LB-1996-2214
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-17 |
| Publisert: | LB-1996-02214 |
| Stikkord: | Militærnektersak, Lov 19, mars 1965 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1996-02214 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten ved Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Stein Hegdal). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Rune Berg). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. Lagdommer Kjersti Graver. Skifterettsdommer Anita H. Lund |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5 |
Saken gjelder om vilkårene for fritak fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner foreligger.
A, født 1966, avtjente førstegangstjenesten fra 6 mai 1986 til 27 april 1987, i Luftvernartilleriet på Andøya. Den 8 juni 1994 søkte han om å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han var 15 august 1994 i avhør på Manglerud politistasjon. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet 28 september 1994, forkynt for A 8 november 1995. Han underskrev ikke erklæringen om at han var villig til utføre fremtidig militærtjeneste.
Ved stevning av 30 mars 1995 til Oslo byrett reiste staten v/Justisdepartementet søksmål i samsvar med §5 i lov av 19 mars 1965 nr 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Oslo byrett avsa 26 april 1996 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste foreligger.
Staten har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo 6 mars 1997. A møtte og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Den ankende part, staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.66 xxxxx for militærtjeneste i medhold av Lov av 19. mars 1965 nr 3, er ikke tilstede.
Ankemotparten, A, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Oslo Byretts dom stadfestes.
Den ankende part, staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige gjort gjeldende:
As forklaring for lagmannsretten avviker på noen punkter fra de standpunkter han kom frem med i byretten. Han går således nå ikke inn for at det norske forsvar skal opprettholdes. Både nasjonalt og internasjonalt mener han det bør opprettes styrker for opprettholdelse av ro og orden, som bare skal være utstyrt med våpen når det trengs til selvforsvar, i nødvergesituasjoner.
A mangler imidlertid stadig den overbevisning som kreves for fritak, en pasifistisk grunnholdning. Den forutsetter at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Når han nå har gått bort fra å godta forsvaret, vil han erstatte det med en politistyrke som skal kunne bruke våpen i selvforsvar. Deltagelse her er i realiteten en form for militærtjeneste. Stilt overfor en invasjon, vil også en slik styrke måtte ta i bruk våpen. Det samme gjelder hans aksept av at FNs fredsbevarende styrker skal ha tilsvarende ro og orden oppgaver og rett til våpenbruk i nødvergesituasjoner. Det dreier seg i begge tilfelle om styrker som i gitte situasjoner vil gjøre bruk av våpen. I As modell ligger mer en endring av navn enn funksjon.
Det er forøvrig uklart hvor langt han i en gitt situasjon vil anse seg beføyet til å ta i bruk nødverge til beskyttelse av seg og sine nærmeste.
Selv om han selv ikke vil delta i de politistyrker han ser som alternativer til det militære, gir ikke det fritagelsesgrunn. Vilkåret om en grunnleggende pasisfistisk holdning innebærer at han også må gå imot at andre deltar i militær virksomhet i noen form. Dette er slått fast i dommer tatt inn i Rt-1996-509 (Henriksen) og Rt-1996-513 (Wahlberg). Det fremgår her også at deltagelse i fredsbevarende FN-styrker, der våpenbruk inngår, har karakter av militærtjeneste i den forstand begrepet brukes i 1965-loven.
As overbevisning mangler videre den nødvendige fasthet og styrke. Det har skjedd en glidning i hans standpunkt ettersom saken har utviklet seg. Hans forklaringer har variert. Det vises til Rt-1976-1177 (Berg), der ulike forklaringer førte til at overbevisningen ikke ble ansett som så konsekvent og grunnfestet at den fylte kravet til fritak.
At han søker om fritak etter at førstegangstjenesten er utført, er ikke egnet som bevis for alvoret i hans overbevisning. Han er overført til Heimevernet, og vil om han ikke får siviltjeneste, bli innkalt til årlig tjeneste og til mobilisering når Heimevernet kalles ut.
Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Etter å ha avtjent førstegangstjenesten søkes nå om et fritak som innebærer at han i en alder av 31 år må utføre fire ekstra måneders siviltjeneste. Han vil ikke unndra seg tjeneste og er villig til å gjøre noe annet for landet. Det viser at saken er alvorlig for ham.
A har et moralsk grunnlag for sin nekting. Hans motstand mot volds- og våpenbruk har økt. Han mener dog at det er behov for en ordensmakt, en politistyrke, både nasjonalt og i det internasjonale samfunn. Når det er nødvendig må de ha våpen til bruk i selvforsvar, i nødvergesituasjoner, som politiet idag blir utstyrt med våpen. Det er den planlagte vold- og våpenbruk som særpreger militærtjenesten, han tar avstand fra. Dommene i Rt-1982-684 (Sandberg), Rt-1971-769 (Såheim) og Rt-1973-1044 (Berge) viser at Høyesterett har godtatt store reservasjoner i forhold til et krav om absolutt pasifisme.
De nødvergesituasjoner han vil kunne gjøre bruk av våpen i, gjelder forsvar av eget og de nærmestes liv ved angrep. Han kan ikke tenke seg å ty til våpen i andre situasjoner. Også for en nasjonal og internasjonal politistyrke må gjelde det samme krav at våpen bare skal tas i bruk for å verge eget eller næres liv. Det kan ikke godtas at våpen brukes for å verne om en gruppe mot en annen. FNs styrker skal være fredsbevarende, de skal passe på, men ikke gå inn i konflikter. Han kan ikke tenke seg selv å gå inn i slike styrker. Han ønsker at heller ikke andre går inn i tjenester der det tas i bruk våpen, men kan ikke påtvinge folk sitt standpunkt.
A har modnet i sitt pasifistiske grunnsyn gjennom alle de år saken har pågått, og det har nå fasthet og styrke. Det må godtas at et ungt menneske i utvikling gjennomgår skiftninger i syn. Det er standpunktet på bedømmelsestidspunktet som skal legges til grunn. Høyesterett har i flere dommer godtatt store glidninger i standpunkt underveis. Det vises til Rt-1982-684 (Sandberg), Rt-1973-1044 (Berge) og Rt-1979-1545 (Singsaas).
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
En ovebevisning som kan begrunne fritak for militærtjeneste etter §1 i militærnekterloven av 19 mars 1965 nr 3, må være utslag av en konsekvent pasifistisk grunnholdning. Det er slått fast i en rekke avgjørelser av Høyesterett, herunder i dommen i Rt-1996-509 (Henriksen). Det fremgår her også at denne grunnholdning i utgangspunktet må være reservasjonsløs, slik at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Høyesterett har godtatt noen modifikasjoner i kravet til et absolutt standpunkt, jf blant annet Rt-1971-769 (Såheim), der mulig deltagelse i spontan våpenbruk for å avverge direkte angrep på menneskers liv ikke ble sett uforenelig med et pasifistisk grunnsyn.
A har i sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for en pasisfistisk grunnholdning. Han er i mot bruk av våpen og det militære. Han har tatt den reservasjon at han i et gitt tilfelle der han selv eller hans nærmeste trues på livet, vil kunne ty til våpen i selvforsvar ved en akutt, livstruende situasjon. Det fremgår av rettspraksis at slike rene nødvergehandlinger ikke anses uforenelige med et absolutt pasifistisk grunnsyn.
A ønsker å erstatte dagens forsvar med styrker som skal ha politilignende oppgaver, og kun være utstyrt med våpen i nødvergesituasjoner, til bruk for forsvar når eget eller næres liv er truet. Tilsvarende begrensninger mener han bør gjelde for internasjonale fredsoperasjoner, som FNs fredsbevarende styrker. Etter lagmannsrettens vurdering avviker de styrker for opprettholdelse av ro og orden som A ønsker seg, på vesentlige punkter fra den militærtjeneste som militærnekterloven viser til. Lagmannsretten forstår A dit at det er politiets arbeidsmetoder han vil skal danne basis for styrkenes virksomhet. I kravet til en pasifistisk grunnholdning ligger ikke at man må gå imot eksistensen av politistyrker.
I en situasjon der det er et forsvar, går A imot at også andre deltar i det. Hans syn er utviklet på dette punkt siden byrettens behandling. Lagmannsretten mener at det ikke kan stilles krav til at han skal arbeide aktivt for å motvirke deltagelse i dagens forsvar. Når hans standpunkt er at ingen bør gå inn i forsvaret, er det i samsvar med en norm han mener skal ha almen gyldighet og ikke bare skal gjelde for ham selv. Det følger av dommene i Rt-1996-509 (Henriksen) og i Rt-1996-513 (Wahlberg) at det ikke er i samsvar med lovens krav til pasifistisk grunnholdning å akseptere at andre utfører militærtjeneste i nasjonal eller FNs regi.
As overbevisning har gjennomgått en utvikling, i retning et mer konsekvent pasifistisk grunnsyn, fra å ta utgangspunkt i hans egne, individuelle motforestillinger mot å delta i en tjeneste der våpenbruk inngår. Hans forklaringer viser etter lagmannsrettens vurdering en konsistent linje når det gjelder hans holdninger. Han har ikke vaklet frem og tilbake i sine synspunkter, de har tvertimot undergått en utvikling som underbygger at det nå dreier seg om en alvorlig overbevisning som er fast og sterk. En slik utdyping og modning av holdninger må godtas.
Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for å frita A fra militærtjeneste er oppfylt, slik at byrettens dom må bli å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.