LB-1994-1455

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-01-29
Publisert:	LB-1994-01455
Stikkord:	Stansningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-02047 A/55 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-01455 A. Anket til Høyesterett, se HR-1997-00051 A. Lagmannsrettens dom stadfestet.
Parter:	Ankende part: Instrumentarium OY - nå Metos OY (Prosessfullmektig: Advokat Carl A Christiansen, Oslo). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Rune Nesseth, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Christian Borchsenius, formann, Lagdommer Jan Hein Eriksen, Ekstraordinær lagdommer Odd Emil Blomdal
Lovhenvisninger:	Dekningsloven (1984) §7-2, Tvistemålsloven (1915) §180, Kjøpsloven (1988) §61

Dom:

Saken gjelder spørsmålet om en finsk selger - Metos OY (tidligere Instrumentarium OY) - hadde stansningsrett i varer/gjenstander som ble solgt til norsk kjøper M-Produkter A/S (nedenfor også kalt M-Produkter). Varene ble etter innførselen til Norge plassert på et lager hvor det for øvrig stod varer som tidligere var solgt til M-Produkter A/S, og som Christiania Bank og Kreditkasse (nedenfor kalt banken) hadde panterett i. Varene var hovedsakelig utstyr til storkjøkken.

Tvisten gjelder varer solgt og levert i juni 1990. M-Produkter A/S gikk konkurs den 12. juli 1990, og banken meldte et krav i boet på kr 10520594. Banken hadde pant for kr 10 millioner i varelageret. Dette var imidlertid bokført bare for ca kr 5800000 og ble antatt å kunne realiseres for ca 1 million kroner. Boet abandonerte hele varelageret, og banken solgte det.

Varene som tvisten gjelder, var solgt for i alt kr 459396 fra Metos OY til M-Produkter A/S. Det dreiet seg om i alt 8 varepartier, hvorav de 7 var solgt på vilkår "CAD" (cash against document), og ett på vilkår "DDP" (delivery duty paid). I det følgende brukes "CAD" som fellesbetegnelse på de 8 partiene. Vilkåret CAD innebar at varene ikke kunne utleveres til MProdukter A/S - eller noen annen - uten mot kontant betaling. Metos OY hevdet at disse varer ikke gikk inn i varebeholdningen til M-Produkter A/S, og at banken hadde handlet urettmessig ved å selge varer tilhørende Metos OY.

CAD-varene befant seg inne i en avgrenset del av et større lagerlokale som disponertes av spedisjonsfirmaet Olav Andsten A/S v/A, og bare han hadde nøkkel til den avstengte del. As oppgaver fremgår av følgende avsnitt i et brev som han sendte til Metos den 15. juni 1990:

Re. Konsignasjonslager.

Viser til møte hos M-Produkter torsdag 14. juni 1990, hvor konsignasjonslager ble diskutert, min oppgave for METOS vil bli følgende:

1. Tilstedeværelse ved hvert uttak fra lager, samt journalføre uttaket.

2. Møte opp snarest, innen 1 time, ved hasteordre.

3. Sjekke all import, journalføre dette og ettertelle antallet.

4. Ukentlig opptelling med telefaxmelding til METOS om varebeholdning og ukens bevegelse i lagret.

5. Ajourføring av M-Prod. dataliste, og den reelle lagerbeholdning hver måned.

6. Øyeblikkelig rapport til METOS om uoverensstemmelser skulle forekomme.

For vårt firma vil dette bety minst 5, opptil 10 frammøter i uken. Da ingen av oss vet omfanget av oppgaven foreslår jeg et honorar på NOK 5000,- pr. måned.

Eksport Finland/Norge.

Her foretrekker jeg at METOS betaler frakten til Oslo terminalen og at vi tar hånd om varene derfra. Faktura på omkostninger fra terminalen til lager vil komme fra oss. Vedlagt følger prisliste for spedisjon.

Betalingsbetingelser.

Fakturaer skrevet i en måned skal betales 15. måneden etter. I det jeg informerer om 1 uttak i dag tegner jeg med vennlig hilsen (sign) A.

Inne i den avstengte del lå også det vareparti som var sendt med faktura "DDP". Partene er enige om at dette parti skal behandles likt med CAD-varene i nærværende sak.

Dessuten befant det seg i den avstengte del diverse varer som tilhørte M-Produkter A/S, og som dette firmaet tidligere hadde kjøpt fra Metos, men som skulle selges tilbake til Metos nå. Etter det vitner har opplyst, utgjorde CAD-varene ca 13 % av varene på den avstengte del av lageret, og de resterende ca 87 % av varene tilhørte M-Produkter. For øvrig hadde banken som nevnt varelagerpant i de varer som tilhørte M-Produkter.

Den 15. mars 1993 tok Metos v/advokat Mestad ut stevning mot banken og krevde erstatning på NOK 459396 med tillegg av renter og omkostninger. Oslo byrett fant at søksmålet fra Metos ikke kunne føre frem, og avsa den 18. mars 1994 dom med slik domsslutning:

1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Metos OY betaler omkostninger med kr 50000,- -kronerfemtitusen- til Christiania Bank og Kreditkasse innen 2 -to- uker etter at dommen er forkynt.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av domsgrunnene.

Dommen er i rett tid påanket av Metos, og banken har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i dagene 10. - 11. januar 1996. Det ble ført 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Den ankende part, Metos OY, nedla slik påstand:

1. Christiania Bank og Kreditkasse betaler til Metos OY NOK 459396, subsidiært 348650, i begge tilfelle med tillegg av 18 % morarente fra 1. juli 1990 og med 12 % morarente fra 1. januar 1994 til betaling finner sted.

2. Metos OY tilkjennes sakens omkostninger for by- og lagmannsrett.

Den subsidiære påstand gjelder det forhold at det er visse varer fra den opprinnelige liste over CAD-varer som ikke stod på en liste satt opp av vitnet B. Differansen utgjør varer for FM 68650. Påstandsbeløpet blir i tilfelle å redusere tilsvarende fra NOK 459396 til 348650.

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse, nedla slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part, Metos OY, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Det er feil å gå ut fra, slik byretten har gjort, at de varer som Metos OY hadde levert i tiden 14. - 26. juni 1990, var en del av M-Produkters ordinære varelager. Tidligere hadde Metos levert varer på kreditt til M-Produkter, men var gått over til å bruke CAD-ordningen.

Byretten har et riktig utgangspunkt når den uttaler at det avgjørende kriterium for om stansningsretten er gått tapt, vil være om kjøperen eller hans representant har fått eksklusiv rådighet over varene. Byretten synes imidlertid å forlate dette utgangspunkt når den videre uttaler at det var meningen at Metos og M-Produkter skulle inngå en kommisjonsavtale angående varene, men at slik avtale ikke ble opprettet. Det ble følgelig heller ikke opprettet noe konsignasjonslager. Et slikt lager ble imidlertid forberedt. Spørsmålet er om de tiltak som ble satt i verk i denne forbindelse, var tilstrekkelige slik at Metos hadde en beskyttet eiendomsrett til varer som gikk inn på det nevnte lager i perioden 14.6 - 26.6 1990. Det synes som om byretten i denne forbindelse har blandet sammen kommisjonslager og konsignasjonslager.

Avsperringen av den del av lagerrommet hvor CAD-varene (m.v.) befant seg, tjente to hensikter: For det første å sikre mot at leveranser fra Metos, tilfeldig og ubegrunnet, skulle komme de øvrige kreditorer til gode, og for det annet å forberede det kommisjonslager som skulle opprettes ved/etter at Metos hadde kjøpt tilbake M-Produkters varelager.

M-Produkter hadde ikke ervervet rådighet over CAD-varene, som befant seg inne på det avsperrede området. Disse varer var fakturert og klart identifisert. Det er på det rene at varene var kjørt inn på lageret. De enkelte tolldokumenter sammenholdt med fakturaene viser at alle varer nevnt i de påberopte fakturaene også er representert i tolldokumentene. Iallfall må dette legges til grunn for så vidt gjelder de fakturerte varer som også er omtalt i en telefax som B sendte i slutten av juli 1990 til Kreditkassen (se ovenfor). Han var den i Metos som foresto eksporten i årene 1987 - 1993.

Det avstengte området på lageret var effektivt atskilt fra resten av lagerrommet. Man kunne ikke komme inn der uten nøkkelen, som A hadde, og han hadde beskjed om ikke å låse opp uten på klarsignal fra Metos. Det var Metos som hadde interessene i det som befant seg i det avsperrede området, både for så vidt gjelder CAD-varene (mm) som ikke var betalt, og for så vidt gjelder de varer som Metos skulle kjøpe tilbake. CAD-varene var solgt på det vilkår at Metos beholdt eiendomsretten til overlevering var skjedd, og så lenge varene befant seg på det avstengte lager som beskrevet, var levering ikke skjedd. Varene ble ikke disponert over av M-Produkter eller dette firmas representanter, uten etter forutgående særskilt avtale med Metos. Av rettspraksis vises til Rt-1973-95, samt Rt-1971-549 og Rt-1974-879.

Hensynet til notoritet var betryggende ivaretatt. Avstengningen var, i første rekke, skjedd ved en wire (av stål) som gikk rundt det område som trengte avsperring. Wiren dannet et reelt stengsel, dog slik at enkelte mindre gjenstander (f.eks. vaskekum) kunne man nok greie å ta ut uten at wiren ble fjernet. Men dette gikk ikke an for så vidt angår maskiner og alle større gjenstander, og disse utgjorde den overveiende del av lageret både i verdi og omfang.

Når forholdene var som nevnt, må Metos ha stansningsrett til CAD-varene. Det er vist til dekningsloven §7-2, jf også kjøpsloven §61. Uttrykket "overgitt" i dekningsloven §7-2 er ikke identisk med "levert". Det forutsettes noe mer, og CAD-varene var ikke "overgitt" i lovens forstand. Det ville ikke være riktig om banken i et tilfelle som dette skulle få den tilfeldige fordel ved å holde seg til CAD-varene, en fordel som banken ikke kunne forutse.

Den rett som Metos hadde til varene, består uansett om det innenfor det samme avsperrede området på lageret også befant seg varer som tilhørte M-Produkter (som var tenkt solgt tilbake til Metos). Disse to kategorier varer hadde ikke noe med hverandre å gjøre. På grunn av bankens holdning har det ikke vært mulig med opptelling av varene, men det må legges til grunn at alle de varer som skulle være der, var til stede.

Ankemotparten, Christiania Bank og Kreditkasse, har sluttet seg til byrettens resultat og har på vesentlige punkter henholdt seg til dens begrunnelse.

Det fastholdes, som for byretten, at det ikke er inngått noen avtale om et separat lager. Det ble ikke betalt noen leie for den avsperrede del av lokalet, og wiren representerte ingen effektiv reell adskillelse av varene henholdsvis innenfor og utenfor avsperringen. De omtvistede varer ble tatt imot av M-Produkters folk på stedet og var derved overgitt til M-Produkter. Bankens folk som var til stede, ble forsikret at det ikke var gjort noen endring i lagerholdet, og at bankens varelagerpant omfattet varene på lageret. Den 19. juni 1990, altså 5 dager etter at wiren ble satt opp, etablerte Metos et kommisjons- eller konsignasjonslager der. Da wiren skulle settes opp, sa M-Produkters folk, så bankens folk hørte det, at wiren bare var et forberedende tiltak for å tilrettelegge forholdene for et fremtidig kommisjonslager.

For at stansningsretten skal kunne utøves, må det kreves at gjenstandene ikke er overgitt til kjøperen. Blir de midlertidig lagret underveis, må dette skje slik at selgeren har eksklusiv fysisk rådighet over lageret, noe Metos ikke hadde i dette tilfelle. Det var fullt mulig å fjerne mindre gjenstander fra det avstengte området på lageret, idet wiren ikke var fysisk til hinder for at dette ble gjort. Det er uklart om det var noe annet enn wiren som markerte eller utgjorde avsperringen; iallfall kan det ikke legges til grunn at det forelå en effektiv hindring mot at det ble fjernet noe fra det avsperrede området. CAD-varene og de varer som M-Produkter skulle selge tilbake til Metos, var ikke adskilt fra hverandre.

Tolldeklarasjonsdokumentet viser at M-Produkter har betalt inngående merverdiavgift for vedkommende varer. Merverdiavgiften ble betalt når varene ble hentet ut fra tollageret. Dette forhold støtter opp under det syn at stansningsretten for Metos ikke var i behold.

En del varer innenfor wiren tilhørte ubestridt M-Produkter, men var med bankens samtykke skilt ut for å kunne selges. For øvrig befant det seg innenfor wiren dels de nevnte 8 varepartier og dels, for det meste, varer som Metos skulle kjøpe tilbake fra M-Produkter. Alle varene innenfor wiren stammet fra samme leverandør/konsern (Metos). Verdien av varene kan anslås til ca 2,3 millioner kroner.

Skulle Metos ha en beskyttet rett til de nevnte varer, måtte det videre kreves at det var inngått en avtale om dette. I nærværende tilfelle var avtale ikke kommet i stand så sent som 20. juni 1990, jf brev samme dag fra M-Produkter v/adm.dir. Melvin Rusthen til Kreditkassen. Arrangementet med wiren representerte således bare en midlertidig faktisk ordning, som ikke kan begrunne separatistrett. Det vises også til brev av 2. august 1990 fra advokat Gjerde til advokat Lier om at avtalen om konsignasjonslager ble "aldri formelt inngått". Bankens bestemte oppfatning var at varene på varelageret var M-Produkters eiendom, og at banken hadde panterett i varene, også CAD-varene. For øvrig nevnes at det var enighet mellom banken og M-Produkter om å foreta en faktisk avstengning av en del av lageret ved hjelp av en wire slik det ble gjort.

Banken hadde regnet med at alle varer på lageret tilhørte MProdukter. Det var først etterpå - da banken overtok lageret - at banken ble orientert om CAD-varene. Det var ingen forskjell å se på CAD-varene og de andre varer på lageret (som skulle selges tilbake til Metos). Alt var kommet fra Metos. Det var ikke noe ved dem som særpreget CAD-varene.

For lageret som sådant hadde wiren ingen funksjon, og den kan heller ikke ha noen betydning for stansningsretten. Den avgrenset ikke CAD-varer i forhold til de andre varene der inne. Inne i det avsperrede området var det således en sammenblanding av varer undergitt forskjellige rettsregler. Avsenderen hadde ikke kontroll over varene, og kunne ikke hindre at mindre gjenstander ble tatt ut. Det forelå ingen spesiell prosedyre for uttak av CAD-varer sammenlignet med de andre varer, og man kunne vanskelig se hva som i tilfelle var fjernet. Under disse forhold forelå ikke tilstrekkelig notoritet til at Metos' "rett" til CAD-varene hadde rettsvern. Det samme må også følge av publisitetshensyn.

Det vises til dekningsloven §7-2 og rettspraksis, særlig Rt-1971-549, Rt-1973-95 og Rt-1974-879.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter slutte seg til dens begrunnelse.

Innledningsvis bemerkes om innredningen av lageret:

M-Produkter disponerte et større lagerrom på Skytta i Nittedal. På dette lager ble varer til M-Produkter satt etter som de kom fra Metos i Finland. Den 11. juni 1990 ble en del av lagerrommet avstengt ved hjelp av en wire som ble låst, og nøkkelen ble oppbevart av A, som hadde ordre om bare å låse opp etter beskjed fra Metos, Finland.

For lagmannsretten har det vært forevist en del fotografier av den avstengte del, visstnok tatt av Melvin Rusthen den 28. juni 1990. På et av fotoene kan wiren tydelig sees. Etter hva vitner har forklart, var det avstengt et hjørne av selve lagerrommet, og den avstengte del, som hadde rektangulær flate, støtte opp til to vegger mens de to andre sider var avstengt ved wiren. Innenfor det avstengte området stod det forholdsvis tett med hyller/reoler, som gikk fra gulv til tak, hvor det var plassert varer i forskjellige slags emballasje. Noen vitner har forklart at foruten wiren var det også noen bånd eller lignende som gikk diagonalt på skrå opp og ned, som markerte avgrensningen på de to sider hvor det var wire. Noe slikt sees ikke på de fremviste fotografier. På den ene langside var det en åpning inn til det avstengte område, som også var sperret med wiren.

Inne i det avstengte området befant det seg en rekke varer som skulle selges tilbake fra M-Produkter til Metos, samt 8 partier CAD-varer som var kommet fra Metos; det er disse tvisten gjelder. CAD-varene ankom etter det opplyste i tiden 15. - 26./27. juni 1990.

For så vidt gjelder spørsmålet om stansningsrett, bemerkes:

Skal en selger kunne utøve stansningsrett, er det et vilkår at varene ikke er blitt overgitt til kjøperen eller hans bo, jf dekningsloven §7-2. Varene må ikke være kommet lenger enn at selgeren ennå har eksklusiv disposisjonsrett over dem i forhold til kjøperen. Dette kan ikke sies å være tilfelle i nærværende sak.

Den del av lageret hvor CAD-varene befant seg, var ikke effektivt avsperret fra det store lagerrom som M-Produkter disponerte til sine varer. Wiren kan ikke ansees tilstrekkelig til å danne et skikkelig stengsel; det var mulig å få ut iallfall mindre gjenstander ved f.eks. å stikke en arm inn. Også om det var satt opp bånd (f.eks. av tekstil, papir e.l.) på skrå opp og ned, kan det ikke skjønnes at det var tilstrekkelig effektiv avsperring av CADlageret i forhold til det større lagerrom.

Videre peker man på at CAD-varene og de varer som M-Produkter skulle selge tilbake til Metos, ikke var skilt fra hverandre.

Man peker også på As stilling. Han var den eneste som hadde nøkkel til wiren og dermed adgang til den avstengte del av lageret hvor CAD-varene og varer i retur til Metos stod. Han var underordnet Metos og skulle ikke låse opp wiren uten ordre fra Metos. Etter det opplyste legger man videre til grunn at han hadde oppdrag for M-Produkter i forbindelse med vareleveranser fra Metos, og han fikk utlegg til bl.a. frakt og spedisjon som han om nødvendig kunne sikre ved retensjonsrett i varene. Det vises også til at merverdiavgift var betalt når varene ble tatt ut fra tollageret, jf ankemotpartens bemerkning ovenfor. I det hele må det antas at A selv hadde retensjonsrett i varer innenfor wiren, f.eks. for å dekke sitt krav på lagerleie og ev. andre nødvendige utlegg for å dra omsorg for varene.

Slik arrangementet med den avstengte del av lagerrommet var, og i betraktning av de øvrige omstendigheter som er nevnt foran, hadde Metos i det hele ikke den nødvendige eksklusive rådighet for å kunne utøve stansningsrett etter dekningsloven §7-2 og hindre at CAD-varene ble overgitt til M-Produkter. Verken hensynet til notoritet eller publisitet var ivaretatt ved den måte varene var lagret på.

Forholdet i denne sak er så vidt spesielt at de påberopte avgjørelser (se ovenfor), som alle gjelder tømmersalg, ikke kan sies å ha særlig interesse. Av litteratur vises bl.a. til Filip Truyen: Overgivelseskriteriet ved selgerens stansningsrett, TfR. 1990 343 flg., særlig 347 - 349.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Dette gjelder også omkostningsavgjørelsen, som man er enig i. Anken har vært forgjeves, og i samsvar med regelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den ankende part erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med inngitt oppgave settes beløpet til kr 42610.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I omkostninger for lagmannsretten betaler Metos OY til Christiania Bank og Kreditkasse 42610 -førtitotusensekshundreogti- kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.