LB-1995-511
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-18 |
| Publisert: | LB-1995-00511 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 93-02517 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-00511 A. |
| Parter: | Ankende part: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Trond Werner Lunde). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Andr. Fuglesang). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Kjersti Graver. Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §171, §180, §335, Bilansvarslova (1961), Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §11 |
Saken gjelder krav om erstatning etter påkjørsel av personbil forsikret i Vesta Forsikring AS.
A ble påkjørt 4. april 1989. Han var anleggsarbeider på det nye rådhuset i Sandvika, og ble påkjørt da han krysset veibanen med en tung bør materialer på skulderen. Venstre kne ble varig skadet og medisinsk uførhet er satt til 20 %. Skaden ble godkjent som yrkesskade. A er 100 % uførepensjonert.
Saken gjelder om trafikkulykken erstatningsrettslig skal anses å ha ført til hel eller delvis ervervsmessig uførhet. Opp mot dette årsaksbildet står As helsetilstand. Spørsmålet er om det skal legges til grunn, og ha relevans, at hans helse var så redusert på forhånd at han uansett ikke kunne påregnes lang tid igjen i arbeidslivet. Vesta erkjenner erstatningsplikt på objektivt grunnlag etter bilansvarsloven, i den grad skaden har medført økonomisk tap.
Partene er for lagmannsretten enige om erstatningsberegningen. Herredsrettens dom legges her til grunn. Ved 100 % ervervsmessig uførhet utgjør postene: - menerstatning med kr 12300 - lidt inntektstap og pådratte utgifter med kr 233500 - fremtidig inntektstap kr 206100. Det er utbetalt a konto kr 100000, som kommer til fradrag. Det maksimale erstatningsbeløp er etter dette satt til kr 352000.
A har hatt fysisk tungt arbeid fra han var 16 år. Han var 54 år ved påkjørselen i 1989. Han hadde da i 38 år hatt ulike jobber på damanlegg, veianlegg, tunneler og bygg. Arbeidsgiver skiftet i stor grad med jobbene.
Av legejournalene går det frem at han utover i 70- og 80-årene hadde muskel- og skjelettsmerter som førte til at han i endel perioder ble tilkjent sykepenger og attføringspenger etter folketrygden. I legeerklæringer utstedt av primærlege i disse sammenhenger er det, ved siden av myalgier, smerter blant annet i høyre skulder, også vist til høyt alkoholforbruk. Fraværet var betydelig i 1985, 1986 og 1987. I 1986 skyldtes fraværet hovedsaklig en omfattende halsinfeksjon, som ikke vedkommer saken. A ble vurdert kronisk syk fra 1. oktober 1986, da arbeidsgiver fikk fritak for arbeidsgiverperioden på 14 dager.
A ble sagt opp av arbeidsgiver 31. oktober 1989. Det var i en tid med sterk ordrenedgang i byggebransjen. Partene er uenige om hvorvidt den reelle årsak til oppsigelsen ligger her eller i As sykemelding. Under henvisning til plagene, alderen og manglende yrkesutdanning, så ikke Arbeidsformidlingen noen hensikt i å forsøke yrkesmessig attføring.
Ved stevning av 7. oktober 1993 til Asker og Bærum herredsrett reiste A sak mot Skadeforsikringsselskapet Vesta AS. Asker og Bærum herredsrett avsa 30. november 1994 dom med slik domsslutning:
1. Vesta Forsikring AS betaler til A innen 14 - fjorten- dager kr 352000 -trehundreogfemtitotusen 00/100.
2. Vesta Forsikring AS betaler innen 14 -fjorten- dager saksomkostninger til A kr 78407,50 -kronersyttiåttetusenfirehundreogsyv50/100.
Vesta Forsikring AS har i rett tid påanket dommen. A har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Drammen tinghus 5. og 6. mars 1996. A møtte og avga forklaring. Det ble avgitt forklaring av de to sakkyndige oppnevnt av retten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part, Vesta Forsikring AS, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Vesta Forsikring AS frifinnes.
2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Ankemotparten, A, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes for lagmannsretten.
Den ankende part har for lagmannsretten særlig fremhevet:
Trafikkuhellet var den utløsende faktor, men ikke årsak til at A nå er uføretrygdet. Det er overveiende sannsynlig at han uansett ville ha gått over på uførepensjon før oppnådd pensjonsalder. Han var i henhold til Folketrygdens vurdering i februar 1988 å anse som kronisk syk. Hans sykefravær lå langt over det vanlige i anleggsbransjen.
Oppsigelsen 31. oktober 1989 var begrunnet i manglende ordretilgang, og A ville ha fått problemer med å skaffe seg nytt arbeid uavhengig av ulykken. Det var vanskelige tider i bransjen, og A måtte på grunn av alder og helse regne med å komme bakerst i køen av arbeidssøkende til jobber på anlegg.
A har således ikke lidt noe erstatningsmessig tap. Han skal settes i samme økonomiske situasjon som om trafikkulykken ikke hadde skjedd. Han ble sykemeldt og gikk på sykepenger fram til han ble sagt opp 31. oktober 1989. Deretter ville han uansett måtte gå over på uføretrygd.
Den ankende part bestrider at denne anførsel er for sent fremsatt, etter tvistemålsloven §335.
Det må anses på det rene at A ville ha fått uføretrygd. Det vises til utsagn fra den sakkyndige, lege Jan Erik Ødegård, spesialist på ervervsmessig uførhet. Ved uførevurderingen var det i 1989, før reglene ble endret i 1991, mulig å legge vekt på arbeidsmarkedssituasjonen. Ødegård konkluderte med at A hadde så store helseproblemer at han hadde falt ut av arbeidslivet etter få år uansett. Han ble ansett for å ha en teoretisk restarbeidsevne. Vesta har lagt til grunn at han iallefall ville få gradert uførepensjon, med minst 50 %.
Den andre sakkyndige, dr. Chr. Platou, er spesialist i ortopedi og kirurgi. Han har selv uttalt at vurdering av ervervsmessig uførhet ligger utenfor hans kompetanse.
Den ankende part anfører at selv om det rent faktisk foreligger sammenheng mellom den skadevoldende handling og det lidte økonomiske tap, så mangler den rettslige sammenheng. Både betingelseslæren og hovedårsakslæren i modifisert form påberopes, idet de her anses å gli over i hverandre og føre til samme resultat.
Etter hovedårsakslæren er det den dominerende årsak som skal legges til grunn. Det vises til Rt-1979-1326, den såkalte "fergeleiedommen". Årsaken til at A ikke kom i arbeid etter ulykken, er hovedsaklig hans reduserte helsetilstand og manglende fagutdanning, og ikke påkjørselen.
Også med utgangspunkt i betingelseslæren må resultatet bli at Vesta ikke er ansvarlig. A ville ha blitt uføretrygdet uavhengig av påkjørselen.
Hendelsesforløpet kan videre ses som en kombinasjon av en selvstendig virkende årsak - påkjørselen - og en hendelig begivenhet - oppsigelsen 31. oktober 1989. Det vises til Rt-1939-736, "Eysteindommen", der det ved erstatningsutmålingen ble lagt vekt på en etterfølgende skadevoldende begivenhet. Denne dommen illustrerer også at det skal tas hensyn til de hypotetiske skadeårsaker, hvis det må antas med en høy grad av sannsynlighet at de ville fremkalt skaden, jf. Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 1995 271.
Vedrørende erstatningsutmålingen, vises til at A ville ha stått uten arbeid etter 31. oktober 1989, og blitt henvist til uførepensjon etter at sykepenger og attføringspenger tok slutt. Subsidiært anføres at det er vanlig praksis å legge til grunn 50 % uførhetsgrad når det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som skal tillegges den ene eller andre årsak.
Ankemotparten har særlig fremhevet for lagmannsretten:
Det er fra den ankende part fremsatt en ny anførsel, som må avvises etter tvistemålsloven §335, når det hevdes at oppsigelsen 31. oktober 1989 førte til at A uansett stod uten mulighet til å få nytt arbeid, og at påkjørselen derfor ikke førte til økonomisk tap. Dette er verken nevnt i prosesskrifter eller i herredsrettens dom. Lagmannsretten må eventuelt vurdere om oppsigelsen hadde vært gyldig. Det blir videre ren spekulasjon om A ville ha fått nytt arbeid eller ei.
Prinsipalt anfører ankemotparten at det ikke kan være andre årsaker til As ervervsmessige uførhet enn påkjørselen. Skadelidte skal "tas som han er", jf Lødrup side 299.
På skadetidspunktet, 4. april 1989, var ikke A ervervsmessig ufør. Han hadde et betydelig antall sykedager i 1984, 1985 og 1986. Han var i bedring etter dette, og har utover disse spesielle år hatt stabilt sykefravær i 40 år. Han hadde ikke i vesentlig grad plager utover dem en må vente for folk som har hatt langvarig hardt fysisk arbeid. Det må dreie seg om en ekstraordinær sykdom om den skal ha innvirkning på årsakssammenhengen, og ikke vanlige slitasjeskader som her.
For å ilegge Vesta ansvar er det tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å fastslå årsakssammenheng mellom påkjørselen og ervervsuførheten, jf "P-pilledom II", Rt-1992-64. Bilskaden var her det utløsende og nødvendige moment.
Det kan ikke legges utslagsgivende vekt på at den sakkyndige trygdelege Ødegård uttaler at A ville fått helt eller delvis uføretrygd allerede tidlig på 80-tallet dersom han hadde søkt. A ønsket imidlertid å arbeide. Den andre sakkyndige, dr. Platou, ser ikke sykemeldingene som uttrykk for ervervsmessig uførhet.
Subsidiært anfører ankemotparten at selv om det anses å foreligge flere mulige årsaker til den ervervsmessige uførhet, er påkjørselen den utslagsgivende. Det er ikke klart i hvilken grad de andre faktorene, slitasje og alkohol, har bidratt.
Om hovedårsakslæren legges til grunn, fremstår bilulykken som den dominerende årsak i forhold til de andre. Det vises til at også trygdekontoret, ved omregning av uførepensjonen etter yrkesskaderegler i 1993, uttalte at på grunnlag av legeopplysningene i saken anses hele uførheten å skyldes bilskaden.
Det foreligger ikke konkurrerende årsaker i den forstand at hver av dem kunne ført til resultatet. Det er ikke sannsynliggjort at slitasjeskadene ville ha ført til uførepensjonering. I bygg- og anleggsbransjen er det solidaritet, der de eldre arbeiderne blir vernet mot de tyngste jobbene. A hadde høyt alkoholforbruk i perioder, men ikke i forbindelse med arbeid.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Ankemotparten har begjært preklusjon av anførselen om at oppsigelsen ikke påførte A noe økonomisk tap. Oppsigelsen har hele tiden vært kjent for partene, også at den var begrunnet med manglende ordretilgang. Preklusjonsbegjæringen tas ikke til følge.
Saken gjelder i hvilken grad det erstatningsrettslig er årsakssammenheng mellom påkjørselen og den ervervsmessige uførhet. Bilulykken førte til varig kneskade og yrkesmessig uførhet hva angår det arbeid A hadde som forskalingssnekker. Trafikkskadens betydning for den ervervsmessige uførhet må vurderes i forhold til de andre mulige årsaker, redusert helsetilstand på grunn av slitasjeskader og alkoholforbruk.
As helsestilstand har vært vurdert av de to sakkyndige. Dr. Ødegård uttaler at A har hatt kroniske helseproblemer over flere år. Kneskaden hindret ham i å fortsette som snekker. Samlet anser dr. Ødegård at den ervervsmessige uførhet som følge av henholdsvis trafikkskaden og de kroniske helseproblemene totalt utgjør 100 %, med 50 % på hver. En eventuell restarbeidsevne er i beste fall teoretisk.
Dr. Platou legger større vekt på trafikkulykken som årsak til den ervervsmessige uførhet, som han setter til 100 %. Han tillegger sykemeldingene gjennom årene noe mindre betydning.
Det er fremlagt diverse primærlegejournaler og trygdedokumenter for lagmannsretten. Her bekreftes bildet av en person med relativt høyt sykefravær, med slitasjeskader og myalgier som fremtredende årsaker. Alkoholforbruket har også vært påpekt uten at det fremkommer på hvilken måte det eventuelt har påvirket sykdomsbildet. A har videre hatt lengre sykefravær grunnet halsinfeksjon, som ikke er tema i saken. Forholdene for fortsatt deltagelse i arbeidslivet må forøvrig i en viss grad sies å være lagt til rette ved at trygdekontoret hadde gjort unntak for arbeidsgiverperioden ved sykdom.
Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for å fastslå med sikkerhet at As helseproblemer samlet ville ha ført til at han ville bli arbeidsufør i løpet av kortere eller lengre tid, før vanlig pensjonsalder. Den medisinske vurdering foretatt av dr. Ødegård må på dette punkt suppleres med en rettslig vurdering, der det må tas stilling til om det foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt. Retten kommer tilbake til det, under drøftingen av årsakssammenhengen.
Den ankende part har anført at det er overveiende sannsynlig at A ville ha stått uten nytt arbeid etter at han ble sagt opp 31. oktober 1989. Lagmannsretten finner usikkerhetsmomenter i denne vurderingen. Det kan ikke uten videre legges til grunn at A ville ha vært blant dem som ble sagt opp om han ikke hadde vært skadet. Videre kan det ikke utelukkes at A hadde arbeidserfaring som var relevant i forhold til jobber som måtte bli ledige på kortere eller lengre sikt. A selv har hele tiden gitt uttrykk for et klart ønske om å være i arbeid. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at A ikke har lidt noe økonomisk tap.
Ved vurderingen av årsakssammenhengen tar lagmannsretten som utgangspunkt at påkjørselen var en nødvendig betingelse for at A ble yrkesmessig ufør. Ulykken førte til, sammen med et sett årsaker knyttet til As person, at han ble funnet ervervsmessig ufør. Årsakene på As side lå i slitasjeskader, alder og manglende yrkesutdanning, som kombinert med nedgang i arbeidsmarkedet, førte til at det ble ansett hensiktsløst med omskolering.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke at disse personlige forutsetninger samlet kan sies å ha utgjort nødvendige betingelser for den ervervsmessige uførhet. Hypotetiske skadeårsaker skal tas hensyn til om det med høy grad av sannsynlighet må antas at de ville ha fremkalt skaden, Lødrup side 271. Den rettslige vurdering av om det foreligger tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt er ikke nødvendigvis sammenfallende med den medisinske. Det vises til Rt-1992-64, "P-pilledom II", der det side 70 uttales at beviskravet for å fastslå en årsakssammenheng ikke kan "stilles like strengt i erstatningsretten - hvor spørsmålet er hvem som skal bære det økonomiske tapet etter en skade - som i naturvitenskapen". I denne sak innebærer dette prinsipp at det må stilles strengere krav til sannsynlig årsakssammenheng i forbindelse med erstatningssaken enn når det gjelder medisinske vurderinger til bruk ved fastsettelsen av trygdeytelser.
Når det gjelder hypotetiske årsaker, er utgangspunktet at skadevolderen har bevisbyrden for at skaden ville ha inntruffet også ellers, Lødrup 286. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A ville ha blitt tidlig ervervsmessig ufør uavhengig av påkjørselen, og viser også til herredsrettens vurdering på dette punkt. Det sykdomsbildet A hadde på skadetidspunktet, kan ut fra sakens opplysninger ikke uten videre anses som ekstraordinært når hans lange og harde arbeidsliv tas i betraktning. Hvor vanlig det er med førtidig uførepensjonering i bygg- og anleggsbransjen, er ikke belyst.
Etter lagmannsrettens vurdering skal det foreligge spesielle forhold på skadelidtes side før arbeidsslitasje skal ha utslagsgivende betydning for den erstatningsmessige posisjon ved personskader. Som utgangspunkt er skadelidte med fysiske svakheter erstatningsrettslig vernet på linje med andre, jf Lødrup side 262 og "Aasedommen", Rt-1933-931. Yrkesskadeforsikringsloven får ikke anvendelse i saken, men en viss interesse har det etter rettens syn at det etter loven §11 tredje ledd, som hovedregel skal ses bort fra skadelidtes "særlige mottakelighet" for yrkesskaden.
Det foreligger etter lagmannsrettens syn, et tilfelle av samvirkende årsaker, der skadene etter påkjørselen inntar den vesentlige plass i årsaksbildet. Kneskaden gjorde det umulig for A å fortsette som forskalingssnekker. Den utløste uførepensjonen, som ble gitt av trygdemyndighetene ut fra en samlet vurdering av As yrkesskade, helsemessige og andre personlige forhold. Lagmannsretten finner ikke at disse årsaker skal tillegges erstatningsrettslig relevans i saken.
Partene er enige om at det samlete, gjenstående, erstatningsbeløp ved 100 % ervervsmessig uførhet utgjør kr 352000. Det blir å legge til grunn.
Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes Vesta Forsikring AS å erstatte A hans saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra advokat Fuglesang utgjør omkostningene, som alt er salær, kr 43500. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
De to sakkyndige er oppnevnt i begge parters interesse, og deres godtgjørelser m.v. skal i utgangspunktet belastes partene med en halvdel på hver, jf tvistemålsloven §171. Vesta pålegges å erstatte A disse omkostninger etter §180 første ledd. De sakkyndige har inngitt salæroppgaver med tilsammen kr 11856, som legges til grunn. As andel utgjør kr 5928. Vesta tilpliktes etter dette å erstatte ankemotparten kr 43500 samt kr 5928, tilsammen kr 49428.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vesta Forsikring AS til A kr 49.428 -kronerførtinitusenfirehundreogtjueåtte 00/100- innen 2 -to- uker etter forkynnelse av dommen.