Rt-1973-95

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-01-27
Publisert:	Rt-1973-95
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12B/1973
Parter:	1. Krogstad Cellulosefabrik A/S, 2. Skur-Flis A/S (advokat Even Wahr-Hansen - til prøve) mot Drammensdistriktets Skogeierforening (høyesterettsadvokat Atle Roll-Matthiesen).
Forfatter:	Blom, Bendiksby, Endresen, Michelsen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §40, Kjøpsloven (1907) §28, §39, Tvistemålsloven (1915) §6, Lov om måling av skogsvirke og skurlast (1965)

Dommer Blom: Saken gjelder spørsmålet om retten til salgsbeløpene for tømmer som var innkjørt på tomt hos Krogstad Cellulosefabrik A/S og Skur-Flis A/S, men som ikke var målt da disse bedrifter ble tatt under offentlig akkordforhandling. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 6. november 1971 dom med slik domsslutning:

«1. Drammensdistriktets Skogeierforening kjennes overfor Krogstad Cellulosefabrikk A/S berettiget til det deponerte beløp kr. 70.136,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse.

2. Drammensdistriktets Skogeierforening kjennes overfor Skur-Flis A/S berettiget til det deponerte beløp kr. 99.866,- med 5 % rente fra forliksdagens forkynnelse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De to bedrifter har påanket dommen, og anken er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålslovens §6, annet ledd innbrakt direkte for Høyesterett. Anken gjelder herredsrettens lovanvendelse. Bedriftene hevder at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at det forelå en avtaleforutsetning om at tømmeret skulle være Skogeierforeningens eiendom like til måling var foretatt. Selv om det skulle være en slik avtaleforutsetning, kan denne ikke gjøres gjeldende overfor bedriftenes kreditorer. Det foreligger her i virkeligheten et rent kredittsalg, og det følger da av kjøpslovens §28, annet ledd at selgeren ikke kan heve kjøpet med mindre det er tatt eiendomsforbehold, hvilket her ikke er tilfelle. Selgerens tilbakeholdsrett etter kjøpslovens §39 og hans utleveringsrett etter konkurslovens §40 er gått tapt ved at tømmeret er kommet frem til sitt bestemmelsessted - bedriftenes tomt. Bedriftene henviser til en flerhet av rettsavgjørelser om stansnings- og utleveringsrett, således til Rt-1907-771 (frilager), Rt-1932-304 (transittlager) og Rt-1971-549 (Dokka). De har nedlagt slik påstand:

«1. A/S Krogstad Cellulosefabrik kjennes overfor Drammensdistriktets Skogeierforening berettiget til det deponerte beløp kr. 70.136,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse.

2. Skur-Flis A/S kjennes overfor Drammensdistriktets Skogeierforening berettiget til det deponerte beløp kr. 99.866,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse.

Side:96

3. A/S Krogstad Cellulosefabrik og Skur-Flis A/S tilkjennes saksomkostninger for begge retter hos Drammensdistriktets Skogeierforening.»

Skogeierforeningen har henholdt seg til herredsrettens dom. Prinsipalt hevder den at eiendomsretten til tømmeret først går over til kjøperen når tømmeret er merket og målt, subsidiært at besittelsen av det umålte tømmer ikke var gått over til bedriftene. Selgeren må kunne bygge på kjøpslovens §39 og konkurslovens §40, og de dommer bedriftene henviser til, støtter denne anførsel. Det påpekes spesielt at i dommene om frilager og transittlager var det et vesentlig ledd i begrunnelsen at kjøperens adgang til å rå over varene var uavhengig av hans forhold til selgeren - altså en helt annen situasjon enn den vi her står overfor. Skogeierforeningen har nedlagt slik påstand:

«1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 6/11-1971 stadfestes.

2. Drammensdistriktets Skogeierforening tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å omtale nærmere. Videre er det holdt bevisopptak med avhør av den tidligere tømmersjef ved bedriftene, og det er innhentet to uttalelser fra direktøren for Drammensvassdragets tømmermåling.

Saken foreligger for Høyesterett på alle vesentlige punkter i samme skikkelse som for herredsretten. Dens utførlige redegjørelse for saksforholdet og bakgrunn for saken er ikke angrepet av partene. For ordens skyld nevner jeg at det beror på en misforståelse når byretten har antatt at bedriftene ikke hadde gitt forlagspant. Videre nevner jeg at det nå er på det rene at bedriftene ikke vil klare å oppfylle den stadfestede akkord. Dette er imidlertid omstendigheter som ikke kan ha betydning for sakens utfall. Jeg nevner videre at det er enighet om, og bekreftet av Drammensvassdragets tømmermåling, at hver av partene hadde adgang til ensidig å stanse videre måling ved underretning til den offentlige tømmermåling.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

I og for seg er jeg enig med bedriftene i at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet overfor avtaler mellom selger og kjøper som gir selgeren en fortrinnsrett i forhold til kjøperens øvrige kreditorer. Men jeg kan ikke se at noe slikt er tilfellet her, hvor ordningen tar sikte på en hensiktsmessig avvikling av kjøpsforholdet mellom partene og altså er begrunnet i reelle praktiske hensyn, uavhengig av tanken på fordelingen mellom kreditorene. Den praksis som i senere år utviklet seg med levering av tømmer til kjøperens tomt og måling der, er kommet i stand i selgers og kjøpers felles interesse. Denne ordning som begge parter fant rasjonell, innebar en ubetinget forpliktelse for bedriftene til ikke å rå over tømmeret før det var målt. Videre innebar den en forpliktelse for kjøperen til å holde de umålte partier merket og individualisert, slik at de klart atskilte seg fra bedriftenes

Side:97

lager av tømmer. Begge disse forpliktelser har også i det foreliggende tilfellet vært respektert. Det var først ved målingen at de nødvendige data for fastsettelse av kjøpesummen ble brakt til veie. Og som før nevnt er det enighet om at selgeren når som helst kunne stanse målingen ved ensidig henvendelse til den offentlige tømmermåling.

Når kjøpesummen ikke var betalt og ikke kunne betales før måling hadde funnet sted, og når målingen i seg selv skaper notoritet over forholdet, kan jeg heller ikke finne rettsvernmessige betenkeligheter ved at også kreditorene må respektere den ordning partene er kommet frem til.

Jeg kan heller ikke legge avgjørende vekt på bedriftenes henvisning til at eiendomsforbehold ikke er tatt. Et eiendomsforbehold tas utelukkende for å sikre selgeren, og det kan til dels være tvilsomt hvor langt et slikt forbehold vil være gyldig i tømmerhandelen, men den ordning man her er kommet frem til, tar, som før nevnt, sikte på å fremme begge parters reelle interesser i en hensiktsmessig avvikling av kjøpsforholdet og har reelle virkninger for partene selv, ikke bare overfor kreditorene.

Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til partenes ulike syn på den rettslige virkning av tømmermålingen i sin alminnelighet og den rettspraksis de for så vidt har henvist til.

Hva angår spørsmålet om utstrekningen av selgerens stansnings- eller utleveringsrett i det foreliggende tilfellet, innskrenker jeg meg til å bemerke at jeg ikke kan se at den rettspraksis partene har påberopt har direkte betydning her. Jeg reserverer meg mot herredsrettens antakelse av at stansnings- og uleveringsretten utvilsomt var gått tapt, men går ikke nærmere inn på spørsmålet, da det etter det syn jeg før har gitt uttrykk for, ikke er nødvendig for resultatet.

Da saken er den første i sitt slag og må antas å ha atskillig prinsipiell betydning, finner jeg at bedriftene hadde rimelig grunn å på herredsrettens dom, og at omkostninger således heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen): - - -

Om sakens faktiske forhold er det full enighet mellom partene:

Drammensdistriktets Skogeierforening består av skogeiere i Drammensvassdraget. Den enkelte skogeier er tilsluttet lokallag i distriktet.

Side:98

Skogeierforeningen står som selger av medlemmenes tømmer. Kontraktene ordnes mellom foreningen og kjøperen. Kjøperne stiller garanti overfor Skogeierforeningen. Tømmermålingens målenotaer sendes Skogeierforeningen og kjøperen, og oppgjør til den enkelte skogeier skjer gjennom Skogeierforeningen. De partier denne sak dreier seg om er 836,95 m3 skurtømmer og 40,90 m3 sliptømmer levert til Skur-Flis A/S, og 715,15 m3 sliptømmer levert til Krogstad Cellulosefabrik A/S.

Alt tømmeret var da akkord ble åpnet i de to selskaper innkjørt på bedriftens tomt. Det var imidlertid ikke målt på grunn av manglende garanti fra bedriftenes side. Etter overenskomst mellom partene er tømmeret som var levert til Skur-Flis A/S solgt for kr. 99.866,- og tømmeret som var levert til Krogstad Cellulosefabrik A/S solgt for kr. 70.136,-. Samlet salgssum kr. 170.002,-. Kjøpesummen er deponert. Det er mulig at saken i realiteten dreier seg om atskillig beskjednere beløp. Resultatet av akkordforhandlingen for de to saksøkte bedrifter er nemlig blitt at de ved stadfestet akkord har fått betalingsutsettelse til 1. juli 1973. Hvis selskapene greier å gjennomføre akkorden - hvilket man imidlertid ikke har noen garanti for - vil denne sak i realiteten bare dreie seg om rentetap.

Skur-Flis A/S er et datterselskap av Krogstad Cellulosefabrik A/S. Selskapet ble stiftet i 1968. Det er imidlertid en nesten fullstendig integrert del av cellulosefabrikken. Selskapet er stiftet av bankmessige grunner. Også for Skur-Flis A/S er det i denne sak cellulosefabrikkens tomt det dreier seg om, dog således at Skur-Flis A/S hadde et leieforhold til et bestemt område.

Cellulosefabrikkens behov for tømmer var årlig ca. 100.000 m3, og Skur-Flis A/S's behov ca. 50.000 m3. Det alt vesentlige ble kjøpt gjennom Drammensdistriktets Skogeierforening.

Det er som nevnt Skogeierforeningen som står som selger av tømmeret. Det er foreningen som står for opprettelsen av kontrakter, hvilket skjer på basis av standardiserte kontraktsformularer vedtatt av Skogeierforeningen og tømmerkjøpernes forening. Som særbestemmelse skulle kjøperne - begge selskapene - i dette tilfellet «stille betryggende bankgaranti eller tilsvarende sikkerhet for riktig oppgjør umiddelbart etter denne kontrakts mottagelse». Garanti for 1 mill. kroner var stillet av Skur-Flis A/S, men den var oppbrukt da tømmerpartiet denne sak gjelder var levert. Krogstad Cellulosefabrik A/S hadde ikke stillet garanti, men Skogeierforeningen hadde fått ordnet med pant i en slepebåt. Oppgjør for tømmeret skjedde i 4 terminer i driftssesongen. Driftssesongen regnes fra 1/10-1970 til 30/9-1971. Bakgrunnen for dette var at tømmeret ble målt i terminer. Det ble stillet særskilt garanti for hver termin. Det var vanskelig å få garantien til hele tiden å dekke det som var innmålt. Det var ikke hensiktsmessig med garanti for hele årsleveringen. Målerne kunne nemlig sitte på målenotaene og sende dem inn samlet. Målingen foregikk i det hele i rykk og napp, særlig mot slutten av driftsåret.

De siste kontrakter som ble inngått gjelder for driftssesongen 1969/ 1970. Det er imidlertid enighet mellom partene om at leveransene for driftssesongen 1970/1971 er skjedd på de samme vilkår.

Kontraktene gir ingen veiledning for løsningen av det rettsspørsmål

Side:99

denne sak dreier seg om. Kontraktsformularet - med tilhørende alminnelige kontraktsbetingelser - skriver seg nemlig fra 1952, og det er siden den tid skjedd en betydelig endring i leveringsmåtene for tømmer uten at det er foretatt noen endring i kontraktsvilkårene.

Den opprinnelige leveringsmåte var ved velteplass til vassdrag. Etter hvert gikk man imidlertid mer og mer over til å levere ved velteplass ved bilvei, mens levering ved vassdrag gikk tilsvarende tilbake. Denne utvikling skjedde allerede før 1952, og den er forsåvidt kommet til uttrykk i kontraktsformularene. Senere er imidlertid levering ved vassdrag helt opphørt. Dessuten er i løpet av 1960-årene - i akselererende tempo - skjedd den endring at man mer og mer går over til å levere tømmeret på fabrikktomtene før måling er foretatt, og at måling først skjer på fabrikktomten. Det er en utvikling som totalt sett medfører en mer rasjonell leveringsmåte. Skogeierne sparer håndlangerhjelp ved målingen på velteplassene, og avgiftene til tømmermålingen blir redusert fordi tømmermålernes arbeide blir mer rasjonelt. For bedriftene blir nok den nye leveringsmåte noe mer kostbart. Det blir ekstra kjøring på bedriftstomten, og bedriften må også være tømmermålerne behjelpelig med en utlaster, og må også holde håndlanger som nå er bedriftens mann. Industrien har imidlertid selv ønsket denne utvikling. Hos skogeierne var det en viss motvilje. Det tok en tid å få dem til å levere umålt tømmer fra seg. Fremdeles måles nok det meste tømmer ute, men det skjer en akselererende utvikling mot måling på tomt. Industrien unngår nå tap ved at noe tømmer kan bli liggende igjen i skogen eller på velteplassen, for eks. fordi det blir for små partier til å skaffe lastebileierne fulle lass. Industrien er også interessert i å gå over til bulkmåling, dvs. måling av hele lass etter vekt. Det vil bety en ytterligere besparelse. Det er ingen vesentlige innvendinger mot utviklingen fra skogeiernes side. Utviklingen videre skjer imidlertid på grunnlag av forhandlinger på organisasjonsmessig basis.

Det er på det rene at det for det tømmer denne sak dreier seg om ikke er tatt noe eiendomsforbehold fra selgernes side. Industrien har vært imot eiendomsforbehold vesentlig av hensyn til forlagspant.

Krogstad Cellulose og Skur-Flis hadde ikke gitt forlagspant. Det er imidlertid enighet mellom partene om at tømmer som er levert på bedriften ikke inngår i eventuell forlagspant før måling er foretatt.

Levering og måling av tømmer til Krogstad og Skur-Flis skjedde på følgende måte:

Skogeierforeningen ringte til tømmermottageren hos Krogstad og varslet om de partier man hadde for levering. Partiene ble deretter anmeldt til måling til Drammensvassdragets datasentral på Hønefoss. Sentralen skrev ut en måleanmeldelse som ble sendt Krogstad til kontroll. Her står det anført hvor og når tømmeret skal måles - i dette tilfellet på fabrikkens tomt. Måleanmeldelsen ble så sendt av tømmermålingen til distriktssjefen i vedkommende distrikt - her 6. distrikt, Hokksund. Han tildelte partiet til det enkelte «målebeite».

Det var bedriften som helt hadde hånd om kjøringen av tømmeret fra velteplassene til fabrikken. Tømmeret ble hentet med leide lastebiler. Antallet biler kunne variere, men stort sett var det opp til 25 lastebiler som kjørte tømmer til fabrikken.

Side:100

Ved bedriftsporten kvitterte tømmermottageren i en kvitteringsbok idet han tellet antall stokker. Kvitteringen ble skrevet i 3 eksemplarer. Det ene gikk til lastebileieren, det andre til tømmersjefen ved bedriften og det 3. ble lagt i en konvolutt til leverandøren. En merkelapp ble fylt ut med oppgave over leverandør, antall stokker, sjåfør og tidspunktet for mottaket. Merkelappen ble lagt i en plastpose som så ble slått på en av tømmerstokkene i lasset. Sjåføren fikk så anvist plass for lasset og slo det av der, vanligvis med en stropp rundt. Hvert lass tømmer var således individualisert slik som merkelappen ga beskjed om.

«Tømmerbeitet» kom så etter behov. Det var imidlertid stort sett daglig - litt avhengig av årstiden og hvor mye umålt tømmer det lå på tomta. Før målingen fikk ikke sjåføren oppgjør. Også dette oppgjør skjedde nemlig etter innmålt kvantum.

Tømmermålingen er en institusjon uavhengig av kjøper og selger, jfr. lov av 4.6.1965 om måling av skogsvirke og skurlast. Verken kjøper eller selger kunne øve noen innflytelse på målingen.

Det var som regel to tømmermålere i «beitet». De bestemte selv sitt arbeide i samråd med tømmermottakeren. Som regel ble det eldste innkjørte tømmer målt først. 150 til 200 m3 tømmer kunne måles daglig. Liggetiden for tømmeret før måling kunne variere fra en dag opptil en måned, avhengig av værforholdene, særlig snøen. Antall lass umålt tømmer kunne også variere svært etter årstiden. Etter målingen ble tømmeret lagt så nær produksjonsstedet som mulig. Målt tømmer til Skur-Flis A/S hadde sin faste plass, mens det var noe vanskeligere med tømmer til celluloseproduksjonen.

Som tidligere nevnt ble målingen stoppet en tid før akkordforhandlingen på grunn av den manglende garanti. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner det unødvendig å drøfte om det her er kjøpslovens §39 eller konkurslovens §40 som kommer til anvendelse. Tar man lovbestemmelsene på ordet kan det nemlig ikke være noen tvil om at stansningsretten er opphørt etter begge paragrafer.

Etter kontraktene var leveringsstedet «på tomt». Og det var kjøperen som ordnet med transport fra velteplassene ved bilvei frem til fabrikktomten. Tømmeret var da overgitt til kjøperen allerede ved opplastingen på lastebil - og i hvert fall var det skjedd da bedriftens tømmermottaker hadde kvittert for tømmeret og det var «slått av» på tomten av transportøren etter anvisning fra ham. Da var også tømmeret tatt inn på kjøperens varelager etter konkurslovens §40.

Spørsmålet blir så om den omstendighet at tømmeret ikke er målt får noen betydning i relasjon til disse bestemmelser. Er målingen et ledd i selve leveringen eller er målingen under de foreliggende omstendigheter kriteriet på eiendomsrettens overgang?

På grunnlag av de opplysninger som foreligger finner retten at det har vært partenes mening at tømmeret skulle være selgernes eiendom til måling var foretatt. Det er her ikke spørsmål om noe eiendomsforbehold inntil tømmeret var betalt. Bankene hadde generelt satt seg imot en slik ordning. Når måling var foretatt var tømmeret kjøpernes eiendom, det kunne brukes i produksjonen, og det gikk inn under eventuell forlagspant.

Men måling måtte være foretatt. Målingen har her inngått som et

Side:101

naturlig ledd i oppfyllelsen av kontrakten. Før målingen var kvantum og kvalitet bare omtrentlig. Målingen dannet grunnlag for det endelige oppgjør mellom partene - etter prinsippet ytelse mot ytelse. Først etter måling kunne oppgjør skje. Den dannet også grunnlaget for oppgjøret med transportøren.

Måling på tomt var en forholdsvis ny fremgangsmåte som totalt sett var i begge parters interesse. Det er neppe særlig tvil om at det er industrien som har vært initiativtakeren til denne utviklingen, og det er bare nølende skogeierne har gått med på å levere tømmeret fra seg uten måling. De betraktet målingen som det avgjørende kriterium på at eiendomsretten var gått over. I partenes opptreden må man kunne innfortolke en forutsetning fra skogeiernes side om at man i hvert fall Ikke skulle være dårligere stillet i forhold til kjøpernes kreditorer enn etter tidligere praksis. Det kan ikke gå ut over skogeierne at man ikke sørget for å tilpasse kontraktene til den nye situasjon. Det var mer nærliggende for kjøperne eller deres organisasjon å sørge for det.

Av vesentlig betydning må det være at tømmerpartiene var strengt individualisert på tomten for hver enkelt leverandør inntil måling var foretatt, og at tømmeret ikke før måling kunne brukes i produksjonen. Det kan riktignok innvendes at individualiseringen var nødvendig av tekniske grunner. Målingen var grunnlaget for oppgjøret mellom partene og også for transportørens oppgjør. Derfor måtte partiene holdes atskilt til målingen var ferdig. Likevel gir individualiseringen uttrykk for hvem det enkelte parti tilhørte. Et moment for så vidt var det at det enkelte individualiserte tømmerparti ikke gikk inn under eventuell forlagspant.

Ved avgjørelsen legger retten også vekt på at det har vært den vanlige oppfatning hos skogeierne, og visstnok også hos industriens folk, at eiendomsretten først gikk over ved målingen. Det var denne oppfatning som fikk skogeierne til å gå med på å levere fra seg umålt tømmer. Den offentlige måling ble ansett som det avgjørende ledd i eiendomsoverføringen.

I det foreliggende tilfelle anser derfor retten tømmeret som selgernes eiendom inntil måling var skjedd. Man må se det slik at tømmeret lå på tomten nærmest som ved et slags leieforhold til en opplagsplass. Risikoen for tømmerets tilfeldige undergang lå formentlig fortsatt hos selgeren, og kjøperen svarte bare for uaktsomhet.

Alle forhold tatt i betraktning finner derfor retten at det har vært en underforstått avtale partene imellom at tømmeret på tomten var selgernes eiendom inntil måling var skjedd. Det måtte i hvert fall gjelde i relasjon til konkurslovens §40. Det kunne ikke være noe i veien for å treffe en slik avtale i forhold til kjøpernes kreditorer.

Retten bygger således sin avgjørelse ikke bare på de ytre omstendigheter, men også - og i vesentlig grad - på hva som rimeligvis kan ha vært partenes meninger og forutsetninger for avtalene under den utvikling som skjedde.

Tilfellet er etter rettens mening så særegent at man finner liten veiledning i litteratur og rettspraksis. - - -

Side:102