LB-1996-2106

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-11-21
Publisert:	LB-1996-02106
Stikkord:	Straffesak
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo forhørsrett Nr. 96-01444 F/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02106 M/02.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet, ØKOKRIM (Førstestatsadvokat Petter Nordeng) mot A (Forsvarere: Advokat Bjørn Stordrange og advokat Tor Kjærvik).
Forfatter:	Dag Stousland, rettens formann, Sveinung Koslung, Inge Tonholm
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §255, §256, §275, §276, §285, §286, §288, Skattebetalingsloven (1952) §51, §52, §53, §54, §62, §63, EMK (1999), EMK (1999), §4, §5, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Regnskapsloven (1977) §11, §4, §5, §8, §9, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §3, §427, §436, Konkursloven (1984) §135

Tiltalte, A, bopel - - veien 14, X, er født xx.xx.1955. Han er restauratør og oppgir sin årsinntekt til ca kr 400 000,-. Han oppgir å være uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde.

A er tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt.

Oslo forhørsrett avsa dom 1 mars 1996 med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.55, dømmes for overtredelse av straffeloven §285 første ledd jf. §288, §286 2. punktum jf. 1. punktum jf. §288 jf. regnskapsloven §4 første ledd, §5 første ledd, §8 første ledd, §9 og §11 første ledd, straffeloven §276 jf. §275, §256 jf. §255, og skattebetalingsloven §51 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Fullbyrdelsen av 6 - seks - måneder av straffen utstår etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.

2. A fradømmes for et tidsrom av 2 - to - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet, herunder å være daglig leder eller inneha annen ledende stilling i noe selskap og retten til å sitte i noe selskaps styre.

3. Namsdom:

A betaler til Oslo kommune v/kemneren kr 101.932 - kroneretthundreogentusennihundreogtrettito - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

A påanket dommen ved ankeerklæring av 15 mars 1996 hvor det ble nedlagt påstand om at forhørsrettens dom skulle oppheves. Lagmannsretten oppfattet anken å gjelde lovanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Ved beslutning av 22 april 1996 ble anken for så vidt henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd.

Den 30 april 1996 ble advokat Bjørn Stordrange oppnevnt som As forsvarer for lagmannsretten.

Senere ble også advokat Tor Kjærvik oppnevnt. I brev 3. mai 1996 gjorde forsvareren oppmerksom på at anken også gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og lagmannsretten ble bedt om å omgjøre sin ankeprøvingsbeslutning.

Johanson var idømt strengere straff enn påtalemyndighetens straffeforslag for forhørsretten og A anså dette som en bristende forutsetning for sin tilståelse.

Ved beslutning av 9 mai 1996 fant lagmannsretten ikke grunn til å omgjøre sin første beslutning.

Denne beslutning ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som avsa kjennelse 21 juni 1996 med slik slutning:

Lagmannsrettens beslutning av 9 mai 1996 oppheves.

Ved lagmannsrettens beslutning av 23 juli 1996 ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for samtlige poster i tiltalebeslutningen henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd.

Ankeforhandlingen ble avholdt i Oslo tinghus i dagene 15 oktober - 4 november 1997. Det ble avhørt i alt 26 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den 22 mars 1995 ble A satt under tiltale ved Oslo byrett. Før saken kom opp til hovedforhandling ønsket A pådømmelse i forhørsrett. En noe mindre omfattende siktelse ble utferdiget 12 februar 1996 som lå til grunn for dommen i forhørsretten. Ved ny (likelydende) tiltalebeslutning utferdiget av ØKOKRIM 22 august 1996 - rettet under ankeforhandlingen - er A satt under tiltale ved Borgarting lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

(A A PERSONLIG - ØKOKRIM SAK NR 14/91 OG 352/93)

A.1 Straffeloven §285 første ledd jf. §288 for ved lettsindig adferd å ha bevirket at hans formuesstilling ble forverret og fordringshaverne ble påført tap, eller å ha medvirket til dette.

Grunnlaget er følgende eller medvirkning til dette:

I årene 1986-1990 påtok han seg personlige kausjonsforpliktelser på til sammen minst NOK 34000000 og FFR 17400000 (tilsvarende til sammen ca NOK 53,8 millioner) i tilknytning til lån som ulike finansinstitusjoner ytet til en rekke selskaper og enkeltpersoner. Anmeldte krav etter at han ble slått konkurs 15.02.91 som følge av disse kausjonsforpliktelsene utgjorde til sammen NOK 33943212 og FFR 19539686 (tilsvarende til sammen ca NOK 56,4 millioner). En vesentlig del av dette beløpet er av de aktuelle finansinstitusjonene regnet som tapt. Han påtok seg de nevnte kausjonsforpliktelsene til tross for at hans samlete kausjonsansvar på denne måten gradvis økte til et beløp som sto i et meget betydelig misforhold til hans økonomiske stilling.

Ifølge hans egne selvangivelser hadde han følgende nettoinntekt/nettoformue: for 1986 kr 188.986/-546274, for 1987 kr -1354771/-3646274, for 1988 kr -2203260/ -3356557 og for 1989 kr -558.925/-10513785. De samlete anmeldte krav i hans konkursbo var på kr 100048994, mens verdien av aktiva var ubetydelig. Ved at han påtok seg et stadig økende kausjonsansvar, ble hans økonomiske stilling forverret, og kreditorene ble påført tap.

(B AS VERTSHUS, OSLO - ØKOKRIM SAK NR 112/91, 19/92 OG 96/92)

B.1 Straffeloven §286 2. punktum jf. 1. punktum jf. §288 for forsettlig eller uaktsomt under særlig skjerpende omstendigheter vesentlig å ha tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov, eller å ha medvirket til dette. jf. regnskapsloven §4 første ledd:

Den regnskapspliktige skal føre regnskap og utarbeide årsoppgjør i samsvar med god regnskapsskikk og bestemmelser i eller gitt i medhold av denne lov eller andre lover. jf. regnskapsloven §5 første ledd:

Regnskapsbøkene skal gi så fullstendige og spesifiserte opplysninger om forretningens gang som tilsies av hensyn til virksomhetens fordringshavere, eier og deltaker, virksomhetens ledelse og de ansatte, samt av hensyn til den oppgave- og opplysningsplikt som følger av lov eller er pålagt i medhold av lov. jf. regnskapsloven §8 første ledd:

Kostnader skal være legitimert ved bilag. Det samme gjelder for inntekter i den utstrekning det er mulig, bl.a. ved fakturakopier, kassasedler og kassastrimler. jf. regnskapsloven §9:

Regnskapsbøkene skal være tilfredsstillende a jour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk.

Kontante inn- og utbetalinger skal så vidt mulig føres i kassaboken samme dag som de finner sted. jf. regnskapsloven §11 første ledd:

Regnskapsbøker med tilhørende bilag skal oppbevares ordnet her i landet i minst ti år etter utløpet av vedkommende regnskapsår.

Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Som enestyre og daglig leder i AS Vertshus tilsidesatte han vesentlig i perioden 1987 til 1990 bestemmelser om bokføring, årsoppgjør og regnskapsoppbevaring ved en rekke anledninger, derunder i de tilfellene som er omhandlet i postene B.1.1 til B.1.4 nedenfor.

B.1.1 For årene 1987-1990 unnlot han å sørge for at det ble foretatt korrekt bokføring av inn- og utbetalinger på selskapets bankkonti.

B1.2 For årene 1987-1990 unnlot han å sørge for tilfredsstillende legitimasjon av bokføringen i selskapet, ved at korreksjonsbilag ofte manglet henvisning til den opprinnelige bokføringen, ved at tilbakeføringer ble foretatt uten utstedelse av kreditnota, ved at det ofte bare ble brukt kopier av originalbilag, og ved at håndskrevne bokføringsbilag ofte ble mangelfullt utfylt og manglet nødvendige underbilag.

B.1.3 For årene 1987-1990 unnlot han å sørge for at regnskapsbøkene i selskapet var tilfredsstillende jour, ved at bilag ofte ble ført fra et halvt til ett år i ettertid, og ved at det ikke ble foretatt jourhold mht. kontante inn- og utbetalinger.

B.1.4 For årene 1987-1990 unnlot han å sørge for at det ble oppbevart tilfredsstillende dokumentasjon for selskapets varebeholdning, omsetning og banktransaksjoner.

Overtredelsen omtalt i post B.1 er begått under særlig skjerpende omstendigheter blant annet på grunn av regnskapsmanglenes omfang og konsekvenser, derunder ved at selskapets mulighet for å ha oversikt over sin økonomiske stilling og offentlige myndigheters mulighet for kontroll av regnskapene ble vesentlig vanskeliggjort.

B.2 Straffeloven §276 jf. §275 for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning å ha forsømt en annens anliggender som han styrte eller hadde tilsyn med, eller å ha handlet mot den annens tarv, eller å ha medvirket til dette. Ved avgjørelsen av om utroskapen er grov, skal det legges særlig vekt på om handlingen har voldt betydelig økonomisk skade.

Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I egenskap som nevnt i post B.1 belastet han i årene 19871990 AS Vertshus med utgifter for en rekke personer og selskaper og/eller han overførte penger til disse. I regnskapet til AS

Vertshus ble utbetalingene bokført som fordringer på de begunstigete. I realiteten var det tale om uttak som ikke skulle betales tilbake. Eventuelt var det tale om lån uten tilfredsstillende sikkerhet og/eller uten avtaler om tilbakebetaling og renteberegning. Pr. dato for oppbudsbegjæringen fra AS Vertshus 07.01.91 var slike fordringer bokført med til sammen kr 567255. I tillegg var kr 1622406 allerede avskrevet som tap. Ved disse utbetalingene påførte han AS Vertshus et tap eller fare for tap på kr 2189661 eller en vesentlig del av dette beløpet.

Overtredelsen er grov blant annet fordi den voldte betydelig økonomisk skade.

(C ENGEBRET DRIFT AS, OSLO - ØKOKRIM SAK NR 101/91, 18/92 OG 114/92)

C.1 Straffeloven §256 jf. §255 for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning rettsstridig å ha tilegnet seg en løsøregjenstand som han besatt, men som helt eller delvis tilhørte en annen, eller rettsstridig å ha forføyd over penger han hadde innfordret for en annen, eller som på annen måte var betrodd ham, eller å ha medvirket til dette. Ved avgjørelsen av om underslaget er grovt, skal det særlig legges vekt på om verdien av det underslåtte er betydelig.

Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Som reell daglig leder og enestyre i Engebret Drift AS (senere omdøpt til Bankplassen Drift AS) unnlot han å innbetale til kemneren i Oslo trukket forskuddsskatt for 6. termin 1989 og 1.-3. termin 1990 med kr 842937. Han brukte i stedet pengene til andre formål.

Overtredelsen er grov blant annet fordi det underslåtte beløp er betydelig.

(D LE BARON PUB, OSLO - ØKOKRIM SAK NR 110/92)

D.1 Straffeloven §286 2. punktum jf. 1. punktum jf. §288 for forsettlig eller uaktsomt under skjerpende omstendigheter vesentlig å ha tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov, eller å ha medvirket til dette. jf. regnskapsloven §4 første ledd:

Den regnskapspliktige skal føre regnskap og utarbeide årsoppgjør i samsvar med god regnskapsskikk og bestemmelser i eller gitt i medhold av denne lov eller andre lover. jf. regnskapsloven §5 første ledd:

Regnskapsbøkene skal gi så fullstendige og spesifiserte opplysninger om forretningenes gang som tilsies av hensyn til virksomhetens fordringshavere, eier og deltaker, virksomhetens ledelse og de ansatte, samt av hensyn til den oppgave- og opplysningsplikt som følger av lov eller er pålagt i medhold av lov. jf. regnskapsloven §8 første ledd:

Kostnader skal være legitimert ved bilag. Det samme gjelder for inntekter i den utstrekning det er mulig, bl.a. ved fakturakopier, kassasedler og kassastrimler. jf. regnskapsloven §9:

Regnskapsbøkene skal være tilfredsstillende a jour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk.

Kontante inn- og utbetalinger skal så vidt mulig føres i kassaboken samme dag som de finner sted.

Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Som reell daglig leder i Le Baron Pub AS tilsidesatte han vesentlig i perioden fra november 1989 til mai 1991 bestemmelser om bokføring og årsoppgjør ved en rekke anledninger i forbindelse med regnskapsføring og årsoppgjør i selskapet. Derunder unnlot han å sørge for at regnskapsbøkene i selskapet ble holdt tilfredsstillende jour, og han unnlot å sørge for tilfredsstillende legitimasjon av bokføringen i selskapet.

Overtredelsen er begått under særlig skjerpende omstendigheter blant annet på grunn av regnskapsmanglenes omfang og konsekvenser, derunder ved at selskapets mulighet for å ha oversikt over sin økonomiske stilling og offentlige myndigheters mulighet for kontroll av regnskapene ble vesentlig vanskeliggjort.

(E AS NY DRIV - 91, OSLO - ØKOKRIM SAK NR 186/93)

E.1 Skattebetalingsloven §51 første ledd for som pliktig til å gjennomføre forskuddstrekk etter §4 jf. §5 forsettlig eller ved grov uaktsomhet å ha unnlatt å foreta beregning og trekk etter denne lovs kapittel II, eller å ha medvirket til dette.

Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Som daglig leder i AS Ny Driv - 91 unnlot han i perioden 01.01.92 til 30.04.93 å sørge for at det ble foretatt forskuddstrekk i forbindelse med utbetaling av lønn til de ansatte. Forskuddstrekk skulle vært foretatt med kr 174226.

Lagmannsretten bemerker:

A er født i Bergen og flyttet til Oslo etter at han hadde tatt eksamen artium i 1975 og avtjent verneplikten i 1976. I Oslo startet han studier ved Universitetet samtidig som han hadde jobb i AS Vertshus som vert/dørvakt. Selskapet drev restauranten/nattklubben Baronen & Baronessen i Oslo sentrum. Etter ett år fikk han tilbud om å gå inn som daglig leder, og han overtok etterhvert samtlige aksjer i selskapet. På midten av 1980tallet utvidet han virksomheten sterkt. Han etablerte dels alene og dels i samarbeid med andre en rekke selskaper, både i Oslo og ellers i landet, samt i Frankrike.

Etter begjæring fra Den norske Bank ble As bo tatt under Oslo skifteretts behandling som konkursbo ved kjennelse datert 15 februar 1991. Ved konkursens åpning var han engasjert direkte eller indirekte i over 30 selskaper. Flere av disse gikk etter hvert konkurs. AS Vertshus begjærte oppbud 8 januar 1991. Leiekontrakten med driftstilbehør vedrørende Baronen & Baronessen ble 11 januar 1991 overtatt av Basto AS v/Rønne Holding AS. Driften av restauranten/nattklubben er overlatt til AS Ny Driv, hvor A ble ansatt som restauratør.

Bobehandlingen av såvel As konkursbo som konkursboet til AS Vertshus ble innstilt i medhold av konkursloven §135. I As personlige konkursbo ble det anmeldt fordringer for noe over 100 millioner kroner, som i det alt vesentlige representerer kausjonsansvar. Fordringene er ikke prøvet. I AS Vertshus' konkursbo ble det anmeldt fordringer for ca 44 millioner kroner, som heller ikke er prøvet.

Engebret Drift AS ble stiftet 26 oktober 1989. Aksjekapitalen på kr 50 000,- var i sin helhet eiet av AS Vertshus. A var enestyre og formålet med selskapet var å fortsette driften ved Kaf Engebret i Oslo. Selskapet gikk konkurs 13 februar 1991.

Le Baron Pub AS ble stiftet 8 november 1989. Aksjekapitalen på kr 50 000,- var eiet av As søster, Inger A. Til Foretaksregisteret ble meldt at A hadde eneprokura. Selskapet drev pubvirksomhet i tilknytning til Baronen & Baronessenetablissementet i Oslo.

Tiltalens post A.1.

I perioden 12 februar 1986 til 18 oktober 1990 kausjonerte A som selvskyldner overfor norske banker og kredittinstitusjoner for et samlet beløp på ca 34,9 millioner kroner og overfor en fransk bank med 17,4 millioner FRF. Kausjonene var enten begrenset til de enkelte lånebeløp, eller ubegrenset. Kausjonsforpliktelsene ble stilt dels i forbindelse med lån opptatt av selskaper A helt eller delvis var involvert i og dels overfor enkeltpersoners lån. I hans konkursbo er anmeldt krav på ca 33,9 millioner kroner. Ca. 37,3 millioner kroner er avskrevet/tapsført av låneinstitusjonene. As selvangivelser for 1986 viser negativ formue og for 1987 både negativ inntekt og formue. Det samme gjelder for 1988 og 1989.

A har forklart at han i disse årene hadde en skjulte resurser i form av leiekontrakter han hadde inngått og som ikke har kommet til uttrykk i selvangivelsene. For en rekke av lokalene til de restaurantvirksomhetene han var engasjert i sto han personlig som leietaker og fremleiet til restaurantselskapene. Den verdi som lå i leiekontraktene tok bankene hensyn til når de vurderte hans soliditet. Lagmannsretten legger dette til grunn som bevist gjennom bevisførselen.

Fra årsskiftet 1988/1989 er forholdet et annet. De økonomiske nedgangstider med fall i eiendomsprisene medførte at restaurantvirksomheten ikke var så lukrativ som noen år tidligere. AS Vertshus, som hadde gått med underskudd i flere år, trengte refinansiering og engasjementet var av hovedbankforbindelsen, Bergen Bank, overført til avdelingen for spesialengasjementer. I bankens internnotater ble verdien av As kausjonsforpliktelser satt til 0, hvilket ble meddelt ham. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at A var klar over at hans økonomiske stilling ikke tillot ytterligere kausjonsforpliktelser før fra årsskiftet 1988/1989. Påtalemyndigheten har også anført at dette må være det seneste tidspunktet han var klar over omstendighetene som gjorde at handlingen må betraktes som lettsindig adferd.Flere av lånene som A har stilt kausjon for er også sikret med annen sikkerhet. Forsvareren har under henvisning til dom i Rt-1992-321 anført at A av denne grunn må anses fri for sitt ansvar etter kausjonsforpliktelsen. Lagmannsretten finner ikke dommen anvendelig i denne sak. Forholdet i den saken var at garantisten hadde stilt som reelt vilkår for garantien at det forelå sidesikkerhet. A har ikke stilt krav om dette i noen av de låneforhold han er kausjonist. For å kunne straffedømmes må A imidlertid ha vært klar over de omstendigheter som gjør at inngåelsen av kausjonsforpliktelsen kan karakteriseres som lettsindig, jf Rt-1982-1793. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A ikke er strafferettslig ansvarlig i de tilfellene han har stilt sin kausjon samtidig med at lånegiver hadde sikret seg sidesikkerhet og denne sidesikkerhet for A måtte fremstå som fullgod.

Følgende kausjonsforpliktelser er stillet fra januar 1989: 17 januar 1989 ubegrenset kausjonsforpliktelse for lån stort kr 434 000,- fra Sparebanken NOR til Casanova AS, under stiftelse. Banken hadde sidesikkerhet i leierett med driftstilbehør. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det ingen fullgod sikkerhet, når det som her dreier seg om nyetablering av restaurantvirksomhet. A er strafferettslig ansvarlig for tapet på kr 503 531,-. 20 januar 1989 stilte A selvskyldnerkausjon for tre lån fra Bergen Bank, ett til Jan-Morten Skogseth stort kr 94 433,-, ett til Per Dammen stort kr 390 133,- og ett til Willy Schou stort kr 51 619,-. Kausjonsansvaret er ubegrenset, men lånene er tidligere ydet av A personlig og lånene er ikke tapsavskrevet med mer enn pålydende. A forerret ikke sin formuesstilling ved dette. 9 februar 1989 stilte A ubegrenset selvskyldnerkausjon for lån fra Sparebanken NOR til Maqsood H. Khan og Inger L. Gundersen stort kr 110 000,-. Det er ingen sikkerhet i tillegg til As kausjonsforpliktelse, men det foreligger intet tap fordi banken ikke har avskrevet lånet som tapt. 15 mars 1989 stilte A ubegrenset kausjon for lån fra DnB til Maqsood H. Khan og Sultan Pervez Raya stort kr 155 116,-. Dette er en ny forpliktelse for A. Lånet er ikke sikret med annen sikkerhet og A er strafferettslig ansvarlig for bankens tap på kr 109 757,-. 10 april 1989 kausjonerte A for lån på 1 million kroner fra Bergen Bank til HIJ Partner AS. HIJ Partner AS er konkurs, men lånet representerer en refinansiering og har derfor ikke påført kreditorene ytterligere tap. 13 april 1989 kausjonerte A for lån fra Fokus Bank til Torbjørn Bjordal stort kr 421 000,-. Lånet er tapsført med kr 400 816,-. Som sidesikkerhet er stilt livspolise i Liv Nord. Det legges til grunn at denne er medtatt ved tapsavskrivningen. A har anført at det her skulle vært tatt sidesikkerhet i en båt som skulle kjøpes for lånesummen. Det fremgår imidlertid av lånetilsagnet at lånet representerer en refinansiering av flere lån Torbjørn Bjordal hadde. 21 april 1989 og 30 mai 1989 stilte A selvskylderkausjon for lån stort 1,8 millioner kroner fra Bergen Bank til AS Vertshus og på 2,3 millioner kroner fra Sparebanken NOR til AS Nye Tramp i Klaveret. Ingen av forpliktelsene representerer noe ytterligere ansvar for A, idet det her dreier seg om refinansiering/prolongasjon av tidligere lån han hadde kausjonert for. 12 juni 1989 kausjonerte A for lån fra AS Drøbak Eiendomsforvaltning til Jan-Morten Skogseth for kr 138 788,-. Kausjonsforpliktelsen er ubegrenset og banken har avskrevet kr 394 643,-. Det foreligger ingen sidesikkerhet. Dette representerer en ny kausjonsforpliktelse og A er strafferettslig ansvarlig for tapet. 1 juli 1989 og 6 juli 1989 kausjonerte A for lån fra Bergen Bank til Villa Granberg AS på henholdsvis kr 2 634 557,- og kr 3 823 431,-. Kausjonsansvaret er begrenset til lånebeløpene. Det er uimotsagt opplyst av A at dette representerer en nedsettelse av tidligere kausjonsansvar overfor Oslobanken i størrelsesorden 80 millioner kroner. Kausjonsforpliktelsen representerer således ingen forverring av As formuesstilling. 1 oktober 1989 kausjonerte A for lån fra Bergen Bank til AS Nye Tramp i Klaveret stort kr 258 610,-. Kausjonsforpliktelsen er ubegrenset og avskrevet med kr 244 264,-. Det er ikke stilt sidesikkerhet. Forpliktelsen er ny og har påført kreditorene ytterligere tap som A er strafferettslig ansvarlig for. 2 april 1990 kausjonerte A for lån fra Nordlandsbanken til Baronen Management AS stort kr 200 000,-. Kausjonen er ubegrenset og avskrevet med kr 140 244,-. Det er sidesikkerhet i form av pant i andelsleilighet. Etter lagmannsrettens oppfatning var dette fullgod sikkerhet på det tidspunkt da kausjonsforpliktelsen ble pådratt og A er ikke strafferettslig ansvarlig for tapet. 14 juni 1990 kausjonerte A for lån fra Nordlandsbanken til Naturens Gaver AS stort kr 500 000,-. Kausjonsforpliktelsen er begrenset til lånebeløpet. Det er stilt sidesikkerhet i form av førsteprioritets pant i leierett med driftstilbehør. Lånet er tatt opp i forbindelse med etablering av en pub på Frogner i Oslo. A var aksjonær i Naturens Gaver AS sammen med to andre. Sidesikkerhet i leierett og driftstilbehør i forbindelse med nyetablering anses ikke som fullgod sikkerhet og A er strafferettslig ansvarlig for tapet. 18 oktober 1990 kausjonerte A for lån fra Kreditkassen til Per Larsen stort kr 615 603,-. Kausjonsforpliktelsen er ubegrenset, men lånet gjelder refinansiering hvor A tidligere var kausjonist. Kreditorene er således ikke påført ytterligere tap. 16 februar 1990 kausjonerte A for lån fra Banque Nordeurope SA til Development Hotellier et de Restauration SA stort 17 400 000 FFR. Kausjonsforpliktelsen er ubegrenset, men representerer refinansiering av tidligere lån i Bergen Bank. Det foreligger ingen opplysninger om banken har hatt tap på engasjementet.

Etter dette finner lagmannsretten bevist at A forsettlig ved lettsindig adferd (kausjonsforpliktelser) har bevirket at hans formuesstilling ble forverret og at hans kreditorer er påført tap på til sammen kr 2 153 011,-.

Tiltalens post B.1.

Regnskapene for AS Vertshus har vært ført dels hos eksterne regnskapsbyråer og dels av selskapets egne ansatte. Borevisor har i sin beretning generelt anført at regnskapsføringen lå langt tilbake for det som er påbudt i henhold til lover og forskrifter. Regnskapene var aldri ajour. Periodiseringen i regnskapet var derfor ikke korrekt. I tillegg var bilagene ikke tilfredsstillende. Det foreligger en del håndskrevne bilag hvor det kun står kontonummer og beløp, uten ytterligere forklaring på hva det dreier seg om. I tillegg var det også ut- og innbilag fra bank uten nærmere kommentarer, og korrigeringsbilag som kun var en kopi av det opprinnelige bilag uten andre kommentarer enn "tilbakeføres". Disse bilagene dokumenterte ikke de regnskapsmessige transaksjoner, og for å finne ut hva som hadde skjedd var borevisor i stor utstrekning henvist til annen dokumentasjon, fordi selskapets ansatte ikke kunne huske hva som hadde skjedd i de enkelte tilfeller. Borevisor har til dels måttet gå til eksterne kilder for å finne ut av de regnskapsmessige transaksjoner, hvilket var meget tidkrevende og ikke alltid like vellykket.

I rapporten fra Oslo fylkesskattekontor datert 5 juni 1992 er det fremhevet at regnskapsmateriell etter regnskapsloven §11 skal oppbevares ordnet i minst 10 år. Oppbevaringsplikten er ikke overholdt når det gjelder kassastrimler og gjenpart av regninger/kvitteringer. Det samme gjelder beholdningslister av vin/brennevin for hver barkeeper. Disse listene er dokumentasjon på at uttak fra hovedlageret stemmer overens med bongene som danner grunnlag for bokføring av omsetningen i baren. Lister som viser beholdning og forbruk av vin/brennevin i baren er ikke oppbevart. Likeledes er kontrolllister som viser hvor mange inngangsbilletter som var solgt pr. dag og kopi av billettstammen ikke oppbevart.

Som enestyre og daglig leder hadde A ansvaret for at regnskapene ble ført i henhold til regler og forskrifter. Dette har han erkjent. Etter bevisførselen legges til grunn at han var klar over at regnskapene ikke ble ført slik de skulle. Selskapets revisor har forklart at han i forbindelse med revisjonen påpekte manglene og ba dem rettet.

Lagmannsretten finner etter dette bevist at A forsettlig vesentlig har tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som er fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov.Lagmannsretten finner ikke at det er ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. De mangelfulle regnskapene har etter det opplyste ikke ført til uriktig oppgjør i forhold til offentlig myndighet. Regnskapsbøker og andre papirer som har betydning for regnskapet er ikke tilintetgjort. Det er ikke brukt falske eller forfalskede bilag. Regnskapsføringen har ikke vært slik at regnskapet systematisk har blitt misvisende. Regnskapsmaterialet har heller ikke vært fjernet for å hindre myndighetskontroll.

Det forhold A er kjent skyldig i straffes med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler. Forsvareren har anført at forholdet er strafferettslig foreldet. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning. Det følger av Rt-1962-494 og Rt-1992-723 at når straffebestemmelsen har en strengere straffesats enn ellers, når særlig skjerpende omstendigheter foreligger, er det denne høyere strafferammen som er avgjørende for foreldelsen uten hensyn til om det i det konkrete tilfellet foreligger slike særlig skjerpende omstendigheter. Forholdet under denne tiltalepost er derfor ikke foreldet.

Tiltalens post B.2.

I AS Vertshus' regnskaper har det i hele perioden fra 1986 og frem til konkursåpningen vært en mellomregningskonto for A privat. Denne konto har blitt belastet når selskapet betalte hans private regninger. Han har også tatt penger ut av selskapet, både kontant og via bank til seg selv og til personer i sin omgangskrets. Alle disse beløpene er også belastet mellomregningskontoen. Beløpene varierer fra små beløp og opp til beløp i millionklassen. Det foreligger ikke låneavtaler for disse uttakene som viser nedbetalingstid og renteberegninger. Det har heller ikke vært beregnet renter.

Det er videre ytet lån til/betalt regninger for selskaper A hadde eierinteresser i eller til selskaper hvor personene bak selskapene er bekjente av A. Formålet til AS Vertshus er i vedtektene angitt som restaurantdrift, herunder drift av klubblokaler, spilleautomater og annet som står i forbindelse med slik virksomhet. Utlånsvirksomheten var således ingen del av selskapets virksomhet og dermed rettsstridig.

A har erkjent at han på ett forhold nær var klar over at det ble ytet lån/betalt regninger for selskapene eller enkeltpersonene. Han har imidlertid hevdet at disse forhold enten var i selskapets interesse eller når de ikke var det, var feilført i regnskapet og skulle vært ført på mellomregningskontoen hans.

De enkelte poster som omfattes av tiltalebeslutningen:

1. Restaurantutvikling AS.

Selskapet ble stiftet i Tønsberg i 1985 med en aksjekapital på kr 300 000,- som etter hvert ble overtatt i sin helhet av A. Han var også enestyre. Selskapet var først og fremst et driftsselskap for restaurantvirksomheten i Tønsberg. Selskapet begjærte oppbud 31 mai 1991.

I 1986 lånte Restaurantutvikling kr 500 000,- hos AS Custos Finans. A var en av to kausjonister. 11 januar 1988 betalte AS Vertshus kr 139 372 ,- til Custos Finans. Beløpet gjaldt renter vedrørende lånet og er i regnskapet ført som fordring på Restaurantutvikling AS. I forbindelse med årsregnskapet for 1988 ble fordringen avskrevet som tapt. Revisor i AS Vertshus har forklart at han i forbindelse med revideringen av regnskapet for 1988 gikk gjennom samtlige fordringer med A og ble med enig med ham om hvilke poster som skulle avskrives. Lagmannsretten legger til grunn etter bevisførselen at også spørsmålet om fordringen skulle vært ført på mellomregningskontoen ble drøftet. Som følge av at fordringen på Restaurantutvikling AS ble avskrevet i AS Vertshus' regnskap og ikke ført på mellomregningskontoen har A forsettlig fått en uberettiget vinning og straffbarhetsvilkårene foreligger.

2. Baronen Management AS.

Selskapet ble stiftet 12 februar 1990 med en aksjekapital på kr 50 000,- eiet av A. Han var også enestyre i selskapet. Selskapet ble opprettet med sikte på å være et managementselskap for selskapene i gruppen og for andre selskaper uavhengige av A. B var varamedlem til styret og daglig leder av selskapet. 14 september 1990 er en sjekk trukket på AS Vertshus på kr 3 000,- til - - og en sjekk på kr 3 500,- til - - . **

Begge er påført "trukket på Baronen Management". 19 september 1990 er en sjekk trukket på AS Vertshus på kr 3 950,- til - - påført "utlegg B. Management". 19 desember 1990 er overført fra AS Vertshus' bankkonto til Baronen Management kr 23 000,- med påskrift "konf. Ivar". Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at de tre førstnevnte belastninger gjelder lønn til ansatte i Baronen Management og at det sistnevnte gjelder lån for kjøp av bil til Baronen Management.

Lagmannsretten legger til grunn at beløpene må vurderes som utlegg for Baronen Management før dette selskap hadde fått midler til å komme i gang med sin virksomhet. Samtlige forhold anses derfor å ligge innenfor AS Vertshus' virksomhet.

3. Kjell Berge.

Berge er advokat og bisto A og hans samboer med kjøp av leilighet til henne. 5 september 1988 ble det etter beskjed fra A foretatt innskudd på konto tilhørende Berge og anført "lån til Kjell Berge".

Beløpet på kr 125 000 ble benyttet til å innfri heftelser på leiligheten samboeren hadde kjøpt. Utbetalingen har ingen ting med AS Vertshus' virksomhet å gjøre og A er strafferettslig ansvarlig.

4. C.

C er en bekjent av A. 31 desember 1988 foreligger bokføringsbilag med tekst "lån til C på kr 250 000,-. Beløpet ble utbetalt etter beskjed fra A og var tenkt som et midlertidig lån inntil C selv hadde ordnet med dette i en bank, men han fikk ikke lån. Dette forhold har ingen ting med AS Versthus' virksomhet å gjøre og A er strafferettslig ansvarlig.

5. Key Security.

Selskapet fremleiet kontorlokaler av A i Stortingsgaten 10.

Det var opprettet mellomregningskonto. Foruten fakturerte ytelser er det på denne kontoen bokført en bankoverføring fra AS Vertshus 20 april 1989 på kr 29 055,-. I henhold til As forklaring var formålet med fremleieforholdet til Key Security bl.a. å redusere leiekostnadene for AS Vertshus. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det en rimelig forstandig tvil om at dette forhold vedrører A, og må derfor henføres under virksomheten til AS Vertshus.

6. D.

D fikk utbetalt kr 55 000,- fordelt på to uttak hver på kr 27 000,- ved bruk av kredittkort fra Diners Club Norge AS. Kortet lød på en kvinne, men ble presentert av hennes samboer som skyldte D beløpet. Vedkommende i AS Vertshus som tok i mot kortet har forklart at han fikk aksept fra A over telefon før han foretok seg noe. Dette har A ikke kunnet bekrefte. D som var til stede har heller ikke kunnet bekrefte dette. Diners Club Norge AS nektet å honorere utbetalingen som er i strid med kortreglene.

A ga da beskjed om at beløpet skulle innfordres hos D samt at forholdet skulle politianmeldes, noe som ikke er blitt fulgt opp. Lagmannsretten finner at det foreligger en rimelig forstandig tvil om at A ikke var klar over hva den ansatte gjorde. Det subjektive skyldkrav foreligger derfor ikke.

7. E.

E er bror av As tidligere samboer. Han leiet frem til mars 1990 en leilighet i Baldersgate, Oslo. 4 januar 1990 foretok AS Vertshus overføring av kr 10 000,- til utleiers konto. På bilaget er notert "lån E". 25 september 1990 er det foretatt en bankgirooverføring fra AS Vertshus til utleier med kr 15 000,-.

Bilaget er påført "husleie/utlegg E". Utbetalingen 25 september 1990 representerer tre måneders husleie på et tidspunkt hvor AS Vertshus ifølge As forklaring hadde overtatt leiekontrakten for å kunne stille leilighet til disposisjon for musikere som arbeidet i restauranten. Lagmannsretten legger til grunn at denne utbetaling er skjedd som et ledd i AS Vertshus' forretningsvirksomhet.

Utbetalingen 4 januar 1990 er imidlertid et rent privat forhold mellom A og E. E var kommet på etterskudd med husleie og A ville hjelpe ham. A er strafferettslig ansvarlig for utroskap med kr 10 000,-.

8. Point Blanc.

Point Blanc er navnet på et selskap som A hadde tenkt å stifte for å drive restaurant i Akersgaten, Oslo, fordi eieren ville slutte. 22 mai 1990 er utbetalt kr 20 000,- med angivelse av "lån Point Blanc" og 29 mai 1990 utbetalt kr 4 500,- med tekst "Point Blanc". Lagmannsretten legger til grunn at dette er utbetalinger i forbindelse med forsøk på å overta leiekontrakten for restaurantlokalene og således er et ledd i AS Vertshus' forretningsvirksomhet.

9. H.I.J. Partner AS, Trondheim.

Selskapet drev restaurantvirksomhet i Trondheim med A som den ene av tre aksjonærer. Den 5 januar 1988 overførte AS Vertshus kr 400 000,-. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at beløpet enten skulle brukes til å betale for oppussing av restaurantlokalene eller til husleie. H.I.J. Partner AS, Trondheim, ble tatt under konkursbehandling i 1988. Lagmannsretten legger til grunn at utbetalingen representerer en investering, om enn mislykket, for AS Vertshus som skulle administrere virksomheten.

10. F Butikksenteret.

Butikksenteret Kirkegaten 36 AS i Oslo ble stiftet i 1984 med en aksjekapital på kr 50 000,- som var eiet av A i sin helhet. A var enestyre med F som daglig leder. Selskapets formål var å drive utleie av lokaler i Kirkegaten 36. Selskapet gikk konkurs 2 april 1991. Kr 165 557,- er saldo på en mellomregningskonto hvor bl.a. kr 157 917,70 gjelder frikjøp av en leiekontrakt i senteret. AS Vertshus skulle inn og drive restaurantvirksomhet i lokalene.

Fordringen anses som en investering for AS Vertshus.

11. Økonomiavdelingen AS.

Denne post er tatt ut av tiltalebeslutningen. 12. Jern- og Metalldesign AS/Smijernselementer AS.

Selskapene ble stiftet henholdsvis i 1984 og 1986 med kr 50 000,- i aksjekapital hver. A eide halvparten av aksjene. Selskapene drev i leide lokaler på Fornebu og gikk konkurs i 1988. I 1987 ble

Barco Marin AS stiftet med A som eier av 10% av aksjene.

Selskapet drev sin virksomhet med omsetning av fritidsbåter/motorer fra lokalene som Jern- og Metalldesign AS/Smijernselementer AS leide.

I forbindelse med denne virksomhet planla A sammen med sine partnere å overta leiekontrakten til en marina i nærheten og på land oppføre næringsbygg hvor AS Vertshus skulle drive restaurant- og cateringvirksomhet. Et arkitektfirma utarbeidet forprosjekt. Bl.a. på grunn av usikkerheten om hvor hovedflyplassen for Oslo skulle ligge, ble det ikke noe av prosjektet.

Jern- og Metalldesign AS lånte i 1986 kr 1 000 000,- i Tromsø Sparebank med A som en av to kausjonister. I løpet av 1987 og 1988 betalte AS Vertshus 13 terminer a kr 35 000,- i anledning dette lånet. I årsregnskapet for 1988 ble fordringen avskrevet som tapt.

Jern- og Metalldesign AS lånte i 1987 kr 684 550,- i Rogalandsbanken. Lånet ble gitt til innfrielse av et tidligere kassakredittlån. A hadde sammen med to andre kausjonert for kassakredittlånet og han kausjonerte også for det nye lånet sammen med AS Vertshus. I løpet av 1987 og 1988 betalte AS Vertshus 11 terminer kr 20 000,- i anledning dette lånet. I regnskapet for 1988 er fordringen avskrevet som tapt.

I tillegg har AS Vertshus betalt en del løpende utgifter for selskapene.

A har forklart at utbetalingene ble foretatt for å kunne opprettholde leiekontrakten med Luftfartsverket der Barco Marin AS drev sin virksomhet og for å være i posisjon for å inngå leiekontrakt med Luftfartsverket vedrørende marinaen og området på land hvor restaurantprosjektet skulle realiseres. Lagmannsretten finner at utbetalingen må bedømmes som en (mislykket) investering for AS Vertshus.

13. G.

G var ansatt som kokk i AS Vertshus med arbeidssted Baronen & Baronessen i Oslo. I 1987 lånte han kr 67 500,- i Tromsø Sparebank med kausjon fra A. Lånet ble misligholdt og betalt av AS Vertshus med kr 25 250. Lagmannsretten finner at dette er en utbetaling foretatt i AS Vertshus' interesse.

Lagmannsretten finner etter dette bevist at A forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt har forsømt AS Vertshus' anliggender som han styrte eller hadde tilsyn med. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at forholdet er grovt, særlig fordi den økonomiske skade samlet beløper seg til kr 524 372,-.

Tiltalens post C.1.

I perioden 6 desember 1989 til 6 juli 1990 ble det på skattetrekkskontoen til Engebret Drift AS satt inn skattetrekk med til sammen kr 842 937,-. Skattetrekkene ble ikke innbetalt i denne perioden, angivelig fordi bedriften manglet arbeidsgivernummer.

Etter beskjed fra A ble det 16 juli 1990 fra kontoen overført kr 200 000,- til AS Vertshus' driftskonto. 20 juli 1990 ble kr 180 000,- overført til et reisebyrå med navn Life Style. 27 juli 1990 ble kr 156 633,- overført til kemneren i Oslo som oppgjør for skattetrekk for AS Vertshus for maijuni 1990. Samme dag ble kr 183 375,- overført til kemneren i Oslo som oppgjør for skattetrekk for AS Vertshus for marsapril 1990. Videre ble samme dag overført kr 125 142,- til kemneren i Oslo som oppgjør for arbeidsgiveravgift for AS Vertshus for marsapril 1990. Med unntak av kr 101 932,- er beløpene tilbakeført AS Engebret Drift AS, dels ved at AS Vertshus har betalt forfalt skattetrekk for Engebret Drift AS og dels ved kontant overføring til selskapets konto.

Forholdet er erkjent av A og lagmannsretten finner således at han forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt har underslått nevnte midler. Forholdet anses grovt etter en samlet bedømmelse, særlig som følge av det meget betydelige beløp.

Tiltalens post D.1.

Le Baron Pub AS drev puben i første etasje samme sted som AS Vertshus (Baronen & Baronessen) drev sin virksomhet. Det var nær driftsmessig sammenheng mellom selskapene. Selskapet har vært benyttet til administrering av oppgjør og mellomregninger mellom A og selskaper/personer knyttet til hans forskjellige engasjementer. En stor del av regnskapene består derfor av mellomregningskonti og -posteringer. Den nære sammenheng med AS Vertshus har medført at også regnskapene i Le Baron Pub AS har klare og betydelige mangler. Regnskapet har til dels vært ført i ettertid og har generelt ikke vært tilfredsstillende ajour. Det manglet enkelte bilag for bokførte transaksjoner. En betydelig del av de bokførte transaksjoner var ikke tilstrekkelig dokumentert. Det er ingen oppstilling e.l. over forbindelsen mellom hovedbok og årsregnskapet.

A har erkjent de faktiske forhold, men har ikke erkjent straffeskyld fordi han mener han ikke hadde noe ansvar for regnskapet. Han har bl.a. vist til at B for de samme forhold er ilagt et forelegg på kr 10 000,-, som er vedtatt. Det fremgår av firmameldingene at B var styreformann i selskapet fra 19 oktober 1990 og daglig leder fra mai 1991.

A kan ikke høres med at han ikke var daglig leder i tiden fra stiftelsen til B overtok. Selskapets revisor har forklart at han anså A som den daglige leder og førte ham opp som dette i selskapets selvangivelser for 1989 og 1990. A har undertegnet selvangivelsene i denne egenskap. Likeledes er A ansett som den daglige leder av dem som gikk igjennom regnskapene i forbindelse med bokettersynet i selskapet.

Lagmannsretten finner det således bevist at A forsettlig vesentlig har tilsidesatt bestemmelser om bokføring, årsoppgjør eller regnskapsoppbevaring som fastsatt i lov eller forskrift i medhold av lov. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlig skjerpende omstendigheter eller at forholdet er strafferettslig foreldet. Det vises herom til bemerkningene ovenfor under tiltalens post B.2.

Tiltalens post E.

A har erkjent straffeansvar for denne tiltalepost. Han har således erkjent at han utbetalte lønn til sine ansatte med fradrag for forskuddstrekket kr 174 226,- uten å sette beløpet inn på skattetrekkskontoen fordi han ikke hadde midler til det.

Forsvareren har anført at A må frifinnes fordi han var i en nødsituasjon. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Når selskapets finansielle stilling var slik at det bare kunne utbetale dellønning, pliktet A å foreta forholdsmesig skattetrekk i dellønningen, jf Rt-1961-68 og Rt-1961-72.

Lagmannsretten finner således at A forsettlig og i uberettiget vinnings hensikt har unnlatt å foreta beregning og trekk i henhold til skattebetalingsloven §4, jf §5.

• * *

Etter dette blir A å dømme overensstemmende med de bestemmelser som er nevnt i tiltalebeslutningen. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om fengsel i ett år og seks måneder, hvorav 6 måneder gjøres betinget. Det er også lagt ned påstand om erstatning og rettighetstap.

Etter lagmannsrettens resultat er overtredelsen av straffeloven §285 første ledd, jf §288 og straffeloven §276, jf §275 vesentlig mindre omfattende enn i tiltalebeslutningen. Ved straffutmålingen kommer straffeloven §62 første ledd til anvendelse. Likeledes straffeloven §63 annet ledd, idet overtredelsen av tiltalens post E isolert sett kvalifiserer til bot og anses som en skjerpende omstendighet ved den samlede straffutmåling.

Selv om A dømmes for mindre omfattende bounndragelse og utroskap, dreier det seg allikevel om betydelige beløp. Til gunst for A har retten tatt hensyn til at han ikke selv har hatt direkte personlig vinning av de straffbare handlingene. Dette dempes imidlertid av at A i egenskap av å være eneeier av AS Vertshus hadde interesse av at virksomheten ikke gikk konkurs.

Kausjonsforpliktelsene medførte store tap for kreditorene. Retten har tatt hensyn til at låneinstitusjonene på midten og henimot slutten av 1980tallet målte sin vekst i volumøkning og i denne forbindelse var mindre kritiske til kredittgivning enn tilfellet var tidligere og er blitt igjen. Dette reduserer As straffeverdighet hva angår dette forhold. Når det gjelder utroskap overfor AS Vertshus legger lagmannsretten i skjerpende retning vekt på at den er foretatt i en periode da selskapet gikk med underskudd.

Underslag av skattetrekksmidler og unnlatelse av å foreta skattetrekk etter skattebetalingsloven bestemmelser skal i henhold til Høyesteretts praksis bedømmes likt og strengt av allmennpreventive grunner. Når den skyldige er i økonomiske vanskeligheter og velger å holde bedriften gående, selv om det fører til mislighold av hans plikter overfor det offentlige, har Høyesterett uttalt at det ikke bør spille noen vesentlig rolle for straffutmålingen om vedkommende blir felt for underslag og ikke for overtredelse av skattebetalingsloven §51, jf Rt-1987-158. Det vises også til Rt-1991-461. I formildende retning har lagmannsretten tatt hensyn til at kr 680 000,- av det underslåtte beløp for en stor del ble benyttet til innbetaling til det offentlige, og at A senere har innbetalt til As Ny Driv - 91 det beløp han unnlot å trekke i skatt.

I henhold til Høyesteretts praksis skal overtredelser av regnskapslovgivningen bedømmes strengt. Mangelfull regnskapsførsel leder til manglende egenkontroll og kontrollmulighet for myndighetene. Allmennpreventive grunner gjør seg her gjeldende. Den manglende regnskapsførsel har i dette tilfellet vært foretatt over flere år og ikke blitt bedret til tross for pålegg fra revisor. I formildende retning har retten tatt hensyn til at A har tatt ansvar for de poster hvor han har dette i henhold til overordnet stilling.

Forsvareren har anført at tidsforløpet må gi seg utslag i straffutmålingen og har bl.a. vist til Høyesteretts dom av 19 august 1997 (VIP Skandinavia) og til EMK artikkel 6 nr. 1. Lagmannsretten har tatt hensyn til at saken har blitt noe gammel, uten at dette kan lastes tiltalte direkte. Det er ikke ukjent at etterforskningen i økonomiske straffesaker er meget resurskrevende og derfor må ta noen tid. Lagmannsretten viser om tidsmomentet til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1996-173. Tidsforløpet i denne sak er ikke sammenlignbart med VIP Skandinaviasaken. En god del av tiden skyldes det forhold at saken av A ble anket til lagmannsretten. Ved berammelsen av saken måtte det tas hensyn til at partene mente den ville vare i hele 7 uker. Under henvisning hertil finner lagmannsretten ikke at bestemmelsene i EMK er overtrådt.

Forsvareren har fremholdt at all medieomtalen A her vært utsatt for i anledning strafforfølgningen har vært en belastning for ham og hans familie, og derfor må tillegges betydning ved straffutmålingen. Lagmannsretten har ikke funnet å ville tillegge dette særlig vekt. A har forklart at han alltid har hatt et åpent forhold til media og stilt seg til disposisjon når det har vært ønsket. Han må derfor, etter rettens mening, innen rimelighetens grenser også tåle omtale når situasjonen endrer seg. Det bemerkes forøvrig at A ba om og fikk opphevet referatforbudet da saken ble behandlet i forhørsretten.

Straffen settes passende til fengsel i ett år og to måneder. I overenstemmelse med påtalemyndighetens syn finner lagmannsretten at fengselsstraffen kan gjøres delvis betinget, jf straffeloven §52 nr. 2 med en prøvetid på 2 år. Den ubetingede del av fengselsstraffen finnes passende å kunne settes til 90 dager.

Påtalemyndigheten har krevet erstatning til Oslo kommune med kr 101 932,-. Retten finner at det er grunnlag for å ta kravet opp til pådømmelse, jf straffeprosessloven §3 og §427, jf skadeserstatningsloven §3-1. A har ikke hatt bemerkninger til erstatningskravet. Retten tar kravet til følge.

Påtalemyndigheten har videre krevet at A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet for et tidsrom av 2 år. Ved Oslo skifteretts kjennelse av 26 juli 1991 ble A underlagt konkurskarantene for et tidsrom av 2 år fra kjennelsens dato. Konkurskarantenen innebar at han ikke kunne stifte nye selskaper m.m. eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som administrerende direktør i slike selskap. Dette er i seg selv ikke til hinder for at han også nå kan idømmes rettighetstap, noe Høyesterett mener som regel vil kunne være på sin plass ved lovbrudd av den karakter og det omfang som denne saken gjelder, jf Rt-1996-905. Tidsrommet for konkurskarantenen er imidlertid for lengst utløpt, slik at A siden juli/august 1993 ikke har vært underlagt noen slik rettighetsbegrensning. Lagmannsretten finner det da for strengt, og i alle fall lite hensiktsmessig, at han nå på ny skal ilegges rettighetsbegrensninger som langt på vei vil være av samme art som dem som gjaldt under konkurskarantenen.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostninger idømmes derfor ikke, jf straffeprosessloven §436 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av - straffeloven §285 første ledd, jf §288 - straffeloven §286 2. punktum, jf 1. punktum, jf §288 - straffeloven §275, jf §276 - straffeloven §255, jf §256 - skattebetalingsloven §51 første ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 2 -to- måneder. Av denne straffen blir 90 -nitti- dager å fullbyrde, mens fullbyrdelsen av den resterende del utsettes med en prøvetid på 2 -to- år i medhold av straffeloven §52 §53 §54.

2. A dømmes til å betale erstatning til Oslo kommune med 101.932 - etthundreogentusennihundreogtrettito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Rettighetstap idømmes ikke.

4. Saksomkostninger idømmes ikke.