LB-1996-755
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-29 |
| Publisert: | LB-1996-00755 |
| Stikkord: | Konkursåpning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum skifterett Nr. 95-2617 S - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00755 M. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Jønsberg). Kjæremotpart 1: Staten v/Bærum kommune v/kommunekassereren Kjæremotpart 2: As konkursbo v/bobestyrer advokat Cecilie Walnum. |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Vincent Galtung |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §18, §90, Konkursloven (1984) §146, Domstolloven (1915) §169, §180, §185, §149 |
Saken gjelder kjæremål over kjennelse om konkursåpning.
A er freelancejournalist. Han er tysker, men har etter det opplyste vært bosatt i Norge en årrekke, med ektefelle og barn. Fra 1987 har han vært registrert i folkeregisteret på adressen - - -vn. 17, Jar.
Ved begjæring av 13. november 1995 til Asker og Bærum skifterett krevet kommunekassereren i Bærum konkurs åpnet hos A. Som grunnlag for begjæringen var oppgitt skyldig restskatt for årene 1987 til 1994, samt forskuddsskatt for 1995, med tilsammen 328.114 kroner - et beløp som til en viss grad inkluderte renter og omkostninger. Forut for konkursbegjæringen var det 20. september 1995 avholdt utleggsforretning, der namsmannens konklusjon var "intet til utlegg".
Rettsmøte i skifteretten ble berammet til 1. desember 1995. Kort før rettsmøtet skulle holdes ble imidlertid skifteretten, via advokat Svein Jønsberg, informert om at A oppholdt seg i Indonesia og ikke hadde mulighet for å møte. På denne bakgrunn ble rettsmøtet utsatt, og omberammet til 8. januar 1996. - Advokat Jønsberg opplyste for øvrig også at As faste bopel nå var i Tyskland, nærmere bestemt i Leipzig.
Rettsmøtet ble senere - 8. januar 1996 - omberammet på nytt, til 13. februar 1996. Innkallingen til rettsmøtet 13. februar 1996 ble forsøkt postforkynt for A personlig i Tyskland, men kom i retur fra det tyske postverket påstemplet "unbekannt". Etter dette ble innkallingen forkynt ved stevnevitne for As attenårige sønn, på den nevnte adresse i - - -vn. 17 på Jar, den 7. februar 1996.
Hverken A eller advokat Jønsberg møtte i rettsmøtet 13. februar 1996. Skifteretten la til grunn at A fortsatt hadde bopel i - - -vn. 17 på Jar. Skifteretten la videre til grunn at den foretatte forkynnelse for As sønn var tilstrekkelig til at lovlig forkynnelse var skjedd.
Etter at kommunekassererens representant hadde redegjort for konkursbegjæringen, avsa skifteretten samme dag kjennelse med slik slutning:
Boet til A
Adresse: - - -vn. 17, Jar
Fødselsnr.: ****** *****
Bransje/stilling: Journalist tas under skifterettens behandling som konkursbo.
Som midlertidig bobestyrer ble oppnevnt advokat Cecilie Walnum.
A påkjærte 23. februar 1996 kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Både konkursrekvirenten og konkursboet har tatt til motmæle, i kjæremålstilsvar av henholdsvis 5. og 4. mars 1996. Det er deretter utvekslet ytterligere prosesskrifter i saken.
Den kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Asker og Bærum skifterett har ikke kompetanse i saken, idet A ikke lenger er bosatt i Norge, men i Tyskland. Han har fra 12. oktober 1995 bodd i en leilighet i Leipzig, hvilket utleieren har skriftlig bekreftet. Også lenge før dette var A bosatt i Tyskland. Etter at hustruen i 1993 tok skritt for å oppløse ekteskapet og A anså seg som faktisk separert, flyttet han i slutten av 1993 til Tyskland. Etter tvistemålsloven §18 har A således bopel i Leipzig. A meldte for øvrig flytting til folkeregisteret i Asker og Bærum 1. oktober 1995. Han hadde også tidligere henvendt seg til folkeregisteret, men var blitt avvist. Under enhver omstendighet er folkeregisteradressen ikke avgjørende.
Bopel er for øvrig ikke avgjørende hvis man er registrert i Foretaksregisteret, eller et tilsvarende register i utlandet.
Skifterettens kjennelse må videre oppheves fordi A ikke mottok noen innkalling til rettsmøtet 13. februar 1996. Med bopel i utlandet skulle forkynnelse skjedd etter domstolloven §180. Forkynnelse for As sønn på Jar er ikke tilstrekkelig, og opplysning om innkallingen ble heller ikke brakt videre.
A har nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum skifteretts kjennelse av 13. februar 1996 oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger.
Kjæremotpart 1, staten v/Bærum kommune v/kommunekassereren, har i det vesentlige gjort gjeldende:
A er ikke registrert i Foretaksregisteret.
I henhold til folkeregisteret er A fortsatt bosatt i Bærum, på adresse - - -vn. 17, Jar, sammen med ektefelle og tre barn. At A store deler av året arbeider i utlandet og derfor har funnet det påkrevet å leie en bolig i Tyskland, kan ikke føre til at han i lovens forstand ikke lenger anses for å ha bopel i Bærum. Uansett om han må anses for å ha bopel i Tyskland har han også bopel i Bærum.
Innkallingen til rettsmøtet ble forkynt for As sønn i medhold av domstolloven §169 første ledd, og tilfredsstiller kravene til lovlig forkynnelse.
Staten v/Bærum kommune v/kommunekassereren har nedlagt slik påstand:
Asker og Bærum skifteretts kjennelse datert 13. februar 96 stadfestes.
Kjæremotpart 2, As konkursbo v/bobestyrer, har i det vesentlige gjort gjeldende:
A er ikke registrert i Foretaksregisteret og det er således den skifterett hvor han har sitt hjemting som er stedlig kompetent, jfr. konkursloven §146 første ledd 2. punktum. Hvorvidt A har hjemting i Asker og Bærum avhenger av om han har bopel der, jfr. tvistemålsloven §18.
Det er høyst uklart når A angivelig flyttet ut av landet. At A leier en leilighet i Tyskland er ikke avgjørende etter tvistemålsloven §18. Den mangelfulle dokumentasjon på at A har bopel i Tyskland må medføre at han anses for å ha bopel i Bærum. Det er forøvrig intet i veien for at A kan ha bopel både i Tyskland og i Bærum.
Under forutsetning av at A har bopel i Bærum er innkallingen til rettsmøtet lovlig forkynt etter domstolloven §169 første ledd. A kan heller ikke anses for å ha hatt lovlig forfall etter tvistemålsloven §90, selv om han eventuelt ikke skulle ha kjent til innkallingen. A var godt kjent med at det var inngitt en konkursbegjæring til skifteretten. Det må da kreves at han holder seg orientert om skifterettens videre behandling av saken. Hans eventuelt manglende kjennskap til innkallingen kan derfor bebreides ham som uaktsom.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
Skifterettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten legger til grunn at bestemmelsene i konkursloven §146 om skifterettens stedlige kompetanse ikke bare regulerer forholdet mellom norske skifteretter, men også er avgjørende for den internasjonale kompetanse. Det vises til Rt-1988-1110, se også Brækhus, Omsetning og kreditt 1 (1991) 69.
I faktisk henseende legger lagmannsretten til grunn at A ikke er registrert i Foretaksregisteret, sml. konkursloven §146 første ledd 1. punktum. Lagmannsretten legger videre til grunn at A heller ikke er registrert i noe lignende register i utlandet, sml. Brækhus l.c.
Den stedlige kompetanse avhenger følgelig av hvor A har sitt hjemting, jfr. konkursloven §146 første ledd 2. punktum. Hvorvidt A har hjemting i Asker og Bærum beror på om han - fortsatt - har bopel der, jfr. tvistemålsloven §18. For ordens skyld presiseres at det avgjørende tidspunkt for vurderingen er konkursbegjæringstidspunktet, jfr. Rt-1988-1110 (s. 1116), dvs november 1995.
Spørsmålet er således om A pr. november 1995 hadde oppgitt sin bopel i Bærum (- - -vn. 17, Jar) og flyttet til Tyskland.
Lagmannsretten viser til den forannevnte avgjørelse i Rt-1988-1110, der førstvoterende, med tilslutning fra de øvrige dommere, uttaler at (D)et må stilles strenge krav for å godta at konkursdebitor har oppgitt sin bopel i Norge, slik at han ikke lenger har hjemting her. Slik jeg ser det, innebærer dette at de faktiske forhold som påberopes til støtte for at bopel er oppgitt i Norge, må underbygges med klare bevis. Videre må det medføre at det rettslig sett skal meget til for at en skal legge til grunn at det foreligger en flytting til utlandet og oppgivelse av bopel her i landet. Etterprøving av konkursdebitors subjektive hensikt vil kunne være meget vanskelig. Det må, slik jeg ser det, kreves at flyttingen innebærer et klart og objektivt konstaterbart oppbrudd for så vidt angår boligforholdet her i landet, og det må foreligge fasthet og stabilitet over det opphold i utlandet som etableres.
Etter lagmannsrettens oppfatning har disse uttalelser betydelig interesse også i den foreliggende sak, selv om det er visse faktiske forskjeller mellom de to saksforhold.
I faktisk henseende legger lagmannsretten til grunn som uomstridt at A fra 12. oktober 1995 har leiet en leilighet i Tyskland (Leipzig). Dette er i seg selv klarligvis ikke tilstrekkelig til at A kan anses å ha bopel i Tyskland. Øvrige faktiske omstendigheter omkring den angivelige flytting til Tyskland synes nokså uklare. Det følger av Rt-1988-1110 at denne uklarhet må gå utover A. Lagmannsretten finner det således ikke tilstrekkelig godtgjort at A pr. november 1995 hadde oppgitt sin bopel i Bærum.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A pr. november 1995 hadde bopel i Bærum, og Asker og Bærum skifterett var følgelig stedlig kompetent. Lagmannsretten legger videre til grunn at A også hadde bopel i Bærum pr. februar 1996. Innkallingen til rettsmøtet, som ble forkynt for As sønn på bopelen i Bærum 7. februar 1996, tilfredsstiller da kravene til lovlig forkynnelse etter domstolloven §169 første ledd.
Lagmannsretten kan videre ikke se at bestemmelsen i domstolloven §185 medfører at forkynnelsen likevel ikke er lovlig. Som nevnt hadde skifteretten tidligere ikke lykkes i å komme i kontakt med A i Tyskland. Saken står i en vesentlig annen stilling enn det som var tilfelle i Rt-1975-784.
I likhet med konkursboet, jfr. dettes tilsvar, antar lagmannsretten at kjæremålet må forstås slik at det også anføres at det under enhver omstendighet forelå gyldig forfall etter tvistemålsloven §90, jfr. konkursloven §149 første ledd, idet A angivelig ikke kjente til innkallingen til rettsmøtet.
Lagmannsretten er enig med konkursboet at ifall A faktisk ikke kjente til innkallingen til rettsmøtet må dette bebreides ham som uaktsomhet. Det er uomstridt at A allerede forut for det opprinnelig berammete rettsmøte 1. desember 1995 kjente til at det forelå en konkursbegjæring mot ham. Det er også uomstridt at han kjente til at behandlingen av konkursbegjæringen var blitt utsatt. Etter lagmannsrettens oppfatning hadde A i en slik situasjon oppfordring til å holde seg orientert om når konkursbegjæringen skulle behandles. Berammelsen av rettsmøtet 13. februar 1996 skjedde allerede 8. januar 1996, og i hele denne perioden kunne A ved å kontakte skifteretten ha fått opplyst rettsmøtedatoen. Lagmannsretten peker også på at A til en viss grad var bistått av advokat Jønsberg, allerede fra kort etter at konkursbegjæringen ble inngitt. A kunne med letthet ha bedt advokat Jønsberg holde ham (A) orientert om når det nye rettsmøte var blitt berammet til. Lagmannsretten finner etter dette at As eventuelle uvitenhet om rettsmøtet må betegnes om uaktsom, jfr. tvistemålsloven §90. Saken står i en vesentlig annen stilling enn det som eksempelvis var tilfelle i Rt-1988-1024. A hadde følgelig ikke gyldig forfall.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Ingen av kjæremotpartene har fremsatt krav om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.