LB-1995-1785
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-23 |
| Publisert: | LB-1995-01785 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 95-1004 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01785 K. |
| Parter: | Kjærende part: 1. AS Vinmonopolet 2. Staten v/Sosial- og helsedepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Didrik Tønseth). Kjæremotpart: 1. Cafe Fiasco AS 2. Drink International Limited (Prosessfullmektig: Advokat Morten Steenstrup). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Agnar A Nilsen jr. Ekstraordinær lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §181, Alkoholloven (1989) |
Saken gjelder heving og avgjørelse av saksomkostninger.
Ved kjennelse 15 juni 1995 tok Oslo namsrett til følge begjæring fra Cafe Fiasco AS og Drink International Limited om midlertidig forføyning mot AS Vinmonopolet og staten v/Sosial- og helsedepartementet.
Kjennelsen hadde slik slutning:
1. Inntil rettskraftig dom eller forlik foreligger mellom partene, nedlegges midlertidig forbud mot at AS Vinmonopolet annullerer eller nekter å effektuere kjøp og salg av produktene DRINK produsert av Drink International Limited på 180 ml flasker med 9 volumprosent alkohol med begrunnelse i at produktene skal følge alkoholloven regler for brennevin.
2. Forbudet trer i kraft straks.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I prosesskrift av 20 august 1996 opplyste regjeringsadvokaten at partene sammen har vurdert lovendringen av 24 juni 1995 samt det forhold at Cafe Fiasco har fått brennevinsbevilling slik at kjennelsen ikke lengre har virkning og at det ikke foreligger rettslig interesse i å fortsette saken. Partene er således enige om å heve saken og at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten. Imidlertid ønsker kjæremotparten at saksomkostningene for namsretten avgjøres av lagmannsretten.
Vinmonopolet AS og staten v/Sosial- og helsedepartementet har til omkostningsspørsmålet anført:
Det bestrides at det foreligger saksbehandlingsfeil knyttet til namsrettens omkostningsavgjørelse. Det er ikke feil at namsretten har unnlatt å henvise til tvistemålsloven §178. Bestemmelsen, som kommer til anvendelse, viser til de riktige foranstående bestemmelsene i kapitlet. Selv om disse reglene ikke sier noe om namsrettens plikt til å vurdere omkostningsspørsmålet i forhold til de enkelte parter følger dette utgangspunktet av kjennelsen i Rt-1979-1351. Når Høyesterett i den saken kom til at saksomkostningsspørsmålet måtte vurdere særskilt for hver part, skyldes det at disse partenes faktiske og rettslige situasjon var innbyrdes svært forskjellig. Det er ikke tilfelle i vår sak.
Namsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne saksomkostninger var at den fant "saken noe tvilsom og mener at det var fyldestgjørende grunn til at denne saken kom til retten".
Det alt vesentligste av anførslene og bevisføringen gjaldt forståelsen av alkoholloven. Dette var det sentrale rettslige problem som namsretten måtte ta stilling til. Begrunnelsen for at saken var så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten knytter seg først og fremst til hovedkravet. I forhold til dette kravet sto de to kjæremotpartene innbyrdes i samme situasjon. Det var derfor ikke nødvendig med en individuell drøftelse av omkostningsspørsmålet i forhold til hovedkravet.
Namsretten har vurdert de private parter individuelt i forhold til spørsmålet om det forelå sikringsgrunn. Her var den faktiske og rettslige situasjonen forskjellig for de private partene. Det må imidlertid være åpenbart at namsretten ikke har ment at det kun var den tvil som knyttet seg til Cafe Fiascos sikringsgrunn som gjorde at det var fyldestgjørende grunn til at saken kommer for retten. Om det skulle foreligge saksbehandlingsfeil har den under ingen omstendigheter påvirket resultatet.
Vinmonopolet og staten har lagt ned påstand om at kjæremålssaken heves.
Cafe Fiasco AS og Drink International Limited har anført:
Det foreligger saksbehandlingsfeil og feil lovanvendelse. Dette må lede til at namsrettens omkostningsavgjørelse oppheves. Vinmonopolet og staten har tapt saken fullstendig. Hovedregelen om at den tapende part skal dekke motpartens omkostninger må derfor gjelde i utgangspunktet. Det er en saksbehandlingsfeil at retten ikke har gitt uttrykk for om saksomkostningsspørsmålet er vurdert i forhold til den enkelte part slik retten plikter etter tvistemålsloven §178. Slik premissene er utformet kan det ikke sees bort fra at feilen har virket bestemmende på avgjørelsens innhold. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling. Omkostningene kreves fordelt med en halvpart på hver av kjæremålspartene.
Det er nedlagt påstand om at omkostningsavgjørelsen i namsretten oppheves.
Lagmannsretten bemerker at de kjærende parter har trukket kjæremålet og lagt ned påstand om at kjæremålssaken heves. Selv om partene er enige om at omkostningsavgjørelsen for namsretten prøves for lagmannsretten, kan det etter avgjørelsen i Rt-1964-191 være noe tvilsomt om det er adgang til dette. Når det ikke foreligger rettslig interesse skal kjæremålet i tilfelle avvises. Slik forholdene er i saken, finner lagmannsretten imidlertid at den har adgang til å ta hevningsbegjæringen til følge så langt partene er enige å ta omkostningsavgjørelsen for namsretten opp til behandling. I denne sammenheng vises til Rt-1970-1535 og Schei:Tvistemålssloven I side 386.
Lagmannsretten kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Omkostningsavgjørelsen er avgjort ved kjennelse.
Namsretten har anvendt untaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ, og den har begrunnet dette. Begrunnelsen er knapp, men finnes etter omstendighetene tilstrekkelig. Lagmannsretten finner ikke at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Tvilen i saken knytter seg til det sentrale spørsmålet om hovedkravet var sannsynliggjort. I dette spørsmålet har retten ikke funnet grunn til å skille mellom partene. De står likt, det må være avgjørende.
Når saken står likt i forhold til samtlige parter kan avgjørelsen, som her, treffes under ett jf Schei: Tvistemålsloven I side 375. Som påpekt av regjeringsadvokaten atskiller den seg fra avgjørelsen i Rt-1979-1351, hvor partene ikke sto likt. Slik forholdene var i denne saken, og ingen ble pålagt å utrede omkostninger, kan retten ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil.
Partene er enige om å bære hver sine omkostninger for lagmannsretten.
Da Vinmonopolet AS og staten v/Sosial- og helsedepartementet har trukket kjæremålet og etter de omstendigheter det er redegjort for ovenfor, avsier lagmannsretten kjennelse for at kjæremålssaken blir å heve for så vidt gjelder punkt 1 og 2 i namsrettens kjennelse, for øvrig blir kjæremålet å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålssaken heves for så vidt gjelder namsrettens kjennelse punkt 1 og 2.
2. Kjæremålet over namsrettens omkostningsavgjørelse forkastes.