LB-1995-2161

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1995-12-28
Publisert:	LB-1995-02161
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-00602 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-02161 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg - HR-1996-00101 K - Lagmannsrettens kjennelse, slutningens pkt. 1, stadfestet ( Rt-1996-330).
Parter:	Kjærende part: Gestoria AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Stordrange). Kjæremotpart: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord).
Forfatter:	Lagmann Jan Martin Flod, Lagdommer Hans Kristian Bjerke, Lagdommer Anne Lise Rønneberg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Forretningsbankloven (1961) §32, §172, §179, §180, §403, §437, §93, Forvaltningsloven (1967), Aksjeloven (1976) §14-9, §9-17

Det ble avsagt slik kjennelse:

Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål p.g.a. manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54.

Ved kgl.resolusjon fremmet av Finansdepartementet og vedtatt den 20 desember 1991, ble det vedtatt nedskrivning av aksjekapitalen i Christiania Bank og Kreditkasse og tegning av ny aksjekapital i banken ved en rettet emisjon mot Statens Banksikringsfond. Under pkt. 1 i tilrådingen ble det vedtatt følgende:

1. Aksjekapitalen i Christiania Bank og Kreditkasse nedskrives fra kr 522947704,50 til null. Nedsettingsbeløpet anvendes til dekning av tap som fremkommer av det reviderte statusoppgjør pr 30 september 1991. Kapitalnedsettelsen gjennomføres ved innløsning av de nåværende aksjonærers aksjer.

Nedskrivingen skjedde med hjemmel i forretningsbankloven §32 sjette ledd.

Under det forutgående foredraget til resolusjonen pkt.10 uttales følgende: Dette vedtaket er et enkeltvedtak, jf forvaltningsloven regler. Det er ikke klageadgang, i og med at vedtaket treffes ved kgl. res. Enkeltvedtaket retter seg mot Kreditkassen og dens aksjonærer.

Selskapet Gestoria AS var høsten 1991 eier av 6735 aksjer i Kreditkassen. Pr. 25 september 1991 var aksjene pålydende kr 13,50. Generalforsamlingen forkastet den 18 desember 1991 styrets forslag om nedskrivning til kr 0. Deretter vedtok regjeringen nedskrivning ved forannevnte kgl. resolusjon.

Den 17 januar 1995 tok Gestoria ut stevning ved Oslo byrett mot staten v/Finansdepartementet. Det ble lagt ned påstand om at den kgl.res. av 20 desember 1991 kjennes ugyldig. Staten tok til motmæle og nedla prinsipal påstand om avvisning p.g.a. manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54.

Oslo byrett tok avvisningspåstanden opp til særskilt behandling, jf tvistemålsloven §93, og avsa 14 juli 1995 kjennelse med slik slutning:

1. Saken avvises.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Gestoria har i rett tid påkjært byrettens kjennelse og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts kjennelse i sak nr. 95-602 A/12 oppheves og saken fremmes.

2. Saksøkeren tilkjennes omkostninger i anledning kjæremålet.

Staten v/Finansdepartementet har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Byrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Det har vært utvekslet en del prosesskrift. Den kjærende part ba i prosesskrift av november 1995 om muntlige forhandlinger i anledning kjæremålet. Dette ble avslått ved lagmannsrettens beslutning av 7 desember 1995, idet lagmannsretten ikke fant at det forelå særlige grunner, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd. Lagmannsretten har senest mottatt den kjærende parts prosesskrift av 20 desember 1995, som er meddelt motparten.

Gestoria har i det vesentlige anført:

Byretten har tolket og anvendt vilkåret om rettslig interesse feil når den avviser saken. Byrettens henvisning til og utgangspunkt i avgjørelsen inntatt i Rt-1991-1468 er ikke relevant i nærværende sak. Det er heller ikke støtte i denne for å kreve at saksøkerens interesse skal være aktuell. Bedømmelsen av Gestorias rettslige interesse må skje på samme måte i 1995 som om søksmålet hadde vært anlagt i 1991 eller 1992.

Det er et grunnleggende konstitusjonelt prinsipp at enhver som er tilstrekkelig berørt av et enkelt vedtak, kan søke domstolenes beskyttelse for å få prøvet vedtakets gyldighet.

Den kgl. resolusjonen er et enkeltvedtak. Gestoria, som en av aksjonærene, er part i forhold til vedtaket. Allerede dette er tilstrekkelig til å fastslå at saksøkeren har søksmålsinteresse, jf Hov Rettergang (1994) 172.

Gestorias aktuelle interesse i å få prøvet gyldigheten følger blant annet av den omstendighet at saken har stor almenn interesse, ikke minst på bakgrunn av utviklingen i bankvesenet, jf motsetningsvis Rt-1986-733.

Gestoria, som investeringsselskap, har en generell interesse i en avklaring av hvorvidt den type lovgivning som er gjenstand for prøving er holdbar i forhold til grunnloven. Behovet for grenseoppgang omkring grunnloven bestemmelser til vern om privat eiendomsrett, særlig §105 og §97, gjelder uavhengig av konkret situasjon. Man kan ikke uten videre legge byrettens forutsetning til grunn om at den kongelige resolusjonen "ble fremmet under og foranlediget av helt spesielle forhold" Også i fremtiden kan oppstå kriser innen bankvesenet som kan aktualisere samme type spørsmål.

Tvml. §54 må fortolkes på bakgrunn av aksjeloven §9-17 som gir aksjonærer et særskilt vern og utvidet mulighet for å anlegge søksmål vedrørende selskapsvedtak. Den kgl.res. om nedskrivning trer innholdsmessig og formelt i stedet for en generalforsamlingsbeslutning. Selskapsrettens utgangspunkt er at denne type vedtak fattes av de kompetente selskaps organer. Hvis vedtaket hadde vært fattet av selskapet selv, ville mindretallsaksjonærene kunnet gå til søksmål etter aksjeloven med påstand om ugyldighet.

Anfektelsesretten i aksjeloven gjelder uavhengig av om den saksøkende aksjonær er rammet av vedtaket eller ikke. Dette viser at man i saker som dette må anerkjenne en langt videre søksmålsadgang enn ellers. Et ideelt formål for søksmålet er tilstrekkelig til at en aksjonær kan få prøvet sine rettigheter i forhold til en generalforsamlingsbeslutning.

Man kan vanskelig tenke seg et mere inngripende selskapsvedtak enn nedskrivning av aksjene, med den følge at aksjonærposisjonen fullstendig tapes. En aksjonær har utvilsomt "konkret interesse" i å få prøvet rettmessigheten av et slikt vedtak.

Gestorias interesse i å få prøvet vedtaket har også en skattemessig interesse. Gyldigheten av vedtaket ble akseptert av ligningsmyndighetene med den konsekvens at aksjonærene ikke fikk fradrag for sine tap i 1991.

Det presiseres at Gestoria anfører to grunnlag for resolusjonens ugyldighet. Det første grunnlag er at det dreier seg om et ekspropriasjonsartet vedtak, som betinger full erstatning til ekspropriaten. Staten la feilaktig til grunn at aksjene var verdiløse, slik at det ikke var noe økonomisk tap å erstatte.

Det andre grunnlaget er at vilkåret for anvendelse av forretningsbankloven §32 sjette ledd ikke var oppfylt, idet mere enn 25 % av aksjekapitalen var intakt da vedtaket ble fattet.

Gestoria ønsker dom for at "forskriften representerer et overtramp i forhold til saksøkerens aksjonærstatus". Selv om en dom i Gestorias favør bare vil ha rettskraft mellom partene, legges det til grunn at banken vil respektere utfallet av en dom i forholdet mellom Gestoria og staten. Den eneste umiddelbare konsekvens er at banken da må akseptere at Gestoria fremdeles er aksjonær. At virkningene av dommen i forholdet til tredjemann er usikker, er ikke avvisningsgrunnlag, jf Rt-1957-860.

Hvis Gestoria skulle få medhold i søksmålet, vil staten likevel være i en slik posisjon at Gestoria kan tvangsutløses med hjemmel i aksjeloven §14-9. Dermed bortfaller alle de praktiske vanskeligheter som er anført av motparten.

For å klargjøre sammenhengen mellom søksmålsgrunnlaget og den stilling Gestoria mener å ha, suppleres påstanden i hovedsøksmålet. Det kreves nå dom både for ugyldighet og for at selskapet fortsatt er aksjonær i Kreditkasen. Kreditkassen motsatte seg gjennom sitt høyeste organ å fatte det vedtak om nedskrivning som staten deretter tvangspåførte foretaket. Staten er derfor den naturlige motpart også i forhold til kravet om å være aksjonær.

Staten v/Finansdepartementet har i det vesentlige anført:

Byretten har avvist søksmålet fordi Gestoria ikke har påvist at en eventuell ugyldighetsdom mot staten vil ha noen betydning for selskapets aktuelle rettsstilling. Kjennelsen er riktig, både m.h.t. resultat og begrunnelse.

Gestoria har ikke noen aktuell interesse i å få dom for ugyldighet, da det ikke er påvist at en slik dom i dagens situasjon vil ha noen relevant betydning for Gestorias aktuelle rettsstilling. Det er uten betydning om saken har stor almen interesse, jf Rt-1991-1468, hvis den ikke har konkret rettslig betydning for saksøker. Riktignok har det forekommet at prejudikatsinteressen har blitt ansett som et tungtveiende argument for å fremme søksmålet, men dette gjelder bare i forhold til interesseorganisasjoner. Vedtaket i nærværende sak ble gjort som ledd i en ekstrem situasjon, som det norske bankvesen ikke hadde opplevd siden 1920-tallet. De anførsler som gjøres gjeldende fra den annen side, er relativt nært knyttet opp mot den konkrete situasjon som forelå høsten 1991.

Selv om det ikke er satt noen frist for å reise søksmål, jf tvistemålsloven §437 første ledd, kan bestemmelsen ikke tolkes antitetisk slik at det ikke gjelder noe krav til aktuell interesse ved søksmål mot det offentlige.

Et ønske om å få fastslått at forvaltningen har begått "et overtramp", er i seg selv ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet til rettslig interesse, jf Rt-1994-1244 (s.1250).

Den eneste rettslige betydningen av en eventuell ugyldighetsdom, vil være at det fastslås at en av flere betingelser for erstatningsansvar er oppfylt. Dette begrunner ikke et krav om særskilt fastsettelsesdom for ugyldighet.

Subsidiært anføres at saken må avvises fordi den rettslige karakteristikk "ugyldighet" i dette tilfelle er for upresis til å tilfredsstille lovens krav til konkretisering av søksmålsgjenstanden. Normalt vil det være enkelt å fastslå hva som vil være de rettslige konsekvenser av at et vedtak kjennes ugyldig. I dette tilfelle vil virkningene av en eventuell ugyldighetsdom være høyst uklare, både i forholdet mellom Gestoria og staten, staten og Kreditkassen, men også i forhold til flere andre rettssubjekter med ulike former for tilknytning til banken. Som eksempel kan nevnes forholdet mellom Kreditkassen og bankens øvrige aksjonærer. I denne sammenheng skaper rettskraftens subjektive grenser problemer.

Gestorias argumentasjon bærer preg av at selskapets reelle interesse i søksmålet er av rent økonomisk karakter. Som sådant ville den fullt ut kunne vært ivaretatt gjennom et direkte erstatningssøksmål. Selskapet må henvises til å kreve dom for de konkrete følger som ønskes oppnådd.

Henvisningen til aksjeloven §9-17 er ikke noe argument for å fastslå rettslig interesse. Aksjeloven §9-17 med sin særregel om utvidet rettskraft og en relativt kort søksmålsfrist, eliminerer mange av de problemer som en ugyldighetsdom etter tvistemålsloven §54 vil måtte medføre. At lovgiver har funnet det nødvendig å gi slike særregler, underbygger bare for så vidt statens argumentasjon på dette punkt.

Atter subsidiært anføres at søksmålet i realiteten gjelder rettsforholdet mellom Gestoria og Kreditkassen. Utvidelse av påstanden til krav om aksjonærstatus i Kreditkassen må dermed bli å avvise p.g.a. manglende passiv søksmålskompetanse i forhold til staten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Det følger av den kgl.resolusjonen at vedtaket om nedskrivning av Kreditkassens aksjer er et enkeltvedtak. Som en av de daværende aksjonærer, var Gestoria å anse som part i forhold til dette. Vedtak fattet ved kgl.res. er ikke gjenstand for klage. I nærværende sak ble det ikke satt noen søksmålsfrist, slik tvistemålsloven §437 åpner for.

I utgangspunktet må fastslås at det er en naturlig sammenheng mellom adgangen til å påklage et vedtak og adgangen til å reise ugyldighetssak for domstolene. Søksmålsinteressen er naturlig til stede hvor klageadgangen enten er uttømt eller ikke er til stede, slik som her. Både i teori og rettspraksis er lagt til grunn at man i forhold til vedtak som innebærer offentlig myndighetsutøvelse eller inngrep overfor den enkelte, ikke bør trekke grensene for snevert når det som her skal vurderes om saksøker har den nødvendige rettslige interesse i å få vedtaket overprøvet av domstolene.

Et generelt ønske om å få fastslått at forvaltningsorganet har handlet ulovlig, eller begått "overtramp" som anført av Gestoria, vil normalt ikke være tilstrekkelig for å anse vilkårene i tvistemålsloven §54 oppfylt. Dette er bl.a. uttalt av Høyesterett i Rt-1991-1468 flg.

Høyesterett har i samme dom uttalt at saksøker må påvise at den ønskede rettsavgjørelse har betydning for saksøkerens rettsstilling. Et relevant spørsmål i denne forbindelse vil være om det er grunnlag for gjenopprettelse av tidligere rettstilstand dersom søksmålet fører frem, jf Rt-1994-1244 (særlig 1250).

Som påpekt av staten, må også saksøktes passive søksmålsompetanse vurderes. Det er da et naturlig å spørre om eventuell gjenopprettelse kan skje i forhold til saksøkte. Det bemerkes at gjenopprettelse ikke nødvendigvis må innebære tilbakeføring til samme faktiske rettstilstand som tidligere. I gjenopprettelse kan også ligge f.eks. konstatering av erstatningsansvar eller -grunnlag fordi faktisk gjenopprettelse kan være umuliggjort p.g.a. eller i forhold til utenforstående tredjemenn.

Som part i forhold til forvaltningsvedtaket har Gestoria utvilsomt søksmålsinteresse. Men når søksmål anlegges, må det normalt også godtgjøres at søksmålet har betydning for selskapets aktuelle rettsstilling i forhold til saksøkte. De rettslige konsekvensene av ugyldighetspåstanden må klargjøres.

Slik nærværende søksmål er anlagt, finner lagmannsretten at Gestoria ikke har den nødvendige rettslige interesse i saken. Det er ikke tilstrekkelig å ønske dom for et såkalt "overtramp" fra forvaltningens side, jf ovenfor.

Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger ikke slik generell eller almenn interesse at dette tilfredsstiller vilkårene i tvistemålsloven §54. Søksmålet er dessuten anlagt fire år etter at det omstridte vedtaket ble fattet. Tidsforløpet må antas å ha svekket både den almenne og prinsipielle interesse som måtte ha vært til stede tidligere. Spørsmålet om rettslig interesse er i denne sammenheng også et spørsmål om aktuell interesse for saksøker selv. Selv om det ikke gjelder noen søksmålsfrist i dette tilfellet, kan det reises spørsmål om tidsforløpet også i forhold til saksøker innebærer at den aktuelle interessen ikke lenger er til stede.

Lagmannsretten er for så vidt enig med Gestoria i at det ikke kan utelukkes at problemstillingen - det offentliges hjemmel for å gripe inn i forbindelse med bankkriser - ville kunne aktualisere seg på nytt. Men denne fremtidige mulige situasjonen fortoner seg i dag som uaktuell, og noe argument for å konstatere rettslig interesse i denne saken kan den ikke være.

Et ugyldighetssøksmål må anlegges mot staten. Generelt kan det sies at det som hovedregel ikke er noe i veien for å få fastsettelsesdom for ugyldighet. Men kravet om fastsettelsesdom må knyttes til noe mer. I nærværende sak ville det i forhold til staten være naturlig å knytte ugyldighetspåstanden til et erstatningskrav. De skattemessige konsekvenser som er påberopt av Gestoria, kunne antagelig vært gjort til selvstendig søksmålsgrunnlag.

Også et ønske om å prøve grunnlovmessigheten av f.eks.gjeldende banklovgivning, måtte etter lagmannsrettens oppfatning i denne saken vært knyttet til et erstatningssøksmål.

Gestoria har gjort det klart at man ikke ønsker å fremme erstatningskrav. Søksmålets formål er å gjenopprette forholdet til Kreditkassen før den kongelige resolusjonen av desember 1991, idet Gestoria ønsker fastslått at opprinnelig aksjonærstatus er i behold.

Lagmannsretten kan ikke se at denne følgen uten videre vil være noe resultat av søksmålet mot staten. En eventuell ugyldighetsdom vil, som påpekt av staten, reise en rekke nye og uavklarte spørsmål. Den tidligere aksjonærstatus vil ikke uten videre være gjenopprettet. En dom vil heller ikke være bindende i forhold til Kreditkassen. Om banken på utenrettslig grunnlag likevel skulle føle seg forpliktet i forhold til saksøkte til å følge opp, ville det medføre behov for en rekke selskapsrettslige beslutninger. Forholdet til de tidligere og nåværende aksjonærer vil også være uklart.

Lagmannsretten kan ikke se at Gestoria har avhjulpet dette problemet ved å utvide påstanden til også å be om dom for aksjonærstatus. Det kan reises spørsmål om det i det hele tatt er anledning til å fremme et slikt krav overfor staten uten samtidig å trekke Kreditkassen inn som saksøkt. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet. Etter lagmannsrettens oppfatning har utvidelsen av påstanden bare ytterligere tydeliggjort at den rettslige interesse i søksmålet overfor staten ikke er til stede.

Lagmannsretten er ikke enig med Gestoria når det har vært anført av tvistemålsloven §54 må tolkes i lys av aksjeloven §9-17, slik at aksjonærer har et særskilt vern for å kunne gå til søksmål vedrørende selskapsvedtak. Etter lagmannsrettens oppfatning er man her utenfor det område aksjeloven regulerer. Det synes heller ikke naturlig med noen analogisk anvendelse av aksjeloven §9-17.

Etter dette må søksmålet avvises må grunn av manglende rettslig interesse, jf tvistemålsloven §54, slik at kjæremålet forkastes.

Gestoria har forgjeves anvendt kjæremål. Gestoria tilpliktes da i samsvar med hovedregelen i §180 første ledd å betale saksomkostninger til staten, idet retten ikke finner at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier unntak fra denne regel. Omkostningsoppgave er ikke inngitt. Saksomkostningene fastsettes etter dette skjønnsmessig til kr 10000, jf tvistemålsloven §179 annet ledd annet punktum. Omkostningene omfatter også sakens behandling for byretten, idet lagmannsretten finner at hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd får anvendelse for byretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Gestoria AS betaler i saksomkostninger til staten v/Finansdepartementet 10000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.