LB-1994-2798

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-03-29
Publisert:	LB-1994-02798
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 93-08136 A - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02798 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Morten Lång).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen, formann. Lagdommer Karin Stang. Ekstraordinær lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1

Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for advokat som følge av påstått foreldelse av klients erstatningskrav.

A var i årene 1973-84 ansatt ved silke-/plasttrykkeriet ved X Glasværk, i det følgende også omtalt som glassverket. Mesteparten av tiden passet hun maskiner som ved hjelp av maling påførte trykk på plastemballasje. Malingen inneholdt løsemidler, og det ble også brukt slike midler - særlig lynol - for regelmessig rengjøring av deler av maskinene, og fra tid til annen også for rengjøring av emballasje fordi trykkprosessen ikke hadde vært vellykket.

I den tiden A arbeidet ved glassverket hadde hun - av forskjellige grunner - et meget høyt sykefravær. Dette førte til at arbeidsforholdet ble brakt til opphør sommeren 1984. Hun har deretter vært uten arbeid, og hun er nå uføretrygdet.

Allerede i slutten av 1984 reiste hun spørsmål om hun kunne ha vært utsatt for skadelig eksponering av løsemidler. Spørsmålet ble utredet av helsevesenet uten at man kom til noen klar konklusjon. I 1987 fikk hun kontakt med dr. Hans H. Tjønn, spesialist i yrkesmedisin, som på det tidspunkt drev privat praksis. I en erklæring av 30. juni 1987 benevnt "yrkesmedisinsk journal" uttalte han bl.a.:

Hennes tilstand betrakter jeg som nevnt som varig.

Årsakssammenhengen mellom den yrkesmessige eksponering for løsemidler og hennes psykiske og somatiske skader er godt etablert og utvilsom.

Det er ikke påvist eller mistanke om at andre sykdommer foreligger. Alle hennes symptomer og hennes sykdomsutvikling stemmer med den aktuelle løsemiddelpåvirkning. - - -

Hennes yrkesmessige invaliditet vil jeg anslå til 80%, og at den er varig.

Den medisinske invaliditet vil jeg anslå til 25 - 35%, vesentlig betinget i at hun har hodepine og svimmelhet og at hun er glemsom. Hun greier ikke å vaske huset eller å tørre støv, og hun må ha hjelp til det p.g.a. disse symptomene. Hun kan heller ikke gjøre fornuftige innkjøp til husholdningen, fordi hun er så glemsom. Den medisinske invaliditetsberekning er i det vesentlige anslått på dette grunnlag.

Det foreligger ingen mistanke om simulering eller aggravasjon.

Pasienten antas å ha krav på menerstatning.

Samme dag sendte dr. Tjønn melding til Y trygdekontor om at A hadde vært utsatt for yrkesskade. Etter å ha forelagt saken for nevrologisk overlege M. Robberstad, Rikstrygdeverkets rådgivende lege, konkluderte Rikstrygdeverket i brev av 1. august 1988 med at det ikke var grunnlag for å imøtekomme kravet om yrkesskadeserstatning fordi den varige medisinske invaliditet som følge av løsemiddelskade var fastsatt til mindre enn 15%.

I oktober-november 1989 var A innlagt i Rikshospitalet for nærmere utredning. I spesialisterklæring datert 21. mars 1990 uttalte nevrolog Tor S. Haugstad at hun hadde vært eksponert for organiske løsemidler og at hun av denne grunn var blitt påført en medisinsk invaliditet på rundt 25%. Dette førte til at Rikstrygdeverket den 22. mai 1990 omgjorde tidligere vedtak. Rikstrygdeverket la nå til grunn at A var blitt påført løsemiddelskade som hadde resultert i en medisinsk invaliditet på 25 % med rett til yrkesskadetrygd i gruppe 2.

I 1987 ble det opprettet kontakt mellom A og advokat B som påtok seg å bistå henne med å søke erstatning fra glassverket. I brev av 17. august 1987 meddelte han A at han ville legge saken i bero i påvente av vedtak om "yrkesskadetrygd og yrkesskadeserstatning". Hva som videre skjedde mellom advokaten og A, kan være noe uklart. Det er imidlertid på det rene at han tok opp spørsmålet om arbeidsgiverens erstatningsansvar i et brev av 14. juni 1990. Brevet var rettet til MG Industrier AS som advokaten antok var rett adressat for kravet. Senere kom det frem at glassverket etter fusjon og omorganiseringer var eiet av Kosmos Holding AS, og advokaten ble henvist til å ta kontakt med dette selskapet. Dette ble gjort, og det oppsto utover i 1991 en korrespondanse mellom advokat B og Kosmos Holding AS representert ved advokat og senere også Vesta, bedriftens forsikringsselskap. Vesta bestred både at det forelå årsakssammenheng og ansvarsgrunnlag, og hevdet også at kravet var foreldet. Mot slutten av 1991 sa Vesta seg likevel villig til å betale kr 300.000 som en engangserstatning. Forsøk fra A og advokat B på å få Vesta til å høyne beløpet førte ikke frem, og advokaten anbefalte deretter A å aksepterte tilbudet. Dette ønsket hun ikke. Kort tid senere oppsøkte hun advokat Steinar Winther Christensen som begynte sitt arbeid med saken i januar 1992. Ved stevning av 10. juli 1992 til Moss byrett reiste han på vegne av A erstatningssak mot MG Industrier AS og Vesta. Etter forslag fra partene oppnevnte retten legene Sverre Langård og Johan A. Aarli som sakkyndige for bl.a. å vurdere hvorvidt det forelå årsakssammenheng mellom As plager og løsemiddeleksponering ved glassverket. Etter at de hadde avgitt skriftlige uttalelser, besluttet retten at det i første omgang skulle forhandles separat om foreldelsesspørsmålet. Noe senere tilbakekalte A søksmålet, og saken ble hevet ved Moss byretts kjennelse av 23. februar 1993. Til byretten opplyste advokat Winther Christensen at søksmålet ble trukket fordi A hadde fått avslag på søknad om fri sakførsel. I ettertid er forklart at den egentlige årsak var at kravet mot glassverket ble ansett for å være foreldet.

Ved stevning av 30. september 1993 til Oslo byrett reiste A sak mot advokat B med påstand om tilkjennelse av erstatning for påført men, lidt inntektstap og tap i fremtid erverv. Kravene bygget på at A hadde mistet tilsvarende krav mot glassverket fordi disse ble foreldet mens B arbeidet med saken.

Oslo byrett avsa den 1. november 1994 dom med domsslutning:

1. B frifinnes.

2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.

Byretten fant ikke tilstrekkelig bevis for at løsemiddeleksponeringen hadde vært sterk nok til å forårsake krav om erstatning, og tok ikke stilling til foreldelsesspørsmålet. Om sakens nærmere enkeltheter vises for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.

A har påanket dommen til lagmannsretten p.g.a. feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo i dagene 12. - 14. mars 1996. Partene møtte og avga forklaring, og det ble avhørt 4 sakkyndige vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. -

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part - A - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk anført:

Det foreligger et overveldende bevismateriale til støtte for at A ble løsemiddelskadet under sitt arbeid ved glassverket. Hennes egne opplysninger underbygges av objektive medisinske funn og en rekke sakkyndigeerklæringer, også erklæringen fra Sverre Langård. Beskrivelsen av forholdene på arbeidsstedet fra 1973 til 1984, samt den omstendighet at også andre arbeidstakere ved glassverket er blitt påført løsemiddelskade, peker i samme retning. Noen annen sannsynlig årsak til As plager - f.eks. ryggsmerter, som hun i dag er fri for - er ikke påvist. Det kan heller ikke være tvilsomt at eksponeringen har vært tilstrekkelig sterk og langvarig til å kunne utløse de aktuelle plager. Målingene fra 1978 kan det ikke legges noen vekt på. Det er klarlagt at disse ble utført på en helt uriktig måte. Eventuell tvil om hvorvidt det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng, må gå ut over advokaten, jfr. Nygaard "Skade og ansvar" (1992) 477-78.

Løsemiddeleksponeringen må bedømmes som hovedårsaken til As plager og ervervsuførhet. Det er ikke bevismessig grunnlag for å anta at det foreligger andre faktorer som har ført til uførhet, eller spilt en vesentlig rolle i denne forbindelse. Med henvisning til Rt-1992-64 (P-pilledom nr. 2) hevdes for øvrig at hovedårsakslæren nå er forlatt. Avgjørende etter nevnte dom er om løsmiddeleksponeringen har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til denne. Det kan ikke være tvilsomt at dette er tilfelle, og det kan ikke være grunnlag for å avkorte erstatningen.

Glassverket var erstatningsansvarlig, både på subjektivt og objektivt grunnlag. Bedriften var kjent med farene ved bruk av løsemidler, men gjorde lite, i hvert fall den første tiden. Glassverket kan således bebreides for at arbeidsmiljøet var uforsvarlig. Uansett må trykkproduksjonen ved glassverket oppfattes som en farlig bedrift med tanke på de tilsattes helse. Det var tale om en permanent og ekstraordinær risiko for helseskader.

Senest i desember 1987 påtok B seg oppdraget med å fremme krav om erstatning mot glassverket. A og B hadde da tilgang til erklæringen fra dr. Tjønn og dermed nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Fra dette tidspunkt løp det følgelig en 3-års foreldelsesfrist etter foreldelsesloven §9 (1). Kravet mot glassverket var derfor foreldet før B sa fra seg oppdraget.

Dr. Tjønns erklæring av 30. juni 1987 må oppfattes som en fullstendig spesialistutredning, jfr. hans brev samme dag til trygdekontoret. Ingen supplerende undersøkelser eller vurderinger gjensto, og hans konklusjon var klar og uten forbehold; det forelå en varig løsemiddelskade. Samvirke, som hadde gruppelivsforsikret medlemmene i Y glassarbeiderforening, aksepterte straks konklusjonen og utbetalte uføreerstatning. Fra det tidspunkt A ble kjent med denne erklæringen hadde hun oppfordring til å gå til søksmål. Dersom B mente at erklæringen var mangelfull, kunne han søkt nærmere avklaring. Han gjorde imidlertid ingen ting i den retning. At Rikstrygdeverket senere kom til at A ikke var berettiget til yrkesskadetrygd, er i denne sammenheng uten betydning. Det kan uansett ikke hevdes at dette vedtaket avbrøt en frist som var begynt å løpe i 1987. I hvert fall var As situasjonen tilstrekkelig klarlagt da hun ble innvilget uførepensjon i 1988.

I forbindelse med foreldelsesspørsmålet er bl.a. vist til Tjomsland "Foreldelse av erstatningskrav" i Jussens Venner 1987 336 og 338-340, samt Kjønstad/Tjomsland "Foreldelsesloven" (1983) 101 med henvisning til Rt-1976-103. Av rettspraksis er ellers vist til Sandnes herredsretts dom av 3. november 1992, Nedre Romerike herredsretts dom av 18. oktober 1995 og Oslo byretts dom av 25. januar 1996.

A krever menerstatning begrenset oppad til kr 100.000 basert på en invaliditetsprosent på om lag 35% (mellom gruppe 2 og 3 i henhold til Rikstrygdeverkets forskrifter), lidt tap begrenset oppad til kr 750.000 og erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr 720.000.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. B dømmes til å betale menerstatning til A begrenset oppad til kr 100.000,-.

2. B dømmes til å betale tapt inntekt til A begrenset oppad til kr 750.000,- for perioden 1985 til 1995.

3. B dømmes til å betale erstatning for tap i fremtidig erverv til A begrenset oppad til kr 720.000,-.

4. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

Ankemotparten - B - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke løsemiddelpåvirkning av en slik karakter at det var grunnlag for å fremme noe erstatningskrav mot glassverket. Byrettens konklusjon om manglende årsakssammenheng er således korrekt. En rekke omstendigheter underbygger denne konklusjonen.

A hadde et "eventyrlig" fravær mens hun arbeidet ved glassverket. Mesteparten av hennes plager må anses for å være av psykosomatisk art. Tidligere hadde hun også omfattende ryggsmerter, og det er lite trolig at disse helt skal ha forsvunnet. Legeerklæringene den første tiden, som bl.a. var basert på objektive, medisinske funn, ga heller ikke grunnlag for å fastslå at det forelå løsemiddelskade. Bildet ble først endret ved dr. Haugstads erklæring i 1990. Men dr. Langård, som senere foretok en meget grundig utredning og vurdering, kom til at det ikke forelå årsakssammenheng. Hans erklæring bør tillegges avgjørende betydning.

Opplysningene om at andre ved glassverket skal ha blitt løsemiddelskadet, er ufullstendige og vage. For sin del fikk B ikke frem noen slike opplysninger mens han arbeidet med saken. Mange skader av denne art kan det uansett ikke ha vært. Det er for øvrig ingen grunn til å anta at A har vært utsatt for en sterk grad av løsemiddeleksponering. Snarere er det tale om "normalpåvirkning", og da kommer skadene erfaringsmessig først etter om lag 10 år, d.v.s. etter en mer langvarig eksponering enn den A hadde vært utsatt for.

Eventuell tvil m.h.t. om det foreligger årsakssammenheng bør ikke gå ut over ankemotparten. Spørsmålet er fullstendig utredet, og da må man holde seg til alminnelige bevisbyrderegler. Det må også legges vekt på at A selv valgte å trekke erstatningssaken mot arbeidsgiveren.

P-pilledom nr. 2 endrer ikke hovedårsakslæren. Spørsmålet er fortsatt om en bestemt påvirkning fremstår som den avgjørende faktor for skaden. Det er ikke tilfelle i nærværende sak. Løsemiddeleksponeringen har i hvert fall ikke vært den eneste faktor, og den må uansett tillegges helt underordnet betydning.

Videre bestrides at det forelå ansvarsgrunnlag i forhold til glassverket. Det er ikke holdepunkter for å slutte at bedriften handlet uaktsomt. Ansvar kan heller ikke bygges på objektivt grunnlag.

Foreldelsesfristen begynner først å løpe fra det tidspunkt da skadelidte har såpass kunnskap om skaden og den ansvarlige at han har oppfordring til å gå til søksmål, jfr. Matningsdal "Foreldelse av erstatningskrav ved personskade" i TFR 1980 481 flg og Rt-1975-82, Rt-1967-1182, samt Rt-1972-965. Kunnskapskravet innebærer også at skadelidte må, eller burde ha kjent de økonomiske skadevirkninger. Dersom trygdeytelser kommer til fradrag ved erstatningsutmålingen, må trygdevedtak være truffet før foreldelsesfristen begynner å løpe, jfr. Kjønstad/Tjomsland l. c. 92.

Foreldelsesfristen ble ikke igangsatt i 1987 da dr. Tjønns uttalelse forelå. Uttalelsen kan ikke bedømmes som en spesialisterklæring, og den var ufullstendig, noe dr. Tjønn selv erkjente for byretten. Den må oppfattes som en delutredning idet det bl.a. var behov for supplerende vurdering fra nevrolog. Dr. Tjønns generelle engasjement til fordel for løsemiddelskadde er også av betydning. Uansett ble dr. Tjønns vurdering satt til side da Rikstrygdeverket avslo yrkesskadeserstatning i 1988. Først da nevrolog Haugstad kom med sin erklæring i 1990 hadde A oppfordring til å gå til søksmål mot glassverket.

Vedrørende erstatningsutmålingen hevdes at B eventuelt ikke kan svare for mer enn 1/3 av det samlede tap. Flere årsaksfaktorer må ha virket sammen, og det kan ikke være riktig å føre hele tapet tilbake til løsemiddelskaden. Dessuten må det gjøres fradrag for de kr 300.000 som Vesta tilbød. Den medisinske invaliditet og dermed menerstatningen er også for høyt anslått. Det kan ikke være på sin plass å gå utover gruppe 2 (25-34%). For øvrig har ankemotparten ingen vesentlige innvendinger mot erstatningsbeløpene.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag. Etter lagmannsrettens vurdering var As eventuelle erstatningskrav mot glassverket ikke foreldet da B fratrådte saken ved årsskiftet 1991-92. Lagmannsretten ser slik på dette spørsmålet:

A var tilsatt ved glassverket fra 1973 til 1984. Det er ikke tvilsomt at hun i disse årene, spesielt frem til ca 1980 da det ble installert avsugningsutstyr og foretatt avskjerming av maskinene som påførte maling, har vært utsatt for en viss løsemiddeleksponering. Omfanget og styrken av denne eksponeringen er vanskelig å angi i ettertid. Etter lagmannsrettens vurdering har en ikke holdepunkter for å anta at den har vært særlig høy. Fordi retten løser saken på et annet grunnlag er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om det foreligger erstatningsrettslig årsakssammenheng mellom eksponeringen og As livssituasjon i dag.

I sitt voksne liv har A hatt mange og hyppige helsemessige problemer. I 1972 oppsøkte hun lege p.g.a. hodepine, og det ble den gang foretatt nevrologisk undersøkelse som konkluderte med at det var tale om en "rent funksjonell myalgisk hodepine". Mens hun arbeidet ved glassverket hadde hun en rekke langvarige sykmeldinger som til sammen strakk seg over 200 uker. Flere av disse sykmeldingsperiodene kom i forbindelse med forskjellige operasjoner, men hun hadde også stadige fravær p.g.a. sterke menstruasjonsplager og ryggsmerter. I 1983 falt hun på arbeidsplassen og skadet ryggen. Hendelsen ble rapportert som yrkesskade til Rikstrygdeverket i 1985, men ikke godkjent.

Etter at hun sluttet ved glassverket oppsøkte hun helsevesenet med plager som hun satte i forbindelse med løsemiddelpåvirkning, bl.a. hodesmerter, kvalme og hukommelsessvikt. I første omgang ble hun undersøkt av overlege M. Tengesdal ved nevrologisk poliklinikk ved Sarpsborg sykehus som uttalte at "det er jo svært ukarakteristiske og diffuse plager, og jeg vil tro at mye av dette er musculære psykosomatiske symptomer". Tengesdal opprettholdt denne konklusjonen etter at det i 1985 var foretatt cerebral CT som ble beskrevet som "nærmest - - normalt". I 1985-86 ble hun undersøkt ved Yrkeshygienisk institutt i Oslo. I en uttalelse av 14. juli 1986 bemerket overlege Gunnar Mowé at det ikke var mulig å avgjøre hvorvidt det forelå en kronisk nevrotoksisk skade. Han fremholdt at spørsmålet om "diffus cerebral encephalopati" måtte vurderes på grunnlag av nevrologisk utredning, andre spesialundersøkelser og eventuelt nevropsykologisk undersøkelse. En undersøkelse i begynnelsen av 1987 ved Sentralsykehuset for Østfold i Fredrikstad ga heller ingen direkte avklaring. Dr. Mowé kom deretter inn i bildet igjen og uttalte nå at det "mest sannsynlig foreligger en lett grad av encephalopathi pga. tidligere løsemiddeleksponering".

Dr. Tjønns yrkesmedisinske journal av 30. juni 1987 er omtalt innledningsvis. Av denne fremgår at Tjønn og Mowé var blitt enige om at Tjønn skulle fullføre den igangsatte utredning. Som allerede referert uttalte Tjønn at "årsakssammenhengen mellom den yrkesmessige eksponering for løsemidler og hennes psykiske og somatiske skader er godt etablert og utvilsom". Tjønn vurderte tilstanden som varig, og han anslo den yrkesmedisinske invaliditet til 80% og den medisinske invaliditet til 25-30%. For øvrig påpekte han at det ikke var "utført EMG, og såvidt jeg kan se er det heller ikke utført visuell eller auditiv evoked potensiel - - heller ikke utført vibrasjonssansundersøkelse".

Dr. Robberstad vurderte saken i juni 1988. Med henvisning til tidligere undersøkelser og utredninger fant han det mest nærliggende om Rikstrygdeverket - "under en viss tvil" - aksepterte at det forelå en eksponering i yrke som kunne ha gitt hjerneskade. Ettersom nevrologen ikke hadde funnet sikre tegn på sykdom samtidig som psykologene hadde gjort mulige, men ingen "konklusiv sikre sjukdomsteiken", anbefalte Robberstad at en fulgte dr. Tengesdal og la til grunn at det ikke var tale om skade som kunne nå opp til 15% medisinsk invaliditet. Rikstrygdeverket holdt seg til Robberstads anbefaling og bemerket i vedtak av 1. august 1988 at den varige medisinske invaliditet var fastsatt til mindre enn 15%. A var derfor ikke berettiget til yrkesskadeserstatning. Dette vedtaket ble omgjort den 22. mai 1990 da Rikstrygdeverket, basert på utredningen av A ved Rikshospitalet og dr. Haugstads erklæring av 21. mars 1990, kom til at det forelå en medisinsk invaliditetsgrad på 25% som følge av løsemiddelskade.

Tvisten mellom partene angående foreldelse er knyttet til spørsmålet om når denne begynte å løpe. Spørsmålet må løses ut fra foreldelsesloven §9 (1). Avgjørende blir dermed fra hvilket tidspunkt A fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dette omfatter både kunnskap om de aktuelle økonomiske skadevirkninger og de nærmere omstendigheter - bl.a. årsakssammenheng mellom den påståtte skade og tapet - som etablerer erstatningsansvar for den ansvarlige. Det overordnede synspunkt vil i henhold til teori og rettspraksis være om skadelidte har slik kunnskap og innsikt at han har oppfordring til å gå til søksmål. I to høyesterettsdommer ( Rt-1975-82 og Rt-1967-1182) er dette utlagt slik at skadelidte må ha hatt grunnlag for å bedømme om det forelå tilstrekkelig sannsynlighet for at et søksmål kunne føres frem til et positivt resultat, og at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte med utsikt til et positivt resultat kunne reise sak om erstatning p.g.a. varig invaliditet. I følge Matningsdal l. c. 491 synes Høyesterett å stille strenge krav for at dette skal være tilfelle. Det kan ikke være riktig å fravike dette utgangspunktet selv om det i foreliggende sak vil være til fordel for den skadelidte om erstatningskravet bedømmes som foreldet.

De foran refererte opplysningene om forholdene ved glassverket, As sykdomshistorie og helsevesenets vurdering av hennes plager i tidsrommet 1984-88, ga - etter lagmannsrettens vurdering - den gang ikke grunnlag for konklusjoner om tilstrekkelig erstatningsrettslig årsakssammenheng mellom løsemiddeleksponering og hennes helsetilstand. Hun hadde riktignok vært utsatt for påvirkning fra løsemidler i flere år, men omfanget og styrken var usikker. Målingene på arbeidsplassen i 1978 tydet på at eksponeringen hadde vært beskjeden, og langt under det nivå som vanligvis betraktes som helsefarlig. Dernest kunne en ikke utelukke at i hvert en del av hennes plager i form av hodepine og ryggsmerter kunne føres tilbake til forhold som ikke hadde noen sammenheng med løsemiddeleksponering. Resultatene av foretatte medisinske undersøkelser ga heller ikke klare indikasjoner om løsemiddelskade. De avgitte legeuttalelser var - med ett unntak (Tjønn) - vage, og pekte i retning av at As lidelser helst var av psykosomatisk art. Retten legger i denne forbindelse også vekt på at hennes symptomer var uspesifikke, samt at utredning og vurdering av nevrotoksiske skader som følge av løsemiddeleksponering generelt er vanskelig, jfr. dr. Mowés brev av 14. juli 1986.

Dr. Tjønns erklæring av 30. juni 1987 skiller seg fra de øvrige legeuttalelser i den aktuelle perioden. Han konkluderte med at det forelå en varig løsemiddelskade, og uttalte at årsakssammenhengen var godt etablert og utvilsom. Isolert sett ga denne erklæringen A et godt utgangspunkt for å gå til søksmål mot arbeidsgiveren. Det forelå imidlertid en rekke tidligere uttalelser som fortsatt måtte tillegges betydelig vekt. Sett i en slik sammenheng fremsto dr. Tjønns erklæring bare som ett av flere momenter som ikke ga noen definitiv avklaring. Dr. Tjønn påpekte også i erklæringen at det ikke var foretatt en del nærmere angitte undersøkelser. Dette måtte naturlig forstås slik at Tjønn mente at disse undersøkelser ville kunne være av betydning for diagnosen. Arbeidsgiveren ville således med en viss rett kunne hevde at erklæringen bygget på et ufullstendig materiale.

Selv om dr. Tjønns vurdering ble lagt til grunn hva gjelder årsakssammenheng, gjensto dessuten spørsmålet om hvilket økonomisk tap A var påført og i fremtiden ville bli påført. Lovens kunnskapskrav omfatter neppe størrelsen på det økonomiske tap for de forskjellige skadevirkninger, men skadelidte bør likevel ha en viss oversikt over det sannsynlige tap før han anlegger sak. I nærværende sak er spesielt mulige trygdeytelser av interesse, jfr. skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd. Rikstrygdeverket hadde i 1987 ikke tatt stilling til spørsmålet om rett til yrkesskadeserstatning eller uførepensjon. Dette skjedde først i 1988. Yrkesskadeserstatning ble da for øvrig avslått idet Rikstrygdeverket bygget på uttalelsen fra dr. Robberstad som vurderte saken noe annerledes enn dr. Tjønn. Uførepensjon ble rett nok innvilget, men avgjørelsen var ikke knyttet opp mot løsemiddelskade.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at dr. Tjønns erklæring ikke ga A tilstrekkelig oppfordring til å gå til søksmål mot glassverket. At Samvirke foretok forsikringsoppgjør basert på dr. Tjønns erklæring, kan - ut fra de omstendigheter som ellers forelå - ikke tilsi noen annen konklusjon.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det utover i 1988 og frem til høsten 1989 fremkom nye opplysninger som kunne være egnet til å forsterke grunnlaget for et søksmål mot glassverket. Først da det høsten 1989 ble klarlagt at målingene foretatt ved glassverket i 1978 kunne være uriktige, kom det frem noe nytt av betydning. Lagmannsretten finner videre ikke å kunne bebreide A, eller B, for å ha forholdt seg for passive i denne fasen. Dette skyldes dels at det i første omgang kunne være naturlig å avvente Rikstrygdeverkets vurdering av spørsmålet om rett til yrkesskadeserstatning, og dels at det trolig har foreligget en form for forståelse mellom dr. Tjønn, A og B om at også førstnevnte skulle følge opp saken i den utstrekning det kunne være behov for supplerende opplysninger. Dette kommer bl.a. til uttrykk ved at dr. Tjønn den 7. september 1989 skrev et brev til Direktoratet for arbeidstilsynet med spørsmål om hvordan målingene i 1978 ble utført

Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at foreldesfristen på 3 år etter foreldelsesloven §9 (1) tidligst begynte å løpe høsten 1989. Trolig begynte fristen ikke å løpe før våren 1990 da dr. Haugstads erklæring og Rikstrygdeverkets omgjøringsvedtak forelå. As mulige krav mot glassverket var således ikke foreldet ved årsskiftet 1991-92 da B avsluttet sitt arbeid med saken. Byrettens dom pkt. 1 blir følgelig å stadfeste. Retten tilføyer for øvrig at den ankende part har sagt seg enig i at B må frifinnes dersom kravet ikke var foreldet.

Hva angår spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger, bemerkes at A har tapt saken fullstendig for såvel byrett som lagmannsrett. Byretten, som løste saken på grunnlag av manglende årsakssammenheng, anvendte imidlertid unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ idet byretten fant avgjørelsen såvidt tvilsom at A hadde hatt fyldesgjørende grunn for å la saken komme for retten. Også m. h. t. foreldelsesspørsmålet foreligger det etter lagmannsretten en slik grad av tvil at nevnte unntaksregel bør anvendes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i sin helhet.

Anken har vært forgjeves, men lagmannsretten finner at den kvalifiserte tvil som foreligger må bedømmes som en særlig omstendighet som tilsier at unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse. Retten legger i denne forbindelse særlig vekt på dr. Tjønns erklæring, og viser til drøftelsen foran. Retten tilføyer at samme domsresultat ikke kunne vært nådd med større sikkerhet på annet rettslig grunnlag. Spørsmålet om årsakssammenheng, som ville kunne være et alternativt frifinnelsesgrunnlag, er etter lagmannsrettens vurdering beheftet med minst like store tvilsmomenter. A vil etter dette også bli fritatt for å erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger for lagmannsretten.