LB-1996-1942
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-09 |
| Publisert: | LB-1996-01942 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr. 95-02146 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01942 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Andréas G. Hansen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Lars E. Skotvedt). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann, 2. Ekstraordinær lagdommer Finn Backer, 3. Byrettsdommer Knut Skedsmo |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180, Barneloven (1981), LOV-1997-06-13-39 |
Saken gjelder spørsmål om samvær mellom far og hans nå 9 år gamle sønn.
B og A var samboere fra 1986. Den 28. september 1988 fikk de fellesbarnet C.
I 1990 kom det til brudd mellom partene, og de flyttet fra hverandre. Den første tiden hadde far samvær med sønnen annenhver helg. Mor mente imidlertid etter en tid at kontakten mellom far og sønn ikke var heldig for gutten. Dette førte til at samværet opphørte fra mai 1991. Far ønsket fortsatt samvær og han tok derfor saken opp med fylkesmannen i Oslo og Akershus. Etter at mor hadde samtykket i at fylkesmannen avgjorde spørsmålet, oppnevnte fylkesmannen psykolog Bjørn Berg som sakkyndig. Psykologen avga en rapport den 23. mars 1992 der han anbefalte samvær mellom far og sønn, i første omgang en ettermiddag i uken, men med sikte på vanlig samvær etter en viss tid. Partene startet deretter forhandlinger med sikte på å finne frem til en avtalebasert løsning. I første omgang førte dette ikke frem og far brakte ved stevning av 17. november 1992 saken inn for Asker og Bærum herredsrett. Ved avtale av januar 1993 kom partene likevel frem til en ordning som innebar at far fra 19. januar igjen skulle ha samvær med sønnen. Ved de første samværene skulle det være tilsyn, og det var også innarbeidet kontrollordninger for å avdekke mulig rusmiddelbruk fra fars side. Saken for herredsretten ble deretter hevet.
Frem til midten av april 1993 hadde far enkelte kortvarige samvær med sønnen. Det oppsto imidlertid problemer, og mor kom igjen til den oppfatning at møtene med far ikke var heldig for gutten. I en fase valgte også far å avstå fra kontakt. Samværene stoppet etter dette helt opp, og de er senere ikke kommet igang igjen.
Ved stevning av 14. september 1995 brakte far saken på ny inn for Asker og Bærum herredsrett med krav om å bli tilkjent samvær etter rettens skjønn. Mor tok til motmæle og nedla påstand om at far ikke skulle tilkjennes samvær. Psykolog Bjørn Berg ble igjen oppnevnt som sakkyndig.
Asker og Bærum herredsrett avsa dom den 15. mai 1996 med slik domsslutning: domsslutning:
1. A tilkjennes ikke samvær med C.
2. Saksomkostninger til det offentlige idømmes ikke.
Om partenes anførsler for herredsretten og sakens nærmere enkeltheter, vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har påanket dommen til lagmannsretten og B har inngitt tilsvar. Psykolog Bjørn Berg har også vært oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 19. og 20. februar 1998. Begge parter møtte og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Den sakkyndige avga forklaring etter å ha fulgt forhandlingen frem til prosedyren. - I det alt vesentlige står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
Den ankende part - A - har ved sin prosessfullmektig i hovedsak gjort gjeldende:
C er 9 år. Av hensyn til hans alder må det nå tas en avgjørelse. Venter en lenger, vil det bli vanskelig å etablere samvær. Avgjørelsen i Rt-1987-456 taler ikke mot samvær i vår sak. Det er her ikke tale om å bygge opp kontakt fra grunnen av.
Partene bodde sammen til 1990, og far hadde regulært samvær til mai 1991. I denne fasen var det en del uoverensstemmelser mellom partene. Disse er det liten grunn til å legge vekt på ettersom de var situasjonsbetingede, og fordi de nå ligger langt tilbake i tiden. Hendelsene den gang kan neppe ha påvirket C. Riktignok var han en del syk, men det kan ha hatt andre årsaker.
I forbindelse med den sakkyndiges utredning i 1992 var det kontakt mellom far og sønn. Den sakkyndige beskrev denne kontakten som god og positiv for sønnen. Likevel var C motvillig til å møte far i begynnelsen av 1993. Det er rimelig å anta at dette skyldes negative signaler som C har fått fra mor og hennes nåværende ektefelle, Asle Enger. De har i hvert fall ikke omtalt far på en positiv måte.
Også for far var samværene i 1993 problematiske. På denne bakgrunn kan en forstå at far beklageligvis synliggjorde konflikten med mor mens C var til stede. Far ønsket ellers ikke å presse sønnen. Av denne grunn ble flere av samværene kortvarige, men det er det ingen grunn til å bebreide ham for.
Fars personlige egenskaper er ikke av en slik art at samvær fremstår som utilrådelig. Ettersom tiden har gått må det antas at den tidligere konflikten mellom partene er bilagt. Fars uttalelser til den sakkyndige i begynnelsen av 1996 bør ikke tillegges vekt. I denne perioden var han pasient ved Sunnaas sykehus der han fikk sterke medisiner p.g.a. smerter.
Den sakkyndige hevder at C har et negativt bilde av far. Psykolog Berg har imidlertid ikke hatt kontakt med C etter julen 1995. Derfor betviles at Berg har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere guttens situasjon. Uansett bør retten foreta en kritisk og selvstendig etterprøving. Partene plikter å samarbeide for gjennomføring av samvær mellom far og sønn. Det må legges til grunn at de begge vil være i stand til å samarbeide i nødvendig utstrekning. Trolig vil reetablering av samvær være problematisk i en overgangsperiode, men det er vanlig i slike tilfelle. Og mor plikter å forberede sønnen og motivere ham for samvær som måtte bli bestemt. I så fall vil C akseptere samvær nå. Tillitskrise mellom mor og sønn er det ikke grunn til å frykte.
Foreldre har rett til samvær med sine barn. Dette klare utgangspunkt er fastslått i rettspraksis en rekke ganger, f. eks. i Rt-1976-s 1497 der det også er uttalt at domstolene ikke kan bøye av for motvilje som den ene part måtte ha mot samvær. I denne forbindelse er også vist til Rt-1989-148, Rt-1995-946 og Rt-1996-888. Disse avgjørelser viser at det skal mye til for å nekte samvær.
Far er innforstått med at man bør gå forsiktig frem, og at samværshyppigheten bør trappes opp gradvis. Han har lagt frem forslag til opptrappingsplan som innebærer at det skal være tilnærmet vanlig samvær fra og med januar 1999.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. A tilkjennes samværsrett med sin sønn C fastsatt etter rettens skjønn.
2. Ankemotparten dømmes til å betale sakens omkostninger, eventuelt til det offentlige.
Ankemotparten - B - har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Spørsmålet om samvær beror på hva som er til det beste for barnet. Av rettspraksis fremgår at samvær kan nektes dersom vedkommende far eller mor har slike personlige egenskaper at samvær anses uheldig, eller fordi samvær vil virke opprivende, jfr. Smith "Foreldremyndighet og barnerett" s 13 flg, og bl.a. Rt-1965-1255, Rt-1986-638 og Rt-1987-598. Det er også av betydning hvorvidt samvær vil kunne påvirke omsorgsevnen til den av foreldrene som har den daglige omsorg. Disse momenter er alle tilstede i nærværende sak og tilsier at far nektes samvær. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges konklusjon.
Erfaringene med far har vært negative. Det har vært to samværsperioder som begge har ført til uro og vanskeligheter. I 1990-91 utviklet C en rekke sykdomstegn og atferdsendringer av psykosomatisk art. Det hadde sammenheng med fars alkoholbruk og ustadighet i forhold til sønnen. Samværene i 1993 var også preget av manglende stabilitet. Far overholdt ikke avtaler, og han respekterte ikke vilkåret om bestemt tilsynsperson. Ved henting og levering av sønnen opptrådte han aggressivt, anklagende og støyende overfor mor og hennes nåværende ektefelle mens C var til stede. Dette førte til at C etterhvert nektet å treffe far.
Det anføres at far har ført en form for krig mot mor helt siden forholdet ble brutt i 1990. Denne har bestått i trusler, anklager og kjeftbruk. Truslene har vært tatt alvorlig, og de har ført til politianmeldelser. Far fremstår i dag som mindre aggressiv, men det synes taktisk motivert. Noen reell modningsprosess har ikke funnet sted.
Mor har gjort mer for å medvirke til samvær enn det som med rimelighet kan forlanges. Hun har inngått avtaler med far til tross for egen bekymring og kjeftbruk fra hans side.
Det er ikke grunn til å gi far noen ny mulighet. Far klarer ikke å dempe sine negative holdninger, og det er derfor ikke håp om at det vil komme noe godt ut av forsøk på fornyet kontakt. C har allerede blitt påført skade som følge av tidligere samvær. Bruk av tvang overfor C vil ifølge den sakkyndige være et overgrep.
Begrenset samvær vil ikke være noen akseptabel mellomløsning. Den sakkyndige hevder at C vil oppleve en slik ordning som like truende.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det alt vesentlige også slutte seg til herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten ser ellers slik på saken:
Bestemmelsene i barneloven om samvær ble endret ved lov av 13. juni 1997 nr. 39 som trådte i kraft den 1. januar 1998. I endringsloven ikrafttredelsesbestemmelser heter det at de nye regler skal legges til grunn i en pågående rettssak dersom hovedforhandlingen ikke er påbegynt når loven trer ikraft. Retten legger etter dette til grunn at saken skal avgjøres etter reglene i barneloven kap. 6 slik de lød frem til lovendringen. Noen praktisk betydning for resultatet får dette ikke.
Det følger av barneloven §44 første og annet ledd at et barn har rett til samvær med begge foreldre, og at foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med har, etter bestemmelsens annet ledd, rett til samvær med mindre annet blir bestemt. Bestemmelse om hvorvidt det skal være samvær "skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet", jfr. tredje ledd. Etter rettspraksis skal det forholdsvis tungtveiende grunner til for helt å nekte samvær. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende, vil i utgangspunktet ikke være til hinder for samvær. Nektelse kan imidlertid begrunnes med den annen parts personlige egenskaper, men det må i så fall helst være tale om negative egenskaper ut over normal variasjonsbredde. Det ledende synspunkt vil likevel hele tiden være hensynet til barnets beste. Er det rimelig klart at samvær mellom far og barn vil være skadelig eller uheldig for barnet, samtidig som negative konsekvenser ikke kan avbøtes, vil samvær i alminnelighet ikke kunne forsvares.
Far bodde sammen med C fra fødselen av og inntil gutten var nesten to år gammel. Senere hadde far sporadisk kontakt, først i en periode frem til mai 1991, og deretter fra januar til april 1993. Antall samvær i siste periode utgjorde 5-6, og de fleste var kortvarige. Etter april 1993 har det ikke vært direkte kontakt mellom dem, og det har heller ikke vært nevneverdig annen kontakt, f. eks. pr. telefon, brev eller ved gaver fra far til sønn.
Samværene - både i 1991 og 1993 - var problematiske og konfliktfylte for alle de involverte. Det er ingen tvil om at C etterhvert reagerte negativt. Han fikk fysiske og psykiske plager, bl.a. av astmalignende art, uten at de med sikkerhet kan tilskrives samværene. Plagene er beskrevet i to meldinger til barnevernet skrevet av ansatte i den barnehage der C gikk våren 1993. Det er på det rene at C på dette tidspunkt ikke lenger ønsket samvær med far. Dette fikk far selv høre direkte fra C ved flere anledninger når han kom for å hente sønnen. Retten finner at far må bære hovedansvaret for denne negative utvikling. Han har gjentatte ganger, også med C til stede, opptrådt aggressivt og truende. Retten legger ellers til grunn at mor ikke er å bebreide for at det utviklet seg slik at C ikke lenger ønsket kontakt med far. Hun har i handling vist at hun i utgangspunktet mener det er riktig og heldig for sønnen å ha kontakt med far.
Psykolog Bjarne Berg har avgitt tre sakkyndige uttalelser i saken, fra henholdsvis mars 1992, februar 1996 og november 1996. I den første anbefalte han en samværsordning med en forsiktig start. I de to C har han tilrådet at far ikke skal ha samvær. Etter å ha fulgt forhandlingen for lagmannsretten frem til prosedyren har han fastholdt og utdypet standpunktet om at far ikke bør ha samvær. Ifølge den sakkyndige har far lett for å opptre truende og aggressivt i konfliktsituasjoner, samtidig som han skyver all skyld over på andre. Det er ikke noe som tyder på at han har forandret seg, og det er heller ikke grunn til å tro at han på egen hånd vil være i stand til å endre disse personlighetstrekk. Den sakkyndige oppfatter det slik at fars truende atferd overfor mor og hennes nåværende ektefelle, en atferd som C selv har vært vitne til, har fått C til å se far som en trussel mot mor som er hans viktigste omsorgsperson. Ifølge den sakkyndige kan far bare bøte på dette bildet ved i handling over tid å demonstrere for C at han kan gjenopprette et tillitsfullt forhold til mor. Slik situasjonen er nå, antar den sakkyndige at en slik utvikling ikke er sannsynlig, i hvert fall ikke på kort sikt.
Mot den sakkyndige er innvendt at han ikke har hatt direkte kontakt med C siden julen 1995. Lagmannsretten ser etter omstendighetene ikke dette som noe vesentlig moment. Det er ingen grunn til å tro at C, som ikke har sett sin far siden våren 1993, har endret holdning overfor far. P. g. a. den manglende kontakt er det heller grunn til å anta at Cs oppfatning av far er blitt forsterket i disse årene. Lagmannsretten har etter dette ikke holdepunkter for å sette den sakkyndiges vurdering til side, og retten slutter seg til den sakkyndiges klare råd om at det ikke bør være samvær mellom far og sønn.
Det er en realitet at C, som nå er 9 år, ikke har sett sin far på snart 5 år, og at han ikke ønsker samvær med far. Det er på denne bakgrunn nærliggende å anta at C etterhvert har fått et fjernt forhold til sin far, og at far også står for C som en person som vekker engstelse hos ham. Alt tyder på at disse følelser har festet seg og blitt relativt sterke. Det er grunn til å anta at C bestemt vil motsette seg samvær dersom noe slikt skulle bli bestemt, og retten har vanskelig for å tro at mor på avgjørende måte vil kunne påvirke C på dette punkt. Skal man ha noen som helst mulighet for å etablere samvær mellom far og sønn, må man sannsynligvis gripe til press og tvangsbetonte midler. I den foreliggende situasjon ser retten slike virkemidler som uakseptable, særlig om mor skal stå for tvangselementet. Og selv om man eventuelt skulle klare å presse frem en første kontakt mellom far og sønn, anser retten det for lite sannsynlig at dette ville kunne innlede videre samvær av positiv art.
Lagmannsrettens avgjørelse er basert på en samlet vurdering av den situasjon som har festnet seg over tid. I denne vurderingen inngår også mors holdning til samvær og fars personlige egenskaper. Det helt sentrale er likevel muligheten rent praksis for å gjennomføre en samværsordning av noe omfang og hyppighet, og Cs forventede reaksjon på slike forsøk. En må regne med at gjentatte forgjeves forsøk vil utsette C for negative virkninger i tillegg til de han allerede er påført. Hensynet til C tilsier derfor at han ikke pålegges samvær i den fase av livet som han nå er inne i.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. Retten finner imidlertid at den ankende part bør fritas for å betale motpartens omkostninger for lagmannsretten, jfr. unntaket i tvistemålsloven §180 første ledd. Helt å nekte en far samvær med hans eneste barn er et meget inngripende tiltak. Også ut fra en mer objektiv vurdering må dette oppfattes som en særlig omstendighet som gjorde det rimelig for far å påanke dommen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.