LB-1996-1869-1 - RG-1998-644
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-08-23 |
| Publisert: | RG-1998-644 |
| Stikkord: | (Skrik-saken), Straffesak, Grovt tyveri, Grovt heleri |
| Sammendrag: | Saken gjaldt tyveri av Munchmaleriet "Skrik" og en rekke andre straffbare forhold, hvor 4 menn var tiltalt for ulike roller. Se også avgjørelse om dommers habilitet RG-1998-663. |
| Saksgang: | Oslo byrett 1995-1720 m/65 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-1869 M - Høyesterett HR-1998-16, jf Rt-1998-407 og Rt-1997-869 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Morten Bjone) mot 1. A (advokat Fridtjof Feydt), 2. B (advokat Christine Hamborgstrøm), 3. C (advokat Morten Kjensli) og 4. D (advokat Tor Erling Staff) |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod, Lagdommer Wilhelm Omsted, Lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §317, §127, §128, §168, §171, §183, §228, §263, §266, §270, §271, §279, §291, §318, §339, §34, §35, §393, §49, §51, §61, §62, §63, §64, LOV-1866-05-28, Telegrafloven (1899) §1, §6, LOV-1922-05-22-11-§15, Våpenloven (1961) §13, §15, §31, §33, §3, §7, §8, Veitrafikkloven (1965) §24, §31, Tolloven (1966) §60, §61, §63, §66, Straffeprosessloven (1981) §326, §35, §3, §426, §434, §437, §88, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-2 |
Tiltalte nr. 1, A, - - -2, Oslo, er født mars 1967. Han oppgir å være selvstendig næringsdrivende og at han fra oktober 1996 til april 1997 hadde en inntekt på kr 60000. Han har forsørgelsesplikt for to barn og er uten formue.
Tiltalte nr. 2, B, - - -5, Oslo, er født februar 1975. Han studerer kunst, og hans inntekt er studielån og stipend. Han har ingen forsørgelsesbyrde og er uten formue.
Tiltalte nr. 3, C, - - -17a, Oslo, er født mai 1967. Han er ekspeditør og har en inntekt på kr 15.000 pr. måned. Han har ingen forsørgelsesbyrde og er uten formue.
Tiltalte nr. 4, D, - - -veien 2g, Oslo, er født oktober 1946. Han oppgir å være kunstforhandler. Han har en inntekt på kr 18.00023.000 pr. måned. Han har ingen forsørgelsesbyrde og er uten formue.
Oslo byrett avsa 17 januar 1996 dom med slik domsslutning:
A, født xx.xx.1967 dømmes for overtredelse av straffeloven §258, jf §257, straffeloven §128, første ledd, straffeloven §171 nr 1, straffeloven §318, første ledd, jf §317, alkoholloven §10-1, første og tredje ledd, jf §8-2, annet ledd, tolloven §60, jf §61, jf §66, jf §63, våpenloven §33, jf §7, §8, §15, annet ledd, jf §3, a, e og f, jf §13, våpenloven §33, jf §31, lov av 29 april 1899 om enerett til staten for befordring §6 jf §1 nr 1 b, lov 28 mai 1866, jf lov 22 mai 1922 nr 11, jf §15, jf straffeloven §339 nr 2, jf politivedtektene for Oslo §39, jf §9 nr 3, straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, straffeloven §317, første ledd og vegtrafikkloven §31, jf §24, første ledd - alt sammenholdt med straffeloven §61, §62 og §63 annet ledd - til en straff av fengsel i 6 -seks- år og 3 -tre- måneder.
A frifinnes for overtredelse av tolloven §61, jf §60, lov om skytevåpen og ammunisjon §33, jf §13, jf §3, for ett tilfelle av overtredelse av lov 29 april 1899 om enerett for staten til befordring §6 nr 1, jf §1, første ledd litra b, for ett tilfelle av overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jf §24, første ledd og for ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §317, første ledd.
Til fradrag i straffen går 423 -fire hundreogtjuetre- dager for utholdt varetekt.
A dømmes i medhold av straffeprosessloven §3, jf §426 innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen å betale slik erstatning:
1. Til Uni-Storebrand kr 44.360
2. Til Tennant Assuranse kr 221.535
3. Til Vesta forsikring kr 32.665.
A må med hjemmel i straffeloven §34 tåle inndragning til fordel for statskassen av tilsammen kr 502.000 -femhundreogtotusen-.
A må med hjemmel i straffeloven §35 tåle inndragning til fordel for statskassen av:
1. 1 boks CS gass
2. 1 politiradio
3. 1 pistol 9 mm Smith & Wesson med ammunisjon
4. 1 boks Defenol CS gass
5. 1 elektrosjokkvåpen
6. 1 Regency Scanner
7. 3 jakker
8. 3 kubein, 2 store avbitertenger, 1 sort skiftenøkkel, samt hjemmelaget finnlandshette og arbeidshansker
9. 1 Philips turbodrive TV m/fjernkontroll
10. 1 sort pilotkoffert.
A må i medhold av straffeloven §35 tåle slik inndragning:
1. Beslaglagte møbler fra Martin Olsens møbelgalleri til fordel for Uni Storebrand
2. 2 skinnvester og en grønn skinnjakke av merke Diesel til fordel for Modern Basics
3. 1 pelskåpe til fordel for forretningen De fire årstider
4. 1 mobiltelefon til fordel for TBK.
Saksomkostninger idømmes ikke.
B, født xx.xx.1975 dømmes for overtredelse av straffeloven §258 jf §257, straffeloven §168, straffeloven §258, jf §257, jf §49, straffeloven §257, straffeloven §257, jf §49, straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, straffeloven §318, jf §317, straffeloven §291, første ledd, straffeloven §393 - alt sammenholdt med straffeloven §62 - til en straff av fengsel i 3 -tre- år og 9 -ni- måneder.
B frifinnes for to tilfeller av overtredelse av straffeloven §258, jf §257, jf §49, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §317, første ledd, ett tilfelle av overtredelse av straffeloven §318, første ledd, jf §317 og for overtredelse av straffeloven §228, første ledd.
Til fradrag i straffen går 193 -hundre og nitti tre- dager for utholdt varetekt.
B dømmes i medhold av straffeprosessloven §3, jf §426 til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen å betale slik erstatning:
1. Til Forenede forsikring kr 64.753
2. Til Gjensidige forsikring kr 1.113
3. Til Forenede forsikring kr 179.836
4. Til Askeland Ur kr 83.762
5. Til Røde Kors Automatene kr 1.588
6. Til Sentrum Kiosk og gatekjøkken v/Arvid Kampestuen kr 14.800
7. Til Redningsselskapet v/Jakob Eide kr 1.242.
B må i medhold av straffeloven §34 tåle inndragning av kr 57.238 til fordel for statskassen.
B må i medhold av straffeloven §35 tåle inndragning til fordel for statskassen av:
1. 1 rød avbitertang
2. 1 sort brekkjern, 1 sort finnlandshette, 1 rød skrutrekker
3. 1 lite blått brekkjern, 1 mellomstort blått brekkjern, 1 stort blått brekkjern, 1 stor rød avbitertang, 1 stor avbitertang, 1 Hellesens lommelykt, 1 par gule oppvaskhansker og en nylonbag
4. 2 skrujern
5. 1 lite orange brekkjern
6. 1 knippe med 8 nøkler, 1 stk nøkkel nr 978, 1 stk nøkkel nr 464, 1 stk Hafele nøkkel, 1 stk Huwil nøkkel nr N 1075 og 1 Knipex tang.
Saksomkostninger idømmes ikke.
C, født xx.xx.1967 dømmes for overtredelse av straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, straffeloven §127, første ledd, 1 straffalternativ, straffeloven §228, første ledd, straffeloven §270, jf §271, første ledd nr 1 og straffeloven §183; alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 4 -fire- år og 9 -ni- måneder.
Til fradrag i straffen går 106 -hundreogseks- dager for utholdt varetekt.
C må i medhold av straffeloven §34 tåle inndragning til fordel for statskassen av kr 34.000.
Saksomkostninger idømmes ikke.
D, født xx.xx.1946 dømmes for overtredelse av straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd til en straff av fengsel i 2 -to- år og 8 - åtte- måneder.
D frifinnes for overtredelse av straffeloven §266, første ledd, jf §49.
Til fradrag i straffen går 53 -femti tre- dager for utholdt varetekt.
Saksomkostninger idømmes ikke.
A, B, C og D har rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Samtlige anket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet, knyttet til nærmere angitte tiltaleposter, straffutmålingen og saksbehandlingen.
Ved beslutning av 3 juli 1996 fremmet lagmannsretten følgende bevisanker:
A: Postene I, II, IV og V i tiltalebelsutning av 11. januar 1995 og postene I a, I b, I c og III c i tiltalebeslutning av 6 april 1995.
B: Postene Ia, og I h i tiltalebeslutning av 6 april 1995.
C: Postene I a, III, og IV i tiltalebeslutning av 11 januar 1995.
D: Post I b i tiltalebeslutning av 11 januar 1995.
De øvrige anker over bevisbedømmelsen over skyldspørsmålet som A og B hadde fremsatt, ble nektet fremmet. Ankene over straffutmålingen og saksbehandlingen ble ikke behandlet, jfr. straffeprosessloven §326, første ledd.
På grunnlag av lagmannsrettens beslutning av 3. juli 1996 har Statsadvokatene i Oslo 17 februar 1997 tatt ut følgende tiltale for Borgarting lagmannsrett:
I.
Straffeloven §258, jfr. §257.
For å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyveriet er grovt fordi det er forøvet ved innbrudd og gjelder en betydelig verdi.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
a) Nr. 1 A, nr. 2 B.
Lørdag 12. februar 1994 ca kl. 06.30, i Universitetsgaten i Oslo, banet han seg adgang til Nasjonalgalleriet ved å knuse en vindusrute, og borttok fra galleriet maleriet "Skrik" av Edvard Munch.
b) Nr. 1 A.
I løpet av tidsrommet tirsdag 19. januar 1993 kl. 18.00 til onsdag 20. januar 1993 kl. 08.00, i Drammensveien 130 i Oslo, banet han seg adgang til Martin Olsens møbelgalleri ved å bryte opp bakdøren med et brekkjern eller lignende, og borttok diverse møbler til en samlet verdi av ca kr 200000,-.
c) Nr. 1 A.
Tirsdag 30. august 1994 ca kl. 00.30, i Aslakveien 20 F i Oslo, banet han seg adgang til Modern Basics lagerlokaler ved å kjøre en Mazda personbil gjennom porten til lagerlokalet, og borttok diverse klær av merket "Diesel" til en samlet verdi av ca kr 100000,-.
d) Nr. 1 A.
Torsdag 10. november 1994 ca kl. 03.00, i Kirkeveien 60 i Oslo, banet han seg adgang til klesforretningen La Cave ved å knuse glasset i inngangsdøren, og borttok diverse dresser, dressjakker m.v. til en samlet verdi av ca kr 528000,-.
e) Nr. 2 B.
Torsdag 29. oktober 1992 mellom kl. 13.00 og kl. 14.00, i Søregaten 18 i Stavanger, borttok han fra Askeland Ur og Smykker A/S et brett med 12 stk. Cartier armbåndsur samt 2 Rolex ut fra låste montere til en samlet verdi av kr 141000,-. tyveriet er grovt, særlig fordi det gjelder betydelige verdier.
II.
Straffeloven §317 tredje ledd, jfr. første ledd.
For å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Heleriet er grovt, særlig fordi det gjelder et av landets mest kjente og verdifulle kunstverk, samt det høye kravet som ble stillet for tilbakelevering av maleriet.
Grunnlag er følgende forhold:
a) Nr. 3 C.
Lørdag 7. mai 1994 transporterte og oppbevarte han maleriet "Skrik" av Edvard Munch i den hensikt å avhende det for kr 3150000,-, til tross for at maleriet var stjålet fra Nasjonalgalleriet i Oslo lørdag 12. februar samme år.
b) Nr. 4 D.
I perioden frem til lørdag 7. mai 1994, i Oslo, bistod han de personer som oppbevarte maleriet "Skrik" av Edvard Munch i deres forsøk på å avhende maleriet for kr 3150000,-, til tross for at maleriet var stjålet fra Nasjonalgalleriet lørdag 12. februar samme år.
III.
Straffeloven §317 første ledd.
For å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen.
Grunnlag er følgende forhold:
Nr. 1 A.
I tiden før torsdag 9. mars 1995, i Oslo, oppbevarte han en skåret Nutria pels til en verdi av ca kr 21000,-. Pelsen var utbytte av en straffbar handling.
IV.
Straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ.
For ved vold å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til å unnlate en tjenestehandling, å ha hindret ham under en sådan, eller å ha medvirket hertil.
Grunnlag er følgende forhold:
Nr. 3 C.
Lørdag 7. mai 1994 ca kl. 11.00, på Grand hotell, rom ***, i Oslo, slo han pk. E i hodet med knyttet hånd idet pk. E var kommet for å foreta pågripelse av ham.
V.
Straffeloven §228 annet ledd, 1. straffalternativ, jfr. første ledd.
For å ha øvet vold mot en annens person med skade eller betydelig smerte til følge, eller å ha medvirket hertil.
Grunnlag er følgende forhold:
Nr. 3 C.
Til tid og på sted som nevnt under post IV forholdt han seg som der nærmere beskrevet, med den følge at pk. E ble påført betydelig smerte ved øret og nakken.
VI.
Straffeloven §128 første ledd.
For ved trusler å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å unnlate en tjenestehandling.
Grunnlag er følgende forhold:
Nr. 1 A.
Torsdag 14. april 1994 ca kl. 15.00, i et garasjeanlegg i - - - i Oslo, truet han politikonstabel F med at han skulle finne ut av hvor F bodde og la det gå ut over Fs familie at han ble plaget ved politikontroll.
VII.
Alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 §10-1, første og tredje ledd, jfr. §8-2.
Hvoretter det er forbudt å forvare eller lagre brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert, og å forvare eller lagre alkoholholdig drikk som antas å ha vært eller skulle være gjenstand for ulovlig omsetning, og overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
a) Nr. 1 A.
I tiden etter fredag 14. januar 1994, på lager i Y i Oslo, forvarte han ca 5000 liter 96% sprit som skulle være gjenstand for ulovlig omsetning.
b) Nr. 1 A.
I tiden etter tirsdag 22. februar 1994, på lager i Y i Oslo, forvarte han ca 3500 liter 96% sprit som skulle være gjenstand for ulovlig omsetning.
VIII.
Tolloven §60, jfr. §61, jfr. §66, jfr. §63.
For å ha transportert, oppbevart, skjult, avhendet, innført eller disponert over en vare i strid med denne lov eller gjeldende tollovforskrifter, idet overtredelsen anses som særlig grov, særlig fordi overtredelsen har stort omfang, de varer den gjelder var bestemt til å omsettes av lovovertrederen, eller det foreligger andre omstendigheter av særlig skjerpende art, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Nr. 1 A.
I tiden etter 14. januar 1994 ervervet, transporterte, oppbevarte eller avhendet han det under post VII beskrevne parti brennevin.
Straffeloven §62 og §263 får anvendelse for nr. 1 A, nr. 2 B og nr. 3 C.
Allmenne hensyn krever påtale for post V.
Påstand om inndragning forbeholdes nedlagt.
Hovedforhandling ble holdt i Oslo 7 april - 23 juni 1997. De tiltalte møtte og avga forklaringer. Det ble avhørt 104 vitner.
Påtalemyndigheten hadde oppgitt som vitner tre britiske polititjenestemenn, hvorav to som anonyme vitner. Spørsmålet om denne bevisføring ble behandlet særskilt av lagmannsretten under ankeforberedelsen, og avgjort av Høyesterett som den 27 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
Vitnene "G" og "H" tillates ikke å avgi forklaring for Borgarting lagmannsrett med mindre de oppgir riktig navn, fødselsår og -dag, stilling og bopel eller arbeidssted.
Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Lydopptak av den gjenstående del av ankeforhandlingen ble besluttet 15 april 1997.
Forsvarer for tiltalte nr 4, C fratrådte 9 april 1997 etter lagmannsrettens beslutning samme dag. Ny forsvarer ble oppnevnt ved lagmannsrettens beslutning av 16 april 1997. * * * * *
I. Tyveri og heleri av maleriet Skrik. Tiltalens post I a og II a og b:
Faktum: Lørdag 12 februar 1994 ble Edvard Munchs berømte maleri "Skrik" stjålet fra Nasjonalgalleriet i Oslo. Det kom senere til rette i Z den 7 mai 1994.
Maleriet inngår i Nasjonalgalleriets permanente utstillinger. Det var i forbindelse med De olympiske vinterleker som ble åpnet på Lillehammer samme dag som tyveriet fant sted, flyttet fra sin vanlige plass i annen etasje til en mindre sal i første etasje som vender ut mot Universitetsgaten, like ved hovedinngangen til galleriet. Tyveriet ble begått tidlig om morgenen nokså presis kl 0630. Det ble utført ved at to personer satte opp en stige til vinduet i den salen der maleriet hang. Stigen var stjålet fra en byggeplass i Apotekergaten. Den ene klatret deretter opp stigen, knuste vinduet og tok seg inn i salen. Ved hjelp av en medbragt avbitertang ble tråden bak maleriet klippet av, hvorpå maleriet ble levert til personen utenfor. Avbitertangen og et postkort, som på baksiden var påført: "Takk for dårlig sikring", ble etterlatt i salen. Det hele ble gjennomført i løpet av noen få minutter. Det var ingen vitner til tyveriet, men opptaket fra den eksterne videoovervåking av bygningen viser hvorledes tyveriet ble gjennomført. Opptaket viser også at en hvit stasjonsvogn kjører oppover Universitetsgaten i retning mot Kristian Augusts gate kort tid etter tyveriet.
Innbruddet utløste galleriets alarm. Galleriet har en betjent lokal alarmsentral, men vedkommende som betjente sentralen på det aktuelle tidspunkt, feiltolket alarmsignalene og tok dem for å være falske. Tyveriet ble derfor først oppdaget noe senere av en politipatrulje som passerte i Universitetsgaten og meldte fra over radio til politiets vaktsentral kl 0649. Operatøren hadde da reagert på en gjentatt alarm kl 0637, og varslet deretter galleriets sikkerhetsjef over telefon. Etter sikkerhetsjefens beslutning varslet han så Verdisikring som hadde ansvaret for sikringen av bygningen.
Under etterforskningen av tyveriet satte politiet seg som mål foruten å oppklare tyveriet, å bringe maleriet tilbake til Nasjonalgalleriet. Politiinspektør Leif A. Lier var leder av volds- og vinningseksjonen ved Oslo Politikammer, og han hadde den øverste ledelse av etterforskningen. Han var direkte underlagt kriminalsjefen, Ellen Holager Andenæs. Få dager etter tyveriet hadde politiinspektøren møte med kulturministeren, statsråd Åse Kleveland, og styreformannen i Nasjonalgalleriet, advokat Jens Kristian Thune, som da nylig var tiltrådt. Det ble ansett som et nasjonalt viktig anliggende å bringe maleriet tilbake til Nasjonalgalleriet, og dette ble et overordnet mål for etterforskningen. Det ble besluttet at fra Nasjonalgalleriets og myndighetenes side skulle advokat Thune alene ha den videre kontakt med politiet i arbeidet med å fremskaffe maleriet. Han skulle rapportere til politiet ved etterforskningslederen politiavdelingssjef Hannevold, og ikke foreta seg noe uten etter politiets instruks. Det ble for så vidt ansett som politiets oppgave å bringe maleriet til rette.
Noen få dager etter tyveriet tok politiinspektør Lier kontakt med I som han hadde kjennskap til fra tidligere. I bodde på Tveita og hadde siden 1979 vært vaktmann på Tveitasenteret. Han hadde en viss oversikt over de kriminelle i miljøet der, den såkalte "Tveitagjengen", og etter politiets vurdering kunne det være mulige gjerningsmenn i dette miljøet. Det var gjennom I at stjålne malerier etter et tidligere uoppklart kunsttyveri i 1991 fra maleren Arne Ekeland var kommet til rette i 1993. Lier ba I om å foreta undersøkelser i Tveitamiljøet med henblikk på å skaffe opplysninger som kunne føre til at tyveriet av "Skrik" ble oppklart og at maleriet kom til rette. Fra Nasjonalgalleriet ble det utlovet en dusør på kr 200.000,-.
I oppfattet Lier slik at han mente at noen i "Tveitagjengen" stod bak tyveriet, og at han skulle varsle Lier når han hadde fått opplysninger om hvor maleriet var. Tyveriet var samtaleemne i Tveitamiljøet, og det kom etter hvert frem antydninger om at det var tiltalte nr. 1 A som stod bak tyveriet. A var en velkjent kriminell og det gjenlagte postkortet med påskriften "Takk for dårlig sikring" ble ansett som typisk for hans stil. Også politiet hadde mistanke til A. Kort tid etter Is samtale med Lier ringte A til I. Han sa at han hadde forstått at I hadde ham mistenkt for tyveriet, men A benektet å ha hatt noe med dette å gjøre. I bekreftet og fastholdt sin mistanke.
I forbindelse med sine undersøkelser tok I også kontakt med tiltalte nr. 4 D. Bakgrunnen for dette var at D hadde drevet endel med omsetning av kunst slik at han kunne snappe opp opplysninger av interesse i det miljøet han var kjent i. I og D hadde også samarbeidet om å skaffe Ekelands malerier tilbake. D hadde ikke noen tilknytning til "Tveitagjengen".
Etter at han ble kontaktet av I, foretok D en direkte henvendelse til politiinspektør Lier. Denne henvendelsen skjedde over telefon den 24 februar mens Lier var på en politikonferanse i Korsør. D hadde da et tips å gi, men det kom ikke noe mer ut av det, og det var ikke noen ytterligere forbindelse mellom dem før etter at maleriet var kommet til rette.
Kort tid etter tyveriet, satte tiltalte nr. 3, C, seg i forbindelse med I. Han var en gammel bekjent av I og også av A. C har opplyst at I nærmest var en farsfigur for ham. C forega for I at han ville bistå med å bringe maleriet til rette. De hadde nærmest daglig kontakt fremover. C ble boende hjemme hos I en tid.
Ved Oslo byretts dom av 14 desember 1988 var C dømt for, sammen med A, å ha utført tyveriet av Edvard Munchs maleri "Vampyr" fra Munchmuseet i februar samme år. C og A sto også senere i svært nær kontakt, også i tiden omkring tyveriet av "Skrik". C var således den første A ringte til etter at maleriet var stjålet, nemlig kl 0729 ifølge samtalespesifikasjonen for As mobiltelefon.
Det kom frem flere tilbud om overlevering av maleriet mot løsepenger. Ett kom via en journalist i radiostasjonen P4 og et annet fremkom i et brev av 2 mars 1994 fra advokat Tor Erling Staff til statsråd Kleveland. En engelsk statsborger, J, som i 1986 var dømt til en lang fengselstraff i Norge for alvorlige narkotikaforbrytelser, gjorde henvendelse til den norske ambassade i London gjennom en engelsk advokat, og meddelte at han kunne være behjelpelig med å skaffe maleriet tilbake. Ingen av disse tre henvendelser førte til noe resultat, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gå detaljert inn på hendelsesforløpene. Det bemerkes dog at det er på det rene at den henvendelsen som ble rettet til statsråden gjennom advokat Staff ikke kom fra noen av dem som er tiltalt i saken. Det ble også gjort en del undersøkelser på bakgrunn av opplysninger som MM ga politiet om at maleriet skulle befinne seg i Sverige, men dette fant politiet ikke ytterligere holdepunkter for. I forbindelse med henvendelsen fra J og hans engelske advokat hadde politiinspektør Lier også drøftelser med sjefinspektør John Butler i Scotland Yard Fine Arts and Antiques Squad som hadde stor erfaring med oppklaring av kunsttyverier og tilbakeføring av stjålet kunst. De vurderte forskjellige tiltak, bl.a. å spre rykter om potensielle kjøpere. Dette førte imidlertid ikke frem.
Det spor som førte til at maleriet kom til rette, startet hos C. Han underrettet I om at han hadde fått kontakt med dem som satt med maleriet, og at de var villige til å tilbakelevere det for en løsesum som ble antydet å ligge i størrelsesorden 3 - 4 millioner kroner. C har forklart at denne kontakten kom i stand gjennom en anonym skriftlig henvendelse til ham, og at han ikke har hatt noe kjennskap til hvem som stod bak henvendelsen. Videre har han forklart at kommunikasjonen mellom ham og hans bakmenn kun var skriftlig, og at den skjedde via en ubenyttet postkasse i en leiegård på Tveita. Som det vil fremgå nedenfor har lagmannsretten ikke funnet denne fremstilling troverdig, og det legges derfor til grunn at C var fullt klar over hvem han hadde med å gjøre, og at han stod i direkte, løpende kontakt med disse.
Cs henvendelse til I førte til at denne tok kontakt med D og fortalte ham at han hadde et mulig spor. På denne tiden hadde D også forbindelse med kunsthandleren K i Æ. Han forsto at K sto i nær kontakt med advokat Thune, Nasjonalgalleriets styreformann, bl.a. som følge av en familieforbindelse. Gjennom I og C ble D orientert om at Cs bakmenn var villige til å utlevere maleriet mot en løsesum, og han bragte dette videre til K. K orienterte Thune om sin kontakt med D, dog uten å navngi eller identifisere denne på annen måte. K hadde forbindelser som kunne være villige til å stille penger til disposisjon for et eventuelt tilbakekjøp. Han forela også dette for Thune, som erklærte at han ikke kunne bidra med noen løsesum fra Nasjonalgalleriets eller det offentliges side. Thune fant det heller ikke akseptabelt å gå inn i et slikt opplegg som K skisserte, og dette ble derfor skrinlagt.
På et møte i København mellom Lier, Butler og politiavdelingssjef Hannevold hadde disse drøftet en slagplan for en felle som i hovedtrekk gikk ut på å foregi at Paul Getty Foundation i USA skulle være interessert i å overta maleriet for en løsesum og føre det tilbake til Nasjonalgalleriet. En av Scotland Yards agenter skulle opptre som representant for Paul Getty Foundation. Gjennom denne dekkoperasjonen skulle man få bragt maleriet tilbake, men uten at løsepenger ble utlevert. Advokat Thune ble informert om planen et par dager senere.
C hadde orientert D og I om at det ble krevet 3 millioner kroner for maleriet. D brakte dette videre til K som formidlet det videre til advokat Thune. På bakgrunn av alle de henvendelser og tips som ikke hadde ført til noe, ble de enige om å kreve bevis for at Cs forbindelser hadde maleriet, og C meddelte dette tilbake til sine bakmenn. Beviset ble gitt ved at en del av rammen ble plassert i Nittedal, og journalist Gunnar Hultgren i Dagbladet ble orientert om hvor rammedelen kunne finnes. Han fikk beskjed om å møte opp på en bensinstasjon i Hegdehaugsveien, og møtte her en person som opplyste hvor rammedelen var plassert. Hultgren meddelte dette videre til advokat Thune, og rammedelen ble funnet på det angitte sted den 26 april. Opplysningen om funnet av rammedelen ble offentliggjort i Dagbladet den påfølgende dag. Det er på det rene at Hultgren hadde en kort telefonsamtale med A på formiddagen samme dag som rammedelen ble funnet. Hultgren har imidlertid verken villet bekrefte eller avkrefte at det i denne samtalen ble gitt opplysninger om hvor han skulle møte for å få vite hvor rammedelen var plassert.
Etter funnet av rammedelen, henvendte D seg på foranledning av K, direkte til advokat Thune og hadde et møte med ham sent på kvelden fredag den 29 april på Ø Hotel utenfor Oslo. D meddelte da Thune at løsesummen var 3 millioner kroner. Han forklarte Thune at han ikke hadde maleriet selv, men at han hadde kontakter som kunne skaffe det tilveie. D foreslo for Thune at løsepengene kunne deponeres hos K, og at de skulle bli utlevert når Nasjonalgalleriets eksperter hadde sett maleriet og konstatert at det var det originale. Det ble ikke avtalt noen slik ordning. Ordningen var for øvrig helt uakseptabel for advokat Thune. For å vinne tid lot imidlertid advokat Thune som om han var interessert, og de ble enige om at D skulle ta ny kontakt med ham den påfølgende mandag.
Etter dette møtet satte advokat Thune seg i forbindelse med politiinspektør Lier og hadde neste dag et møte med ham og politiinspektør Marstrander. Hun hadde overtatt den påtalemessige ledelse av etterforskningen. Advokat Thune orienterte dem om sin samtale med D, og politiet besluttet å iverksette planen med bruk av Scotland Yards agenter. Kriminalsjefen var orientert om planen, og hun har forklart at den også ble klarert muntlig med statsadvokaten. Så vel K som Nasjonalgalleriet og advokat Thune måtte nå ut av spillet, og den angivelige representant for Paul Getty Foundation, "G", ble besluttet bragt inn.
Mandag 2 mai ringte D til advokat Thune som avtalt, og Thune underrettet ham da om at Nasjonalgalleriet ikke kunne gå inn på en slik løsning som de hadde drøftet under sitt møte. Thune bebudet imidlertid at det så ut til å kunne komme istand en ordning ved at utlendinger kjøpte maleriet, men at dette måtte avklares nærmere. Samtidig varslet Thune K om at han måtte ta imot en utlending som ville komme til å sette seg i forbindelse med ham, og som K igjen skulle sette i forbindelse med D. Dette var Scotland Yard's agent "G".
K og "G" avtalte å møtes på Plaza Hotell i Oslo torsdag 5 mai. K tok så kontakt med D og orienterte om den henvendelsen han hadde fått fra "G" og avtalte med D at også han skulle være tilstede på Plaza slik at han fikk treffe "G". K var selvsagt ikke klar over at "G" var politiagent. Møtet på Plaza fant sted som avtalt, og D og "G" ble bragt i kontakt med hverandre. K og "G" overnattet på hotellet, mens D reiste hjem. Han kom tilbake neste morgen, og da var også "H" tilstede. "H" var også agent for Scotland Yard. Han hadde bragt med seg løsesummen som var utlånt fra Bank of England, idet beløpet ikke kunne stilles til disposisjon av norske myndigheter. Forutsetningen var at pengene nå skulle vises.
Kvelden i forveien hadde D hatt en møte med C som meddelte at løsesummen nå var steget med 150.000 kroner pga de forsinkelser som var oppstått. D formidlet dette videre til K og "G". Ved presentasjonen av "H" ble det sagt at han var kommet til Oslo samme dag med pengene. D var klar over at dette var usant, idet han hadde sett "H" i hotellets foajé kvelden i forveien.
Etter å ha møtt K, "H" og "G" på hotellet møtte D C. De oppsøkte sammen advokat Cato Schiøtz, som var Ks advokatforbindelse. K hadde på forhånd orientert advokat Schiøtz om situasjonen, herunder at Paul Getty Foundation var introdusert som kjøper av maleriet. Bakgrunnen for dette var at advokat Thune var blitt alvorlig syk, og K forespurte derfor om advokat Schiøtz kunne bistå ved en overlevering av maleriet. Advokat Schiøtz krevet da et mandat enten fra Nasjonalgalleriets direktør eller fra politiinspektør Lier. D og C redegjorde for situasjonen slik at Schiøtz oppfattet dem dithen at den ene hadde kontakter til den eller de som satt med maleriet og den andre til "kjøpersiden". De ba om hans bistand til overleveringen, noe advokat Schiøtz sa seg villig til, men fortsatt under forutsetning av et mandat slik han hadde fremholdt overfor K. Det ble dermed ikke noe av overlevering via advokat Schiøtz.
Etter møtet med advokat Schiøtz reiste D og C igjen til Plaza Hotell for å treffe "G". C sa til D at dersom det ikke gikk i orden med pengene i løpet av dagen, ville maleriet bli ødelagt. C skulle kontrollere at pengene forelå, men han hadde fått ordre av sine bakmenn om ikke å gå inn på hotellet. Det ble derfor D som kontrollerte at pengene var tilstede. På hotellet diskuterte D, "H" og "G" den videre gjennomføringen av tilbakeleveringen. D refererte hva C hadde sagt om at maleriet ville bli ødelagt om tilbakeleveringen og utbetalingen av løsesummen ikke skjedde samme dag. I et senere møte på kvelden sa C til D at han ikke visste hvor maleriet befant seg, og at han måtte ta kontakt med sine oppdragsgivere. "G" motsatte seg å gjennomføre noen utveksling om natten, og det hele ble derfor utsatt til neste dag, lørdag 7 mai.
Etter dette reiste C og K sammen fra Plaza Hotell. C forlot K på - - - der han var innom en telefonkiosk. K reiste derfra alene til sitt hjem i Æ og ankom der om natten ca kl 0130. Hva C gjorde er uklart, noe retten kommer tilbake til. Like etter at K hadde kommet hjem, ringte imidlertid C ham og sa at de måtte møtes med en gang ved By the Way, en bensinstasjon like utenfor Æ. K reiste dit og møtte C som da var alene. C påviste maleriet som K straks gjenkjente som "Skrik". De tok maleriet med seg, og etter Ks forslag kjørte de til hans hytte i Z og plasserte maleriet i kjelleren der. C og K ble sittende i hytten en stund før de reiste til Ks hjem i Æ.
K og C forlot Ks hjem i hans bil tidlig om morgenen den 7 mai. De kjørte først til Z Hotell. K fikk derfra telefonkontakt med "G", og avtalte å møte ham ved Lierbommen utenfor Drammen. Fra bilen ringte K så til fru Thune. Etter at advokat Thune var blitt syk, var hun den eneste som kunne formidle kontakt med ham. K fikk gjennom henne bekreftet at Thune ønsket at han skulle fortsette sitt arbeide med å bringe maleriet til rette. Sammen med C kjørte han videre til Lierbommen. Der møtte han foruten " G" og "H" også D som var kommet sammen med de to agentene fra Oslo. Fra Drammen reiste så "G" og K til Ks hytte hvor de hentet maleriet og kjørte det til Z Hotell. Der overlot K maleriet til "G". Maleriet var dermed kommet til rette.
Overleveringen av pengene skulle skje i Oslo på "H's" hotellværelse. På grunn av politioppbud på Plaza Hotell hadde han og "G" skiftet hotell. "H", D og C reiste derfor til Grand Hotell i Oslo der de satte seg på "Hs" værelse. Kort tid etter at de hadde kommet dit, låste politikonstablene E og Homble seg inn. De hadde med seg en koffert som inneholdt løsepengene, og de var ikke forbredt på at det var noen på værelset. Da dette var tilfellet, pågrep de C, mens D og "H" forsvant.
D har forklart at "H" skjøv ham ut av værelset og ba ham stikke av. Han reiste hjem og ringte deretter politiinspektør Lier. Ifølge D sa han til Lier at "du er vel glad nå som "Skrik" er funnet". Lier har ikke utelukket at noe slik kan ha blitt sagt. Lier ønsket at D skulle pågripes, og han ba ham derfor komme ned til politihuset. Da D kom til politihuset, ble han pågrepet og satt i varetektsfengsel.
D satt i varetektsfengsel til 28 juni 1994. C satt varetektsfengslet til han ble løslatt av lagmannsretten den 5 august 1994.
Etterforskningen av tyveriet fortsatte. Tiltalte A ble pågrepet samme dag som maleriet kom til rette, men i anledning av et annet forhold. Siktelsen mot ham ble 24 juni 1994 utvidet til også å gjelde tyveriet av "Skrik". Han ble løslatt ved lagmannsrettens kjennelse av 27 juli 1994. B ble siktet for tyveriet 16 juni 1994 og satt deretter varetektsfengslet til han ble løslatt etter beslutning av påtalemyndigheten 17 august 1994.
Skyldspørsmålet. Tiltalens post I a - Tyveriet av "Skrik":
Lagmannsretten finner det bragt utenfor enhver rimelig tvil at flere enn de to personene som ses på videoopptaket har medvirket til tyveriet. Hvorvidt det også er flere enn to som er med på selve tyverihandlingen er det ikke mulig å ha noen sikker oppfatning om, men det kan ikke utelukkes. Videoopptaket dekker bare selve fasaden på Nasjonalgalleriet og begrensede arealer foran denne. Det er imidlertid utvilsomt at en eller flere personer i tillegg til dem som gjennomfører tyveriet, har stått for planlegging og organisering av dette. Tyveriet var nøye planlagt og godt organisert. Tidspunktet for gjennomføringen var velvalgt; lørdag 12 februar 1994, dvs. åpningsdagen for Olympiaden på Lillehammer, og tidlig om morgenen da vaktholdet på Nasjonalgalleriet var på et lavt nivå. Det var også foretatt rekognosering forut for tyveriet, og det var som nevnt skaffet stige, samt stjålet bil for transporten fra galleriet. Som lagmannsretten skal komme tilbake til, var det i tillegg ordnet med oppbevaringssted for maleriet. Postkortet som ble etterlatt på stedet, var uten tvil skrevet på forhånd og medbragt av den personen som klatret inn i malerisalen.
Planleggingen, organiseringen og gjennomføringen av tyveriet, at det ble tatt et særdeles berømt maleri fra Nasjonalgalleriet, samt postkortet som ble lagt igjen i malerisalen, er forenlig med lagmannsrettens inntrykk av tiltalte nr. 1, As handlemåte. Han er en dreven kriminell, har sans for spektakulære forbrytelser, er opptatt av publisitet og mediaoppmerksomhet, og han har vært delaktig i andre nøye planlagte og raskt utførte tyverier. I den forbindelse nevnes spesielt at A tidligere har stjålet et Munchmaleri - "Vampyr" - ved innbrudd i Munchmuseet, og at det den gang var hans plan å ta dette museets eksemplar av "Skrik".
Hva gjelder planleggingen er det på det rene at A ble observert i Nasjonalgalleriet 7 februar 1994. Vitnet L har forklart at han fant As opptreden såvidt påfallende at han tok kontakt med politiet to dager senere, dvs. forut for tyveriet. Rett nok var vitnet uklar m.h.t. om han hadde sett A i den salen der "Skrik" hang, men etter lagmannsrettens vurdering spiller det mindre rolle. Det har åpenbart også vært andre personer som har rekognosert i galleriet, og da i den aktuelle salen. At det for As observasjon 7 februar derfor kan ha vært tilstrekkelig å oppsøke andre saler, er ikke unaturlig. En nærliggende forklaring er at nettopp A, som er en kjent person, ikke ville bli sett i salen der "Skrik" hang, og at andre medhjelpere følgelig ble sendt dit. Det er iallfall på det rene at vitnene L1 og L2 begge har observert to andre gutter i den aktuelle salen noen få dager før tyveriet.
Lagmannsretten viser dernest til at vitnet L3 observerte A i en Mercedes i Akersgaten 7 eller 8 februar 1994. L3 registrerte at bilen kjørte langsomt, og at A så inn på byggetomten for VG-bygget og det nye regjeringsbygget R-5. Sett i sammenheng med at den stigen, som ble benyttet til tyveriet, er tatt fra denne byggeplassen - rett nok på et sted som vender mot Apotekergaten - gir også denne observasjonen A en tilknytning til planleggingsfasen for tyveriet.
Etter lagmannsrettens vurdering taler alt for at den hvite stasjonsvognen, som er videofilmet kort tid etter tyveriet, er bilen som maleriet ble borttransportert i. Det har vært avgitt ulike vitneforklaringer om hvilken biltype som er avfotografert. Bildene er uklare, og etter lagmannsrettens vurdering kan det på grunnlag av videoopptaket ikke sies noe sikkert om bilmerke og modell. Den omstendighet at en hvit Mazda 626 stasjonsvogn ble stjålet 10 februar 1994, dvs. to dager før tyveriet, taler imidlertid for at det var denne bilen tyvene benyttet som fluktbil, idet det ikke kan utelukkes at videofilmen viser en slik bil. Tilknytningen til A er at bilen ble stjålet fra et garasjeanlegg på - - - der han har drevet med vask av biler i et tilstøtende lokale. Det er under lagmannsrettssaken bragt på det rene at det gjennom en nødutgang er adgang til garasjeanlegget fra den delen av bygningen der A har vasket biler. Døren ut fra garasjeanlegget betjenes med en elektronisk nøkkel, men det er opplyst at flere slike nøkler var på avveie.
Som nevnt fremgår det av en liste over samtaler, som er ringt av A med mobiltelefon, at han lørdag 12 februar 1994 kl. 0729 hadde en samtale på 22 sekunder med C. A har forklart at han ca kl. 0710 ble oppringt av en journalist som fortalte at "Skrik" var stjålet. Han ringte deretter til C, informerte ham om tyveriet, og kom også inn på at han var redd for å bli mistenkt. Etter lagmannsrettens vurdering kan As forklaring ikke legges til grunn. Som nevnt ovenfor innkom tyverimeldingen til Oslo politikammers operasjonssentral kl. 0649. Selv om det er en kjent sak at det er personer som lytter på politiets radiosamband for å tipse media, er det såvidt kort tid mellom politiets tyverimelding og den angivelige oppringningen til A, at det fremstår som helt usannsynlig at en avis, TV- eller radiostasjon har ringt ham som forklart. Et innkommet tips som det aktuelle, krever andre strakstiltak enn - uten nærmere undersøkelser - å foreta en oppringning til en tidligere kjent kunsttyv, attpåtil grytidlig en lørdag morgen, og for øvrig samme dag som vinterolympiaden på Lillehammer åpnet. Det vises i denne sammenheng også til vitneforklaringen som Dagbladets nattevakt har gitt. Hun har opplyst at avisen ble tipset om tyveriet rett etter kl. 0700, og at hun - etter først å ha forsøkt å ringe Nasjonalgalleriet uten å få svar - straks dro ned til galleriet for å undersøke. Hun var den første journalisten på stedet. En VG-journalist kom dit etter ca 20 minutter. Det var trolig Dag Fonbæk. Han har rett nok forklart at han kom til Nasjonalgalleriet kl. 0705, etter at han hadde blitt oppringt på bopel på grunnlag av et tips fra en politiradiolytter, men det sier seg selv at tidsangivelser kan være vanskelig å angi eksakt i ettertid. - Det er dernest påfallende at A ikke er i stand til å opplyse hvorfra telefonen til ham kl 0710 kom. A kjenner mange journalister, hans telefonnummer var hemmelig, og det er følgelig grunn til å anta at det ville være en person A kjente fra før som eventuelt hadde tatt kontakt med ham. Dersom A fryktet for å bli mistenkt for tyveriet, var det forøvrig all grunn til å merke seg innringerens identitet. Lagmannsretten legger også vekt på at det er helt usannsynlig at en samtale på 22 sekunder er tilstrekkelig for det innhold A har opplyst at samtalen med C hadde. Etter dette finnes det bragt utenfor enhver rimelig tvil at As forklaring om telefonsamtalen med C ca en time etter at tyveriet ble begått er uriktig. Lagmannsretten finner det bevist at oppringningen til C var en beskjed i tilknytning til gjennomføringen av tyveriet.
Cs forbindelse med tyvene følger også av hans bistand ved tilbakeføringen av maleriet. Det vises til lagmannsrettens beskrivelse av faktum ovenfor og til de særskilte bemerkninger til tiltalens post II a nedenfor. Som der nevnt, er det funnet bevist at C hadde jevnlig kontakt med den eller de som hadde bildet i sin besittelse etter tyveriet. Cs vennskap og hans nære forbindelse med A både før og etter tyveriet av "Skrik", tillegges vekt ved bevisvurderingen i forhold til ham.
Etter det som har fremkommet under ankeforhandlingen, finnes det bevist at maleriet har vært oppbevart i - - -gaten 51 i Oslo etter tyveriet. At maleriet befant seg på en ikke nærmere angitt adresse i - - -gaten fikk journalist Gunnar Hultgren i Dagbladet et tips om allerede før maleriet kom til rette, og at adressen var - - -gaten 51 fikk politiet et anonymt tips om i juni 1995. Så vel A som C har tilknytningspunkter til denne adressen gjennom M som driver fargehandel der. Begge kjenner ham godt fra tidligere, og C er ansatt i Ms forretning. Han har også tidligere vært ansatt i denne, bl.a. i 1992 da han gikk på frigang i forbindelse med soningen av en straffedom. Verken M eller C kan imidlertid huske om han var ansatt i februar 1994. I følge M leide A lokaler av ham i fjerde etasje fra november/desember 1993 til mai 1994. A har bestridt dette, idet han har fremholdt at leietiden var senhøsten 1992 til våren 1993. Etter avgivelsen av denne forklaringen fremla As forsvarer en leiekontrakt for perioden 1 desember 1992 til 1 desember 1995 for felt nr 423 i - - -gaten 51, der leietager er N. Det er videre på det rene at As tidligere samboer, O, har drevet frisørsalong i - - -gaten 51. Hennes leiekontrakt gjaldt for ett år fra 1 juli 1994. Pga uklarhetene om leieavtalene finner lagmannsretten at det ikke kan legges til grunn at A selv hadde noe leieforhold i - - -gaten 51 da tyveriet av "Skrik" skjedde og i tiden frem til maleriet kom til rette. Hans tilknytning til M og dennes virksomhet i - - -gaten 51 har likevel vært slik at tilknytningsforholdet tillegges vekt ved bevisvurderingen etter som dette var stedet for oppbevaringen av maleriet.
Lagmannsretten viser videre til at I, som politiinspektør Leif A. Lier hadde henvendt seg til for å skaffe informasjon om tyveriet, en eller noen få dager etter henvendelsen fra politiet, fikk en telefonoppringning fra A. A fikk da bekreftet at I mistenkte ham for å stå bak tyveriet. Bare få dager etter telefonsamtalen tok C kontakt med I. C forsøkte da å roe ned I. I var overbevist om at C var sendt av A. Lagmannsretten er av samme overbevisning.
Som nevnt ovenfor bodde C en del hos I utover våren 1994, og de hadde således tett forbindelse med hverandre. I følge I har C flere ganger forsnakket seg og henvist til "A" som delaktig i tyveriet. Videre har I forklart at han en gang overhørte en telefonsamtale mellom C og A. C benyttet da en bærbar, trådløs telefon og I lyttet på hovedtelefonen. Samtalen fant sted på et tidspunkt da C var under press fra Is side for å få den eller de som satt med bildet, til å gi opp kravet om en løsesum på 3 millioner kroner. I er sikker på at han gjenkjente stemmen til A i telefonen og at samtalen nettopp gjaldt spørsmålet om å oppgi planene om å få penger for maleriet. I har også forklart om et besøk han hadde av P der det ble snakket om "Skrik"-tyveriet og forsnakkelser som C hadde kommet med i den sammenheng. Q, som var på kjøkkenet, hørte dette og kom inn og opplyste, i følge Is forklaring, at hun hadde overhørt en samtale på en kafé på Tveita der C hadde uttalt: "Du vet hvor vanskelig A kan være".
Det er på det rene at det i mange år har vært et konfliktfylt forhold mellom A og I. Det er videre opplyst at I har opptrådt nokså brutalt som vaktmann på Tveitasenteret. Hans politiforklaringer i "Skrik"-saken er også til dels motstridende. Således har han i en forklaring sagt at C aldri hadde antydet noe om hvem som sto bak tyveriet av "Skrik", mens han i en senere forklaring nettopp har fremkommet med opplysningene om Cs forsnakkelser. Videre har han som vitne i en narkotikasak mot A i 1996 forklart at han var kjent med at A omsatte stoff. Kjøperen som I oppga, opplyste imidlertid i sin rettslige forklaring i denne saken at det ikke var A, men P som hadde tilbudt ham stoff. As forsvarer har anført at disse omstendigheter innebærer at Is vitneforklaring ikke er troverdig og således ikke kan tillegges vekt ved bevisvurderingen.
Lagmannsretten deler ikke denne oppfatningen. I kan nok være unøyaktig, fantasifull og stundom ty til overdrivelser, men han finnes å være troverdig forsåvidt gjelder hovedpunktene i sin forklaring. Lagmannsretten peker i denne forbindelse på at det er på det rene at Q har gitt en uttalelse av den karakter som nevnt ovenfor under besøket hos I der også P var til stede. Rett nok har Q, i motsetning til I og også P, forklart i lagmannsretten at hun ikke nevnte navnet "A", men brukte pronomenet "han" da hun gjenga Cs uttalelse. Det er imidlertid på det rene at Qs henvisning til Cs uttalelse ble gitt i tilknytning til Is samtale med P om Cs forsnakkelser vedrørende "Skrik"-tyveriet. Det samme gjelder Is forklaring i narkotikasaken om at A solgte stoff. Det var riktig at det var en person som solgte stoff i Tveitamiljøet, rett nok ikke A, men hans venn P. Etter lagmannsrettens oppfatning er Is begrunnelse for at han først unnlot å gi opplysninger til politiet om Cs viten om hvem som satt med bildet heller ikke av en slik art at den rokker ved Is troverdighet i særlig grad. Det er plausibelt at han ville beskytte C ut fra det nære forhold han har hatt til ham gjennom mange år. At I overfor politiet, som begrunnelse for de sprikende politiforklaringene, har vist til hukommelsessvikt pga pillebruk, samt at han trodde at politiet hadde tilstrekkelig kunnskap fra annet hold, virker mindre naturlig, men kan ha sammenheng med egenbeskyttelse for å ha gitt en uriktig politiforklaring. At I i det lengste ville unngå å være kilde for negative opplysninger mot C, dersom politiet likevel hadde kunnskap om forholdet, kan også ses som utslag av ovennevnte motvilje mot å bidra til å sette C i en utsatt posisjon. Etter dette bygger lagmannsretten på at hovedelementene i Is forklaring er troverdige.
Is forklaring om forsnakkelser fra Cs side, viser at A hadde kontroll over maleriet etter tyveriet. Lagmannsretten peker også på politiinspektør Anne Marstranders vitneforklaring om en samtale som hun hadde med C på restauranten Lipp etter hovedforhandlingen i byretten. Med bakgrunn i et ønske fra C om å slippe billigere fra saken i lagmannsretten enn i byretten, ba Marstrander C om å fortelle sannheten, hvorpå C uttalte at det var mye politiet ikke visste, og at Marstrander også måtte forstå at han ikke kunne si så mye. Sett i forhold til påtalemyndighetens oppfatning om saksforholdet, som C da var fullt ut innforstått med, sammenholdt med de opplysninger som bl.a. I og P har gitt om frykten for A i Tveitamiljøet, er det ikke tvilsomt at Cs vegring mot å fortelle sannheten er relatert til denne frykten.
Lagmannsretten viser videre til at M, under en lunsjpause under ankesaken, har opplyst at A en gang utpå våren 1994 tilbød ham å overta maleriet for 1 eller 2 millioner kroner. D, som var til stede da Ms uttalelse falt, har avgitt en troverdig forklaring om episoden. Den omstendighet at M nektet å forklare seg i lagmannsretten da han ble innkalt for tilleggsforklaring om nevnte uttalelse, er ikke egnet til å skape tvil om at Ds forklaring er riktig. At A slik har fremsatt et tilbud om "omsetning" av maleriet, peker i retning av at han var med på tyveriet og hadde en sentral rolle i dette. Den bakenforliggende hensikt med tyveriet var uten tvil å gjøre penger på maleriet.
Lagmannsretten finner det også påfallende at A var i Z og Æ kort tid forut for at maleriet kom til rette. Bensinstasjonen der det ble levert til K ligger kort vei fra Z, og K har også tilknytning både til Z og Æ. Han ble allerede i mars 1994 koblet inn i saken, og at området Z/Æ etter dette tidspunktet var et aktuelt sted for overlevering av maleriet, er utvilsomt.
Tilsvarende er det påfallende at A var i telefonisk kontakt med journalist Gunnar Hultgren i Dagbladet om formiddagen samme dag som rammedelen ble funnet i Nittedal.
Ut fra en totalvurdering finner lagmannsretten, enstemmig, det bragt utenfor enhver rimelig tvil at A er skyldig i tyveriet av "Skrik" slik det er beskrevet i tiltalen. Det finnes også bevist at A hadde en hovedrolle i tyveriet idet han stod for planlegging og organisering både hva gjelder selve tyveriet, den påfølgende oppbevaringen og arbeidet med å få utbytte gjennom salg eller tilbakeføring av maleriet. Forsett og vinnings hensikt foreligger. Tyveriet er grovt. Det vises til at det har skjedd ved innbrudd og maleriets betydelige verdi. A dømmes for overtredelse av straffeloven §257 jf §258 i samsvar med tiltalens post I a. * * * * *
Når det gjelder B har lagmannsretten delt seg i et flertall, lagdommer Stang og 3 meddommere, og et mindretall, lagmann Flod, lagdommer Omsted og 1 meddommer.
Flertallet finner det bevist at B var delaktig i tyveriet idet han deltok i selve utførelsen av dette 12 februar 1994. Flertallet viser til at B er en dreven kriminell, og at han har utført tyverihandlinger av lignende art. B har også tilknytning til A og miljøet rundt ham, og har hatt det i lang tid forut for tyveriet.
Ved bevisvurderingen legger flertallet adskillig vekt på vitnet L4s forklaring. I følge hennes forklaring var planen at hennes daværende ektemann R skulle ha vært med på tyveriet av "Skrik". Det ble imidlertid ikke til det. Da L4 om morgenen lørdag 12 februar 1994 hørte om tyveriet på radioen, utbrøt ektemannen: "B har klart det." Neste dag, dvs. søndag 13 februar 1994 kjøpte ektemannen alle avisene der tyveriet var omtalt. Det var uvanlig at han gjorde det. Flertallet viser videre til at L4 har forklart at ektemannen, etter en forutgående henvendelse på personsøker kort tid etter tyveriet, ringte en person og bl.a. uttalte: "hvor mye fikk du for jobben?" Senere sa ektemannen: "B fikk 150.000 kroner for jobben." Noen dager senere var det også et møte mellom R og B på puben Vorspiel. De trakk seg da unna for en samtale under fire øyne. På turen ned til puben hadde forøvrig L4 tøyset med at når B kom, ville hun gjøre grimaser som skulle henlede på "Skrik". Ektemannen motsatte seg det, men sa intet om at B, som han straks skulle møte på puben, ikke hadde noe å gjøre med tyveriet. Den omstendighet at vitnet, ifølge protokollat i byretten, tidligere har tatt forbehold mht at "B" virkelig var B, er det gitt forklaring om i lagmannsretten. Den forklaring hun har gitt, etterlater ingen tvil om at hun selv hele tiden har ment at det var B det var tale om.
Flertallet anser at L4 er et troverdig vitne. Hun fant det utvilsomt sterkt belastende å vitne i retten, bl.a. fordi hun har vært utsatt for alvorlige trusler fra sin tidligere ektefelle og andre personer i det kriminelle miljøet. Truslene har nok til dels vært relatert til andre straffbare handlinger hun har hatt kjennskap til, men det er ikke tvil om at også hennes forklaringer til politiet i "Skrik"-saken har vært årsak til trusler. Når hun da forklarer seg slik hun gjør, er flertallet overbevist om at hun har forklart seg sant. Flertallet kan ikke se at politiets kontakt med vitnet, som følge av den politibeskyttelse hun hadde en periode og den hjelp og bistand av annen karakter hun da fikk, kan rokke ved troverdigheten i hennes forklaring.
Flertallet finner videre at det ikke er tvil om at det er B som ektemannen henviste til da han uttalte at "B har klart det". L4 var klar på dette, og det foreligger ingen opplysninger om at de øvrige personer med fornavnet B, som det er opplyst at R kjente, har hatt noen forbindelse med A eller på annen måte kan knyttes til tyveriet. At det var B det var tale om, og at det også var ham R snakket med i telefonen etter tyveriet, følger også av at det var B som møtte opp til samtalen på puben Vorspiel.
Videre finner flertallet at det må ses bort fra alibiet som Bs mor har gitt sønnen gjennom sin vitneforklaring. Det er ingen tvil om at moren har vært på besøk i Oslo natten mellom 11 og 12 februar 1994, og at hun da overnattet i sønnens leilighet. Men at også sønnen oppholdt seg her hele natten, kan det ikke bygges på. Det vises til at moren har forklart at hun sov også etter at B kom til leiligheten noe over midnatt.
Ut fra en totalvurdering finner flertallet det bragt utenfor enhver rimelig tvil at B medvirket ved utførelsen av tyveriet om morgenen 12 februar 1994 slik det er beskrevet i tiltalen. Forsett og vinnings hensikt finnes likeledes bevist. Tyveriet er grovt. Det vises til bemerkningene foran.
Lagmannsrettens mindretall finner at det ikke i tilstrekkelig grad er ført bevis for at B var delaktig i tyveriet av "Skrik". Mindretallet er enig med flertallet i at vitnet L4s forklaring er troverdig, og at B ikke har noe holdbart alibi for det tidspunkt da tyveriet ble begått. Til tross for dette finner likevel mindretallet at bevisførselen for Bs straffeskyld er for spinkel til å oppfylle det strenge bevisbyrdekrav som gjelder i straffesaker. Mindretallet peker i denne sammenheng på at selv om L4s vitneforklaring er troverdig, kan det vanskelig ses bort fra feilkilder. R's spontane uttalelse etter radiomeldingen, kan være en antagelse fra hans side, og uttalelsen om vederlaget for jobben, kan være relatert til en annen straffbar handling.
Etter dette blir B å frifinne for tiltalens post I a idet det bare er fire dommere som har funnet tiltalte skyldig, jf straffeprosessloven §35 første ledd.
Tiltalens post II a og b - Heleri av "Skrik":
For de tiltalte C og D gjelder tiltalen grovt heleri, straffeloven §317 tredje ledd jf første ledd. Med hensyn til deres forhold viser retten til den faktiske fremstilling som er gjengitt foran og som retten finner at er bevist. I den utstrekning det er nødvendig for avgjørelsen av skyldspørsmålet vil denne bli supplert i det følgende.
Spørsmålet vil for begges vedkommende være om de har begått en handling som dekkes av den objektive gjerningsbeskrivelse i bestemmelsen samt om de i tilfelle har utvist forsett. Det må også tas standpunkt til om det bare foreligger forsøk. I denne forbindelse må det vurderes om en eventuell forsøkshandling ligger innenfor området for den straffrie forberedelse eller om det foreligger fullbyrdet forsøk, jf straffeloven §49. Saken reiser også spørsmålet om et eventuelt heleri eller forsøk på dette, allikevel ikke kan straffes fordi det foreligger ulovfestede straffrihetsgrunner, enten fordi handlingen ikke er rettstridig (rettsstridsreservasjonen), eller på det grunnlag at det foreligger en provokasjon fra politiets side som innebærer at et eventuelt heleri av den grunn er straffritt.
Den aktuelle del av bestemmelsen i straffeloven §317 beskriver som heleri å yte bistand til å sikre en annen utbyttet av en straffbar handling. Som eksempler på å yte slik bistand er angitt blant annet å avhende og å innkreve utbytte. Ved Høyesteretts dom i Rt-1996-896 er det lagt til grunn i en tilsvarende sak om Edvard Munchs "Portrettstudie", som ble stjålet fra Nasjonalgalleriet i 1993, at formidling av et krav om løsningssum for maleriet mest naturlig er å anse som avhendelse, ikke som innkreving. Lagmannsretten legger denne lovforståelse til grunn. Det følger også av den nevnte dom at forholdet vil måtte bli å anse som et ikke fullbyrdet heleri når avhendelsen ikke blir gjennomført. Bestemmelsens ordlyd kan mer tyde på at det ikke er av betydning for spørsmålet om det foreligger fullbyrdet heleri om avhendelsen er blitt gjennomført, mao at også bistand til et forsøk på å få avhendet utbyttet må anses som et fullbyrdet heleri. Men med den klare uttalelse i dommen finner lagmannsretten det klart at bestemmelsen må forstås slik at når det gjelder avhendelse som bistandshandling, forutsettes det for en fullbyrdet forbrytelse at det virkelig er kommet i stand en avhendelse i lovens forstand. Det må bety at selve transaksjonen må være gjennomført, og det vil i det foreliggende tilfelle si at maleriet er blitt overlevert, og at A og hans folk har fått det beløp de har krevet eller deler av dette. I det foreliggende tilfelle er det sistnevnte element i transaksjonen blitt forhindret som følge av politiets "under cover"-operasjon, og det medfører at bistandshandlingen bare er kommet til forsøksstadiet.
Til fellelse etter bestemmelsen kreves forsett. Kravet til forsett innebærer her at gjerningsmannen har innsett eller regnet det som overveiende sannsynlig at det dreier seg om utbytte fra en straffbar handling og at hans handling rent faktisk medfører bistand til å sikre utbyttet fra denne. Noen hjelpehensikt kreves ikke; i ordene "til å sikre" ligger det ikke noe slikt krav.
Selv om det foreligger en forsettlig overtredelse av heleribestemmelsen, kan det tenkes at den ikke er straffbar fordi vilkåret om rettsstrid ikke er oppfylt. Det er på det rene at det gjelder en slik alminnelig reservasjon for om en handling skal anses straffbar eller ikke, selv om vilkåret ikke er direkte nevnt i lovbestemmelsen. Hva som ligger i denne reservasjonen er uklart, jfr NOU 1983:57 side 141-142, NOU 1992:23, side 105 flg, særlig side 110 og Andenæs: Alminnelig Strafferett (4.utg.) side 139 flg, særlig side 145-146. Spørsmålet dreier seg i realiteten om hvorvidt det foreligger en situasjon eller omstendigheter som tilsier at en ellers straffbar handling ikke er straffverdig slik at straffebestemmelsen må tolkes innskrenkende for det aktuelle tilfelle. Innskrenkningen i straffverdigheten på grunnlag av rettsstridsreservasjonen vil i alminnelighet knytte seg til subjektive forestillinger hos gjerningsmannen. For så vidt angår heleribestemmelsen må det være trange grenser for området for en slik rettstridsreservasjon, idet bestemmelsen forutsetter at gjerningsmannen har hatt som forsett å yte bistand til å sikre utbytte av en straffbar handling.
Den foreliggende sak har som nevnt en klar parallell i saken om tyveriet av Munchs "Portrettstudie", Rt-1996-896. Det fremgår av dommen at ved bedømmelsen av rettsstridsspørsmålet vil hensikten med handlingen kunne være av vesentlig betydning. Lagmannsretten legger til grunn at det må foretas en mer samlet vurdering av forholdet, og kommer nærmere tilbake til dette for hver av disse to tiltalte. Når det gjelder bevisvurderingen for om det foreligger slike konkrete omstendigheter som eventuelt kan føre til frifinnelse på dette grunnlag, vil den alminnelige strafferettslige bevisbyrderegel komme til anvendelse, dvs at en rimelig begrunnet tvil om det faktisk foreligger slike omstendigheter må komme tiltalte til gode.
Som det er redegjort for foran ble tilbakeføringen av maleriet gjennomført ved en "under cover"-operasjon som ble iscenesatt av politiet med bistand av politiagenter med tilknytning til New Scotland Yard. Det er klart etter praksis at en slik operasjon fra politiets side i visse tilfelle kan medføre at en ellers straffbar handling kan være straffri. Men betingelsene for frifinnelse på et slikt grunnlag er usikre og må defineres nærmere.
Spørsmålet om bruken av denne type etterforskningsmetoder er ikke lovregulert. I forarbeidene til straffeprosessloven, Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 179, bemerker departementet at det er grunn til nøye å vurdere spørsmålet om man i mer alvorlige saker som f.eks. narkotikasaker skal åpne adgang til å bruke mer ekstraordinære etterforskningsmetoder. Hensynet til rettssikkerheten for den enkelte må tillegges stor vekt. Man må også ta i betraktning hvilke følger bruk av ukonvensjonelle etterforskningsmetoder vil kunne få for domstolenes tillit til politiets etterforskning i sin alminnelighet, og faren for påstander i den enkelte sak om utilbørlige etterforskningsmetoder i særdeleshet. Departementet er imidlertid enig med Riksadvokaten i at det neppe på det nåværende tidspunkt er grunn til å lovregulere de etterforskningsmetoder det her er tale om.
Riksadvokaten har gitt en instruks for bruk av etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt i narkotikasaker. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til den mer generelle fremstilling i Metodeutvalgets innstilling, NOU 1997:17, der Riksadvokatens instruks er gjengitt, særlig side 83-84 om under hvilke betingelser det vil kunne være akseptabelt at politiet benytter seg av slike etterforskningsmetoder. Det fremgår av denne utredningen at det settes som et absolutt vilkår for slik etterforskning at "politiet aldri må fremkalle en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Det er derimot lovlig adgang til å fremprovosere bevis for en straffbar handling som allerede er begått".
At denne form for etterforskning ikke er lovregulert og at det bare er gitt instruks om anvendelsen av den for narkotikasaker, innebærer at det ikke er noe forbud mot bruk av slike metoder under etterforskning i andre saker. Hvor grensen skal trekkes for hva som kan aksepteres må da avgjøres av domstolene i den enkelte sak. Ved denne avgjørelse må det bygges på de alminnelig rettsprinsipper som ligger til grunn for vår strafferettspleie. Dersom disse prinsipper ikke er fulgt, må resultatet bli at gjerningsmannen frifinnes, jfr Rt-1992-1088.
Ved vurderingen av om det er benyttet en etterforskningsmetode som gir grunnlag for frifinnelse på ulovfestet grunnlag finner lagmannsretten at det er naturlig å bygge på et utilbørlighetskriterium, jfr også det som foran er gjengitt fra forarbeidene til straffeprosessloven. I en slik vurdering vil det inngå flere momenter. I Rt-1984-1076, som gjaldt en narkotikasak, er det fremhevet følgende om de begrensninger som må legges på politiets bruk av etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt, side 1080:
Det synes å være alminnelig enighet om - og jeg finner det for min del klart - at det ikke kan aksepteres at politiet fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Den nærmere utforming av denne begrensning kan likevel volde visse problemer. I utgangspunktet er etterforskning med provokasjonstilsnitt bare berettiget når politiet måtte legge til grunn at den straffbare handling ville ha blitt begått også uavhengig av dets rolle i begivenhetsforløpet. Men det må etter min mening godtas at politiet gir årsak til visse endringer i tid, sted og utførelse. Jeg antar videre at det må legges betydelig vekt på hvem som har tatt initiativet til den straffbare handling. For øvrig anser jeg det ikke mulig å trekke opp generelle retningslinjer for utformingen av av den begrensning det her er tale om. ........
Ved siden av den begrensning som jeg her har drøftet, og som jeg oppfatter som et grunnvilkår for å godta etterforskning med provokasjonstilsnitt, må det nok også oppstilles andre begrensninger.
Metoden bør således bare kunne aksepteres ved alvorlige lovovertredelser, og bare når vanlige etterforskningsmetoder må anses utilstrekkelige. Videre kan det være grunn til å stille nærmere krav til utførelsesmåten, og likeledes til den beslutningsprosess og kontroll som finner sted innenfor påtalemyndigheten.
Lagmannsretten bygger sin avgjørelse på det rettslige syn som her er utviklet. Den nærmere konkrete drøftelse kommer retten tilbake til nedenfor. Lagmannsretten legger også for dette spørsmåls vedkommende til grunn at en rimelig begrunnet tvil om det bevismessige grunnlag for frifinnelse skal komme den tiltalte til gode. * * * * *
Lagmannsretten behandler først tiltalte Ds forhold. Han er ifølge tiltalebeslutningen tiltalt for gjennom sin virksomhet "i perioden fremt til lørdag 7 mai 1994" å ha bistått de personer som oppbevarte maleriet i deres forsøk på å avhende det. Ds forsvarer har fremholdt at hans virksomhet frem til og med møtet med advokat Thune på Ø den 29 april kun kan være å anse som straffrie forberedelseshandlinger og at disse dermed ikke kan straffes som forsøk på heleri. Virksomheten deretter som førte til at maleriet ble overlevert den 7 mai, gjelder handlinger som ikke rammer D overhodet. Ds forsett omfattet bare å bringe maleriet tilbake til Nasjonalgalleriet. Han har da ikke opptrådt rettsstridig. Et salg tilbake til rette eier rammes ikke av heleribestemmelsen. Under enhver omstendighet er det eventuelle straffbare forhold som D har gjort seg skyldig i etter møtet den 29 april, fremprovosert av politiet ved dekkoperasjonen med bruk av agentene "G" og "H" på en slik måte at D må frifinnes.
Under henvisning til gjennomgåelsen foran finner lagmannsretten det klart at D objektivt har utført et forsøk på heleri. Han kom på et forholdsvis tidlig stadium inn i saken gjennom en henvendelse fra I. Han har formidlet de opplysninger han fikk gjennom C og I til K som igjen brakte dem videre til Thune. Opplysningene gikk ut på at han hadde kontakter som kunne skaffe maleriet til veie mot en løsesum. Allerede dette er tilstrekkelig til å anse hans handling som et forsøk på heleri. Samtalen med advokat Thune på Ø den 29 april må anses som en klar videreføring av dette. I det alt vesentlige er Ds og Thunes forklaringer om innholdet av denne samtalen sammenfallende, og det er da på det rene at D har meddelt Thune at løsesummen var 3 millioner kroner og at bakmennene kunne tenkes å ødelegge maleriet dersom de ikke fikk løsesummen. At det var tale om en tilbakeføring av maleriet til dets rette eier, hindrer ikke at forholdet må betraktes som heleri; heleribestemmelsen inneholder ikke noen reservasjon for det tilfellet. Også Ds deltagelse i tilbakeleveringsaksjonen den 5 - 7 mai, slik den er beskrevet foran i dommen, dekkes av gjerningsbeskrivelsen i heleribestemmelsen.
Lagmannsretten finner det også klart at D har utvist forsett. Han har vært klar over at han gjennom sine samtaler med K, Thune og "G" ga dem meddelelser som, om de ble fulgt opp, ville føre til at Cs bakmenn ble sikret utbytte fra tyveriet av "Skrik". D har forklart at han ikke hadde noe kjennskap til hvem disse var, men det er uten betydning for spørsmålet om det foreligger en forsettlig overtredelse av heleribestemmelsen.
Lagmannsretten finner imidlertid at D må frifinnes idet hans handling ikke har vært rettsstridig, jfr drøftelsen foran av rettsstridsreservasjonen. I den anledning bemerker lagmannsretten at den tar utgangspunkt i Ds forklaring om at hans hensikt hele tiden har vært å bistå med at maleriet ble tilbakeført til Nasjonalgalleriet, og at han ikke har hatt som noe motiv å sørge for at C eller hans bakmenn fikk utbetalt løsesummen. Hans egen interesse har vært begrenset til å skaffe seg "goodwill" hos politiet i forbindelse med en verserende straffesak som gjelder et helt annet forhold og å få en andel i den utlovede dusør. Både I og K har forklart at D har sagt dette til dem, og slik saken er opplyst for lagmannsretten, finnes det ikke noe grunnlag for å sette Ds forklaring på dette punkt til side. Det er mulig at "G" og "H" ville ha kunnet kaste et annet lys over dette, men det kan lagmannsretten ikke ta hensyn til. Det som er dokumentert fra sjefinspektør Butlers forklaring, gir ikke noe annet bilde av Ds motiv. Lagmannsretten legger også vekt på at D ikke har tatt noe initiativ som viser at han har vært opptatt av at løsesummen ble utbetalt. Han kom som nevnt, inn i saken etter at han fikk henvendelse fra I som han hadde samarbeidet med i forbindelse med at Ekelands bilder ble brakt til rette, og hans henvendelse til politiinspektør Lier den 24 februar bekrefter etter lagmannsrettens oppfatning at hans motiv kun har vært å bistå med å bringe maleriet til rette. På dette tidspunkt forelå det heller ikke noe som ga grunnlag for noe krav om løsesum. D har også forklart at han mente at han arbeidet i forståelse med politiet og Nasjonalgalleriet. Såvel politiinspektør Lier som advokat Thune har bestridt at dette var tilfellet. Lagmannsretten finner imidlertid at det må legges til grunn at D selv oppfattet situasjonen slik, og at han også hadde grunnlag for å tro det. Han hadde helt fra han kom inn i saken kontakt med I som var blitt kontaktet av Lier. Ds henvendelse til Lier den 24 februar innebar at denne var fullt orientert om at D var inne i bildet, og han har bekreftet at D da fikk tilsagn om at politiet ville dekke drosjeregninger. Også Ds forbindelse med K tilsier at D har trodd at hans virksomhet skjedde i forståelse med Nasjonalgalleriet. D var klar over at K hadde forbindelse med advokat Thune og at denne var styreformann i Nasjonalgalleriet. Det trekker i samme retning at D under aksjonen den 5 - 7 mai forstod at politiet fremdeles var inne i bildet. Lagmannsretten bemerker forøvrig at D, helt fra han ble arrestert, synes å ha gitt en fullstendig og korrekt forklaring om sin befatning med saken, noe som også er bekreftet av politibetjent Kjersem som har tatt avhørene av D. At han umiddelbart etter arrestasjonen av C selv tok kontakt med politiinspektør Lier og på hans oppfordring tok en drosje til politihuset viser også dette.
D blir således å frifinne for tiltalen på dette grunnlag. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på hvilken betydning politiets "undercover"-operasjon har for så vidt angår ham.
C har erkjent at han har formidlet kravet om løsesum og instrukser om gjennomføringen av tilbakeleveringen av maleriet. Han har også forklart at han ikke har visst hvem som var hans oppdragsgivere, men retten har ikke funnet hans forklaring om dette troverdig. Han har som nevnt, forklart at han fikk en skriftlig henvendelse fra bakmennene og at han deretter fikk sine instrukser fra dem i det alt vesentlige via en ubenyttet postkasse i en boligblokk på Tveita. Denne forklaring er uten tvil uriktig. Det vises bl.a. til de opplysninger som foreligger om utveksling av meldinger og instrukser på og ved Plaza Hotell den 6 mai. Slik både K og D har beskrevet hendelsesforløpet der, er det utenkelig at C skulle ha mottatt sine instrukser på annen måte enn muntlig. Lagmannsretten finner det klart at C har gitt denne uriktige forklaring kun for å beskytte A og hans øvrige medhjelpere. Lagmannsretten finner det bevist at C allerede i telefonsamtalen med A om morgenen etter at tyveriet var gjennomført, ble orientert om dette, og at han deretter har hatt løpende kontakt med A og fått sine instrukser av ham. Ifølge samtalespesifikasjonene for As mobiltelefoner har han og C hatt et meget betydelig antall telefonsamtaler i det aktuelle tidsrom. Det vises for øvrig til den detaljerte gjennomgåelse av tyveriet og det etterfølgende hendelsesforløp slik det er beskrevet under skyldspørsmålet for A.
For C gjelder tiltalen hans forhold den 7 mai 1994, at han da transporterte og oppbevarte maleriet i hensikt å avhende det for kr 3150000. Som det fremgår av redegjørelsen foran omfatter dette Cs handlinger etter at han og K hadde forlatt Plaza Hotell om kvelden den 6 mai. Etter såvel Cs som Ks forklaringer er det på det rene at C hadde maleriet i sin varetekt da K ankom By the Way om natten, og at han tok sikte på å gjennomføre en endelig overlevering av det når løsningssummen var sikret. Det er således klart at det foreligger et forsøk på heleri. For Cs vedkommende er det åpenbart at han har handlet rettsstridig. Han har handlet i forståelse med A, og han kan ikke høres med at han har hatt til hensikt å tilbakeføre maleriet til Nasjonalgalleriet. At heleriet var grovt følger allerede av den betydelige verdi maleriet hadde samt av den måten tyveriet ble gjennomført på, jfr også det som foran er sagt om bedømmelsen av tyveriet. C har vært helt klar over disse forhold.
Spørsmålet blir dermed om det er slike forhold ved politiets aksjon som medfører at C allikevel må frifinnes, jfr drøftelsen foran om utradisjonelle etterforskningsmetoder. Når det gjelder dette spørsmål har hans forsvarer anført at det i en sak av denne art ikke er anledning til å benytte en slik etterforskningsmetode som politiet har anvendt. Dersom det legges til grunn at metoden er tillatelig, er iallfall Riksadvokatens instruks ikke fulgt på avgjørende punkter, og bruken av metoden er derfor ulovlig. Endelig er det anført at Cs handling ble fremprovosert av politiet. C ville ikke ha begått heleriet dersom provokasjonen ikke hadde funnet sted. Lagmannsretten behandler disse spørsmål i en noe annen rekkefølge.
Lagmannsretten finner det klart at politiets aksjon ikke innebar at C ble forledet til å foreta en handling som han ellers ikke ville ha begått. Som nevnt finner lagmannsretten det bevist at han har stått i ledtog med A helt fra tyveriet ble begått. Han har i samarbeid med A arbeidet for å få løsesummen for maleriet, og initiativet til transaksjonen har vært tatt fra hans og As side før selve politiaksjonen ble igangsatt. Lagmannsretten viser for så vidt til den samtale D og K hadde den 29 april, og som var initiert av Cs opplysninger til D og I før politiaksjonen ble igangsatt den 6 mai. At politiet da la en felle som han og A gikk i med hensyn til overleveringen og utbetalingen av løsesummen, har ikke påvirket C i hans forbryterske handling, men bare omstendighetene omkring utførelsen av den. Cs hensikt har hele tiden vært å bidra til at maleriet ble utlevert mot løsesummen. På denne bakgrunn kan det ikke sees at politiaksjonen har vært utilbørlig overfor C.
Spørsmålet blir da om den metoden som her er anvendt, er tilstedelig ved en slik forbrytelse som denne saken gjelder. Som nevnt foran er det ikke noe forbud mot en slik etterforskningsmetode, men det vil være avhengig av sakens art om den kan anvendes. Dette spørsmålet må vurderes konkret, og det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke tvilsomt at det ved oppklaringen av et tyveri som det foreliggende må aksepteres at politiet benytter seg av utradisjonelle etterforskningsskritt, såvel for å bringe maleriet til rette som i forbindelse med å gjøre straffansvar gjeldende mot de skyldige. Det vises til det som foran er sagt om maleriets verdi og de store offentlige interesser som knyttet seg til det. I denne forbindelse må det også legges vekt på at det var en reell fare for at maleriet kunne bli ødelagt av A, noe som nødvendiggjorde en aksjon fra politiets side. Å godta kravet om løsesum kunne myndighetene eller Nasjonalgalleriet ikke gå inn på.
Lagmannsretten kan heller ikke se at aksjonen er gjennomført på noen slik måte at den kan sies å være ubetryggende eller utilstrekkelig kontrollert fra politiets side. Politiinspektør Lier har opplyst at ledelsen av operasjonen lå hos norsk politi, og at de engelske agenter ikke foretok disposisjoner som ikke var klarert med politiet. Han har bl.a. forklart at sjefinspektør Butler ringte ham om natten den 7 mai og fortalte at maleriet nå kunne hentes hos K i Æ gjennom en ny og tidligere ukjent kontakt. Lier nektet imidlertid å godkjenne dette opplegget av sikkerhetsmessige grunner. Den politimessige styring lå således hos norsk politi.
Lagmannsretten er imidlertid enig i at aksjonen ikke er gjennomført helt ut i overensstemmelse med Riksadvokatens instruks. Det gjelder for det første instruksens punkt 1 om avgjørelse og samtykke. Dette punktet forutsetter at det i narkotikasaker skal innhentes samtykke fra statsadvokaten. For andre saker forutsettes i instruksen at Riksadvokaten skal godkjenne bruken av provokasjonslignede metoder. Det er på det rene at Riksadvokatens samtykke ikke er innhentet, og etter det som er opplyst for lagmannsretten kan det heller ikke legges til grunn at det foreligger noe formelt samtykke fra statsadvokaten. For det annet gjelder det instruksens krav om "at det skal foreligge en plan som dekker enhver fase i utviklingen, med særlig vekt på å sikre det personell som er involvert, og hindre at det skjer urett mot noen". Det kan være noe uklart hva som menes med dette - det er for lagmannsretten vanskelig å se at man på forhånd kan utvikle en plan som dekker alle mulige alternative hendelsesforløp, - men det må i det minste kreves en plan som dekker opp for de sikkerhetsmessige sider og de rettsikkerhetshensyn som må ivaretas overfor bl.a. dem aksjonen retter seg mot. Noen slik plan er ikke dokumentert. Allikevel må det foretas en totalvurdering av om aksjonen, slik den ble gjennomført, er skjedd på en så ubetryggende måte at det vil være utilbørlig overfor C om retten bygger på det resultat som følger av aksjonen. Lagmannsretten kan ikke se at det er tilfelle. Aksjonen fulgte en plan som politiet hadde lagt opp i samarbeide med sjefinspektør Butler og som kriminalsjefen var orientert om. Etter dette kan det ikke sees at rettssikkerhetsmessige hensyn ikke er tilstrekkelig ivaretatt i forhold til C.
C finnes etter dette skyldig i forbrytelse mot straffeloven §317 første jf annet ledd jfr straffeloven §49.
II. De øvrige tiltaleposter:
Tiltalens post I b - Tyveri fra Martin Olsen Møbelgalleri: Fra Martin Olsen Møbelgalleri AS ble det mellom 19 og 20 januar 1993 i tidsrommet som er angitt i tiltalebeslutningen begått et innbrudd, hvor diverse eksklusive møbler til en samlet verdi av ca kr 200.000,- ble stjålet. Forretningens bakdør ble brutt opp med et brekkjern eller et lignende verktøy etter at tyvene på forhånd hadde satt alarmanlegget ut av funksjon. Tyvene hadde tapet over den føler som utløser alarmanlegget i det rom hvorfra møblene var stjålet.
Ved en ransaking i As leilighet den 27 april 1993 ble ca 40% av de stjålne møbler funnet der.
A har forklart at han trengte nye møbler. Han så derfor på møbler både hos Martin Olsen Møbelgalleri AS og hos Krosby Møbler AS. Han fortalte om dette i det kriminelle miljøet, og anga hvilke møbler han var interessert i. A bekreftet at han hadde vært hos Martin Olsen Møbelgalleri AS to til tre ganger. Han opplyste at han noe senere hadde kontakt med en person, S, som hadde skaffet møblene og kjørt disse med lastebil til As bopel. Møblene ble kjøpt kontant og A fikk kvittering, men husker ikke nå hvor meget han betalte. A erkjenner at han visste at møblene var stjålet og at det foreligger heleri.
Inger Hatrem, som er ansatt som interiørkonsulent hos Martin Olsen Møbelgalleri AS, har sett A tre til fire ganger under hans besøk i forretningen. Siste gang hun så ham var en til to dager før møblene ble stjålet. A var da sammen med en ung gutt og en jente med mørkt langt hår. Ved en tidligere anledning traff Hatrem A sammen med T, som hun kjente. Hun er sikker på at det var A som var i butikken. Hans turer var korte og han ville ikke ha hjelp, han bare sveipet over forretningen. Jan Skøyen, leder av forretningen, så også A i butikken den dagen da han var i følge med to personer. Han forklarte at møblene, som ble stjålet, var plassert i første etasje bakerst i butikklokalet ved bakdøren som ble brutt opp. Den delen av lokalet hvor møblene sto var ikke lett synlig fra resepsjonen hvor ekspeditørene vanligvis oppholdt seg.
Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten, enstemmig, at det er bevist at A er skyldig i møbeltyveriet eller har medvirket til dette. Retten har særlig lagt vekt på at en stor del av møblene ble funnet hos A, og at han har bekreftet å ha vært i butikken flere ganger umiddelbart forut for innbruddet. På samme måte som ved andre tyverihandlinger har han utført et grundig forarbeide, og selve tyveriet er profesjonelt og raskt gjennomført. Alarmen er satt ut av funksjon, og lagmannsretten er ikke enig med forsvareren i at dette ikke var mulig å gjøre i forretningstiden pga at følerne er plassert i to og en halv til tre meters høyde. Det fantes både stoler og bord som kunne benyttes til å stå på, og det var utvilsomt godt mulig å arbeide forholdsvis usjenert dersom man var rask. Det er ikke tvilsomt at alarmen ble koblet ut den dagen A var i butikken i følge med en ung gutt og en mørkhåret jente. A har omfattende kunnskaper om sikringssystemer. Lagmannsretten har også lagt vekt på at A ikke har kunnet gi slike opplysninger om S at det har vært mulig å oppspore ham. As forklaring er ikke troverdig. Forsett og vinnings hensikt foreligger. Tyveriet er grovt fordi det ble begått ved innbrudd, og fordi verdien av de stjålne møbler er betydelig.
A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §257 jf §258 slik som beskrevet i tiltalens post I b.
Tiltalens post I c - Tyveri fra Modern Basic AS: Tirsdag 30 august 1994 ca kl 0030 ble det begått et innbrudd i lagerlokalet til Modern Basic AS, Aslakveien 20 F, ved at en Mazda 323 personbil ble benyttet som rambukk og kjørt gjennom lagerporten. Tyvene borttok diverse klær av merket Diesel til en samlet verdi av kr 100.000,-.
Ved en ransaking på As bopel den 13 januar 1995 fant politiet flere plagg som stammet fra tyveriet.
Tyverihandlingen ble uført av tre personer. De ankom lageret ca kl. 0030 i en Volvo 850 stasjonsvogn, som ble kjørt opp på en innkjørselsrampe/bro. En Mazda 323, som tilhørte en ansatt på lageret som holdt vakt der, ble benyttet til å smadre lagerporten. Leif Christian Ruud, som er lagermedarbeider og bor i en leilighet rett over lageret, har forklart at han kort etter at han kom hjem, ca kl 0030, hørte et kraftig smell. Han løp straks ned, det tok ham ikke mer enn 30 sekunder. Han hørte da at det ble ropt til tyvene, og at de ropte: "Det kommer folk, vi må stikke." Han så to sortkledde menn med finlandshetter på broen som løp mot Volvoen, hvor det satt en person i førersetet. Volvoen tok en usving og kjørte i stor fart ned lagerbroen mot ham, slik at han holdt på å bli påkjørt, og fortsatte bort fra stedet. Bilen som var stjålet, ble senere funnet i Elgveien på Ullevål. Pål Inge Hilmo, som kjørte patrulje med en av politiets tjenestebiler denne natten, fikk melding om innbruddstyveriet ca kl 0045. Politiets operasjonssentral har logget inn innbruddet kl 0039. Hilmo har forklart at differansen på seks minutter trolig skyldes at hans klokke kan ha gått litt for raskt. Det tok imidlertid ikke mer enn fem minutter før han var på åstedet. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at tyveriet skjedde kl 0030 eller høyst et par minutter senere.
A har erkjent at han var på lageret dagen før tyveriet sammen med to andre. A har ikke villet opplyse hvem disse er. Hensikten med besøket på lageret var å vurdere muligheten for å foreta et innbruddstyveri der. A og hans kamerater fant lageret godt egnet for dette. A har imidlertid forklart at han ikke var med på tyveriet idet han samme natt var opptatt med å forsøke å gjennomføre et tidligere planlagt biltyveri. Han har også bestridt medvirkning, og vist til at beslutningen om å foreta tyveriet ble truffet uten hans vitende. I følge hans forklaring kom han og de to som var med på rekognoseringen ikke lengre enn til å avtale et møte for nærmere å vurdere om det skulle foretas et tyveri og hvorledes. Dette møtet var avtalt til samme kveld, men A har forklart at han ikke møtte opp fordi han var beskjeftiget med det tidligere nevnte biltyveriet. Han forsøkte forgjeves å varsle de andre om forfallet.
Lagmannsretten legger til grunn at A ikke selv var til stede da innbruddstyveriet ble begått. Det vises til tidspunktet for tyveriet sammenholdt med at A ble stanset i en politikontroll på Oppsal kl 0057. Lagmannsretten anser det for umulig at A kan ha kommet fra Røa til Oppsal på så kort tid. Han ble for øvrig observert av politiet ca 1 minutt før kontrollen ble iverksatt.
Ut fra en totalvurdering av det som er fremkommet under ankeforhandlingen finner lagmannsretten, enstemmig, det bragt utenfor enhver rimelig tvil at A er straffskyldig for medvirkning til tyveriet. Lagmannsretten fester ikke lit til hans forklaring om at han ikke var med på å planlegge og organisere innbruddstyveriet. Tyveriet er utført på samme måte som flere andre tyverier A har begått. Han var på en forutgående rekognosering, og etter lagmannsrettens vurdering er det utenkelig at de to andre som var med på denne skal ha utført det påfølgende tyveriet utelukkende etter egen beslutning. As posisjon i det kriminelle miljøet er slik at man ikke går utenom ham. Hvorvidt tyveriet ble besluttet og planlagt i tilknytning til rekognoseringen eller senere om kvelden, kan det ikke sies noe sikkert om, men at A var med på dette er det ingen tvil om. Lagmannsretten er således heller ikke i tvil om at As forklaring om at han skal ha forsøkt å varsle de andre om at han ville trekke seg, er uriktig. Det er følgelig intet grunnlag for å vurdere om det bare foreligger et forsøk på en straffbar handling som A har tatt skritt til å trekke seg tilbake fra. As forklaring på dette punkt står ikke til troende. Ved bevisvurderingen har lagmannsretten også lagt vekt på det beslag som ble gjort hos A 13 januar 1995. As forklaring om at han hadde kjøpt plaggene finner lagmannsretten ikke troverdig.
A dømmes for grovt tyveri i samsvar med tiltalens punkt I c, idet det er bevist at han med forsett og i vinnings hensikt har medvirket til tyveriet slik som beskrevet over. Tyveriet er forøvet ved innbrudd og rammes av straffeloven §257, jf §258 som grovt tyveri.
Tiltalens post I d - Tyveri fra La Cave: Natt til torsdag 10 november 1994 ca kl 0300, ble det begått et innbrudd i klesforretningen La Cave i Kirkeveien. Innbruddet skjedde ved at gjerningsmennene knuste en vindusrute i inngangsdøren med en sten og borttok diverse BOSS og Cornelliani dressjakker til en samlet verdi av kr 528.000.
Ved ransaking på As bopel 13 januar 1995 ble tre dressjakker av den type som ble stjålet beslaglagt. Han har senere erkjent heleri for disse jakker. Politikonstabel Asbjørn Rachlew har hatt flere avhør av A. Under et avhør den 20 januar 1995 hadde han de beslaglagte dressjakkene på sitt kontor, og A fikk på forespørsel lov til å se på dem. Mens Rachlew skrev ned As forklaring hørte han en rivelyd og skrek opp. A forsøkte da å rive ut en tag med identifiseringsnummer som satt på den ene jakkens innerlomme. Tagen angir hvilken forretning som har bestilt dressen hos produsenten. Det er på det rene at dressjakkene som ble beslaglagt hos A stammer fra La Cave. Innehaveren av forretningen har imidlertid forklart at noen dresser av den aktuelle typen var blitt omsatt på vanlig måte.
Knut Haugtun, politibetjent, har forklart at A, i avhør hos ham, sa at han hadde kjøpt jakkene av en person som heter U og som bor i - - -vei 3. Politiet har ikke kunnet oppspore vedkommende, og A har ikke kunnet gi ytterligere opplysninger om denne personen.
L5, student, observerte A og en annen mann utenfor forretningen, 8 november 1994 ca kl 21-22. Han kom hjem fra trening og skulle sette fra seg sykkelen da han så A foran butikken. Han kjente ham fra pressen. A fiklet med noe ved siden av kroppen. Den andre personen var slank og lys, ca 180 cm høy. Helle Cock, ekspeditrise i La Cave, så A om formiddagen, dagen før innbruddet. A sto alene foran utstillingsvinduet og tittet inn. Det så ut som han noterte noe.
L6, som bor i leiligheten over forretningen La Cave, hørte at en vindusrute ble knust om natten 10 november 1994, og så at en mann kom ut av butikken da hun tittet ut. Han kastet adskillige plagg inn i en liten rød bil med bakluke og grønne skilter. Mannen hadde mørkt halvlangt fyldig hår. Hun tror at han var alene i bilen, for hun så ingen andre. Han kjørte ned over Kirkeveien.
Etter en samlet vurdering av bevisene finner lagmannsretten, enstemmig, bevist at A har medvirket til innbruddet. Retten legger vekt på at tre av de stjålne dressjakkene ble funnet hos A, uten han kan gi noen troverdig forklaring på hvordan han er kommet i besittelse av dem. Videre at han forsøkte å fjerne identifikasjonslappen på innsiden av den ene jakkelommen under et politiavhør. Det viser at han ønsket å skjule hvor jakken kom fra. Dernest tillegges modus betydning. Tyveriet har likhetstrekk med flere andre tyverihandlinger som A har begått. Innbruddet var et såkalt "sjokkbrekk", raskt og profesjonelt utført, hvor en rekke eksklusive dressjakker ble stjålet. A er også gjenkjent under to forutgående rekognoseringer. L6 har identifisert tyven som mørkhåret, men dette tillegges ikke betydning. Det var natt, og A har ved alle de øvrige forhold han er tiltalt for hatt en eller flere medhjelpere. Det finnes bevist at A iallfall har deltatt i planleggingen og organiseringen av innbruddet på en måte som innebærer straffbar medvirkning. Forsett og vinnings hensikt foreligger. Tyveriet er grovt, fordi det er begått ved innbrudd og fordi det er borttatt betydelige verdier, jf straffeloven §257, jf §258.
A dømmes i samsvar med tiltalens post I d.
Tiltalens post I e - Tyveri av ur i Stavanger: Torsdag 29 oktober 1992 mellom kl 1300 og kl 1400 ble tolv Cartier armbåndsur samt to Rolex ur stjålet fra to låste montre i forretningslo kalet til Askeland Ur og Smykker AS, Søregt. 18, Stavanger.
Klokkene hadde en samlet verdi på kr 141.000. Anders Askeland, butikkmedarbeider i Askeland Ur og Smykker AS, forklarte at han ekspederte to unge personer som snakket østlandsdialekt, mellom kl 1300 og 1400 denne dagen. De spurte en del om diverse kostbare ur, som var oppbevart i egne montre, og til slutt kjøpte den ene - helt umotivert - et Swatch ur for kr 275. Personen som kjøpte uret, måtte låne penger av den andre til å betale med. Senere på dagen ble tyveriet oppdaget. Etter anmeldelsen ble Askeland forevist to fotomontasjer hos politiet, hvor han fra begge plukket ut B som den ene av ungdommene han hadde ekspedert.
B har bekreftet at han var i Stavanger den 29 oktober 1992, og at han var inne i butikken sammen med V. B erklærte under sin forklaring i lagmannsretten at han ville avvente V vitneforklaring, før han eventuelt uttalte seg nærmere om forholdet. Noen slik tilleggsforklaring ble imidlertid ikke gitt.
V avga vitneforklaring over telefon fra den norske ambassade i London. Han tilsto at han og B stjal urene og delte utbyttet.
Lagmannsretten finner, enstemmig, bevist at B, torsdag 29 oktober 1992 mellom kl 1300 og kl 1400 i Søregaten 18 i Stavanger, forsettlig og i vinnings hensikt tok et brett med tolv Cartier armbåndsur samt to Rolex ur til en samlet verdi av kr 141.000. Det vises til V tilståelse som er troverdig og som støttes av de øvrige opplysninger i saken, gjengitt ovenfor. Tyveriet er grovt på grunn av urenes betydelige verdi.
B dømmes for overtredelse av straffeloven §257, jf §258 i samsvar med tiltalens post I e.
Tiltalens post III - Heleri av nutriapels: Ved et grovt tyveri fra forretningen "De fire årstider", CC-Vest, den 21 oktober 1994 ble det bl.a. stjålet en nutriapels. Pelsen ble senere gjenfunnet i - - -Farvehandel, og der beslaglagt av politiet.
O, samboer med A frem til sommeren 1994, har forklart at hun fikk en nutriapels av ham som vederlag for hans bruk av hennes mobiltelefon. Pelsen ble levert av en venn av A. Han leverte den til X frisørsalong, som hun eide. Pelsen ble levert i en pilotkoffert som tilhørte A. Kofferten ble stående i frisørsalongen et par tre dager og ble deretter levert til - - -Farvehandel. Ved Oslo byretts dom av 16 januar 1996 er O dømt for heleri av pelsen, som har en verdi på kr 21.000. O har forklart at det var A som ba om at kofferten med pelsen i, ble flyttet til fargehandelen fordi pelsen var stjålet.
A har erkjent at det er hans pilotkoffert, som nutriapelsen ble levert i, men at han var uvitende om at den inneholdt pelsen.
Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten, enstemmig, bevist at det var A som ga pelsen til sin daværende samboer, rett nok slik at en venn av ham foretok den fysiske overleveringen etter oppdrag fra A. Det finnes videre bragt utenfor enhver tvil at han forstod at den var stjålet. Lagmannsretten legger vekt på Os forklaring, som fremstår som troverdig. Den er også sammenfallende med Ws forklaring. Hun jobbet i frisørsalongen på dette tidspunktet. Det vises også til at innehaveren av fargehandelen, som kofferten ble flyttet til, er en venn av A. A har således oppbevart en pels hos sin daværende samboer, som han visste var utbytte av en straffbar handling. Han har også skjult og oppbevart pelsen ved å plassere den hos - - -Farvehandel. Forsett foreligger. Forholdet rammes av straffeloven §317, første ledd.
A dømmes i samsvar med tiltalens post III.
Tiltalens post IV og V - Vold mot offentlig tjenestemann og legemsbeskadigelse: Det er på det rene at C, idet han lørdag den 7 mai 1994 skulle pågripes på Grand Hotel, slo politikonstabel E i hodet. C har selv forklart at han slo E, men som en ren reflekshandling, og at han ikke visste at E var polititjenestemann. E var i sivil, og C har forklart at han selv var utslitt etter å ha vært oppe hele natten.
Polititjenestemennene E og Tore Homble kom sammen til Grand Hotel og låste seg inn på rom nr *** med et nøkkelkort de hadde fått utlevert av politiinspektør Leif A. Lier. Homble har forklart at han ikke så at E fikk noe slag, og at E, da han siden fortalte om slaget, sa at han ikke var sikker på om C slo med vilje. Det var, i følge Hombles forklaring, grunnen til at forholdet først ikke ble anmeldt.
Selv om C rent objektivt erkjenner å ha slått E, finner lagmannsretten, enstemmig, at det er slik tvil til stede om C har slått med forsett at han må bli å frifinne for tiltalens punkt IV og V.
Tiltalens post VI - Trusler mot offentlig tjenestemann: Den 14 april 1994 ca kl 15.00 ble A stoppet av politiet i et garasjeanlegg på Lofsrudhøgda i Oslo for kontroll. Kontrollen ble foretatt av politikonstabel F som har forklart at han uten problemer fikk kjørekort og vognkort fra A. Det virket til å begynne med som en vanlig kontroll. Etter en stund ble imidlertid As opptreden aggressiv. Han kom med uttalelser som F oppfattet som trusler. A spurte ham om navn og privatadresse. Han sa bl.a. at han hadde en egen metode mot politifolk som plaget ham. F husket ikke nøyaktig hva som ble sagt, men oppfattet uttalelsene som truende mot seg og familien. F forklarte at dokumentene var undersøkt, men ikke tilbakelevert til A, da truslene ble fremsatt. A har bestridt å ha fremsatt noen trusler, men lagmannsretten finner, enstemmig, det bragt utenfor enhver rimelig tvil at polititjenestemennenes forklaringer er troverdige. Selv om det ikke i detalj er klarlagt hva som ble sagt, er det ingen tvil om at det dreier seg om trusler i straffeloven §128 forstand. Spørsmål til en polititjenestemann, som henspiller på tjenestemannens familie, i en situasjon som beskrevet, er utvilsomt truende.
For at forholdet skal rammes av straffeloven §128 første ledd, må imidlertid den som fremsetter truslen "ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å unnlate en tjenestehandling."
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Omsted og 3 meddommere, finner at slik straffeloven §128 er utformet, må truslen være fremsatt før tjenestehandlingen er avsluttet. Etter det flertallet legger til grunn, var tjenestehandlingen at F kontrollerte vognkort og førerkort. Denne tjenestehandlingen var avsluttet da A fremsatte truslene. Etter som A samarbeidet og var normalt vennlig da han overleverte dokumentene, og at A først etter avsluttet kontroll skiftet holdning og fremsatte truslene, finner flertallet at forholdet ikke rammes av straffeloven §128 første ledd.
Lagmannsrettens mindretall, lagmann Flod, lagdommer Stang og 1 meddommer, finner at det foreligger en straffbar overtredelse av straffeloven §128. Et forsøk på å påvirke en offentlig tjenestemann til å unnlate en tjenestehandling, selv hvor forsøket fremstår som utjenelig fordi vedkommende tjenestemann allerede har utført tjenestehandlingen, er en fullbyrdet overtredelse av straffeloven §128. I det foreliggende tilfelle var dette situasjonen, og etter som mindretallet finner det bevist at A fremsatte truslen med forsett og at han uten tvil gjorde dette for å få polititjenestemannen til å unnlate å fullføre kontrollen, foreligger det en straffbar overtredelse av straffeloven §128. Mindretallet viser til at A ikke kunne oppfatte situasjonen annerledes enn at kontrollen fortsatt pågikk, idet han ikke hadde fått tilbake førerkortet og vognkortet. Det vises til Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer bind 2, side 158-159.
Idet det vises til flertallets bemerkninger ovenfor, frifinnes A for tiltalens post VI.
Tiltalens post VII a og b og post VIII - Spritsaken:
A disponerte høsten 1993 lagerlokale i Y nr 9. Han har forklart at hensikten var å benytte dette til oppussing av biler. Opprinnelig var lokalet leid av P. Leiekontrakten mellom P og utleier, ABB Norsk Kabel AS, ble inngått 24 februar 1993. Den 10 januar 1994 fikk utleier over telefon, av en person som kalte seg EE, meddelt at P var død og at EE ønsket å overta kontrakten. Han ba samtidig opplyst størrelsen på skyldig leie. ABB meddelte 12 januar 1994 at P skyldte leie for tredje og fjerde kvartal 1993 samt første kvartal 1994. Skyldig leie på totalt kr 25.875 ble 3 februar 1994 trukket på en konto i Landsbanken som tilhører As mor, FF. Etter gjentatte politiavhør har A erkjent at det var han som utga seg for EE, overtok leiekontrakten og disponerte sin mors konto. Det legges til grunn at A faktisk disponerte lokalene i tredje og fjerde kvartal 1993, og formelt ble leietaker da han avtalte med utleier å overta kontrakten den 12 januar 1994. A har forklart at flere av hans venner også disponerte lokalet i den perioden tiltalen gjelder for. Det er bl.a. vist til EE, GG ("C-P") og HH. De hadde også koden til den ytterste inngangsdøren, og det fremgår av en fremlagt plantegning, vedlagt den opprinnelige leiekontrakt, at lageret består av flere utleielokaler. Det er ikke opplyst hvor mange, men av plantegningen kan det se ut som det kan ha vært trefire leietakere i tillegg til A. A har forklart at det var fire leietakere i tillegg til ham selv. For å komme inn til lagerlokalene må man benytte hovedporten med kodelås. For å komme til den del av lageret som A leier, må man gjennom ytterligere en port, hvortil det er en egen nøkkel. Flere av As venner har forklart at de visste hvor nøkkelen til denne porten ble oppbevart, og at den var lett tilgjengelig.
Ulovlig lagring og omsetning av sprit fra lageret ble oppdaget i forbindelse med at politiet spanet på lageret i februar 1994.
JJ har forklart at han 14 januar 1994 leverte et lass sprit 96% til Y nr 9, som han hadde fått i oppdrag å hente i Kristiansand. Han fikk instruks om mottaksstedet under transporten til Oslo. Han husker imidlertid ikke navnet på den som ga ham instruksen. Han leverte ca 23 fat sprit - 200 liter. JJ ble sittende i bilen mens tre personer losset spriten. Han har senere hos politiet plukket ut A, som en av de tre som losset bilen. Av politiforklaringen fremgår det at han først forklarte at personen hadde et tydelig arr ved nesen. Under sin forklaring i lagmannsretten kunne han imidlertid ikke erindre at personen hadde noe arr. Også forøvrig var hans forklaring nå preget av usikkerhet om han hadde sett A ved lageret.
Ved Moss forhørsretts dom av 4 mars 1996 er JJ dømt for forholdet, rett nok for et større kvantum enn angitt i tiltalen mot A.
GG har forklart at han fikk lov til å benytte lageret av P lenge før han ble fengslet i oktober 1993. Han benyttet lageret til lagring av diverse møbler, samt til lagring og salg av sprit. Han forklarte at han i februar 1994, sammen med KK, fikk i oppdrag å transportere et lass med sprit til lageret i Y nr 9. Han ville av frykt for familien ikke opplyse hvem som var oppdragsgiver. I følge hans forklaring dreide det seg om et lass sprit på minst 2.500 liter, hvorav minst 1.500 liter ble losset i Y nr 9. Denne transporten fant sted 22 februar 1994. KK er dømt for forholdet i Oslo forhørsrett.
Politibetjent Geir Hitland forklarte at han hadde vært på post og spanet på Y nr 9, tre til fire ganger. Han observerte at A kom til lageret den 23 eller 24 februar 1994 sammen med sin nåværende samboer, LL. Politibetjent Morten Løw Hansen har forklart at han observerte at A gikk inn på lageret 20 februar, etter å ha fulgt etter ham fra Hotel Royal Christiania.
Selv om det utvilsomt har foregått ulovlig oppbevaring og omsetning av sprit i Y nr 9, finner lagmannsrettens flertall, lagmann Flod, lagdommerne Omsted og Stang og 3 meddommere, at det ikke i tilstrekkelig grad er ført bevis for at A har vært delaktig i forholdet. Ingen av de fremlagte fotografier fra spaningen knytter A direkte til lossing, oppbevaring og omsetning av sprit, og JJs vitneforklaring finnes å være beheftet med slik uklarhet at den ikke kan tillegges særlig bevismessig vekt i forhold til A.
Lagmannsrettens mindretall, 1 meddommer, finner det bevist at A har medvirket til ulovlig lagring og omsetning av 96% sprit, slik som omtalt i tiltalens punkt VII a og b og VIII.
I samsvar med flertallets bemerkninger ovenfor, frifinnes A for post VII a og b samt for post VIII i tiltalen.
III. Straffutmålingen:
A: A ble i byretten dømt for syv grove tyverier, ett grovt heleri, fire alminnelige helerier, ett tilfelle av trussel mot offentlig tjenestemann, seks falske anmeldelser til politiet, to tilfeller av befatning med sprit i strid med alkoholloven og tolloven, ett tilfelle av ulovlig besittelse av politiradio, tre tilfeller av kjøring uten førerkort, samt flere overtredelser av våpenloven, våpenforskriftene og ett tilfelle av bæring av skytevåpen i strid med politivedtektene for Oslo.
Aktors påstand, basert på domfellelse for hele tiltalen, er fengsel i 7 år.
Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten blir A å frifinne for tiltalens post VII a og b og VIII, som gjelder overtredelser av alkoholloven og tolloven, samt for tiltalens post VI, som gjelder overtredelse av straffeloven §128. Forøvrig dømmes han for de samme forholdene som i byretten.
Lagmannsrettens flertall, lagmann Flod, lagdommerne Omsted og Stang, og 3 meddommere finner at straffen passende kan settes til fengsel i 6 år. straffeloven §62, §63 annet ledd, §64 og §263 er gitt anvendelse. Forsåvidt gjelder anvendelsen av straffeloven §63 annet ledd dreier det seg om forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom, og det henvises derfor til denne. straffeloven §64 er gitt anvendelse idet A ved Høyesteretts dom av 16 august 1996 ble dømt til fengsel i 9 måneder for ulike straffbare handlinger begått i tid etter flere av de forhold A nå dømmes for. Av Høyesteretts dom har A sonet 221 dager ved utholdt varetektsfengsel. Flertallet har ikke funnet grunn til å utmåle en fellesstraff med nevnte dom. Formålet med straffeloven §64 er å sikre at straffen ikke blir strengere ved at flere straffbare forhold som kunne vært pådømt under ett, pådømmes separat, og dette formålet er ivaretatt ved den straff som nå fastsettes. Den omstendighet at A i realiteten har sonet en tid etter ordinær prøveløslatelsestid i forhold til straffen på 9 måneder, finnes ikke å være tilstrekkelig grunn til å utmåle en fellesstraff.
I skjerpende retning anføres at A tidligere er straffedømt 3 ganger i tillegg til Høyesteretts dom av 16 august 1996. Dommene gjelder bl.a. alvorlige vinningsforbrytelser, således ble han i 1988 dømt til 4 års fengsel for grovt tyveri av Munchmaleriet "Vampyr" og grovt tyveri fra Tostrup AS der det ble borttatt verdier for 4,8 millioner kroner. I tillegg har A en bot.
Flere av de forhold A nå dømmes for er av meget alvorlig karakter. Tyveriet av maleriet "Skrik" utpeker seg som det mest graverende, men også flere av de øvrige forholdene gjelder store verdier. Verdien på maleriet "Skrik" lar seg vanskelig anslå, men det dreier seg om det kanskje mest kjente maleri av en av verdens mest betydningsfulle malere. Maleriet ble dessuten borttatt fra Nasjonalgalleriet, og på en grundig planlagt og frekk måte. Flertallet anser at det er påkrevet med en streng reaksjon, særlig overfor A som tidligere er dømt for grovt tyveri av et Munchmaleri, også borttatt fra et museum. Uerstattelige kunstskatter, tilgjengelige for almenheten, og av betydning både nasjonalt og internasjonalt, er det all grunn til å beskytte. I denne sammenheng påpekes risikoen for at maleriet ville kunne blitt ødelagt eller beskadiget. Det er imidlertid på det rene at bildet var uskadd da det kom til rette.
Skjerpende er det videre at A var hovedmannen bak tyveriet. Det vises til lagmannsrettens bemerkninger ovenfor under avsnittet om skyldspørsmålet.
As kriminalitet har gjennom år vært omfattende og graverende. Han har utviklet seg til å bli en forbryter av format, og hans handlinger rammer mange. Det kriminelle miljøet rundt A har også fått et islett av organisert virksomhet, og han fremstår som en lederskikkelse i dette miljøet. Flere av de handlingene han nå dømmes for er nøye planlagte og muliggjort ved å trekke inn andre. Det har i denne forbindelse fremkommet opplysninger fra vitnene I og P og andre, om bruk av trusler fra A. Flertallet viser i denne sammenheng også til følgende uttalelse fra A, referert i Dagbladet for 18 januar 1996: "Blir dommen stående kan vaktmannen bare reise til Thailand. Jeg skal ta ham". Det er all grunn til å se med betydelig alvor på As kriminelle virksomhet. Også den omstendighet at det flere ganger er beslaglagt våpen hos ham understreker alvoret og den betenkelige utvikling som A og miljøet rundt ham har undergått. As kriminalitet er sterkt samfunnsskadelig.
As posisjon og status i det kriminelle miljøet, og utvilsomt også hans sans for spektakulære forbrytelser samt dragning mot publisitet, innebærer dessuten at han har en farlig smitteeffekt. Flertallet er således ikke i tvil om at vitnet I har rett i at A har bidratt til nyrekruttering til det kriminelle miljøet rundt seg.
I formildende retning bemerkes at noen av forholdene som A dømmes for er gamle, og at enkelte tiltaleposter ble tilstått i byretten.
Flertallet viser forøvrig til byrettens dom, men finner grunn til å uttrykke noe mer skepsis hva gjelder As vilje og mulighet til å bryte sin kriminelle løpebane.
Lagmannsrettens mindretall, 1 meddommer, slutter seg til flertallets bemerkninger om straffutmålingen, men finner at straffen passende burde vært satt til fengsel i 7 år.
I samsvar med flertallets standpunkt fastsettes straffen til fengsel i 6 år. Til fradrag kommer 459 dager for utholdt varetektsfengsel. I fradraget er medtatt 8 dager som A satt i varetektsfengsel under ankesaken etter lagmannsrettens beslutning om pågripelse i medhold av straffeprosessloven §88.
B: I byretten ble B dømt for ti grove tyverier, tre alminnelige tyverier, fem forsøk på grovt tyveri, ett forsøk på simpelt tyveri, tre grove helerier og to skadeverk.
Aktors påstand, basert på domfellelse for hele tiltalen, er fengsel i 4 år.
Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten blir B å frifinne for tiltalens post I a. Forøvrig blir han å domfelle for de samme forholdene som i byretten.
Straffen settes til fengsel i 1 år og 6 måneder. straffeloven §62 er gitt anvendelse i forhold til rettskraftig avgjorte poster i byrettens dom. I tiltalen for lagmannsretten er også henvist til straffeloven §263, men denne bestemmelsen får ikke anvendelse etter som Bs tidligere straffedom gjelder handlinger som ble forøvet før han fylte 18 år, jf straffeloven §61. Straffen har heller ikke kommet til avsoning.
I skjerpende retning anføres at de straffbare handlinger som B dømmes for, viser en massiv og alvorlig kriminalitet. Ved flere anledninger er det borttatt betydelige verdier og tyveriene er dels begått etter forutgående planlegging. Enkelte av de grove tyveriene er utført som såkalte "sjokkbrekk" som det er vanskelig å beskytte seg mot. Det er nødvendig å utmåle en streng straff for en såvidt omfattende og alvorlig straffbar virksomhet som B nå dømmes for.
B er tidligere dømt til 30 dagers betinget fengsel ved Oslo byretts dom av 26 mai 1992. Han har også en bot for forsøk på grovt tyveri.
B er utvilsomt kommet inn i, og blitt en del av, et kriminelt miljø som er sterkt samfunnsskadelig og som dessuten viser betenkelige utviklingstrekk. B er bare 22 år, men hvorvidt han vil være i stand til å rette opp sin livsførsel er det vanskelig å ha noen sikker formening om. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at B ikke ga noe løfterikt inntrykk i så måte under ankeforhandlingen. Bl a kom han stadig for sent til rettsmøtene og han uteble også enkelte hele dager.
Foruten Bs alder - flere forhold er begått før han var 18 år - bemerkes i formildende retning at flere tiltaleposter er gamle, og at B tilsto en del av de pådømte poster i byretten.
Til fradrag i straffen kommer 193 dager for utholdt varetektsfengsel.
C: C ble i byretten dømt for grovt heleri av maleriet "Skrik", ett tilfelle av vold mot offentlig tjenestemann og legemsfornærmelse i den forbindelse, samt grovt bedrageri og dokumentfalsk.
Aktors påstand, basert på domfellelse for hele tiltalen, er fengsel i 4 år og 9 måneder.
Etter ankeforhandlingen i lagmannsretten blir C å frifinne for vold mot offentlig tjenestemann og legemsfornærmelse, tiltalens post IV og V. Forøvrig dømmes han for de samme forhold som i byretten, dog slik at forholdet under tiltalens post II a gjelder forsøk og dermed skal straffes mildere, jf straffeloven §51.
Straffen settes til fengsel i 3 år. straffeloven §62 er gitt anvendelse. straffeloven §263, som det er henvist til i tiltalen for lagmannsretten, er uanvendelig da C ikke dømmes for verken tyveri eller underslag. Derimot må straffeloven §279 gis anvendelse idet det nå utmåles straff mot straffeloven §270 jf §271, og C tidligere er straffet for grove tyverier jf Oslo byretts dom av 14 desember 1988.
I skjerpende retning anføres at C tidligere er straffedømt for grovt tyveri av Munchmaleriet "Vampyr" i 1988. Også han ble den gang dømt for grovt tyveri fra Tostrup AS og noen andre forhold. Straffen ble satt til fengsel i 4 år og 3 måneder.
C dømmes for grovt heleri av maleriet "Skrik" og for grovt bedrageri samt dokumentfalsk i den forbindelse. Begge forhold er alvorlige. Bedrageriet gjaldt et beløp på kr 400.000, og når det gjelder heleriet av "Skrik" vises til bemerkningene under avsnittet om straffutmålingen for A. I motsetning til byretten ser imidlertid lagmannsretten vesentlig mildere på Cs heleri enn As tyveri. Selv om det var et ledd i planen som lå forut for tyveriet av "Skrik", å gjøre penger på maleriet ved et heleri slik som C utførte, blir likevel hans rolle i det hele klart mer underordnet. Det må gi seg utslag i straffutmålingen.
I tillegg finner lagmannsretten grunn til å vektlegge at C utvilsomt har vært i en vanskelig situasjon og under et sterkt press under utførelsen av heleriet. Selv om han uten tvil, med viten og vilje, har gitt tilsagn om å yte bistand ved tilbakeføring av maleriet, er det på det rene at han har vært utsatt for sterk pågang fra As side, og at han har følt det slik at han hadde få muligheter til å treffe egne valg. Det gjelder helt fra han ble bedt om å medvirke. Han kunne selvfølgelig når som helst ha kommet ut av situasjonen ved å kontakte politiet, men det er samtidig ingen tvil om at han - i forhold til A og eventuelle andre bakmenn - selv ikke så noen annen utvei enn å fortsette. Det vises i denne forbindelse til lagmannsrettens bemerkninger om bruk av trusler, som det er redegjort for under straffutmålingen for A. C ble således en brikke i As spill. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til Is forklaring, hvoretter det legges til grunn at C gjorde fremstøt overfor bakmennene med henblikk på å få disse til å gi opp planen om å gjøre penger på maleriet. Is forklaring om et møte i Smalgangen kort tid forut for tilbakeføringen, der C var nedstemt og fortvilet fordi bakmennene ikke ville gi seg, er illustrerende i så måte.
Lagmannsretten er imidlertid enig med aktor i at C, ved at han ikke har villet legge kortene på bordet og forklare seg sannferdig, i realiteten har valgt side, og at dette må tillegges vekt ved straffutmålingen. Etter lagmannsrettens vurdering må det likevel også her tas et visst hensyn til Cs vanskelige situasjon i forhold til tyvene. Det er etter lagmannsrettens vurdering ingen tvil om at Cs vegring mot fortsatt å forklare seg riktig, i hvert fall langt på vei bunner i en alvorlig frykt. Han har ikke hatt det enkelt.
Til fradrag i straffen kommer 106 dager for utholdt varetektsfengsel.
IV. Inndragning: Byrettens dom er ikke angrepet hva gjelder inndragning. Ankesakens utfall innebærer at det ikke foretas noen endringer i byrettens dom hva gjelder inndragning.
V. Erstatningskrav: Byrettens dom forsåvidt gjelder pådømte erstatningskrav som knytter seg til de straffbare forhold som er omfattet av ankesaken, er opptatt til prøvelse etter begjæring, jf straffeprosessloven §434.
A: Etter tyveriet fra Martin Olsen Møbelgalleri AS har UNI-Storbrand utbetalt kr 109.203 i erstatning. Fradraget for forsikringstagerens egenandel er kr 9.360. I brev av 3 mars 1995 er det fremsatt krav om dekning av begge beløp. UNI-Storbrand har imidlertid i brev av 25 august 1995 redusert sitt regresskrav med kr 50.000.- idet møbler med en taksert verdi på kr 74.000 er kommet til rette. Leie for oppbevaring av møblene er oppgitt til kr 24.000. Vilkårene for å avsi dom for de fremsatte krav er til stede. A tilpliktes å betale kr 59.203 til UNI-Storebrand og kr 9.360 til Martin Olsen Møbelgalleri AS.
Etter tyveriet fra La Cave AS, har Tennant Assuranse AS utbetalt kr 221.535, etter fradrag for egenandel, kr 5.000, til La Cave AS. I brev av 29 juni 1995 har Tennant Assuranse AS fremsatt krav om dekning av beløpet som er utbetalt til La Cave AS. Vilkårene for å avsi dom for kravet er til stede. A tilpliktes å betale kr 221.535 til Tennant Assuranse AS.
B: For de ur som ble borttatt fra Askeland Ur og Smykker AS har selskapet i brev av 19 november 1992 fremsatt krav om erstatning med kr 83.762 som svarer til innkjøpsprisen. Vilkårene for å avsi dom for beløpet er til stede. B tilpliktes å betale kr 83.762 til Askeland Ur og Smykker AS.
Samtlige pådømte erstatningskrav forfaller til betaling 2 uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
VI. Saksomkostninger: Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at de tiltalte tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.
Ds anke har ført frem, og han skal ikke betale saksomkostninger.
Ankene fra A, C og B har bare delvis ført frem. Sakens omkostninger, innenfor straffeprosessloven §437 ramme, og avgrenset til de deler av saken hvor ankene ikke har ført frem, er betydelige. Disse omkostningene overstiger langt de saksomkostningsbeløp som påtalemyndigheten har nedlagt påstand om i forhold til de tiltalte. Det gjelder også kravet i forhold til B, som frifinnes for tiltalens post I a, men som dømmes for post I e.
Lagmannsretten finner at de fremsatte krav om erstatning av saksomkostninger forsåvidt gjelder A og C blir å ta til følge. B fritas for å betale saksomkostninger.
A er dømt til en lang fengselsstraff og betydelige erstatningsbeløp. Selv om det i henhold til byrettens dom skal inndras et betydelig beløp fra ham, finnes hans økonomiske stilling likevel å være slik at han bør betale saksomkostninger med kr 75.000.
C er dømt til 3 års fengsel med fradrag for 106 dager. Han er i byretten dømt til inndragning av kr 34.000. Hans økonomiske stilling finnes å være slik at han bør betale saksomkostninger med kr 10.000.
B er dømt til fengsel i 1 år og 6 måneder med fradrag for 193 dager. Han er også dømt til å betale betydelige erstatningsbeløp. Hans økonomiske stilling finnes å være slik at han ikke bør pålegges å betale saksomkostninger, jf straffeprosessloven §437, siste ledd.
Dommen er enstemmig med unntak av de særskilt anførte dissenser ovenfor.
Dommen er først avsagt 23 august 1997 pga ferieavvikling etter avsluttet ankeforhandling.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1967, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §258, jf §257, og straffeloven §317, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, §63, §64 og §263, til en straff av fengsel i 6 - seks - år, som inkluderer den rettskraftige del av Oslo byretts dom av 17 januar 1996. Fra straffen trekkes 459 -firehundreogfemtini- dager for utholdt varetektsfengsel.
A frifinnes for post VI, VII a, VII b og VIII i tiltalebeslutning av 17 februar 1997.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale: - 59.203 -femtinitusentohundreogtre- kroner til UNI Storebrand AS. - 9.360 -nitusentrehundreogseksti- kroner til Martin Olsen Møbelgalleri AS. - 221.535 -tohundreogtjueentusenfemhundreogtrettifem- kroner til Tennant Assuranse AS.
3. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 75.000 -syttifemtusen- kroner.
4. B, født xx.xx.1975, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §258, jf §257, sammenholdt med straffeloven straffeloven §62, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder, som inkluderer den rettskraftige del av Oslo byretts dom av 17 januar 1996. Fra straffen trekkes 193 -etthundreognittitre - dager for utholdt varetektsfengsel.
B frifinnes for post I a i tiltalebeslutning av 17 februar 1997.
5. B dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 83.762 - åttitretusensyvhundreogsekstito- kroner til Askeland Ur og Smykker AS.
6. C, født xx.xx.1967, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §317, tredje ledd, jf første ledd, jf straffeloven §49, sammenholdt med straffeloven §51, §62 og straffeloven §279 til en straff av fengsel i 3 -tre- år, som inkluderer den rettskraftige del av Oslo byretts dom av 17 januar 1996. Fra straffen trekkes 106 -etthundreogseks- dager for utholdt varetektsfengsel.
C frifinnes for post IV og V i tiltalebeslutning av 17 februar 1997.
7. C dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 10.000 -titusen- kroner.
8. D, født xx.xx.1946, frifinnes.
Dommen ble lest opp i nærvær av domfelte A og D, forsvarerne og aktor, politiinspektør Marstrander og politiinspektør Glent.
Domfelte fikk opplysning om fristen og fremgangsmåten for anke.
Domfelte nr 1, A, anket på stedet over saksbehandlingen, subsidiært over straffutmålingen.
Da domfelte B og C ikke var til stede blir dommen å forkynne for disse.
Aktor ba om ordet og opplyste at A hadde sittet 5 dager i varetekt i tillegg til 459 dager som fremgår av dommen. A har således sittet totalt 464 dager i varetekt.
Rettens formann bemerket at dommen blir å rette på dette punkt. Aktor og forsvarer hadde ingen bemerkninger til det.