringsfriheten uttalte Høyesterett videre «at det må være adgang til å gi uttrykk for meninger som vekker sterke reaksjoner. De aller fleste i Norge oppfatter nazistisk ideologi som avskyvekkende, og tar avstand fra fremmedhat og rasisme. Det er først og fremst de avskyvekkende utsagn som setter vår forståelse av prinsippet om ytringsfrihet på prøve.» I Rt-2007-1807 supplerte Høyesterett med at «... selv om toleransen for ytringer som gir uttrykk for holdninger som for de fleste vil være uakseptable, skal være vid, er det en grense for hvor grove krenkelser samfunnet skal tolerere i det offentlige rom», og domfelte for konkrete nedsettende utsagn om jøder.

Dommen fra 2002, som ble gitt i plenum, ble avsagt med dissens 11-6. Den er senere kritisert for at det ble lagt til grunn en «noe for høy terskel» for anvendelse av straff, jfr bl.a. Innst.S.nr.270 (2003–2004) kap. 4.5.1. Høyesterett uttalte samsvarende med dette i Rt-2012-536 at «domstolene i sin praktisering av bestemmelsen skal anvende en noe lavere terskel enn den som har vært lagt til grunn i tidligere avgjørelser».

Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at denne justeringen får noen avgjørende betydning med hensyn til de mer generelle vurderingene i 2002-dommen som har størst relevans for vår sak. Den følgende høyesterettspraksis som har behandlet forbud mot hatefulle ytringer, har alle ledet til domfellelse, men, i motsetning til i vår sak, har de aktuelle ytringene i alle disse sakene hatt uttrykkelig adresse til eller omhandlet mer spesifiserte grupper eller personer.

Når det gjelder den reservasjonen som ligger i uttalelsen i 2002-dommen om at tilslutning til nazistisk ideologi «ikke uten videre» antas å omfatte aksept av overgrep mot jøder, viser lagmannsretten til det som foran er sagt om betydningen av at ytringen fant sted i tilknytning til Arkivet. Uansett at dette nettopp måtte kunne tolkes som en nokså

Side:13

forbeholdsløs generell tilslutning til ekstrem nazistisk praksis inkludert integritetskrenkelser, er det altså ikke fremkommet noe mer konkret som gir en mer direkte kobling mellom Arkivet og jøder. Når da ytringen også innholdsmessig mangler noen som helst referanse til jøder, kan ikke lagmannsretten se at dette forbeholdet gir grunn i vår sak til å avvike fra den hovedregelen som Høyesterett anga.

Tingretten la i dommen på side 5 betydelig vekt på at det i forarbeidene til lovendringen 10. januar 2003, hvor det ble tilføyd at også bruk av symbol kan være ytring, ble nevnt at hakekors og Hitler-hilsen er typiske eksempler på symboler som ofte vil være i strid med straffeloven (1902) § 135. Det tilføyes likevel:

Hvorvidt bruken av et symbol vil være straffbar, vil bero på om de øvrige vilkår i § 135 a er oppfylt. Det avgjørende vil altså være om symbolbruken er i strid med vilkårene i § 135 a. Dette må vurderes konkret i hvert tilfelle ut fra hvilken kontekst symbolene er brukt i, og i forhold til hvordan allmennheten oppfatter symbolbruken».

Sett i lys av uttalelsene om tilbakeholdenhet med strafferettslig utvidet tolking av ytringer, finner lagmannsretten at de tiltaltes ytringer ikke rammes av § 185. Ytringene må oppfattes som en tilslutning til integritetskrenkelser, men kan ikke forstås som angrep på en tilstrekkelig spesifisert personkrets. At bruken av hakekorsflagget som nazistisk symbol lett assosieres med jødeforfølgelsene, er ikke tilstrekkelig til at den bruk som i nærværende sak ble gjort av hakekorsflagget i handlingen rammes av straffeloven § 185. Anken blir etter dette tatt til følge og de tiltalte blir å frifinne for straff etter straffeloven § 185.

I og med at anken over inndragningen ble trukket tilbake, berøres ikke denne delen av tingrettens dom.

Dommen er enstemmig.

Side:14

DOMSSLUTNING

[C-mann], [A-mann] og [B-mann] frifinnes.